Kategoriarkiv: Liveanmeldelser

Liveanmeldelser

Ace Frehley – back in the Oslo groove…

Ace Frehley
Rockefeller, Oslo
07.06.2015

 

Som om ikke oppvarmingsbandet, finske Sala & So, var ille nok så ble det jaggu noen Axl Rose-takter på Ace også. Nesten en time etter bebudet scenestart begynte tonene til Fractured Mirror å sige over anlegget og det ble en unison glede over at romskipet til Ace omsider var i ferd med å lande. Kiss-fans ER Kiss-fans, tross alt.

IMGP0320

Rocket Ride er første låt ut. Litt rustent i kantene fra Frehley, men han henter seg greit inn og har tross alt en rimelig fjellstø gjeng rundt seg. Backingbandet på denne turneen er hans gamle våpendrager og gitarist Richie Scarlet, hans etterhvert faste trommis Scott Coogan og bassist Chris Wyse som også spiller på Space Invader-skiva fra i fjor.

Singelkuttet Gimme a Feelin’ fra nevnte skive er neste, etterfulgt av Toys fra samme. Ace er litt varmere i trøya, men endog litt stiv. Mulig det er tyngdekraften som kødder med ham. Det fylles på med Imsdal før han kaster jakka og beveger seg over i Kiss-territoriet. Fortiden glemmer ingen, men det fremstår for min del litt underlig at han i løpet av kvelden er innom flere Kiss-låter han ikke var med på å skrive, i stedet for å holde seg til «sine». På Parasite er alibiet på plass dog, om enn stødigere enn utførelsen. Bedre går det på Love Gun, hvor Scoot Coogan gjør en glitrende Paul Stanley-aktig vokal. Den karen kan mer enn å dunke skinn, og godt er det.

IMGP0268

Mer Kiss-relatert stoff følger – Richie Scarlet tar mikrofonen og introduserer Breakout, en låt han og Ace skrev sammen med Eric Carr under The Elder-perioden. For mange kanskje best kjent som Carr Jam ’81, selv om Ace også hadde den med på debutskiva til Frehley’s Comet. Nevnte Richie, ja, han ser ut som Keith Richards lillebror, har full kontroll på ethvert move i rockestjernemanualen og synger betraktelig bedre enn romfareren selv. Hyggelig av Ace å gi gutta i bandet tid i spotlight’en, det gir konserten variasjon og løfter kvaliteten.

IMGP0363

Vi spoler frem til samtiden igjen, til tittelkuttet fra fjorårets Space Invader. En litt mer oppvarmet Ace er komfortabel på scenen, og uten mer mikk tar vi tidsmaskinen nesten førti år tilbake til Snowblind, klassisk Ace fra soloskiva. Mer Kiss for fansen, som ikke ser ut til å lide noen nød av det – Coogan tar atter mikrofonen og bandet skrangler i vei med Strutter.

«Er det høyt nok?» spør Ace, «for vi kan godt skru det opp litt!» konstaterer han før han introduserer Rolling Stones-coveren 2 000 Man, som leveres med god trøkk. Ace kan om han vil. Allsang står på menyen, kanskje ikke den mest vellykkede av slike seanser, men Rock Soldiers-låta egner seg godt til det, dog. Det manglet nok litt flyt mellom scene og publikum her.

IMGP0400

Av alle ting får vi en bass-solo klemt inn her, Wyse er flink nok han, men det er jo totalt uinteressant og bortkastet tid. Ved regnbuens ende venter Strange Ways, nok en gammel Frehley-slager fra Hotter Than Hell-albumet. Her synger også unge Wyse, og det funker helt brukbart.

Når Ace så dukker opp med en ny og lysblinkende gitar anes det schlagertid de luxe, og ganske riktig – we’re back in the New York Groove, eller Oslo Groove som Ace benevnte det som i alle fall. Noe minus at han ikke fikk fyrt av noen raketter, gitaren så ladet ut og mannen har jo bæretillatelse, men det stoppet seg nok på noen meninger fra Oslo Brannvesen. Maybe next time.

En låt er jaggu nok synging for Ace – Richie er tilbake bak mikrofonen og dedikerer neste på lista til James Dean og alle andre som er «Too Young To Die». Låta kulminerer i en slags gitarduell med Ace som er alt annet enn underholdende eller vellåtende. «We got all fucked up in the 90’s», forteller Ace og fyller på med at det ble mye dop og drikkevarer, og jaggu en del kvinnfolk au.

IMGP0507

Nytt gitarbytte, denne gangen røykladet for den klassiske comboen Shock Me og gitarsolo. Effekten og responsen fra fansen uteblir ikke, Ace er «still smokin’ after all these years». Signatureffekten kler ham fortsatt, selv uten romdrakt. Soloen i seg selv er klassisk Ace og det ser ut til at han får litt ekstra energi nå et stykke uti showet. Når midnatt slår fyrer Ace opp med Cold Gin og videre over i Rip It Out, begge godt levert før de stikker av scenen.

Vel tilbake for ekstranummer skryter Ace av at Oslo er beste publikum så langt på turneen – kanskje ikke så mye å legge vekt på ved turneens andre gig, men dog. Det hører liksom med til konsertklisjeene å skryte av lokalpublikummet. Mer Kiss for fansen står på programmet – først Detroit Rock City med Coogan på vokal før det rundes av med det som etter sigende er Ace sin favorittlåt fra Kiss-katalogen, Deuce. Igjen gjør Richie Scarlet en jobb utover det påkrevde.

IMGP0561

Kiss-fansen gikk hjem rimelig fornøyde – Ace var i god form, om enn ikke hundre prosent innøvd i settet. Totalpakken er dog fetere enn sist Ace var på veien og Richie Scarlet mer enn veier opp for romfarerens litt sløve scenetilværelse.

 

Tekst: Jon Løvstad

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Blackberry Smoke @ Rockefeller

Blackberry Smoke
Rockefeller, OSLO
06.06.2015

 

Det er sommer, utepils og god stemning i Oslo. Blackberry Smoke (7/10) har igjen tatt turen til den norske hovedstaden med fersk plate i bagasjen; Holding All The Roses. Gutta har tonet ned countryen noe på dette albumet, men kjørt på med mer slagkraft og tyngde. Man kan høre at de har latt seg inspirere av blant andre ZZ Top, og dette smaker bra! Rockefeller er ikke helt utsolgt, men vi lar ikke det stå i veien for å dra frem ruteskjorta og cowboyhatten for en kveld. Vi er klare for litt skikkelig rock fra fem ekte “rednecks” – dette er sørstatsmusikk på sitt beste, som bærer preg av amerikansk folketradisjon, sump og bourbon.

Jeg finner meg en litt betraktende plass fra sidelinjen inne i lokalet, ser utover publikum – her er det nesten blitt invitert inn til låvedans i kveld, dette kan bli spennende.

Lyset dempes i lokalet, fem karer med lisseslips, skjegg og vest kommer forsiktig inn på scenen og hilser noe keitete på forsamlingen før de blåser i gang med kveldens første låt, Six Ways to Sunday. Allsang fra første strofe. Det virket som om publikum har våknet, stemninga er god, men det roet seg fort. Det måtte gå et par-tre låter ut i settet før publikum igjen skulle gjenoppstå, under Pretty Little Lie. Gitarist og vokalist Charlie Starr ser ut til å nyte kvelden. Han er et syn der han står, ikke høye karen, men med sannsynligvis de tørste sideskjeggene man har sett. Det kaller jeg signatur! De byr på en lett stemning, bandet følger, spiller løst og deilig. Dette svinger, og jeg tror samtlige rockeføtter får kjørt seg.

IMGP0157

Kvelden går sakte ut i natt og trøkket på Rockefeller stiger for hver låt.

Som ett hvert rockeband med selvrespekt er det tid for solo og publikumsfrieri under Sleeping Dogs som går over til Led Zeppelin coveren Your time is gonna come. Charlie Starr briljerer med lange, klare og deilige toner, fulgt av en stødig bass som trekker ned tyngden. Publikum er også med på å dra lasset og stedvis jubles han frem mot soloens klimaks. Dette er gøy, og det er tight! De sklir over i ett nytt høydepunkt; Shakin Hands With The Holy Ghost.

Stemningen er på topp, med allsang og jubel. Bandet tar oss ned igjen med noen rolige låter, blant andre The Whippoorwill som avsluttes med en deilig solo og jubel igjen. Vi blir mykt dratt over til Everybody Knows She’s Mine, med skikkelig ”saloon”-pianointro, der du nesten kan kjenne bootsa mot tregulvet i en småby i Georgia om du lukker øya. Vi koser oss! Så er det klart for litt trøkk igjen. Holding All The Roses, tittelsporet fra den nye plata står for tur. Det er ekstra gøy å se at det nye medbrakte materialet blir slukt rått av publikum, som muligens er vant til en noe roligere utgave av Blackberry Smoke. Men vi kjøper det. Dette kler dem, og de gjør det med kraft og ikke makt.

IMGP0014

Det kokte i lokalet da bandet går av scenen etter første sett, og ekstranummer skulle vi selvfølgelig få servert. De åpnet med en lettbent jamsession, før de blåste liv i en aldri så mektig Black Sabbath-cover; Fairies Wear Boots. Med dette understreker Blackberry Smoke at de ikke bare driver med enkel honky-tonk, men også real rock ‘n’ roll! Dette fenger, publikum er med, det danses noe lenger bak i lokalet og stemninga er på topp – hadde ikke gutta avslutta kvelden rolig med Ain’t Much Left of Me hadde det vel blitt danset på Rockefeller ut i morgentimene.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=486]

 

Tekst: Mari Bråta Hole

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Slash ft. Myles Kennedy and The Conspirators @ Sentrum Scene

Slash ft. Myles Kennedy and The Conspirators
Sentrum Scene, OSLO
01.06.2015

 

Det er få ting som måler seg med god, tung rock på en solfylt sommerdag. Sånn sett var det heldig at det var duket for selveste Slash på Sentrum Scene denne første junidagen, som ikke akkurat var i dårlig selskap på scenen sammen med Myles Kennedy og The Conspirators. Med en blid kø (de dukker opp rundt én gang i året – litt som hestehovene) som bokstavelig talt slynget seg rundt kvartalet, ble det fort klart at Rockefeller ikke hadde spøkt med at konserten var utsolgt. Vel inne etter å ha kapret en strategisk ståplass, var det bare å konstatere at køstemningen hadde blitt med inn i lokalet og at folk var klare for konsert.

Vi fikk oppvarming i form av den talentfulle trioen RavenEye (6/10), som hver for seg har hatt sin fartstid i musikkbransjen før de i fjor slo seg sammen. Det er ikke tvil om at karene kan spille, og de får også med seg et publikum som ikke er nevneverdig kjent med dem fra før av til å synge med til låta Hey Yeah Yeah. Det var dog noe som forhindret spikeren i å bli truffet rett på hodet, for selv om musikk er og blir en smaksak, virket det som om både riff, overganger og låter begynte som noe bra, men så endte opp med ikke å klaffe helt allikevel der de stod på scenen. Det er ingen tvil om at partiene og låtene som har mest tyngde er de beste, og oppi det som kanskje mangler er det ingen tvil om at fyrene kan spille fletta av mange – samtidig som de koser seg og får med publikum.

Etter en liten pause ble lyset atter en gang dempet, og det skulle ikke mer enn glimtet av en flosshatt til før hele lokalet brøt ut i roping, plystring og klapping. Slash, Myles Kennedy og The Conspirators (8/10) kom ut på scenen til livlig sirkusmusikk som gled rett over i You’re a Lie, og deretter fulgte den ene perlen etter den andre, gammel som ny.

Det er tydelig at karene har spilt en gang eller fem tidligere, og Myles Kennedy var i toppform med både energi og stemme, mens The Conspirators leverte tett og bra. Av disse var dog kveldens stjerne Todd Kern, bassist i The Conspirators, som helt klart viste at han ikke bare var en energibunt og en dreven bassist, men også tok seg av vokalen på et par av låtene midt i settet, og man lengtet ikke det fnugg etter Axl Rose der han dro til på Welcome to the Jungle.

Hovedpersonen selv leverte nokså upåklagelig. Det er en grunn til at Slash er en legende. Han evner å spille knirkefritt uten at det blir kjedelig og klarer å blande stiler og lage sitt helt eget sound, og alltid med en ørliten twist som utgjør den store forskjellen på de låtene vi kjenner ut og inn.

Alle på scenen skal ha kudos for kommunikasjonen med publikum, samtidig som de opprettholdt kjemien seg imellom. Det ble en fin balanse mellom å la programmet flyte sømløst og det å få med publikum – noe man trygt kan si de klarte, med tanke på hvordan såpass mange sang med på låtene, hvor få som gikk for å skaffe mer i glasset og hvor mange som virket genuint glade for å være der. Bare gjennom låter som Anastasia var det lett å skjønne hvorfor, hvor Slash og Co. skapte hard magi, og gjennom en nokså lang (men ikke langtekkelig) improsolo under Rocket Queen som helt klart imponerte.

Det å se såpass rutinerte karer er moro når de klarer balansen mellom presisjon, kommunikasjon og prestasjon, og det at de ser ut til å ha det gøy på scenen og samtidig høres organiske ut. Bandet holdt høyt nivå, mens Slash viste hvorfor han anses for å være en av verdens aller beste og at soundet hans er umulig å ta feil av. Med unntak av at Kennedys vokal kanskje ikke var helt på topp hele veien, og at de kanskje ble noe preget av rutine noen ganske få steder, kan man ikke si noe annet enn at de leverte varene med renter, og med konfetti og Paradise City fikk vi desserten som avsluttet rekka av nettopp real, god og hard rock.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=433]

 

Tekst: Mari Groven Holmboe 

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

A vis?o do p?blico sobre a ind?stria farmac?utica est? cada vez pior buy asset 250 online in portugal guerras ?s drogas: como a astrazeneca ultrapassou a gsk na ind?stria farmac?utica do reino unido | financial times
Liveanmeldelser

Swans @ USF Verftet

Swans
USF Verftet, BERGEN
07.05.2015

 

At Michael Gira gjør en aldri så liten norgesturné med sitt legendariske og eksperimentelle postpunk/støy-band er høyst velkomment, sist gang det skjedde var vel på 90-tallet. Rundt 400 hadde møtt opp på USF Verftet for å se dagens utgave av Swans (8/10), og det ble en opplevelse man sent vil glemme. Mange var vel der for å oppleve gamle kjenninger, men den gang ei. Her ble det et knippe låter fra fjorårets album, «To Be Kind«, samt noen nye låter som man sikkert kan forvente å høre på bandets neste album. De startet med den lange og dronete nye låta «Frankie M«, som har vært på setlista en god stund nå, og her satte de standarden for resten av konserten. Etter en lengre perkusjonsintro kom låta i gang, og det låt infernalsk høyt. Selv de mest hardbarka konsertgjengerne kom seg i baren for å få tak i ørepropper. Til tross for decibelnivået var lyden krystallklar og dødsbra, men man følte musikken på kroppen, for å si det sånn. Og godt var det! Siden gjenforeningen i 2010 har besetningen i Swans vært stabil, men det er kun Gira og gitarist Norman Westberg som har vært med fra starten. De viste raskt hvilket samspilt band de er om dagen. Selv om de samme temaene kan gå i nærmere 20 minutter, så var hele bandet med og bygde opp momentum. Få band kan klare å holde på med samme tema så lenge, og samtidig gjøre det interessant. Publikum fikk ikke så mye rom til å være med, men Gira er en god frontmann, og en gitarist og vokalist med et stort uttrykk. Fra «To Be Kind» spilte de «A Little God in My Hands» og «Just a Little Boy (for Chester Burnett)«, samt nye låter som «The Cloud of Unknowing» og «I Forget«. Publikum var stort sett med, men etter den første timen virket det som om noen hadde fått sin dose. De som var igjen fikk med seg en storslagen avslutning med «Bring the Sun/Black Hole Man», som låt fantastisk. Etter ganske nøyaktig to og en halv time med total sonisk utblåsning var konserten over og Swans takket ærbødig for seg til trampeklapp fra publikum. Herlig! Det å se bandet Swans live er ikke bare å være på en konsert, det er en opplevelse, og vi gjør det gjerne igjen.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=296]

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Christian Misje

 

Liveanmeldelser

Mudhoney @ Vulkan Arena

Mudhoney
Vulkan Arena, OSLO
07.05.2015

 

Det var ikke vanskelig å forstå hva kveldens første band forsøkte å formidle. Norske Sauropod (3/10) leverer kvalitetsmessige bruddstykker av alternativ rock. Dessverre roter de seg bort i alskens sjangre. Det er mulig dette fungerer på papiret, men på scenen blir det både forvirrende og irriterende. Jeg savner dessuten både gnist og flamme etter hvert som låtene svinner hen. Da er det en helt annen sak med folkrock-artisten Barton Carroll (7/10), som umiddelbart får publikum til å bryte ut i latter. Denne mannen lirer av seg pussig galgenhumor som umiddelbart treffer. Han er faktisk så festlig at både sang og gitar kunne ha vært overflødig. Etter litt trøbbel med lyden setter han allikevel i gang og beviser dermed at instrumentet hans slett ikke er til pynt. Nydelig gitarspill og angstdrivende tekster sørger for en tidlig hypnose. Dessverre er publikum klare for punk og ikke perfeksjonert depresjon, og mange mister dermed interessen for det som foregår på scenen. Carroll forsøker kompetent og noe desperat å skvette vann på gåsa, men til liten nytte.

Nå er det nemlig legendariske Mudhoney (8,5/10) som gjelder. Før vi aner ordet av det er firkløveret godt i gang med kveldens første låt, Poisoned Water. Åpningen blir ikke mindre sterk idet den nyere I Like It Small fyres av. Allerede nå lukter jeg en legendarisk kveld fra Seattle-legendene. Mark Arm og kompani er som vanlig knappe med ord og bruker heller tiden på å nippe av vinglassene sine mellom låtene. De ser for øvrig uforskammet opplagte ut, tidens tann har således neppe vært innom denne gjengen. Det oser punk rock av samtlige, men da særlig Mark Arm, som tidvis kan minne om selveste Iggy Pop. At både You Got It og  Suck You Dry setter salen i feststemning er det ingen tvil om, men kveldens første store høydepunkt kommer selvfølgelig i form av Touch Me I’m Sick. Mudhoney har mer på lager og fyrer av den reneste hitparaden. Cardonnay og Hate the Police sitter som støpt og fyrer ytterligere oppunder et allerede ivrig publikum. Settet avsluttes med The Only Sons of the Widow from Nain, men det skal bare en kort pause til før kvartetten er klare for nok en omgang. Gleden blir imidlertid kortvarig. Under Here Comes Sickness blir konserten nemlig avbrutt etter at en noe overivrig vakt kaster en festglad tilhenger av scenen. Særdeles underlig oppførsel med tanke på hvilken type konsert dette tross alt er. Sist jeg så deette bandet spille var på Loppen i København, og der bedrev folk stagediving både foran, på og bak scenen… Uansett, dette stuntet fra vaktholdet sørget selvfølgelig for en spenning som var til å ta og føle på. Heldigvis kommer gitarist Steve Turner den uheldige til unnsetning. Etter en kort pause avslutter bandet med In’N’Out Of Grace og beklager seg for den noe beklagelige hendelsen i forveien. Som de heltene Mudhoney tross alt er, flyter stemningen kjapt over til det bedre og kvelden kan dermed erklæres for vellykket. La oss nå bare håpe at det ikke tar like lang tid til neste gang de gjester Norge.

(Klikk på bilder for større versjon)

[espro-slider id=197]

 

Tekst: Gerrit Karafiat
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Liveanmeldelser

En dag med Rival Sons

Hva skal man si? Rival Sons fremstår som skikkelige norgesvenner. Det er en grunn til at de kommer så ofte til Norge. De trives her, de liker menneskene og de har alltid en god følelse etter et show her.

De startet sin «norgeskarriere» på Blå en kveld i 2011. Siden har det gått slag i slag. I tillegg til alle festivalene de har besøkt (og elsket), har de gått fra Blå, via Parkteateret, til flere konserter på Rockefeller. Men denne gangen så skulle de spille på Sentrum Scene, som selvsagt også ble utsolgt.

Gutta har alltid sagt de ønsker å se mer av Oslo, utover Oslo sentrum. Så denne gangen fikk vi tid til det. Metal Hammer-fotograf Kenneth Sporsheim og bandets norske plateselskaprepresentant Erling tok dem med opp til Holmenkollen – et litt uvant scenario for noen rockere fra California. Som rockere flest, var de litt trege å få i gang på morran (de er tross alt på turné), men etterhvert var de våkne og klare for tur. Jay var dessverre så sliten at han måtte prioritere i være i form til kvelden, men Dave, Scott, Todd, Mike og de to nordmennene tok fatt på turen med godt humør. Bare t-banen opp til Holmenkollen imponerte dem. De satt klistret til vinduet det meste av turen, pekte, smilte og knipset bilder.

Vel fremme oppe ved Holmenkollen, var planen en tur for alle i bandet med Zipliner, men køen var såpass lang (1 times antatt ventetid!) av vi endte opp med en tur rundt i Holmenkollen, noe bandet var glade og fornøyde med. De var begeistret for alt de så der oppe, fra bilder til villaer, hotell, natur og (selvsagt) norske kvinner.

Etter noe kortere tid enn ønsket, var det på tide å komme seg nedover igjen. De hadde tross alt en tight deadline før konserten. Men vi hadde alle en flott tur sammen!

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=230]

På kvelden var det klart for dagens store høydepunkt for de fleste. Nemlig konserten på Sentrum Scene. Backstage, rett før de gikk på scenen, så kunne man se at gutta var gira for å spille på denne scenen for første gang. De gikk rett på med Electric man, Good Luck og Secret. Deretter fortsatte festen med låter som blant annet deres første hit, Pressure and Time.

Nytt på denne turneen, er at de har lagt inn et akustisk parti på 4 låter, og dette var en veldig bra del av totalen. Den akustiske versjonen av Burn Down Los Angeles var muligens den låta som traff best. De fortsatte så igjen med full trøkk med låter som blant annet Torture og Where I’ve Been. Både folk i salen og bandet var i hundre. Det var varmt, svett og høy stemning både i publikum og gutta på scenen. Etter en liten pause, gjorde de encore med låtene Open My Eyes og ikke minst Keep On Swinging. En perfekt avslutning på en fantastisk kveld!

(Klikk for større versjon)

 

[espro-slider id=137]

 

Setlist:

1: Electric Man

2: Good Luck

3: Secret

4: You Want Me To

5: Pressure and Time

6: Manifest Destiny, Part 1

Akustisk del:

7: Nava

8: Burn Down Los Angeles

9: The Man Who Wasn’t There

10: White Noise

Elektrisk:

11: Torture

12: Tell Me Something

13: Rich and the Poor

14: Where I’ve Been

15: Get What’s Coming

Encore:

16: Open My Eyes

17: Keep On Swinging.

 

Tekst og bilder: Kenneth Baluba Sporsheim