Kategoriarkiv: Album

Fulci – Exhumed Information

Fulci
Exhumed Information
Time To Kill Records

 

Det er vel lett å skjønne at når du smykker deg med bandnavnet Fulci, så er det brutale saker som møter oss. Gutta fra Italia har hentet navnet sitt fra en av verdens feteste regissører, nemlig italienske Lucio Fulci. (Forøvrig også en av undertregnedes favoritter!). Skiva er todelt, der første halvdel består av brutal dødsmetall, mens siste halvdel inneholder et slags horror-soundtrack. Siden soundtrack, og synth lydlandskap, aldri har vært interessant her i gården (bortsett fra når det faktisk er som en del av en horrorfilm), skaper de mer irritasjon enn dets mål om å skape et uhyggelig og creepy stemningsleie. Når det gjelder selve metall-kuttene, er det definitivt fete saker. Musikken er death metal the brutal way, og det oser av betong.

Hovedvekten ligger på tyngde, og da av den ekstreme utgaven. Sjekk ut favorittlåta Nightmare, som fra første tone legger lista. Gitarene er så dundrende tunge at det røsker langt inn i innvollene, og bassist Klem (jepp, det er det han heter) har fått instrumentet sitt til å, på en fabelaktig måte, understreke uttrykket ved å dra helheten enda dypere ned i mørket. Og som om dette ikke er nok til å kaste oss inn i et vakuum av død og fordervelse, smeller vokalist Fiore til med en vokal som passer godt overens med Lucio Fulcis filmtittel The Beyond. For dette høres ut som om det er hamret ut fra dypet av noe som ikke lenger er levende. Fulci følger ikke slavisk oppskriften for brutal death metal, og du vil finne både slamriff, thrashelementer, og en blanding av gammel skandinavisk og amerikansk death metal i låtene. Til sammen har det altså blitt fem flotte kutt, som står som en stor kontrast til resten av skivas elektroniske soundtrack. Hadde hele skiva bestått av kvalitetslåter som de fem nevnte, så hadde definitivt poengsummen blitt høyere! (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

Ophidian I – Desolate

Ophidian I
Desolate
Season of Mist

 

Med Desolate er det ikke vanskelig å se for seg at islandske Ophidian I vil bli lagt merke til blant gutter og jenter som liker sin dødsmetall megateknisk. Skiva, som forøvrig er bandets andre fullengder, er et formidabelt eksempel på enormt tempo, her går det vanvittig kjapt i svingene. I høysetet finner vi gitarene, og mye av drivkraften er middels lyse soloer som det pøses på med over en lav sko. Dette gir verket et lekent preg, og gjør at de klarer å skille seg litt ut fra massene. Det hele fremstår forholdsvis “lyst”, og bryter egentlig en god del med det ellers mørke uttrykket til sjangeren. Det er nesten slik at det til og med går an å dra tankene over til “happy metal”, når det går som kjappest. Vi snakker ikke Herman Li (Dragonforce) , men kanskje det heller ikke er så langt unna? Det er bra med fete, groovy, mørke riff også, men det snedige er at riffene har tatt over rollen til det som ofte soloene har, altså som en brytning i låtene. For etter riffene smeller gutta til med enda flere soloer, og det frøses omtrent hele tiden.

Det skal også nevnes at trommene heller ikke ligger bakpå, og det er vanskelig å få med seg alt som skjer når det går så fort at slagene, og basstrommene, nesten smelter sammen til en jevn og sammenhengende lyd. Hadde det ikke vært for alle taktskiftene, og temaendringene, ville det nok ha blitt litt vel monotont, men det unngår de altså. Lyden er detaljert og krystallklar, slik at det er mulig å få tak i detaljene i låtene. Vokalen til John Olgeirsson er råsterk, og innehar en god bredde, med hovedfokus på de dype gryntene. Nå skal det nevnes at det ikke er utstrakt bruk av vokal på Desolate, her er det instrumentene som står for hovedingrediensene. Det skal innrømmes at for undertegnede er teknisk/progressiv metal ikke førstevalget når det skal settes på musikk, og det skal ikke mye til for at hjernen kortslutter når ting blir for krevende. Men selv om det tidvis kan bli litt vel mye av det gode, så har Ophidian I klart det kunststykket å skape en underholdende skive som etterlater lytteren målløs etter å ha blitt utsatt for et sonisk angrep som det lukter svidd gummi av. (8/10)

 

Lars Bremnes Ese

 

Paradise Lost – At the Mill

Paradise Lost
At the Mill
Nuclear Blast

 

Seksten låter plukket fra en karriere som spenner like mange fullverdige plateutgivelser. Med en slik forutsetning kan det være vanskelig å gjøre alle til lags. Likevel vil en kunne påstå at det er nettopp det Paradise Lost gjør, selv når de forsøker å legge demper på den lystige sommerstemningen de fleste sikkert kjenner nå som kalenderen viser juli måned.

Det som kanskje fascinerer mest med denne platen er nettopp hvordan bandet har klart å blande sammen låter fra hele karrieren, fra alle de ulike inkarnasjonene av bandet, og det helt sømløst. Ja, selv bandets omdiskuterte og pop-flørtende Host-plate har fått bidra med en låt (So Much Is Lost). Samtlige låter kler den produksjonen bandet har valgt her. Det er nok en avveiing som har blitt gjort angående å ivareta et live-sound. Ofte oppleves det at liveplater der en tydelig hører publikum mister litt av tyngden i lydbildet. At Paradise Lost her har valgt å utelukke slik utenommusikalsk stemningsskapende lyd kan nok skyldes at dette er tatt opp under Covid-19s herjinger i kulturlivet. Ergo har nok mulighetene for å huse et publikum også vært sterkt begrensede i et Storbritannia med høyt smittetrykk. Faktum er at platen er lydsporet fra en nettkonsert bandet strømmet fra øvingsstudioet sitt, The Mill Nightclub, nær bandets hjemby Halifax i West Yorkshire, England, og der var det ikke publikum. Muligens er det altså mer en logisk følge av omstendighetene enn et produksjonsvalg.

Der de gamle låtene har blitt spilt mange nok ganger til å nær sagt bli karakterisert som “gamle venner”, er det godt å erkjenne at det nyere materialet på ingen måte hverken er av dårligere kvalitet, eller svinger mindre enn de gamle klassikerene. Både Beneath Broken Earth med sin tunge dysterhet (hentet fra platen The Plague Within) og den mer energisk og drivende Blood and Chaos (hentet fra platen Medusa) er eksempler på dette. Samtidig er det neppe Paradise Lost fans som blir lei seg over å få høre gode gjennomføringer av velkjente sorte perler som Gothic, As I Die og Embers Fire. Likevel er det faktisk nyere låter som Darker Thoughts (fra fjorårets utgivelse Obsidian) som stjeler showet litt, med sine forsiktige deler med stemningfulle strykere, samtidig som bandet kjører på med full pes og Old Nick faktisk får tatt frem growlingen igjen. Waltteri Väyrynen, bandets unge trommis, også kjent som stikke-kunstner i band som Amorphis, Bloodbath og Bodom After Midnight, viser også at det er mulig å endre litt på trommemønsterene på klassikerene. Det funker faktisk bra når han gjør dem litt mer til sine egne uttrykk. Bandet har jo dessuten Greg Mackintosh som øser ut lekre leads på gitar, leads en ikke kan gå lei. Når bandet spiller Gothic med de nevnte strykere blir det aldri så lite magisk, spesielt når de også sper på med den operatiske kvinnevokalen live.

Dersom en har en litt tung dag, kan en kanskje starte med denne platen for å speile stemningen sin litt, og få litt trøst. Jeg tror nok likevel jeg ville forsøkt å modulere humøret med en spilleliste med tiltagende lystigere materiale dersom en ønsker å ivareta en emosjonsregulerende funksjon. En runde med At the Mill er nemlig virkelig ikke noe som løfter grunnstemningen. Det er vel det en kan kalle et dystert kvalitetstegn i Paradise Losts tilfelle. (8/10)

Pål Teigland Lystrup

 

PS: Det vil også bli sluppet en BluRay med filmopptak av konserten.

23. juni 2022 ser du Paradise Lost på Tons Of Rock i Oslo

 

Pestilence – Exitivm

Pestilence
Exitivm
Agonia Records

 

Med 35 års fartstid er det vel liten tvil om at vi her snakker om en solid dose erfaring. Nederlandske Pestilence skjenket metalfans to gavepakker på slutten av 80-tallet, nemlig thrash/death-klassikerne Malleus Maleficarum (1988) og Consuming Impulse (1989). Men også Testimony of the Ancients (1991) og Spheres (1993) oppnådde heltestatus, før bandet tok en lang pause fra 1994 til 2008. Etter pausen så flere skiver dagens lys, og Exitivm er bandets niende utgivelse. Det er fortsatt kun gitarist og vokalist Patrick Mameli som er med fra originalbesetningen, og i kjent stil har han nok en gang byttet ut alle de andre i bandet, og stiller nå med en helt ny besetning. Om de har klart å bruke dette stallskiftet til noe positivt, er vel ganske diskutabelt. Pestilence skal ha respekt for å ha utviklet seg gjennom årenes løp. Fra å kjøre heftig death/thrash metal på 80-tallet, gikk de etter hvert over til teknisk death metal, så noe streit death metal, og deretter tilbake til den tekniske utgaven, hvor de befinner seg i dag. Og for å være helt ærlig er det minimalt å kose seg med etter Consuming Impulse, for kvaliteten har vært ytterst laber. Det virker som eksperimenteringen med sjangre, har fått dem til å miste identitet og fotfeste, og flere av slippene har vært direkte flaue.

Derfor hadde undertegnede liten tro på at 2021 plutselig skulle revolusjonere synet på Pestilence. Antakelsene viste seg kjapt å stemme, ihvertfall sånn jevnt over. For å ta det hyggelige først: Exitivm er utvilsomt bandets beste siden 80-tallet, og det har mye å gjøre med at det faktisk er en del fet death metal med old school vibber til stede. Dette gjelder spesielt enkelte riff, samt vokallinjene til Patrick. Patrick har heller aldri hørtes mer ut som Martin Van Drunen enn det han gjør nå, og en slik sammenlikning er sjelden å forakte. De skal ha for å høres sinte ut, og det er mye øs her som får hodet til å bevege seg. Men likevel blir det for forutsigbart, og det blir ekstremt slitsomt å høre gjennom hele verket fra A til Å. Til og med de kjappe thrashlåtene mangler identitet, og det høres nesten ut som at riffene og trommene er kastet inn på måfå. Jeg mistenker Patrick for å begynne å gå tom for ideer, men det er bare en antakelse. Bandet har også bestemt seg for å skru opp bruken av synth, noe som gir det hele et lite flatterende maskinelt og industrielt tilsnitt. Det oppleves som om plasseringen av synthen har kommet på i siste liten for å gi låtene enten kontraster eller pompøsitet, men nei, dette funker ikke! Kanskje er det på tide å innse at best før-datoen er passert for lenge siden? (5/10)

Lars Bremnes Ese

 

Noctambulist – The Barren Form

Noctambulist
The Barren Form
Willowtip Records

 

Her må jeg innrømme at det var coveret til The Barren Form som først fanget interessen. Både fargene og motivet er enkelt, men spennende, på en og samme tid. Anbefaler å sjekke det ut! Det skal vel heller ikke stikkes under en stol at det pirret nysgjerrigheten når det stod at Willowtip er “ansvarlig” for utgivelsen. Man vet som oftest hva som kommer fra den kanten; brutal og ekstrem metal med en hovedvekt på det tekniske. Dette stemmer til en viss grad med Noctambulist også. Bandet som kommer fra Denver, Colorado, gir oss med The Barren Form sin andre fullengder. Musikken er definitivt ekstrem, og hovedvekten ligger i skjæringspunktet mellom death og black metal. Skiva er vanvittig intens, og det ligger en god del kaos i låtstrukturene. Jeg regner med at mange vil høre likheter med Ulcerate, men likevel har bandet klart å skape seg et eget uttrykk. Mye av fokuset ligger på stemning, ofte litt på bekostning av riff, men det funker faktisk rimelig godt. For et knakende godt eksempel anbefales siste halvdel av Depletion.

Du verden for en symbiose av kalde gitarer, uhyggelig stemning og ekstremiteter! Det er også verdt å nevne Engulfed, hvor Kelly Schilling fra Dreadnought gjester på vokal. Låta viser spennvidden fra følelsesmessig, depressiv black metal, til ekstrem og knallhard death metal med kløktige riff og superfrekke trommer. For denne anmelderen er det et stort pluss at gutta vet å begrense seg når det gjelder det tekniske. I motsetning til en del syke techband på Willowtip, har Noctambulist heller lagt det tekniske litt lengre bak, noe som fører til et godt driv i låtene. Det er altså mye å glede seg over her, men det er til sammen nesten 10 minutter med innslag av ambiente lydlandskaper og rare lyder. Disse “grepene” har aldri funket i undertegnedes ører, og skaper bare irritasjon, spesielt når skiva står på repeat og man blir liggende og vente på at det skal gå over! Slutt med det! Ser du bort fra sistnevnente, er det masse snacks å boltre seg i. (7/10)

Lars Bremnes Ese

 

Impaled Nazarene – Eight Headed Serpent

Impaled Nazarene
Eight Headed Serpent
Osmose Productions

 

Syv år har det gått siden finnene sist ga ut en fullengder. Den gangen het platen Vigorous and Liberating Death, og brannalarmen tok til å ule på USF Verftet da bandet gjestet Blastfest, midt i låten Flaming Sword of Satan. Nå røyker det igjen, men er der ild?

Albumet åpner med noe som høres ut som evangelisk kristen messing fra noe afrikansk TV-predikering. Temaet handler om det uskikkelige med oralsex. Dermed kan en tidlig krysse av for to av Impaled Nazarenes faste innslag: religion og sex. Introen gir seg i det bandet dundrer avgårde med Goat of Mendes. Mendes-kulten inspirerte sannsynligvis den historiske koblingen kristne har med geiten som symbol på satan.

De av oss som kjenner Impaled Nazarene vet at finnene elsker å provosere, og at provokasjonen har hvilt tungt på nevnte seksuelle og sataniske symbolikk. Her har nok neppe trettien år i bransjen endret bandets markedsføring nevneverdig. Fascinasjonen for geiter og låter med ordet “geit” i tittelen har de tilsynelatende heller ikke glemt bort, og en tittel som Mutilation of the Nazarene Whore sier sitt.

Det bandet har slitt med siden tidlig i karrieren er konsistens. Impaled Nazarene har ikke klart å levere varer av god kvalitet med en jevn frekvens, men oppleves å ha variert tidvis voldsomt i prestasjoner, tross en viss rød tråd i form av et punkete og vilt rett-fram ekstremmetal-uttrykk. Et annet ankepunkt ved finnenes fremferd, og den som kanskje hefter mest ved dem, er at det tidvis skorter en del på den kreative fronten. Den knappe halvtimeslange affæren dette albumet har blitt, har således en styrke nettopp i sin korte varighet. Da rekker en ikke å kjede seg voldsomt, og det korte tidsintervallet begrenser hvor kreative bandet har måttet være for å holde på lytterens oppmerksomhet. På denne platen er det nemlig få nye krumspring å skimte, og hadde det ikke vært for bandets godt innarbeidede navnemerke, ville nok albumet forsvinne i glemselens grå dis.

Det finnes dog små musikalske høydepunkter, og platens avsluttende spor er et av disse. Den aktuelle låten bærer navnet Focault Pendulum, og er nær sagt en nidvise overfor de alternative. Vi snakker om de som tror jorden er flat, er motstandere av vaksiner, mistenksomme overfor utrullingen av 5G-nettet, og som benytter seg av såkalt helende krystaller, skal en tro låt-teksten. Det som skiller nevnte låt fra resten av platens temmelig ensporede materiale er litt lenger varighet, men også at tempo er skrudd ned noen hakk, og at det forekommer litt mer melodiske innslag. Resten av platen er nemlig stort sett låter i god punkeånd; korte, raske, og med få akkorder på lur.

Oppsummert er det fristende å hevde at Impaled Nazarene farlig begynner å nærme seg det å perfeksjonere middelmådighet. Muligens trengs det mer kreativ ild og mindre ildvann… (5/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Helloween – Helloween

Helloween
Helloween
Nuclear Blast

 

Da er endelig ventetiden over for alle pumpkinheads rundt omkring i verden! Helloweens selvtitulerte skive er utvilsomt et av de mest etterlengtede slippene i 2021. Grunnen er enkel og grei at for første gang får vi et helt album med alle tre vokalistene som bandet har hatt siden oppstart. Vi snakker Kai Hansen, Michael Kiske og Andi Deris på en og samme skive! Nå har vi allerede blitt godt kjent med denne sammensetning de siste årene, siden gutta samlet seg i 2017 for Pumpkins United-turneen. Det resulterte i både plate og DVD, noe som definitivt funket for fansen.

Men nå foreligger altså et helt ferskt studioalbum med disse tre vokalheltene. Lovordene har haglet siden de på starten av april slapp første singel, den episke 12 minutter lange Skyfall. Det har også begynt å ramle inn tonnevis med flotte anmeldelser, som lovpriser det nye produktet. Det er med andre ord liten tvil om at skiva har falt i smak hos mange, ihvertfall anmeldere… Heldigvis er opplevelse av hva som er god og dårlig musikk hundre prosent subjektivt, så her kommer min fullstendig subjektive mening om Helloweens nye slipp.

Jeg starter like godt med konklusjonen: Trygt, men alt for varierende kvalitet! Etter at Skyfall kom ut, ble forventningene skrudd kraftig opp, siden akkurat den låta dro tankene rett tilbake til Keeper of the Seven Keys-æraen og fikk fram alle gode minner og følelser knyttet til de to skivene. Det skal nevnes at denne anmelderen er glad i alle tre “epoker”, så ingen sterk favorisering av “enkeltepoker” her i gården! Når derimot hele skiva har blitt fortært runde etter runde, dempet ovasjonene seg for hver gjennomhøring.

Det åpner sprekt med Out For The Glory, hvor det er fullt øs med flotte vokalprestasjoner, blandet med krystallklare gitarer , SAMT tydelig og leken bassgang av Markus Grosskopf. Et godt valg for å starte skiva, utvilsomt. Deretter fortsetter det i berg og dalbane med tydelige referanser til de tre “vokalperiodene”. Både Kais, Michaels og Andis signaturer er på mange måter drivkraften i låtene, og selv om både Grosskopf, Weikath, Gerstner og Löble trakterer sine repsektive instrumenter på en fabelaktig måte og gir oss signatur-Helloween, er det de tre vokalistene som stjeler showet. De deler godt på både lead og backing vokal, og det er mange flotte harmonier og melodier gjennom hele skiva.

Låtene varierer mellom speed, rock, groove og smått progressive innslag, inntyllet i mektig og sylskarp produksjon. Det er definitivt flere gode låter her. Både nevnte åpningskutt, Fear Of The Fallen, Best Time, Down In The Dumps og Skyfall er kvalitet. Men når de i tillegg presterer å innlemme kjipe låter som rock`n roll låta Mass Pollution, Indestructible med sitt grusomme og flaue refreng, stakkatolåta Robot King og kaotiske Cyanide, ja da er det vanskelig å la seg rive med.

Jeg mistenker at fokuset har vært for mye på å skape referanser til bandets historie, og melke vokalistene til det fulle, og at det dermed har gått på bekostning av å perfeksjonere enkeltlåtene. Sorry, men det er ikke nok å være gammel og kjent i gamet. På min spilleliste får de innpass med fem låter, de andre kan jeg heldigvis slette. Men, jeg regner med at bandet kommer til å få ekstremt med eksponering og oppmerksomhet, så hvorfor ikke bare sjekke den ut og døm selv..… (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

Reinforcer – Prince Of The Tribes

Reinforcer
Prince Of The Tribes
Scarlet Records

 

Debutskiva til tyske Reinforcer kom ramlende ned i innboksen for et par måneder siden, og ble slettet etter kun få minutter. “Tam og intetsigende heavy/power metal”, var dommen. Men så kom jeg over lyric videoen til tittelkuttet, og etter å ha hørt gjennom hele låta, festet melodien seg i hjernebarken, og der har den blitt værende. Skiva ble funnet frem igjen, og en mer aktiv lytting til hele verket ble igangsatt. For denne anmelderen har det aldri vært noe mål i seg selv at musikk skal være nyskapende, det må strengt tatt bare høres fett ut! Og det viste det seg at Reinforcer sannelig gjør! Skiva inneholder en solid bunke flotte opplevelser som defintivt er verdt en investering for de med forkjærlighet for lettfattelig musikk i skjæringspunktet mellom heavy og power metal.

En av hovedstyrkene til bandet ligger i vokalist Logan Lexis fabelaktive stemme. Fyren har en fremtredende snert i stemmen som får han til å skille seg ut i havet av vokalister i samme sjanger. Denne snerten, eller raspingen om du vil, gir det hele et litt smårøft uttrykk, noe som kler musikken godt. I så henseende må tittelkuttet, Shieldmaiden og Thou Shall Burn dras frem. Tre knallsterke låter som er vanskelig å ikke nynne begeistret til. I tillegg har gitarduoen Tobias Schwarzer og Niclas Strappert øst på med plenty av fengende twin gitarer som fokuserer mer på melodi enn på teknikk. I min bok er dette nesten alltid å foretrekke. Det er altså ikke verdens mest spennende riff, men bandet har klart å skrive gode låter med flotte arrangementer. Det er ganske enkelt kløktig gjort! Blandingen av kjappe og rolige låter fungerer godt, og hovedfokuset ligger på et ganske avslappet tempo, som gjør det lett å få med seg hva som foregår. Tekstene går i historiske slag og hendelser, og det har jo en tendens å fungere innen heavy/power metal. En flott skive å nyte i sommervarmen! (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

Timo Tolkki’s Avalon – The Enigma Birth

Timo Tolkki’s Avalon
The Enigma Birth
Frontiers Music

 

The Fire And The Sinner er herved kåret til årets power ballade, og hvis det faktisk finnes noen der ute som liker rosiner i pølsa, så er det liten tvil om at nevnte låt er den største rosina du noen ganger kommer til å oppleve i en pølse! Vokalene til Jake E (blant annet Dreamland og ex-Dream Evil) og Brittney Slayes (Unleash The Archers) går rett inn i hjertet, og det er så sukkersøtt og fengende at det er vanskelig å holde tårene tilbake. Hadde bare hele skiva holdt like høy kvalitet, så hadde det glatt blitt en innertier.

Timo Tolkki gir oss med The Enigma Birth, sin tredje skive under navnet Timo Tolkki’s Avalon. Jeg skal innrømme at jeg har slitt en del med de to første skivene, men forrige begynte å vise tendenser til hakket mer storhet. Det er derfor gledelig å kunne melde at The Enigma Birth er enda bedre, og havner derfor på toppen av bandets utgivelser. De siste årene har gitt oss en tsunami av prosjekter og band som spikrer låter med en bataljon av gjestevokalister og musikere. Dette fenomenet gjennomsyrer Timos Avalon også. Vi snakker kjendisvokalister som alle bidrar med sine signaturstemmer og dermed skaper variasjon gjennom hele skiva. Derfor klarer Timo å holde interessen oppe gjennom store deler av sin power metal rendyrking. Det er melodiøst og ufarlig, men det fungerer faktisk godt. Mye av det positive kan man legge på at Timo ikke har falt i den fatale fellen med å ronke gitaren tom. Fyrens gitarferdigheter er det få som kan betvile, ihvertfall de av oss som har mange timer med hans forrige band Stratovarius bak oss, men her lar han gitaren ligge på eggen, og balanserer det teknisk og enkle på en god måte. Ofte er det kun soloene som viser gubbens teknikaliteter, mens flere av versene bæres av ganske standardiserte riff. Dette er utvilsomt et av de bedre grepene han har tatt på skiva.

Låtmaterialet er dessverre varierende, der de gode låtene er virkelig gode, men det samme er med de dårlige, de er skikkelig dårlige. Det er digg når vi får servert Celine Dion-harmonier i Another Day, og når Beauty And War disker opp med flotte vokallinjer blandet med mørkt og tungt komp, er det også behagelig å være til. Time må også nevnes. Med sin herlige rett-i-tryne attitude og tunge 80-talls vibber, så svinger det godt. Og ikke minst I Just Collapse, en låt som er som tatt rett ut av 80-tallets hair metal, hvor Caterina Nix sin ultra-røffe vokal er sangens bærebjelke. Her er det mye nostalgi! Dessverre får vi også servert anonyme Beautiful Lie, Powerwolf rip-off og forutsigbare Dreaming, samt den kjedelige, standard hard rock låta Memories. Hadde fem av 12 låter blitt luket ut, hadde vi vært der, men på grunn av at de gode låtene er så knakende god, klarer vi likevel å havne på forholdsvis grei karakter. Det må nevnes at det anbefales på det sterkeste å sjekke ut nevnte godlåter, for de holder meget høy kvalitet! (7/10)

Lars Bremnes Ese

 

Code – Flyblown Prince

Code
Flyblown Prince
Dark Essence Records

 

Hva!? Dette var nye takter, eller… Faktisk tas en direkte tilbake til Resplendent Grotesque, der Code virkelig startet – og sluttet. Dette er tolv år tilbake i tid. Siden kom både Augur Nox (2013) og Mut (2015) uten at bandet opplevde samme suksess eller omtale. Nå, seks år etter sistnevnte plate, er britene tilbake med ny plate. Til dette var det knyttet en passelig dose skepsis og en passelig dose forventning. For, med fare for all slags kognitive bias påvirkende erindringene, så var vel ikke Code det samme etter at Kvohst tok sin kreative vokalbruk med seg og forlot bandet? Det virket som om koden ble kryptisk, og for de mest ihuga fans. Nå later det til at bandet på ny kan fri til denne gamle fanskaren, av det som i henhold til antall avspillinger på nett var deres mest populære album, altså nevnte Resplendent Grotesque. Samtidig viser bandet at de holder på progressive låtstrukturer og narrativer mer forbundet med det uttrykket de to foregående platene flørtet med. Likevel virker det som om dette progressive nå i større grad fungerer sammenblandet det mer kraftfulle ekstremmetall-uttrykket.

Code består per dags dato av fem karer, der hovedmann Aort har vært med siden starten. Mange andre, lik tidligere nevnte vokalist Kvohst, har kommet og gått. Progressiv black metal er merkelappen deres norske plateselskap Dark Essence har valgt å sette på bandet. Om det er riktig takson for flueprinser får de lærde strides om, for det er en jungel av sjangere, og ikke minst sjangerbetegnelser der ute – og la oss nå skille mellom kart og terreng. Slik sett er merkelappen paradoksalt nok rett-fram. Det er progressive låtstrukturer. Det er helt sikkert black metal også, om noen både vet hva det begrepet faktisk rommer i 2021, eller husker hva det rommet, eller skulle romme. Det er jammen ikke lett å holde oversikten dersom en ønsker å kategorisere, forenkle og kommunisere tydelig med andre interesserte.

Flyblown Prince har en frisk produksjon. Det klakker godt i basstrommene, og en registrerer at den growlende vokalen er tilbake. Apropos bass, så er bassgitaren herlig røff i kantene, men tydelig og passelig langt framme i lydbildet. Slikt er selvsagt smak-og-behag. I disse ørene klinger det ihvertfall bra, og det blir et punkt ved lydbildet en merker seg. Platen inneholder alt fra låter som er korte og mer direkte til The Mad White Hair, som er en like under tolv minutter lang affære med veldig progressiv struktur. Dette er en mer teatralsk side av bandet, med dels klisjé-galskapvokal, dette tilgjorte teatralske som sikkert har sitt utspring i eldre band og/eller film. Faren med såpass lange låter som The Mad White Hair er at en mister oversikten, eller at de krever mye av lytteren med en såpass progressiv struktur. Samtidig er det kanskje en slik struktur som passer best dersom en forfølger en løpende historiefortelling, som er inntrykket en tross alt får av denne platen. At den nevnte låten er plassert aller sist er også passende, da den skiller seg litt ut fra resten av platen, både med tanke på nevnte lengde, men også på mange andre måter. Blant annet inneholder den en temmelig lang gitarsolo. Personlig trives jeg enda bedre i selskap med de litt kortere og mer konsise Rat King og Dread Stridulate Lodge, tross at de mangler like elegante soloer.

Oppsummert er dette Code som vender tilbake til et tydeligere ekstremmetall-uttrykk, samtidig som de beholder det progressive ved seg. De lykkes godt med dette, og det er dels fristende å ønske dem velkommen tilbake på vegne av majoriteten av lyttere. (7/10)


Pål Teigland Lystrup

 

Bloodbound – Creatures of the Dark Realm

Bloodbound
Creatures of the Dark Realm
AFM Records

 

Blodguttene fra Sverige har brukt de siste to årene på å skrive ny musikk, og for de som kjenner bandet fra før er det få overraskelser her. Creatures of the Dark Realm er bandets niende skive, og det er fortsatt stødig og rett frem power metal som gjelder. Plata befinner seg i samme galakse som Sabaton, Powerwolf, Iron Savior og Hammerfall, noe som definitivt er et godt utgangspunkt. Power metal en kanskje den sjangeren som lener seg tyngst på store refreng, hvor låtene fokuserer på å bygge seg opp til et crescendo i form av massive koringer og store riff. Dette er også tilfellet når det gjelder Bloodbound. På nyskiva er det flere flotte låter som sitter som et skudd, og hvor gitarene gnistrer og duellerer dristig, både i versene og på soloene, og det er mye å kose seg med. Stemningen er ufarlig og hyggelig, og tekstene tyller oss inn i et mytisk univers hvor kampen mellom det onde og gode, blandet med drager, og mytiske skikkelser, dominerer.

Det som tidvis kan være litt slitsomt med Bloodbound, er at keyboardet får litt vel stor plass. Det resulterer i at flere av låtene mister intensiteten sin, og heller får frem en irriterende følelse av disco og Eurovision. Ja, det blir faktisk litt småflaut. Når det er sagt, så får låter som Gathering of Souls, Ever Burning Flame og tittelkuttet frem smilet. I disse låtene sitter alt som det skal, og jeg vil påstå at vokalist Patrick J. Selleby høres bedre ut enn han har gjort på lenge. Produksjonen er også storslagen, og passer låtene godt. Så for å konkludere: Creatures of the Dark Realm inneholder flere låter av høy kvalitet, det låter profesjonelt, alt er godt innenfor rammene av sjangeren, men som helhet blir plata for ujevn. Neste gang håper jeg de toner ned keyboardet, ihvertfall i refrengene, og kanskje vil de da klare å holde intensiteten og interessen oppe gjennom hele skiva. (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

Unfathomable Ruination – Decennium Ruinae

Unfathomable Ruination
Decennium Ruinae
Willowtip Records

 

Brutal death metal kan tidvis være litt vel kaotisk, og dermed forholdsvis krevende. Dette selv om sjangeren har noe av det ypperste å by på innen ekstrem metall. Men hvis det i tillegg skal legges på flere lag med teknikaliteter, ja da melder jeg meg som regel ut før det har gått fem sekunder. Ikke fordi det nødvendigvis blir ekstremt, men heller fordi både fremdriften og drivet i låtene ofte må vike plassen for kjedelig briefing av odde taktarter, merkelige låtstrukturer og instrument-runking. For å være helt ærlig, jeg vil alltid være en sucker for de enkle, tunge, groovy riffene, doble basstrommer, og fullt øs. Rett frem, bånn pinne! På grunn av dette har Unfathomable Ruination vært et band som jeg ikke har fått helt taket på, selv om det alltid har vært i nærheten av å “slå gjennom” i mitt hode. De har jevnt over vært for opptatt av det tekniske, noe som ikke er så rart når befinner seg på mektige Willowtip Records. Bandet har fått mye oppmerksomhet, hele diskografien har vært beæret med flotte anmeldelser, og nå foreligger Decennium Ruinae, en EP med tre nye låter, samt en nyinnspilling av en av deres “klassiker” Suspended in Entropic Dissipation.

Det er to ting som en litt annerledes på EP’en kontra det de har gjort før, selv om vi ikke snakker store endringer. Det første som merkes, er at de har fjernet seg ørlite bort fra brutal death metal, og beveget seg forsiktig over mot en mer brutal deathcore. Ihvertfall høres det en del elementer fra nevnte sjanger, spesielt i enkelte breakdowns. Det andre er at det er litt mer groovy riff enn tidligere, og at de “varer” litt lengre slik at den svette følelsen av en konstant start/stopp-kaskade unngås. Sjekk ut A Withered Embrace, den inneholder riff som det er verdt å selge høyrehånda si for! Men selv om det er litt endringer siden sist, snakker vi fortsatt tungt Suffocation-inspirert teknisk death metal. Det er forferdelig brutalt, vokalist Ben Wright går fortsatt dypt, dypt, dypt, produksjonen er mørk og semi-rufsete men samtidig tydelig, og låtmaterialet er sterkt. Og som ikke det var nok, så får vi faktisk et aldri så lite innslag av melodiøs death metal på starten av Disciples of Pestilence, før låta eksploderer i noe av det mest innholdsrike/varierte som jeg har hørt fra Unfathomable Ruination. (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

Decennium Ruinae slippes 28. Mai på Willowtip Records

 

Sabhankra – Death To Traitors

Sabhankra
Death To Traitors
Saturnal Records

 

Tyrkiske Sabhankra har aner helt tilbake til 2000, men da under navnet Constantinopolis. Under nevnte navn gav de ut en demo og en fullengder, hvor fokuset var death metal med tunge folk-elementer. I 2001 skiftet de navn til Sabhankra og musikken vridde seg mer og mer over til melodisk black metal med mer subtile folk-referanser. I denne anmelderens ører har de gradvis vokst seg bedre, og på bandets femte fullengder låter de hakket hvassere enn de noen gang har gjort. Det er fortsatt kjapp og melodiøs black metal som gjelder, men noen innslag av melodiøs death metal kan også spores. Ta for eksempel låta Heavens Are Fake, der er det lett å dra tankene over på Amon Amarth, ihvertfall i første halvdel. Ellers er det en god blanding av kjappe og mid-tempo partier, hvor hovedfokuset ligger på å skape en “behagelig” (!) stemning.

Sjekk ut avslutningspartiet på I Came This Far for Nothing, det er kanskje det beste på hele skiva. Følelsen av velbehag underbygges av melodiøse soloer, som de har fått plassert godt inn i låtene. Når vi først snakker soloer, er det også her vi finner størst grad av elementer fra folkemusikken, og for egen del er det et pluss at denne siden av musikken er tonet ned, siden det fort blir utrolig kjedelig med for mye av den slags. Skiva kan høres litt lite spennende ut ved første gjennomhøring, men den vokser seg bedre etter hvert. Dette er jo ofte et kvalitetstegn, men etter 6-7 gjennomhøringer dabbet interessen av her i gården, mest på grunn av at det ikke er noe spesielt som utfordrer, og derfor blir låtene litt langtekkelige. Men med tanke på at de har blitt bedre og bedre med årene, så krysser vi fingrene for at neste slipp begynner å nærme seg toppene! (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

Shevils – Miracle of the Sun

Shevils
Miracle of the Sun
Tartarus

 

Hardcore, du. På overflaten en av de enkleste sjangrene i verden å spille, rent teknisk, men gudhjelpe meg det er sannsynligvis en av de vanskeligste å gjøre spennende. Det kan gjøres bra på mange måter, og en av disse er å følge “reglene” så bastant at utelukkende den allerede innvidde menigheten bryr seg. Elsket av få, men ignorert av de fleste, lissom. Eller det kan dyttes inn elementer av f.ex. metal eller mer fengende saker som gjør at du åpner døra for folk utenfra, men da er det alltid en stor sjanse for at puristene gir fingeren og kaller det utvannet. Det skal faen ikke være lett. Men så har du band som Shevils. På sitt fjerde album gjør de så åpenbart bare akkurat det de har lyst til selv, og det er å være 100% hardcore i attitude, men samtidig tilføre de aller fleste låtene her noe ekstra som gjør at de inviterer nye lyttere inn uten at noen vil føle seg fremmedgjort.

Fra åpningslåta Black Ace får vi et riff som er så rett i trynet, en bass som er så harvende pulserende, trommer som er så drivende og en vokal som er så rå og sinna at det nesten kunne vært gjort etter en regelbok der alle punkter på hardcore-sjekklista er krysset av. Noe som på papiret høres generisk og potensielt kjedelig ut, men som traktert av Oslo-kvartetten bare blir beintøft, og ikke minst når disse ingrediensene får følge av litt ekstra krydder i form av litt deilig skjærende gitarfeedback som et ulmende bakteppe og litt ekstra effekter på vokalen. Vi er i gang! Tittelsporet følger, og atter er det RETT I FJESET PÅ DEG, så du først gisper etter luft. Men midtveis kommer et sånt parti hvor du veit at når dette blir fremført live kommer absolutt alle i lokalet – inkludert dørvakter og barpersonale – til å gå totalt batshit crazy, hoppende og skrikende, inn i hverandre som sprettballer, aggressive og lykkelige samtidig. Dæven, for en utblåsning av en låt! Og der har du kanskje litt av nøkkelen til det deilige med Shevils: den sømløse balansegangen mellom det kaotiske og det nesten strikt kontrollerte. For mye av det ene og det blir rotete, i overkant av det andre og det blir formulaisk. Miracle of the Sun blir ingen av delene.

Albumet er selvsagt fullt av referanser, men Shevils er heller ikke et sånt band som åpenbart har valgt seg ut ett band og stjeler eller låner alt fra disse. Det de gjør er mer i form av nikk – tilsiktede eller ei – i diverse retninger, og dermed kan man fryde seg over å høre litt Helmet her, litt Big Black der, et hint av Melvins, en dæsj Black Flag og en anelse Refused. Selv synes jeg til og med å høre tendenser til Division of Laura Lee på suverene We Failed This World, men det kan like gjerne bare være meg. Jeg digger også at de stadig lar låtene ta nye vendinger underveis, som på det nevnte tittelkuttet og den herlige No More You, som ender opp et helt annet sted enn forventet. Etter denne nesten 5 minutter lange godbiten har de skamvett nok til å dundre løs med albumets korteste låt, den befriende enkle, og nesten allsangvennlige, Wet Soaking Wet. Puh!

Det blir feil å påstå at Shevils tar direkte hensyn, noe den helt vanvittig intense avslutningen av Idiot Task Force demonstrerer så man får både hjerteklapp og tinnitus, men det er en beundringsverdig dynamikk som demonstreres her. Det som kommer av pustepauser underveis er de små lommene av luft som nesten alle låtene inneholder, og selv om man er temmelig utmattet når It Never Ends runder av, blir man aldri så nummen som man kan bli av enkelte skiver innen sjangeren. At man fortsatt sitter og digger på den tiende og siste låta, er et vitnesbyrd om at alt er gjort så veldig riktig, og det er temmelig åpenbart at dette skyldes det faktum at Shevils aldri gjør noe forsøk på å tekkes noen som helst. Denne skiva er et produkt av eksplosiv inspirasjon, og da er det ikke rart at resultatet er et eneste gigantisk fyrverkeri! (8,5/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

Marius Danielsen – Legend of Valley Doom, Pt.3

Marius Danielsen
Legend of Valley Doom, Pt.3
Crime Records

 

Så er omsider Norges ubestridte metal-ridder, Marius Danielsen, ute med sitt siste epos i Legend of Valley Doom-trilogien. Det er tydelig at Danielsen her har forsøkt å virkelig sette kronen på verket med en heseblesende og storslagen avslutning. Du kan nærmest kjenne lukten av blod. Med andre ord er det også her relativt høy sverdføring i likhet med forløperne Pt.1 & Pt.2. Danielsen har fått med seg en rekke dyktige gjester også på denne skiva, og gamle ringrever som blant annet Ralf Scheepers, Jennifer Batten, Arjen Anthony Lucassen og Tim “Ripper” Owens drar ikke akkurat ned kvaliteten. Likevel er det en annen nordmann som bidrar på albumets beste spor, March Into the Storm, og det er Bernt Fjellestad kjent fra blant annet Guardians of Time og Susperia. Men naturligvis er det hjernen og motoren bak det hele, Marius Danielsen, som står i sentrum, og han kan virkelig svinge med tryllestaven.

Det hele låter selvfølgelig veldig pompøst, men aller viktigst er at han klarer å fortelle en historie med musikken og skape en god dynamikk i låtene. Som de fleste vet eller har skjønt, foregår dette i fantasy-metal landskapet eller power metal med stor P om du vil. Et landskap det er fort gjort å gå seg vill i eller bli spist opp av sultne orker/anmeldere. Det unngår Danielsen med bravur. Låtene er særdeles godt komponert og oppbygningen er upåklagelig. Uten å namedroppe for mange band er det en selvfølge å nevne Rhapsody og Avantasia som en pekepinn for de som måtte trenge det. Likevel synes jeg Danielsen har klart å lage noe som låter litt særegent, og jeg har hørt mye opp gjennom årene innen genren som lukter orkedritt. Denne skiva lukter mer blodig slagmark akkurat slik det skal gjøre. Uten tvil en skive du bør sjekke ut om du likte de to foregående og/eller om du trenger Ringenes Herre i lydformat. (7.5/10)

Pål J. Silihagen

 

Adrian – Adrian

Adrian
Adrian
LB Lyd

 

Hva er så dette? Joda, dette er ingen ringere enn en kar ved navn Adrian Bjerketvedt fra Sarpsborg som for meg er et totalt ubeskrevet blad. Etter tips fra en gammel ringrev i bransjen ble jeg bedt om å sjekke ut denne karen, og det er jeg jaggu glad for. Adrian har til alt overmål gitt ut en instrumental-skive som er en tidsreise tilbake til 80-tallet og institusjonen Shrapnel Records. Sistnevnte huset blant annet store gitarhelter som Vinnie Moore, Tony MacAlpine, Jason Becker, Paul Gilbert og Marty Friedman. Og det er utvilsomt her Adrian har hentet sin inspirasjon fra, i tillegg til en god dose Joe Satriani. Bortsett fra at Adrian utvilsomt innehar en fantastisk teknikk, er kanskje det mest imponerende hans teft for melodier. For gjennom albumets 8-låter kjedet jeg meg ikke et eneste sekund. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg til tross for å være en ihuga fan av diverse shreddere kan gå lei, og bli litt for svett i ørene etter noen låter med heftige fraseringer og arpeggioer.

Her følger Adrian i nevnte Moore og Satriani sine fotspor med melodiøsitet som grunnelement. Riktig så imponerende i all sin prakt, og spesielt låtene Euphoria, Inspiration og Unattached gjør et kraftig og positivt inntrykk. Det er ikke lett å hoppe etter gamle mestere, men det gjør altså Adrian til nesten tjue i stil. Nå skal det også sies at dette ikke er revolusjonerende innovativt, men det trenger det heller ikke være. For når du klarer å gjennomføre det på en slik delikat og imponerende måte er det ikke annet enn å ta av seg hatten. Når i tillegg produksjonen låter dynamisk, balansert og autentisk (Mike Varney), da er det også bare å bøye seg i støvet. Selv om markedet for denne type musikk i Norge er forholdsvis lite håper jeg virkelig at Adrian får den oppmerksomheten han fortjener med dette brilliante albumet! (8/10)

Pål J. Silihagen

 

Nekromantheon – The Visions of Trismegistos

Nekromantheon
The Visions of Trismegistos
Indie Recordings

 

Mektige Hades, som jeg digga Nekromantheons forrige fullengder, Rise, Vulcan Spectre, da den skiva kom for ni jævla år siden! Da var trioen tungt i fronten for et aldri så lite oppsving (vi styrer unna begrepet “bølge”) i band som heller hentet inspirasjon fra 80-tallets thrash metal-ledestjerner i Slayer, Whiplash, Sodom, (tidlig) Sepultura og Dark Angel enn å for enhver pris skulle være nyskapende. Resultatet ble et av de beste norske metal-albumene i 2012, som til overmål ble belønnet med en velfortjent Spellemannpris. Men ni år er en evighet i musikkbransjen, og siden da har band som Inculter, Töxik Death og allmektige Deathhammer levert skiver som har gjort ventetida på bandets tredje album svært overkommelig.

Dermed hadde Nekromantheon på mange måter mye mer å bevise med The Visions of Trismegistos enn i forrige omgang, for nå er spørsmålene både om de klarer å følge opp sitt eget mesterverk og om de fremdeles klarer å hevde seg som et eliteband i den norske metalscenen. De bruker om lag 25 sekunder på å demonstrere at svaret er et rungende “JA, FOR FAEN!” til begge disse spørsmålene. Dette er nemlig den tiden det tar for tittelsporet å få deg til å skru opp volumet alt du makter og kaste deg ut i vill headbangende glede! Det er akkurat så harvende brutalt som det går an å ønske seg, samtidig som det er en kirurgisk presisjon over både riff og gitarsoloer som virkelig imponerer. Tempoet øker en anelse på Seven Rulers of Fate, som er albumets korteste låt, og som flerrer gjennom deg som nyslipte sagblad i riff-form! Tospannet Faustian Rites og Neptune Descent er så proppfulle av vendinger, temposkifter og rifflek at det er en ren fryd å høre på, men selv om både disse og de fleste andre låtene på skiva er rene overflødighetshorn av ideer, blir det aldri for mye av det gode. De faller aldri for fristelsen til å bli for smarte eller briljerende, men klarer å holde det primitivt og rått selv om skiva oser av tekniske ferdigheter og en kreativ rikdom de fleste kan misunne dem! Og nettopp dette er en av de største styrkene til The Visions of Trismegistos: evnen til å ikke overkomplisere noe eller ende opp med å bli forelsket i seg selv musikalsk.

Scorched Death er nok en tour de force innen alt som er kjapt og brutalt, etter en passe stemningsfull intro. Her går det unna i et tempo av en annen verden, og samtlige bandmedlemmer får kjørt seg såpass at man kan se for seg at de kollapset totalt da denne endelig var i boks! Dead Temples er skivas styggeste låt, på samme måte som Aura Noir – og Venom før dem – leverte stygghet og vrede uten hensyn eller hemninger. Akkurat på samme måte er dette som å bli overkjørt av en skurtresker med en gal zombie bak styret! Thanatos er nok en oppvisning i riffkunst og vrede før Zealot Reign mopper opp restene av øregangene mine fra gulvet uten å ta foten fra gasspedalen i et lite sekund!

Totalen er et album som lever opp til det aller meste av forventninger. Den er muligens ikke like upolert og primitiv som Rise, Vulcan Spectre, men den er fremdeles 100% kompromissløs og nivået er skyhøyt! Ambisjonsnivået har muligens vært høyere, men resultatet har blitt et album som ikke bare er uten dårlige låter, men som ikke har et eneste overflødig riff eller solo! La det nå PLEASE snart bli mulig å dra på konsert igjen, for jeg ønsker meg av hele mitt hjerte å få muligheten til å se bandet fremføre disse låtene live! (9/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

Vreid – Wild North West

Vreid
Wild North West
Season of Mist

 

Forandring fryder, sies det. Når det gjelder musikk, ser vi likevel stadig eksempler på at “fans” av et band får spasmer og angst når “deres” band viser tilløp til utvikling, og ikke bare leverer den samme skiva igjen og igjen. Greit nok, ikke alle trenger å utvikle seg eller endre på sitt eget signatursound (AC/DC er selvsagt det evige eksemplet her), men i de aller fleste tilfeller er dette bare sunt. I den norske ekstremmetal-floraen ser vi plenty med tilfeller av band som har valgt inspirasjon over stagnasjon, og holdt seg vitale ved å enten gjøre noen uventede krumspring eller sakte men sikkert raffinert et sound som følger en logisk retning gjennom sin diskografi. Ulver er selvsagt steroide-eksempelet på den første varianten, men Darkthrone og Mayhem har også gjort noen uortodokse trekk underveis til både glede, forvirring og forargelse for diverse deler av massene. Enslaved er skoleeksempelet på band som har funnet sin vei, og som fra album til album har fulgt denne på ypperlig vis. Vreid føyer seg pent inn i rekken av band som har gjennomgått en evolusjon fra den primitive og rå black’n’roll-debuten til der de er i dag.

Underveis i denne evolusjonen har bandet blitt både mer episke, melodiske og – tør vi bruke ordet? – sofistikerte, med stadig flere elementer av klassisk hardrock, heavy metal og akkurat passe mengder med progressivitet. Det er dermed selvsagt bare helt naturlig at deres niende album er et konseptalbum, der de åtte låtene lar oss følge personen E på en reise som garantert kan tolkes på flere nivåer, noe jeg ikke skal begi meg inn på her. Denne reisen gir seg dog utslag i åtte små mesterverk i sin egen kraft, og allerede fra den passe dystre introen til tittelsporet Wild North West er det åpenbart at dette kommer til å bli bra. Oppbyggingen av låta, riffet, de neddempede partiene underveis. gitarbrekket 3 minutter inn; absolutt alt her bærer stempelet “umiddelbar klassiker”! Wolves at Sea er like mektig og iskald som Nordsjøen, og byr på gåsehud fra første sekund. Det er bare å nyte hvordan samtlige fire medlemmer skinner underveis her, og igjen er bruken av keyboard gjort akkurat passe nøkternt slik at den løfter låta uten å dominere den. The Morning Red er mer dyster, med overraskende og flott renvokal og en nesten skrekkfilmaktig uhyggefølelse som bare blir sterkere utover i låta. Shadows of Aurora bygger seg sakte opp fra en snikende og tøff bass til et usigelig fett galopperende riff som bærer låta kompromissløst og stødig som Odins hest på vei ut i krig!

Det vanvittig rå og drivende øset som driver Spikes of God er så drøyt og stygt at man totalt mister pusten, og man føler seg nesten fysisk mørbanket etter å ha hørt den. Litt som å få 666 knyttneveslag i solar plexus med en rusten jernhanske dekket i piggtråd. Deretter gjør det godt med den sjokkerende catchy Dazed and Reduced, der det atter går i renvokal. Dette er kanskje den låta som klarest viser bandets kjærlighet til 70-tallet, men det er ingen grunn til å bekymre seg for at det ikke låter Vreid, for samtlige låter som individuelt skiller seg ut eller bryter litt med det man forventer er fungerer oppsiktsvekkende bra sammen, og utgjør en perfekt helhet. Into the Mountains har røtter tilbake til 2002, og inkluderer et keyboard-parti skrevet og fremført av Terje “Valfar” Bakken, som kom opp med dette på Windir-tiden. Litt creepy barnevokal og nok et mektig riff løfter denne godbiten, som litt over midtveis tar en passe uventet vending og nesten er to låter i en! Og da gjenstår albumets virkelig store epos, den nesten 10 minutter lange Shadowland, som trygt kan sies å ha fanget hele essensen av både albumet og bandet. Det låter så monumentalt og mektig, og er underveis både så tungt og så fjærlett vakkert at det ikke kan kalles annet enn imponerende!

Etter å ha blitt godt kjent med albumet Wild North West sitter jeg med den gode følelsen man får når man hører et album som vil bli stående som en av de beste i bandets katalog til evig tid. Dette er kulminasjonen av alt Vreid har gjort, og den veien de har tatt har nådd sitt mål. I hvert fall for denne gang, for jeg sitter med en følelse av at våre venner fra Sogndal bare såvidt har begynt på reisen og jeg ser fram til å se hvor veien går neste gang. Til da kan jeg garantere at Wild North West , som føles som det ultimate Vreid-albumet, kommer til å bli spilt jevnt og trutt i årene framover! (10/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

The Plague – Within Death

The Plague
Within Death
Bitter Loss Records

 

Australske The Plague slipper med Within Death sin debut, og dette er en skive som kommer til å gjøre det bra, det er det liten tvil om. I denne anmelderens ører derimot, blir dette alt for kjedelig. Det kan nok komme av at personlige svenske preferanser ligger i Unleashed og Grave, ikke Entombed. Hvorfor nevnes dette? Jo, fordi The Plague har hentet massive inspirasjoner fra Entombed. Både lyden på skiva, låtstrukturen og stemningen har mye av nevnte band i seg. Men der gammel Entombed ihvertfall hadde særegenhet, blir dette rett og slett alt for forutsigbart og anonymt. Skiva har fått atskillige runder på spilleren i heimen, og selv om det så absolutt finnes fete riff og punka partier, sitter den likevel ikke.

De skal ha pluss for å ikke overdrive med klisjéaktige melodier, men heller fokusere på brutalitet og groove. Et hederlig unntak fra kjedsomheten er låta Dismal Solitude, som er det sterkeste kuttet på skiva. Herlige riff, med masse groove og noen seige partier som bryter opp låten på en flott måte. Til og med det spartanske melodiøse tilsnittet på låta funker. Men når man tar med i betraktning alle skiver som gis ut i samme sjanger, blir Within Death kun et slipp i samme suppe som alt annet. Det kreves mer enn bare å kopiere gamle helter! Men, som nevnt, mange vil nok trykke denne til sitt bryst, så hvorfor ikke sjekke den ut? 5/10

Lars Bremnes Ese

 

Capra – In Transmission

Capra
In Transmission
Metal Blade Records

 

Man kan si mye bra om sinne. Et av mine favorittsitater er det klassiske “If you’re not angry, you’re not paying attention”, og med det som utgangspunkt er det ingen tvil om at albumdebutantene i Capra fra Lafayette, Louisiana definitivt følger Steroide – Wikipedia testosterone gel prezzo riesci a individuare la steroidi per dimagrire in fretta pro? med! For In Transmission syder og bobler av et kokende sinne som har resultert i denne drøyt halvtimes lange energi-eksplosjonen av et album! Med beina solid plantet i hardcore- og punkscenen fra slutten av 90-tallet, leverer kvartetten en bunke låter som de selv beskriver som “å være fanget i et lite rom med et utilgivende monster”. Og en ting skal være sikkert – du ønsker IKKE at de skal rette all denne aggresjonen mot deg! Heldigvis for oss har de valgt å kanalisere dette sinnet, frustrasjonen og rettferdige harmen via musikk, og, som dere skjønner, er det temmelig intense saker.

Riktignok velger bandet å lure oss litt med en akkurat passe dyster instrumental-intro, men fra første lille millisekund av den 1 minutt 13 sekunder lange Hollow Doll er det helt åpenbart at Capra ikke gir ved dørene! Gitar og trommer rekker såvidt å gi oss et støkk før Crow Lotus vrenger alt hun har av hjerte og sjel gjennom mikrofonen i et vræl som føles rett i ryggmargen! Hun er også den som løfter hele plata fra veldig bra til eksepsjonelt, for hun har en stemme som dekker hele spekteret av råskap og intensitet. Enten hun synger om selvopplevd urettferdighet som kvinne med immigrant-foreldre, sitt konfliktfylte forhold til moren eller traumer av andre sorter, er det ingen tvil om at hun mener hvert ord, og lever alle disse følelsene når hun synger om dem! Musikalsk er det saker her som fans av både Converge, Blood Brothers, Nails og Every Time I Die vil kunne falle totalt pladask for, og selv om Lotus er den store stjernen, er det plenty å glede seg over når det gjelder låtene ellers også. For her er det riff etter riff som velger å ta litt andre veier enn man forventer, slik at låtene aldri får muligheten til å bli forutsigbare, men som kontinuerlig overrasker og holder lytteren på tå hev.

Det er ikke til å stikke under en stol at gjennom et helt album med bare ØS! ØS! ØS! er man passe utladet og nesten utslitt, og det kan ta noen runder før de individuelle låtene rekker å sette seg. Det er tross alt ikke snakk om refrenger du blir gående og plystre på i vårsola. Men spor som den smått intrikate The Locust Preacher, riff-festen Mutt, eller den brilliante Medusa har alle såpass mye å by på at In Transmission unngår å bli ensformig. På Paper Tongues aner vi konturene av noe som kan føre til allsang (eller allskrik, for å være presis) når det på et tidspunkt blir mulig å la Capra bevege seg ut for å spille live, noe som bare MÅ være en fet opplevelse! Underveis, som i Red Guillotine, kan det bli så mye informasjon å fordøye at det nesten blir i overkant, og det er nok like greit at skiva ikke varer lengre enn den gjør, men som ren utblåsning leverer dette albumet på alle punkter, og når avsluttende Samuraiah Carey (årets beste låttittel?) toner ut er det bare å gispe etter pusten, glise imponert og lade batteriene før man er klar for en ny runde… (7,5/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård