Kadavar + The Shrine + Satan’s Satyrs + Horisont
Vulkan Arena, Oslo
03.12.2015

Det som i utgangspunktet virket som en superkveld for klassisk tungrock på Vulkan Arena, ble dessverre litt ødelagt av spillerekkefølgen, som ble forandret flere ganger før konsertstart. Først ut var nemlig svenske Horisont (7/10), som mange i publikum hadde gledet seg stort til, flere mer enn til Kadavar virket det som. Trist var det derfor at de ble avspist med en drøy halvtime som førsteband, etter at de hadde startet nestøverst på plakaten med over en times spilletid. Dette ble så justert to ganger i løpet av konsertdagen. Bandet har et fantastisk nytt album ute som de turnerer for, og først ut var åpningssporet og tittellåten, Odyssey. Sangen høres om mulig enda mer episk og spektakulær ut live enn på skive, og vokalist Axel Söderberg gjør en god jobb i sin nye tilleggsrolle som keyboardist. Det som umiddelbart var bekymringer for om dette ville forstyrre hans allerede krevende oppgave som vokalist, viste seg å være helt uten grunn, for fraseringer og falsetter satt nemlig akkurat som de skulle. Resten av bandet virket også å være i storform, med Pontus Jordan og bandets egen Lemmy, Magnus Delborg, som en rytmeseksjon tightere enn Donald Trumps asylpolitikk, og noen herlige gitardueller utført nærmest i blinde der de stod på hver sin side av scenen, Charlie Van Loo og nykommeren Tom Sutton. Derfor var det mange som ble skuffet da seks låter var alt de fikk denne kvelden, fem fra det nye albumet, og én («Writing on the Wall») fra forgjengeren «Time Warriors». Konserten ble avsluttet med den nye videosingelen «Bad News», og det korte settet gjorde altså at vi ikke fikk den forrykende førstesingelen «Break The Limit», bandets første tilnærmede hit, «Nightrider», samt flere andre godlåter. Dagen etter var det hjembyen Göteborg som stod på turnélisten, så det kan nok være at bandet valgte å spille tidlig for å kunne få litt ekstra tid hjemme, men vi skulle så gjerne sett og hørt mer av dem denne kvelden. Vi får krysse fingrene for at de kommer tilbake på en egen turné på nyåret.

Neste band på plakaten var Satan’s Satyrs (4/10), en amerikansk trio som har holdt det gående siden 2009. Undertegnede hadde så vidt rukket å sette seg inn i bandets nyeste album, «Don’t Deliver Us» (deres tredje fullengder), samt resten av diskografien dagene i forkant av konserten, og det skulle vise seg at det som var en nedtur på plate også var en nedtur live, nemlig vokalen. Clayton Burgess, eller Claythanas som han kaller seg i dette bandet, synger nemlig med en ufattelig slitsom stemme som låter veldig påtatt, og kan nesten sammenlignes med en sarkastisk stemme du ville gjort om du skulle hermet og gjort narr av noen, i dette tilfellet kan du jo se for deg Sharon Osbourne gjøre narr av Ozzy. I tillegg klarer han ikke å holde trøkket godt nok oppe på bassen når gitarist Jarrett Nettnin gyver løs på gitarsoloene, slik man er nødt til som en trio. Det å skru forsterkerne opp til elleve er ikke likestilt med trøkk. Bandet ser ut som en million dollar på scenen, men har til tross for et par fete riff og trommebrekk dessverre ikke låtene til å bakke det opp.

Tredje band for kvelden virket å være totalt ukjent for de aller fleste, noe som også ble bevist gjennom at store deler av publikum valgte å bruke denne tiden til å ta seg en røykepause. The Shrine (5/10) var sågar et nytt blad for undertegnede også, og med unntak av et par videoer sett i all hui og hast på Youtube, et ubeskrevet et. Lydbildet til californierne minner litt om Fu Manchu, og bandet deler også flere av de samme interessene, som skating, øl, røyking (her kan man selvsagt bare tippe) og fuzzpedaler. Som trio klarer de fint det Satan’s Satyrs ikke klarte, nemlig å holde trøkket oppe, men det blir allikevel noe uforløst over det hele. Også her får man innimellom servert noen herlige riff, fet bass og et monster av en trommis, men vokalen og melodiene blir dessverre litt for kjedelige og ensformige til at det blir det helt store. Låtene blir for like og etter konserten er man faktisk litt usikker på om man hørte tre eller åtte av dem.

Sistemann ut var plakattopperne Kadavar (7/10), og med dem en oppdatering av scenografien. I bakkant av forsterkere og trommesett kom det nemlig frem tre hvite filtpyramider som gjenspeilte de tre A’ene i logoen. Når disse så ble belyst ga det en kul effekt som stod i stil med både musikk og band. Tyskerne startet med trioen «Lord of the Sky», «Pale Blue Eyes» og «Stolen Dreams» fra deres forrykende nye album, Berlin, og først etter dette var det tegn til interaksjon med publikum fra vokalist Christoph Lindemann sin side, i form av et beskjedent ‘takk’ til den nesten fullstappede Vulkan-salen. De velger i stor grad å la musikken snakke for seg, og i så måte er de et velformulert band. Den «nye» bassisten, Simon Bouteloup, beviste at han har vært med på å utvikle bandets lydbilde videre etter at han ble med, samtidig som de fortsatt låter umiskjennelig som seg selv. Spesielt på låter som «Forgotten Past» og «Living in Your Head» fra førstealbumet hørte man at hans gitaristlignende tilnærming til å spille låtene gjorde seg gjeldende. Trommis Christoph Bartelt var også et syn for seg selv der han til tider hentet slagene fra så langt bak at han omtrent nådde inn i backstageområdet. Lindemann kompletterte trioen med sine fulltreffere av noen gitarsoloer, som består av like deler improvisasjon og planlagt virtuositet, og sin distinkte tyske aksent på vokalen. Denne dynamikken kombinert med låter fra det nye albumet, som fremstår mer variert enn de to forgjengerne, gjorde at Kadavar er et enda mer spennende liveband i dag enn for bare et par år siden. En låt som «Old Man» for eksempel, livner opp hele settet, mens «Creature Of The Demon» byr på en avslutningsjam som man sist så lignende til her til lands da Motorpsycho spilte «The Wheel» på Øyafestivalen i 2010. Dessverre er ikke det repeterende riffet til «Creature…» like fengende som «The Wheel», og hele denne seansen ble noe langdryg. Men, bandet lot som sagt musikken snakke for seg, og de virket å ha mye på hjertet denne kvelden. Allikevel ble to timer kanskje litt vel i overkant, noe som også kom til syne da salen ikke var mer enn halvfull i det bandet kom på igjen for sine tre ekstranumre. Men, mannefallet hadde startet før de gikk av scenen første gang, så en jo kan undre seg om det er bandet som burde korte ned på jammepartier, etc., og dermed legge tøyler på seg selv? Eller er det publikum som er blitt bortskjemte og late, og ute av stand til å fordøye låter som innebærer at man må være villig til å bruke litt krefter på lyttingen, og klare å leve seg litt inn i låtene selv? Selv står jeg med beina i begge disse leirene da jeg mener at folk burde sette pris på og nyte livemusikk for alt det er verdt, for det er ingen selvfølge at band tar seg råd til den kalkulerte risikoen det vil være å komme hit om man ikke kan stole på at publikum støtter opp. Samtidig så var alle de seks personene jeg var på konsert med for lengst forsvunnet i det siste akkord ble plektret, og jeg må innrømme at den siste halvtimen så både egne føtter og rygg, med glede i hver sene og muskel, frem til at det hele skulle bli ferdig. Med andre ord en godt gjennomført konsert som med fordel kunne vært noe kortet ned.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Guro Torget