Volbeat/Airbourne/Crobot
Spektrum, Oslo
26.10.2016
Med tre av de meste spennende, «nye» artistene innenfor hard rock og metal på programmet, var det duket for en reel festkveld i Spektrum.
Det blir, naturlig nok, spekulert mye i hvem som skal ta over for de virkelig store bandene når disse er borte. Bandene som klarer å fylle stadioner verden over, band som Deep Purple, Black Sabbath, Judas Priest, Iron Maiden, KISS, AC/DC, osv. Mannefallet har jo allerede startet, og vi trenger antagelig ikke se lenger enn fem år inn i fremtiden før de fleste av disse bandene, og antagelig flere av deres medlemmer har gått bort. En trist spådom, helt klart, og det blir jo da gjerne etterfulgt av spørsmålet: Hvem skal ta over stafettpinnen fra disse bandene? Vel, to mulige kandidater spilte i Oslo denne kvelden.
Amerikanske Crobot (6/10) er nok ikke et av disse bandene, men de har helt klart en potensielt lysende fremtid allikevel. Men, det er nok først og fremst på mindre scener enn Spektrum. Med en særdeles opplagt frontmann i Brandon Yeagley, gjorde de sitt beste for å vekke en glissen sal, men det var tydelig at de fleste ventet på de neste to aktørene. Ikke engang da han med et par meter tilløp hoppet opp på skuldrene til gitarist Chris Bishop, virket det å være mange som hevet øyenbrynene, et utenom-musikalsk øyeblikk som normalt ville fått jubelen til å stå i taket.. Men, det er ingenting å si på materialet deres eller fremførelsen, hvor blant annet Yeagley viser at han har en fabelaktig stemme. Og med låter som Nowhere to Hide og Plague of the Mammoths viser de at de så absolutt har noe å bidra med. Så neste gang headliner de kanskje selv på en litt mindre scene, som nok også vil passe dem bedre.
Neste på programmet var australske Airbourne (8/10), et band som er kjent for de fleste, og et band som absolutt er en kandidat til å fylle et av de forannevnte store skoparene. Til kjenningslåta fra Terminator 2 kom bandet på scenen, og som vanlig var det fullt trøkk fra første stund. Ready to Rock åpnet ballet, og fremstod nok en gang som en perfekt åpningslåt. Eneste problemet var at de som styrte lyden virket å ha glemt at det også var en kanal til bassgitaren, for det var særdeles lite bånn i låta, og først halvveis ut i den gikk det an å høre hva Justin Street spilte. Gutta er aktuelle med sitt nye album, Breakin’ Outta Hell, men det er fortsatt gjennombruddsalbumet, Runnin’ Wild, som blir viet mest oppmerksomhet i deres ni låter lange sett. Fra dette albumet kom publikumsfavoritten Too Much, Too Young, Too Fast som andrelåt, og det var ganske tydelig at publikum hadde våknet nå. Så kom første låt fra nyskapningen, nemlig «footstomper’n» Rivalry, før vokalist og gitarist Joel O’Keeffe tok turen ut blant publikum under Girls in Black. På skuldrene til et crewmedlem spilte han som vanlig både en liten solo, og «åpnet» en ølboks på sin sedvanlige måte med hodet.
Vel tilbake på scenen dediserte han neste låt, It’s All For Rock n’ Roll, til mannen den er skrevet om, nemlig bandets gode venn Lemmy. Etter så å ha gjort unna tittellåten fra det nye albumet, var det klart for et solid avslutningstrekløver! Eller hva sies om Diamonds in the Rough (en låt om det kvinnelige kjønnsorganet, hvor gutta viser at de har gått i lære om subtilitet hos sine helter i AC/DC), Live it Up og Runnin’ Wild? De to siste kan nesten regnes som ekstranummer da alle fire forsvant av scenen mens lyden av bombefly og sirener gikk over anlegget, samtidig som spottene speidet ut over publikum, før lillebror O’Keeffe, Ryan, gikk frem på scenen og snurret i gang en luftvernsirene før han igjen inntok plassen bak trommene. Bandet gjennomførte en solid konsert i god Airbourne-ånd, og hadde det ikke vært for at hovedattraksjonen (i alle fall for de aller, aller fleste) var rett rundt hjørnet, hadde de nok ikke fått slippe så kjapt unna. Men, det vil garantert by seg flere muligheter for å se bandet på norsk jord, ikke minst på neste års Tons of Rock-festival.
Så var det altså endelig tid for hovedbandet, Volbeat (7/10), og også de slet litt med lyden på første låta, singelen The Devil’s Bleeding Crown. Dette hadde stort sett gått seg til da bandet dro i gang en medley bestående av Heaven Nor Hell, A Warrior’s Call og I Only Want to Be with You, men vokalen virket fortsatt å være litt i laveste laget. Etter hvert skulle det komme frem at frontmann Michael Poulsen slet litt med en forkjølelse, og at dette nok var litt av grunnen, men han kunne godt å ha fått litt mer hjelp av lydmannen også. Hjelp fikk han derimot da han, som han har for vane å gjøre, la inn en liten hyllest av Johnny Cash før Sad Man’s Tongue. For etter å ha selv tatt seg av verset på Ring of Fire, tok publikum hånd om refrenget. Det nye tilskuddet i besetningen, Kaspar Boye Larsen på bass, gjorde en stødig og god figur, og eks-Anthrax-medlem Rob Caggiano vokser stadig i rollen som sologitarist. Men, helt fri fra thrash-riffene er han ikke ennå (ikke at han nødvendigvis vil være det heller), for de er det plenty av i Volbeat sine sanger også. Som på Hallelujah Goat, og ikke minst den nærmest instrumentale Slaytan, et av bonussporene på deluxeutgaven av Seal the Deal & Let’s Boogie, og en aldri så liten hyllest til Slayer. Innimellom disse to fikk vi også The Gates of Babylon fra nyskapningen, hvor man merket at Poulsen virkelig måtte jobbe med å nå de høyeste tonene grunnet halsproblemene. På refrenget til Dead But Rising slet han faktisk såpass at han valgte å gå ned et hakk i stedet for opp enkelte steder, noe som antagelig var et klokt valg.
Neste låt ble dedisert til alle jentene i salen, og Poulsen nektet å starte den før en håndfull av dem hadde fått bedre utsikt fra medbrakte skuldre. Derfra kunne de se bandet sette i gang Volbeats rockabillylåt fremfor noen, 16 Dollars, hvor publikum nok en gang tro hjelpende til under whoh-oh-partiet. Og det skulle ikke ta lang tid før de fikk muligheten igjen, for i Magtens Korridorer-vokalist Johan Olsen sitt fravær tro Oslo Spektrum hjelpende til under det danske partiet av en annen ny singel, For evigt, og de gjorde slettes ikke så verst en jobb. Tittellåten fra bandets tredjealbum, Guitar Gangsters & Cadillac Blood, er kanskje en av låtene som best definerer Volbeat, og vil alltid være et høydepunkt, så også denne kvelden. Det gjaldt også i aller høyeste grad den påfølgende låten, det som kanskje er bandets største hit, og enda en låt som savnet Johan Olsen, nemlig The Garden’s Tale, uten at det så ut til å plage publikum nevneverdig da jubelen stod i taket. Etter en herlig, tung The Mirror and the Ripper, tok bandet en velfortjent pust i bakken, og tok til scenen igjen med nok en låt som savnet sin co-vokalist, Black Rose, hvor Danko Jones virkelig setter sitt preg på studioversjonen.
Heller ikke Doc Holliday satt slik den burde, og det virket nesten som om Poulsen slet med å høre seg selv ordentlig, noe som igjen førte til at han ikke helt traff på melodien under refrenget. Men pluss til Caggiano og Boye Larsen for den sinistre koringen. Etter Seal the Deal var det så tid for kveldens siste sang, og selvsagt måtte det bli Still Counting. Denne gangen ble bandet forsterket med et titalls fans som ble sluppet opp på scenen for den store finalen. Skjønt den var ikke like stor som man har blitt bortskjemt med av bandet. Borte var nemlig all pyroen fra forrige turné, og selv om det jo bør være musikken som bør stå i høysetet, så kan man ikke unngå å føle seg litt skuffet over å gå derfra uten å ha kjent varmen fra en eneste stikkflamme. Men, de skal ha skryt for en meget velfungerende storskjerm, med det som antagelig er det klareste bildet undertegnede noen gang har sett på en slik anretning. Når det gjelder settlisten er det et tema som alltid kan diskuteres når band har kommet med et visst antall utgivelser, og de på ingen måter er et typisk best-of-band, men ethvert slikt argument vil være høyst personlig, så selv om det selvsagt var flere låter man savnet er det liten vits i å klage på det, all den tid de låtene som ble servert i stor grad ikke står noe tilbake for de som man eventuelt savnet. Så, alt i alt var det nok ikke den beste konserten bandet har gjort her til lands, men så har de jo også lagt listen særdeles høyt for seg selv, og det var allikevel en meget sjov aften.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim
Kenneth:
[espro-slider id=7052]
Terje:
[espro-slider id=7111]
