Kategoriarkiv: Liveanmeldelser

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Fredag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
14. april, 2017

 

Fredag

Det er litt slunkent oppmøte idet jeg ankommer Rockefeller på fredagen, men det kommer seg heldigvis litt rett før dagens første band, Insidious Disease (9/10) går på scenen. Bandet virker å være i storform og trøkker til fra første tone, og bandets tunge og brutale death metal er helt perfekt å starte konsertdagen med. Det går hovedsakelig i låter fra bandets eneste album Shadowcast. Vi får også en ny låt som jeg dessverre ikke husker navnet på i farten, men det hørtes veldig lovende ut med tanke på neste album. Marc Grewe er en fantastisk frontfigur som er flink til å få med seg publikum, og med et så profesjonelt band i ryggen er dette dømt til å bli fett. Litt synd at ikke flere tok turen, men vi som var der storkoste oss – og det er tross alt det viktigste.

Sørafrikanske Diabolus Incarnate (5/10) er festivalens eksotiske alibi, og gjør en godkjent opptreden for en lytter uten inngående kjennskap til bandet fra tidligere av. Bandet er vokalist/gitarist Dieter Engels hjertebarn, og har til tross for sju års fartstid kun en demo og en singel på samvittigheten. Afrikanernes black metal serveres på et bakteppe av synth, og er melodiøs nok til at sammenligninger med svensk metal kan forsvares – band som Hypocrisy rinner en i hu. Visuelt legger bandet seg på Desaster-linja; ett medlem med liksminke, resten uten. Melankolske Aborted står igjen som høydepunktet, før bandet avslutter settet med singelen Transcendence.

Lyden er en vits både i kvalitet og volum da Anaal Nathrakh (7/10) går på scenen, men heldigvis tar det seg opp allerede på andrelåta Keep Your Children Close and Pray for Oblivion. Ti år etter at bandet gjorde sin første gig utenfor hjemlandet på nettopp Inferno er britene tilbake, og i bagasjen har de et oppjustert arsenal med illsint grindcore og blast beat-basert black metal. Når vi har kommet frem til Depravity Favours the Poor og In the Constellation of the Black Widow, begynner Anaal Nathrakh i større grad å skake fundamentet på gamle Torggata bad, selv om clean-vokalen til Dave Hunt forsvinner inn og ut av lydbildet etter eget forgodtbefinnende. Birmingham-gutta avslutter med Do Not Speak, som introduseres med et Orwell-sitat som fanger tidsånden («boot», «forever», «human face» – google) på en passende måte.

Infernal War (6/10) hemmes av en statisk opptreden og lite særpreget vokal, men utover dette er det pur, maskinell, thrasha black metal fra ende til annen. «Ivan Drago-metal», har jeg noe stereotypisk notert på blokka mi. De sparsomt behårede muskelbuntene fra Polen skal ha for innsatsen, men det vil være en overdrivelse å si at man hadde gått glipp av noe essensielt dersom man hadde stått over denne konserten. Det hele er særs tight og knallhardt, og etterlater lite livsrom for improvisasjon. Større variasjon i tempo kunne gitt konserten en bedre dynamikk, men på den annen side kler bandet bandnavnet sitt godt – dette var et nådeløst sanseangrep fra første anslag.

Selv om utgangspunktet for sveitsiske Samael (7/10) har vært svartmetall, utviklet musikken deres etter hvert til å bli mer industriell og gotisk sjangermessig. Da konserten ble sparket i gang, var det et passe glissent Rockefeller som tok i dem imot, men dette syntes dog ikke å plage bandet voldsomt, for de leverte absolutt en god vare. Først fikk vi Black Trip fra albumet Ceremony of Opposites, og videre utover i settet kom det en god blanding av eldre, samt nyere materiale. Det var noe lekent over opptredenen, og at ikke dette bandet får mer oppmerksomhet her til lands slår meg egentlig som litt merkelig.

Men det har kanskje noe med at de ikke er svart nok for metallfolket, for heavy for alternativrockerne og ikke syntha nok for gotherne. Det var til tider liv og røre å spotte blant publikum, så de var åpenbart gira. Spesielt under Rain og Baphomet’s Throne. Jeg må påpeke at låtene etter hvert ble litt like – de hadde ofte samme oppbygning, med snille industripartier som gjerne beveget seg over i det monsterbrutale. Et tøft virkemiddel, men som sagt litt mer variasjon hadde ikke skadet.

Windstein var selvfølgelig festens naturlige midtpunkt der han sto, mindre enn en armlengde fra de forreste tilskuerne. Han var på vakkert vis omringet av resten av gutta i Crowbar (9/10), som la et ultratungt grunnlag for kvelden. Den varierte spillingen til trommis Tommy Buckleys var spesielt med på å løfte de noenlunde monotone og repeterende sangstrukturene, og ga det hele en ekstra friskhet og fylde.

Publikumet på svette og tettpakkede John Dee var godt tent under hele konserten, med entusiastiske brøl og nevene høyt i været. Dette var noe som definitivt behaget frontmannen, da han ofte oppmuntret folk til å rope høyere og høyere. Disse gutta har jo holdt på i mange år, så det var herlig å høre at Windsteins hese stemme fremdeles er rå, skitten og kommer heeeelt ned fra ølvommen. Det har bare manifestert seg som beundringsverdig patina etter alle år, og det var med på å heve kvaliteten totalt sett.

Fredagens siste band ut er vel kanskje det jeg så mest frem til på hele festivalen. Det begynner å bli stappfullt rundt omkring, både i salen og på galleriene idet veteranene i Gorgoroth (7/10) gjør seg klare på scenen. Sceneteppet trekkes til side, og bandet kjører i gang til enorm jubel fra publikum. Lyden er ikke noe å skrive hjem om, men den er vel så råtten som bandet selv vil ha den, pluss at vokalen blir veldig høy i forhold.

Men det er jo Gorgoroth vi snakker om her, så det skal være litt skittent og brutalt. Stemningsmessig så blir det en veldig Pentagram-feeling over det hele, og det er tross alt et av favorittalbumene mine av bandet. Av låter så spilles det fra hele bandets karriere, og vi får for eksempel Katharinas bortgang fra tidligere nevnte album samt legendariske Revelation of Doom fra Under the Sign of Hell. Det var også kult å høre Destroyer og Incipit Satan.

Gorgoroth leverer et gjennomgående greit show, og det er alltid en fornøyelse å se Hoest live. Han er en veldig dyktig vokalist og frontfigur som gjør veldig mye ut av seg selv på scenen, og han er veldig flink til å få med seg til å få med seg publikum og skape uhyggelige og gode stemninger. Det er ikke den beste konserten jeg har sett med bandet, men det var så absolutt godkjent og akkurat så skittent som man kunne forventet.

 

Tekst: Monique Mesquita, Sigurd Thune og Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=8963]

Kenneth:

[espro-slider id=8816]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Torsdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
13. april, 2017

 

Torsdag

Første band ut på Rockefeller i kveld er vestlandsvikingene i Helheim (8/10). Det begynner å bli brukbart med folk i salen, til tross for at klokken bare så vidt har passert seks. Det er som forventet god stemning allerede fra første tone, og gutta virker å være i storform. Jeg synes kanskje at clean-vokalen til tider er litt lav, og det er litt synd da denne er en veldig viktig brikke i lydbilde til bandet. Men ellers satt det meste som det skulle, og bandet trøkker bra på scenen. Vi får i hovedvekt låter fra bandets siste plate landawarijaR før det hele avsluttes med Dualitet og ulver fra Heidindomr ok motgangr. Helheim leverer en gjennomført bra konsert, og i tillegg til meg tror jeg de fleste fremmøtte koste seg.

Med siste slippet The Lucifer Principle bak ryggen ble vi minnet om at black metal-sjangeren er langt ifra død idet kanadiske Panzerfaust (7/10) startet sitt intensive og heseblesende sett. Lyden var kald og god, og de drivende riffene kom godt frem på John Dee. Publikum er noe trege og avventende, men det kan virkelig ikke tilskrives hva bandet faktisk leverte fra scenen. Kanskje er det fordi klokken bare var sju på en torsdag? Det er ondt, det er høyt, det er hardt og det er deilig. Bandet oste av kvalitet, og det meste som foregikk på scenen var proppfullt av energi. Skarpe trommer, skarpe gitarer og skarp vokal ga oss det gode, gamle blackmetal-lydbildet, samtidig som man hørte at bandet i tillegg var noe preget av andre metalsjangre. Generelt sett var det en ganske ålreit gig, og det var vel ingen direkte ulempe for oss som faktisk var tilstede at det ikke var helt stappfullt. Stemningen hadde nok vært annerledes noen timer senere, vil jeg tro.

Som en del andre band aktive på åttitallet, eksisterer Venom nå som to band: Venom med Cronos og Venom Inc. (7,5/10). Mange vil muligens hevde at førstnevnte er det mest originale og intakte bandet, siden det er der scenepersonligheten Cronos leder an (og som tydeligvis har rettighetene til bandnavnet), men det er i sistnevnte at prosentandelen av originalmedlemmer er høyest, med Abaddon på trommer og Mantas på gitar. På vokal har de to hentet inn vokalisten fra de mer ukjente Venom-skivene Prime Evil, Temples of Ice og The Waste Lands, nemlig Anthony Dolan, bedre kjent som «Demolition Man». Men låter det kult da?

Et Rockefeller som skråler helhjertet med til klassikere som Welcome to Hell, Live Like An Angel (Die Live Like A Devil), Angel Dust og Countess Bathory (dedisert til tidligere Venom-manager Eric Cook) kan ikke ta feil. Resten av settet bestod blant annet av Don’t Burn the Witch, Poison og Blackened Are the Priests før låten som ga navnet til en hel subsjanger – Black Metal – fikk æren av å avslutte konserten.

Destruction (7,5/10) gjestet Inferno sist i 2008, og er nå ute på turneen med det dessverre så aktuelle navnet Europe Under Attack, kalt opp etter albumet fra 2016. De åpner med tittelsporet fra nevnte skive – og derfra og ut går det i ett. Tidlig i settet kommer Nailed to the Cross fra The Antichrist, som man kan siføyer seg pent inn i rekken i kategorien egnet påskelyrikk. Mad Butcher setter fart på publikum, og Schmier ser fornøyd ned på moshpiten som spiller seg ut foran øynene på ham.

I løpet av settet på litt over en time er The Butcher Strikes Back, Thrash ‘til Death og Second to None noen av låtene bandet plukker fram fra den etter hvert så omfattende katalogen. Bestial Invasion fra debutalbumet Infernal Overkill setter sluttstrek for et godt levert thrashattack fra Tyskland.

Fra asken av ikoniske Agalloch får en ny fugl føniks reise seg. Dette er Pillorian (9,5/10) forgylt av tidligere frontmann John Haughm, med en styrke på tre menn bak seg. Når klokken har blitt elleve, går de på scenen. Bandet begynner med et pang og viser et ekstremt høyt musikalsk nivå. Så fort vokalisten åpner gapet, fylles John Dee med nærmest forpinte skrik. Det var sannelig en mektig opplevelse som etset seg i sinnet idet bandet pløyde gjennom debutskiva. Denne viste seg å være et sant eksempel på hvor følelsesladd blackmetal egentlig kan være. Alt dette gjennomføres av eksemplariske musikere som er av den typen som bare oser musikalitet. Dette skulle vise seg å være en stor opplevelse, for det var mer enn bare musikk; jeg vil faktisk karakterisere det som et kunstverk. Pillorian klarte å oppnå en kolossal lyd på den lille scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og tunge og raske svartmetallriff. Jeg tror dette var den eneste gigen under festivalen som faktisk ga meg gåsehud. Det var spennende, melankolsk og trollbindende fra start til slutt. Rett og slett annerledes og helt vidunderlig!

Siste band ut på Rockefeller denne torsdagen er de britiske gore-veteranene i Carcass (9/10). Jeg er nok ikke den eneste som ser frem til denne konserten. Salen fylles fort opp og stemningen er veldig bra allerede før sceneteppet åpnes. Carcass lever opp til forventningene på alle områder, og de leverer et forrykende show på alle måter. Energimessig skulle man ikke tro at de hadde holdt på med dette i over 30 år, for her var det fullt kjør fra begynnelse til slutt.

Det meste fungerte for Carcass denne kvelden, både når det gjelder lyd og show, og det er god stemning både på scenen og i salen under hele konserten. Jeg glemte helt å se på klokken da de var ferdig, men jeg vil vel tippe at det hele varte i ca. 90 minutter. Det skal nok sies at til tross for at det var en helt fantastisk konsert, så var det også litt godt når det var over. Men alt i alt så leverer Carcass helt klart festivalens hittil desidert beste show og konsert, og jeg tror de fleste gikk fornøyde ut i natten.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:

[espro-slider id=8792]

Terje:

[espro-slider id=8917]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Klubbdag

Inferno Metal Festival
Vulkan Arena/Pokalen/Blå
12. april, 2017

 

Siden dens spede begynnelse i 2001 har Infernofestivalen blitt et fast påskeritual for mange metalfans. Og der det er metal, der er Metal Hammer Norway. Her er vår oppsummering av festivalen.

Onsdag

Festivalens første dag finner sted på mange forskjellige scener rundt om i byen. Tre av scenene byr på band fra samme label, med Terratur Possession på Parkteatret, The Great Northern Distribution på Pokalen og Dark Essence Records på Blå. Vulkan huser resten av bandene på klubbdagen.

Nachash (8/10) på Pokalen blir første band som bivånes på onsdagen. Bassen dominerer hele lydbildet de første strofene, men det blir heldigvis justert etter hvert. Publikum har møtt opp i hopetall for å få med seg konserten, og lille Pokalen er godt fylt opp. Nachash skuffer heller ikke, og kan – i tillegg til fengende brutalitet – by oss på et par nye låter; Apex Illuminous og Fleshtemple Incineration. Selv om det er mange i salen, er det relativt lite trøkk blant publikum, men det drar seg til litt utover i settet. Spesielt mot slutten observeres flere lugger i aktivitet, og hva annet kan man vente når bandet klemmer til med A Necromancer’s Lament og Crimson Monarch som de to siste låtene? Frisk start på det som i liturgien blir kalt for den stille uke!

Halvveis ut i første låt kommer jeg heseblesende opp trappa til Vulkan, og Vesen (7/10) dundrer i vei med Final Insult fra siste skiva Rorschach. Til tross for at det er relativt tidlig på kvelden og mye aktivitet rundt om i byen, så er det greit med folk som har møtt opp for en god dose norsk thrash metal. Gutta innfrir forventningene og leverer et bra show, og det trøkker bra utover i salen. Vi får låter hovedsakelig fra bandets fire siste plater. Det er generelt god stemning under hele gigen, og med låter som Damnation Path, Flies to Shit, See You in Hell og avslutningsvis Funeral Stench, så blir stemningen god. Lyden kunne nok vært litt bedre, men gutta leverte varene, og det ble en bra start for årets festival for undertegnede.

Neste konsert på plakaten blir dagens første høydare på Vulkan, og det før klokken har blitt 22.00. Red Harvest (6,5/10) går på noe senere enn planlagt, og folkemassene hadde derfor blitt en smule mer redusert enn hva det var ved opprinnelig introtid. Deres dystre, industrielle metal passer som hånd i hanske på en stor scene a la Vulkan. Lyden fra scenen var uslåelig, og bandets gitarister skal ha mye av æren for det. Stemningen i publikum var svært god til å begynne med, men den tradisjonelle moshpiten kom aldri helt inn i bildet denne gangen. Red Harvest, med Jimmy ”Ofu Khan” Bergsten i spissen, var trygge og komfortable på scenen, praten mellom sangene var korte og ble verken klein eller påtrengende. Dette hadde de gjort før, kan man si. De holdt koken i en god stund videre, selv om de ikke fikk all verdens igjen målt opp imot innsatsen. Det startet kjempesolid, men utviklet seg aldri helt videre og avsluttet omtrent som det startet.

Forventningene stiger idet ferden går mot Blå der Sarkom (8/10) står på plakaten. Det er bra oppmøte når vi ankommer, og folk venter i spenning på at gutta skal komme på scenen. Jeg har sett Sarkom noen ganger før, så forventningene er høye og gutta har fortsatt til gode å skuffe meg. Det gjør de så absolutt ikke denne gangen heller – godlåtene kommer på rekke og rad med låter fra alle bandets skiver. Låter som Doomsday Elite og I utakt med gud sparker noen helt hinsides live, og i tillegg får vi låter som Mind-Abscess, The Chosen One, Exit Terror og Bestial Supremacy for å nevne noen. Vi får også en eksklusiv gjesteopptreden av Sorath Northgrove fra Beastcraft, som leverer en veldig bra opptreden. Alt i alt en veldig bra konsert både når det gjelder musikk og show. Det eneste er nok at jeg aldri blir helt fortrolig med lyden på Blå, og det ødelegger litt dessverre, men bandet leverer varene og vel så det allikevel.

Borknagar (6/10) forventes å være et av de soleklare høydepunktene under klubbdagen. Men når låtene er såpass vanskelige og lyden såpass uklar, skal det godt gjøres å henge med fra publikums side. En del folk så ut til å digge det, men det begynte å bli ganske glissent med mennesker utover i showet. Vokalen kom ikke helt til sin rett i de roligste partiene (og det var mange av dem) noe som generelt sett virket litt off. Nå skal det jo ikke være spesielt behagelig å være på ekstremmetall-konsert, men feit lyd er noe som passer til det meste uansett. Bandet greide bare tidvis å engasjere publikumet sitt. På de beste partiene driver det unektelig bra avgårde, men intensiteten fra scenen var ikke gjennomgående bra nok. Brikkene falt på plass etter hvert – dynamikken blir riktig, og derfra og inn leverer de et betraktelig mye bedre sett. Vokalist Athera er høyt og lavt, både kroppslig og vokalt. Variasjonen i vokalen hans er enormt bra, selv om jeg foretrekker når han er som aller sintest. Det tok seg til de grader opp mot slutten, spesielt under Colossus og Winter Thrice. Det er ingen tvil om at gutta kan spille, men denne kvelden funket det ikke optimalt.

Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze (7/10). De leverte med tonnevis av driv og energi, og ga oss muligens kveldens aller sinteste vokal og raskeste riffing. Det var til tider helt umulig å høre hva som ble spilt. Om dette var med hensikt er ikke godt å si, men det funka ikke optimalt. Første tone traff et halvfullt lokale og ifra sittebåsene på Pokalen føltes det ut som om man satt på andre siden av byen. Lyden var innestengt og fjern, så førsteinntrykket var langt ifra fantastisk. Furze serverer lange drag med instrumentelle partier for så å bryte ut av mønsteret med intrikate overganger til mer aggressive saker. Etter et par låter tok jeg turen ned på gulvet og der var lyden og trykket et helt annet. Vokalen kom mye bedre frem i lydbildet. Det eneste som manglet var noen slags form for aktivitet på scenen. Gutta var særs stillestående, hvilket gjorde noe med helhetsinntrykket.

 

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=8878]

 

Liveanmeldelser

The Dogs @ Garage

The Dogs/Howlin’ Sun/Slegest
Garage, Bergen
25. mars, 2017

 

En ganske interessant trippelpakke i kjelleren på Garage denne dagen blir åpnet av Stig Ese Eliassens soloprosjekt Slegest (6/10). Ese er også kjent som tidligere gitarist i Vreid, og har nå dratt black ‘n’ rollen et stykke videre mot 70-tallets stoner, og hentet litt her og der av inspirasjon fra hardrockens historie, men med en tvist av black metal på toppen. Det er allerede godt med folk når Slegest åpner ballet noenlunde presist, og selv med det allikevel organiske uttrykket, er det lett å merke at dette i utgangspunktet er én manns ideer foredlet av flere på scenen. Riffene og overgangene glir litt over i hverandre, men det er ikke nødvendigvis en negativ ting. Det er kanskje tydeligere her siden Ese spiller det meste selv på albumene, og så henter han inn sine bandmedlemmer til øving og konserter. Det blir levert kontant og barskt uten noen særlige dikkedarier og hallaballo. Ho som hauster aleine blir godt mottatt av et allerede tettpakket Garage. Leveringen er god, bandet er bra og “soundet” er riktig, men kanskje finnes det et ekstra gir her?
Howlin’ Sun (7/10) var et nytt bekjentskap i konsertsammenheng, selv om jeg har fått med meg at det har vært mye snakk om det lovende bandet fra Bergen. I alle fall her i Bergen – hva det snakkes om i resten av landet er ofte en gåte. Musikalsk sett er det en videreføring av 60- og 70-tallets blues og rockeband, gjerne med en hang til psykedelia. Musikalsk sett er dette meget lovende, og de møter relativt stor entusiasme blant det relativt masete publikummet. De fremstår for øvrig som hyggeligheten selv, og selv om de store låtene kanskje mangler, så er det lett å sette pris på orkesteret med meget, meget kompetente musikanter. Det er også veldig kjekt at det kommer nye ensembler fra Norge på tross av ryktet om rockens snarlige død. Uavhengig av Howlin’ Suns framtid så har allerede andre kjente og kjære rockeband fastslått at du kan ikke stoppe rock ‘n’ roll.



Når det gjelder rockens framtid så står kanskje ikke The Dogs (8/10) for den, men heller en oppsummering av dennes historie og de fleste triksene fra en bok om triks om hvordan tekkes publikum på en overbevisende og ærlig måte. En blanding av punk, oslo-hardcore (hardcore slik man spiller det i Oslo) og ren og skjær skandinavisk rock. Alt levert i matchende klær og med en stå på vilje som mange band burde misunne dem. Enkelte har påstått at dette for tiden er Norges beste liveband, og det er ikke en grunnløs påstand.

Kristopher Schau er en fremragende frontfigur, og selv om stemmen hans kanskje ikke hadde passet seg altfor godt i kor eller som dubber til engelsk, så er innsatsen upåklagelig, og bandet kan lene seg veldig på hans enorme innsats. Den Thor Heyerdahlske-aksenten til Schau er tydelig, men likandes. Tekstene skal jeg ikke diskutere for mye her, men det slår meg at Schau enten har store problemer med forhold og/eller synger mye om andres kjærlighetsproblemer på en veldig direkte måte. Noe jeg synes kanskje blir litt vel direkte, men det slår uansett an hos publikum, så det er godt mulig at jeg er helt idiot.

Schau tilbringer store deler av tiden nede ved eller oppå publikum, men takket være hans langstrakte personlighet høydemessig får de fleste med seg hva som foregår der han ruver rundt i den gemene hop. Publikum er en salig blanding av rutinerte konsertgjengere, folk fra bygden, studenter, masse jenter i svært varierende alder, en del både tykke og tynne heavygutter og mange flere, sikkert både fra privat og offentlig sektor. Dette tyder på at bandet har nådd igjennom til den ordinære typen i gaten som ikke nødvendigvis ville tatt seg til Garage på konsert.

Noen vil sikkert hevde, med rette, at dette er på grunn av frontfiguren og generell kjendisentusiasme, men både show og innhold tyder på at dette hadde holdt selv om det hadde vært en helt ukjent person på 1,65 meter som ledet bandet fram til en nært forestående triumf. Det er tendenser til allsang og hytting med never til de mest fengende av hundebandets låter. Utsolgt er det også, noe Schau setter stor pris på. “Takk for mitt første utsolgte Garage”. Skulle bare mangle, det er vel fortjent.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=8754]

 

Liveanmeldelser

All Pigs Must Die @ Blå

All Pigs Must Die + Gust
Blå, Oslo
31. mars, 2017

 

Amerikanske All Pigs Must Die –med medlemmer fra Converge, The Hope Conspiracy og Trap Them – tok med seg label-kollegaene, Gust, til deres norgesdebut. Konserten ble tydelig preget av at Tigerstaden også bød på andre musikalske festligheter samtidig.

Gust (8/10) imponerte stort denne kvelden. Hvis du liker Converge, Oathbreaker og lignende kan Gust definitivt anbefales. Det startet litt labert, men etter hvert ble riffene tøffere og tøffere og vokalen grodde på meg. Til tross for relativt lite entusiasme fra publikum, ga de full guffe og lyden var konge. Forhåpentligvis fikk de noen nye norske fans den kvelden. Alt i alt gjorde de en god jobb som åpningsband.

Det var rett og slett merkverdig å se at flere ikke prioriterte å få med seg All Pigs Must Die (7/10) –  mest fordi de aldri har spilt sammen her til lands før, men også fordi underholdningen som eksempelvis foregikk på Rockefeller samtidig, ble holdt av norske artister som turnerer her med jevne mellomrom.

APMD må oppleves i en klubb med en mindre scene, ingen barrierer og fans som ofrer armer og bein for konserten. Publikumsmassen var ikke til å skryte av denne fredagskvelden – ellers var settingen potensielt perfekt. Det var ikke mangel på moshpit med andre ord, og den var godt i gang allerede etter tredje låt ut. Denne intime stemningen man vanligvis ser under hardcore-gigs tok dog raskt en helt annen vending. Få sanger etter var det avslutningsvis kun fem-seks stykker igjen som gladelig okkuperte moshpitarealet foran scenen.

Godlåter som God is War, Hungry Wolf, Easy Prey og Chaos Arise ble spilt til publikums store glede. Det var i imidlertid alt for mye dødtid mellom låtene, og flere så ut til å kjede seg i lengden (til tross for at de spilte under én time). Det kan være verdt å merke seg at Oslo-gigen var den første i rekka på turnéen. De har i tillegg ikke vært noe særlig aktive de siste årene. Jeg er glad for at jeg fikk sett de, men kan trygt konkludere med at de ikke innfridde mine egne forventinger.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Liveanmeldelser

Spidergawd @ Rockefeller

Spidergawd
Rockefeller, Oslo
31. mars, 2017

 

Spidergawd sparte ikke på kruttet da de gjestet Rawkefeller på fredag, og beviste at de antagelig er et av Norges beste rawkeband for øyeblikket.

Bandets fjerde album på like mange år kom ut for en drøy måned siden, og dette var deres eneste norgeskonsert på denne siden av sommeren. De hadde også litt å revansjere, for sist Spidergawd (9,5/10) spilte på Rockefeller slet de noe voldsomt med lyden, noe som preget hele konserten, og man tenkte umiddelbart «å nei, ikke nå igjen» da feedbacken gjallet utover lokalet i det de fant sine plasser på scenen. Heldigvis var ikke dette et vedvarende problem, og alt lå dermed til rette for at bandet kunne få sin lille «revansj» for sist gang.

Bandet pøste på fra start, og det var nok mange øyne som kjapt skiftet fokus da ny-bassist Hallvard Gaardløs (som også er ny bassist i Orango, i tillegg til at han spiller i bandet Woodland, som varmet opp denne kvelden; en travel mann) ganske så overraskende stod for vokalen på åpningslåten What You Have Become. Oppgaven løste han helt fortreffelig, og klarte å høres klin lik ut som Per Borten i samme slengen. Neste ut var to låter fra andrealbumet, Tourniquet og Crossroads, og for å holde litt fast ved Gaardløs, så må det også legges til at man faktisk (nesten) ikke savnet Bent Sæther, til tross for at han er en av Norges beste bassister. Gaardløs løste nemlig denne oppgaven fortreffelig også, og det er tydelig at Spidergawd har funnet en verdig erstatter.

The Best Kept Secrets, Fire in the Hole (eller 4 i høle som det stod på setlisten) og /Made from Sin fulgte deretter, og etterpå spurte Borten publikum om det var noen som skulle rekke noe, og fulgte opp med at han håpet det ikke var tilfelle fordi de hadde tenkt til å holde på en stund. Publikums respons var ikke til å ta feil av; de hadde ikke tenkt seg noe sted. Generelt så var stemningen særdeles god hele kvelden, og bandet så virkelig ut til å storkose seg på scenen. Litt synd er derfor at det ikke var forhåndsolgt mer enn 400 billetter, for bandet hadde virkelig fortjent et fullstappet Rockefeller med folk i alle tre etasjene. Men, de som hadde tatt turen fikk en virkelig godbit i neste låt. Get Physical er nemlig en av de mest groovy og sexy låtene som noensinne er gjort av et norsk rockeband, og nok en gang overlot Borten vokalen til noen andre. Denne gang var det saksofonist Rolf Martin Snustad som tok seg av den biten, og han løste det på en særdeles tilfredsstillende måte han også, og også han hørtes klin lik ut som Per Borten.

Frontfiguren hørtes litt rusten ut i stemmen når han pratet mellom låtene, så en mulig snikende forkjølelse, eller bare en sliten hals kan kanskje være grunnen til denne fordelingen av vokaljobben all den tid de holdt det gående i to timer. Skjønt, frontfigur-rollen må vel nesten kunne sies å tilhøre trommis Kenneth Kapstad. I Spidergawd sitt utradisjonelle sceneoppsett står nemlig trommesettet hans fremst på scenekanten, med bass plassert på et podium bak han, og saksofon og gitar på hver sin side. Og det er en ganske unik opplevelse å kunne skue trommisen i fri utfoldelse på så nært hold. Kapstad er helt klart en av Norges beste trommiser, og akkurat der og da var han DEN beste! Han jobbet utrettelig, og har en helt særegen stil som er en fryd å både høre og se på.

The Inevitable og Stranglehold fulgte fra den nye skiva, før vi fikk nok et høydepunkt i Heart of the Sun eller El Corazon del Sol som den offisielt heter. En knakende god låt, og enda bedre live enn på album. Borten nevnte i et intervju vi i Metal Hammer gjorde i forbindelse med deres forrige utgivelse at et livealbum lå i kortene, og en kan bare håpe at dette blir en realitet. Vi har ikke vært bortskjemte med fantastiske norske livealbum opp gjennom årene, og Spidergawd kan fort være et av bandene som er kapable til å gi oss det. Ikke var de ferdige med å gi oss godbiter denne kvelden heller, for neste låt ut var en av de beste fra den månedsgamle nyskapningen, Into the Night. Ei var de heller ferdig med å trekke vokalister ut av hatten, for denne gangen var det Espen Kalstad fra nevnte Woodland som tro til, og jammen hørtes han ikke ut som Per Borten han også! Brukte de et Borten-filter på mikrofonene, eller hva var greia? For de av oss som spekulerte i det brast den illusjonen på neste låt da Gisle Solbu, også han fra Woodland, byttet plass med Kalstad på podiet bak Kapstad for å ta seg av vokalen på Empty Rooms. Dette var kanskje den eneste bittelille nedturen i løpet av konserten. Ikke det at Solbu ikke hørtes ut som Borten, men stemmen hans passet liksom ikke helt til soundet, samme hvor rent og pent det faktisk låt.

Derimot var alt på stell igjen da Borten selv tok over vokalen på Into Tomorrow, før de gikk over i Lighthouse, hvor bandet virkelig fikk vist hva som bor i dem. Soloene til Borten var like fascinerende som samspillet bandet imellom, der de tilsynelatende jammet seg gjennom i alle fall store deler av den tredelte komposisjonen. Som om ikke det var nok fikk vi nok en høydare fra det nye albumet da de dro i gang LouCille, låta med et av årets hittil feteste riff. No Man’s Land fulgte deretter, før Borten dro frem blues-siden sin og kjørte starten på …Is All She Says alene, mens resten av bandet stod solidarisk samlet på andre siden av scenen og lot sjefen få rampelyset for seg selv, før de igjen innfant sine plasser og kjørte låta hjem for å si det på den måten. Helt til slutt fikk vi det som kanskje er den aller beste låta på årets utgivelse, i alle fall den mest umiddelbare, nemlig Is This Love…?, og da bandet «endelig» takket for seg var nok nesten publikum like utmattet som de på scenen, for maken til utblåsning er det sjelden man opplever. En forrykende konsert av det som må være et av Norges beste liveband, for ikke å si rawkeband, om dagen.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kim René Teige

 

Liveanmeldelser

Töxik Death @ Hulen

Töxik Death/Obnoxious Remains
Hulen, Bergen
17. mars, 2017

 

Hulen i Bergen bød på en konsertpakke av det raske slaget med Obnoxious Remains og Töxik Death på plakaten.

Obnoxious Remains (6/10) har holdt på siden ca. 1995 og inneholder blant annet tidligere medlemmer av De Kjipe og nåværende medlemmer av populærorkesteret Hjerteslag. Hardcorepunk/crust i noenlunde samme landskap som Discharge og Doom er vel en relativt oppsummerende konklusjon sjangermessig. På tross av en effektiv spilletid på ca. 17 minutter klarer de å presse inn ca. 7–8 låter og stemningen er nokså uhøytidelig.

Hate er låten som peker seg mest ut, og selv om publikum ikke akkurat går av skaftet av begeistring så nikkes det anerkjennende til et band som holdt det gående i over 20 år. Det er i alle fall høyt nok, og lyden kan vel ikke akkurat sies å være verken ryddig eller pen, men det passer jo for så vidt musikken bra. Det er heller ingenting å si på låtmaterialet, men det kunne vel med fordel ha vært investert i litt flere timer i øvingslokalet, men jeg liker innsatsen. Godkjent.

Töxik Death (4/10) fra Sandnes har også holdt på noen år, nærmere bestemt siden 2003 ifølge Internett, men har ikke utmerket seg særlig på utgivelsesfronten, bortsett fra et par splitter, en EP og ett album fra 2014. I sjangeren finnes det eksempler som Ranger, Aura Noir og Nekromantheon fra nyere tid, men Toxik Death er ikke helt i samme divisjon, og mangler en del på både låtmateriale og publikumstekke. Det er nesten litt lite grunnlag å vurdere bandet i det hele tatt, da det føles som om konserten er over før bandet kommer ordentlig i gang. Ca. 20 minutter holder ikke om ikke man skal kalle det en minikonsert.

I det hele tatt virker det som et litt uinspirert og uøvet band med låter som ikke helt holder mål om man skal sammenligne med andre og for så vidt mer kjente band. Jeg tror nok at det finnes en kime til mer kvalitativ destruksjon her, for jeg skulle akkurat til å trekke på smilebåndet da de overraskende nok for alle var ferdig til øredøvende stillhet, men det kom ikke fram i særlig grad på Hulen denne gangen. Et øyeblikks magi var det allikevel plass til når bassisent slenger ølflasken nonchalant bak seg på scenen og begir seg ut i neste sang. Han rakk akkurat en slurk, det var akkurat det publikum rakk også.

 

Tekst: Pål Ferstad-Løland
Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Sabaton/Accept @ Studentersamfundet

Sabaton/Accept/Twilight Force
Studentersamfundet, Trondheim
29. mars,  2017

 

Sabatons suksess har vært såpass stor at de kan kjøre headliner-turné med selveste tyskergigantene Accept som «special guests». At Accept, som har vært med på å definere heavy metal, og som går tilbake helt til 1976, ikke er hovedattraksjon på en slik turné kan man selvfølgelig mene mye om, og det er det mange som gjør. Men la oss legge det til side og konsentrere oss om hvordan opplevelsen på en skarve onsdag ble.

Første band ut var svenskene i fantasymetal-bandet Twillight Force (6/10), som faktisk feiret sin konsert nr. 100 denne kvelden! Bandet har med sine to skiver allerede skaffet seg et navn blant tilhengerne av Rhapsody-inspirert metal. De entret scenen med alveører, septer, kapper, kutter og sverd og gav jernet fra første tone. Det var tydelig at flere av de oppmøtte kjente til låtene, for mange sang med og responsen var overraskende bra. Selv om det tidvis ble litt kleint med all staffasjen og det teatralske, gjennomførte bandet godt. Det var god stemning, og med en smilende og uhøytidelig vokalist var det lite å utsette på utførelsen. Det som derimot ødela en del var den grøtete lyden som gjorde at gitarene druknet nesten gjennom hele settet. Heldigvis klarte soloene å skinne gjennom, men alt i alt var det skuffende på lydfronten.

Mens første sceneskifte foregikk, fylte salen seg sakte, men sikkert, og gjennomsnittsalderen nede på gulvet steg nok et par tiår. Når Accept (9/10) entret scenen, var det til stor applaus og stemningen var til å ta og føle på. Stampede fra siste skive åpnet kalaset og det var tydelig at bandet var i storform. Eneste skår i gleden var at skarptromma var litt vel skingrende i starten, men det balanserte seg heldigvis gjennom settet. Det var tight som fy, og riffene haglet mot publikum. Det var liten tvil om at Hoffmann er og blir kongen i bandet, og når han gang på gang poserte foran på scenen med gitaren solid planta i hendene var det lite som ikke stemte.

Vi fikk servert mange nyere låter, men heldigvis kjørte de på med klassikerne som alle forventer skal spilles. Hvem kan vel med hånda på hjerte si at de ikke koser seg når Princess of The Dawn, Fast As A Shark og Metal Heart spilles rett etter hverandre? Du og du hvor herlig! Samspillet med publikum var upåklagelig og responsen blant publikum mellom låtene var enorm, og vitnet om at Accept fortsatt har en høy stjerne hos mange. Det var lett å se gjennom fingrene på at gitarene tidvis var litt skingrende, for jevnt over var det meget god lyd. En fantastisk konsert som ble avsluttet med partylåta Balls To The Wall.

Etter nok et sceneskifte var det for mange endelig klart for de som skulle hoppe etter Wirkola; Sabaton (7/10). Hvis man bedømmer ut fra hvor mange som befant seg på Studentersamfunnet med Sabaton-skjorter og hettejakker denne aktuelle dagen, var det liten tvil om at størsteparten av publikum hadde siktet seg inn på Sabaton som hovedmål. Etter en liten teateropptreden med soldater som krabbet på bakken og et befal som hundset de rundt, satte det hele i gang til publikums store glede. Da bandet entret scenen formelig kokte det i salen, og stemningen holdt seg gjennom hele settet.

Sceneshowet var temmelig nedstrippet i forhold til det man er vant til fra svenskene, men noen hjelmer, geværer og bilder fantes. Det visuelle høydepunktet for mange var nok da Jokke kom på scenen med hjelm og kappe under Sparta, mens en liten gruppe spartanere med spyd og skjold stod truende i trusa bak han. Kleint er ikke et ord som befinner seg i vokabularet til Sabaton, og det vet fansen, så seansen ble mottatt med hyllest i stedet for latter og hån.

De fleste klassikerne drønnet ut av høyttalerne og spesielt Carolus Rex, Swedish Pagans og To Hell And Back briljerte! Men selv om gutta har en katalog som de fint kan være stolt av, fremstod bandet som litt slappere enn det man ofte har opplevd dem. Jokke startet friskt med karakteristiske armbevegelser og hopping, men roet seg etter hvert ned og energien forsvant litt. Han forsøkte å holde på intensiteten gjennom fleiping og tulling, og appellerte mye til publikum, men det lille ekstra manglet – og det er ganske uvanlig når det gjelder Sabaton. Men der det skortet fra bandet sin side, tok publikum sin oppgave desto alvorligere.

Og når det er så mye glede og engasjement i salen så blir det egentlig en ganske god opplevelse i sum. Musikalsk sett er det lite å utsette på prestasjonen, og det skal sies at Sabaton kan sakene sine og har fortjent ryktet som et habilt og underholdende liveband. Dessverre nådde de ikke helt opp til ryktet sitt i kveld, og det var synd. Så sluttsummen ble en tydelig seier til Accept, men ut i fra ansiktsuttrykkene og kommentarene etter konsertslutt var de fleste godt fornøyd med hele sulamitten!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Vidar Alvik

 

[espro-slider id=8695]

 

Liveanmeldelser

Sabaton/Accept @ Sentrum Scene

Sabaton/Accept/Twilight Force
Sentrum Scene, Oslo
26. mars, 2017

 

Så var kvelden kommet for en dose med svensk testosteron i form av bandet de fleste enten elsker eller hater, Sabaton. Med på lasset var også et annet Falun-band, Twilight Force, og ikke minst et av power-metalens viktigste band og inspirasjonskilde, Accept, som «very special guests». Så gjenstod det å se om Sentrum Scene ville bli fylt med kruttrøyk og topp stemning…

Svenske Twilight Force (6,5/10) åpnet kvelden med sin fantasy-metal, iført kledelige Tolkien-inspirerte kostymer. Det eneste som manglet var Gollum og muligens litt bedre plass på scenen der de stod inneklemt som små hobbiter mellom sceneriggen til Accept og Sabaton. Svenskene leverte en underholdende og bra økt, selv om de ikke helt er i nærheten av gode, gamle Rhapsody kvalitetsmessig, et band som de åpenbart er inspirert av. De har fortsatt endel å gå på, spesielt låtmessig, og ikke minst bør de gjøre dragen sin litt mer skummel. Han ligner på Spyro the Dragon.

Så kom kveldens høydepunkt for deler av salen, nemlig Accept (8/10). Jeg sier deler, for det var ganske åpenbart at de fleste faktisk hadde kommet for å se Falun sine store sønner, Sabaton. Etter en litt tam åpning med Stampede og Stalingrad, løsnet det med Restless and Wild. Stemningen tok seg ytterligere opp til tonene av klassikerne London Leatherboys, Princess of the Dawn, Fast As a Shark, Metal Heart og ikke minst Balls to the Wall avslutningsvis. Kun én time og ti låter med Accept er på grensen til tortur, uansett om de er «special guests» eller ikke. Den eldre garden i salen, undertegnede inkludert, kunne nok godt tenkt seg en time eller to til med Wolf Hoffmann & Co som for anledningen var i storform og beviste at de eldste i dette tilfellet fortsatt er best.

Det var liten tvil om hvem som var headliner denne kvelden, da Sabaton (7/10) entret scenen til øredøvende jubel under tonene av In the Army Now. Med en opplagt Joakim Broden i spissen serverte Sabaton et oppskriftsmessig og til fingerspissene proft sett. Dessverre uten tanks og med skuffende lite pyroeffekter denne gangen. Det la tilsynelatende ingen stor demper på stemningen, og publikum var unisont med fra åpningslåta Ghost Division og settet igjennom. Eimen av brunst lå tett på Sentrum Scene for å si det enkelt. Med åtte album i bagasjen har bandet mange låter å ta av, men ikke overraskende bestod settlista i hovedvekt av låter fra siste albumet The Last Stand fra 2016. Et album som har høstet både ris og ros, men som uansett har befestet svenskenes posisjon som et underholdningsmaskineri med stort kommersielt nedslagsfelt.

Smak og behag, men bandet gjør seg best i liveformatet. Høy underholdningsfaktor og tilløp til Grand Prix-stemning, hvorav sistnevnte faktor absolutt ikke trenger å tolkes bare negativt. Sabaton showet og ga fansen akkurat det de kom for. Men det er synd og skam at de ikke har med live-keyboardist når en så signifikant del av lydbildet består av synth. Ellers var det ikke mye å trekke for objektivt sett. Sabaton er Sabaton. Svenskene er uten tvil drivende dyktige i det de gjør, selv om de ikke når hverken Accept eller Manowar for den saks skyld til knærne. Det til tross, svenskene leverte en sterk forestilling og for de av oss som surmulte over lite spilletid til Accept, hadde vi ihvertfall mulighet til å få en liten oppfriskning i krigshistorie om ikke annet. Majoriteten hadde uansett en storveis kveld med Sabaton.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=8632]

Kenneth:

[espro-slider id=8599]

 

Liveanmeldelser

Joe Lynn Turner @ Hard Rock Café

Joe Lynn Turner
Hard Rock Café, Oslo
24. mars, 2017

 

Norgesvennen Joe Lynn Turner var tilbake i byen, og serverte et mer eller mindre fullsatt Hard Rock Café en reell hitparade.

For første gang på veldig lenge var det faktisk ikke en eneste nordmann i line-upen til Joe Lynn Turner (8/10) når han gjestet landet, noe man har blitt vant til gitt hans samarbeid og vennskap med både Come Taste The Band (Deep Purple tribute) og bassist extraordinaire Jan Holberg. Nærmere tjue konserter har det blitt her til lands i løpet av de siste sju årene, så mannen kan vel trygt kalles en norgesvenn. Han innrømte også villig fra scenen at han elsket Norge og nordmenn, og kanskje nordkvinner enda mer. For det var en viril 65-åring som møtte Oslo-publikummet denne kvelden, og heldigvis har han fortsatt stemmen i veldig stor grad intakt og klar til å backe opp flørten fra scenekanten.

Her var det heller aldri noe snakk om noen forsiktig start idet bandet fyrte løs med Death Alley Driver og I Surrender som de to første låtene, og slik skulle det stort sett holde seg hele kvelden. Settlista bestod nemlig i hovedsak av de største hitene fra perioden hans i Rainbow, ispedd et par Purple-låter og en sololåt. Stemmen til Turner holdt som sagt fortsatt høy standard, og det samme gjaldt bandet hans, denne gangen med overvekt av svensker, inkludert tidligere HammerFall-bassist Magnus Rosen. En ting som manglet fra tidligere besøk, og sett opp mot Rainbow-turneene med de samme låtene, var korister, hvilket ble løst helt greit ved å gi Turner litt ekstra klang og fylde i miksen. Låtene hadde også et noe råere preg over seg enn vanlig, og Jorge Salans Les Paul ga også et annet lydbilde enn det vante Stratocaster-soundet. Etter å ha brukt førstelåten på å skru seg inn, så var det også fint lite å klage på når det kom til lyden på Hard Rock Café, det eneste måtte være at keyboardist Samuel Olsson kanskje lå litt lavt i miksen til tider.

Dette ble nok i stor grad uansett oversett av publikum som virket å være i storslag denne fredagen. Både undertegnede og brorparten av de fremmøtte sang gladelig med til de fleste låtene, og med godbiter som Can’t Happen Here, Spotlight Kid og Stone Cold skulle det egentlig godt gjøres å klare å holde kjeft. Turner ga også uttrykk for at han satte stor pris på responsen, og ble så ivrig at han vek bort fra den opprinnelige settlista, og leverte en godkjent versjon av Highway Star, én av to låter denne kvelden som han ikke opprinnelig sang på. I så måte kan man kanskje si at det hadde vært mer interessant å høre han spille Street of Dreams, King of Dreams eller enda flere låter fra hans samarbeid med Yngwie Malmsteen. Et av kveldens store høydepunkter var nemlig Rising Force fra Odyssey-albumet til den svenske gitarvirtuosen. Men, Highway Star har tydeligvis en høy stjerne hos Turner, og har vært mer eller mindre fast innslag på alle disse nevnte norgesbesøkene, og så lenge den fremføres på det viset vi fikk servert denne kvelden må man vel kunne si at det er helt greit.

Normalt har nevnte King of Dreams vært det faste innslaget fra Turners korte periode i Deep Purple, men denne gangen hadde han en liten overraskelse på lager i form av Love Conquers All, som var et friskt pust på settlista. Mannens soloutgivelser har ikke vært like bejublet, selv om det finnes mye gull der også, og denne kvelden ble det kun plass til en sang fra denne perioden, nemlig balladen Endlessly. Et trekk som spesielt den kvinnelige delen av publikum satte stor pris på.

Helt til slutt avsluttet han kvelden med den andre av disse låtene som han ikke opprinnelig sang på, nemlig Long Live Rock ‘N’ Roll, en perfekt avslutningslåt for en særdeles trivelig kveld i lag med en av hardrockens gamle og gode helter.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
 Foto: Terje Dokken

 

Liveanmeldelser

Asking Alexandria @ Rockefeller

Asking Alexandria/The Word Alive/Bohemian Grove
Rockefeller, Oslo
23.03.2017

 

Hovudbandet fjasa vekk metalcore-kvelden på Rockefeller, men The Word Alive berga likevel konserten som heilskap noko lunde.

Den rimeleg uskildra sekstetten frå Leeds i England, Bohemian Grove (6/10), starta ballet. Sjangermessig ligg dei i sjiktet brutal hardcore/grindcore, og for underteikna blir dette i utgangspunktet for mykje av det gode. Lydveggen og growlinga til vokalist Spencer Costello dundrar i ein noko monoton tralt gjennom den knappe halvtimen den varierte gjengen på scena har til disposisjon. Men dei gjer for så vidt jobben; medan publikum på dei to første låtane forheld seg rimeleg rolege nede på parketten, får Bohemian Grove i gang både djevelhorna, headbanging og mot slutten til og med ein liten moshpit. Slik sett er oppdraget vel gjennomført.

Amerikanske The Word Alive (8/10) er rett nok metalcore, men – i alle fall til tider – i ei teknisk drakt som gjer låtane meir gangbare for metalgarden som kan styra seg for core. Gitarist Zack Hansen tappar gitaren på imponerande vis – kollega Tony Pizutti er heller ikkje vekke. Begge gitaristane og bassist Daniel Shapiro må pent kora med på fleire av låtane og trommis Matt Horn – som berre har ein månads tid på baken i bandet etter at Luke Holland sa takk for seg i haust – svingar trommestikkene så sveitterosa blømer utover t-skjorta hans konserten gjennom. Kvintetten frå Phoenix i Arizona gjer akkurat det eit metalcoreband skal – skapar god stemning. Eit rimeleg ungt publikum let seg riva med – allereie på tredjelåta Made This way startar den velkjende gynginga i golvet på Rockefeller. Etter kvart blir det moshpit i fleire omgangar – så god stemning er det at vokalist Tyler «Telle» Smith ber publikum gå ned på kne før gromlåta Entirety blir sparka i gang.

Akkurat det tykkjer underteikna er å kommandera publikum i overkant mykje, men men – dei aller fleste er med på leiken. Når det gjeld det musikalske for Entirety sitt vedkomande syng Smith småsurt til tider mot slutten av låta. Det er ikkje første gong i løpet av den knappe timen med The Word Alive – koringa verkar heller ikkje hundre prosent synkronisert heile tida. Difor blir det litt trekk i poeng der. Men jøsses; karane kan sine saker – dette er rimeleg tekniske greier. Nest siste låta, Overdose, sit som eit skot og er konsertens – og kanskje kveldens høgdepunkt, skal det visa seg.

For så kjem altså hovudattraksjonen på scena, Asking Alexandria (3/10).

Litt historikk: Hausten var av det turbulente slaget for kvintetten frå York i England. For, på vårparten 2015 forlet vokalist Danny Worsnop Asking Alexandria til fordel for det meir nedtona rockebandet We Are Harlot. Inn kom ukrainske Denis Stoff. Med Stoff bak mikrofonen gav Asking Alexandria ut albumet The Black på vårparten i fjor. Albumet fekk gode kritikkar og alt verka i skjønnaste orden. Men i oktober i fjor kom Worsnop tilbake, noko som ifølgje enkelte metalmagasin skal ha falle Stoff tungt for brystet. Ein merkar seg også at ikkje ei einaste låt frå The Black blir spelt på Rockefeller denne kvelden.

Såleis var det originale Asking Alexandria som gjekk på scena torsdag. Umiddelbart legg ein merke til Worsnop, dels fordi han entrar scena i ei knallraud, litt knapp skinnjakke. Delvis fordi han syng temmeleg falskt når han gjer clean stemma soft innleiingsvis. Etter mykje gestikulering ned mot lydmannen ser ting ut til å koma meir på stell; Worsnop syng betre, og på partia der han tek i med clean vokal syng mannen med den raude jakka særdeles godt – litt «Rob Halford-light».

Men så byrjar Worsnop og gitarist Ben Bruce – bandleiaren, om ein kan kalla han det – med eit slags publikumsfrieri underteikna ikkje skjøna nokon ting av. Dei pludrar og pratar om alt frå Toy Story til at nordmenn er verdas lukkelegaste folk, og at det såleis kanskje ikkje er behov for at dei kjem hit når me er så lukkelege lell. Første runden kan unnskuldast som eit litt under middels forsøk på å vera artige og få med seg publikum. Deretter kjem underteikna sin personlege favoritt The Death of Me – som gir litt Avenged Sevenfold-kjensle. Den blir greitt nok gjennomført. Verken meir eller mindre.

Sjølv om Asking Alexandria hovudsakleg er rimeleg klassisk metalcore, til tider med eit hint av doom, spenner låtmaterialet vidt. Moving on frå 2013-plata From Death to Destiny er ei power ballad-sviske Aerosmith kunne ha funne på å laga på 90-talet. Den går til og med opp ei halvtone siste runden med refreng, og er så tilgjengeleg at den truleg ville ha gjort ein grei figur under Eurovision Song Contest. Warsnop syng Moving on særs bra; dette skal visa seg å bli deira høgdepunkt for kvelden. No har han også kasta den raude skinnjakka, og underteikna tenkjer at det kanskje er det som skal til for å verkeleg løfta denne konserten.

Men så går det strakt andre vegen. Worsnop og Bruce kan ikkje få nok av kvarandre ser det ut til; dialogane dei imellom blir lengre og lengre; når dei også byrjar å snakka om sine eigne kjønnsorgan blir det rett og slett pinleg. I den andre enden av scena står andregitarist Cameron Liddell og bassist Sam Bettley og viskar og tiskar – «sjå kor teite Danny og Ben er», seier dei kanskje til kvarandre. Og ler. Trommis James Cassells sit bak settet sitt med alle tatoveringane sine og gjer ikkje mykje utav seg.

Det kunne vera at underteikna berre ikkje skjønte greia. Men faktum er at responsen frå publikum er nesten lik null. Fleire forlet Rockefeller, og det byrjar faktisk å bli ganske glissent mot slutten. I det heile; der The Word Alive fekk golvet til å gynga nesten på kvar låt, har knapt det same skjedd under Asking Alexandria. Så byrjar Worsnop for sikkerheits skuld også å vrikka på hoftene i ein slags sjølvkomponert dans, noko som gjer den håplause sceneopptredenen komplett. No er det meir prat, fjas – og altså dans – enn musikk. Inntrykket ein til slutt sit att med er at Worsnop og Bruce, først og fremst, verken tek publikum eller sin eigen musikk seriøst.

Det er kanskje tankekorset; i einskilde metalkretsar blir metalcore knapt teke seriøst. Men det er faktisk desse konsertane kidsa går på. Mange av dei, i alle fall. Slik sett er det synd at Asking Alexandria kødda dette til. Men The Word Alive var verkeleg ein feelgood-time med entusiastiske, headbangande kids – akkurat slik ein metalcore-opptreden skal vera.

 

Tekst: Ole Ramshus Sælthun
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8545]

 

Liveanmeldelser

In Flames @ Kulturkirken Jakob

In Flames
Kulturkirken Jakob, Oslo
18.03.2017

 

Det var som om In Flames inviterte oss hjem til det helligste rommet et band kan dele, øvingslokalet, hvor vi kan sette oss til rette og kose oss med pils mens vi ser dem holde påmed det de har gjort best i over 20 år.

Når band som vanligvis spiller arenakonserter bestemmer seg for å ha en intimkonsert, er det lurt å sitte klar foran PCen idet billettsalget åpnes. Dette var tilfellet da det ble kunngjort at In Flames (7/10) skulle spille sin første konsert på intimturneen «In our Room» i Kulturkirka Jakob. Billettene ble utsolgt i løpet av få minutter, og 600 fans kunne føle seg heldige over å få oppleve en meget eksklusiv konsert med én av pionerene av Gøteborg-soundet.

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært noe særlig fan av den nye, mer kommersielle retningen de har gått i senere tid, og har ikke noe forhold til albumene som kom etter Soundtrack to yourescape. Likevel gledet jeg meg masse til å se hvordan laget tar seg ut i en så annerledes setting enn man er vant til. Det syntes at bandet ville vise en mer uhøytidelig versjon av seg selv. Scenen så ut som deres eget øvingslokale, med blant annet en sliten sofa og kjøleskap med øl som de med glede delte med publikum. Showet åpnet med en strykekvartett som spilte en medley av både gamle og nye hits, samt en kunstner som sto på prekestolen og malte et In Flames-maleri, som etter konserten ble solgt gjennom en budrunde i merch-standen (vinnerbudet endte på kr 12.500,-!).

Etter en episk intro-medley, kom bandet på og kjørte i gang konserten med låta Alias. Dessverre var det litt tekniske problemer i form av en slurvefeil fra lydtekniker sin side, som resulterte i at mikrofonen til vokalist Anders Fridén var skrudd av gjennom nesten halve låta. Synd, men takket være heftig allsang fra publikum, ble det ikke noen demper på stemningen allikevel. Lydmessig syntes jeg det var helt kurant lyd med tanke på hvor konserten var. Akustikken var som forventet, og det ble litt sølete lydbilde med litt for høy skarp og lave gitarer, men det gikk ikke alt for mye utover opplevelsen.

Kveldens settliste inkluderte for det meste låter fra skivene Reroute To Remain, frem til deres nyeste skive Battles, med et unntak av Moonshield og The Jester’s Dance fra skiva The Jester Race. Selv skulle jeg gjerne villet høre noe fra Clayman og Whoracle, men bandet har vært tydelige på at det er et lukket kapittel. De burde også ha benyttet av seg sjansen til å spille Episode 666 når de først spiller i en kirke.

Konserten var delt i tre deler, med en akustisk del i midten og en slags Q & A hvor de inviterte en i publikum opp på scenen for å«henge» med bandet og stille et par spørsmål (etter å ha inhalert fra en heliumballong…). Jeg syntes ikke dette funket så veldig bra. Kult konsept, men utførelsen ble mer rotete enn de kanskje hadde sett for seg. Man merket på publikum at de heller ville se dem spille enn å tulle rundt i «øvingslokalet» deres. Det forstår jeg veldig godt, fordi de gjør en veldig god figur på scenen.

De er samspilte og det synes at de koser seg. Fridén er en utmerket frontfigur og løfter stemningen når han flørter og spøker med publikum mellom låter. Jeg har ikke vært så overbevist av clean-vokalen hans på skive, men når han dro i gang på refrengene i kveld, låt det sinnsykt bra.

Under et punkt i konserten sa Fridén: «Jeg har aldri hatt det så morsomt i en kirke før!» – og det tror jeg vi alle kunne si oss enig i. Det var som om In Flames inviterte oss hjem til det helligste rommet et band kan dele, øvingslokalet, hvor vi kan sette oss til rette og kose oss med pils mens vi ser dem holde på med det de har gjort best i over 20 år.

 

Tekst: Christopher Marchand
Foto: Terje Dokken

 

In Flames Setlist Kulturkirken Jakob, Oslo, Norway 2017, In Our Room Tour

 

Liveanmeldelser

Avenged Sevenfold @ Telenor Arena

Avenged Sevenfold
Telenor Arena, Oslo
10.03.2017

 

Stadionmetal for ungdommen, med storslagne skjermer, solbriller og et publikum som kan hvert eneste refreng.

Dette amerikanske bandet er ikke stort nok (ennå) til å fylle hele Telenor Arena, men i pausen før hovedbandet så jeg meg rundt og tenkte at det må da være bra med folk her uansett og bandet tjente vel en million eller to i løpet av kvelden. Og de leverte som bare det. Det hele låt bra fra der jeg befant meg, stående på asfalten. Hvordan lyden var på sidene der folk med mobiltelefoner satt vet jeg ikke, men jeg ble fortalt at den var noe grumsete.
Total fisculturismo: bodybuilding: high protein diets, lose weight and build muscle mastabol buy bodybuilding steroids oxymetholone.

Jeg nevner mobiltelefoner, ja. Da bandet spilte en rolig låt så det ut som rundt 90% av alle tilstedeværende holdt opp sine smarte telefoner og lyste i retning bandet. Lighter før 2010, mobiltelefon etter 2010. Velkommen til nåtiden. Jeg stusset på hvorfor vokalisten gikk med solbriller innendørs, men du kan vel si at det gikk opp et lys eller syv tusen for meg i løpet av konserten.

Avenged Sevenfold (8/10) sine låter er alle som én bygd opp etter et velkjent formular. Jeg forstår godt at dette er noe som trekker publikum. Refrengene satt som skudd og publikum traff riktig på hvert eneste ord. Dette var sikkert fint for vokalisten som dermed kunne oppildne publikum enda mer, siden han vet at folk er med. Synergien mellom band og publikum forsterket opplevelsen av at dette var noe stort. Når lyden ar såpass klar og tydelig, musikerne såpass gode, så var det eneste som hindret at dette ble en enorm opplevelse den rent subjektive betraktningen av et band som spilte sine velvalgte låter.

Jeg vet ikke hva alt dette kostet, men det hele var imponerende. Og for å toppe det hele hadde bandet noen store skjermer der det foregikk mye på samme tid. Et par skjermer viste bandmedlemmer, de tre i midten viste forskjellige videoer. Jeg vet ikke helt om disse fulgte tekstene eller om det bare var videoer som skulle fremkalle diverse inntrykk underveis, men imponerende var det uansett.

Rent subjektivt var dette noe av det verste jeg har opplevd. Musikken var så forutsigbar og kjedelig at jeg ikke kan forstå at folk kunne like dette. Det var absolutt ingenting som var utfordrende i en eneste låt. Vers, refreng, vers, refreng og et lite break, kanskje en solo og gjerne litt mer vers og refreng. Publikum hylte mellom hver låt, vokalisten hjalp dem i gang med sine ”heys” og det er ingen tvil om at alt er velregissert til minste detalj.

Og den trommesoloen? Jeg så Gojira for noen dager siden. Dér har du trommis og trommesolo. Avenged Sevenfold spiller i 3. divisjon der Gojira er toppen av kransekaka. Men det at jeg personlig håper jeg slipper å høre en eneste Avenged Sevenfold-låt igjen, hindrer ikke at jeg synes det var et imponerende show dette amerikanske bandet stod for denne fredagskvelden.

 

Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Terje:

[espro-slider id=8478]

Kenneth:

[espro-slider id=8433]

 

Avenged Sevenfold Setlist Telenor Arena, Fornebu, Norway 2017, The Stage

 

Liveanmeldelser

Gojira @ Sentrum Scene

Gojira, Code Orange & Car Bomb
Sentrum Scene, Oslo
08.03.2017

 

Uten å tråkke noen på tærne, kan vel Gojira sies å være det beste og største som har hendt den franske metal-scenen noensinne. Utover det kan det også påstås at franskmennene har vært – og er – et friskt pust i dagens metal. Et tettpakket Sentrum Scene var mer enn klare for den franske metal armadaen og blytunge riff med progressive tilløp.

Dørene hadde såvidt åpnet da amerikanske Car Bomb (4/10) dro i gang sin korte og altfor heseblesende oppvarmingsøkt. Illsinte som veps på sensommeren rundt et syltetøyglass, fyrte mathcore-gjengen på med det de hadde av krutt. Og det ble fullstendig overtenning, noe som ikke overraskende gikk på bekostning av fremføringen av låtene. Ja, det låt rett og slett bare rotete. Neste gang er det kanskje en idé å ikke være så hissige på grøten. Car Bomb låter langt bedre i fysisk format, så mulig en liten yogaøkt hadde gjort seg i forkant….

Så var det klart for nok et amerikansk band, og det var metalcore bandet Code Orange (7/10), som fikk æren av å servere forretten før den franske indrefileten. Bandet leverte en langt mer ryddig opptreden, og fikk faktisk i gang publikum med sin energiske metal og en mildt sagt energisk opptreden. Men i motsetning til Car Bomb, klarte de å utøve energien og aggressiviteten sin på et et mer strukturert og iørefallende vis.

Endelig var det klart for Gojira (9/10). Franskmennene er kjent for å levere live – og lista lå høyt. All eventuell tvil ble umiddelbart feid til side av de mektige tonene til åpningslåta Only Pain fra det siste albumet Magma. Settlista bestod i hovedsak av låter fra det kritikerroste albumet, men også eldre låter som mange av de fremmøtte helt tydeligvis hadde mer enn et godt og nært forhold til etter stemningen å dømme. For i perioder var det nesten så taket løftet seg, og Joe Duplantier & co fikk fortjente ovasjoner settet i gjennom.

Litt moshing blant de ivrigste fremmøtte var det som seg hør og bør, men det var bokstavelig talt ikke rom for wall of death, så trangt var det om plassen. Så var det Super Mario (Duplantier) på trommer da. Den mannen kan ikke beskrives med ord. For en teknikk og for et vanvittig trøkk. Det bare må oppleves.

Som tidligere nevnt besto settlista av nytt og noe gammelt, hvorav førstnevnte del og låter som Silvera, Stranded og Pray gjorde størst og best inntrykk på undertegnede. Men det var tittelsporet fra L’Enfant Sauvage som tok hjem gullmedaljen denne kvelden. En massiv låt fremført på mesterlig vis og med en eleganse uten sidestykke. Hvordan er det mulig å låte så brutalt, men samtidig så melodiøst og vakkert? For det er det som kjennetegner Gojira. De er både brutale og elegante, for ikke å glemme melankolien som ligger i bunn. Og det er vel akkurat denne kombinasjonen som gjør at bandet i dag fremstår som noe unikt, og live blir det en helt spesiell opplevelse når dynamikken også stemmer til punkt og prikke.

Det eneste store minuset var at settet og kvelden ble så altfor kort. Da ekstranumrene Oroborus og Vacuity tonet ut, var det som om jeg akkurat hadde satt foten innenfor veggene på Sentrum Scene. Kort oppsummert en fantastisk kveld med en gigant av et band, Gojira!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Baluba Sporsheim

 

Kenneth:

[espro-slider id=8370]

Terje:

[espro-slider id=8395]

 

Gojira Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, MAGMA

 

Liveanmeldelser

Epica @ Vulkan Arena

Epica + Skálmöld
Vulkan Arena, Oslo
04.03.2017

 

Et episk band med en episk opptreden, som seg hør og bør denne episke kvelden i begynnelsen av mars.

Det å høre en konsert med et band du ikke har hørt en eneste tone av fra før, kan være en prøvelse. Og dét ble det denne kvelden. Denne formen for folkebasert metal kan være underholdende. Jeg er sikker på at musikerne er flinke, og med growl og renvokal burde det ha vært duket for nok variasjon til å glede en Vulkan Arena med mye publikum. Og skal vi dømme etter de engasjerte i front var dette islandske bandets musikk til stor glede. I mine ører var Skálmöld (4/10) veldig kjedelig. Låtene var tilnærmet helt like og bassen brumlet såpass mye at den egentlig ødela det meste av det som kunne vært interessant i musikken. Det er lov å redusere volumet på bassen slik at lydbildet blir jevnere og mer behagelig, for å si det slik.

Der Nightwish gikk i en mer poppa retning, seilte nederlenderne med sine tresko bortover Reuvers gater og laget stadig mer lyd. Bandet har egentlig ikke endret seg så mye siden The Phantom Agony ble gitt ut i 2003, de har bare blitt bedre til det bandet gjør, nemlig å lage storslått symfonisk metal. Mark Jansen synger den brutale delen av vokalene, mens Simone Simons naturligvis er iøynefallende og synger sine saker veldig bra. Det som nok allikevel trekker litt ned på karakteren denne gangen var at vokalen hennes lå noe lavt i miksen de første to-tre låtene, mens growlingen til Mark overdøvde for mye. Dette ble heldigvis justert utover i settet. Og for et sett for oss som liker Epica (9/10) det ble! De spilte låter fra hele diskografien, bortsett fra fra Requiem For The Indifferent og The Score – An Epic Journey i tillegg til seks låter fra det nye albumet. Siden The Holographic Principle er et meget bra album ble miksen mellom nytt og gammel særdeles vellykket. Det at de ikke spilte min favorittlåt, Mother of Light «A New Age Dawns» #2, gjorde ikke så mye siden de spilte den da de sist var her i 2010. Men de avsluttet, nær sagt som vanlig, med tittellåten fra det albumet, Consign To Oblivion. Setlisten kan dere jo se selv.

Det var ikke helt utsolgt, men det var ikke langt unna. Og folk så ut til å storkose seg. Det er herlig med et band som gir så mye av seg selv. De smilte, forsøkte å skape circlepit og wallofdeath, inviterte publikum til å synge med og stod nesten ikke i ro på scenen. Simone headbanget, hun lot håret flagre rundt og rundt som på et helikopter og hun sang med stoisk ro til tross for at hun til tider hoppet i alle retninger, dog mest opp og ned. Om jeg husker rett, så var det hopping på hele bandet under Beyond The Matrix fra det nye albumet.

En tilnærmet perfekt konsert ble noe ødelagt av de tåpelige forsøkene på å få publikum til å bevege seg (les: circlepit og wallofdeath). Selv om Epica har en god del tunge partier, blir de aldri helt Slayer. I tillegg klarte jeg ikke å høre signaturmelodien i den beste låten fra det nye albumet, A Phantasmic Parade. Det var synd de spilte den allerede som låt to i settet, fordi jeg tror den ville fungert bedre senere i konserten. Det virket som om Isaac Delahaye sin gitar ikke stemte helt på denne låten. Men alt i alt, en glitrende konsert og jeg håper de får muligheten til å spille som forband til Devin Townsend neste gang han spiller på Sentrum Scene, siden det nesten alltid er glitrende lyd på nevnte scene!

 

Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8333]

 

Epica Setlist Vulkan Arena, Oslo, Norway 2017, The Nordic Principle

 

Liveanmeldelser

Suma @ Café Blitz

Suma
Café Blitz, Oslo
04.03.2017

 

På Blitz sist lørdag arrangerte Oslo Beikmørke og Blitz Booking en heidundrende kveld med Suma som headliner.

Arrangementet bød på et par andre band i tillegg: Burn the Man, Blodstrupmoen og Age og Woe, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Klokka nærmet seg 01:00 da kveldens hovedunderholdning trådte til på scenen. Suma (8,5/10) består av fire herrer som har samme attityden du finner hos doombandflest. Musikken kretser snarere rundt sludgen, hvor de har en del Atlanta-vibber i grunn ala Kylesa, mens det stadig fylles på med noen heavypsych og funeraldoom.

Mens vokalen høres grei ut i begynnelsen, drukner den i lyden fra instrumentene utover settet. Vokalen slår meg ikke som den viktigste delen av musikken heller, som stort sett er instrumental. Var det noe jeg savnet her, er det enda mer bass, som kunne løftet lydbildet deres opp enda et hakk. De kjørte uansett på med godt trøkk fra første låt, selv om lyden var noe gjørmete.

Noe jeg ofte nevner i konsertanmeldelsene mine er publikumskontakten, og med lite verbal kommunikasjon, var det godt å se at de likevel klarte å skape entusiasme blant folk. Det var også tydelig at bandene i forveien klarte å varme opp til en god stemning blant publikum. Musikken var smittsom og fikk kroppene til alle i rommet til å svaie taktfast med.

Jeg opplevde til tider konserten mer som en bandøving, der gitarist står i retning trommesettet under store deler av gigen. I mine øyne er dette et tegn på at de virkelig lot seg leve inn i musikken og var komfortable nok til å føle seg ”hjemme” på scenen. Til tross for lyden var progressiviteten i musikken deres nok til å holde på min interesse til siste sekund. For den som er fan av doommetal, eller generelt bare metal som tar seg god tid, er dette definitivt en opplevelse å anbefale.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Liveanmeldelser

Skunk Anansie @ Sentrum Scene

Skunk Anansie
Sentrum Scene, Oslo
01.03.2017

 

Britene i Skunk Anansie bød opp til fest på Sentrum Scene, og med seg i polposen hadde de både potent årgangsvin og et par alkoholfrie varianter.

For det er lett å dele bandets karriere inn i to deler: Før og etter comebacket i 2009. De tre albumene før de gikk hvert til sitt, Paranoid & Sunburnt, Stoosh og Post Orgasmic Chill, holder alle en høy standard, mens kvaliteten er mer sprikende på de tre albumene etter comebacket, Wonderlustre, Black Traffic og Anarchytecture. De virkelige gode låtene fra de to første av disse kan i tillegg til én av låtene fra ‘Best of’-albumet Smashes and Trashes settes sammen til en bra EP, mens deres siste utgivelse helst bør forbigås i stillhet. Noe urettferdig kanskje, all den tid det selvsagt er flott at et band har lyst til å lage ny musikk i stedet for å ende opp som en nostalgiakt, men utfra publikums reaksjon å lese også er det tydelig at Skunk Anansie (7,5/10) var på sitt mest fengende frem til splittelsen rundt årtusenskiftet.

Og det hele startet riktig så fint med And Here I Stand og Intellectualise My Blackness fra førstealbumet. De funky, men presise bassgangene til Cass satt som et skudd, Ace sitt gitarspill var som vanlig upåklagelig, og Mark Richardson har virkelig utviklet seg til å bokstavelig talt bli et beist på trommene. Men, selvsagt var det først når stjerna selv kom på scenen at det virkelige jubelbrølet kunne høres. Skin, som vanlig antrukket i en kreasjon en catwalk verdig, viste allerede fra første låt at hun fortsatt er en verdens beste kvinnelige rockevokalister (Beklager Susann Sundfør, men ja, jeg deler fortsatt opp i mannlige og kvinnelige vokalister fordi de besitter evnene til å fremkalle helt forskjellige følelser og sinnsstemninger hos meg), samtidig som hun også allerede etter første låt fremførte kveldens første crowdsurfing. Også neste låt får godkjent, da Because of You er den nevnte låten fra Smashes and Trashes.

Så kom den første bølgedalen for kvelden. I Will Break You er ikke den dårligste låten i katalogen deres, men samtidig et godt stykke unna de beste, og etterfulgt av My Love Will Fall og Death to the Lovers dannet den en trio som gjorde at bandet holdt på å miste det umiddelbare grepet det hadde tatt om publikum. Skjønt, miste det helt er vel umulig med en så karismatisk frontfigur på scenen. I kjent stil var Skin bokstavelig talt høyt og lavt, og hvordan hun klarer å synge så klokkeklart samtidig som hun er så mye i bevegelse er intet annet enn imponerende. Det er lite som tyder på at dama snart runder et halvt århundre for å si det slik.

Resten av bandet ville også vise at festen ikke var over, og tonene fra bassen til Cass i det de startet Twisted (Everyday Hurts) vekket publikum så til de grader til live, og våkne var de så absolutt under den beste av de ‘nye’, My Ugly Boy, og den gamle favoritten Weak. Og om sistnevnte fikk frem allsangen hos Oslofolket, var det ingenting sammenlignet med superhitenHedonism (Just Because You Feel Good). I denne perioden var det en salig røre av synging, klemming og poging. Men, så var det brått slutt igjen, og denne gangen i en enda lengre periode enn tidligere i settet.

Allikevel, en ting skal de ha for, Skunk Anansie, selv om energien blant publikum dalte, så holdt de på scenen koken konserten gjennom, og flere av sangene låt også adskillig bedre live enn på skive. Et imponerende skue var det også da det ble dannet en vegg med laserstråler i forkant av scenen under Love Someone Else. En vegg som kun ble brutt av en dansende Skin iført en reflekterende jakke, og hennes matchende kledde venninne og korist, Erika Footman (som også er Richardsons kone). Og riktignok var altså fremførelsen upåklagelig, men det blir fortsatt litt drøyt med en rekke på seks ‘nye’ låter på rad, selv om en av låtene som ville utgjort denne EP’en min, I Believed in You, var en av disse.

Så er det jo nok av floskler som «etter mørket kommer lyset», «etter vinteren kommer våren», «når du er på bunnen kan det bare gå oppover», osv, og etter denne rekken kom virkelig både lyset, våren og…oppover… We Don’t Need Who You Think You Are har antagelig aldri vært mer velkommen, og når den ble fulgt opp med The Skank Heads (Get Off Me), Yes It’s Fucking Political og Little Baby Swastikkka, var alt tilgitt. På sistnevnte låt tok Skin også på seg rollen som allmektig der hun delte et knelende publikum slik Moses delte Rødehavet, for så å vandre ut blant oss dødelige for å ‘velsigne’ et knippe utstrakte hender. Rolig og dempet begynte hun så å synge refrenget igjen før sangens siste ‘take-off’, og i det publikum reiste seg opp igjen og danset med henne, kunne man formelig se tankene til sikkerhetsvakta skrevet i ansiktet hans; «Helvete!»

Etter en kort pause kom så bandet tilbake på scenen med enda flere godlåter. Bandets tredje singel, I Can Dream, er like aktuell i dag som når den kom for 22 år siden, og fortsatt en av deres desidert beste sanger. En nydelig akustisk versjon av You’ll Follow Me Down ble så etterfulgt av Tracy’s Flaw, før en kort instrumental ved navn Suckers! innledet bandets siste store hit fra ’99, nemlig Charlie Big Potato. Og med det fikk også publikum mulighet til å ta av en siste gang for kvelden. En kveld somholder fast ved konklusjonen om at Skunk Anansie på plate er best før 1999, mens live er de like vitale den dag i dag.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8289]

 

Skunk Anansie Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway, Anarchytecture 2017

 

Liveanmeldelser

Rival Sons @ Sentrum Scene

Rival Sons
Sentrum Scene, Oslo
28.02.2017

 

Etter å ha avsluttet supportjobben på Black Sabbath sin avskjedsturné i begynnelsen av februar, har Rival Sons reist Europa rundt sammen med poeten Derrick C. Brown og DJ’en Howie Pyro under navnet Teatro Fiasco, og tirsdag var det Sentrum Scene sin tur til å bli forført.

Allerede ved inngangen ble publikum møtt av to kvinnelige verter oppkledd i en 60-talls pin-up-aktig stil, som delte ut program hvilket inneholdt det som virket å være tekstene til alle Rival Sons’ sanger i kronologisk rekkefølge. Vel inne i salen startet så det hele med litt semi-interessant diktfremføring og surferock med lettere erotiske 60/70-talls småfilmer på storskjerm, før det endelig var tid for kveldens høydepunkt, den virkelige festen (etter det litt snodige vorspielet), nemlig Rival Sons (7/10). Dessverre virket det som om hovedaktørene hadde det litt vel travelt med å komme seg på nachspiel.

At bandet velger å fokusere på det nye albumet er forståelig, og åpningstrioen derfra, tittellåten Hollow Bones (Pt. 1), Tied Up og Thundering Voices, ga oss en lovende start. Neste låt ut fortsatte så absolutt også den gode starten, for Electric er en av de virkelige rockerne fra forrige utgivelse, Great Western Valkyrie. At Scott Holiday er en moderne gitarhelt og Jay Buchanan har en stemme som få i dagens rockeverden kan matche fikk de vist allerede tidlig i settet, og ingenting de gjorde resten av kvelden skulle rokke ved denne oppfattelsen.

For både Belle Star, Jordan, Fade Out og Face the Light er knakende gode låter, men når de utgjør hele den midtre delen av konserten kun ispedd et par andre låter som roes ned og drøyes ut med lengre jammepartier, så blir det litt vel mye av det gode, og mye av futten gikk ut av publikum på dette stadiet. Litt snodig er det også at Face the Light var den eneste låten fra Pressure And Time-albumet, all den tid vi kunne trengt rockere som All Over The Road, Young Love, White Noise eller Burn Down Los Angeles for å nevne noen.

Det ble også tid til både en gitarsolo og en trommesolo i løpet av kvelden, og selv om Scott Holiday er en riffmester supréme, og Mike Miley både er en veldig sympatisk kar og særdeles god trommis, så skal det noe helt ekstraordinært til for at en slik solospot skal kunne forsvares en plass på settlista. Stort sett blir disse sett på som pauser og brukt til toalettbesøk, oppdatere seg på hva som har skjedd på Facebook, eller rett og slett bare kjenne litt ekstra på at en har stått rett opp og ned i en drøy time.

Som sagt var allikevel ikke alt bare sorgen, og bandet som alltid har blitt godt tatt imot i Norge, passet hele tiden på å vise sin oppriktige takknemlighet ovenfor publikum. Nevnte Fade Out er også kanskje en av de beste låtene på Hollow Bones, og ble som vanlig dedisert til Buchanans venn som tok sitt eget liv for noen år siden. Skryt skal også resten av bandet ha; bassist Dave Beste er stødig som få, og er også en mester på å holde trøkket gående når Holiday går over i solopartiene.

Keyboardist Todd Ögren-Brooks har også blitt et fast live-innslag med årene, og gir bandet et rikt og fyldig lydbilde. Publikum var heller ikke vonde å be da det bød seg mulighet til litt allsang under låter som Torture og Open My Eyes, og spesielt førstnevntes ‘whoh-oh’-parti ga de fremmøtte en mulighet til å lufte stemmebåndene. Etter disse to gikk tempoet dessverre litt ned igjen, og konserten ble avsluttet med Hollow Bones (Pt. 2) og Keep on Swinging.

Karakteren for kvelden blir dermed altså en svak syver, for selv om fremføringen av låtene stod til en sterk nier, stod dessverre settlista i mine ører bare til en femmer. Men dette er altså en mening med modifikasjoner. For de aller fleste av låtene på lista er nemlig knall-låter hver for seg, men de blir litt for like når de kommer på rekke og rad, alle i midtempo-land, og uten det ordentlige forløsende trøkket som man vet at bandet innehar. Men bandet har jo alltid skilt seg litt ut og gått sine egne veier, så muligheten er jo så absolutt til stede for at det er akkurat her bandet vil oppholde seg (i midtempo-land), og at det er undertegnede som rett og slett ikke har klart å henge med på utviklingen deres.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Helstar @ Hard Rock Café

Helstar
Hard Rock Café, Oslo
02.03.2017

 

Mye kan skrives og sies om amerikanske Helstar som har holdt koken mer eller mindre sammenhengende siden 1982. Glemt, undervurdert og obskurt, men det er ikke uten grunn at bandet har oppnådd kultstatus blant enkelte metal-fans med sin uovertrufne blanding av teknisk power, speed og thrash metal. Det kan vel neppe kalles en verdenssensasjon at bandet for første gang gjestet Norge, men at det var en stor begivenhet for de få, men dedikerte fremmøtte denne torsdagskvelden på Hard Rock Cafe er ingen overdrivelse.

Rett fra stinn brakke i Stockholm til relativt godt om plassen i Oslo, kunne vel kontrasten neppe vært større for bandet. Helstar (9,5/10) lot seg heldigvis ikke affisere av et heller labert oppmøte. De dro umiddelbart i gang publikum fra første låt, med mektige og kraftfulle Awaken Into Darkness fra det siste og fremragende albumet Vampiro. Med en strålende opplagt James Rivera i front, ikledd sine sedvanlige vampyrtenner og svarte kappe, var det ingen tvil om at dette kom til å bli en kveld der øregangene virkelig skulle få en omgang med herlig metalsmurning.

Rivera kan for de uinnvidde best beskrives som en krysning av Rob Halford, Bruce Dickinson og Geoff Tate, og han leverte vokalprestasjoner som ga frysninger nedover ryggen og ikke et kroppshår lå vannrett. Sin modne alder til tross (56) har mannen fortsatt en vanvittig spennvidde og kraft i stemmen.

Resten av bandet var ikke noe dårligere, og med gitarist og co-grunnlegger Larry Barragan i spissen, fikk vi servert en rekke klassikere fra storhetstiden på 80-tallet med et fandenivolsk trøkk og pur spilleglede. Det tok virkelig av midtveis i settet da bandet dro i gang Rhapsody in Black fra Nosferatu, og jeg observerte minst ett par stykker som sannsynligvis pådro seg kronisk nakkesleng.

Musikk er som kjent en subjektiv opplevelse, og det er umulig å gjengi en objektiv beskrivelse av bandets fremførelse av kremlåtene To Sleep, Perchance to Scream, Harker’s Tale, The King Is Dead, Baptized in Blood, Evil Reign og Run With the Pack. Det er ikke så mye annet å si enn at det var magisk! Og som ikke det var nok avsluttet Helstar ballet med en cover av Black Sabbaths N.I.B. Kan det da bli bedre? Nesten ikke.

Eneste minuset denne kvelden var at de droppet siste ekstranummer fra Stockholm-konserten, Sinner med Judas Priest. Hadde de dratt den også hadde dette vært en klar tier på poengskalaen. Som sikkert de fleste skjønner er undertegnede relativt stor fan av bandet, og det er ikke uten grunn. Helstar viste denne kvelden hvorfor!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

Liveanmeldelser

Devin Townsend Project @ Sentrum Scene

Devin Townsend Project
Sentrum Scene, Oslo
26.02.2017

 

Nerdenes Hevn, Den Gale Vitenskapsmann, Galskapens Mester; de populærhistoriske sammenligningene står i kø når man snakker om mannen som sammen med sitt bandprosjekt inntok Sentrum Scene på søndag.

En skal også holde tungen rett i munnen for å følge med på hvilket av mannens mange alias som de forskjellige låtene er gitt ut under; Devin Townsend, Devin Townsend Project, Devin Townsend Band, Ocean Machine, Strapping Young Lad og Punky Brüster for å nevne noen. Men live opereres det i disse dager hovedsakelig under ett navn: Devin Townsend Project (8,5/10). Ballet ble åpnet med den passende titulerte Rejoice fra første delen av Z²-skiva, og allerede mellom denne og Night fra Biomech, smalt den første kommentaren fra Devin «Alle sammen kommer, utenom oss!»

Faktisk kan bare det å følge med på Devins mange krumspring, grimaser og småfakter være en helaften i seg selv. Det er med en selvironi få forunt at han stryker seg over sin blanke isse som om han skulle vært Fabio i møte med en stor metallvifte, eller når han bokstavelig talt runker gitaren, etc. etc. De fleste av disse utenommusikalske øyeblikkene er stort sett hysterisk festlige, men klarer allikevel å komme i bakgrunnen for musikken. For det er det rent musikalske som virkelig er det imponerende med Devin Townsend Project, med vekt på Project. For det er ikke bare Devin selv som imponerer. Ryan van Poederooyen gjør ting på trommene som de aller fleste ikke kan de tekniske uttrykkene for engang, og Dave Young er en minst like habil gitarist som Townsend selv.

Da de så dro i gang kveldens første nye låt, Stormbending, hadde bandet for lengst publikum i sin hule hånd, og i tospann med Failure var dette faktisk de eneste nye låtene før kveldens aller siste sang. Back Where We Belong ble dermed starten på en parademarsj av låter plukket fra det siste tiåret. Allikevel var nok fraværet av Strapping Young Lad-låter en ting som flere bet seg merke i. Men, Ziltoid-dukkene fikk luftet seg ettertrykkelig allikevel under låter som Planet of the Apes, Ziltoid Goes Home og Supercrush! Sistnevnte fikk også frem allsangen i Sentrum Scene-publikummet før militante March of the Poozers sendte dem ut i et mylder av pumpende never og headbanging. Siste låt i det opprinnelige settet dukket først opp på Townsends soloalbum Physicist tilbake i 2000, men det er den majestetiske versjonen fra Epicloud i 2012, som igjen er basert på liveversjonen spilt i mellomtiden, som virkelig står fansens hjerter nære. Og forståelig er det, for bedre eksempel på Townsends massive lydvegg enn Kingdom skal man grave godt etter.

Etter en kjapp, og velfortjent, pust i bakken kom Devin tilbake alene med en akustisk gitar, men før han fikk sagt noe som helst var det en Burger King-pappkrone, som ble kastet opp på scenen, som fanget oppmerksomheten hans. I et forsøk på å tilpasse den til hans eget hode ble den noe ødelagt, og han nektet å starte låten før en tekniker hadde fått teipet de nødvendige delene. Med kronen på plass dro han så i gang kveldens store allsang med den nydelige Ih-Ah!, eller Scorpions-låta som han selv kaller den. Så sluttet resten av bandet seg til og de kjørte en av de låtene som kanskje utmerker seg mest fra Transcendence, nemlig den snaue ti minutter lange Higher. Både bandet og hovedpersonen selv hadde da imponert publikum i nesten to timer, og spesielt vokalen til Townsend kommer til å resonere i veggene på Sentrum Scene i flere uker fremover. Om det skal være noe å trekke for, må det være at litt for mye av denne lydveggen er ferdiginnspilt, og en kunne heller ønsket at bandet eller et par korister hadde erstattet noe av lyden på boks, men dette er jo strengt tatt gammelt nytt og noe man egentlig allerede har akseptert. Så får man heller håpe at Anneke van Giersbergen kanskje har tid og mulighet til å være med ved neste besøk.

Helt til slutt må det også legges til at undertegnede dessverre ikke fikk med seg forbandene Leprous og Between The Buried And Me. Men ifølge rapportene hadde visstnok også disse levert til de grader denne kvelden og bidratt godt til at publikum virkelig var varmet opp til Devin inntok scenen. De fortjener således også hederlig omtale, og var i følge jungeltelegrafen viktige bidragsytere til det som for mange var en helaften fra Leprous’ aller første til Devins aller siste tone.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Devin Townsend Project Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Transcendence