Ghost/Kvelertak
Spektrum, Oslo
27. april, 2017
Skandinavias for tiden største rockesirkus rullet inn i byen, og der de selv stod for gjøgleriet og det kunstneriske, var det en gjeng rogalendinger som stod for det dyriske innslaget.
Skjønt, selve primalskriket uteble denne kvelden, til det var nemlig lyden alt for dårlig. Første gang jeg så Kvelertak (6,5/10) var på Garage i Oslo i 2009, og jeg er sikker på at jeg var døv i minst et par dager etterpå. Denne gangen derimot kunne man høre hva sidemannen sa uten at han trengte å heve stemmen i større grad, og i tillegg var vokalen helt fortapt i miksen. Gutta virket kanskje også litt mindre på hugget enn man er vant til å se dem, men publikum i front virket ikke å bry seg nevneverdig om slike trivialiteter, og etter en bra start med Dendrofil for Yggdrasil og 1985 fra fjorårets Nattesferd, gikk de helt bananas da gjennombruddslåta Mjød stod for tur. Synthintroen som har blitt tillagt Ondskapens galakse i liveformat gjorde at den egentlig låt veldig u-Kvelertaksk, og den fungerte faktisk nesten som bandets ballade for kvelden. Men da Erlend Hjelvik noen sekunder senere forkynte at «Nå ska det bli Svartmesse!», forsvant alle slike vibber. Og da samme mann vaiet Kvelertakflagget etter publikumsfavorittene Bruane brenn og Kvelertak, så var det antagelig vel vitende om at de ikke hadde levert sin beste konsert noensinne, men at de allikevel hadde klart å tilfredsstille fansen i front.
Etter en kort pause var det klart for kveldens hovedattraksjon, og til og med mannskapet som fjernet tildekkingen fra instrumentene, og kjørte påfølgende lydsjekk var koordinerte, og bukket etter fullført jobb til applaus fra publikum. Etter de vante stemningssettende introlåtene, sparket Ghost (8/10) det hele i gang med fjorårets kanskje beste rockelåt, Square Hammer. Allsangen runget allerede fra første refreng, og det var lett å se på publikum at Ghost er et høyt elsket band her til lands. Etter basstunge From the Pinnacle to the Pit var det også tid for litt satanisk vals i form av Secular Haze. En låt som var borte fra store deler av Meliora-turneen, men som ble bragt tilbake da bandet i fjor høst startet sin Popestar-turné, og også en låt som nok på mange måter er selve definisjonen på hvorfor enkelte metalfans ikke liker bandet. Okkulte tekster til en valserytme, det er da ikke metal? Men, så skjønner jeg heller ikke helt hvor man har fått det fra at Ghost på død og liv skal anses som et metalband, i mine ører er det et rockeband, eller det kan til nød strekkes til hardrock. Om man rett og slett ikke liker musikken er det en helt fair greie, men jeg sliter litt med å skjønne logikken til de som tror det er metal, oppdager at det er rock, og dermed definerer det som dårlig fordi det ikke oppfyller deres forutanelser.
Uansett, bandet fikk også god hjelp fra publikum på de latinske titlene Con Clavi Con Dio og Per Aspera Ad Inferi. På dette punktet tok jeg meg også i å synes at jeg kunne klart se forskjell fra hvordan de visstnok nye medlemmene av bandet oppførte seg på scenen. Hvorvidt det faktisk var noe i dette, eller om det bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg, som de fleste andre, hadde lest de siste ukers skriblerier om søksmål og utskiftninger, og dermed hadde dette i bakhodet, skal jeg ikke si for sikkert. Men, det virket som om denne besetningens Nameless Ghouls gjorde litt mer ut av seg på scenen, og da kanskje spesielt sologitaristen.
En ting er i alle fall temmelig sikkert: Sin spede kroppsbygning til tross, så var det nok ikke den kvinnelige bassisten som spilte med bandet i fjor som var med dem nå. Men kvinnelig selskap fikk Papa Emeritus på scenen allikevel, denne gang i form av to svenske «Sisters of Sin» som hadde fått det ærefulle oppdraget med å være nonner under kveldens nattverd, Boody and Blood. Emeritus ga publikum klar beskjed på forhånd om å holde fingrene av fatet mens jentene delte ut kjeks og vin til de på første rad, og det virket som om publikum adlød. For øvrig var det en sjeldent taus pave vi var vitne til denne kvelden, om enn med noen moderasjoner.
Etter den korte instrumentalen Devil Church, kom paven tilbake på scenen i nye klær, som han har fått var vane å gjøre de siste par årene. Og selv om kanskje noe av mystikken blir borte, så kler han sleik og livkjole. Og med de nye klærne kom også den desidert beste delen av hele konserten! Eller hva sies til kvartetten Cirice, Year Zero, He Is (med Spöksonat-introen på tape) og Absolution? Emeritus svinset elegant over scenen og dirigerte et trollbundet publikummed lett hånd, og selv om han virket noe sliten i stemmen så synger han fortsatt med en enorm overbevisning. Det skal mye til for å toppe disse låtene, og selv om Emeritus messet om at den neste låten, Mummy Dust, var virkelig tung, så ble den og oppfølgeren, Ghuleh/Zombie Queen, en bitteliten nedtur, med vekt på liten. For begge låtene er egentligknakende gode, og når de også fyrte av et tonn med konfetti så ble en som publikummer som en liten unge og enkel å tilfredsstille.
Hovedsettet ble så avsluttet med Ritual fra førstealbumet Opus Eponymous, som faktisk ble avspist med bare to låter, noe som kanskje var litt skuffende. Alt i alt så skulle man egentlig ønske at bandet hadde utvidet settet med noen låter til når de først spiller på så store arenaer. 14 sanger (ekskludert to småinstrumentaler) er egentlig ikke så mange, spesielt ikke med tanke på den bunnløse brønnen de har å ta fra. Men, dette var undertegnedes niende konsert med bandet, og om man ser bort fra et par oppvarmingsjobber hvor de aldri har kommethelt til sin rett, så holder Ghost alltid et jevnt høyt nivå, samme hvem som skjuler seg bak maskene, og egentlig samme hvilke låter de spiller.
Og selv om paven mente at de ikke kunne forlate oss med en så dårlig avslutning som Ritual, så tror jeg ikke det var mange blant publikum som var enige i hans mening om den, og ei heller veldig lei seg for at de kjørte en låt til, nemlig den vante avslutteren Monstrance Clock. Men selvsagt ikke uten Emeritus sedvanlige forklaring av hva sangen egentlig handler om, og ikke uten at alle i salen hadde lovet at de skulle sørge for å tilfredsstille en annen jente eller gutt i løpet av natten, eller seg selv om man ikke lykkes med det første. Og da allsangen over alle allsanger denne kvelden hadde gjort seg ferdig, bandet for lengst hadde gått av scenen, og lyset ble slått på, så følte nok de aller fleste seg bra, i alle fall bitte, bitte litte granne bedre enn de gjorde et par timer før.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim
Terje:
[espro-slider id=9114]
Kenneth:
[espro-slider id=9147]
