Kategoriarkiv: Liveanmeldelser

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 1

Tons of Rock Festival
Ekebergsletta, Oslo
Torsdag 23. juni, 2022

 

 

Torsdag

La oss bare få det unnagjort med en gang. For vi gleder oss like mye som resten av verden – publikummere, band og alle som leser anmeldelser – til vi kommer oss dit at det er naturlig å skrive en anmeldelse uten å referere til de to siste årene med tøv, men det er altså fortsatt umulig. Dermed sier vi det nå en gang for alle at det å atter skulle nyte tre dager med festival utendørs blant tusener av likesinnede, DET VAR DEILIG! Og følelsen av å entre Ekebergsletta i strålende sol, akkurat slik vi gjorde det i 2019, var intet mindre enn magisk. For med unntak av de evinnelige gnurebukkene i alt var bedre før-brigaden, var de aller fleste enige om at steget opp fra den særdeles trivelige, men akk så lite utvidelsesvennlige, festningen i Halden til gressplena på Ekeberg var en klar oppgradering for Tons of Rock, og naturligvis har muligheten for større publikum gitt festivalen mulighet til å booke større band enn de kunne før flytten. Første runde var en klar seier, nå skulle vi endelig få den festivalen vi ble snytt for i 2020.

Tradisjonen tro åpnes festivalen av ufeilbarlige Black Debbath (8/10), og dermed er vi hjemme igjen. Det er sagt før, men slutter aldri å være sant at bandet kontinuerlig fortsetter å besvare spørsmålet “hører humor hjemme i musikk?” med et rungende “JA! (Men bare så lenge låtene er bra nok)”. Og det er nettopp der Black Debbath etter alle disse årene fremdeles evner å underholde oss, for selv om tekstene deres er svært morsomme og mellomspillene underveis er herlig jovialt festlige, hadde det ikke vært nok uten de drivende fete låtene deres. Vi gliser, synger med, koser oss over introduksjonen av Cannibal Guttekorps og savner opptil flere låter (karer – dere har en splitter ny single ute, og spiller den ikke – HVORFOR?), men nyter de låtene som blir spilt, og dermed er vi offisielt i gang. Det er festival!

Sola steiker, og vi finner veien til Vampire Stage for å la oss pumpe fulle av feit groovy rock, levert av evig tighte Spidergawd (8,5/10). Det er nesten helt absurd hvordan dette bandet har gått fra å være et slags overskuddsbasert rock-kjærlighetsbarn til å konsekvent overgå seg selv fra utgivelse til utgivelse. Live er de så suverene at det nesten er forutsigbart hvor dustete gromt det er, og det blir nesten fåfengt å trekke fram enkeltlåter oppi det hele (selv om Is This Love…? holder fortet som en av de beste norske låtene de siste 5 årene). At bandet stortrives er det heller ingen tvil om, og mellom låtene får vi ta del i både bryllup og bursdagsfeiring, som bare for å understreke hvilken fest dette er. Eneste grunn til å trekke i poeng, er at et festivalsett som dette blir akkurat litt snaut, og dermed ikke kan nå opp til hva bandet leverer som headlinere med mer tid til å rocke publikum totalt i senk.

At Tons of Rock sikter bredere enn bare trad metal/hardrock er noe vi setter stor pris på, og bredden i programmet er en av festivalens styrker. Dermed er det også plass til et band som Hedvig Mollestad Trio (7,5/10), som nok utfordrer en del av publikummet, men som definitivt hører hjemme på denne plakaten. Selv om bandet ikke er fremmede for å skli over i retning jazzens uforutsigbare irrganger, kjører de på med et sett som får fram like store glis hos publikum som på de tre bandmedlemmene, og de vinner åpenbart mange nye fans denne ettermiddagen.

Så kommer en av festivalens store overraskelser for mange av de oppmøtte. Og greit nok, hvis man kun har et forhold til 80-tallshittene er det lett å forhåndsdømme, men har man fulgt med de siste 10 årene også er det ikke like sjokkerende hvor perfekt Europe (9/10) er på en festival som dette. Som for å demonstrere hvor relevante de fortsatt er, åpner de med tittelsporet fra sitt nyeste album, Walk the Earth, og viser dermed tvert at de er her for å levere varene! Og bare for å ikke fremmedgjøre noen, kjører de like greit Rock the Night som andrelåt, og her snakker vi så klassisk DÄNGA at det er en fryd. Derfra skrur vi klokka enda et par år tilbake med Scream of Anger fra 1984, før Carrie smelter bort alt av motforestillinger hos de siste allsangmotstanderne, og vi er leire i hendene på Joey Tempest og kompani. Europe gjør absolutt alt riktig, der de veksler mellom nytt og gammelt, allemannseie og fanfavoritter, totalt sømløst. Underveis lar vi oss sjarmere litt ekstra av at Farbror Tempest glemmer seg litt og NESTEN begår den kardinalsynd det tross alt er å glemme hvor han er ved å prate litt engelsk mellom låter før han tar seg i det og midtveis i en setning vrenger over på svensk igjen. Når han også velger å hylle Whitesnake ved å både erkjenne at han har stjålet alle bevegelsene sine fra David Coverdale og deretter legge inn en liten snutt av Here I Go Again i herlige Superstitious, er alt bare fryd og gammen. Derfra gjenstår bare sjarmøretappen i form av Cherokee og – hva trodde du? – The Final Countdown, og den som fortsatt er skeptisk nå, må stå!

Så var tiden kommet for Baroness (8/10) sitt bidrag på Ekebergsletta. Forventningene var faktisk ikke helt på topp her, da interessen for bandet dabbet av like etter at Yellow & Green-skiva ble gitt ut. Gleden var derfor stor da de åpnet settet med Take My Bones Away. Min indre fangirl ble imidlertid enda mer fornøyd da The Sweetest Curse og A Horse Called Golgotha kom etterfølgende denne solfylte torsdagskvelden. Bandet var i en veldokumentert ulykke i 2012, så det er hjertevarmende å se publikumsresponsen de mottar – selv etter noen dramatiske år og med nye medlemmer. Stemningen var ellers helt topp både på scenen og på sletta. Jeg innrømmer også at gitarist Gina Gleasons innlevelse og deilige riffing stjal showet. Hvis man skal peke på noe som kunne vært bedre, så må det bli lyden, som til tider var noe grøtete. Kanskje skyldes det hele utendørsopplegget, eller kanskje skyldes det vår utvalgte ståplass – hvem vet? Det var i hvert fall vanskelig å få med seg hva Baizley mumlet inn i mikrofonen til tider. Publikum fikk det de ville ha, men like før encore med The Birthing og Isak, virket noen få skuffet over ikke å ha hørt en eneste låt fra Red-skiva. Likevel vil vi påstå at de aller, aller fleste fikk det de ville ha denne sommerkvelden på Scream-scenen.

Enslaved (8/10) hadde føttene på norsk scene for aller første gang i år under Tons of Rock. For 30 år siden hørtes disse “vikingene” ut som de fleste andre black metal-band fra den norske scenen, men likevel ikke helt. For allerede da kunne man høre at det var potensiale for mer. Og det er nettopp denne lille je ne sais quoi’en Enslaved har skjemt oss bort med på stort sett alle utgivelsene deres siden. Gøy for oss! Bandet skuffer ikke på noen som helst måte, og høydepunktet for undertegnede var Allfadr Odin, der et raskt blikk rundt teltet lot meg forstå at jeg ikke var den eneste som ble lykkelig av denne herlige fremføringen.

En drøy time etter Baroness er det duket for nok et Georgia-basert band: nemlig Mastodon (7/10). Denne kvartetten har en unik evne til å kombinere eventyrlig psykedelisk lyd med harde og moderne elementer, så her må en være litt på den “enkle og trygge” siden hvis man ikke klarer å drømme deg bort i noen av låtene deres. De velger å åpne settet med Pain With an Anchor fra den nyeste skiva. Det er kanskje fordi jeg ikke har hørt gjennom albumet skikkelig før, men min første tanke var: “Kom igjen, dere kan bedre enn dette!”. Heldigvis glir vi rett inn på Crystal Skull og Megaladon, der stemningen i publikum raskt opptar seg. Det morsomme med Mastodon er at alle fire medlemmene får “taletid” ved mikrofonen, om enn med overflod av Troy Sanders. Ellers fortsetter “Masto-toget” å kjøre i 150 km/t, med intet mindre enn 12 sanger totalt på agendaen, hvorav seks av dem fra Hushed and Grim-albumet. Vi forstår naturligvis at de ønsker å promotere nytt materiale, men personlig savnet vi låter fra Crack the Skye og/eller Emperor of Sand. En annen ting som trakk litt ned var vokalen, som i likhet med Baroness, var noe lav i forhold til instrumentene. Samspillet med publikum og energinivået var høyt, men jeg har sett dem levere ørten ganger bedre før, musikalsk sett.

Husker du det? Den uforglemmelige ungdomstiden med foreldre som ikke forstod deg, så du responderte med å låse deg inn på rommet og skru opp lydanlegget ekstra høyt etter for eksempel en krangel rundt middagsbordet? Og lyden som kom ut av dette, spør du? Ikke usannsynlig at det var Sum 41 (8,5/10). Eller i alle fall om du var tenåring et sted mellom år 2000 og 2003. Jeg, og garantert 99% av andre jevnaldrende som liker rock og metal ble først gjort oppmerksomme på dette kanadiske pop-punkbandet da de var aktuelle tidlig på 00-tallet. Det er riktignok EN STUND siden den gang, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde i vente før de var på plass. En svært stødig Derick Whibley inntok scenen med Sum 41 denne solfylte torsdagen, og til bandets store fryd var det ingen tvil om at nostalgien de bærer med seg også har satt spor i det norske folk. Vi fikk servert slager etter slager, blant annet The Hell Song, Fat Lip og Still Waiting. Var det et aldri så lite publikumsfrieri? Ja. Men det var feelgood-vibber a la amerikansk highschool fra start til slutt. Folk koste seg glugg i hjel. Takk for denne nostalgiske turen, gutter.

Gjennom en suveren dag i sola var det ingen tvil om hvilket band de aller fleste var kommet for å se, og i det mørket ikke er i ferd med å legge seg i det hele tatt er det duket for et av verdens aller viktigste og beste metalband. De skulle vært headlinere i 2020, da alt ble avlyst. De hadde andre planer i 2021, da alt ble avlyst. Dermed ble det 2022, og perfekt nok ville skjebnen det slik at det denne gangen passet igjen for selveste Iron Maiden (10/10) å toppe plakaten på Tons of Rock. Det som for to år siden ville blitt en reinspikka “Legacy of the Beast”-konsert, med utelukkende snadder fra katalogen fram til 2006, har dog blitt endret noe. Bandet brukte tross alt ventetiden da de ikke kunne turnere med å gi oss et nytt studioalbum, og dermed åpner de like greit med tre låter fra dette. Først ut er det tunge og seige tittelsporet Senjutsu, og det er intet mindre enn en maktdemonstrasjon å la dette monsteret av en låt velte utover sletta, uten den minste antydning til galopp eller andre uptempo-eskapader. Riktignok lar de samurai-Eddie dukke opp allerede her, sånn i tilfelle noen skulle finne på å ikke verdsette denne genistreken, men han blir bare en bevegelig kulisse der bandet allerede skinner om kapp med de siste rester av sol. Stratego og The Writing on the Wall følger, og sistnevnte får en mottakelse verdig en av bandets eldre hits, med allsang som ljomer.

Dermed er det rett over på klassikerne, og et herlig gjenhør med Revelations fra Piece of Mind blir første store gåsehudopplevelse. Vi noterer allerede her at Bruce Dickinson er i toppform, og leverer bedre enn på år og dag, noe som tydelig smitter hele bandet. Deretter er det en lykke å konstatere hvordan bandet kan dykke inn i katalogen og hente slagere tilbake til settlista, fjerne andre låter som enkelte band ville ha kjørt på permanent basis og dermed fortsette å glede både seg selv og publikum. De er innom sine to mest utskjelte utgivelser med glødende fremføringer av Sign of the Cross og The Clansman, de henter inn godbiter som Blood Brothers og Flight of Icarus og de serverer “selvfølgeligheter” som The Trooper og Run to the Hills med en energi som om låtene ble skrevet i år, og alt dette med en liten ekstra touch i form av en ekstra dose magi mellom band og publikum som oppstår ved spesielle anledninger. Det samspillet som kan sammenlignes med det øyeblikket da forelskelse bikker over i ekte kjærlighet, og alt bare er lykke og salighet. For der er vi når en låt vi nesten er lei av (neida), Fear of the Dark, maner fram ren magi over et mørknende Ekeberg. Der er vi når Hallowed Be Thy Name avløses av The Trooper og selveste Iron Maiden. Og der er vi når den ultimate åpningslåta Aces High faktisk avslutter en konsert hvor det er åpenbart at bandet selv har sett på hverandre underveis og nikket noen anerkjennende “I kveld er vi i fyr og flamme, karer” seg i mellom. På vei ut av festivalområdet ser vi både glis og tårer, og dermed er det bare å notere seg total seier for både Iron Maiden og Tons of Rock.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Monique Mesquita
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 1 :

[espro-slider id=15542]

 

Liveanmeldelser

Nashville Pussy @ Røverstaden

Nashville Pussy
Røverstaden, Oslo
14. juni, 2022

 

Røverstaden, som holder til i lokalene under Konserthuset og som tidligere huset Club 7 og Sardines, er et litt uvanlig konsertsted. Scenegulvet er veldig lavt, og det gjør at man kommer tett på artistene som spiller der. Denne tirsdagskvelden var det ikke mange rockere som hadde funnet veien til Vika, og supportbandet Ström (7/10) fra Sverige gikk på scenen til en rimelig glissen sal. Dette ganske ferske bandet spiller musikk inspirert av AC/DC, men med litt mer melodisk uttrykk. Det var godt å se et supportband med så mye glede og energi på scenen. Låtene var varierte og med en del kule riff. De levde bra opp til bandnavnet sitt, og det blir spennende å følge deres albumutgivelse i september. Det er artig at de har tekster på svensk og at de fikk med seg publikum både på allsang og klapping.

Nashville Pussy (8/10) er kanskje det nærmeste du kommer et ekte rock’n roll band fra sørstatene. Bandet fra Atlanta, Georgia består av ekteparet Blaine Cartwright og Ruyter Suys samt bassist Bonnie Buitrago og trommis Dusty Watson. Gruppa startet opp tilbake i 97 og har ved flere anledninger gjestet Norge. De turnerer Europa flittig og er spesielt populære i Frankrike. Nashville Pussy kom fra en kveldsspilling på Sweden Rock Festival hvor de gjorde stor suksess.

Dette er et veldig samspilt og underholdende band å se. Gitarist Suys er en kaskade av hår og tøffe poseringer, og Cartwright går på scenen med caps og solbriller og kjører show. De satte i gang med sitt sedvanlige «We are Nashville Pussy – and the party starts now» og låta Struttin’ Cock fra albumet High as Hell. De gikk rett over i Piece of Ass og Wrong Side of the Gun fra samme skive. Iblandet låter fra hele deres katalog fikk vi også flere eldre låter som allsangslåta Come on Come on fra 2005.

Det fåtallige publikumet er bra med på notene og det slår meg at rytmeseksjonen virkelig er tett og bra denne kvelden. Dusty Watson har spilt med en haug av band siden 70-tallet og leverer en stødig beat uten fiksfakserier. Buitrago spiller også stødig etter en del år i bandet. Nashville Pussy har mange raske låter, men kjører også lengre jam-partier og i den seige Steve Earle-låta CCKMP viste Blaine frem sine sørstats dance-moves. I bare sokkelesten og med cowboy-hatt blir det fullt hillbilly-kjør og hes skriking av Heroin is the Only Thing. Han heller to flasker øl i hatten sin, og drikker og heller ølen over seg selv. Reinspikka underholdning!

Ruyther med sin ombygde svarte Gibson SG var overalt, og viste gitarspill og soloer av høy klasse. Hun har i intervjuer sagt at hun på scenen nærmest er i transe og husker ikke mye av det som skjer. Bandet kjørte på videre med småfrekke Why Why Why før Blaine tørt introduserer neste låt med sannhetsordene «Pussy’s not a dirty word». Bandet avslutter hovedsettet med Keep on Fuckin’ fra Say Something Nasty (2002). Her ble det brukbar allsang og tendenser til at publikum slo seg litt løs.

Etter en kort pause kom de på scenen igjen og avsluttet med Go Motherfucker Go fra debutalbumet Let Them Eat Pussy. Avslutningsvis river Suys av strengene på gitaren og blir liggende livløs på scenegulvet. De som fikk med seg dette var enige om at det var en fin kveld, og bandet kom ut for å signere og møte publikum etter konserten. Neste stopp på turneen er Odal Rockeklubb. Noe sier meg at bandet kommer tilbake til Norge – da bør flere rockeinteresserte kjenne sin besøkelsestid!

 

Tekst og mobilbilder: Anders Palm

 

 

 

Liveanmeldelser

Alice Cooper @ Spektrum

Alice Cooper
Spektrum, Oslo
7. juni, 2022

 

Denne våren og sommeren har konserter med gamle (og ikke fullt så gamle) storheter nærmest stått i kø, og det er så vi NESTEN gleder oss til tingene nærmer seg en slags normaltilstand, der man slipper å prioritere bort konserter som ellers ville vært en selvfølge å få med seg. Men slik blir det jo når turneer som har blitt utsatt gjentatte ganger brått skal starte samtidig, og uansett er det bedre enn alternativet. En konsert som dermed strengt tatt burde dratt noen tusen flere til Oslo Spektrum denne junikvelden er likevel respektabelt fylt opp av glade hardrockere, selv om Norge i løpet av månedens første halvdel også inneholder konserter med bl.a. Whitesnake, Megadeth, Dropkick Murphys, Green Day, Guns n’ Roses og Judas Priest. Mange vanskelige valg og tunge prioriteter har vært gjort, og underveis har også haugevis av norske konsertelskere vendt nesa mot Sverige for å dra på festival.

Dermed er det en fryd å se seg rundt i Oslos storstue denne tirsdagen og se hvor mange som faktisk har dukket opp og hvor god stemning det er. Og er det noen som kan sørge for at stemningen øker, er det våre australske venner i Airbourne (7/10). Enten man kjenner bandet eller ikke, er deres ekstremt effektive aussieboogierock som skreddersydd for nettopp å varme opp et rockhungrig publikum, og her sitter AC/DC-riffene løst, glisene løsere og samtlige låter maner til taktfast klapping. Hva kan gå galt? Fra første låt, Ready to Rock, slår kvartetten fast at originalitet er oppskrytt (tittelen sier jo det meste), men glede er alt. Derfra går det slag i slag, og allerede under tredjelåta, Girls in Black, dedikert til “all you girls in the house”, tar frontmann Joel O’Keefe sin tradisjonelle parade gjennom publikum med gitaren sin, på skuldrene til en av bandets roadier. Med et bunnsolid band rundt seg, som sprinter rundt på scenen, vindmølle-headbanger og åpenbart fryder seg, er mannen den fødte rockestjerne, og selv om bandet har en litt mer grumsete lyd enn man kunne ha ønsket seg, står både innsats og materiale til høy karakter. Det er nok ikke til å stikke under en stol at de nok fungerer enda bedre på mindre klubb eller en utendørs festival, men det får bli neste gang.

Presis på minuttet klokka 21 går lyset atter ned i salen, og de digre svartsminkede øynene på sceneteppet foran oss begynner å lyse rødt. Etter en kort introtape faller teppet når bandet drar i gang Feed My Frankenstein, og vi er i gang! Scenen er overdådig dekorert som en slags skrekkfilmborg, og det tar ikke lang tid fra Alice Cooper (9/10) selv joiner sitt eminente band på scenen før det velter inn et stakkato – nettopp – Frankensteinmonster som raskt kjeppjages av en herre i bøddelhette. Dermed er essensen av de neste par timene fanget i løpet av få sekunder: allsanglåter, gøyalt horror-teater og et band som både låter og ser så bra ut at de alene overgår det aller meste der ute. Et lite minutt kan det virke som om vokalen til Mr. Cooper skal drukne i lydbildet, men det tar kort tid før dette rettes opp, og derfra er det relativt lite å utsette på lyden. Og når det gjelder stemmen til Old Black Eyes, er det åpenbart at ingen har turt å fortelle ham at den skal bli veikere med alderen.

Herfra får vi en ren skolering i hvordan et show og en settliste skal settes sammen, der det hoppes med lette bein mellom gammelt, nyere og skikkelig nytt. Riktignok er det lite som presenteres fra sistnevnte kategori, med bare en låt hver fra mannens to siste album, og begge disse unnagjort relativt tidlig i settet, men de sitter perfekt mellom klassikere som No More Mr. Nice Guy, Hey Stoopid og Be My Lover. Det er – som alltid – null kommunikasjon med publikum mellom låtene, noe som har blitt et av varemerkene til Alice, men det er ingen som savner noe “Hello Norway!” når vi står der og blir underholdt av rockens største entertainer. Det holder i massevis at han bytter ut “Detroit” med “Oslo” i teksten på Be My Lover, og vi er forlengst sjarmert i senk. Noe annet som alltid er gøy på en Alice Cooper-konsert, er hvordan han lar enkelte låter gli sømløst over i hverandre, og når Go Man Go – den klart beste låta fra sisteskiva Detroit Stories – nærmer seg det punktet i teksten der en vill biltur er i ferd med å ende i død og fordervelse, er det bare naturlig at den går rett inn i Under My Wheels. Hjerte!

Hele tiden skjer det diverse rundt mann og band på scenen, og under He’s Back (The Man Behind the Mask) kommer det selvsagt to tenåringsjenter inn på scenen, hvorav den ene brutalt drepes av selveste Jason fra Friday the 13th-filmene. Herlig! Perlene triller videre, og vi får Go to Hell, I’m Eighteen, Poison og Billion Dollar Babies i rask rekkefølge. Deretter frir de jaggu til den lille prosentandelen av oss som setter pris på mer enn bare de mest åpenbare låtvalgene med Roses on White Lace fra Raise Your Fist and Yell. Deretter har vår 74-årige helt fortjent en liten tur bak scenen for å ta seg en pust og la bandet stå i spotlighten på egenhånd en stund. Og dette fortjener de, for alle som en i bandet er superstjerner! Dette er musikere som aldri er redusert til et “backingband”, men behandles som likeverdige bandmedlemmer, og når de kombinerer et par “ordinære” soloer med et par snasne medleyer av materiale fra 70-tallskatalogen til Cooper, føles det aldri som et uvelkomment hvileskjær.

Når så Alice, nå iført tvangstrøye, vakler ut på scenen igjen, er det naturligvis dukket for flere hits og mer teater, og til tonene av Steven, Dead Babies, I Love the Dead og Escape får vi mer mørkt teater, og selvsagt ender det hele med at giljotinen trekkes fram så Alice kan halshugges. Frankensteinmonsteret fra første låt returnerer selvsagt under Teenage Frankenstein og deretter er det bare School’s Out som gjenstår, komplett med ballonger, konfetti og noe så uvant som en snakkende Alice – noe han selv gjør et poeng av – som introduserer bandet samt sin kone Sheryl, som underveis har både pisket og halshugd mannen sin. Her snakker vi kjærlighet! Og kjærlighet er akkurat det vi alle fylles av der siste rest av stemmebånd hos publikum tynes til den mest høylytte allsangen vi har hørt noensinne i Oslo Spektrum på siste refreng før en festaften er over og vi lykkelig konstaterer at noen ganger er de gamle både eldst og best. Velkommen tilbake når som helst, Alice!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Pål Bellis

 

[espro-slider id=15433]

 

 

Alice Cooper Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2022, Detroit Stories

 

Liveanmeldelser

Megadeth @ Sentrum Scene

Megadeth
Sentrum Scene, Oslo
5. juni, 2022

 

Megadeth (8/10) var tilbake som hovedattraksjon på Sentrum Scene for første gang siden august 2017. Siden den gang har de riktignok vært i Oslo, men da som support både for Judas Priest (2018) og Five Finger Death Punch (2020). Grunnlegger Dave Mustaine har de siste årene slitt med halskreft, men skal nå være kreftfri. Bandet består foruten Mustaine av gitarist Kiko Loureiro, bassist James LoMenzo og på trommer Dirk Verbeuren.

Bandet gikk på scenen i den fullsatte og varme salen på Sentrum Scene til tonene av intromusikken i form av Prince of Darkness. De kjørte i gang med Hangar 18, og publikum var særdeles med på notene – riffene ble møtt med publikums høylytte svar “Megadeth!”. Fra der jeg stod var lyden veldig bra og jeg kunne høre stemmen til Mustaine ganske godt, til tross for at den jo ofte drukner litt i musikktrøkket. Gruppa gikk rett over i Dread and the Fugitive Mind fra albumet The World Needs a Hero og deretter The Threat Is Real fra deres siste album, Dystopia. Etter en liten pause ønsket Mustaine velkommen og virket fornøyd med å være tilbake på veien. Disse småpausene mellom låtene er vel for at 60-år gamle Mustaine skal hente seg litt inn og de skal bytte gitarer.

Mustaine er uten tvil bandets forgrunnsfigur, men gitarist Loureiro dras ofte frem i rampelyset under soloene og Mustaine trekker seg da litt tilbake. Bassist LoMenzo, som tok over etter at mangeårig bassist David Ellefson måtte forlate bandet etter en veldokumentert sex-skandale, var et frisk pust på scenen og holdt publikum i gang med poseringer og oppfordring til klapping. Trommis Verbeuren er vel blant de bedre trommiser bandet har hatt, og holder stødig rytmen. Alt i alt er dette en meget oppegående versjon av Megadeth som gjengir både gamle og nyere låter i gode versjoner.

Loureiro hadde en smakfull intro på klassisk gitar til instrumentalen Conquer Or Die som senere gled over i den tyngre Dystopia. Så fulgte den klassiske Sweating Bullets med allsang og tøffe riff. Her synes jeg faktisk stemmen til Mustaine fungerte helt greit, og den litt snerrete måten å synge på er bare kul. Konserten var i starten på bandets verdensturné som er en blanding av festivalopptredener og egne konserter. Vi fikk dermed turnédebuter av Dawn Patrol og Poison Was the Cure iblandet de mer klassiske låtene. Gledelig var gjenhøret med The Conjuring, som har vært ute av bandets låtliste i lengre tid.

Mustaine introduserte Wake Up Dead med at dette var en låt de ikke hadde spilt på lenge, så vi får se hvordan det går. Dette bandet er imidlertid så samspilt og er så gode musikere at det ikke bød på noen problemer. Bandet avsluttet settet med de tre klassikerne Symphony of Destruction, Peace Sells og Holy Wars… The Punishment Due. Før sistnevnte meldte Mustaine at tekstene hans nok dessverre viste seg alltid å være aktuelle. Konserten var over på temmelig nøyaktig en time og 15 minutter. Noen synes sikkert det ble for kort, men kvaliteten holdt seg oppe gjennom hele konserten og det var ikke mange dødpunkter. Publikum var skikkelig med fra start til slutt, og det er sjeldent å se såpass god stemning på en konsert på Sentrum Scene. De aller fleste synes å ha hatt en fin opplevelse og gikk lykkelige ut i den varme søndagskvelden.

Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15382]

 

 

Megadeth Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway, Europe 2022

 

Liveanmeldelser

Whitesnake @ Vikingskipet

Whitesnake
Vikingskipet, Hamar
2. juni, 2022

 

Alle gode ting har dessverre en ende. Nå var det dags for David Coverdale sin siste ferd på norsk jord, og av alle steder var sentrum for begivenheten Hamar rett utenfor Vikingskipet. Som support hadde han fått med seg ingen ringere enn et annet band som raidet hitlistene på 80-tallet, nemlig Europe. Det skulle vise seg å bli et verdig farvel med en levende legende…

En ellers så lav puls gikk nesten amok da undertegnede ankom Vikingskipet i god tid før konsertstart og kunne se kø så langt øyet kunne rekke. I og for seg et godt tegn at folk kjente sin besøkelsestid, da dette var en både stor og aldri så trist begivenhet, ettersom David Coverdale & Co. var på sin lenge planlagte “Farewell Tour”. Pulsen ble heller ikke lavere da Europe (7/10) gikk på scenen presis kl 19.30 mens undertegnede stod småsvett og panisk i køen. Heldigvis fungerte kø-logistikken, og det tok ikke lang tid før vi var innenfor konsertområdet til tonene av Rock the Night. Det var åpenbart at Joey Tempest og hans svenske kompanjonger var i godt slag, og selv om det ikke direkte sprutet av bandet, låt det formidabelt, bortsett fra en litt ullen lyd helt i starten. Europe serverte nær sagt selvfølgelig en liten hitparade på sin strengt tildelte tid, og vi fikk gledelige gjenhør med blant annet Scream of Anger, Superstitious, Cherokee og selvfølgelig låta over alle Europe-låter, The Final Countdown. Det er faktisk ganske imponerende at de fortsatt klarer å spille denne låta, som de sannsynligvis er drittlei, på en så overbevisende måte. John Norum byttet selvfølgelig ut sin Flying V med Stratocasteren for anledningen, og dro solopartiet så det gnistret. Joda, Europe leverte et strålende oppvarmingssett, men det ble på sedvanlig vis bare en aperitiff på hva som skulle komme, noe det bar litt preg av. Ikke bare Europe sin feil, men et litt daft publikum brukte tid på å komme i gang, og det var først på slutten av settet at stemningen virkelig satte seg. Slik sett kan man si at Europe gjorde oppgaven til over norm og vel så det.

(Akkreditert presse fikk ikke anledning til å ta bilder av Europe, uten at vi noen gang fikk noen begrunnelse).

Så var det endelig duket for en levende legende og hans Whitesnake (9/10). Det er ingen hemmelighet at Coverdale har slitt med stemmen over flere år, og det er heller ingen tvil om det er på tide å legge inn årene nå, for til tider hørtes Coverdale ut som en sau i ferd med å drukne i en myr. Men hva spiller det for noen rolle når han gjør det med en slik stil, eleganse og en god porsjon selvironi. Det er heller ikke å forvente at en 70 år gammel mann skal nå opp til de aller høyeste tonene som de fleste vokalister skal jobbe hardt for å klare. Uansett hadde Coverdale som kjent med seg en ung kar ved navn Dino Jelusick som hjalp ham underveis med de tyngste partiene, og det fungerte jo utmerket. Min skepsis til dette i utgangspunktet litt teite påfunnet ble dermed feid rett ut i Mjøsa. Når Coverdale glimtvis også viste fordums stemmeprakt kunne man heller ikke si seg misfornøyd, men det var tilstedeværelsen hans på scenen som virkelig imponerte. Han eier fortsatt scenen. Det gjør også en annen levende legende ved navn Tommy Aldridge som befant seg bak trommesettet. Aldridge er ett år eldre enn Coverdale, men ser og høres fortsatt ut som samme mann som på 80-tallet da han briljerte med Ozzy Osbourne og Whitesnake. Han var nesten verdt turen opp til Hamar alene. Som så mange ganger før var det en oppvisning i power drumming, og han kunne gjerne kjørt trommesoloen dobbelt så lenge for min del.

Resten av besetningen til Coverdale leverte også en stødig opptreden, og kanskje mest Joel Hoekstra som var i særdeles godt slag og leverte det lille ekstra med litt showmanship. Reb Beach er også en glitrende gitarist, men har aldri vært noen showgitarist, og slik sett utfylte de hverandre godt. De fleste la sannsynligvis også merke til nyervervelsen på bass, Tanya O’Callaghan. Ikke bare fordi hun er den første kvinnen i Whitesnake, men også fordi hun leverte stødig basspill og eminente koringer. Michele Luppi på keyboard holdt seg mest i bakgrunnen, men er en viktig brikke i soundet, noe han beviste denne kvelden også med eminent tangentspill og koringer. Nevnte Dino Jelusick kommer vi til å få se enda mer til ved senere anledninger, og de fleste fikk med seg at han har en gudbenådet stemmeprakt som kan føre til store ting. Likevel var det bra på sett og vis at han holdt seg litt i bakgrunnen og at det var kveldens hovedperson Coverdale som var i sentrum. Den unge kroaten vil få nok tid i rampelyset i fremtiden.

Så var det settlista da. Jeg tør å påstå at ingen var skuffet over låtene vi fikk høre denne kvelden. Det ble en hit-kavalkade uten sidestykke med klassikere som Bad Boys, Slow an’ Easy, Fool For Your Loving, Crying in the Rain, Is This Love, Here I Go Again, Still of the Night og mer til. En settliste som var til å gråte i glede av. Men selve rosinen i den berømte pølsa kom helt til slutt på kvelden med en fantastisk versjon av Burn hvor Coverdale & Co. nesten satte fyr på både utescenen og Vikingskipet som lå rett ved. En fremragende fremføring som virkelig satte punktum for en fantastisk og samtidig vemodig kveld. Det er ingen overdrivelse å si at undertegnede stod igjen med en liten klump i halsen da David Coverdale bukket og takket publikum til tonene av We Wish You Well på tape. Det virket også som om de mange tusen fremmøtte var mer enn fornøyde med kveldens begivenhet, ikke bare på grunn av værgudenes gunst og fravær av regn, men over hva både Whitesnake og Europe leverte på scenen. Stemningen kunne sikkert vært enda bedre, men med en relativt høy gjennomsnittsalder er det ikke annet å vente, det så uansett til at publikum storkoste seg. David Coverdale tok avskjed med stil og det er godt å sitte tilbake med et minne om en levende legende som avslutter turnelivet på en slik måte. Han ga alt.

Ord: Pål J. Silihagen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15357]

 

 

Whitesnake Setlist Vikingskipet, Hamar, Norway 2022, The Farewell Tour MMXXII

 

Liveanmeldelser

Hardcore Superstar @ Vulkan Arena

Hardcore Superstar
Vulkan Arena, Oslo
21. mai, 2022

 

Energibombe, enkelt og greit! Blant alle hovedstadens større og mindre konserter lørdag, føles det rimelig trygt å anta at den største utløsningen målt i energi gikk av på Vulkan denne kvelden.

Gøteborgbandet Hardcore Superstar (8/10), og spesielt frontmann Jocke Berg, har alltid vært kjent for sine særs livlige konserter, men dette var nærmest som et vårslipp å regne. Ikke minst skinte spillegleden hos alle medlemmene gjennom på en særdeles sjarmerende måte. Trommis “Adde” Andreasson har alltid vært en slags svensk versjon av Tommy Lee, hvor det gutteaktige smilet alltid har sittet løst, mens bassist Martin Sandvik bare ER et stort smil. Videre har nevnte Berg og “nykommeren” Vic Zino på gitar utviklet en herlig kjemi på scenen, som nesten kan minne om David Lee Roth og Eddie Van Halen i glansdagene. Musikalsk også, men spesielt i forhold til sceneopptreden, der de til stadighet ertet hverandre opp, men stadig med et glimt i øyet.

Og når vi først er inne på Zino, så må det også nevnes hvor dyktig gitarist bandet fant da de skulle erstatte Thomas Silver for 14 år siden. Der Silver kanskje hadde mer av Hanoi Rocks/Guns n’ Roses-stilen som bandet gikk for i sine tidlige dager, så er Zino en hakket mer teknisk gitarist uten å overspille. Han er flink til å la låtene få puste når det trengs, og spiller det som tjener materialet best, fremfor å briefe og briljere til enhver tid. Dette var ikke nødvendigvis tilfellet i starten av hans tid i bandet, men noe han har blitt bedre og bedre til for hver gang undertegnede har sett bandet. Og når det gjelder bandets musikalske kompetanse så må også Bergs vokalprestasjoner fremheves. Han høres minst like bra ut som han gjorde første gangen jeg så ham på Club Maiden i 2008, om ikke bedre, noe som er godt gjort med tanke på de vokale krumspringene han gjør. Samtidig skal også Zino og “Adde” ha kudos for særdeles god koring, da harmoniene deres ofte har mye å si for soundet deres. Noe jeg må innrømme at jeg ikke hadde lagt like godt merke til før denne kvelden, eller i alle fall ikke tenkt over på samme måte.

Når det gjelder settlisten, så er det alltid forfriskende å se og høre et band som har såpass tillit til sitt nye materiale at de bruker en stor bolk av det også i livesetting. At jeg ikke har rukket å høre nok på albumet til å sette meg ordentlig inn i låtene, det faller helt og holdent på meg. Skal jeg være helt ærlig så har jeg nok ikke hørt nok på de FEM siste albumene faktisk, men allikevel så tar jeg meg selv i å savne et tyvetalls låter (og da faktisk også noen fra disse albumene), og det må vel kunne sies å være et kvalitetstegn. Spesielt med tanke på at jeg ikke egentlig vil klage på lørdagens settliste heller. Etter to låter fra nyskapningen Abrakadabra druser de likesågodt på med Dreamin’ in a Casket og Wild Boys, to av de som ofte blir regnet som de virkelige godlåtene fra gode gamle dager, og sistnevnte ble avsluttet med herr Berg på trommer slik at Adde kunne komme frem på scenen og si et par ord. Evigaktuelle Backstreet Girls fikk dedikert Forever and a Day til seg, og dette er kanskje den av de nye låtene som har størst potensiale til å bli en klassiker i bandets katalog. En status som Liberation fra andrealbumet Bad Sneakers and a Piña Colada allerede har opparbeidet seg, noe som således gjorde dette til et veldig trivelig gjenhør. Trivelig ble det også da Berg fikk hele Vulkan Arena til å lyse opp salen med mobiltelefoner før Sleep When You Die. Og selv om jeg personlig foretrekker de gode gamle lighterne i været, så gjorde dette knepet som stadig flere benytter seg av også trikset. For øvrig en “ny”-vinning som flere fingertupper rundt om sikkert setter pris på.

Above the Law er kanskje ikke den mest voksne låten som noensinne er skrevet, men dæven så moro det kan være å skråle “fuck the law” med langfingeren i været, og slik var det også denne kvelden. Og at det skal være moro virker å være noe av mantraet til Hardcore Superstar, og det funker som bare det. De to alkoholrelaterte låtene fra Split Your Lip; Last Call for Alcohol og Moonshine fikk gleden av å avslutte hovedsettet, og som vanlig bød begge to på både store smil og høylytt allsang. Mot slutten av Last Call byttet nok engang “Adde” plass med noen andre bak trommene, denne gangen med Robin Nilsson fra oppvarmingsbandet The Cruel Intentions, mens han introduserte sin nye gamle trommeteknikker. En noe snodig manøver som nok var relativt intetsigende for de fleste i salen, men det er jo alltid hyggelig at crew blir satt pris på, og sikkert også gøy for Nilsson. Apropos The Cruel Intentions så rakk dessverre ikke verken undertegnede eller fotograf mer enn de to siste låtene av settet deres, og således blir det vanskelig å gjøre noen ordentlig vurdering av dem. Men basert på prosentandelen av kveldens totale publikum som allerede hadde funnet veien til Vulkan i tide for det Oslobaserte bandet, og også basert på disse sin reaksjon, så virket det helt klart som vi gikk glipp av noe. Forhåpentligvis klarer vi å ta igjen det tapte ved en senere anledning.

Tilbake til hovedattraksjonen så avsluttet de med tittellåten til det nye albumet, nevnte Abrakadabra, etterfulgt av deres kanskje største låt We Don’t Celebrate Sundays, og til slutt deres erklæring om at You Can’t Kill My Rock ‘n Roll. En mer enn godkjent slutt-troika, og meget velrettede avslutningsord. For er det noe Hardcore Superstar beviser, så er det at rocken lever i beste velgående, at det fortsatt er mulig å ha det gøy med denne musikksjangeren som vi elsker så høyt, og at noe av det beste innenfor den de siste par tiårene kommer fra Skandinavia.

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15320]

 

 

Hardcore Superstar Setlist Vulkan Arena, Oslo, Norway 2022

 

Liveanmeldelser

Dream Theater @ Oslo Spektrum

Dream Theater
Spektrum, Oslo
19. mai, 2022

 

Dream Theater er på veien igjen med sin “Top of the World Tour”, men befinner legendene seg fortsatt på toppen av den progressive prog-tronen? Dette skulle vi få delvis svar på denne torsdagskvelden.

Dream Theater har frekventert Norge hyppig over mange år til stor glede for mange prog-entusiaster, og med på lasset denne gangen var ingen ringere enn den eksentriske progrockeren Devin Townsend som kastet prosjektet sitt på skraphaugen i 2018 og nå kjører solo. Han kansellerte sågar sin egen Europaturné for å være oppvarmer for Dream Theater, så denne kvelden kunne blitt riktig så magisk…

Kvelden startet på nesten verst tenkelig måte. Lyden var kritisk dårlig, så det var nesten umulig å skille mellom instrumentene, og ikke minst høre hva Devin Tonwnsend (6.5/10) sang. Heldigvis bedret det seg noe, selv om det var minimalt, allerede etter første låt Failure, men den var nesten ikke gjenkjennelig. Townsend fortsatte med en av sine mer kjente låter, Kingdom. Likevel så det dessverre ut til at store deler av publikum var mer interessert i mobiltelefonen sin enn det som foregikk på scenen. Kanskje ikke så rart, da lyden ødela det meste av opplevelsen. Townsend er eksentrisk, og det er godt mulig at han også ble for mye for enkelte, men ganske så uanfektet leverte han som alltid et intensivt og forrykende show. Ingen skal heller komme og si at han ikke kommuniserer med publikum. Prompevitser går tross alt aldri av moten.

Settlista var det ingen grunn til å klage over. Townsend dundret på med klassikerne sine Deadhead, Regulator, March of the Poozers og ikke minst den rimelige tunge låta Aftermath. Et sett med Townsend krever sitt og det er som regel en rimelig heftig affære for ørene. Enten elsker du ham eller så skjønner du ikke en dritt av det han holder på med. Som allerede nevnt, ble dessverre Devin sin opptreden skjemmet av eksepsjonelt dårlig lyd, og det hadde nok blitt en langt bedre opplevelse for oss alle om dette hadde vært på stell. Derfor ble det en forholdsvis lav score denne gangen, til tross for at Townsend og hans innleide kompanjonger leverte et solid sett.

Så var det endelig klart for legendene Dream Theater (7/10), og det store spenningsmomentet var ikke bare om James LaBrie hadde dagen, men også om lydmannen hadde trukket frisk luft i pausen og skjerpet seg. Dessverre var det tydelig at mannen bak spakene ikke tålte Oslo-lufta for det var ikke merkbart bedre lyd, noe som er kritisk når vi kommer til Dream Theater og deres detaljerte lydbilde. At de åpnet med Alien var vanskelig å høre, og LaBrie hørtes ut som en sau som var i ferd med å drukne i en hengemyr. Jeg må tilbake til Oslo Spektrum i 1997 for å ha opplevd dårligere lyd, og den gangen var det Oasis som stod på Scenen, høye som fjell på kokain og rusa på arroganse i tillegg. Uten sammenligning forøvrig, befinner Dream Theater seg i den andre enden av skalaen, og leverer alltid det publikum fortjener. Derfor var det bare trist å være vitne til en slik lydmessig katastrofe. For de som klarte å komme seg over skuffelsen var det ingenting å utsette på selve fremførelsen, og lyden ble faktisk litt bedre allerede på andrelåta 6:00 fra Awake. En låt som forøvrig fikk publikum ordentlig i gang.

Settlista bestod ellers hovedsakelig av nyere låter, men også godbiter som Endless Sacrifice, som de ikke har spilt live på mange år. Men den største overraskelsen var sannsynligvis perlen About to Crash fra Six Degrees of Inner Turbulence, en låt som myknet opp en relativt hard og tung settliste. Av de nyere låtene fungerte tittelsporet fra deres siste album utmerket, og det virket som at bandet koste seg på scenen. Det var heller ingenting å utsette på den tekniske utførelsen av klassikeren The Ministry of Lost Souls. Jeg vil ikke si at det sprutet av Dream Theater denne kvelden, men de leverte, som så ofte før, et upåklagelig teknisk imponerende, sett selv om det til tider var vanskelig å skille detaljene. Lydmannen har fått nok tyn allerede, men han burde resolutt sendes på et oppfriskningskurs.

Avslutningsvis kom den majestetiske og fantastiske låta The Count of Tuscany. En låt som fortsatt inneholder overraskelsesmomenter selv om du har hørt den tusen ganger før. Den ble et verdig punktum for kvelden, og løftet totalopplevelsen et par hakk. Det er umulig å ikke kjenne på følelsesregisteret når Dream Theater fremfører denne låta live, og den opplevelsen kan selv ikke en lydmann fra helvete ødelegge. Så får vi heller rette blikket fremover og glede oss til neste gang Dream Theater tar turen, og at vi får oppleve dem med den lyden de fortjener.

Ord: Pål Silihagen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15298]

 

Dream Theater Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2022, Top of the World

 

Liveanmeldelser

Ghost @ Oslo Spektrum

Ghost
Spektrum, Oslo
30. april, 2022

 

Lørdag var det duket for en festaften av de store, hvor nok såvel Quentin Tarantino og Russ Meyer som Alfred Hitchcock og Aleister Crowley hadde storkost seg. Ja, og strengt tatt alle som liker god rock!

For det var kvelden for de cinematiske og seremonielle numrene. Vi snakker lørdag, nymåne, kvelden og natten til 1. mai, og en virkelig kraftpakke innenfor den mest underholdende okkultismen rocken har å by på. Noe mer subtilt enn annet, og la oss begynne med bandet som antagelig trenger en ordbok bare for å forklare betydningen av subtilitet. Det er noe tegneserieaktig over Twin Temple (7,5/10), og ikke bare på grunn av den særs underholdende tegnede videoen til Let’s Have a Satanic Orgy, men også på grunn av den gammeldagse fremtoningen deres, og ikke minst effektene de velger å benytte seg av. Alt fra outfits til musikkstil, tekster og sceneprops gir dem et nærmest karikaturisk uttrykk, som umiddelbart bringer deg tilbake til 50/60-tallets USA, og gammel americana. Og selv om de er selvuttalte satanister, som utfører både åpningsrituale (In Lvx) med hodeskalle, sverd, bjelle, opp-ned-korsing og “hail Satan”-tale, og avslutningsrituale (In Nox) med drikking av “blod” og mer til, så føles det liksom ikke så farlig. Det gjør heller at de kunne passet like godt inn med en av de mer “skumle” Disney’s Silly Symphonies-kortfilmene (som Skeleton Dance), som de kunne vært gjemt bort på en obskur samleskive Quentin Tarantino kom over i søken etter musikk til neste filmprosjekt. Og la oss ta for oss nettopp musikken deres; en slags blanding av rock & roll snytt ut av krysningen mellom 50 og 60-tallet, med en liten dæsj av surf-rock, eller som de selv kaller det: satanisk doo-wop. Uansett hva man velger å kalle det, det svinger og ikke minst så er det djevelsk fengende. Nevnte Let’s Have a Satanic Orgy er et klart høydepunkt (komplett med rosesermoni), sammen med Satan’s a Woman, mens frontkvinne Alexandra James virkelig får vist frem stemmeprakten på I’m Wicked. Den åpenbare sammenligningen for de historieløse vil være Amy Winehouse, men faktum er at hun slekter mer på Etta James og Nina Simone enn den avdøde briten. Sammen med gitarist og ektemann Zachary har de kommet opp med noe unikt og fengende, og godt hjulpet av livebandet deres gjennomfører duoen et særdeles passende åpningsrituale for kvelden. (Selv om noen av referansene går den yngre, og mer utålmodige garden hus forbi). Det gledes til å se dem igjen, og da forhåpentligvis med et lengre sett på en mindre, svett og mørk venue.

Neste seanse ble ledet av britene i Uncle Acid & the Deadbeats (7/10), et noe mer velkjent orkester på disse breddegrader. Om Twin Temple hadde pirret Quentin Tarantino, kunne Uncle Acid vært den hemmelige affæren til Alfred Hitchcock og Russ Meyer; der låtene deres forteller historier tuftet på gamle legender og klassiske grøssere. Låter som inneholder spenningen og den psykologiske nerven fra Hitchcock, og det voldelige, psykedeliske, seksuelle og b-pregede aspektet fra Meyer, dog med et noe lavere antall store pupper. For alle som hadde sett Uncle Acid før, som antagelig var en del gitt at dette var deres 12. opptreden på norsk jord, var det ikke noe nytt i godteposen denne gangen, bare en veldig hyggelig gjenoppsetting. Som Twin Temple gjør nok også Uncle Acid seg bedre på en litt mindre intim scene, men låter som 13 Candles, Ritual Knife og ikke minst I’ll Cut You Down bør være nok til å begeistre envher rockeentusiast åkkesom. En ting bandet skal ha for er at de er mestere i å skape den perfekte “gyngen”, som gjør at det er bortimot helt umulig å stå helt stille i deres musikalske nærvær. Bandet låt som vanlig seigt og fett, og den doble vokalen fra Starrs og Stokes funker fortsatt til å gi den passe creepy stemningen de higer etter, selv om undertegnede nok har sett dem mer inspirerte ved tidligere anledninger.

Så var turen kommet til kveldens hovedseanse Ghost (9,5/10), ledet av den siste i rekken av yppersteprester, Papa Emeritus IV. Etter å ha bli pirret med alle 14:51 minuttene av Misere Mei, Deus senket endelig lyset seg, og den nye åpningskomboen bestående av Imperium og Kaisarion dro showet i gang. Sistnevnte føyer seg godt inn i rekken med uimotståelig fengende låter Ghost har klart å spytte ut det siste drøye tiåret, og plasserer seg lett på “topp 5 Ghost-låter”-lista for undertegnede. Årets Impera-album har stort sett fått gode skussmål, og jeg vil si det er fortjent, mens det også er de som føler at de har blitt litt for lette og lystige i uttrykket. Selv synes jeg at en god låt er en god låt, og at det er forfriskende å høre bandet utvikle seg, fremfor å repetere den samme formelen hver gang. Selv om dét også kan funke til tider. Så må det også sies at det er på tide at promotører slutter å hause dem opp som et metalband, for det har de aldri vært, og kommer antagelig heller aldri til å bli, så mye har strengt tatt Tobias Forge sagt selv. For selv om rock og metalfamilien er stor og inkluderende, har vi også nok av elitister som rakker ned på enkelte band for ikke å være ekte nok, metal nok, osv. Og selv om det ikke burde bety noe, gjør ikke denne promoteringen bandet noen tjenester i så måte.

Men, nok om disse triste sutrekoppene, la oss heller bruke tiden på det som skjedde i Spektrum, og de som var der og koste seg. Et nært utsolgt Oslo Spektrum skapte nemlig et voldsomt liv, og allsangen runget til så nær som alle nummerne. Neste låt ut, Rats, var så absolutt et eksempel på dette, før vi fikk servert en av de tyngre låtene i katalogen, From the Pinnacle to the Pit. For de som følger Ghost på sosiale medier, så vet man at det de siste årene har blitt laget en hel historie om bandet, og ordenen til Papa Emeritus, en såkalt ‘origin story’, sluppet i både skrevet form og små videosnutter på Youtube. Den påfølgende låten, Mary on a Cross, ble i følge denne historien skrevet og fremført av Papa Nil på 60-tallet, og blir således introdusert som “a song my father wrote.” Deretter fikk vi den sedvanlige duellen mellom gitaristene under Devil Church, hvilket var underholdende nok, men også på grensen til å bli litt langdrygt. Og når vi først er inne på backingbandet Tobias Forge har med seg, så må det sies at det er et særdeles dyktig og velsmurt orkester bak maskene. Og når vi først er inne på maskene, så må det sies at det er en av de få tingene jeg ikke liker med denne generasjonen navnløse skrømt. Første generasjon med bare munkekapper og hetter var både småskummelt og i stil med Papa Emeritus, så også den litt mer stilrene andre generasjonen med de svarte plastmaskene, såvel som de to neste med sølvmaskene. Men så var det altså stopp. For selv om man vet at Forge er kjempestor Star Wars fan, så passer liksom ikke blandingen av Tusken Raider og Tie Fighter pilot helt inn med resten.

Det gjør derimot Hunter’s Moon, som fulgte etter Cirice, og som låter mye bedre live enn på studioversjonen, men som også passer mye bedre inn på Impera enn det den gjør som en enkeltstående låt. En annen låt som låter annerledes live er Spillways, hvor pianointroen er endret noe for å passe det generelle lydbildet, og dermed også mister noe av ABBA-pastisjen som er over den. Et trekk som jeg synes fungerte veldig bra, og det ga låta litt mer trøkk. Trøkk manglet absolutt ikke de fire neste ordentlige låtene, og det er seiersrekker som Ritual, Call Me Little Sunshine, Year Zero og He Is som gjør at Ghost er et av det siste tiårets aller største rockeband. Under den lengre instrumentalen Miasma fikk vi også stifte nærmere bekjentskap med nevnte Papa Nil, hvis glasskiste ble rullet ut på scenen, før han våknet til live og serverte oss låtens saksofonsolo. Så kom det som for min del faktisk ble konsertens lavpunkt, noe jeg ikke hadde trodd på forhånd. Mummy Dust er nemlig en knallåt på skive, og blir helt riktig presentert som kveldens tyngste, men det er også alt den har å fare med live. Det ganske melodiløse og nedpå refrenget gjør nemlig at låta aldri skaper noe voldsomt liv, og den blir litt daff.

Mer liv var det da over de fire siste låtene. Først ut var A-siden på Papa Nils singel fra 60-tallet, Kiss the Go-Goat, før vi får servert coveren deres av Enter Sandman fra fjorårets tributebonanaza til Metallicas selvtitulerte album. Noe unødvendig kanskje, all den tid Ghost har flere egne låter vi heller ville ha hørt, men vi sang nå høylytt med allikevel. De to aller siste låtene er kanskje Ghost sine to beste, og dermed kunne det knapt blitt noen bedre avslutning enn med Dance Macabre og Square Hammer. Før Enter Sandman passet Papa Emeritus på å takke alle for oppmøtet og innsatsen, både i salen, på scenen og bak scenen, og vi kunne vel neppe blitt mer enige enn da han uttrykte gleden over å endelig kunne samles på denne måten igjen. Ghost live anno 2022 har blitt en storslagen produksjon, og alle som trekker i tråder i kulissene, både bokstavelig talt, og figurativt, fortjener så absolutt applaus, for det har blitt et fantastisk skue, og en nær perfekt konsertopplevelse. Så får en bare håpe at ingen får noen fiks idé om å flytte dem til noen større venue neste gang, da alternativene der får en til å grøsse bare ved tanken.

 

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

 

 

 

Ghost Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway, Imperatour - Europe 2022

 

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 4

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
17. april, 2022

 

 

Siste festivaldag gir ingen muligheter for hvile. Og takk for dét!

Det er festivalens siste dag, og det er ikke fritt for at en del av festivaldeltakerne begynner å bli litt slitne og frynsete. Det vi trenger nå, er litt rolig og avslappende musikk for å hvile ører og sjel. Neida, det vi trenger nå er selvsagt en solid dose brutal black metal fra Trøndelag, og det er nøyaktig hva vi får når WHOREDOM RIFE (8,5/10) erobrer scenen på Rockefeller. Bandet har seilt opp som en favoritt live de siste åra, og igjen lever de opp til dette ryktet. Saken er at i tillegg til å ha noen vanvittig fete låter som de framfører med en innbitt brutalitet og aldri er noe annet enn supertight, så har de en ulmende aura over seg av noe som lenge har vært mangelvare i black metal. De bringer rett og slett tilbake elementet av noe farlig, og i 2022 er det i seg selv forfriskende. Som en slags biker/viking/uruk hai-bande fillerister de oss alle med riff etter fordømt riff, og dét, mine venner, er akkurat den oppvåkningseliksiren vi trengte på palmesøndag!

En av de tingene Infernofestivalen er virkelig gode på, er å sørge for at ting aldri blir statisk og kjedelig. Selvsagt kunne de kjørt en ensrettet festival med 50 oldschool black metal-band, men hvor hadde moroa vært i det? Nei pokker heller, la oss heller holde folk på tå hev, og kjøre på med noen mindre trygge band underveis. Ingen trenger å like alt, og det er bare digg med noen innslag som kan virke polariserende. Og der har vi finske ORANSSI PAZUZU (8/10), som går under betegnelsen “psykedelisk kosmisk black metal”. Og denne gjengen gir blanke i konvensjoner der de hiver space rock, elektronika og eksperimentell støy/krautrock inn i miksen som tidvis inkluderer hele tre personer på keyboards! Det er definitivt ikke alle som setter pris på dette, men de av oss som lar oss fenge blir nær hypnotisert av bandets suggerende og flytende angrep på sanser og sinn, og når det hele er over er vi nesten litt svimle av det som nettopp har skjedd på scenen. Og kan dette være første trombone noensinne i Infernofestivalens historie?

Neste band er også et det er store forventninger til blant publikum. Og dersom noen ikke føler at disse ble innfridd, må det være fordi de ble slått i bakken av det massive soniske angrepet vi utsettes for når MYRKSKOG (9/10) entrer scenen og jevner hele Rockefeller med jorda! Makan til rundjuling er det lenge mellom hver gang man opplever, og vi rekker såvidt å konstatere at det faktisk bare er en trommis på scenen – for det høres ut som en dødsmaskin på stereoider – før gulvet forvandles til en klassisk circle pit! Siden det er 20-årsjubileum for bandets album Superior Massacre, får vi den skiva i sin helhet, i tillegg til noen utvalgte spor fra debuten Deathmachine, og når bandet går av scenen etter å ha meid ned all motstand er det bare å skrape opp restene av publikum fra gulvet.

Nå som alle var kommet ordentlig til hektene, var det klart for litt deilig tysk FRASH HATE METAL! Stemningen er på topp når våre tyske helter i KREATOR (9,5/10) går på scenen. Frontmann Miland “Mille” Petrozza er i fyr og flamme under livedebuten av låta Hate Über Alles. Bunnsolid levering, må vi si. Neste ut på agendaen under den lysbelagte scenen er Phobia, og her får vi endelig noe allsang. Mille er også lysten på å teste publikums engasjement på bevegelsesfronten: “I want to see you people fucking moshpiting Norwegian-style for me, right now,” eller noe i den duren. Det overrasker litt hvor mye energi folk fortsatt har på festivalens siste kveld, men igjen; alle som har sett Kreator live tidligere vet hvilken rå energi de klarer å produsere. Applausen vokser i takt med låtene, og det er heller ikke akkurat mangel på sterke titler. I settet har vi høydepunkter som 666 – World Divided, etterfulgt av Enemy of God. Under avslutningslåta Pleasure to Kill dynkes Rockefeller i konfetti, og publikum eksploderer for n’te gang i jubel og moshing. Alt i alt var konserten akkurat det folk kom for, og Kreator leverte varene til sultne fans!

Etter en episk maktdemonstrasjon av en konsert fra de gamle tyske thrashmesterne, bar det for siste gang denne fantastiske utgaven av Inferno ned i kjelleren på John Dee for å se ORDER (8/10). Denne utgaven av Order inneholder flere særdeles kjente fjes fra den norsk metal scene, intet mindre enn to av de originale medlemmene fra Mayhem i Kjetil Manheim (trommer) og Eirik “Messiah” Norheim (vokal) som begge var å se på festivalen som menig publikum gjennom hele uka. Stig Amundsen trakterer bassen, og med evigunge Anders Odden på gitar vet man at det musikalsk brutale er i varetatt. Etter fjorårets etterlengtede fullengder The Gospel visste publikum at orden i black metal-rekkene skulle gjenoppstå og Order sviktet selvsagt ikke! Brutal black metal med innslag av heks (!) på scenen var det vi fikk servert. Og mer vil vi ha!

Å kalle årets INFERNO FESTIVAL (11/10) en suksess er mildest talt en underdrivelse, og den kombinasjonen av lykke, vemod, utmattelse og lengsel etter mer som preger publikum når de fire (eller fem, eller seks) dagene med festival ubønnhørlig er over er akkurat det vi alle hadde håpet på. Nå er det bare å glede seg til neste års Inferno, og i mellomtiden har vi heldigvis en lang og deilig festivalsommer foran oss. Takk for i år!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Pål Bellis (Oranssi Pazuzu/Myrskog/Kreator), Allan Larsen (Whoredom Rife) og Terje Dokken (Taake)

 

[espro-slider id=15234]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 3

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
16. april, 2022

 

Dag tre, og høydepunktene står fortsatt i kø.

På Infernofestivalens tredje dag inntok nok et rutinert band Rockefeller, og nå snakker vi et band med over 30 års fartstid, nemlig nederlandske ASPHYX (8/10). De kom på scenen og lot ikke vente på seg før de sparket fra med musikk av ypperste klasse. Bandets unike kombinasjon av doomete riff og klassisk dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Åpningslåta The Quest of Absurdity fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. De klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående under hele gigen, og det er ikke et eneste dødpunkt til tross for stemningsskifte i flere av låtene. Det var trøkk i hver eneste låt, og lørdagen får dermed en meget verdig start på kvelden.

Så er det på tide med litt herlig sognametal, og VREID (7,5/10) sparker i gang settet med låta Wild North West, fra deres nyeste skive med samme tittel (som Metal Hammer Norway også ga full pott til!). Sogndølene har lekt med diverse retninger innen metall i en årrekke, og med elementer fra rock ble de et friskt pust innen ekstremmetallen med deres “black ‘n roll”. Visuelt sett er intensiteten som kjennetegner bandet desidert til stede, og det hele er fortsatt veldig “Vreid”.. “Kom igjen, Oslo! Kom igjen folkens, nå må dere være med!” kommer det fra vokalist Sture relativt tidlig i settet. Det er først når konserten passerer 20 minutter at Jarle “Hváll” godsnakker til publikum på engelsk for “blackpackerne” sin skyld. Da får vi bl.a. vite at godeste Stian “Storm” nylig klarte å ødelegge en gitar datert anno 1966. Uhellet som oppstod var dog ikke ødeleggende for selve konserten, og høydepunktet Paint it Black – Rolling Stones-cover, i tilfelle noen har sovnet i timen – spilles deretter i all sin prakt! Alt i alt en herlig konsert med mye varme og sjarm.

Etter en liten hvil er det på tide med et av de bandene mange virkelig har sett fram til denne fredagen, og her er greia, folkens: Man vet man har noe brutalt i vente når svenske MARDUK (9/10) allerede fra første sekund hisser opp publikum med låta Werwolf. Det tar ikke særlig lang tid innen moshingen starter til det er bra med trøkk i piten. Tempoet, sinnet og riffene blir skrudd opp noen hakk når The Hangman of Prague spilles – og det er ganske så suverent lydmessig! Trommisen Simon Schilling har i tillegg et vanvittig driv som får resten av lasset til å barske seg frem. Det er ikke noe nytt at folk drar på konsert med ulike forventninger og preferanser, men som anmeldere plasserer vi oss som regel nokså strategisk for å få med oss det som skjer på scenen. Totalopplevelsen av lyden spiller også en viktig rolle. Det er derfor sjeldent at vi befinner oss midt i piten, men her måtte vi jammen gjøre et unntak for å komme tettest mulig innpå scenen for en mer intim konsertopplevelse. Midtveis i settet med låter som Beyond the Grace of God, The Funeral Seemed to be Endless og Viktoria, virker det som nerven, intensiteten og innsatsen fortsatt er intakt – noe av det viktigste på konserter, spør du oss. The Sun Has Failed, World Funeral og Wolves ble spilt mot slutten av konserten, og det var mildt sagt en god opplevelse. Vi skulle gjerne hatt noen låter fra Panzer Division Marduk, men det vi fikk servert var fortsatt meget overbevisende.

Atter en gang våger vi oss ned i kjelleren en tur for å få med oss dagens siste band på John Dee, og det er ikke noen hvem som helst. Kort fortalt: I 1991 ser bandet dagens lys for første gang. Noen år senere går de i oppløsning før noen av medlemmene starter opp bandet Khold. I 2006 blir TULUS (8/10) gjenopprettet av Blodstrup og Sarke, som senest i 2020 kom med nytt materiale. Nå blir dette faktisk tredje gangen vi får gleden av å se de spille på Inferno, og køen for å komme seg ned på John Dee er lang. Laaaaaang. Inneklemt ved miksebordet får vi oppleve nevrotisk og til dels primitiv black metal av ypperste klasse. Første låt ut er en drivende og dundrende godbit. Lyden svinger det også godt av! Stemningen er iskald og gir til tider frysninger til tross for at svetten renner der man står. Det fungerer, men vi blir likevel blir ikke 100% forført. Et tettpakket lokale vitner dog om at de fortsatt anses som et kultband i undergrunnen.

Også denne kvelden avsluttes med en av ekstremmetallens største inspiratører og stilskapere, og i kveld er det Norges viktigste band innen sjangeren som står for tur. De fleste vet allerede hva som blir levert når det gjelder settlista, men det er umulig å bli skuffet når MAYHEM (9,5/10) er i toppform. Og dét er de så til de grader! Vi får altså et tredelt sett, der første del er tilegnet bandets “nyere” utgivelser, og med det mener vi skivene fra de siste 25 årene, selvsagt med flere innslag fra bandets siste album, Daemon (2019) samt et spor fra fjorårets “overskudds”-EP Atavistic Black Disorder/Kommando. Å si at Mayhem anno 2022 låter bra er som å si at det er litt kaldt på månen. Dette bandet er nå en brutal maskin, og så samspilte at de fleste andre låter som skramlepunk i forhold. Og de leverer med en slik total autoritet at det er en fryd å overvære. De kunne faktisk ha spilt et sett med 100% nytt materiale uten at noen hadde vært misfornøyde, men slik blir det jo ikke. Etter en kort pause heises De Mysteriis Dom Sathanas-banneret ned bak scenen, og vi får et kort sett med låter fra albumet mange regner som tidenes viktigste black metal-utgivelse. Deretter er det bare sjarmetappen som gjenstår, med fire låter fra der det hele startet, nemlig EP’en Deathcrush. VI noterer oss en solid hjemmeseier, og svever lykkelige ut av lokalet for å få litt hvile før festivalens siste dag.

 

Ord: Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15188]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 2

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
15. april, 2022

 

 

Dag 2 på Inferno byr på mer moro. Og er de gamle eldst denne dagen også?

Alltid ulastelig dresskledde HAMFERÐ (8/10) fra Færøyene åpnet Langfredag på Rockefeller på det som for mange var Inferno 2022 sin sterkeste dag. Og hvilken åpning av de færøyske doom-mesterne! Metal generelt og de ekstreme grenene spesielt handler i stor grad om atmosfære og stemning, og der er Hamferd med sin miks av færøyske folketoner, tradisjonell doom samt death metal noe av det bedre vi kan legge i doom/death metal-kategorien. Vokalist Jon Aldara synger både clean og growlevokal, og veksler uten anstrengelser mellom begge måter å synge på. Aldara er bandets utvilsomt sterkeste kort, med sin distinkte såre og rå stemme. Etter en majestetisk opptreden foran et som vanlig glimrende Infernopublikum, er det lov å glede seg til nytt album og et mer takknemlig spilletidspunkt på kommende års festival.

De virkelige norske viking metal-veteranene – Enslaved får ha oss unnskyldt et lite øyeblikk – fulgte opp Hamferd sin konsert med en energisk opptreden foran et ekstatisk Infernopublikum. Fra oppstarten i 1993 via fjorårets glimrende album North Star til påskens opptreden har vokalist Frode Glesnes vist alle andre i genren hvordan det skal gjøres. Bandet har en herlig miks av veteraner i nevnte Glesnes og Gerhard Storesund, som har gjort og sett alt og vært med fra begynnelsen, og yngre sultne musikerne i Tom Enge og ikke minst den svært solide gitaristen Ole Sønstabø. Sistnevnte er et funn for EINHERJER (9/10), og galvaniserer både medmusikanter og publikum med utsøkt gitarspill. For en fornøyelse det var å oppleve Einherjer spille alt fra eldre låter til allsangvennlige Mine Våpen Mine Ord fra 2018-albumet Norrøne Spor.

Etter en pust i bakken, er vi på plass igjen foran Rockefeller-scenen akkurat i tide til at VED BUENS ENDE (7,5/10) går på scenen. Framføringen er av høyt kaliber, og det er ingen tvil at det er samspilte og dyktige musikere som står på scenen. Lydmessig er det heller ikke noe å klage på fra mitt ståsted. Stemningen er alvorlig, atmosfærisk, fortryllende og brutal på en og samme tid. Dessverre er ikke den fysiske dynamikken mellom bandmedlemmene like sterk som den musikalske, noe som etter hvert smitter over til publikum.

Etter dette våget vi oss ned på John Dee igjen for et lite dypdykk inn i mørket. I undertegnedes øyne er stemning og atmosfære noe av det viktigste for å løfte en gig fra å bli noe mer enn en bare en ordinær musikalsk opplevelse, og kanskje alfa og omega når det kommer til sjangeren black metal. Det holder liksom ikke at man spiller mørk, dyster musikk om det ikke ser ut som man mener noe med det. Scenen på John Dee hjelper franske THE GREAT OLD ONES (9/10) med en spartansk og dunkel belysning, og bandet klarer å utnytte den intime scenen på en utmerket måte. Kvintetten er sterkt inspirert av HP Lovecrafts verk, noe som preger alt fra tekster og artwork til de mystiske kappene de går kledd i. Med dette sagt skaper de dermed en mørk, mystisk og til tider nesten illevarslende stemning der de står. Vi hadde ikke blitt overrasket om Cthulhu selv hadde dukket opp i en røyksky på scenen der og da. Alt i alt en strålende konsert!

GORGOROTH (8/10) har holdt det gående helt siden starten av 90-tallet, og av originalbesetningen er det kun Infernus som gjenstår. Bandet møtte et særdeles folksomt publikum – kanskje det mest folksomme så langt i festivalen. Chopins berømte begravelsesmarsj passer utmerket som intro før Bergtrollets Hevn penetrerer øregangene med en solid dose black metal. Det låter rått og aggressivt samtidig som det fenger noe vanvittig, en oppskrift Gorgoroth alltid har hatt et solid grep om! Musikk av denne typen skal være grumsete, klokkeklar lyd ødelegger stemningen. Lyden i kveld var ikke direkte dårlig, men jeg må påpeke at det er stor forskjell på grumsete lyd og grøtete lyd. Trommene stjal mye av lydbildet, men dette jevnet seg heldigvis litt ut etter hvert som vi flyttet på oss i lokalet.

Også denne kvelden er det noen av scenens virkelige veteraner som skal få æren av å avslutte ballet, og få band fortjener den betegnelsen mer enn selveste VENOM (9,5/10). Bandet som kom opp med begrepet “Black Metal” står endelig på Inferno-scenen i sin egen grimme majestet, og dermed er det duket for en real dose MORO! For om bandet strengt tatt ikke kan regnes som ekstreme i det selskapet de har på denne festivalen, er det ingen som bryr seg om dette – aller minst Cronos og hans to kumpaner. Og av dagens besetning er den mest stabile bandet noensinne har hatt, er lett å høre fra de fyrer i gang med selveste Witching Hour! Det er like lett å skjønne at denne gjengen har det vanvittig gøy der de veksler mellom gamle slagere og nyere godbiter som The Death of Rock’n’Roll og Antechrist. Selvsagt er det dog klassikerne fra de første skivene som får den største jubelen, og det er både allsang og andre gledesutbrudd når låter som Bloodlust og Countess Bathory romler ut over mengden. For ikke å si Welcome to Hell, som kunne vært ekstranummer, men fyres av allerede midtveis. Det hadde selvsagt vært artig med f.ex. Too Loud (For the Crowd) eller Nightmare, men når de avslutter kvelden med selveste låta Black Metal og deretter gir oss In League with Satan er det ingen som klager. På noe som helst.

 

Ord: Ingar Ulltveit-Moe, Monique Mesquita og Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15180]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2022 – Dag 1

Inferno Festival 2022
Rockefeller, Oslo
14. april, 2022

 

Dag 1 – Nykommere og veteraner imponerte på Infernos første dag!

Etter to skrinne år med “familiepåsker”, isolasjon, masker og annet herk, var det en vidunderlig følelse å få på seg årets første festivalarmbånd og tre inn på Rockefeller for å nyte noen dager med metal, mørke og masse moro. Endelig skulle vi atter få oppleve det som for så mange av oss har vært den viktigste påsketradisjonen av dem alle gjennom en årrekke: Infernofestivalen! Eller, som både vi og veldig mange andre sa i det vi kom inn dørene og gjentok som et mantra gjennom hele festivalen – det var godt å være hjemme igjen!

For noen hadde festivalen allerede vart i både en og to dager da dørene på Rockefeller åpnet torsdag ettermiddag, for det hadde vært metalkonserter i byen både tirsdag og onsdag, men det forhindret ikke hordene å komme tidlig til første offisielle festivaldag for å få med seg første band ut. Noen hadde til overmål startet noen timer tidligere med klubbkonserter på Vaterland, så det var aldri noen tvil om at iveren etter å hylle mørkets makter blant venner og likesinnede med en forfriskning i hånda var helt på topp. Og om stemningen var høy i salen, var det åpenbart at første band ut på hovedscenen også var heltente. Akkurat dét har strengt tatt alltid vært et av kjennetegnene til DJERV (8/10), men æren av å få åpnet den første festivalen på tre år så ut til å ha gitt bandet et lite ekstragir. Vokalist Agnethe Kjølsrud er og blir en av nasjonens ubestridt beste frontfigurer, og nå slo det nesten gnister av henne, så intenst og energisk leverte hun! Det er også en fryd å notere at bandets nye låter sitter som ei kule, og når de i tillegg krydrer med låter fra Agnethes gamle band, Animal Alpha, er det ingen som tenker på at det fortsatt er tidlig ettermiddag utenfor. Vi er nemlig på festival igjen!

Det skal allerede senere denne dagen vise seg at det kan bli vrient å komme seg ned på John Dee, men såpass tidlig er det fortsatt relativt siviliserte tilstander som hersker når vi tar trappa ned for å få med oss franske REGARDE LES HOMMES TOMBER (7/10). Deres tunge og atmosfæriske post-metal noire er av den mer meditative sorten, men faller åpenbart i smak hos de fleste. Dette er på ingen måte lite umiddelbar musikk som enkelte andre band på plakaten, men et flott innslag på en variert plakat. Det noteres at disse klart skal sjekkes ut igjen dersom de kommer tilbake som headlinere.

Så bærer det opp til storsalen igjen for litt deilig norsk dødmetall. Et band som ikke akkurat har overøst oss med utgivelser i løpet av de godt over 30 årene siden debuten, men som låter like vitale som noensinne, er CADAVER (8/10), og de blir festivalens første kroneksempel på hvor tight og fett en trio kan låte. De er dog eneste med ståbass på scenen, og denne trakteres av samme mann som på den 30 år gamle skiva In Pains, Eilert Solstad, for anledningen iført klassisk pestmaske og -antrekk. Og vi får både låter fra denne og samtlige av de andre skivene deres (riktignok med unntak av Discipline, fra da bandet hadde et “Inc” bak navnet), samt noen små anekdoter og gledesytringer fra Anders “Neddo” Odden, som har veldig mange grunner til å være glad for å stå på denne scenen. Underveis blir det også tendenser til moshpit, så igjen er åpenbart band og publikum like happy.

Nede på John Dee er det duket for dyster dansk death/doom, og Satan, hvor det låter SKIDE FEDT! Med kun to album og en demo under beltet, har KONVENT (10/10) allerede rukket å bli en real snakkis, og må kunne sies å være siste spiker i kista når det gjelder dansk metals tidvis dårlige rykte. For her stemmer alt! Seige, sludgy riff som maner til seriøs gynging, et blytungt sound som gir det hele et ekstra sort svøp og låter som både hypnotiserer og river publikum med. Når de til overmål stiller med en vokalist som både growler og skriker så ryggmargen får gåsehud, er det bare å gi seg over totalt. Ettersom de er danske, er det uunngåelig at det kommer et og annet “Kamelåså”-rop fra publikum, men dette er bare tegn på ren entusiasme, og her er det tydelig at bandet har funnet et nytt hjem, og når de forlater scenen har de noen hundre nye ihuga fans. Her kunne jeg lett ha latt være å nevne at de fire bandmedlemmene er kvinner, men hvis det er noen mulighet for at dette faktum kan inspirere flere jenter til å plukke opp instrumenter og mikrofoner og øse på, er det likevel verdt å ta med. Nå er det bare å glede seg til å se bandet når de kommer tilbake til Norge for å spille på Midgardsblot!

Vi vandrer opp igjen, for å få med oss neste band ut på Rockefeller-scenen. Folk strømmer fort til hovedscenen når introen igangsettes. KAMPFAR (8/10) er tredje band ut som får æren av å spille her oppe for dette “infernoet av sorte sjeler”. Frontfigur Dolk står sjeldent stille og vet desidert å skape liv både på scenen og blant ivrige fans. Han velger å “snakke norsk, for faen” før Troll, Død og Trolldom spilles. Deretter blir vi informert om at dette er fjerde gangen de spiller på Rockefeller (ja, vi måtte faktasjekke på setlist.fm). “Jeg må bare si: Fy faen, så deilig å komme hjem igjen!” – Ja, vi syntes også det var deilig å ha Kampfar “hjemme” igjen. Gutta på scenen storkoste seg og det gjorde publikummet også.

Med unntak av to intetsigende EP’er utgitt under pandemien har ikke soloprosjektet til Emperors Vegard Tveitan levert noe som helst siden forrige studioalbum Amr i 2018, som var forrige gang IHSAHN (3/10) spilte på Inferno. Det var derfor overraskende at festivalen valgte denne bookingen, og skuffende at de fikk en såpass god plassering (etter Kampfar og før headliner Hellhammer/Triumph of Death) Skjærtorsdag. At industrimetalen deres strengt tatt ikke passer inn på Inferno er ille nok, men hvorfor velger bandet å bruke tid på å spille en elendig cover av Iron Maidens Wrathchild?! Hele settet til bandet bar preg av at de egentlig burde vært andre steder, og med mindre årets opptreden er forhåndsbetaling for 30-årsjubileet til Emperors In the Nightside Eclipse i 2024 så forstår vi lite av Ihsahn på Inferno i år. Helt klart festivalens svakeste, og utrolig skuffende utført fra en av black metallens beste og mest innflytelsesrike musikere.

Allerede før Ihsahn forlater scenen er det stappfullt nede på John Dee, og kø for å slippe ned trappa til John Dee. Heldigvis klarer vi å karre oss ned i tide til å se det hemningsløse tomanns-angrepslaget fra Sveits som skal avrunde kvelden der nede. BÖLZER (8,5/10) har ingen begreper om ordet “kompomiss”, og harver løs som om de ikke var to, men to tusen demonbesatte zombier i bulldosere med kun det mål for øyet å utslette alt liv i sikte. Utrolig nok klarer de i stedet å sørge for at det blir mer liv i et publikum som på dette tidspunktet begynner å merke at det er lenge siden sist de sto så mange timer på konsert. At to mennesker skal klare å lage så mye lyd grenser til det naturstridige, men vi elsker det, og er nå oljet og klare for kveldens headlinere.

Klokka 23:30 er det duket for en skitten musikalsk opplevelse på Rockefeller, i ordets beste forstand. TRIUMPH OF DEATH (10/10) var booket inn for å levere godbiter signert legendariske Hellhammer. Bandet, som frontes av Hellhammer-originalmedlem Tom G. Warrior, hadde full støtte av en dedikert fanskare spredt over hele lokalet. Vi var spent på om det “stygge” lydbildet vi får servert på plate lot seg overføre til scene uten å bare bli støy. Heldigvis viste det seg å funke aldeles utmerket. Messiah, Massacra og The Third of the Storms (Evoked Damnation) var opplagte høydepunkter. I tillegg dro de også på med Visions of Mortality fra Celtic Frost-skiva Morbid Tales. Det var ingen tvil om at Triumph of Death leverte varene her. Med en øl i hånda var det bare å stå og kose seg glugg i hjel resten av kvelden! Opptredenen ble rett og slett en eminent avslutning på torsdagens Inferno.

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15173]

 

Liveanmeldelser

Danko Jones @ Rockefeller

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
28. april, 2022

 

Danko Jones (7/10) i sedvanlig breial stil tok ikke helt av.

Canadiske Danko Jones spiller breibeint rock med høy allsangfaktor og har hatt et godt grep på det norske publikummet i nesten 20 år. Denne konserten var først satt opp i april 2020 for å supportere plata A Rock Supreme. Så kom pandemien og konserten ble utsatt i flere omganger. Etter temmelig nøyaktig to år stod de endelig på scenen igjen og Mr Jones himself var tydelig på at det var han glad for. I løpet av nedstengningen har bandet vært i studio og albumet Power Trio ble sluppet sommeren 2021. Tittelen på dette albumet må vel sies å være den mest selvforklarende hittil og halve skiva var med i settet.

Etter en funky intromusikk kom de på scenen med åpningskuttet fra det nye albumet, nemlig I Want Out. Dessverre låt det litt tamt i starten, noe lydfolka heldigvis fikk justert inn etter noen låter. Bra at lyden var på plass under First Date fra en av deres beste plater Sleep is the Enemy fra 2006. Allsangen satt ganske bra fra det godt blandede og nesten fulltallige publikummet. Som vanlig var det høyere kvinneandel i salen enn på lignende type artister.

Nye Lipstick City og ikke minst gromlåta Invisible satt som et skudd. Innimellom låtene krydret Danko det hele med sine småvittige breiale kommentarer. Særlig når han tok litt drikke etter det han mente var 10 låter, var han på sitt beste: – Legg merke til dette, jeg lesker først strupen etter 10 låter! Altså 10 låter! Ikke som andre vokalister og band som drikker etter 2 låter, 4 låter og 8 låter. Såkalte «Sip-bands»! Et annet eksempel er når undertegnede holdt opp den nye skiva rett før de spilte Ship of Lies fra nettopp det albumet. Da kom det tørt fra Danko: «Han der i midten holder opp den nye skiva vår, men jeg har ikke betalt han for det altså!»

Låtene I Think Bad Thougts, Full of Regret og Had Enough fra det suverene albumet Below the Belt tok merkelig nok ikke helt av. Jeg fikk derfor et inntrykk av at publikum denne kvelden var mest inn i de nyere låtene fra Danko Jones. Dette kunne også merkes på allsangsklassikeren Lovercall, som jeg i tillegg synes bandet ikke spilte i en like bra versjon som de har gjort på tidligere turneer. Det timelange hovedsettet ble avsluttet med My little RnR fra 2017-skiva Wild Cat og da var det bra trøkk i band og publikum. Det var da tendenser til at man for første gang i løpet av kvelden kjente den berømte gynginga i gulvet på Rockefeller.

Etter en kort pause kom bandet inn på scenen igjen og Danko mente de kunne spille låta Saturday fra den nye skiva, selv om det var torsdag. Den funka ganske bra og ble fulgt opp med Fists Up High og til slutt Rock Shit Hot. Danko takket alle for at de kom og det ble tatt bilde av publikum for bruk på sosiale medier.

Alt i alt et trivelig sett, men ikke av de beste konsertene Danko Jones har levert på norsk jord. Jeg savnet noen låter, da spesielt klassikerne Code of the Road og Play the Blues. Men som tidligere nevnt, publikum var mest med på de nyere låtene.

Det var to supportband som spilte før hovedattraksjonen Danko Jones, først norske The New Death Cult og deretter det svenske punkbandet The Headlines. Sistnevnte var et greit «gladpunkband» med en energisk kvinnelig vokalist. De skapte god stemning, da spesielt under deres siste låt som var en rocka versjon av Nenas 99 Luftballons.

Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15155]

 

Liveanmeldelser

The Hellacopters @ Sentrum Scene

The Hellacopters
Sentrum Scene, Oslo
27. april, 2022

 

Noen ganger klaffer alt. Som når april er på hell, du vandrer inn på Sentrum Scene for første gang på år og dag (savn!) for å dra på en konsert som egentlig skulle vært for LENGE siden, og allerede før du rekker å komme mer enn noen meter inn er det så mange kjentfolk og så god stemning at det er som å være på reunion med kompisgjengen fra ungdomstida. Og på en måte er det jo akkurat det vi skal også, for i kveld skal vi jo se et band som var borte lenge fra livene våre, men alltid har vært der i hjertene våre (og på playlistene våre)! Når lysene senker seg, og vi står godt plassert i mengden, er det dermed en sitrende glad forventning som hersker i lokalet.

Kveldens konsert var en av de mange som måtte utsettes på grunn av covid, og selv om det naturligvis har vært kjedelig å vente, har denne utsettelsen ført en god ting med seg: et flunkende nytt – og glimrende – album. Så når scenelysene skrus på, lyden av rotorblader erstattes av elektriske gitarer og The Hellacopters (10/10) offisielt melder sin tilbakekomst på norsk jord, er det til tonene av den formidable åpningslåta Reap a Hurricane fra bandets nyeste epos, Eyes of Oblivion. Dermed er tonen satt, terningen er kastet og det er duket for en triumfferd i Rockens tegn! Etter et hopp tilbake til 1997 med Alright Already Now, er det allerede duket for en av mine personlige Hella-favoritter, Carry Me Home, og glisene rundt meg er nå så brede at en utsolgt sal står i fare for å pådra seg akutt kollektiv kjevekrampe.

Vi vet jo at The Hellacopters er så tighte og leverer et såpass formidabelt øs at de setter det beste av andre rockeband totalt i skyggen, men mon tro om de ikke faktisk har blitt enda noen hakk hvassere siden sist vi så dem? Tatt steget fra fyrverkeri til atombombe, for å si det sånn? For her har vi en gjeng som briljerer uten å være musiserende flashy, og det gjelder samtlige bandmedlemmer! Nyeste medlem, Dolf “Datsun” De Borst, med kledelig bart holder kompet oppe sammen med trommis, og den ene av to konstante Hella-medlemmer, Robban, og som rytmeseksjon fungerer de som et adamantium-skjelett for dette rock’n’roll-beistet. Anders “Boba Fett” Lindström er mannen som hele veien sørger for tangent-krydder og tilfører bandet dette ekstra som skiller dem fra resten av de såkalte Scandirock-bandene kan det være sofistikasjon? Og gjennom riff etter riff, låt etter simplistisk genial låt, står Nicke Andersson i front med den ytterste selvfølgelighet, men uten å gjøre noe stort nummer ut av at han ikke bare er gudbenådet låtskriver og gitarist, men etter snart 30 år fortsatt evner å overgå seg selv som vokalist. Kroneksempelet på dette er låta So Sorry I Could Die fra sisteskiva, en låt så mesterlig dryppende av hjerteblod, smerte og pur SOUL at det er direkte imponerende.

Det hele er en eneste gedigen hitparade, der høydepunktene står i kø, og låter som Toys and Flavors, Everything’s On TV, The Devil Stole the Beat from the Lord, Down on Freestreet og nydelige No Song Unheard følger hverandre like treffsikkert og hardtslående som knyttneveslag fra Muhammad Ali. Vi får nytt og gammelt sømløst side om side, gjerne ispedd litt ekstra snadder, som når de hopper inn i en snutt av Roky Erickson-klassikeren Night of the Vampire. Og det er ikke til å komme fra at det alltid er trivelig å høre svensker som står på en scene og roper “OSCHLO” med deilig tjukk østkant-”L”! Når et velkjent piano annonserer åpningen av signaturlåta By the Grace of God, har den gleden vi kjente på begynnelsen av kvelden forlengst gått over i total eufori. Dermed kunne bandet ha kommet på scenen igjen og sunget Astrid Lindgren-viser eller lest værmeldingen, og ingen hadde vært sure. Åpenbart er det ikke dette de gjør, for de har jo spart noen reale godbiter til oss. Dermed ender denne mesterlige oppvisningen i Rock med et realt trippelpunch i form av Hopeless Case of a Kid in Denial, I’m in the Band og – selvsagt – (Gotta Get Some Action) Now! og det er bare å erklære seier ved knockout for de regjerende mestrene i Rock – The Hellacopters!

Og dersom du trodde jeg helt hadde glemt en av kveldens største stjerner, tar du selvsagt feil. Dregen fortjener nemlig mer enn bare en liten bisetning, der han oser glede og autoritet fra han entrer scenen på krykker med det ene beinet i gips etter å ha brukket det nylig. Han er nødt til å sitte gjennom hele konserten, og den intensiteten han likevel klarer å fremvise er helt vanvittig. Underveis når det tar av som mest, kan vi se hvor lyst den mannen har til å stå, og det er nesten så det ser ut som han skal til å reise seg ved et par anledninger. Faktisk er hans innsats så til de grader magisk at jeg var fristet til å gi konserten 11 poeng av 10 mulige! Band som treffer så bra på alle punkter fra spilleglede og attitude til låter og samspill er sjelden vare, og jeg gleder meg allerede til å se dem igjen til sommeren. Og det bør du også!

Ord: Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15133]

 

The Hellacopters Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2022

Liveanmeldelser

Plumbers From Hell Festival

Plumbers From Hell Festival
Glenghuset, Sarpsborg
25. september, 2021

 

I sommer dukket det plutselig opp en event på Facebook, med overskriften Plumbers From Hell Festival. Det tok ikke lang tid før det begynte å poppe opp plakater med reklame for festivalen på telefonstolper, busstopper og butikker rundt omkring i Sarpsborg og Fredrikstad. Denne nye, og dermed ukjente festivalen, kunne skilte med lokale band som Venom tribute ensemble Welcome to Hell, Scars og Under the Oak. Vi i Metal Hammer Norway møter selvfølgelig opp på slike eventer, spesielt når vi snakker om en debut-festival. Etter å ha fått hjelp av GPS’en på mobilen, ble veien til Glenghuset i Sarpsborg staket ut. Det viste seg at dette var et slags kulturhus, og plakatene foran inngangspartiet kunne lokke med Gisle Børge Styve Trio 2. oktober, og Musikalen Dronningen Kaller, dagen etter “vår” festival. Finnes det bedre måter å skru opp forventningene på? Etter å ha forsert merchboden i gangen, kom vi inn i et åpent lokale hvor det var høyt under taket. Deler av lokalet bestod av bord og stoler, noe som muliggjorde det å sette seg ned og nyte, hvis det var behov for det. Helt bakerst var baren plassert, og der var det fint å lene seg mot barbenken med en iskald Cola i hånden, mens man hadde full oversikt over det som skjedde på scenen. Det var også en sidedør rett ut til en stor åpen gressplen, med platting og sitteplasser. En flott mulighet til å stikke ut mellom bandene, og trekke litt frisk luft. Noen ganger kan det faktisk bli litt mye lukt av sur svette og øl.

Vi benket oss ned med konsertarrangørene og fikk en liten prat rundt hvem rørleggerne er. De to vi hadde for hånden, var trønderen Andreas Brox Røst og søringen Thomas Haugen. “Faktisk er det bare en rørlegger igjen, men de fleste av oss har utdanningen da,” starter Andreas, før Thomas tar over: “Alt startet det første året vi var på festival. Vi var en gjeng som hadde fått nyss i at Twisted Sister skulle komme til Sweden Rock og spille i originalkostymene fra Stay Hungry. Det kunne vi ikke la gå forbi oss, derfor tok vi turen og fikk kjapt smaken på festivalen. Det resulterte i at vi dro tilbake neste år også, og da traff vi disse trønderne.” Andreas skyter inn: “Vi hadde telt ved siden av hverandre, og det første de gjorde var å klage på at det var rotete hos oss, noe som forøvrig stemte godt”. Thomas fortsetter: “Dette var i 2005. Jeg hadde jobbet som rørlegger, og på Sweden Rock traff jeg tre andre som også var rørleggere, og vi holdt kontakten. Når vi kom tilbake året etter, fikk vi de samme plassene, for trønderne hadde holdt av plassen ved siden av seg til oss. Trønderne var litt yngre enn oss, og var blakke som ei ræv, så vi spanderte mat på dem, og det ble fort veldig god stemning mellom oss. Vi ble etter hvert en ganske stor gjeng, og siden flere av oss var rørleggere, kalte vi oss enkelt og greit Plumbers From Hell. Vi startet med en Facebook-gruppe der vi snakket om konserter og festivaler, og avtalte å dra på ting sammen. Deretter laget vi logo og begynte å trykke opp t-skjorter. Vi er spredt over hele landet, og treffes to ganger i året. Det ene treffet er på Sweden Rock og det andre kaller vi Sweden Rock Reunion, og det er på vinteren.” Andreas og Thomas fortsetter sammen: “Så kom plutselig covid, og det ble tørke på konsertfronten. Etter en stund tenkte vi: Hva om vi starter vår egen festival? Vi kjenner jo en del som spiller i band, så vi tok kontakt med dem og kjørte på. En av oss hørte også med Glenghuset, og så var vi plutselig i mål. Det hele er basert på nullprofitt. Det vi har av utgifter trekkes av billettene og resten går til bandene. Vi gjør dette for at det skal bli en koselig kveld for oss, i tillegg til at bandene endelig får lov til å spille igjen. Alle banda var veldig gira på å bli med! Hvordan det blir til neste år, vet vi ikke, men vi har lekt litt med tanken om å flytte festivalen litt rundt, hvis det går greit denne første gangen. Det som er viktig oppe i det hele er at det er ingen av oss som pantsetter huset for dette. Vi er ikke festivalarrangører, så her må det være basert på billetsalg og at økonomien går opp. Vi kjenner mange som spiller i band, og det hele kommer an på hva vi får bandene med på. Det er heller ikke slik at det må være kun norske band, det må gå an å drømme litt, for det er mange utenlandske artister som ikke koster skjorta der ute. Men hvis vi skal få til dette neste år også, så må folk komme. Kjøp billett, bidra til å støtt lokale band og venues. Når det gjelder antall billetter solgt, så la vi først ut 50 billetter, men de ble fort solgt ut, så vi la ut 40 til. Og det er nesten utsolgt. Det er også en scene i bakgården her, så det går faktisk an å ha to scener gående,” avslutter gutta. MHN fikk vite, noen dager etter festivalen, at det blir festival neste år også. Det var såpass vellykket at rørleggerne altså kjører på igjen om et års tid! Det gleder vi oss til! Men nok om det, nå er det tid for konserter!

Konsertene starter med at Thomas og Andreas ønsker velkommen fra scenen, og sier noe om hva Plumbers From Hell er. Deretter presenterer de hvert enkelt band, før de skal på. Noe skjitsnakk får vi også. Men, som sagt, nå er det konsert!

Første band ut var Venom-tributebandet Welcome to Hell (7/10). For å spille med fullstendig åpne kort her, så har Venom aldri vært et band som undertegnede har brukt noe særlig tid på. Dette kan kanskje være tilfeldig, men likevel sant. Så derfor er det liten kunnskap om setliste og låtmaterialet, men å mene noe om kveldens konsert er selvfølgelig fortsatt innenfor. Gutta entrer scenen med eget logoflagg som backdrop, selvfølgelig i Venom-font. Bandet består av trommis Glenn Olsen, Thomas Andresen på bass og vokal, samt Bolverk (Tomas Hansen) på gitar. De smeller til med Welcome to Hell som åpningslåt, og stemningen er satt. Det som serveres er klassikere på rekke og rad, og det er tydelig at det er mange som kan låtmaterialet bra, for det er allsang og god respons blant publikum. Bandet er i storslag, og det er tydelig at de koser seg på scenen. Bolverk jumper ned på gulvet, og tusler rundt med gitaren blant publikum mens han riffer og kjører på med soloer over en lav sko. Vokalist Thomas småprater litt mellom låtene, men holder seg mest til annonsering av låter. Det er godt gjennomført, og selv om jeg ikke kjenner låtene særlig, er det lett å la seg rive med over utførselen. Det er en hyggelig seanse, med et jovialt band som funker knakende godt som første band ut. Med tre på scenen, skal det være ganske greit å skru lyd, og selv om det ikke er krystallklart, så låter det akkurat passe rufsete og skranglete, men også forholdsvis greit. Lyssettingen er litt kjedelig, med statisk hvitt lys mot scenen, og rødt i bakgrunnen. Her kunne de gjort litt mer, for stemningen sin skyld. Bandet kan definitivt å traktere instrumentene sine, og det er lite å utsette på utførelsen. Det er bra partystemning, og forløsende å endelig være i gang med første konsert etter koronoarestriksjonene ble opphevet. Godt jobba!

Neste band ut var Scars (8/10), som nok er kjent for de som vanker i Fredrikstad og Sarpsborg. Ja, sikkert andre steder også. Jeg hadde gleden av å se dem på Ad Hoc festivalen i august, så det var ikke lenge siden sist. Det første som viste seg ved kveldens opptreden var at bandet var mer avslappet og energisk enn forrige gang. Om det var fordi de var litt mer på øl-kjøret enn på Ad Hoc vites ikke, men det var en mer breial attitude til stede. Gutta starter nok en gang med introen fra debutskiva, Letter From Sam, før de går rett over til Attack, en låt som bæres av stakkato, moderne, groovy riff, samt en gjennomgangsmelodi som absolutt er nynnbar. Siden denne journalisten er en sucker for tunge, groovy rett fram, streite riff, så er det vel ingen overraskelse om at musikken til Scars appellerer. Gutta virker både sultne og lekne, og gjør sitt beste for å melke opphevelsen av koronarestriksjonene til det fulle. Det var jo strengt tatt bare noen få timer siden alt ble lov igjen! Live svinger dette som fy, og formelen gutta har funnet seg følger de rimelig stødig. Det er ikke store overraskelser i låtene, men det er en flott og frekk blanding av småthrasha snutter og blytunge kutt. Og selv om det låter ganske enkelt, er det en del fete leads til stede, som regel utført av gitarist Robin. Vokalist Ole må dras fram. Han har en feiende flott vokal som er fyldig og kraftfull, med en raspende snert i seg. Vokalen er et av de sterkeste kortene til bandet i min bok, og det er flott å høre på. Lyden er god nok, faktisk atskillig bedre enn på Ad Hoc, så det var lettere å følge låtene denne gangen. Skal jeg pirke litt, så kan det nevnes at trommene var litt vel høye når man stod foran scenen, men det var bedre balanse lengre bak. Det ble også litt vel høyt når tre av guttene vrælte i mikrofonen samtidig, men det skulle vel strengt tatt bare mangle. Det er noe bevegelse på scenen, da primært med bredbent benstilling på de tyngste partiene, samt bassist Torben som rusler rundt på scenen og er kanskje den som er mest i bevegelse. Ole står for småsnakkingen mellom låtene, og det går mye i de samme frasene. Som han selv sa, det eneste jeg har å komme med er “Skål, drekka, har dere det bra?” Men han glimter også til med “Det er veldig varmt her, når man er feit”. Men selv om det forutsigbare utsagn, funker appellene godt på et publikum som ser ut til å storkose seg. Det har også kommet til litt flere folk, og i perioder er det rimelig folksomt foran scenen. Når vi kommer til partylåta Hold Your Horses, smeller bandet til med cowbells og Torben stiller i cowboyhatt. Blandet med plystring og hoing, er det nesten som å være på en skikkelig redneck-festival! Mot slutten av settet ropes det etter Volcano, og ønsket blir innfridd. Resulatet er headbanging både på og foran scene. God stemning! Ekstranummeret Alison avslutter kalaset, og selv om det ikke var presisjon og teknisk briefing som stod i høysetet, leverte gutta en kjempeflott gig.

For egen del var det størst forventning knyttet til kveldens siste band, Under The Oak (9/10). Nok et lokalt band, og nok et band med godt voksne kællær! I kveld var det forresten 1-års bursdag for debutskiva, Ripped Up By the Roots, ett av fjorårets feteste norske thrash-slipp. Bandet har ikke hatt mange konserter, men ryktene skulle ha det til at dette er sprekt live. Det tok litt tid før hele bandet kom seg på scenen, så i påvente av dette kjørte Bolverk enmannsshow og smelte til med riff og soloer fra kjente slagere. Fin ventemusikk! Etter hvert kommer gjengen seg på scenen, og kalaset blåses i gang av åpningskuttet på debuten, Tribulation. Det er beinhard thrash med gode melodilinjer, og det låter proft. Gutta er i sitt ess og viser et kjempe engasjement, som smitter over til oss som er møtt opp. Det er ekstrem musikk utført med stor glede og entusiasme. Vi får servert en god dose egenkomponerte låter, som holder høy kvalitet, samt en drøss av klassikere innen thrash/speed/heavy metal. Det er flott underholdning mellom låtene, og vi får se både gamle manne-brystvorter og andre halvobskøniteter! Moro er det! Og folk kan mene hva de vil om å snakke engelsk når du er norsk og spiller for et norskspråklig publikum, men det høres både genuint og moro ut når Jostein lirer ut av seg en blanding av norske og engelske kommentarer. Alt er med på å skape god stemning i kveld. Bolverk viser til det fulle at han har full kontroll på gitaren, og både riff og soloer freser det av. Og alle turene hans ned på gulvet blant publikum er med å holde stemningen høy under konserten. En aldri så liten entertainer der! Bassist Steinar leverer überstødig komp og kompletterer låtene kjempegodt. I mitt hode er bassisten ofte den som holder låtene sammen, og her er det liten tvil om Steinars sentrale rolle i bandet. Trommis Marius pisker skinn i et forrykende tempo, og det er herlig å se en trommis som bruker kraft i slagene, og gir jernet. Det går i perioder ekstremt kjapt, men det er også groove og teknikaliteter i trommene, så det er en fryd å bivåne. En megahabil utøver! Og rosinen i pølsa er uten tvil vokalist Jostein. Om vokalen hans er bra på plate, så når den sitt fulle potensiale live. Den låter råere enn noen gang, og det er noen virkelige kraftanstrengelser på flere av låtene, men Jostein gir alt, fram til the bitter end. Selv om han gang på gang sier de må roe ned, smeller han hardere og hardere til. Noen pusterom får vi, men jevnt over er det full pinne. Det blir ekstra god stemning når det annonseres at her kommer “en rosa låt”, og vi snakker da selvfølgelig om Butterflies And Unicorns. Bolverk pynter seg med et diadem formet som en enhjørning og Steinar kler på seg en fin liten sommerfugldrakt, og dermed er kontrastene til heftig thrash komplett! Det er unødvendig å si at kommunikasjonen med publikum var på et jovialt og høyt nivå, og vinnerkommentaren i kveld kommer fra en haltende Jostein på scenen: “Er det noen som har et bein her, dette blir jo helt Running Wild”. Publikum storkoser seg, og ler og roper tilbake til bandet. Det er tydelig at mange kan flere av tekstene, både bandets egne låter, men selvfølgelig også på coverlåtene. Et annet høydepunkt var under Chaos in the Pit. Da fikk vi endelig oppleve en liten moshpit igjen, og det var et hyggelig gjensyn etter koronaen. En flott låt med et flott tema! Og er det lov å si at avslutningslåta tok kaka? Det ble ihvertfall stor jubel, når vi fikk vite at avslutningen bestod av kanskje tidenes (?) thrashlåt, nemlig Sodoms Agent Orange! Det ble ihvertfall en verdig avslutning på en kjempebra kveld! Thrash er og blir gull!

Det var en meget godt gjennomført festival for jomfruene, og i følge dem selv er Plumbers From Hell Festival den beste norske festivalen som eksisterer. Så nå bør vel Tons of Rock skjelve i buksene sine! Takk for et godt stykke arbeid i kveld!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14910]

 

Liveanmeldelser

Hellbotn Metal Fest 2021

Hellbotn Metal Fest 2021
Kolbotn Kulturhus, Kolbotn
27.-28. august, 2021

 

Årets utgave av Hellbotn ble nok en festival uten internasjonale innslag, men når både band og arrangement holder såpass høyt nivå som dette, er ikke det noe savn.

Ja, så var det festival igjen, denne gangen på Kolbotn, 10 behagelige minutter med tog fra Oslo sentrum. I to dager var det atter mulighet til å stå blant likesinnede på konsert og nyte totalt 14 norske band innen forskjellige deler av metal-spekteret, I tiden fram mot festivalen hadde avlysninger fra de internasjonale (svenske og finske) bandene samt enkelte norske sørget for noen ekstra spenningsmomenter for arrangørene, men når vi har et såpass solid tilfang av hjemlige metal-leverandører var det ingenting ved erstatterne som hadde det minste preg av å være nødløsninger – nesten tvert imot! Med kun 300 billetter lagt ut, gikk innslipp som en drøm, og det er ikke fritt for at vi frydet oss da vi entret foajeen på Kolben og var omgitt av så mange fornøyde metalhuer at det hadde vært vrient å være sur og negativ om noen så hadde slengt en bøtte med isvann i fjeset på oss!

Første band går på fredag ettermiddag kl 18 og det er ganske mange som har tatt plass inne i den største salen, der det er plass til samtlige 300 publikummere, for å få med seg doom-metallerne i Superlynx (8/10). Live gir trioen mye mer trøkk og tyngde til musikken som høres litt mer forsiktig og monoton ut på skive. Lyden til både trommer og gitar var veldig god, men Pias bass og vokal ble dessverre litt lav. For en som kjenner låtene godt så fungerte det greit, men det kan kanskje ha vært litt vanskelig for en som ikke har hørt dem før å få rett inntrykk. Men det er fullt mulig at trommingen til Ole har gitt dem noen nye fans, for det var fett å se og høre. Han sa etterpå at han hadde brukt et større trommesett en normalt, «men man må jo bruke alle trommene man har» og det kan vi skrive under på at var et godt valg. En veldig god start på festivalen!

Deretter vandret vi inn i den halvparten så store Sal 2 for å se de lokale heltene i Nödutgang For Mark (6,5/10). På facebook beskriver de seg som hardcore/punk, men det er minst like mye temmelig tradisjonell hardrock i soundet deres. Tidvis er det særdeles fengende, og bandets spilleglede og humor mellom låtene var definitivt smittende. Det er ingenting å si på bandets energi og innlevelse, men underveis glir det litt over i fritidsklubb-tendenser der de bruker nesten like mye tid på praten mellom låtene som på selve musikken. Det er kanskje en litt i overkant ondsinnet påstand at de “bare er Oslo Ess i dobbel hastighet,” som en publikummer uttrykte det, men totalt skivebom er det likevel ikke…

Neste band ut var Oslo-blackthrasherne i Evoke (8/10), som valgte å holde seg til den velprøvde taktikken å la musikken ta seg av snakkinga. Og når musikken er en såpass fet kombinasjon av deiligheter som Possessed, Destruction og Sodom som det de leverer, er det bare en ren fryd å se på! Medlemmene har bakgrunn fra band som Deathhammer, Enter Obscurity og Black Viper, og drar på med et monstrøst monster-øs som trass i litt ullen lyd – spesielt på vokalen – imponerer stort med låter som er aggressive og brutale, men samtidig fulle av detaljer som gjør at de aldri låter formulaiske eller uinspirerte. Prikken over i’en er noen gnistrende gitarsoloer fra frontmann Kato Marchant, som stadig forårsaker hakeslepp!

Hvorfor arrangør hadde valgt å plassere Djevel (9/10) i den lille Sal 2, er et mysterium, men sånt blir bare småpirk der vi står og tar inn over oss en deilig ond stemning fra første stund. Bandet, som på scenen er utvidet fra den opprinnelige trioen til en kvintett, gjør et bastant sett som oser integritet og autoritet. Med Bård “Faust” Eithun på trommer låter det selvsagt tightere enn Satans eget rumpehull, og selv et lite komisk innslag tidlig i konserten da den ene av de to kandelabrene som står foran på scenen rives over ende av en viss særdeles entusiastisk publikummer klarer ikke å dempe den intense uhyggen som øses ut i et dystert teppe av den beste svartmetallen Oslo har å by på. Vokalist Kvitrim er den perfekte frontmann, og bandets grunnlegger Ciekals gjør en direkte truende figur der han står og nærmest stirrer publikum i senk under kappe og hette. Hvis du har mulighet til å se Djevel live, er det ingen grunn til å la være!

Tilbake i storsalen får vår fotograf den tvilsomme glede av å bryne seg på et knallrødt scenelys som for oss tilskuere er særdeles effektivt, og det perfekte bakteppe for den alltid like imponerende thrash metallen til Nekromantheon (9,5/10). Dette bandet er totalt ute av stand til å låte dårlig, når de har et såpass glimrende halvferskt album under beltet som årets Visions of Trismegistos er det fra første stund åpenbart at de ikke har noen planer om annet enn ren dominans. Og slik blir det også, der de harver ut et sett med både nytt og gammelt, så rått og skjødesløst som det kan bli, men med samme presisjon som en topptrent snikskytter med mitraljøse! Når de drar skinnet av pølsa mot slutten med tittelsporet til 10 år gamle Rise, Vulcan Spectre, er stemningen i salen helt på topp, og mange stiller seg rett i køen inn til sal 2 for å ikke gå glipp av neste band.

Dette viser seg å være et smart trekk, for det blir fort stappfullt i den minste salen. Og det er ikke rart, for alle som har sett Black Magic (10/10) live de senere årene vet at de er et av de beste bandene vi har her til lands i dag. Bandets lenge bebudede album har latt vente på seg i noen år nå, men live er de et fyrverkeri! Siden de ble dannet i 2006 har de gjennomgått en drastisk forandring fra å være et knalltøft black/thrash metalband til å være et melodisk hardrockband der Uriah Heep er den klareste referansen, sammen med band som Blue Öyster Cult, Popol Ace og Aunt Mary. I frontmann Jon Henriksen, som er bandets eneste originalmedlem, har de en gudbenådet vokalist, som fra de første sekundene av Sacrifice har publikum i sin hule hånd. Musikalsk er de et overflødighetshorn av dimensjoner, men selv om de er så dyktige at de totalt sømløst kan gli mellom hard rock, prog og jazz-tendenser, blir de aldri for flinke for sitt eget beste. Når de på tampen av konserten til alt overmål sklir over i sluttpartiet til nevnte Uriah Heeps July Morning, er det bare å gi seg ende over og håpe at skiva deres snart kan komme ut!

Tilbake i storsalen begynner det å bli glissent, ettersom enkelte har trukket innover mot hovedstaden og andre rett og slett har begynt å bli slitne etter fem timer med konserter. Dermed er det ikke fritt for at det er en tildels utakknemlig oppgave å avslutte dag 1 av denne festivalen. Ved Buens Ende (7/10) er heller ikke direkte publikumsfriere med sin temmelig komplekse og innadvendte avantgarde-black metal. På toppen av dette slet de litt med tekniske problemer, men de leverte likevel et sett som klart demonstrerer at de er i en klasse for seg, både når det gjelder låtskriving og fremførelse. Det er passe betegnende for bandet at når de sper på settet med en en Celtic Frost-cover, så velger de heller ikke en av de mest åpenbare “hitene”, men drar fram den akkurat passe sære Mesmerized. Likevel var dette en høyst verdig avrunding av første festivaldag, og akkurat passe slitne forlot vi Kolbotn for å samle krefter til lørdagen.

Dag 2 startet deilig tungt og seigt med alltid brilliante Sâver (8/10), som med sin suggererende post metal var det perfekte band til å dra i gang stemningen hos et ikke så rent lite seigt publikum. De er i stand til å kombinere det groovy med det atmosfæriske og drømmende, men er hele veien så blytunge at det er som å svømme i en elv av lava. De hadde nok planer om å ha et lysshow også, men dette ble sabotert av teknikken uten at dette gikk det minste ut over stemningen.

Mindre tungt, men minst like gyngende og psykedelisk ble det da Kolbotns egne favoritter Æsthetica (8/10) fikk gleden av å åpne Sal 2 for dagen. De byr på ypperlig melodiøs doom med beina godt plantet i 70-tallet, og selv om de sto i relativt stor kontrast til de mer ekstreme bandene på festivalen, var de et perfekt innslag og sørget for å både glede gamle fans og vinne ikke så rent få nye. Ikke minst imponerer vokalist Tobias Brynildsbakken Huse med, både med stemme og en karisma som kombinert med bandets ypperlige meloditeft og naturlige groove er en innertier på festival!

Inne i storsalen var det så tid for Obliteration (8,5/10). Deres tidvis smått progressive death metal var nå akkurat det som skulle til for å rense øreganger og få i gang nakkemuskulaturen hos folk, og Spellemannprisvinnerne viser igjen en selvsagt autoritet som smitter over på alle i salen. All den tid de deler to bandmedlemmer med Nekromantheon er det jo ikke akkurat merkelig at de låter like tight, men Obliteration er likevel et annet beist, som tidvis er mer brutalt og som gir adskillig mindre ved dørene. De har likevel publikum i sin hule hånd, og tresker over oss som en løpsk dampveivals, akkurat slik vi vil ha det!

Oslobandet Sovereign (7,5/10) har ikke holdt det gående lenger enn siden 2018, men medlemmene har fartstid fra bl.a. Nocturnal Breed, The Konsortium, Virus og Stormbeist, i tillegg til at gitarist/vokalist Tommy Jacobsen nå også spiller live med Nekromantheon. Dermed er det neppe noe sjokk at det dreier seg om thrashbefengt death metal, der noe av det feteste er samspillet mellom trommis Cato Syvertsen og gitaren til Jacobsen. Det fokuseres ofte på tromme/bass-duoen når man tenker på et bands rytmeseksjon, men det er åpenbart at Sovereign har et godt øre for en mer helhetlig lyd. Og når man får til dette live, er death metal vanvittig dynamisk, noe de ikke har noen problemer med!

Det begynte å dra seg til mot slutt-treerrn, og neste ut var den kompromissløse Nidarosbataljonen i Whoredom Rife (9,5/10). Frontet av beistet K.R. leverer trønderne intet mindre enn en maktdemonstrasjon av en konsert, med den skitneste, råeste og mest bloddryppende svartmetall du kan ønske deg. Visuelt treffer de blink på alle punkter, men det hadde ikke spilt noen rolle uten musikken på plass. Det er den selvsagt så til de grader, og det i form av et black metal-lokomotiv som får tankene mot bl.a. Immortal og Dark Funeral, der de gir blaffen i konsepter som “atmosfære” og “stemning”, og heller kjører bånn pinne med et riffangrep som tar pusten fra deg!

Vi holder oss i Trondheim når nest siste band går på scenen. Vi holder oss også til den svarte metallen, med Beyond Man (8/10), bestående av medlemmer fra bl.a. One Tail One Head, Mare og Dark Sonority. Det er både mørkt og dystert, med enkelte nærmest doomy elementer, og det er mange som faller pladask for deres intense mørke, men etter det intense angrepet deres bysbarn nettopp har levert, blir det et aldri så lite steg ned.

Festivalens siste band er gode gamle 1349 (8,5/10), som har droppet det meste av sin sedvanlige ekstrem-pyro, men som fortsatt sørger for nok røyk og flammer til å glede oss som fortsatt står. Det er herlig å se et band som alltid sørger for at det visuelle er på plass i like stor grad som det musikalske, og i så måte er de også det perfekte bandet til å avslutte Hellbotn 2021. Det er nå 20 år siden de debuterte med sin selvtitulerte EP, og dagens besetning har vært med hele veien, så det er ikke rart at samtlige låter sitter som et skudd der de leverer et solid og variert sett. Og med ett er festivalen over, og vi setter oss ned for å diskutere høydepunkter med folk før natta kaller og en særdeles vellykket festival er historie…

Med unntak av noen mikroskopiske tekniske problemer med lys og lyd underveis, gikk festivalen på skinner, så all heder og ære til arrangører og alle involverte! Dersom man skulle sette fingeren på noe, måtte det være at det kunne bli knapt med tid til å sette seg ned mellom konsertene, ettersom det ikke var lov å ta med drikke – med eller utan alkohol – inn i lokalet. 6 timer stående oppreist kan også ta på, så et ydmykt ønske til neste år måtte være å starte det hele en time tidligere, slik at man kunne ha lagt inn 10 minutter mer mellom bandene til sosialisering og hvile av beina. Igjen blir dette kun småplukk, og det er bare å glede seg til neste år – det gjør vi!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Trish Bronte & Henrik Eidem Kurka
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14831]

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates Uprising

 

BEYOND THE GATES UPRISING 2021
USF Verftet, Bergen
6.-7. august, 2021

“Beyond the Gates – 4 days of darkness in the heart of Bergen”, står det festivalbåndet jeg fikk sist helg. Dette var nok rester fra forrige festival i 2019 eller ment for enten i fjor eller den originale utgaven i år, men som alle vet spredte pesten seg over landet, og forrige festival for meg var i januar 2020. Det har vært noen få anledninger til mini-arrangement i perioder der viruset har roet seg, men fra jobb på 5 festivaler og foto av hele 230 band i 2019, ble den pausen adskillig lengre og tyngre enn forventet. Hele kunst, musikkbransjen og utelivsbransjen har jo hatt en tung tid. For de fleste er ikke konsert lenger noen selvfølge, men en ønskedrøm, og store festivaler er en utopi for store deler av verden akkurat nå, iallefall innendørs. Etter å ha vært så heldig å få dekke 4 konserter med 5 band på 3 dager med 20 stk i salen, tenkte jeg at det var det nærmeste jeg ville komme festival denne sommeren. Beyond the Gates hadde utsatt nok en gang, Midgardsblot også, så overraskelsen og iveren var veldig stor da et nytt arrangement, Beyond the Gates Uprising, ble annonsert i begynnelsen av august i Bergen. Vi forlot Oslomørket og kom for å nyte 2 dager med mørke i hjertet av Bergen, som det stod på festivalbåndet. Jeg vil si at aldri har mørket vært så lyst som i den byen, med musikk fra de fleste hus i sentrum, uteserveringene og restaurantene var fulle av folk, glade folk. Jeg kan med en gang røpe at den langhelga i Bergen med mørk metal og festival er min lyseste helg på de fleste vis siden pandemien startet!

Fredag

Bergen møtte oss med sol og stemningen var veldig god, jeg følte meg nesten på like fot med sønnen som hadde sin første festival, for det var så lenge siden sist. Det kriblet litt i magen da vi nærmet oss Verftet, endelig skulle det faktisk skje igjen! Vi fulgte strømmen av svartkledde folk som viste vei mot USF Verftet på Nordnes. Der ble vi møtt av en moderat kø og før vi kom inn måtte vi vise både vaksinepass og billett, samt ta på munnbind. Det var litt surr på den fronten og vi fikk flere ulike beskjeder om hva som skulle til. De som ikke var vaksinert, skulle gjennom en teststasjon på baksiden av Verftet. Noen sa alle skulle innom der, noen sa at de som var del vaksinert slapp test, så der lå det an til potensielt trøbbel, men det gikk bra tross alt.

Endelig inne rakk jeg akkurat første band, og kom meg rett i fotopiten. Enda Phantom Fire (9/10) er flunkende nye, har jeg rukket å få med meg det de har gitt ut. De startet showet med å spille sin nye musikkvideo til låta Feed the Fire, som hadde premiere via Decibel Magazine noen dager før. Den gikk rett inn som en favoritt hos meg og dette var et av de bandene jeg gledet meg enormt til å se! Bandet innfridde alle forventninger. De spilte ikke så lenge, men til de grader bra, og er et band jeg definitivt vil høre mere av. De karakteriserer seg som heavy metal, og er i utgangspunktet en duo, men hadde med seg livemusikere i tillegg. Det bandmedlemmet jeg kjenner til fra før, er Eld (Frode Kilvik), den fantastiske bassisten og vokalisten som også spiller i Gaahls Wyrd, Aeternus, Krakow og Maidenheads. Jeg gleder meg til fortsettelsen herfra.

Det var en stor spennvidde på festivalen, og Vulture Industries (8/10) var definitivt noe helt annet enn bandet før. De er fra Bergensområdet i likhet med forrige band, og leverer tight og bra progrock.

Helheim (8/10) var igjen noe helt annet, og da de skulle på begynte folk å strømme på inn i lokalet. Vanligvis er variasjon mellom band noe jeg setter pris på med festivaler. Programmet var også nokså tett og behovet for pause meldte seg, så det å koble seg på det mer innadvendte og drømmende landskapet til Helheim ble for meg ganske vanskelig akkurat da, men jeg likte veldig godt det jeg hørte, og teknisk og musikalsk var det ingenting negativt å si på konserten. Feriekolonien, som utescenen het, hadde ganske så mange av festivalgjengerne sittende ute i den fantastiske Bergensnatta.

Igjen skiftet tempo og framtoning enormt fra Helheims mørkeblå scenelys, uten mye dramatikk til den de brutale og dramatiske Whoredom Rife (10/10) fra Nidaros, som var en av mine forhåndsfavoritter. De gir det hele den lille ekstra uroen i kroppen og den følelsen av fare som jeg har klart i minne fra forrige konsert med dem på Blå for noen år siden, da de hadde med over 10 bukkehoder på scenen, det lukta stramt av dødt får, og det endte med at et av geitehodene ble kastet ut i publikum av gjestevokalisten. Nå var vokalisten, tilbake og tross tidvis lite lys er de et av de bandene jeg liker å fange med kamera, så adrenalinet pumpet litt mer enn ved de andre banda. Verftet var betraktelig fullere nå, de inntegnede strekene publikum skulle stå i var glemt, og munnbind var det flere som hadde mistet. Det var færre fårehoder på scenen enn sist, og jeg kjente at det var like greit, for det var nok med å passe på alt det andre som skjedde. De var fantastiske fra første brøl, og allerede da kjente jeg tydelig hvorfor jeg var på denne festivalen. Det var en helt annen stemning i publikum også, det var flere som koblet seg på denne energien og det kokte på et vis. Bandet gjorde en forrykende konsert, som absolutt ble et av høydepunktene gjennom helga for min del.

Gaahls Wyrd (10/10) var et av de første bandene jeg fikk tatt bilde av i sommer da Oslo åpnet litt og de spilte på Sentrum Scene med 20 sittende publikummere i salen. De klarte seg forrykende bra, og leverer generelt alltid bra konserter. Dynamikken i Gaahls Wyrd er todelt, Gaahl selv med en rolig og litt majestetiske fremtoning der han går i halvt tempo av resten av bandet, som holder et veldig høyt tempo og har en magisk energi. De pleier å jobbe hardt med publikum, noe de viste selv med 20 stykker som satt spredt i den store salen i Oslo, og nå var det endelig bedre forhold, så jeg gledet meg enormt til kveldens siste band. Det var noe ekstra magisk med hele bandet den kvelden på Verftet. Dette var altså min femte konsert med bandet, og aldri har de spilt så bra og lenge. Vokalen til Gaahl var også utvidet, og han fikk vist sin enorme spennvidde som vokalist, og imponerte virkelig. De spilte og spilte, og det var bare egentlig bare helt fantastisk hvor lenge de holdt energien og publikum i sin hule hånd. En fantastisk avsluttning på første kveld.

Lørdag

Sånn ganske tett på festivalen ble det annonsert en ekstrakonsert på dagtid på lørdag. Den hadde, i motsetning til resten, fri aldersgrense og var gratis.

Inculter (8/10) er allerede en favoritt blant de yngre norske thrash metal-bandene som har dukket opp de siste åra. Jeg har sett dem live før og gledet meg til et gjensyn med det fete bandet fra lille Fusa. Sola skinte sterkt denne ettermiddagen også, og ved Feriekolonien utenfor Verftet var det allerede ganske mye folk. Vi kom litt sent, men rakk det meste sammen med publikummere fra 3 år til i alder nærmere 70. Bandet holdt den fete energien og tempoet de pleier, men det var ganske høy skravlefaktor på bordene foran scenen. Det er dessuten noe med band som pleier å ha en gjeng med headbangere på første rad, men de holdt en absolutt fet konsert.

Sahg (8/10) har jeg sett live før, og de leverer alltid. De dro i gang festivalens andre dag inne, med full energi og trøkk, folket begynte å strømme inn og stemningen steg mens Sahg spilt tight og god doomy Heavy Metal.

Neste band ut var Vemod (7/10), og dette var mitt første møte med bandet. Igjen et innadvendt og lysgjerrig band, som for oss fotografer gjør jobben ganske vanskelig, men de hadde en veldig fin scenografi med røkelse i front. De kjørte et dronete og rolig lydlandskap, som ikke evnet å la alle rive med, men selv om dette var på et tidspunkt hvor det kanskje hadde gjort seg med et litt mer energisk input, leverte de i høyeste grad en bra konsert.

Aeternus (8/10) hadde jeg heller ikke hørt før, men dette er enda et band hvor Eld- Frode Kilvik er med, og det lovet bra, så jeg gledet meg. De innfridde virkelig og spilte en skikkelig energisk og atmosfærisk fet konsert. Publikummet var blitt flere og stemningen skikkelig god. Jeg likte særlig den mørke og intense dark metal-vokalen.

Soundtracket av vår 2021 for meg var den nye skiva til Djevel (10/10), Tanker Som Rir Natten. Den plata traff meg rett i hjertet, og har passet ganske bra til den tøffe tiden i år da ting var stengt og ganske mørkt. Jeg gledet meg dermed veldig til å se dem igjen. Bandet hadde skiftet vokalist siden sist, så jeg var veldig spent på hvordan de ville være nå. Vokalistbytte er jo ikke alltid så lett, særlig ikke når den er så stor del av bandets identitet, men mot alle odds så fungerte det helt perfekt! Jeg vil faktisk nesten si at den nye vokalisten styrket bandets sceniske framtoning. Stemningen, særlig foran scenen, var høy, og publikum så ut til å like det skikkelig godt. Dette var virkelig et av festivalens høydepunkter!

Det hele skulle avsluttes av bergensbandet Taake (6/10). De var på hjemmebane og lokalet var igjen så fullt som mulig akkurat da. En stor del av publikum hadde glemt avstand og munnbind, men jeg håper for festivalens skyld at det gikk bra. Arrangørene gjorde sitt beste, men det er noe med ganske fulle metalfans på førstereis etter over ett og halvt år uten festival… For en fotograf gir Taake kule bilder å fange hver gang, og vokalist Hoest er veldig fascinerende der han beveger seg som en reptilaktig skikkelse rundt på scenen. Det som derimot ikke er like artig, er den litt tvilsomme flørten med høyreekstremisme og nasjonalisme, og da han igjen entret scenen var det med en kappe med et norsk flagg til kappefor. Den energien som Gaahls Wyrd gav dagen før, var nå byttet ut med å være ganske lei. Taake har mange kvaliteter, men de fanget ikke meg, og tekster og titler gjorde meg plutselig så ukomfortabel at jeg faktisk valgte å dra hjem før siste låt var over. Jeg føler vel at konseptet og bandet står litt stille, og etter å ha hørt intervjuer med vokalisten de siste året, kjente jeg at det ikke er greit mer for min del. Jeg skulle dermed ønske de hadde avsluttet med et annet band. Jeg snakket med flere som hadde det på samme måten, men det må sies at flertallet av publikum så ut til å ha en bra konsert.

Alt i alt er jeg skikkelig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å være med på festival igjen, og det var herlig at det ble Bergen som torde å ta sjansen på å være tidlig ute med å kjøre innendørs festival i en pandemi, med stigende smittetall. Etter det jeg hørt i ettertid, klarte de å gjennomføre uten noen smittetilfeller, så dette er skikkelig bra jobbet og all ros til Beyond the Gates, dette klarte dere med glans! Jeg gleder meg allerede til neste år!

Tekst og bilder: Silje Storm Drabitius

 

[espro-slider id=14716]

Alle bilder ©Silje Storm Drabitius.

 

Liveanmeldelser

Ad Hoc Festivalen 2021

 

 

Ad Hoc Festivalen 2021
Råde, 5-7. august, 2021

På et småbruk, ute på landet, i Viken, tidligere Østfold, nærmere bestemt i Råde, arrangeres det for andre år på rad musikkfestival. Festivalens grand papa er Anders Odden, kjent fra drøssevis av band/prosjekter, deriblant Cadaver, og festivalen er enkelt og greit på familiens eget småbruk. Det er altså litt sånn “hjemme hos”-følelse over det hele. Det som møter deg midt ute på landsbygda, er et hjemmesnekret treskilt hvor det står, med store svartmalte bokstaver, “Ad-Hoc Festivalen”. Etter en lengre gårdsvei kommer vi fram til en diger parkeringsplass, som enkelt og greit er et jorde, hvor nedslåtte kornaks lager en flott raspelyd under bilen mens den parkeres. Selve gårdstunet har fått plass til en forholdsvis stor scene, og det er satt ut flere bord med sittebenker rundt omkring. Lokale mat- og drikkeprodusenter har fått behørig plass, og de tilbyr de lekreste retter for både vegetarianere og kjøttetere, samt lokalt øl som gjør at folk nok en gang kan sitte og synse over hvordan dråpene påvirker ganen og hodet. Det er selvfølgelig gjort plass til en liten merchbod i fjøset, samt en barbersjappe i et partytelt. Festivaldassene er behørig plassert diskret på enden av fjøset, og funket som fjell. Det er ryddig og oversiktlig, men samtidig meget laidback og god hjemmesnekret-følelse rundt hele området. Atmosfæren som møter deg på tur inn er knakende god, og det føles godt å være ute i friluft for å nyte musikk igjen, sammen med brødre og søstre i ånden.

Dette er andre året festivalen gjennomføres, og der det i fjor var Benny Borg, Arve Tellefsen og Jørn Hoel som var de største navnene, har festivalen i år et større metallisk tilsnitt. Undertegnede fikk ikke med seg torsdag, første dag, men da var det heller ikke noe metal å spore, så for den saks skyld var det ikke MHNs materiale samme hva.

 

Fredag:

Det er ikke mange band som spiller hver dag, det begrenses til kun to stk. Men før bandene får vist seg frem, så settes programmet i gang med et intervju gjort av folkene bak podcasten Stengt Bar – med en gjest. Intervjuet ledes av Lucipher Daldorff, og gjestene er frontfiguren fra headlineren den respektive dagen. Fredag kveld var det derfor Lars Lønning fra Black Debbath som fikk muligheten til å svare på noen betimelige spørsmål. Tonen var lett og ledig, med hovedfokus på tull og fanteri. Et hyggelig og moro innslag som fungerte som grei oppvarming. Kl. 20.45 var det endelig klart for første metallband, og de som fikk startet det hele var Scars (8/10), fra naboekommunene Fredrikstad og Sarpsborg. Bandet, som består av medlemmer fra blant annet Witchhammer og Mecalimb, har holdt det gående siden 2013 og har gitt ut en fullengder, en singel og en EP. Musikken de spiller er tung, groovy, riffbasert metal, med hint til et krysningspunkt mellom Pantera og eldre Metallica. Etter en stemningsfull intro, drar de på med rett i trynet-metal som det oser baller av. Stemningen er god, og selv om flesteparten av de oppmøtte sitter rundt bordene, ser det ut som musikken faller i smak. Det nikkes rytmisk og applausen og ropingen sitter forholdsvis løst mellom låtene. Låtmaterialet til bandet er definitivt bra, og flere av de hardeste låtene får gliset frem, ihvertfall hos undertegnede. Også de melodiøse låtene er gull, og det er behagelig å lytte til gode melodilinjer som brytes opp med tunge, rocka metallriff. Vokalen til Ole Olsen er herlig kraftfull, der den ligger i det røffe sjiktet, og kompletterer låtmaterialet perfekt. Flott! Det som derimot skjemmer en del, er lyden. Jevnt over er den litt for rufsete og grøtete, der det savnes balanse i uttrykket. Rytmegitaren er dessverre ofte nesten helt borte, så på de partiene der låtene brytes ned til kun rytmegitar, høres den nesten ikke. I tillegg forsvant bassen og trommene flere ganger, men de fikk alltid hektet seg på igjen. Bandet skal ikke lastes for lyden, men den påvirker jo helhetsopplevelsen. Når det er sagt, så gjorde bandet sitt ytterste for at folk skulle kose seg, og det fikk de til. Gleden fra scenen smittet over til publikum, og selv om det var litt glissent oppmøte, tok det seg opp utover settet. Det var fantastisk å digge metal ute i det fri, og mens mørket begynt å senke seg, gjorde Scars et meget godt valg i å avslutte med kongelåta Eye For An Eye, som gav oss et godt realt slag i trynet før de gikk av. Konklusjonen er at Scars kan å lage god stemning og partyfeeling, låtene er sterke, og gutta kan sakene sine. Det virket som de fleste var godt fornøyd med kveldens første band!

Etter en god pause, litt påfyll av vegetarwraps og økologisk sitronbrus fra Windunderbar, var det klart for kveldens headliner, Black Debbath (9/10). Det er vel unødvendig å gi en lang presentasjon av gutta boys, så la oss nøye oss med å si at Råde fikk oppleve tonnevis av tung, tung politisk rock denne fredagskvelden. Med en fabelaktig uhøytidelig selvsikkerhet, entret bandet scenen iført sine karakteristiske tatoveringsklær og überkorte dongerishorts. Sceneoppsettet var også, i kjent stil, kjempeherlig. Vi snakker motorsykkelstyre med påmontert dyreskalle og røykrør, samt sykkelstyrer med krimskrams og horn. I tillegg hadde de hengt opp en liten valgurne, noe som seffern passet godt i disse pre valgtider. Det eneste som manglet hadde vært å få inn Trygve Slagsvold Vedum. Han ville passet som fot i hose her i Råde i kveld. Men vi fikk nok politikk læll vi! Første låt ut var tittelkuttet på siste skive, Norsk Barsk Metal, og det var liten tvil om at både band og publikum var i helt perfekt modus. På lik linje som at mørket hadde smøget seg ned over oss, begynte folk å smyge seg fremover mot scenen, og ting begynte å se bra ut. Etter første låt initierte Lars sin introtale til oss kjære publikum, men Egil Hegerberg avbrøt selvfølgelig og tok over. Han drar opp “me too” og henvender seg til alle damene (eller “dere begge”, som han sa) og ber om at de holder avstand. Antall kilometer avstand som er nødvendig er selvfølgelig 1001 – 1002 – 1003. Det blir for mye å skrive om alle de morsomme kommentarene og talene til bandet, men høydepunkter var Egils geniale quiz om black metal og barnesanger, skolering av allsang på låta Pils, samt utdeling av hestebladet Penny fra 80-tallet. I tillegg var det stor humor da gutta ble så varme og ukomfortable at de måtte ta av seg shortsen og spille siste halvdel i trusa. Som Egil så flott sa: “Visse ting kan ikke unnlates offentligheten”. Det er unødvendig å si at alt dette skape en kjempegod stemning. Men, som de fleste vet, Black Debbath er ikke bare tull og fanteri. De er også et meget dyktig band med ekstremt flinke musikere. Så selve fremførelsen av låtene var det ingenting å utsette på. Og der Scars slet med lyd, leverte debattantene en konsert med flott lyd. Alt låt bra, og instrumentene fikk akkurat nok boltreplass. Siden det etter hvert hadde blitt bekmørkt, kom også lyseffektene til sin fulle rett, og skapte et godt visuelt uttrykk. Som en aldri så liten overraskelse hadde de invitert “en ung musiker som de mente fortjente oppmerksomhet”, så under låta Tons of Rock kom general Anders, iført kappe, spankulerende inn på scenen og ble med på låta. Dette til stor glede for publikum. Vi fikk servert de fleste klassikerne, slik som Nei Til Runkesti på Ekeberg, Mongo Norway, Voggesang til Trønderen, Det er Problemer Innad i Høyre, pluss mange mange fler. Og som ekstranummer peisa de på med Den Femte Statsmakt. En meget god opplevelse, og flott avslutning på en fantastisk dag. Og for de av oss som liker å ta tidlig kveld, så kan det noteres at kalaset var ferdig ca kl 23.15.

 

Lørdag:

Etter en meget god opplevelse fredagen, var det en god følelse å sette seg i bilen og rulle til festivalens siste dag. Den norske rikskanalen og Meteorologisk Institutt hadde i forkant gitt oss et lite tips om at det kunne bli noe fuktig i kveld, og her snakker vi KUN om fuktighet i relasjon til vær. Men ettermiddagen startet heldigvis med sol og god temperatur. Ved ankomst ca kl 18.45, var det allerede flere biler på parkeringsplassen enn gårsdagen, og det sier kanskje både noe om antallet oppmøtte, men også at det her ikke bare er festivalgjengere med fest og fanteri i intensjonssekken. Vi fikk ut av festivalgeneral Anders Odden at det var solgt flere billetter i dag, og at han regnet med ihvertfall 150 stk, men at han ikke hadde sjekket antallet. Det vil også mest sannsynlig bli festival neste år også, og da er sjansen stor for at det blir enda større navn. Men her var det ikke noe konkret å melde, så da får vi bare vente og se. Stengt bar med en gjest sparket det hele i gang, med Anders som hovedgjest. Et underholdende innslag, der det heldigvis etter hvert også ble fokus på andre ting enn kun fyll og det å være fyllesjuk. Anders tok vel strengt tatt over hele intervjuet og fortalte historier og skrøner til stor begeistring for publikum. Lista var dermed lagt for en uhøytidelig kveld.

Kl 20.45 entret dagens første band scenen, og vi snakker da om Befouled (8/10) fra Fredrikstad/Sarpsborg. Gutta har spesialisert seg på 90-talls old school death metal, slik vi kjenner den fra skandinavia, og kanskje helst fra Sverige. Det ligger ihvertfall masse Entombed og Dismember og dundrer i bunnen, noe som definitivt gjør seg bra live. Det er tydelig at Befouled har en del fans blant publikum, for det siger på fram mot scenen, og det er god respons blant de oppmøtte. Gutta vet hva de gjør, og selv om det er trommis Henning Haugen som er mastermind i bandet, er det et helhetlig band som står på scenen og fører oss tilbake i tid til det spennende 90-tallet. Det er herlig å høre både seks- og sjustrengers gitarer spy ut knusende, råtne riff som det oser motorsag av. Låtmaterialet er godt og tydelig plassert innen sjangeren, noe som gjør at det alltid er store muligheter for headbanging. Denne musikken er som laget for sådann fysisk utfoldelse, og selv om det ikke akkurat tar helt av med headbanging blant publikum, så nikkes det taktfast her og der. Trommene smeller til med mørk groove, og det låter taktfast og tight. Vokalen til Fredrik W. Aas er mørk og kraftig, og fyren gjør en skikkelig god figur gjennom energien han utsondrer. Det er litt den samme utfordringen i kveld som i går, for lyden er ikke bra her heller. Den er ikke direkte dårlig, men det er fortsatt grøtete og ullent. Dette gir seg blant annet utslag i at bassen blir litt for lav, noe som er litt dumt siden noe av det feteste med gammel dødsmetall er den tunge buldringen fra bassen som skal ligge som et klamt teppe over låtene. Lengst frem mot scenen er ikke dette så merkbart, men lengre bak blir det litt vel tynt. Dette gjelder også basstrommene som noen ganger blir for lave og mister trøkket. Men vi snakker utescene og festival, så vi klarer lett å riste lydutfordringer bak oss. Bandet gav oss en kjempegod opplevelse, og spillegleden og engasjementet til gutta gjorde konserten til en flott opplevelse. Avslutningslåten, Bringer of Plague, avsluttet det hele på en perfekt måte!

Pausen gav mulighet til å trøkke i seg en lokalt produsert, fantastisk god, lammekebab. Mens babben fortæres, siger det på med svartkledde folk, noe som tyder på noe er nært forestående. I forhold til gårsdagen, er det hakket mer svart i dag, så på mange måter kan man si at det smalnes litt til med tanke på musikalsk uttrykk. Vi snakker strengt tatt om en helaften med death metal, noe som altså også viser seg i det visuelle uttrykket hos publikum. Kl 22.00 entrer Cadaver (9/10) scenen. Livebesetningen til Anders består av Eilert Solstad på bass og Bjørn Dugstad Rønnow på trommer. Som vanlig får vi presentert litt staffasje, og Anders går for sin karakteristiske kappe og sort/hvit sminke, mens Eilert stiller i hatt med briller og skinnfrakk av den typen vi kjenner fra sadist/torturfilmer, og assosiasjonene glir fort over til en eller annen tysk torturistlege under andre verdenskrig. Dette kalde/småperverse uttrykket til Eilert fungerte godt og skapte en genial kontrast til ståkontrabassen som han trakterte med vante fingre. Bjørn har nok med å holde fouks på trommene, for skal undertegnede være helt ærlig så var det knyttet litt spenning til hvordan Bjørn skulle piske seg gjennom låtene fra siste EP og fullengder. For det er liten tvil om at Dirk Verbeuren har lagt inn en del ekstremt krevende innslag på flere av låtene, og det er ikke hvem som helst som klarer låtene han har styrt trommene på. Men Bjørn har spilt låtene før, og det var sykt herlig å se hvordan han briljerte i kveld. Spesielt på Circle of Morbidity øste han ut en ekstrem maktdemonstrasjon, og jeg må innrømme at øynene hvilte mye på trommene gjennom konserten. Vi fikk oppleve et band som leverte sakene sine, og selv om Anders er kjent for å underholde, så var det liten tvil om at han var på hjemmebane i kveld. Strengt tatt så var det vel alle vi andre som var på hans hjemmebane, sånn geografisk sett… Det er lite å utsette på instrumenteringen, alle tre leverer tighte saker gjennom hele konserten, og det uavhengig av om det var låter fra Hallucinating Anxiety eller Edder and Bile. Både fart og teknikk sitter, og når Anders i tillegg klarer å lire ut av seg tull og fanteri mellom låtene blir resultatet meget godt gjennomført, og den uhøytidelige attituden fra scenen faller i god smak til et publikum som har vokst seg ganske stort. Lyden var atskillig bedre enn hos Befouled, noe som gjorde at vi fikk med oss detaljene i låtene. Lyssettingen var også flott, spesielt var det effektfullt med blandingen av rødt og grønt lys som strålte ut i kveldsmørket. Vi fikk servert låter fra hele bandets historie, og selv om det er de nyeste låtene undertegende liker best, er det liten tvil om at en låt som Innominate er überfet! Regnværet som var spådd, meldte etter hvert sin ankomst, så siste halvdel ble forholdsvis fuktig, men ikke så mye at det ødela opplevelsen, selv om det ble litt mer glissent foran scenen. Heldigvis gav det seg på slutten. Etter en time var det slutt, og vi kan si oss godt fornøyd med kveldens opplevelse.

Så, hva sitter man igjen etter to av tre dager med Ad Hoc? Det første som må sies er at det var godt å være i gang med konserter igjen, så det i seg selv gjorde det lett å kose seg. Arenaen viste seg å fungere veldig godt. Følelse av hjemmesnekret gjorde at atmosfæren ble meget behagelig. Folk var i godt humør og så ut til å kose seg, og det var en lett og ledig tone. Scenen fungerte bra, og selv om lyden tidvis var litt dårlig, var det hele likevel godt gjennomført. Maten var noe av det beste man har opplevd på festival. Kortreist, lokal mat gjør også sitt til at nærområdet får tilhørighet til festivalen, og kanskje sitter aktørene også igjen med noen kroner ekstra i kassa. Selv om ikke festivalen var utsolgt, så var det greit nok med folk de to dagene. Ting var ryddig og forholdsvis rent, og rammene med skog, åker, gårdsbruk, en liten vanndam og plassering langt ute på bygda funket som bare det. Bandene bestod av godt voksne folk, så dette var ikke en festival for den yngre generasjon, men kanskje vil det på sikt også være mulig for de under 40 år å spille på Ad Hoc? Hvem vet? Dette gikk igjen også med tanke på publikum, som holdt en forholdsvis høy gjennomsnittsalder. Det savnes litt ungdommelig galskap, men for oss som er litt oppe i årene, var det en behagelig opplevelse å være på Ad Hoc i år. Man skal ikke kimse av komfort, vi er jo tross alt alminnelige dødlige som ikke har så alt for lenge igjen, så vi får følge Anders sin oppfordring om å kose oss og leve mens vi fortsatt kan. Hvem vet hva som skjer i morgen… Takk for nå!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14646]

 

Liveanmeldelser

Enslaved @ Rockefeller

Enslaved
Rockefeller, Oslo
05.11.2020

 

De fleste er sannsynligvis sulteforet på metalkonserter, og de fleste band er ikke bare sulteforet i ordets rette forstand, men også sulteforet på å spille for et publikum. Noe Enslaved skulle bevise foran et vel distansert Rockefeller denne kvelden.

Sosial distanse og den heller uvante settingen skulle så visst ikke legge noen demper på stemningen, og Enslaved spilte som om det skulle være deres siste konsert. Noe som nå også dessverre ser ut til å stemme for en stund. Nok om det og la oss snakke om konserten. Et av norges desiderte viktigste ekstremband har mye å ta av når det gjelder låter, men kvelden var i hovedsak viet låter fra deres siste album Utgard. Et album som har høstet udelt positive tilbakemeldinger og har blitt kalt nordisk magi. Hvilket låta Urjotun er et godt eksempel på.

Pokker ta for en opplevelse denne låta var live. Her snakker vi magi! En fantastisk låt som i likhet med resten av deres siste album viser et band i evolusjon, og som er noe langt mer enn bare ekstremmetal. Samme gjaldt Jettegryta, en nesten euforisk opplevelse live, og la oss heller ikke glemme Homebound. En låt som nesten inneholder alt. Kraft, drama og bunnløs energi. Resten av den imponerende men litt korte settlista viste også at Enslaved er et av våre fremste liveband, ikke bare på grunn av låtmaterialet men også på grunn av dynamikken innad i bandet og evnen til å formidle.

Vi fikk også servert noen “gamle” smakebiter i form av Havenless, 793 (slaget om Lindisfarne), Return To Yggrasil og Fusion Of Sense And Earth for å nevne noen. Enkelte savnet kanskje eldre og flere låter fra tidligere verk, men rent personlig synes jeg settlista fungerte utmerket. Ihvertfall for en som er mer tilhenger av bandets mer progressive side. Men det hører også med til historien at dette var en “dobbeltkonsert” og at Enslaved kjørte to sett med litt forskjellige låter. Uansett hvilken du var på kunne du umulig ha blitt skuffet.

Enslaved leverte et forrykende show som både var ekstremt brutalt, vellåtende og stemningsskapende (ordet magisk har jeg allerede brukt) og jeg tror de fleste som var innenfor Rockefeller sine vegger klarte å glemme koronahelvetet for en stakket stund. Lydmessig satt det meste som en kule og til tross for moderate begrensninger og et maks antall publikum på 200 så synes jeg ikke dette spilte inn på hverken lyden eller atmosfæren. Noe Enslaved skal ha all ære for. Det var helt åpenbart at de var over middels spillesugne og det smittet over på publikum som sannsynligvis tar med seg dette som et av årets høydepunkter og som en real boost inn i en ellers så grå hverdag. Kort og godt en fantastisk konsert. (9/10)

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=14128]

 

Liveanmeldelser

Vreid @ Rockefeller

Vreid
Rockefeller
15.08.2020

 

Vreid bringer metallen tilbake til Rockefeller med dunder og brak!

Jeg gleder meg til å kunne skrive en konsertanmeldelse igjen uten å måtte nevne noe som helst om hvor merkelig alt har vært og hvor annerledes ting har blitt. Akkurat den stunden er nok fortsatt et stykke unna, men i mellomtiden er det utrolig digg å være “hjemme” igjen, når Rockefeller endelig har åpnet dørene for konserter på nytt! Og fra man rundet hjørnet og så Rockefeller-flaggene over inngangen til man atter gikk inn dørene og opp til selve konsertsalen og ble møtt av det som kanskje er landets stolteste, fineste og mest dedikerte stab, var det bare lutter glede! Man kan selvsagt si hva man vil om langbord og sitteplasser, men med et tak på 200 publikummere og strenge krav om avstand, er det slik det må være. Det smått absurde i sittende headbanging ble også behørig kommentert fra scenen, men det la aldri noen demper på stemningen, til både bandets og publikums ære.

Men, altså. Det vi kom for, var selvsagt mer enn en tilfeldig samling av metal-frender i hovedstadens gildehall. Vi var der for METAL, og dét fikk vi til gagns! Etter en stemningsfull intro, smeller det løs når Vreid (9/10) åpner aftenen med en av sine aller beste låter, Når Byane Brenn. Det monumentale riffet og den deilige tekstlinjen “Når byane brenn/Står fjelli igjen” gir gåsehud når som helst, og der og da var ikke klokka 18:30 en lørdags ettermiddag, men midnatt like før ragnarok! Denne glir rett over klassiske godbiten Milorg, før bandet ønsker velkommen og skåler med publikum i sitt nye egenproduserte Vreid-øl. Er det noe denne gjengen ikke kan?

Derfra byr bandet på snadder fra hele katalogen, med Speak, Goddammit og Millom Hav og Fjell som to personlige favoritter, før de byr på et par overraskelser i anledning denne spesielle aftenen, i form av to prominente gjestevokalister. Først kommer Mats Evju fra Weh opp og gjør den dystre balladen (!) Empty, en låt de aldri tidligere har fremført live foran publikum. Deretter entrer selveste Vegard Bakken, bror av Windir-grunnlegger Valfar, scenen, og vi får to Windir-klassikere i form av Dauden og Svartasmeden og Lundamyrstrollet.

Siden vi allerede har blitt tatt tilbake til 1999, spør bandet om vi vil bli med enda lenger bakover i tid, og fyrer løs en cover av Rolling Stones-klassikeren Paint it Black, en låt jeg ville påstått forlengst var ihjelcovret, men som med Vreid blir en maskingeværsalutt som fungerer vanvittig mye bedre enn den burde ha gjort! Bandet låter likevel desidert best på sine egne låter, og når de avslutter med Hamsun-hyllesten One Hundred Years og signaturlåta Pitch Black, er det bare å konstatere at Vreid anno 2020 er et av Norges beste metalband, og det perfekte valget av band når metalen skulle bringes tilbake til scenen på Rockefeller!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13942]