Sweden Rock Festival
Norje, Sölvesborg
5-8.06.2019

Sweden Rock viste i år igjen at den er blant de beste i Europa når det kommer til festivaler med fokus på rock og metalsjangeren, og som er i størrelseordenen under ‘storby’ hva publikumsantall angår.

Dog var faktisk antall publikummere en av tingene jeg hadde å klage på etter fjorårets festival, som var den første etter Live Nation sitt oppkjøp, og det første året hvor jeg faktisk fant noe å klage på i det hele tatt. Årets utgave av festivalen var undertegnedes tiende på rad, og dessverre var noen av fjorårets ankepunkter fortsatt relevante. En ting er at de har solgt merkbart flere billetter, noe som sørger for større køer, mer trengsel, og tar bort litt av den klassiske Sweden Rock-følelsen, men det største problemet er fortsatt inngangene. At de har to inganger i samme enden av festivalområdet, hvorav en av dem innebærer at man må gå gjennom publikummet ved en av scenene, er en helt hjernedød løsning. Og akkurat som i fjor ødelegger det utrolig mye for de som bor på andre siden av festivalen, med den lange omveien det nå har blitt. Det bærer også denne anmeldelsen litt preg av da det er flere band som jeg faktisk ikke fikk med meg, grunnet den mer omfattende planleggingen som måtte til for å også rekke ting der man bodde, og å komme seg frem og tilbake. For det å bli inne på festivalområdet hele dagen, med de prisene på mat og drikke er relativt utelukket. Når det er sagt, så bød virkelig årets utgave på det som antagelig var det beste utvalget av mat de ti årene jeg har vært der, og ‘food court’-løsningen fungerte utmerket. I tillegg lærte de i alle fall en ting fra fjoråret, nemlig at å fjerne et par av toalettområdene ikke var et sjakktrekk, og disse var tilbake i år.

Onsdag

Men, over til det viktigste, nemlig musikken! Og for undertegnede startet det hele med en følelsesladet konsert som hyllet tidligere gitarist i The Hellacopters, Robert “Strängen” Dahlqvist, som gikk bort i 2017. Halvannet år etter hans bortgang ble albumet han jobbet med “Rock på svenska” gitt ut, og det var dette som stod i fokus under denne hyllesten, som hadde fått navnet Rock på svenska: en hyllning till Strängen (7,5/10). Med i bandet var flere av vennene til Strängen, som også hadde vært med og jobbet på albumet, samt noen andre kjente svenske musikere som Stefan Sundström, Nike Markelius og Chips Kiesby. Stemningen minnet litt om den på Øya i 2007 da Robert Burås ble hyllet der, men nådde nok ikke samme gåsehudfremkallende nivå, noe som selvsagt også har med det å gjøre at Burås-hyllesten skjedde bare en snau måned etter hans bortgangen. Men med låter som Farsan söp ihjäl sig, Rocken é inte död og allsangvennligeBangatan, var det absolutt en verdig hyllest, og da moren til Strängen kom ut for å holde en liten tale, var det ikke fritt for at det plutselig var noen rockere som slet med litt rusk i øyet også. Plass ble det også til Dundertågets Dom feta åren är förbi, som også var et av høydepunktene i det som var en fin minnesmarkering for en av denne anmelderens store gitarhelter de siste 20 årene.

Neste på mitt program denne onsdagen var årets første “Rainbow-konsert”, nemlig mannen som måtte avlyse i fjor, Joe Lynn Turner (7/10). Turner har jo vært en rekke ganger på besøk i Norge de seneste årene, og spilt med forskjellige besetninger bestående av norske musikere. En praksis han vel har benyttet seg av rundt om i hele Europa, nemlig å bruke et backingband bestående av yngre musikere fra gjeldende land/område. Også denne dagen hadde han et “lokalt” band, nemlig Dynazty som skulle spille sin egen konsert kun et kvarter etter den tidligere Rainbow-frontmannen. Denne praksisen er nok veldig praktisk for Turner sin egen del, rent økonomisk osv., men det gjør jo også at noe av magien på scenen uteblir. Dynazty spilte for all del mer enn godt nok de, og både stemmen og sveisen til Turner er nærmest uforandret siden 80-tallet, men litt av kjemien manglet dessverre. Heldigvis ble dette veiet opp med låter som få, om noen andre, konstellasjoner av Rainbow-familien spiller. Sanger som Death Alley Driver, Street of Dreams og Jealous Lover har i alle fall ennå til gode å figurere hyppig på settlistene til far sjøl etter at han plukket frem igjen Rainbow-navnet. At Turner nesten utelukkende holdt seg til sine ‘egne’ låter (med ett unntak i Long Live Rock ‘n’ Roll) var også et forfriskende trekk. Når man i tillegg fikk servert Déjà Vu og Rising Force fra tiden med Yngwie Malmsteen, samt King of Dreams fra det ene albumet han gjorde med Deep Purple, så ble det en rett så trivelig kveld i lag med JLT.

På vei til å sjekke ut mattilbudet, så sveipet mitt følge og jeg også innom den nestminste scenen der de gamle thrashmetalheltene i Death Angel stod for tur. Knurringen i magen ble etter hvert så hissig at vi ikke fikk med oss mer enn et par/tre låter, men det vi fikk med oss var faktisk riktig så overbevisende. Spesielt vokalist Mark Osegueda som viste prov på en rett så imponerende rekkevidde og utholdenhet. Fra matområdet rett utenfor den minste teltscenen der Dynazty så vidt hadde rukket sin egen konsertstart, fikk vi også med oss et par låter fra deres sett. Og selv om vi ikke så noe særlig, all den tid teltet virket fullstappet, så bygget i alle fall både det faktumet, og lyden av publikum opp under inntrykket av at det var meget god stemning der inne.

Til å avslutte den første festivaldagen fikk vi Skid Row (9/10), som siden 2016 har hatt den tidligere DragonForce-vokalisten ZP Theart bak mikrofonen. Og bare for å ha sagt det med en gang: han gjør en formiddabel jobb! Jeg så denne besetningen første gang på KISS Kruiset i 2016, og ble den gang nesten blåst av båten, og samspillet dem i mellom hadde ikke akkurat blitt noe dårligere siden den gang. Theart høres ut live slik som Bach gjorde på skive (men aldri har klart å kopiere helt live), og bandet virker også å ha fått en vitamininnsprøytning av denne utskiftningen. I alle fall sammenlignet med de to konsertene jeg så de spille med Johnny Solinger på vokal. Settet var nærmest (selvsagt) et rent best-of sett, med 7 låter fra det selvtitulerte debutalbumet og 5 fra oppfølgeren Slave to the Grind. Allerede fra start fikk vi fem kremlåter blåst unna på rad, eller hva sies til Slave to the Grind, Sweet Little Sister, Get the Fuck Out, Big Guns og 18 and Life?! Rachel Bolan fikk som vanlig skviset inn en hyllest til Ramones med sin versjon av Psycho Therapy, som ble etterfulgt av et par høydare til i I Remember You og Monkey Business. Ekstranummerne startet med den nyeste låta i settet, nemlig We Are the Damned fra bandets siste utgivelse Rise Of The Damnation Army – United World Rebellion: Chapter Two, før bandet tok en æresrunde med In a Darkened Room og Youth Gone Wild. En strålende gjennomført konsert, og et tidlig høydepunkt fra festivalen.

Torsdag

Dag to startet med en hinsides lang kø, noe som jeg aldri har opplevd tidligere på Sweden Rock. Den virket jo også veldig unødvendig da altså nok en gang hovedgrunnen var at begge inngangene var i samme ende av festivalen, og man samtidig har økt antallet man slipper inn. Kombiner disse to tingene med at Lillasyster skulle kjøre den offisielle markeringen av den svenske nasjonaldagen fra start, så får man 45 minutter i kø for å komme inn. Samtidig fikk man også med seg et av festivalens høydepunkter utenfor det som skjedde på scenene, da folket i kø plutselig brøt ut i allsang av den svenske nasjonalsangen. Til slutt kom man nå inn, og der lot jeg Lillasyster være Lillasyster for å så vidt rekke starten på Blaze Bayley (7,5/10) sin fjerde låt for dagen Virus. Jeg vet det er mange som er uenige med meg, men jeg er jo da altså en av de som synes at Bayley sin periode i Maiden har fått litt ufortjent mye pepper, og jeg synes det er flere godlåter blant de to albumene og b-sidene han spilte inn med bandet. Ikke minst den neste låten han spilte, som antagelig er undertegnedes favoritt-Maidenlåt faktisk, nemlig The Clansman. Blaze har kanskje mistet håret, men stemmen hadde fortsatt like mye kraft som i glansdagene, og selv om han ikke har den samme rekkevidden som Dickinson, så synger han fortsatt meget bra. Som Joe Lynn Turner dagen før holdt han seg kun til Maidenlåtene han selv sang på, og til tross for en rekke soloalbum de siste årene bestod settlisten utelukkende av Maidenlåter. Antagelig et klokt valg klokken halv ett om dagen på en festival, og etter hvert som publikum også ble varme i trøya så ble det riktig så god stemning. Noen stor underholder mellom låtene er ikke Bayley, og han kunne til tider være litt klein å høre på, men dertil bedre ble det da han så dro Man on the Edge, og ikke minst avslutningslåten Como Estas Amigos.

I det sluttonene av denne rang ut var det bare å snu seg for å få med seg litt sørstatsrock på hovedscenen. Årets første band på Festival Stage var nemlig Blackberry Smoke (8/10), og i solsteika som begynte å ta for seg på festivalsletta var de det perfekte lydsporet for denne ettermiddagen. Til tross for sine mange countryflørter har Charlie Starr og co. etterhvert bygget seg opp en trofast og relativt stor fanskareogså blant de hvis musikkpreferanser stort sett hører til i den litt hardere enden av skalaen. Men, nå er det jo heller ikke slik at Blackberry Smoke ikke vet å rocke, noe åpningslåten Waiting for the Thunder var et bevis på. Videre var det bare å drømme seg bort til den åpne landeveien under Run Away From It All, noe som virket bare et steinkast unna der man satt på gresset i solskinnet. Kort tid etter var det for øvrig på tide å reise seg, for One Horse Town er kanskje bandets mest kjente låt, og bød på både allsang og dansing i store deler av mengden. Bandet beviste da de spilte på festivalen for fire år siden at de har forstått viktigheten av å tilpasse settet sitt i forhold til publikummet, og fortsatte denne trenden i år. Både Nobody Gives a Damn og Flesh and Bone er nemlig blant bandets mer rocka låter, sistnevnte dog noe seigere enn førstnevnte. Avslutningsvis fikk vi også et par coverlåter, og mens Come Together fikk frem allsangen hos de fleste, så var det utrolig tilfredsstillende å høre bandet levere en knakende god versjon av When the Levee Breakes (tett opptil Led Zeppelins tolking av låta) som intro til sistelåten, Ain’t Much Left of Me. Jeg har ennå tilgode å ikke bli oppmuntret av en konsert med gjengen fra Atlanta, og de sviktet ikke denne gangen heller.

Neste band ut ble Lucifer (9/10), nok et band som jeg hadde gleden av å se dagens besetning for første gang på et KISS Kruise. Og etter å ha sett to av konsertene deres der, samt den de spilte på Blå i våres (les anmeldelse av den konserten her), så hadde jeg store forventninger til ekteparet Sadonis/Andersson og deres kumpaner. Og de innfridde til gagns! Det som skulle bli festivalens kanskje beste konsert startet med Phaux Phoenix, avslutningssporet på fjorårets Lucifer II. Totalt fikk vi hele 7 av 9 låter fra albumet, noe som bare beviser hvor stor tro bandet har på den nye retningen Nicke Andersson virker å ha geleidet dem i. Låten Dreamer er et av høydepunktene på albumet, og så var også tilfellet denne ettermiddagen. Adonis har både en fortryllende stemme og fremtoning på scenen, og man blir lett sugd inn i hennes verden, litt som om det skulle vært en messe. Og heller ikke helt ulikt hva Jinx Dawson bedriver, dog med litt mindre staffasje. Rolling Stones-coveren Dancing with Mr. D har blitt et fast innslag etter dens inklusjon på andrealbumet, mens Snow Blind av Black Sabbath derimot kom som en stor overraskelse, og en positiv en i så måte. Som nevnt i tidligere anmeldelser får man i større grad en følelse av at det er et band som står på scenen nå, enn med tidligere besetninger, og noe av grunnen til dette er at de låter utrolig tighte og godt samspilte. I tillegg til to låter fra førstealbumet, fikk vi også to ikke-albumlåter i form av Anubis og Ghosts, før det igjen var tid for en coverlåt, nemlig Motörheads Bomber. Kanskje ikke en like stor overraskelse da den har blitt spilt flere ganger de siste par månedene, men desto større overraskelse hvor bra låten faktisk stod til bandet. Kanskje ikke like bra til Adonis sin stemme, men resten av bandets bidrag holdt mer enn nok til bestått. En låt som derimot passer henne bedre er singelen California Son, som kanskje er det nærmeste hva man kan kalle en hit med bandet, og som vanlig var den også denne dagen et av høydepunktene. Det gledes stort til å se hva som blir det neste kapittelet i Lucifers bok.

Etter Lucifers herjinger gikk turen bort til hovedscenen, hvor et band (hvis inspirasjoner ikke var helt ukjente med herjinger selv) stod for tur, nemlig Amon Amarth (7,5/10). Vikingmetallerne er ikke spesielt prominente i min egen samling, men man har jo ikke klart å unngå å få med seg bandets appell og dertil voksende fanskare opp gjennom årene. Og selv om de sjangermessig ikke er helt min kopp te, så skulle det vise seg å bli en rett så trivelig aften i lag med gjengen fra Stockholmforstaden Tumba. Bandet vinner mye på sin uhøytidelighet, og Johan Hegg er en særs jovial frontmann. Bandet virket også spillekåte, og når de serverte en hitrekke med låter som The Pursuit of Vikings, Deceiver of the Gods, The Way of Vikings, og ikke minst monsteret som er Guardians of Asgard, så var det vanskelig å ikke la seg rive med. Vikinghjelmen som har blitt deres vante trommepodie var også med denne gangen, og selv om de ikke var noen match mot morgendagens hovedgjester, så bød de også på rikelig med pyro. Helt til slutt fikk vi Raise Your Horns og Twiligth of the Thundergod, og selv om de nok fortsatt ikke kommer til å figurere hyppig på mine personlige spillelister, så må jeg absolutt si meg imponert.

Et par andre karer som vet å underholde er Jack Black og Kyle Gass i Tenacious D (8,5/10). Og bare det faktum at de har holdt ut som band i 25 år burde være nok til å motbevise de som mener at de kun lever på (hovedsaklig) Blacks filmstjernestatus. I mange år holdt de seg kun i USA, med kanskje et par snarvisitter til England, men de siste 6-7 årene har de heldigvis utvidet turnéruten noe. Og selv om de ikke renner ned landegrensene av den grunn, så betyr det i alle fall at man denne sommeren har mulighet til å se dem på hjemlige trakter for andre gang på fire år. For mens vi nøt Rainbow-slagere i lag med Joe Lynn Turner dagen før, så stod Tenacious D på scenen i Oslo Spektrum. Rapportene derfra kunne melde at gutta var i slaget, og at spesielt JB var i vokalmessig toppform. Hele settet var lagt opp slik at de gikk kronologisk bakover i guttas katalog, hvilket betød at de begynte med en kort seksjon dedikert til fjorårets Post-Apocalypto, som var soundtracket til deres egen Youtube-tegneserie. Dette funket bra som en slags intro, og var greit å få unngjort før de gjøv løs på låtene folk virkelig ville høre. Riktignok var publikum fortsatt ikke på kokepunktet under låtene fra Rize of Phoenix, men både tittellåten, Low Hanging Fruit og Roadie er gode D-låter som hører hjemme i settet. Samtidig fungerte de bra som oppvarming for publikum, og deres stemmebånd. For resten av konserten var en ren parademarsj, hvor det aller meste av publikum sang med til hvert eneste ord. Kickapoo, Beelzeboss, Tribute, Wonderboy, alle de store hit’ene var der, og publikum gikk ikke mindre av skaftet da Jack Black skviset inn en liten snutt fra Take a Chance on Me under Double Team. Duoen har også hatt et mer eller mindre fast backingband de siste 15 årene, og også disse viste at de så absolutt er på høyden med både solopartier og arrangementer som varierte litt fra studioversjonene. Helt til slutt handlet det dog kun om Jack Black, Kyle Gass og publikum, da The D forlot oss med det velmenende rådet om å Fuck Her Gently.

Både lattermuskler og sangstemmen hadde fått varmet seg skikkelig opp før det som skulle vise seg å bli kveldens siste konsert for undertegnede, nemlig Def Leppard (5/10). Da bandet spilte på festivalen for fire år siden stilte jeg meg opp i den visshet om at jeg bare kom til å kjenne igjen et par låter. Stor ble derfor min overraskelse da jeg kjente igjen nesten alle. Bandet har nemlig aldri truffet meg helt, og jeg har aldri eid noen av albumene deres, inntil jeg fikk de tre første på vinyl for et års tid siden. Uten dette overraskelsesmomentet ble dog årets konsert av det noe kjedeligere slaget. For noe av grunnen til at de aldri har truffet meg helt, er fordi de stort sett beveger seg i et slags limbo mellom balladeland og den ordentlig harde rocken. Aldri helt pent og pyntelig, og aldri virkelig røft. Hovedvekten av settet ligger fortsatt på puddelrockalbumene Pyromania og Hysteria, men vi fikk faktisk tre låter fra det noe hardere andrealbumet High ‘n’ Dry også. Problemet var bare at disse også låt like daft som resten. Ellers spiller jo for øvrig gutta bra, og man fikk jo nær sagt alle de store hit’ene, men det manglet litt baller. Faktisk ble denne anmelderen så sigen i løpet av konserten at han rett og slett gikk og tok kvelden i god tid før ekstranummerne.

Bilder fra onsdag/torsdag:
[espro-slider id=13515]

Fredag

Fredagen bestod for undertegnede av en rekke avbrutte og endrede planer og avtaler, samt at vi alle fikk en aldri så liten skyllebøtte fra oven, så det første bandet jeg fikk sett ordentlig var faktisk et godt stykke ute på dagen.

Til gjengjeld var det en av de store av året, nemlig ZZ Top (6,5/10). Gutta må vel være ganske nære å inneha rekorden for lengstvarende besetning i et rockeband, men selv etter nesten 50 år sammen så later de til å stortrives i hverandres selskap. Og ikke minst så det ut som de fortsatt koste seg på scenen. Allikevel tok det litt tid før de fikk ordentlig liv i publikum, og det måtte superhiten Gimme All Your Lovin’ til før de fikk skikkelig respons. Til gjengjeld var det bare store glis og allsang å skimte på dette tidspunktet, før det roet seg betraktelig igjen låten etter. Godlåter som I’m Bad, I’m Nationwide og  I Gotsta Get Paid klarte heller ikke å rykke nevneverdig i den kollektive rockefoten. Det gjorde det derimot da bandet satte i gang med Beer Drinkers & Hell Raisers, og derfra og ut kom perlene på en snor. Just Got Paid, Sharp Dressed Man og Legs avsluttet hovedsettet, mens La Grange og Tush var de første to ekstranummerne. Da de så avsluttet det hele med en løssluppen versjon av Jailhouse Rock, og man skimtet to gedigne smil inni skjeggene til herrene Gibbons og Hill, så er det vanskelig å ikke bli sjarmert. Men både dette, svenske farger på forsterkerkabinettene, og pelskledde gitarer til tross, så ble det litt for tamt og siderumpa til tider.

Siden ZZ Top avsluttet 10 minutter før deres tilmålte tid var omme, rakk man også en liten tur bortom food-court’en før neste band ut, og man fikk testet en matbit fra sjappa med det velklingende navnet Mother Fucking Burgers. Deretter var det bare å strene bort til den neststørste scenen der Disturbed (7,5/10) gjorde sin entré. Kvartetten fra Chicago har av mange blitt kastet inn i den utskjelte nu-metal-sjangeren, men til tross for enkelte grep lånt fra den industrielle delen av rockelandskapet, vil jeg allikevel heller klassifisere dem som et moderne hardrockband enkelt og greit. De åpnet med Are You Ready fra fjorårets Evolution, en låt skapt nettopp til dette formålet. David Draiman fremstod som vanlig som en kommanderende frontmann, og publikum lystret villig. Den første tredjedelen av settet inneholdt ikke de helt store kanonene, men da kvartetten Stupify, Voices, Land of Confusion og Ten Thousand Fists kom på rekke og rad, var det ingen som husket de fem første låtene uansett. Bandet skal også ha kred for at de ikke hverken lente seg alt for mye på debutalbumet The Sickness, som av mange fortsatt regnes som deres beste, eller at de overøste settet med nye og mer “ukjente” låter fra fjorårets utgivelse. For selv om dette var de to albumene de spilte flest låter fra, så fulgte både Immortalized og Ten Thousand Fists hakk i hel, med bare én låt mindre hver av dem. Totalt spilte de låter fra alle albumene, og det var den eminente Inside the Fire som fikk æren av å avslutte hovedsettet. Både tekstene til Disturbed og de små talene til Draiman i mellom låtene går ofte på at vi må stå sammen mot både det ene og det andre, og har en tendens til å bli litt vel amerikansk til tider. Noe som vel også har vært litt av ankepunktet til de som ikke liker det som skulle bli dagens første ekstranummer. For oss 99% andre var derimot coveren deres av The Sound of Silence ett av de store høydepunktene. Draiman fikk her virkelig vist prov på hvor god stemmekontroll og sangteknikk han faktisk har, og da bandet gikk av scenen for andre gang var det til en av festivalens hittil største applauser. Bandet kom selvsagt på scenen ennå en gang, for ingen Disturbed-konsert er vel komplett uten “ooh-ah-ah-ah-ah”-allsang. Down With the Sickness avsluttet som vanlig det hele. Og etter å ha konstantert at vi alle var flinkere til det velkjente åpningsropet enn han stakkaren som forsøkte det samme på karaoke bare for å bli en Youtube-hit, så vendte vi nesen tilbake mot hovedscenen for dagens høydepunkt.

Siste band ut på Sweden Rocks hovedscene fredag var KISS (8/10), og med seg i de 19 semitrailerne sine, hadde de det de på forhånd hadde lovet at skulle være deres største show noensinne. De aldrende herrene Simmons og Stanley, med sine hakket yngre kumpaner Singer og Thayer, er ute på sin End of the Road-turné, og etter å ha rasket over store deler av USA i våres, er altså turen nå kommet til Europa. 45 år etter starten er KISS nå altså ute på siste reis. Endelig vil noen si, faktisk også noen av fansen, som har sterke meninger om både medlemmer, sminke, settlister, stemmebruk, osv. For det skal bandet ha; det er få, om noen, som har så dedikerte fans som KISS har! Og det er vel kanskje en ting som utenforstående ikke forstår helt, hvordan det går an å bli så opphengt i og detaljfiksert på ett band. Den minste lille ting om bandet som kan diskuteres har nemlig enten blitt gjort det, eller vil bli det, og som en av disse die-hard fansene, så føler jeg egentlig ikke noe behov for å forklare meg i det hele tatt. Enten skjønner du det, ellers så gjør du det ikke. Så for at de som ikke er like skrudde i hodet som meg skal få noe ut av mine skriblerier, skal jeg forsøke å avstå fra å dra opp for mange av disse diskusjonstemaene her.

Settlisten bød ikke på de store overraskelsene, og det i seg selv var vel heller ingen overraskelse, all den tid det altså er snakk om en avskjedsturné. Det hele begynte med Detroit Rock City. Mens det velkjente åpingsriffet gikk et par ekstra runder for at de tre i front skulle kunne bli senket ned til scenegulvet på hver sin podd, fikk publikum også for første gang se den storslagne produksjonen bandet har med seg. 11 bevegelige oktagonale podder henger i taket, og fungerer som både skjermer og lys, i tillegg til altså privatheiser. Bak Eric Singer henger en gigantisk åttekantet “innrammet” skjerm, og samtidig stiller bandet i flunkende nye kostymer av året. Det skulle gå slag i slag med hitlåter, og av de seks første var det vel kun Say Yeah (også kveldens nyeste låt) som må kunne regnes som å ha et snev av obskuritet over seg, selv om den også var med på forrige turné. Paul Stanleys stemme hørtes adskillig bedre ut under låtene enn under snakket mellom dem, og med tanke på stemmeprakten hans de siste ti årene, så er det liten tvil om at han får noe hjelp fra bakrommet på de vanskeligste partiene. Gene Simmons har vært den som har dratt mye av lasset de siste par årene, og han gjorde en formidabel jobb også denne kvelden. Spesielt War Machine var enorm, komplett med flammespytting.

Hyggelig er det også at 100,000 Years har funnet veien tilbake til settlisten etter å ha vært mer eller mindre utelatt i nesten ti år. Som seg hør og bør inneholdt denne også Eric Singer sin trommesolo, mens etterfølgeren Cold Gin inneholdt Tommy Thayer sin gitarsolo. God of Thunder inneholdt selvsagt Gene Simmons sin bassbuldring/blodspytting, men han har droppet å ta flyveturen opp til lysriggen på denne turnéen under signaturlåten. Evigunge Paul Stanley er fortsatt like lysten på å besøke publikum, og også denne gangen fløy han ut over publikum til sin egen stjerneformede plattform. Da var det selvsagt tid for det som på mange måter har blitt hans signaturlåt Love Gun, og også I Was Made for Lovin’ You ble fremført med Stanley blant publikum. Da han så hadde kommet seg tilbake på scenen var det klart for siste låt i hovedsettet, og en av bandets aller beste låter noensinne, Black Diamond. Etter at Stanley selv hadde kjørt introen tok som vanlig Singer over leadvokalen, og som de siste par turnéene så fremstod han også denne kvelden som den beste vokalisten i bandet. Interessant var det også å legge merke til at med utelatelsen av Shock Me så ble Tommy Thayer stående uten en enste leadvokal.

Etter en liten pustepause var det klar for en ny variant av en gammel slager, nemlig Beth. Denne gangen fremført med Singer sittende ved et baby grand piano. Hvorvidt han faktisk spilte på det skal ikke jeg begi meg ut på å tippe, men det var jo noe nostalgisk og fint over hvordan resten av bandet kom traskende bort til han i det han sang linjen “’cause me and the boys will be playin’… all night”, om enn også noe erkeamerikansk utspekulert rørende. Det eneste låtbyttet som har blitt foretatt i settlisten siden USA-runden i våres, er at Do You Love Me har blitt byttet ut med Crazy Crazy Nights, og det var sistnevnte som nå stod for tur. Og den ble gjennomført med akkurat så mye ballonger, konfetti, flammer og bomber som den tittelen tilsier at den fortjener. Dette varte selvsagt også gjennom sistelåten Rock and Roll All Nite, og bandet har virkelig overgått seg selv når det gjelder sceneproduksjonen, akkurat slik de lovte. Når man legger til at bandet låt tight som en åletrang skinnbukse på en solfylt festivaldag, og at Paul Stanley hørtes bedre ut enn han gjort noen gang på denne siden av 2010, så ble det en riktig så fornøyelig avslutning på denne fredagen. At Stanley får litt hjelp over de største kneikene er i alle fall med på å gjøre det til en bedre opplevelse for tilskuerne, så da får det heller være greit.

Det er snakk om en frontmann og et band som egentlig ikke har noe å bevise lenger, men som er ute på en siste æresrunde og da handler det vel mest om å gjøre det til det beste showet man kan, for så mange forskjellige fans og publikummere som mulig. Derfor forventet jeg heller ikke all verdens spenstig settliste, så i stedet for å klage over den velger jeg heller å takke et av tidenes største band for et for meg 35 år langt følge. Dere sørget for en utrolig mye morsommere oppvekst, og jammen har dere ikke bidratt til å sprite opp jevnt og trutt etter den også. Dere er også grunnen til at jeg selv står på scener med jevne mellomrom og også til at jeg i det hele tatt gjør disse anmeldelsene. Takk!

Bilder fra fredag:
[espro-slider id=13561]

Lørdag

For de som kjenner sin metal, kanskje med en forkjærlighet for undersjangeren med ‘power’ tilført først i navnet, men som ikke har hørt om Demons & Wizards (8/10), så holder det strengt tatt å nevne at det er Jon Schaffer og Hansi Kürsch som står bak prosjektet. For de høres nemlig akkurat slik ut som du tenker når du hører de to navnene: Gallopperende gitarriff fra herr Schaffer, og Kürsch’ sin kraftfulle og melodiøse vokal i front. Bandet har bare to album å plukke fra, og valgte derfor å også ta med et par låter fra hvert av de to karene sine hovedband, nemlig Iced Earth og Blind Guardian. Noe som faller enda mer naturlig da både gitarist nummer to, bassist og trommis også er fra de forannevnte bandene. Men det hele startet med originalmateriale, og det låt beintøft helt fra start. Kürsch har en enorm stemme, og selv om Schaffer ser litt mer ut som en kontorist etter at han har klippet seg kort, så er han fortsatt en riffmester av høyeste orden. Spesielt Crimson King var med på å varme opp publikum til det som skulle komme. Etter denne var det nemlig tid for Burning Times (IE) og Welcome to Dying (BG), og den allerede gode stemningen steg enda et par hakk. Men dette skulle vise seg å bare være en forsmak på hva som ventet under den neste bolken med låter fra moderbandene, for stemningen under I Died for You var til å ta og føle på, og allsangen runget under refrenget. Når dette så ble toppet ytterligere under Valhalla var det bare å ta av seg festivalhatten. Og ikke minst var det noe ekte med gleden man så blant publikum. Fra mitt ståsted bivånte jeg tre karer som åpenbart ikke kjente hverandre, som tilfeldigvis kikket på hverandre med verdens største smil mens de sang, skålet og endte opp med armene om skuldrene til hverandre mens publikum “tok over” refrenget. Et bedre bilde på at rock og metalfans er en stor familie skal det godt gjøres å finne. Da Kürsch leverte et ekstremt skrik under Fiddler on the Green, skvatt også kompisen min ved siden av meg opp fra sin horisontale stilling på gresset i sommersola, og rakk til og med å stille spørsmålet “hva faen er det som skjer nå?!” (i positivt ladet form), før vokalisten kontrollert gikk over til refrenget. Så får man bare håpe at det ikke blir 19 år til neste gang, slik som de spøkte med da de takket for seg.

For å være helt ærlig så visste jeg ikke helt hva jeg forventet da vi så tok turen bort for å se Green Jellÿ (5/10). Og da de til alt overmål startet det hele med Three Little Pigs, den eneste sangen de aller fleste kjenner med bandet, visste jeg i hvert fall ikke hva som ventet resten av konserten. Litt satt ut ble man også av alt som skjedde på scenen, en scene som var overfylt av fans med overdimensjonerte “hjelmer” i alle mulige fasonger fra Green Jellÿs absurde univers. Vokalist Bill Manspeaker så ut som om han hørte hjemme i et hardcore punk-band, mens de andre medlemmene som utgjorde dagens band var kledd som alt fra Elvis til bussjåfører. Hva de får ut av å ha hele fem (!) gitarister i bandet, rent lydmessig vet jeg ikke, men kanskje det er slik at de alltid har noen til å dekke over når andre utfører diverse ablegøyer. Manspeaker introduserte bandet som “the shittiest band in the world”, oppfordret alle til å stadig rope “Green Jellÿ sucks!” og til å vise bandet fingeren. En gutt fra publikum ble også hentet opp på scenen til en av låtene, og så noe vettskremt ut der han ble posert fremst på scenen, i det som nok var litt lengre tid en hva faren hadde forventet da han løftet han opp. Etter et par låter fikk han slippe unna, og publikum fikk i stedet beskjed om å tilbe en kar som kom ned fra scenen iført en kumaske, og dermed selvsagt ble introdusert som “The Cow God”. Rett etterpå feiret vi Manspeakers sønns bursdag ved å synge “Happy birthday, fuck you!”, og et av hans spontane påfunn var å be publikum ta av seg t-skjortene og svinge de over hodet, hvilket de følgelig gjorde. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det var vi var vitne til denne ettermiddagen, men jeg ble i alle fall minnet på at de også har en snasen versjon av Anarchy in the UK, kalt Anarchy in Bedrock, som var med på soundtracket til John Goodman-filmen om The Flintstones.

Vi var litt mer sikre på hva vi hadde i vente da Hammerfall (7/10) tok til scenen: Mer powermetal! Svenskene har holdt det gående i over 25 år, og dette var den syvende gangen de spilte på festivalen. De har sågar skrevet en låt til deres siste album, Dominion, som fungerer som både en hyllest til landet Sverige og festivalen Sweden Rock, samt metallen og dens fans generelt. Men, mer om den senere, for de sparket det hele i gang med allerede ti år gamle Legion, og vi skulle ikke lenger enn til låt nummer tre før publikum tok av. Så er da også Renegade en av de aller best kjente låtene deres, og også en av de som satt best denne dagen. For det virket som om ting gikk litt på autopilot denne kvelden, og selv om bandet for øvrig spilte bra, og Joacim Cans sang bra, så manglet litt av gnisten. Dette gjorde publikum godt opp for, og de beviste nok en gang at de er en av grunnene til at Sweden Rock fortjener å bli omtalt som en av de beste festivalene i Europa. Litt mer liv ble det også i bandet under ekstranumerne, og den allerede nevnte (We Make) Sweden Rock fikk i alle fall god respons, selv om den ikke akkurat er noe nytt mesterverk i Gøteborgernes katalog. Mesterverk er vel knapt nok Hearts on Fire heller, men dæven så morsomt det er når det trøkker skikkelig som det gjorde under denne. En helt godkjent gjennomføring av Oscar Dronjak og hans kumpaner.

Så var det tid for festivalens siste hovedband, og i år tidligere enn noen gang. Rainbow (7/10) gikk nemlig av scenen klokka halv elleve, et tidspunkt hvor tidligere festivalavsluttere knapt har rukket å komme i siget. Et sig som godeste Ritchie Blackmore dessverre aldri kom helt inn i. Låtutvalget var det fint lite å si på, all den tid man vet at Rainbow-navnet er mer en paraply for Blackmore å stille seg under når han vil spille rock igjen, og da Deep Purple som Rainbow, mer enn det er en faktisk videreførelse av selve Rainbow. Noen Purple-låter har det jo stort sett alltid vært i Rainbow sine sett også, og det eneste som vel talte for at han med fordel kunne byttet ut et par av disse med flere Rainbow-låter, var at vokalist Ronnie Romero taklet de bedre. Nå skal det sies at mannen sang som en semigud, og med unntak av en ørliten spansk aksent, som kunne være irriterende når du først hørte den, nailet han det aller meste som ble kastet etter han. Han virket bare enda tryggere i Rainbow-land enn i Purple-land. Hva så med sjefen sjøl, og min favorittgitarist gjennom alle tider? Jeg var for ung til å se han med Purple, og har aldri fått somlet meg til å se Blackmore’s Night, så dette var faktisk første gangen jeg så mannen live. Og selv om det selvsagt var stort, så må jeg si at jeg ble litt skuffet. Det så for all del ut som om han koste seg på scenen, men selve gitarspillet var slurvete og uinspirert. Soloene satt aldri helt, og det ble mer småplukking enn de melodiøse og fantastiske soloene han er kjent for. Heldigvis så reddet nostalgifaktoren og magien som fortsatt ligger i låtene opplevelsen, for med materiale som Spotlight Kid, Mistreated, Man on the Silver Mountain, All Night Long, Stargazer (tidenes nestbeste låt), og ikke minst tidenes beste låt Burn, så skal det en del maltraktering til for at det ikke blir trivelig.

Det var i alle fall nok til undertegnede fløt på en liten lykkeboble helt tilbake til huset vårt, og dermed lot Behemoth være Behemoth, i den visshet at jeg uansett ville få se dem på Tons of Rock. (Nå viste det seg at Behemoth avlyste på kort varsel, og at Myrath steppet inn i deres spot på Rock Stage etter å allerede ha spilt et sett i Rockklassikerteltet tidligere på dagen). Nok en Sweden Rock Festival er over, og nok en gang kan jeg allerede love nå at jeg skal tilbake neste år! Vi ses!

Bilder fra lørdag:
[espro-slider id=13613]

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken