Kategoriarkiv: Liveanmeldelser

Alter Bridge @ Sentrum Scene

Alter Bridge/Halestorm/Mammoth WVH
Sentrum Scene, Oslo
5. november, 2022

 

Erkeamerikansk high school-party på Sentrum Scene med Mammoth WVH, Halestorm og Alter Bridge!

Sentrum Scene inviterer til erkeamerikansk rockefest, og vorspielet holdes av Mammoth WVH (5/10), dvs sin fars sønn Wolfgang van Halen. Kjære Wolfgang, du har virkelig alt. Du har stemmen, du er dritgod på f.eks. gitar, og du takler din programforpliktede skjebne med full integritet. Du ER rock. Det er bare det at denne rocken HER – den fortjener deg ikke. Denne rocken HER, den blir ikke bare for enkel for deg, den er rett og slett det samme som garderoben min: alt er likt. Du har mye mer kompleksitet i deg, og det hadde vært utrolig fett å oppleve noe annet fra deg enn dette samlebåndet av intetsigende radiorock. Det funker selvfølgelig i kveldens kontekst, og folk responderer som de ofte gjør på de første par pilsa. Koselig med rørende hyllest til pappa Eddie, da. Men framtida er full av muligheter, Wolfgang. Du er ennå ung.

Men nå er det jaggu meg på tide å get this party started, huh? Skjenk Bud i røde plastkrus og kick some ass, Halestorm (9/10)! Og FEST får vi. At pandemien var innmari dritkjip er kanalisert i ord og tone på sisteskiva Back from the Dead, og det høres! Lzzy Hale er egentlig hele Halestorm aleine, å si noe annet ville bare vært totally lame. Stemmen hennes er en gave fra oven, og crowden klikker totalt. Vel fortjent, for bandet leverer varene sine til det fulle. Men de vil ikke la oss glemme at dette er en family affair, for nå er det på tide for lillebror å vise fram de nye trommestikkene sine! Arejay skuffer absolutt ingen, altså, men uh, dude…..FEM minutter? Publikum gjør hva de kan for å unngå pinlig stillhet, og kanskje noen skriver om det i skoledagboka si. Og de får to låter til, før Halestormen stilner. Nesten synd, for dette var bare syyykt awesome!

Hvordan vinne en fest som allerede har peaka? Hva gjør du når du gikk for å bli prom king, men det var a new kid in town? Jo, du griper kassegitaren og blir nachspiel-kongen! Du-uh! Denne festens hovedgjest var egentlig Alter Bridge (7/10), men nevnte nachspiel-konge Myles Kennedy har en stemme som hindrer noen som helst i å slokne på sofaen. Kvaliteten på øvrig band, lyd og arrangement for øvrig er skyhøy, så dette er i det minste ikke noe rølpe-nach der ingen husker noe annet enn tåkete minner. Menigheta får det de er der for, det er nesten så stearinlys og røkelse tennes. Men dette er nachet er så langt at vi velger å forlate det rett før alle 16 låter er spilt, slik at vi slipper å gå i kø ut. For denne festen var tjåka full. Og det er fordi folk simpelthen elsker disse banda. Og hva vokalprestasjoner angår, så var dette virkelig årets skoleball. Eller hvertfall for høstsemesteret, da.

Ord : Helene Landmark
Bilder : Terje Dokken

 

[espro-slider id=16715]

 

Alter Bridge Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2022, Pawns & Kings

 

Elder @ Parkteatret

Elder/Pallbearer
Parkteatret, Oslo
19. oktober, 2022

 

Lengde trumfet over mengde da Elder og Pallbearer fylte Parkteatret!

Relativt kort tid etter Høstsabbat var det på tide med nok en real gavepakke til alle fans av tung rock for de gyngende masser. Denne gangen var Parkteatret Scene åsted, og atter en gang er det herlig å konstatere at publikum kjenner sin besøkelsestid når det beste på menyen skal serveres!

Vi ankommer et stappfullt lokale akkurat i tide til å få med oss de første smektende tonene av Pallbearer (9/10), og bemerker hvor herlig det er at de dystreste toner kan frembringe de saligste glis. For det er ingen tvil om at Arkansas-bandets usigelig vakre tristesse har truffet hjertene på mange nordmenn siden den nå 10 år gamle (!) debuten Sorrow and Extinction landet blant oss som et melankolsk mesterverk ut av det store intet. Dette albumet blir da også tilgodesett med hele to låter i kveldens sett, inkludert den flotte åpneren – av album så vel som denne konserten – Foreigner. Og dermed skulle da også molltonen så til de grader være satt.

[espro-slider id=16683]

Hovedvekten av kvelden er viet til bandets nyeste utgivelse, Forgotten Days fra 2020, og disse er også nærmest for poplåter å regne i lengde, der tre av de fire som blir spilt “bare” ligger på mellom 6 og 8 minutter. Med såpass lange låter som bandet tross alt har, er det åpenbare begrensninger når det gjelder hvor mange de rekker å spille, og selv skulle jeg gjerne hørt opptil flere godbiter fra 2017-godbiten Heartless, men det er virkelig ingenting å utsette på det som faktisk blir spilt. Flere ganger underveis skjer det saker og ting når det gjelder melodier, harmonier og lekre smådetaljer i låtene som hever dem fra et ellers særdeles bra doomband til et regelrett genialt sådant. Vokalen til Brett Campbell er også med på å heve Pallbearer til de helt store høyder, og når de avslutter som de åpnet med en solid bauta fra debuten – selvsagt i form av Given to the Grave, som også avslutter den skiva – er hjerte og sjel fylt av en salig og akkurat passe sorgtung fryd. Her snakker vi pokker meg doom og deilig!

Dette er på ingen måte kvelden for korte låter, men det er heller ikke noen som klager over lengde så lenge det som leveres holder ev visst nivå, AMIRITE? Og kveldens headlinere har ved flere anledninger tidligere demonstrert at de ikke bare holder et visst nivå, de hever det gang på gang. I likhet med Pallbearer, har Elder (10/10) valgt å la bassisten få plassen midt på scenen, og det tar ikke mange sekundene inn i konsertstarteren – den oppsiktsvekkende suverene Compendium fra tredjeskiva Lore – før vi kan formelig sole oss i den smittende sceneutstrålingen til Jack Donovan! Denne mannen kunne ha passet like godt inn i et band som Boston på 70-tallet, men heldigvis ble han født noen tiår seinere, om enn i samme stat, og endte opp med å smådanse og legge ned et helt vanvittig groove i et av de beste bandene som har dukket opp fra den mangslungne hagen der stonerrock, doom, psych og prog gror vilt som ugress!

Vokalist/gitarist, og eneste konstante medlem siden starten, Nick DiSalvo gjør kanskje ikke like mye ut av seg på scenen, men det er heller ikke nødvendig når du har låter med riff, gyng og vendinger som imponerer mer enn all verdens fyrverkeri, og stemmen hans blir da også bedre for hver gang vi ser ham! Generelt må Elder være et av klodens tighteste band, og hvis det finnes noen som overgår dem når det gjelder å kombinere det progressive med det regelrett suggerende, har vi til gode å oppleve dem! Atter er det ikke et spørsmål om kvalitet, men om kvantitet, og vi må bare godta at det kun er gjort plass til en av låtene fra fabelaktige Dead Roots Stirring, i form av det hakesleppfremkallende digge tittelsporet, men jeg vil tro at de aller fleste tilstedeværende denne kvelden med glede hadde stått dobbelt så lenge som den drøye timen bandet står på scenen.

Det hadde selvsagt også vært trivelig med en liten smakebit fra bandets kommende album, som tross alt er rett rundt hjørnet, men vi velger å ta fraværet av nytt materiale som en indikasjon på at de ikke har tenkt å la det bli lenge til neste gang vi ser dem. Så dersom noen av landets festivalbookere (ja, vi ser på dere, Tons of Rock!) leser dette, så la det bare være klart at Elder garantert leverer – uansett scene!

Ord : Espen Rock Nørvåg Slapgård
Bilder : Ketil Martinsen

 

[espro-slider id=16684]

 

 

Høstsabbat 2022 – Lørdag

Høstsabbat 2022
Kulturkirken Jakob, Oslo
8. oktober, 2022

 

Høstsabbat dag 2 byr på enda mer moro!

På Høstsabbats andre dag er vi på plass noe tidligere enn fredagen, og finner veien ned i Krypten lenge før ettermiddagen er i nærheten av å kunne kalles kveld, i akkurat passe god tid før Bismarck (9/10) tar plass på denne intime scenen. Bandets atmosfæriske, rifftunge, seige og groovy doom metal viser seg å være akkurat hva vi trenger der og da, noe glisene og den allmenne gynging hos publikum tydelig bærer bud om. De lener seg selvsagt tungt (ordspill selvsagt tilsiktet) på den så langt siste skiva Oneiromancer, men ettersom bandet tidligere samme dag signerte platekontrakt med Majestic Mountain Records tillater de seg å feire dette med en verdenspremiere på den splitter nye låta Skyfather. Innen bandet har takket for seg, er vi atter varmet opp og i perlehumør.

Etter en kunstpause er vi definitivt klare for det bandet som nok skiller seg mest ut denne kvelden, og som muligens fremmedgjør enkelte av de som ikke er komfortable med kunstneriske eller lettere avantgardistiske elementer i rocken sin. Årabrot (9,5/10) slapp et av fjorårets beste norske album, Norwegian Gothic, og de fleste låtene i kveld er hentet derfra. De åpner dog med det særdeles slagkraftige tittelsporet fra 2016-albumet The Gospel, og det er tidlig klart at vokalist Kjetil Nernes har intensjoner om å benytte anledningen til å virkelig agere southern gothic-predikant når han tross alt først står der i kjerka. Og om han er den perfekte frontmann, med aftenens største hatt og større låter, er kona Karin Park ved hans side uten snev av tvil den perfekte frontkvinne der hun formelig maner lyd ut av synthene sine mens hun leverer vokal, danser og gjør hva hun kan for å stirre publikum i senk. Godbiter som Carnival of Love og Kinks of the Heart evner å både skape transe og danseglede, og når de avslutter med den mektige Hailstones for Rain er det bare å gi dem et Halleluja i ren lovprisning før vi går ned i kjelleren igjen for siste gang denne helga!

Irske Slomatics (6/10) har holdt det gående i hele 18 år nå, og dette er deres andre besøk på Høstsabbat (første var i 2016). 6 fullengdere og en hel bråta med splitter har de rukket å gi ut, uten at denne anmelder aner en pøkk om hva som ble spilt i kjelleren lørdag kveld. Samma det – denne bulldoseren av et band serverer blytung sludge som treffer der der den skal. Særlig når det er i ei potetkjeller vi befinner oss, blir pakka passe konsentrert. En massiv knyttneve rett i mage og hjerte – og gutta lyser av spilleglede. Når lyden har begrensa kubikkcentimetere å flyte utover blir også lyden deretter – dvs veldig, veldig høy. Såpass høy at det blir litt for vondt, og gul skumplast i øret er påkrevd. Noe som er litt, eh, døvt. For å nevne et eksempel så hadde det ikke vært feil å oppleve bandet fremføre skiva Future Echo Returns i sin helhet i veltilpassa fasiliteter. Denne gangen ble det litt for mye dampveivals. #denfølelsen

Alt godt må som kjent ta slutt, og en god festival bør avsluttes med fyrverkeri. Og dette innfrir Høstsabbat til gagns med siste band ut, for er det noen som vet å levere den virkelig gode stemningen og det fullkomne groovet, er det våre svenske venner i Graveyard (10/10). Det er alltid en fryd å se dette bandet, men denne kvelden kan det virke som at de selv er innstilt på å levere det gode gamle “lille ekstra”, noe som kan skyldes hvor lenge det er siden sist de spilte i Oslo, det kicket alle band må få av å stå på den åpenbart magi-inspirerende scenen i Kulturkirka eller den vanvittige stemningen som var til å ta og føle på da de sparket i gang konserten med Goliath fra Lights Out. Sannsynligvis en kombinasjon av alt dette, og sikkert mer. Settet består av en ypperlig mix av låter fra geniale Hisingen Blues og den så langt nyeste skiva Peace, ispedd noen godbiter fra Lights Out, og det er akkurat slik vi vil ha det. Når de forlater scenen etter det guddommelige tospannet Ain’t Fit to Live Here og The Siren er det en særdeles fornøyd folkemengde som renner ut i natta og allerede gleder seg til Høstsabbat 2023…

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård & Helene Landmark
Bilder: Pål Bellis

 

[espro-slider id=16590]

 

 

Anvil @ John Dee

Anvil
John Dee, Oslo
24. oktober, 2022

 

Bandet som nekter å vokse opp!

Kanadiske Anvil (8/10) har besøkt Norge flere ganger tidligere, og sist på en miniturne i mars 2018. Bandet har siden starten i 1978 bestått av Steve «Lips» Kudlow på gitar/vokal og Robb Reiner på trommer. Bandet kompletteres nå av bassist Chris Robertson, som har vært med siden 2014. Anvil slapp nylig sitt nittende album, Impact is Imminent. Gruppa slapp også albumet Legal at Last under pandemien, og har derfor ikke rukket å spille det live.

Som vanlig på de siste turneene startet Anvil med instrumentalen March of the Crabs. Her gikk Lips ut blant publikum i det halvfulle lokalet og spilte hele låta der. Deretter gikk de rett over i den steintøffe låta 666, også fra deres klassiske Metal on Metal-album fra 1982. Lyden var bra og gitaren til Lips kom godt frem i miksen, selv med den voldsomme tromminga til Reiner. Lips ønsket så velkommen og meldte at det var tungt å bli gammel og miste håret, men at «growing up is optional».

Som tredjelåt dro de frem Ooh Baby fra debutalbumet. De spilte videre en del nyere låter der flere hadde kule riff, men kanskje litt enkle refrenger. Lips introduserte så Winged Assassins fra albumet Forged in Fire med at krig er noe herk, men dessverre så altfor aktuelt. Før de spilte Free As the Wind fortalte Lips om den gangen han ble spurt om å være med i Motörhead. Han takket høflig nei da han ikke ville forlate kompis Robb eller ødelegge egen karriere. Turneen som support for Motörhead var allikevel en opplevelse, og Lemmy mente at de ville bli det neste store i heavy-metal genren.

Etter den steintunge This Is Thirteen ble det allsang og show fra Lips under klassikeren Mothra fra Metal on Metal. Lips dro frem sitt rampete oppsyn, og hentet som sedvanlig frem en dildo som han spilte gitar med. Konserten gikk mot slutten og under instrumentalen Swing Thing fikk Reiner vist hvilken dyktig trommis han er og kjørte en ganske heftig trommesolo. Som nest siste låt fikk vi Ghost Shadow fra det nyeste albumet, før de avsluttet med selveste Metal on Metal. Mot slutten av låta gikk Lips igjen ut i lokalet og avsluttet der. Så ble han stående og hilse på, og lot seg bli fotografert med publikum.

Oppsummert var dette en bra og artig konsert – man kan jo ikke annet enn å like Anvil.

Det svenske supportbandet Eradikated var et ungt og energisk band som spilte thrash metal i ganske bra kvalitet. De fikk en god mottagelse av publikum og er nok verdt å holde øye med fremover.


Ord: Anders Palm
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=16623]

 

 

Anvil Setlist John Dee, Oslo, Norway 2022, Impact Is Imminent
 
 

Høstsabbat 2022 – Fredag

Høstsabbat 2022
Kulturkirken Jakob, Oslo
7. oktober, 2022

 

Høydepunktene sto i kø første dag av årets Høstsabbat!

Aaaaah, oktober! En grå trist og ugrei måned for noen, men for mange av oss ensbetydende med høstens herligste eventyr – Høstsabbat! For fjerde år i strekk var denne herlige festivalen utsolgt, og det like fortjent som før. For her har vi et prakteksempel på hvordan visjonen til noen ildsjeler treffer blink hos så mange av de virkelig musikkelskende horder at gjennomgangstemaet hos publikum gjerne lyder noe a la “Denne festivalen må være skreddersydd personlig til meg!” Det beste i så måte er jo utvilsomt at plakaten byr på en enorm variasjon, men likevel klarer å beholde en slags rød tråd på linje med festivaler som Roadburn, i form av et je ne sais quoi som det blir fåfengt å skulle navngi, sjangerfeste eller sette i bås.

Festivalens første dag entrer vi det fantastiske kirkelokalet akkurat i det svenskene i The Moth Gatherer (8,5/10) tar scenen. Bandet leverer herlige doser atmosfærisk doom metal med sterke sludge- og postrock-influenser, fylt til randen av massive riff og en hjertefølt tristesse som de ikke er fremmede for å krydre med et og anne ambient electronica-parti. Bandet steppet inn på kort varsel etter en avlysning, og det er bare å takke bandet som kansellerte, for dette er perfekt på alle vis. Settet består kun av materiale fra de to siste skivene, men begge disse holder så høyt nivå at du skal være passe surmaget for å se på fraværet av låter fra debuten som et nevneverdig savn. Rett og slett det perfekte Høstsabbat-band!

Fra Göteborg-traktene kommer en vidunderlig gjeng som alle er født i 1993. De skulle kanskje ønske de heller var født i nittenSEKSTItre, men kvintetten Orkan (9/10) trenger ikke å leve i fortida – derimot kombinerer de alt det gode fra 70-tallets svenske progg med dagens 70-tallsinspirerte progrock og gjør det til en gavepakning som har framtida foran seg. Bandet feires allerede i Sverige som høyverdige arvtakere og videreførere av sjangeren, noe kveldens gig levner absolutt ingen tvil om. Tajta som tusan, drivende dyktige, dette er rett og slett helt dustete bra. Gode doser med soul gjør det hele direkte rørende. Og lykkeligere trommis har nok ingen sett.

Etter denne lykkepillen nede i Krypten, trekker vi atter opp for å overvære Chicago-bandet REZN (10/10) som står på hovedscena i Jakob Kirke. Vi kunne vel så gjerne vært lokalisert på ei øde strand i Goa eller noe, for denne musikken er meditativ på en måte som bringer tankene til østlig psy-bient og endeløse stjernehimler. Heavy psych-metal, hypnotiserende sådan, fyller kirkerommet til taket. Det er kanskje ikke alle som er like begeistra for messingblåsere, men REZN doserer saksofonen akkurat passe lekkert inn i soundet sitt. Som helt klart fortjener beskrivelsen «særegent». Stokk litt om på bokstavene i REZN. Fikk du ZEN, du også? De fleste så hvertfall ut til å befinne seg i komplett harmoni og balanse etter denne seansen – 100% yoga-fritt. Håper ikke det blir lenge til neste møte. Magic mushrooms, anyone?

En kveld som har vært preget av mange vakre og stemningsfulle konsertopplevelser avsluttes med et band som røsker alle totalt ut av enhver dvale med sin insisterende skitne og støyende sludge/doom, uten at det blir noe mindre suggerende når Indian (9/10) entrer podiet. Denne gjengen gir virkelig ikke ved dørene, men det de gjør er å totalt hensynsløst og kompromissløst kjøre over publikum med like mye subtilitet som en rusten dampveivals i flammer gjennom en krystallglass-utstilling! Og de leverer med en å genuin intensitet at det er umulig å ikke la seg rive med, samtidig som de er det perfekte sistebandet denne kvelden, for når dette bandet er ferdige, er definitivt vi det også – og trommehinnene våre med. Iallfall til lørdagen…

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Helene Landmark
Bilder: Pål Bellis

 

[espro-slider id=16514]

 

 

Saxon @ Rockefeller

Saxon/Diamond Head
Rockefeller, Oslo
18. oktober, 2022

 

Fin retrokveld hvor modige Saxon ventet lenge med klassikerne

For første gang skulle undertegnede se det klassiske bandet Diamond Head (7/10), som åpnet for Saxon denne kvelden. De gikk på scenen til The Prince og kjørte gjennom noe nyere materiale før de spilte sine mest kjente låter på rekke og rad. Særlig Lightning to the Nations og avslutningslåta Am I Evil var artig å få oppleve live. Gitarspillet til eneste originalmedlemmet Brian Tatler var over all forventning og soloen på avslutningslåta var strålende. Resten av bandet gjorde jobben, selv om jeg synes trommisen var litt bakpå. Den danske vokalisten Rasmus Born Andersen har en grei stemme, og han jobbet hardt med å få med seg publikum. Det var allikevel noe med fremføringen hans som ikke helt stemte i et klassisk heavy-metal band, og som gjorde at helhetsinntrykket ble dratt noe ned.

[espro-slider id=16405]

Saxon (9/10) var tilbake i Norge for første gang siden september 2018. Siden forrige besøk har de gitt ut et coveralbum i 2021 og studioalbumet Carpe Diem, som kom i februar 2022. Bandet består av originalmedlemmene vokalist Biff Byford og gitarist Paul Quinn, foruten gitarist Doug Scarratt, bassist Nibbs Carter og trommis Nigel Glockler. Denne versjonen av gruppa har i hovedsak bestått siden 1997 og skiva Unleash the beast, som markerte en tyngre utgave av bandet.

Saxon gikk på scenen til introen fra tittellåta fra deres siste album Carpe Diem, og rett over i selve låta. Scenen til Saxon var ganske sparsommelig, med et stort backdrop nesten dekket av det forhøyde trommesettet til Glockler. Lyden var høy, men klar fra området midt foran miksepulten. Etter åpningslåta var det rett over i den tunge Sacrifice med pyro og røyk. Det låt tett og tungt, og stemmen til 71-årige Byford var overraskende bra. Etter tredjelåta Age of Steam benyttet Biff anledningen til å si «hello» og sa at det var fint å være tilbake etter «Covid-shit». Saxon spilte videre flere ferske låter, men stemningen var god og det virket som publikum kjente de nyere låtene godt. Mange av kuttene fra den nye skiva virket som litt mer klassisk Saxon med gitarriffet i fokus.

Først som den åttende låta kom 80-talls klassikeren Dallas 1 PM. Den gikk omtrent rett over i en annen klassiker, nemlig Heavy Metal Thunder. Saxon har de seinere årene spritet opp de gamle låtene litt, og det låt både tøft og solid. Bandet er samspilt og koser seg på scenen. Det er mest liv i Carter som løper frem og tilbake, og headbanger titt og ofte. Quinn står for det meste stille og ser på gitaren, men hadde noen fine soloer gjennom konserten. 69-årige Glockler er en meget habil trommis som fortsatt driver låtene bra frem. Byford hadde et godt grep på publikum og ser ut til å være i god form etter hjerteinfarktet for noen år siden. Gruppa lot publikum få velge mellom låtene Broken Heroes og The Eagle Has Landed. Det ble gjort ved at den som fikk det høyeste brølet skulle spilles. Sistnevnte ble valgt og spilt i en meget bra versjon. Stemmen til Biff kom virkelig til sin rett på denne litt tunge og seige låta. Bandet avsluttet hovedsettet med klassikerne And the Bands Played On og Wheels of Steel.

Etter en kort pause var de tilbake igjen med Strong Arm of the Law, Solid Ball of Rock og 747 (Strangers In The Night). Sistnevnte ble spilt i en sterk versjon hvor jeg også ble imponert over gitarspillet til Quinn. Konserten ble avsluttet med en ny runde med ekstranumre i form av Denim and Leather den tunge og seige The Pilgrimage fra nyeste albumet og selvfølgelig klassikeren Princess of the Night.

Det var ganske modig gjort av Saxon å spille seks låter fra det nyeste albumet og vente såpass lenge med å spille en 80-talls låt. Men alt i alt så tror jeg publikum synes det var en trivelig kveld. Vi var vel alle enige om at stemmen til Byford holder seg og at Saxon fortsatt er høyst oppegående.

Ord: Anders Palm
Bilder: Ketil Martinsen

 

[espro-slider id=16433]

 

Saxon Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2022, Seize the Day

 

Watain / Abbath @ Rockefeller

Watain, Abbath, Tribulation, Bølzer
Rockefeller, Oslo
6. oktober, 2022

 

Labert oppmøte på høstens store ekstremmetal-happening!

Oslohøstens fantastiske liveprogram fortsatte med en rå metalkveld flere burde ha tatt seg råd til. Den generelle prisstigningen i samfunnet får ta skylden for det, for Rockefeller skulle vært stappfullt på denne høstkveldens «mini-Inferno». Kveldens aktører kunne alle ha headlinet påskens store høydepunkt, og inngangsbillett til 570,- for fire slike band er egentlig gibort-pris. Dermed var det ganske skuffende at bare 1. etasje på Rockefeller var åpent.

Det sveitsiske ensemblet Bölzer (8/10) åpnet ballet, og makan til trøkk fra en av den ekstreme metalens ytterst få duoer vil de fleste «vanlige» band slite med å få til. Det er som om vi får en knyttneve i ansiktet (noe bandnavnet vel betyr?) når Bölzer-lokomotivet setter i gang med sin stratosfæriske black metal. Har man fortsatt kåringer over verdens mest bråkete band? I Rockefeller-sammenheng kommer nok Bölzer høyt oppe i så fall, for her burde flere av oss brukt hørselsvern.

Tribulation (7/10) fortsatte med en noe stiv intro som varte i flere minutter, før den medbrakte røkelsen fra scenen sev ut i hele lokalet (nei, dette er ikke kodespråk for jazztobakk). Tribulation holder melodisk “Göteborg-sound”-metalfanen høyt, og må vel kunne sies å ha tatt den videre med et særdeles utsøkt gitarspill fra den omtrent «dansende» gitaristen Adam Zaars som alltid flaksende rundt på scenen i nær transe (!), så bra spiller han! Midt i settet røk dessverre bass- og gitarlyden, uvisst hvorfor ettersom Rockefellers lydmenn som regel pleier å ha gode dager på jobben. Bandet fortsatte noen låter til og så ut til å ta det med godt humør, men merkelig nok forsvant gitarlyden på bandets siste låt også, og da virket det som våre svenske venner var noe irriterte. Vi velger å ikke trekke for dette, ettersom skylden ikke så ut til å ligge hos bandet.

Blant publikum ble det heftig diskutert hvordan Abbath (9/10) ville reagert ved lignende lydutfordringer, med hans raseriutbrudd på Inferno 2016 relativt friskt i minne, men heldigvis opplevde vi ikke liknende scener denne kvelden. Showman Abbath Doom Occulta er en av metalverdenens største personligheter, og vet selvsagt hvordan en scene skal eies. All snakking mellom låtene blir i kjent Abbath-stil gjort i CAPS LOCK, og hele konserten var slik vi er blitt kjent med og glad i, i store bokstaver.

Abbath har nå utgitt tre soloskiver etter bruddet med Immortal, og hvis du ikke klarer å kose deg med denne varianten av black metal burde du vel holde deg langt unna, for ingen lager show som Abbath! Det er aldri et kjedelig øyeblikk, og når Abbath er i humør, er alle i humør! For et driv i performancen! Og sjefen sjølv må få stor ros for at han har vært utrolig dyktig på å velge ut backingmusikere, for samtlige – gitar, bass og ikke minst den finske 28-åringen Ukri Suvilehto på trommer – gjør et solid stykke innsats. Vi fikk faktisk servert hele fem gla’låter fra Immortal-tiden, men bare tre fra sisteskiva, den strålende Dread Reaver.

Watain (8/10) sin svenske versjon av black metal kan fremstå som enklere å fordøye enn deres norske frenders tolkning av genren, med opptil flere fengende temaer. Bandet er nylig aktuelle med den svært gode utgivelsen The Agony & Ecstasy of Watain, og denne kvelden vi servert flest låter derfra – hele fem faktisk, noe som utgjorde halve settet deres – men også et par klassiske sataniske Watain-låter fra bandets snaut 24 år lange karriere i svartmetallens tjeneste.

Vi trekker konserten for en noe unødvendig enetale fra vokalist Erik Danielsson om norsk black metals utenommusikalske fortid. Stemmeprakten hans er det dog ellers fint lite å utsette på, for i en growlingens «who’s who» kommer han høyt oppe! Rockefellers scene var også veldig pent pyntet da svenskene spilte, og det er mulig bare norske Mayhem har bedre scenedekor.

La oss håpe flere kjenner sin besøkelsestid på konserter i Oslo framover, for dette var en herlig helaften for oss som hadde møtt opp!

Ord: Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=16374]

 

 

Biffy Clyro @ Sentrum Scene

Biffy Clyro
Sentrum Scene, Oslo
2. oktober, 2022

 

Det skotske progtoget Biffy Clyro hadde valgt Oslo og Sentrum Scene som endestasjon for årets Europa-turné, og ble gitt en velkomst konger verdig.

Første gang jeg ble gjort oppmerksom på Biffy Clyro (8/10) var vel med tredjealbumet Infinity Land fra 2004, (og da spesielt låta Glitter and Trauma) og jeg må innrømme at jeg slet litt med å plassere dem den gang. Var de pop på grunn av de melodiøse og luftige vokallinjene, var de metal/hard rock på grunn av screamovokalen og de tunge riffene, eller var de prog på grunn av de intrikate taktskiftene og konstante vekslingene mellom de nevnte vokalstilene? Atten år, syv album og et lite knippe liveopplevelser senere, kan det vel slås fast at de er “all of the above”. Og det var spesielt den progressive siden deres som virkelig kom ut for å leke denne søndagen.

For etter den rolige starten med DumDum, som advarte om at “this is how we fuck it from the start”, bar det rett ut A Hunger in Your Haunt, som riktignok ikke er den mest innviklede låten i settet, men som likefullt har et instrumentalparti som vil forvirre mang en headbanger. Vokalist og gitarist Simon Neil startet konserten i det som så ut som en svart regnfrakk, og virket nesten som om han hadde blitt inspirert av Gerard Way sine for tiden obskure sceneklær. Bakteppet så nærmest ut som et gigantisk ark med aluminiumsfolie som hadde blitt krøllet, og så rettet ut igjen, med en heftig lysvegg festet foran det som bød på mange flotte fargespill i løpet av konserten. Trivelig var det jo også å se at de to livemedlemmene Mike Vennart og Richard Ingram (som ellers danner duoen British Theatre) denne gangen fikk lov å være mer delaktig på scenen, i stedet for å bli gjemt bak stabler av forsterkere som tidligere.

I flere av anmeldelsene mine kommenterer jeg ofte på allsang, og grunnen til dette er nok at siden jeg er vokalist selv, så er noe av det jeg verdsetter mest i en låt både det å få til å skrive et parti selv som fordrer folk til å synge med, eller å høre en låt hvor man rett og slett ikke klarer å holde kjeft. Biffy Clyro er veldig flinke til å skrive disse partiene, og fansen deres er veldig flinke til å ikke holde kjeft. Første eksempel på dette kom med Who’s Got a Match?, fra mitt favorittalbum Puzzle, og ble fulgt opp med Black Chandelier, der publikum på begge virkelig fikk varmet opp stemmebåndene. Til den påfølgende That Golden Rule kastet Neil regnfrakken samtidig som bandet også fikk besøk på scenen av en fiolinist, som tok plass på en av de to kassene som var bygget opp på hver side av trommesettet, bak forsterkerne.

Ikke lenge etter kom det første av de virkelig store høydepunktene, med duoen Mountains og Machines, begge med gåsehudfremkallende allsang, og sistnevnte med enda en fiolinist. På Machines var det også mulig å høre at Neil var noe sliten i stemmen, hvilket jo er forståelig all den tid det er snakk om siste konserten på turnéen, men det var aldri snakk om noe som ødela fremføringen. Tvillingene James og Ben Johnston på bass og trommer er selve kullskufferne på dette toget, og sørget for at trykket ble holdt oppe konserten gjennom. Og skryt skal de også ha for harmoniseringen med frontmann Neil, som låt nærmest feilfritt. Samtidig hadde nevnte Neil tidvis en gitarlyd med en voldsom punch, og om dette var på grunn av stemming, pedaler eller at han rett og slett brukte en barytongitar skal ikke jeg skryte på meg nok kunnskap om til at jeg klarte å se eller høre det, men det sørget i alle fall for et sinnssykt trøkk.

Etter den lekne Victory Over the Sun, ble frontmannen stående alene igjen på scenen med gitaren sin. Og sammen med publikum skapte han nok et herlig øyeblikk, der størsteparten av Sentrum Scene uoppfordret gjenskapte dobbeltklappene i refrenget på Re-Arrange, som egentlig er ganske godt begravet i miksen på studioversjonen av låten. Så var det rett tilbake på toget, og som om ikke Living Is a Problem (Because Everything Dies) var progget nok fra før, så hadde de både utvidet breaket i midten av låten, og de tillot seg også å leke seg litt ekstra. Noe som ble mottatt til begeistring fra hardcorefansen, og anerkjennende nikk fra mange av de som stort sett holdt seg litt roligere konserten gjennom.

Hovedsettet ble avsluttet med Bubbles og The Captain, begge fra deres mestselgende album Only Revolutions, og der Living Is a Problem hadde blitt tilført litt ekstra lekenhet, hadde The Captain blitt tilført en ekstrem ekstra tyngde både i fronten og i bakenden. Starten på låten kunne faktisk nesten minne om starten på Marilyn Mansons Antichrist Superstar, når den ble tillagt dette ekstra skytset. Noe roligere gikk første ekstranummer, Different People, for seg, før bandet bød på alle sidene jeg nevnte innledningsvis i Cop Syrup. Spesielt imponerende var det å høre hvordan det såkalte ‘call & response’-partiet mellom Neil og Johnstonbrødrene, i screamovokalstil, skled glatt over i en trippelharmoni i refrenget.

Foruten et par “Tusen takk Oslo”, var det ikke sååå mye som ble sagt fra scenen, men allikevel er det en nærhet mellom band og fans som er ganske unikt. Dette ble ikke minst tydelig under avslutningslåten Many of Horror, en låt som på mange måter definerer hvordan man stort sett føler seg etter en konsert med Biffy Clyro. For selv om du ikke har hørt noe med bandet før, eller ikke engang liker dem noe særlig, så er det vanskelig å argumentere mot hvor dyktige de er. Og ikke minst skal du være en ganske gedigen surpomp, for ikke å trekke i det minste litt på smilebåndet av samspillet mellom de på scenen og de ute i salen på denne låten. Men, så virket da også de fleste jeg så på vei ut fra ‘stasjonen’, og ut i den kjølige høstkvelden å bære store smil, meg selv inkludert.

 

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Ketil Martinsen

 

[espro-slider id=16250]

 

Biffy Clyro Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2022

 

Black Stone Cherry @ Rockefeller

Black Stone Cherry
Rockefeller, Oslo
17. september, 2022

 

Sørstatsrockerne i Black Stone Cherry hadde invitert til fest denne lørdagskvelden, og for en heidundrende fest det ble!

Allerede fra første låt var det klare tegn på at det kom til å bli en strålende kveld, og det skal jo godt gjøres å starte et party på en bedre måte enn med Me and Mary Jane. En annen ting som også satt allerede fra første låt var lyden, som var krystallklar og leverte et solid trøkk hele konserten gjennom. Bandet virket tente, og det var tydelig at de var gira over å være tilbake i Europa på turné igjen.

Gutta kjørte videre med en åpningsrekke som bød på én låt fra hvert av de syv studioalbumene de har gitt ut, noe som jeg tror er første gang jeg har opplevd; at et band med en såpass opparbeidet diskografi dekker hele på rappen. Dette trekket gjorde også at man fikk en start på konserten som bød på god variasjon, både i stil og tekstinnhold. For selv om Black Stone Cherry (9,5/10) har blitt en av fanebærerne for den moderne sørstatsrocken, så er det ikke dermed sagt at alt de har laget er countryrock med litt ekstra fuzz, eller at alle låtene handler om hvor flott alt er der nede i sør. Vi fikk blant annet ren hard rock i form av Blind Man, tekst med et aldri så lite glimt i øyet i form av Cheaper to Drink Alone, og ikke minst en erkeamerikansk frihetsfølelse, med ord til ettertanke gjennom Like I Roll.

Siden sist undertegnede så bandet på Vulkan i 2018 så har de også foretatt sitt første medlemsbytte, da Jon Lawhon i fjor trappet ned av personlige årsaker, og Steve Jewell tok over på firestrenger’n. Og nevnte Jewell gjorde så absolutt en god figur, både musikalsk og ved at han nok er hakket mer bevegelig på scenen enn Lawhon, og således står godt i stil til gitarist Ben Wells. I front stod som vanlig Chris Robertson med stoisk ro, og briljerte med både vokalprestasjoner og gitarsoloer. At han er flasket opp på Jimi Hendrix, Freddie King og Lynyrd Skynyrd er en dårlig bevart hemmelighet, på lik linje med at han vanskelig kan skjule sitt geografiske opphav når han snakker mellom låtene. Og kanskje er det sørstatsgjestfriheten som gjør Black Stone Cherry til en særs sympatisk gjeng? I alle fall var det få blant publikum som takket nei da de ble inviterte ned til Soulcreek, og allsangen runget på “yeah, yeah”-partiet på et halvfullt Rockefeller. Og dét var vel kanskje det eneste som var litt skuffende denne kvelden, nemlig publikumsoppmøtet. For det virket helt naturlig at etter et utsolgt John Dee, og hva jeg husker som et ganske fullsatt Vulkan, så var Rockefeller det neste steget. Men, selv med kun første etasjen åpen, så var det ikke stappfullt nede på gulvet. Men, de som var der viste i alle fall sin kjærlighet til bandet, og forhåpentligvis blir det større oppmøte neste gang, det fortjener de.

Etter nok en låt fra andrealbumet Folklore & Superstition, nemlig Devil’s Queen, var det klart for trommesolo. Og det som ofte pleier å være den posten på programmet som blir benyttet som pissepause, ble i John Fred Young sine hender heller til et punkt man ikke ville gå glipp av. Mannen er et beist på trommene, og minner ikke så rent lite om nettopp The Animal fra Muppet Show heller. Trommesoloen sklei elegant over i introen til åpningslåta, Rain Wizard, fra det selvtitulerte debutalbumet, og med den en av kveldens feteste gitarsoloer. Like etter kjørte de likesågodt en trio fra tredjealbumet Between the Devil & the Deep Blue Sea, et album som de i sin tid omtalte som overprodusert. Men låtene står seg absolutt live, og mens In My Blood er en ofte oversett perle, så har White Trash Millionaire blitt en av låtene det ville blitt ramaskrik over, om de fjernet den fra settlisten. Så har man Blame It on the Boom Boom da, en personlig favoritt, og en partylåt det er vanskelig å stå stille til. Og ikke minst et mantra det er vanskelig å være uenig i: “If you wake up in the morning in somebody else’s room room, blame it on the boom boom.”

Sist i hovedsettet kom låten som nok var manges introduksjon til bandet, i alle fall de som har hengt med siden starten på midten av 2000-tallet, og låten som fortsatt står igjen som selve essensen av hva Black Stone Cherry er, nemlig Lonely Train. Tungt og fett gitarriff, svæære trommer, kruttsterk og fengende vokal og en tekst som klarer å være reflektert uten å bli pretensiøs. Der har du Black Stone Cherry. Og etter en kort pause kom Robertson og Wells tilbake på scenen, og startet på det som nok er den flotteste låta bandet noensinne har skrevet, Peace Is Free. Robertson fikk virkelig vist hva som bor i han som vokalist, så også TJ Lyle (fra oppvarmingsbandet The Georgia Thunderbolts), som gjestet scenen til andreverset. Før resten av bandet sluttet seg til, og fullførte låta til stor allsang. Dermed var en av årets beste konsertopplevelser et faktum, og spesielt settlisten, og da ikke minst oppsettet av den, var nært optimalt.

Så får man bare håpe at publikum kjenner sin besøkelsestid neste gang de kommer til byen. En ting er i alle fall sikkert, jeg skal dit!

 

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=16220]

 

Black Stone Cherry Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, European Tour 2022

Clutch @ Sentrum Scene

Clutch
Sentrum Scene, Oslo
24. august, 2022

 

Clutch returnerer til hovedstaden etter ni lange år. Var det verdt ventetida?

Etter ni års venting var det endelig klart for en ny rockevekkelse med Marylands fineste utvalgte.

For det har nemlig gått hele ni år siden sist Clutch (7,5/10), gjestet hovedstaden. Og noe av grunnen til dette er jo at flere i følget ble utestengt fra Norge i et par år, fordi turnébussen deres den gang ble stoppet på grensen, hvorpå det ble funnet en liten mengde ulovlige substanser. Og så har det jo vært denne hersens pesten, som deretter hadde utsatt nettopp denne konserten et par år. Så det var et etterlengtet gjensyn, noe publikum også ga uttrykk for, såvel som Neil Fallon som takket publikummet for å ha stått i det han kalte tidenes lengste kø.

Og denne gangen hadde Fallon & co. mer fokus på rocken enn på vekkelsen, selv om det er umulig å ikke trekke paralleller mellom Fallons sceneopptreden og den til enkelte allerede godt karikerte pastorer nedover i sørstatene av USA. Men, til tross for at det finnes både lyder av sørstats-sumper, såvel som virkelig seige, på grensen til dronende, stonerrocklåter i arsenalet til Clutch, så var det et overtall av beint frem rockelåter som beleiret settlisten denne kvelden. Noe som i og for seg er greit nok for å få liv i publikum, selv om jeg personlig gjerne skulle sett ennå litt mer av mangfoldet de har i diskografien, og ikke minst ennå mer av Pastor Fallon.

Det hele startet på begynnelsen, i dobbelt forstand, med debut-EP’en deres fra 1992, Passive Restraints, før de lettbent hoppet over til tittellåten fra albumet de turnerte sist de var her til lands, nemlig Earth Rocker. Den første låten som virkelig fikk liv i publikum var X-Ray Visions, som akkurat som på sitt tilhørende album Psychic Warfare ble etterfulgt av den ikke like umiddelbare Firebirds. Så var det tid for kveldens føste smakebit fra det kommende albumet, ved dettes nesten-tittellåt Slaughter Beach. En låt som så absolutt har potensiale, og gjør at det lover godt for den forestående utgivelsen. Låten hadde passet godt inn på det forrige albumet, Book of Bad Decisions, og siden undertegnede setter dette som den beste utgivelsen siden From Beale Street to Oblivion fra 2007, så tar jeg dette som et godt tegn.

Kveldens kanskje mest funky duo kom i form av The Soapmakers og A Quick Death in Texas, mens den påfølgende Book of Bad Decisions-duoen In Walks Barbarella og How to Shake Hands, var blant de lyriske høydepunktene denne kvelden. Spesielt sistnevnte med sitt ikke så rent lille stikk i siden til valgprossessen og enkelte politikere i USA, stod frem som en favoritt. Så er det jo alltid fett å høre snaue 1500 personer gaule at de vil ha Jimi Hendrix på tjuedollarseddelen, og Bill Hicks på femmer’n, selv om de kanskje ikke har den helt store påvirkningskraften akkurat der.

Etter ennå en ny låt, Nosferatu Madre, og kveldens lengste tittel i Walking in the Great Shining Path of Monster Trucks, kom det som nok må betegnes som kveldens beste låtrekke. At bandets desidert beste album Blast Tyrant ble avspist med kun én låt er jo skandale, men til gjengjeld blir det aldri feil å høre The Mob Goes Wild (sånn apropos fet tekst!). Omtrent like stor skandale er det at Robot Hive/Exodus og From Beale Street to Oblivion led samme skjebne, men også herfra var det i det minste to kremlåter vi fikk servert, Mice and Gods og den Store publikumsfavoritten (med stor S), Electric Worry. Legg til Pure Rock Fury, og du har en meget god avslutning på konserten, hvilket også var slutten på hovedsettet.

Men etter et noen minutter kom bandet, som for øvrig må være det bandet i verden som ser minst ut som rockestjerner, tilbake på scenen for et knippe ekstranumre. Og disse skal jo gjerne være selve toppen av kransekaka, kirsebæret på toppen av milkshaken, men i stedet fikk vi en passende og to helt greie låter som hadde gjort seg bedre tidligere i settet. Kveldens sløyeste låt, Spacegrass, er unektelig fet, og gjør seg i og for seg ikke bort som den “rolige” låten til å starte ekstranummersekvensen, før man får full utblåsning med en låt eller to til. Og det er ikke at Noble Savage og The Face er dårlige låter, det er bare at bandet har flere favner med andre som er bedre, og som antagelig også hadde fått publikum til å gå enda mer av skaftet.

Men, dette med settlister vil jo alltid skape diskusjoner, og å sette sammen den perfekte være en særdeles personlig øvelse. Det bandet skal ha for, er at fra de 13 albumene bandet snart har gitt ut, samt 8-9 EP’er, hadde de plukket låter fra hele 12 av dem. Selv skulle jeg altså gjerne sett mer fra gullperioden 2004 til 2007, med disse forannevnte albumene som altså bare fikk én låt hver, i stedet for at to album som jeg mener etter Clutch sin standard er mer middelmådige, Earth Rocker og Psychic Warfare, stakk av med fire hver. Så er det garantert mange der ute som er av stikk motsatt oppfatning enn meg, og det er helt greit. Faktisk er det bare bra, for hva skulle man ellers diskutert? Uansett var det utrolig godt å se bandet igjen, og det som ble levert ble som vanlig levert på ypperste vis. Det gledes til nytt album, og forhåpentligvis tar det ikke ni år til neste gang vi ser dem igjen her til lands.

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder : Terje Dokken

 

[espro-slider id=16189]

 

 

Clutch Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2022, Go Forth Ad Infinitum XXII

 

Beyond The Gates – Dag 5

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Lørdag 6. august, 2022

 

Det amerikanske goth metalbandet Unto Others (2/10) startet ballet lørdagen med det som helt åpenbart var festivalens dårligste booking. Svak og direkte kjedelig clean vokal kombinert med trommespill i “Coldplay-kategorien” (nei, det var ikke noe kompliment) og en scene som nok er altfor stor for dette bandet. Det var glissent i Grieghallen så tidlig og det forstår vi godt, for dette var rett og slett ikke godt nok på en festival som har skjemt oss såpass bort hele uken. Det eneste som trekker noe opp er at bandet lånte Adam Zaars fra Tribulation på sologitar, og den gutten kan virkelig spille der han danser seg gjennom settet.

I avdelingen for “andre boller” kommer så selveste Tribulation (8/10), et band som siden starten har gjennomgått en transformasjon fra å være et høyst respektabelt death metalband til et spennende, mørkt og sexy beist av et gotisk metalband med glimrende låter og et sound enkelte har beskrevet som “hvordan det ville låte hvis musikken til Ghost matchet det visuelle”. Gjennom et sett hentet fra bandets tre siste album, som har blitt rost opp i skyene av både presse og publikum, demonstrerer de tydelig hvorfor de fortjener en plass på scenen denne dagen sammen med de to legendebandene som de aller fleste tross alt er i Grieghallen for å se denne kvelden. Ikke minst skinner de to låtene fra Children of the NightMelancholia og Strange Gateways Beckon – som dunkle stjerner i settet, men det hele er gjennomgående såpass bra at bandet kunne ha vært verdige headlinere en hvilken som helst annen kveld…

For om Tribulation er verdige kronprinser til den svenske metaltronen, er det ingen tvil om at det er Candlemass (9,5/10) som er de rettmessige kongene. I 40 år har Leif Edling og hans kumpaner levert deilig, seig og episk metal til folket, og i kveld skulle bandet som tross alt oppfant begrepet doom metal levere en helt spesiell konsert der 1987-eposet Nightfall ble fremført i sin helhet. Denne skiva er et av sjangerens helt store verk, og det var åpenbart at mange i salen nøret et nærmest religiøst forhold til albumet. Dermed er det ikke rart at jubelen sto i taket og voksne menn og kvinner med tårevåte øyne og fårete glis satt andektige fra introen Gothic Stone og mektige The Well of Souls for å ta inn denne seansen. Det musikalske var selvsagt på plass, så det eneste spørsmålet var om vokalist Johan Längqvist ville klare å levere dette materialet på samme nivå som Messiah Marcolin. Sistnevnte sang jo på denne skiva, og er eneste medlem derfra som ikke er med i dagens besetning, men Längqvist er tross alt bandets originalvokalist, og fra første stund var det åpenbart at vi ikke hadde noe å frykte. Han rett og slett EIDE materialet, og leverte klassikere som At the Gallows End, Samarithan og Bewitched med den aller største selvfølge. Og når albumet var gjennomspilt og man kunne tro at det hele var over, får vi først Mirror Mirror fra Ancient Dreams og deretter vidunderlige Solitude fra bandets banebrytende debut Epicus Doomicus Metallicus. Intet mindre enn en mesterlig oppvisning i – du veit det – episk doom metal!

Så var endelig stunden kommet som hele festivalen hadde ledet opp til. Med så mange store konsertopplevelser er det nærmest utrolig at det fremdeles er noe igjen som kan gi oss hakeslepp, men selvfølgelig er den store godbiten – det bekmørke kirsebæret på toppen av den demoniske milkshaken – spart helt til slutt. Og hvem er denne karen med horn og kappe på? Han ligner litt på Satan i grunn, men det er ikke ham, det er King Diamond! Der står han med resten av Mercyful Fate (10/10) og foran et lykksalig måpende publikum er de i gang med The Oath før vi har rukket å si “Falsett er fett”. A Corpse Without Soul er neste, og det er allerede åpenbart at nevnte falsett sitter som et skudd, noe som på ingen måte er en selvfølge etter alle disse årene. The Jackal of Salzburg er kveldens eneste nye låt i et sett som betimelig nok ellers utelukkende har fokus på bandets tre første utgivelser, og som lover godt for et nytt album, når enn det måtte komme. Derfra og ut kommer klassikerne som blasfemiske perler på en særdeles djevelsk snor, og vi velter oss i uhellige herligheter som A Dangerous Meeting, Black Funeral og allsangfavoritten Evil. Kong Diamond selv leder showet med den mest soleklare autoritet, og resten av bandet låter så bra at det er en ond fryd. Come to the Sabbath tar stemningen helt opp i taket av Grieghallen, og det er nærliggende å tro at denne vil avslutte det hele, men neida. Det er alltid plass til litt mer Satan, og det er nettopp episke Satan’s Fall som får æren av å avrunde en svartmagisk konsertopplevelse, og også hele festivalen på ypperste vis.

Som helhet er Beyond the Gates (10/10) en så drøyt bra festival at det bare er å ta av seg hatten. Bookingen er noe av det ypperste i norsk festivalhistorie, med et program der man ikke ser pølsa for alle rosinene, og vi lurer VELDIG på hva de kommer til å gjøre for å overgå seg selv i 2023. Tør vi i all beskjedenhet pitche Possessed som kan fremføre albumet Beyond the Gates i sin helhet som en av headlinerne? Ja, det tør vi. Uansett er vi ikke det minste i tvil om at det kommer til å bli bra, og vi kommer garantert tilbake neste år. Og da er vi på plass HVER DAG!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Espen Nørvåg Slapgård
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16162]

 

 

Beyond The Gates – Dag 4

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Fredag 5. august, 2022

 

 

Det var litt av en metalkveld vi fikk servert fredagen under årets Beyond the Gates, da tre av Norges tidligste, beste og mest innflytelsesrike band skulle fremføre verk produsert i selveste Grieghallen med ingen ringere enn legendeprodusent Eirik “Pytten” Hundvin som lydtekniker. Grieghallen er som kjent oppkalt etter komponist Edvard Grieg, som står for noen av det norskeste innen musikk, og det gjør jo black metal også! Det aner oss at innovatøren Grieg ville nikket anerkjennende til kveldens prosjekt, og de rundt 2000 menneskene i salen denne kvelden kan umulig ha blitt skuffet, for dette var virkelig en opplevelse av de sjeldne. Krystallklar lyd og super stemning fra et nær ekstatisk publikum!

Enslaved (8/10) åpnet ballet fredagen med å fremføre Vikingligr Veldi, deres debutalbum fra 1994, et av de siste albumene utgitt på avdøde Øystein Aarseths plateselskap Deathlike SIlence, og begynnelsen på genren Viking Metal. Da albumet ble spilt inn i Grieghallen våren 1993 var gitarist Ivar Bjørnson fremdeles ikke fylt 16 år (!), og han er fremdeles primus motor i bandet. Måtte evigunge Bjørnson aldri forlate Enslaved eller oss, for bandet har gjennom de snaut tredve årene de har holdt det gående blitt et av Norges helt klart beste liveband (uansett genre tør vi påstå). Vi fikk også servert en gjesteopptreden av trommeslager Trym Torson. Det lyder monumentalt og mektig av Enslaved, og Vikingligr Veldi låter som et opus skrevet for en vikingekonge.

Enkelte musikkopplevelser er mer emosjonelt ladet enn andre, enkelte festivalopplevelser likeså. Årets Beyond the Gates var, som nevnt, et godt eksempel på dette. Ventetida forsterket alle følelser, lineupen var vill, og vi vaset rundt i lykkerus som en gjeng overmodne plommer. Lite passer vel bedre da enn å like gjerne toppa heile driden nest siste festivaldag med en trippel norsk i omgivelser der historien og minnene formelig renner ned langs veggene.

Emperor (10/10) er et band som betyr veldig mye for mange. Forventningene til hva vi skulle få høre i løpet av denne korte tida var nesten fysisk følbar, og gleden var da de pangstartet med In the Wordless Chamber. Hoi! Her var planen uansett ikke å kjøre noe skive i sin helhet, men derimot reineste hitparaden; Thus Spake The Nightspirit, The Loss and Curse of Reverence, Cosmic Keys….. Holy ravioli, for et rush! Vi befinner oss i Grieghallen og det er ingen grunn til å bruke tid på å snakke om lydkvalitet. Her var det heller bare å lene seg godt tilbake i godstolen (for dem av oss som satt) og NYTE. Ingen overflødig babbel, tant eller fjas, bare et monumentalt musikkhistorisk øyeblikk som vil leve evig. Der kommer Mortiis og Faust også, så kult. Først for et par runder med covere av Bathory og Celtic Frost, og så… Aah, de spiller Wrath of the Tyrant. Sjøl kunne jeg ikke komme lenger ut på stolkanten. I am the Black Wizards! Det finnes stunder der du har lyst til å fryse tida. Jeg prøvde opptil flere ganger, og når det går opp for oss at det ubønnhørlig er kommet til veis ende, føles det som å bli revet opp med rota: hva med Ye Entrancemperium? HVA med Ye Entrancemperium?? Må vi GÅ nå? Må vi gå, UTEN dette siste emperorske mesterverket av en gigantisk musikalsk kjempe-nys som ikke ville ut likevel? Jeg tviler ikke på at det nærmest rakner for enkelte når det viser seg at vi slipper å gå uforløste. Trym måtte bare få tid til å SETTE SEG. Jeg ser hoder eksplodere, mitt eget inkludert. Lufta i Grieghallen er tett og varm av mennesker i intens eufori, men hvem tenker vel på oksygen nå? Lykken er fullkommen, og vi kan sveve ut i Bergensregnet for å samle både oss sjøl og krefter før den siste av de tre store….

Black metalens gudfedrene Mayhem (10/10) fremførte skiva De Mysteriis Dom Sathanas i sin helhet. Albumet som er allment akseptert som verdens beste black metal-album ble innspilt her i Grieghallen i 1992-93 og utgitt etter Øystein “Euronymous” Aarseths bortgang i 1993. Det var som vanlig lite publikumsfrieri og snakking mellom låtene fra de kappekledde gudfedrene, men vokalist Attila Csihar fikk stor boltreplass og var i det energiske hjørnet hele denne kvelden. Det virket som om han var kommet hjem, og det så ut som at bandets showmann koste seg på scenen. Og hvordan får han egentlig til å gå fra brutal growling til gregoriansk sang og tilbake igjen? Attila er så uanstrengt og ekte der han flakser på scenen, muligens godt inspirert av King Diamond (vi kommer senere tilbake til sistnevnte). Ikke det at bandets øvrig deltakere låt noe dårligere, trommene til Hellhammer hørtes identiske ut som på plate, noe alle vet ikke er like lett å få til live. Med Pytten bak spakene kom magien fra De Mysteriis Dom Sathanas til sin full rett, og vi håper virkelig denne opptreden ble tatt opp og blir en liveutgivelse, for så bra låt det!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16108]

 

Beyond The Gates – Dag 3

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Torsdag 4. august, 2022

 

 

Festivalens tredje dag startet for mange allerede relativt tidlig på ettermiddagen, da Kulturhuset åpnet dørene for hele 700 metalfans – nær dobbelt så mange som “offisiell kapasitet” – som troppet opp for å få med seg Djevel og Darvaza. Dette ble for tidlig for oss, så vi startet torsdagen på USF Verftet med et brak da våre islandske frender i Misphyrming (7/10) åpnet ballet med en heidundrende konsert. Det er tydelig at Misphyrming har hatt masse spilleerfaring siden de startet opp for under ti år siden. Dét, kombinert med all den innestengte energien flere av oss føler på etter at pesten stengte konsertscenen, gjorde at vi fikk oppleve islandsk urkraft og energi av beste sort! Islendingene viser veien i den moderne black metal-scenen for tiden, og det vil overraske lite om disse headliner Inferno om noen år, og flere utgivelser.

Trøndermesterne Whoredom Rife (8/10) fortsatte festen torsdag, og gjør som vanlig akkurat som de selv liker og vil. Kompromissløst og deilig er vel de enkle stikkordene og fasiten fra de egenrådige musikerne fra Nidaros, som aldri må finne på å gå på akkord med seg selv. Vi føler oss trygge på at de virkelig ikke giør det, og serverer flere klassikere i årene fremover. Settet var forøvrig altfor kort, bare førti minutter, og det førte vel til at vi dessverre ikke fikk servert episke Einride fra siste skiva, fjorårets Winds of Wrath – et album som allerede har oppnådd status som en moderne metal-klassiker.

De finske veteranene Archgoat (7.5/10) kan plasseres i det lydmessige skjæringspunktet mellom primitiv svartmetall og proto-dødsmetall som også representeres av andre travere som Blasphemy og Profanatica. I motsetning til mange utøvere i denne sjangeren har Archgoat valgt å gå for en produksjon på skivene som tillater at man kan høre hva alle de involverte faktisk spiller. Vi var derfor spente på å høre om dette lot seg overføre til en scene. Brødrene Ritual Butcherer og Lord Angelslayer infridde absolutt, for dette var nøyaktig så beintungt og truende som det burde være. Lydmannens “alt på maks”-policy slo litt uheldig ut på de fleste blastbeat-partier, hvor det ble en smule grautete, men det ødela ikke opplevelsen nevneverdig. Noe av det mest imponerende med bandet er den umenneskelige vokalen til Angelslayer. Det høres ut som stemmebåndene hans er plassert et godt stykke ned i tarmsystemet, og startet passende nok konserten med å gulpe opp et par liter med blod før han gjøv løs på første vers. Bortsett fra nevnte blodfontene er dette et band som ikke akkurat byr på seg sjøl fra scena, men gjør det de skal gjøre og er verdige fakkelbærere for skitten nekrometall av den tyngre, eldre skolen.

De mystiske balaclavakledde polske tøffingene i Mgła (8,5/10) lot deretter sin ondskapsfulle taake renne over et forventningsfullt publikum, og dette er nok et moderne black metal-band som virkelig setter standarden for hvordan en fortsatt ung genre kan videreutvikles. Vi var bortskjemte hele kvelden med noen av de beste nye band innen sjangeren, og Mgła skuffet selvsagt ikke! Det trekkes for at vi ikke fikk Age of Excuse 1 fra skiva ved samme navn, men for en fornøyelse det er å følge med på trommeslager “Darkside”, som i høyeste grad bidrar og medvirker på bandets låtskriving og særegne trommebruk. Lyden på Verftet kunne med fordel vært mye bedre, spesielt under de polske guttas besøk, og det er nesten litt rart at selveste Satyricon (som dessverre måtte avlyse årets festivalbesøk) skulle spilt her på tirsdagen, all den tid frontfigur Sigurd Wongraven er kjent for en detaljorientert holdning til lydmannen. Neste år foreslår vi at alle spiller i Grieghallen!

Tyske Sodom (9,5/10) avsluttet torsdagen på USF Verftet, og hvordan er det egentlig mulig for vokalist og bassist Tom Angelripper (bandets eneste originale medlem) & Co å holde et slikt trøkk etter over førti år på veien?! Vi lot oss rett og slett imponere over hvor fett legendene i Sodom klarer å spille og fremføre sitt repertoar av den ypperste klassen innen thrash metal. Bandet vet nok godt hvilken status og posisjon de har, men maken til spilleglede da! Publikum var, slik vi har blitt vant med etter gjenåpningen av kulturlivet, særdeles bra, og var i aller høyeste grad med på å gjøre denne konserten til en for historiebøkene.

Heldigvis hadde natta mer å by på for oss som fremdeles ikke hadde fylt opp live-kvota vår for dagen. Og selv om ultra-psykedelisk okkultisme kanskje ikke er det som ville fylt opp Grieghallen i kveld, var det et ikke helt ubetydelig antall som møtte opp på Kulturhuset. Dette er vårt første live-møte med amerikanske Ominous Resurrection (10/10), sikkert i likhet med mange andre. Bandet er nå vel installert hos Terratur Possessions, og har 2 fullengdere (Omniscient fra 2014 og Judgement fra 2020) på bok. Vi var spente på om dette avanserte lyduniverset, som i all sin forfinede råskap trygt kan karakteriseres som særegent, vil kunne formidles og bli konsumert med gjensidig glede. Fasilitetene og lyden på Kulturhuset er meget bra, og la oss si bare si det sånn at det virker ikke som om noen er skuffa. Gutta bare STÅR der, som benebbede påler, og folk går i transe. Det umiskjennelige New York-soundet overføres til Bergen for en kort, men takknemlig stund. Drivende, hypnotiserende black metal-avantgarde, tidvis groovy, tidvis skarpe gitarer og ortodokse chants, tar ville veier som faktisk leder til plasser der man gjerne vil bli litt til. Eller “funker som ei kule”, som det også går an å si. Ominous betyr “illevarslende”, men for de som elsker band som Negative Plane, Occultation, Mortuary Drape og liknende, er dette absolutt ikke illevarslende, men aldeles strålende nyheter. Vi sees igjen, nebbdyr.

Misotheist (8/10), dere. Et band som har sitt opphav i det som trygt kan kalles et av verdens viktigste og mest betydningsfulle åsteder for black metal, et overflødighetshorn av kreative krefter, den helligste av de hellige sjanger-graler, også kjent som Barteby. Dette lokomotivet skal få avrunde kvelden på Kulturhuset med sitt ennå ganske unge reportoar (Misotheist fra 2018 og For the Glory of Your Redemeer fra 2021). Disse to utgivelsene består av tilsammen 6 låter – lange, mektige og sterke som bare juling. Utvalget vi får servert i kveld er det jvi må kunne kalle en maktdemonstrasjon. Kompakt, massivt og vakkert. Nidrosian delight, helt enkelt. Det øses på, det dampveivalses, og det er jammen bra at lyden og venuen funker så godt, for disse karene har skrudd opp volumet på max! Enkelte elementer som er særegent for Misotheist, som f.eks. bruk av dissonans, forsvinner noe når lydnivået er såpass høyt. Det ser dog ikke ut til å plage noen, ei heller bandet sjøl, som nikoser seg i tajtaste harmonien ever. Men du veit, de fleste av oss foretrekker å nyte deilige ting uten beskyttelse, så LITT roligere på wattet neste gang, det fortjener utsøkt musikk som dette. Hail Nidaros!

 

Ord : Ingar Ulltveit-Moe, Anders Ugmod & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

 

[espro-slider id=16046]

 

 

 

Beyond The Gates – Dag 2

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Onsdag 3. august, 2022

 

 

Hallå Bergen! Det er sjelden det har vært så deilig å være tilbake i en by som det var å plante føttene på Bergensk grunn denne onsdagen, vel vitende om at man allerede hadde gått glipp av en dag med deiligheter, men likevel lykkelig over å atter skulle stupe inn forbi portene på Beyond the Gates. Fra den spede start for 10 år siden til i dag har festivalen gått fra å være et slags “tilbake til undergrunnen”-ekko av den idealistiske forgjengeren Hole in the Sky til å overgå alt hva HITS noensinne kunne ha drømt om å være, og det uten å ofre det minste fnugg av integritet, ekthet (hva nå enn det betyr i disse dager) eller regelrett uforfalsket kjærlighet til metal.

Vi ankommer litt for seint til å få med oss ettermiddagens band på Kulturhuset, og vender like greit nesa rett mot USF Verftet, der de svenske okkultistene i Year of the Goat (8,5/10) leverer et herlig sett bestående av låter som primært er hentet fra bandets så langt nyeste utgivelse, Novis Orbis Terrarum Ordinis fra 2019. Med referanser som spenner fra Black Sabbath og Blue Cheer til Devil’s Blood og tidlig Ghost, er det mye å hente her for alle som elsker passe dyster og teatralsk 70-talls psykedelisk hårdrock med herlige riff, fete låter og et lekkert groove. Svenskene er kanskje ikke tidenes råeste på kommunikasjon, men tar det hele igjen med en vanvittig meloditeft og en gudbenådet (pun intended) vokalist, som hever samtlige låter fra knallbra til eksepsjonelt bra. En perfekt start på festivalen for vårt vedkommende, med andre ord.

Deretter er det klart for et av de bandene mange åpenbart har høyt på lista over favoritter denne kvelden. Britiske Satan (7,5/10) fikk lov til å være først ut av tre band på festivalen med navn som alluderer til en populær kar med klover og horn, og de leverer et forholdsvis kort, men effektivt sett der halvparten av låtene er hentet fra bandets snart 40 år gamle debutalbum Court in the Act, inkludert de to låtene som henholdsvis åpner og avslutter både nevnte album og kveldens konsert. Dessverre blir førstelåta Trial by Fire hemmet av tekniske problemer, og må kuttes litt over halvveis. Dermed blir det opp til frontmann Brian Ross å underholde publikum med sine tanker om Dr. Who og annet til dette er rettet opp. Ross har en underfundig karisma som publikum åpenbart setter pris på, og kommuniserer mye mellom låtene. Underveis nevner han flere ganger at bandet har begrenset med tid, og det slår oss at de nok kunne ha presset inn minst en låt til med litt mindre prat, men det får så være. Det vi får treffer bra, og det nyere materialet fungerer bra sammen med de eldre sakene, og dermed virker alle fornøyde.

Det tredje bandet ut på USF Verftet denne onsdagen er Lucifer (7/10). Vokalist Johanna Sadonis (Platow Andersson) er nå eneste gjenværende originalmedlem i bandet. Det har vært en del utskiftninger siden starten i 2014, men det har allerede blitt noen år med dagens besetning: Nicke Andersson tok over trommene i 2017, de to gitaristene Martin Nordin og Linus Björklund mønstret på i 2018 og bassisten Harald Göthblad ble med i 2019. Med fire studioalbum bak seg og det femte “in the making”, er det nok materiale å ta av på tiden de har til rådighet, og det er hovedsakelig låter fra de tre siste utgivelsene settet baserer seg på. Det låter tight, tungt og tøft. Johanna Sadonis’ stemme har med årene utviklet seg til å bli en kraftfull vokal som kler de tunge riffene godt, og Nicke Anderssons trommespill har definitivt gitt Lucifer et løft. Høydepunkter er Dreamer fra bandets andre album.

Onsdagskvelden på Verftet avsluttes som den åpnes med svenske suvereniteter, og for de av oss som nylig opplevde Opeth (10/10) på Tons of Rock var selvsagt kveldens store spørsmål om de kunne gjenta magien fra den konserten og om de ville kjøre identisk settliste eller dra på med noe helt eget i anledning denne festivalen. Svaret på det første spørsmålet ble er ubetinget rungende “JA!”, noe vi skjønte allerede tidlig i konserten, Og like tidlig var det mye som kunne tyde på at det andre spørsmålet skulle få samme svar, ettersom de to første låtene – Hjärtat Vet Vad Handen Gör og Ghost of Perdition – var de samme som åpnet i Oslo. Og riktignok spilles underveis de samme låtene i løpet av konserten, men Bergen får et par godbiter til, og først av disse er Cusp of Eternity fra Pale Communion. Dette er åpenbart en favoritt hos mange, og viser bandet på sitt kanskje mest groovy. Litt senere får vi til overmål det Mikael Åkerfeldt kaller en en hyllest til 80-tallets metal-ballader, men det må kunne påstås at den vakre og atmosfæriske In My Time of Need fra 2003-opuset Damnation er et stykke unna Poison og Bon Jovi. Settet avsluttes etter åtte flotte låter (og fire merker smør) med den etter hvert sedvanlige maktdemonstrasjonen Deliverance, og selv om man kunne ønsket seg både eldre materiale og minst dobbelt så mange låter, blir det bare fjas og fjolleri å skulle trekke noe som helst ned på det som faktisk leveres fra scenen. Og da inkluderer vi Åkerfeldts lille “Tack Oslo,” som neppe noen andre ville ha sluppet unna med i byen mellom de sju fjell, men som heldigvis alle skjønner er en spøk. I motsetning til bandets totalt suverene låter…

Vi er sultne på mer metal, og tar nå turen til Kulturhuset, der vi først lar oss underholde storlig av bergenserne i Phantom Fire (7,5/10). Denne trioen er ment som en hyllest til mye av den deilige metalen gutta selv vokste opp med, og bandets eget materiale er preget av sotete speed metal med anslag av både thrash og mer klassisk hardrock, men tøyd til det ytterste med masse ekstra skitt og smuss over det hele. De to herrene Frode “Eld” Kilvik og Kjartan “K_G” Grønhaug spilte også sammen i sårt savnede Kraków, men dette er et godt stykke unna gamlebandet uttrykksmessig. Betegnende nok for retningen de har tatt, velger de å covre Sepultura-klassikeren Refuse/Resist, til allmenn begeistring, men mesteparten av materialet er fra deres debutalbum The Bust of Beelzebub fra i fjor. Bandet leverer så det suser, og vårt tips er at de kommer til å ta et sjumilssteg opp og fram hvis de fortsetter å bygge på det fundamentet de har lagt. Skål – sees neste gang også!

Selvsagt måtte det nok en runde svensker til for å sette siste rest av skap på plass, og nattas siste band er Portrait (10/10). Nå er det mange som begynner å bli tappet for energi, så det måtte noe helt eksepsjonelt til for å holde stemningen oppe, og heldigvis er det akkurat dette skåningene leverer. Musikalsk er det rett og slett klassisk metal med innslag av speed, men FOR noen låter de har og FOR EN JÄVLA RÖST vokalist Per Lengstedt har! De pipene der får kjørt seg fra første stund, og viser en mann med en lungekapasitet av en annen dimensjon. I tillegg er bandet tightere enn et par spandexbukser på en elefant, og med en særdeles trivelig katalog å ta av blir dette intet mindre enn en total svea-triumf mellom de syv fjell. De kunne ha sablet oss ned og overvunnet oss totalt med bare eget materiale, men velger å avslutte hele kalaset med en fremdragende versjon av Manowar-dängan Blood of My Enemies, og når den er ferdig er det bare å moppe opp restene av publikum fra gulvet, vrenge oss ut i ei bøtte og helle oss ut i rennesteinen så vi kan begynne å samle krefter til neste dag.

Ord : Espen Rock Nørvåg Slapgård & Mari Thune Husvik
Bilder : Storm Drabitus & Jarle H. Moe (Opeth)

 

[espro-slider id=15999]

 

Rammstein @ Bjerke

Rammstein
Bjerke Travbane, Oslo
24. juli, 2022

 

Da vi aldri har vært videre opptatt av hester, måtte det mer enn noen firbeinger til for å dra oss til Bjerke Travbane. Det tolvbeinte monsteret Rammstein (9,5/10) var akkurat det som skulle til, og dermed innfant vi oss blant de 60.000 publikummerne på det som faktisk var den største konserten for et betalende norsk publikum gjennom tidene. Etter et upåklagelig knirkefritt innslipp, er det åpenbart at så mange mennesker lager litt kø for å handle drikkevarer, gå på toalettet eller kjøpe trøyer, men dette legger ingen demper på stemningen for de fleste. Denne stemningen forsterkes forøvrig at at det eneste vi får høre før Rammstein selv går på scenen, er Rammstein. Først over lydanlegget og deretter i pianoversjoner av oppvarmerne som vi strengt tatt ikke ser noe poeng i å si mer om enn at de var et utradisjonelt valg som kanskje ikke akkurat fenget massene.

Det gjorde derimot hovedattraksjonen, og det tar ikke lang tid fra en liten melding over høyttalerne om at bandet oppfordrer publikum til å holde mobiltelefonene i lomma under konserten (dere kan gjette om folk brydde seg det minste om akkurat den beskjeden) og Rammstein-logoen med rødt, hvitt og blått som bakgrunn stiger opp over den helt kokorama-tøffe scenen, før de 60.000 – med noen særdeles få unntak – er med på notene, synger med (på tysk, ja), klapper, danser og generelt koser seg gløgg. Bandet velger å åpne med Armee Der Tristen og Zick Zack, som er to av fire låter denne kvelden fra bandets ferskeste album. Deretter følger en perlerad av godbiter – Links 2 3 4, Sehnsucht, Zeig Dich og makaløse Mein Herz Brennt – og det er åpenbart at bandet har tenkt å fordele settet sitt særs demokratisk utover hele katalogen sin. Og hva er det? Jo, det er bra!

Naturligvis er det ikke en Rammstein-konsert uten masse pyro-moro, og på Puppe setter de like greit en overdimensjonert barnevogn i flammer. Utover i settet får vi mer gnister og flammer fra pil og bue, en diger grill – og her snakker vi tidenes feteste barbecue! Fra de enorme tårnene på scenen og ute blant publikum, i tillegg til mengder av svart konfetti, som mest av alt minner om en ond sverm av insekter eller aske, som spys ut over publikum. Ondt skarreværra! Deutshcland er jo en real allsang-schläger, og det må da være trivelig å stå der og høre 60.000 nordmenn gaule “Deutshcland, Deutshcland über allen!” av full hals. Allsang blir det selvsagt også på Du Hast, som plasseres overraskende tidlig i settet, enten det er fordi bandet begynner å bli lei av den eller bare for å ikke være forutsigbare. Etter en rekke kostymeskifter underveis hadde det ikke forundret noen om Till Lindemann hadde stilt som Snøhvit når på Sonne, men slik blir det ikke, og det gjør selvsagt ingenting.

Etter en symbolsk pause er det tid for første runde med ekstranummer, og først ut er Engel, i en særdeles lekker og stemningsfull utgave sammen med oppvarmerne Duo Abélard, som funker mye bedre her enn på egenhånd. Denne serveres fra en mini-scene midt blant publikum, og etter at låta er ferdig lar bandet publikum frakte dem tilbake til scenen i tre gummijoller før det tar av på nytt med Ausländer, Du Riechst So Gut og nok en allsang-favoritt, Pussy.

Det nærmer seg slutten, og ettersom det nå begynner å bli litt mørkere er det på tide å virkelig dra på for fullt med lys og flammer. Siste runde med ekstranummer starter med bandets signaturlåt, Rammstein, og her er Lindemann iført en drakt som slår flammer i alle retninger fra ryggen, som en infernalsk påfugl. Ich Will funker fjell til å få opp stemningen enda mer hos publikum, før bandet, passende nok, tar farvel med Adieu fra sisteskiva. Etter en runde med bukking og takking, setter de seg i det som minner om en gigantisk variant av Space Shot på Tusenfryd, som sakte heises opp over scenen, før de forsvinner i kveldens siste eksplosjon.

Uttrykket “maktdemonstrasjon” slenges rundt noe oftere enn nødvendig, men i dette tilfellet er det helt på sin plass, og vi vender ryggen til travbanen i visshet om at dette showet neppe vil bli overgått av noen før Rammstein eventuelt selv bestemmer seg for å gjøre dette.

Ord: E. Landmark
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15879]

 

Rammstein Setlist Bjerke Travbane, Oslo, Norway 2022, Stadium Tour

 

Gojira @ Spektrum

Gojira
Spektrum, Oslo
17. juli, 2022

 

De franske metalmesterne Gojira (9,5/10) var i likhet med Iggy Pop, Rammstein, festivalen Tons of Rock, Alicia Keys og mange flere, en del av Norges hovedstad sin eksellente konsertsommer 2022. Konserten på Oslo Spektrum – som raskt ble flyttet fra begrensede Sentrum Scene – skulle opprinnelige vært arrangert i januar i år, men grunnet pesten som har herjet Europa de siste to årene ble hele europaturneen til Gojira utsatt.

Bandet lot seg selvsagt ikke kue av noe så metal som pest, og turnerte liksågodt nesten hele våren i USA sammen med amerikanske Deftones. Det var altså et meget samspilt og tight band vi fikk være vitne til en søndag midt i fellesferien. Og for et band Gojira har utviklet seg til å bli! Fra den noe unødvendige nedtellingen på gardinet foran bandet på scenen i Spektrum, til første trommeslag på første låt ut, den lett suggerende Born For One Thing, var det tydelig at dette er et band i storform. Og det skal sannelig sies at det var publikum også! Spontan moshpit ble utløst omtrent umiddelbart gardinet falt og brødrene Joe (vokal og gitar) og Mario (trommer) Dupliantier sammen med Jan-Michel Labadie (bass) og Christian Andreu (gitar) startet showet.

Og publikum var med både med moshpits og svært mye allsang utover hele konserten. Etter konsertgjengernes ufrivillige toårspause er det tydelig at mange er glade for å være tilbake i rock og metalens tjeneste, og den symbiosen mellom et takknemlig publikum og et band som ønsker oss absolutt alt vel var virkelig tilstede denne vakre sommerkvelden i Oslo. Bandets showmann og trommeslager Mario Dupliantier (som begynte å traktere trommene da han var tolv år gammel) holdt ved flere anledninger opp en plakat med “jeg kan ikke høre dere” (skrevet på norsk ja, av noen backstage) og fikk velvillige hyl tilbake fra muligens det beste publikummet undertegnede har opplevd i Spektrum noen gang.

Gojira er, som de fleste vet det originale navnet på det japanske sjøuhyret Godzilla (som bandet het før albumdebuten i 2001), og som et hissig, grettent monster av et band fortsetter Gojira med deres reformistiske death metal å dra oss gjennom nesten hele katalogen deres. Andre låt denne kvelden i Spektrum var Space Time fra bandets debut Terra Incognita. En deilig metallåt som utilslørt flørter med bandets inspirasjon fra Umeå i svenske Meshuggah. Vi fikk ingen låter fra andreskiva The Way of All Flesh, og det er vel strengt tatt det eneste vi har å utsette på konserten. at de godt kunne spilt – eksempelvis – Toxic Garbage Island fra den skiva.

Etter Space Time hoppet bandet frem og tilbake mellom skivene Magma og From Mars to Sirius med annenhver låt, fra Backbone, Stranded, til Flying Whales og deretter The Cell. Publikum var med hele veien og animasjonene på storskjerm så forseggjorte og kule ut, og var med på å forsterke uttrykket av et helstøpt band som leverer en totalpakke til oss som er priviligerte nok til å entre Gojiras univers av teknisk evner og multilags moderne metal.

Bandet har holdt på i over 25 år, og er strengt tatt langt forbi no undergrunnsfenomen, for å si det veldig mildt. Men med tanke på spillegleden og energien fra scenen er det nesten så vi opplever at bandet gir oss beskjed om at vi skal faen meg få se. Det er så de nærmest setter oss på plass med sin aggresjon og så mange velkjente låter. Opptil flere av dem allsang vennlige (dog ikke Maiden-allsang nivå). Det er ikke så ofte vi får oppleve et band ta tak så hardt, og kanskje ikke så ofte et fransk band heller? Ettersom nesten alle fire i Gojira har vært med fra starten av i 1996 (bassist Labadie joina i 1998), er det muligens ikke så rart hvor tighte de er. For dette er åpenbart en gjeng som liker å spille sammen!

Bandet fortsatte med Love – også den fra debutalbumet – heldigvis langt fra noen tradisjonell ballade, før det ble ytterligere to låter fra fjorårets Fortitude-album i Hold On og Grind. Totalt spilte Gojira seksten låter, syv av dem fra bandets nyeste album, det glimrende Fortitude, syvende studioalbum fra det som fremdeles må kunne sies å være en nokså ungt band (yngstemann Mario “Evil” Dupliantier på trommer er fortsatt bare 41 år gammel). Albumet Magma fra 2016, som nok var det som åpnet ørene til de fleste for dette bandet, fikk tre låter, og den siste for kvelden fra den skiva ble Silvera, før de fortsattr med nye Another World. Den eneste franske låten vi ble servert var L’Enfant Sauvage fra albumet med samme navn, før vokalist Joe Dupliantier oppfordret oss alle sammen til å synge med på The Chant. Basert på publikums oppførsel hele kvelden var nok den oppfordringen unødvendig, men for en mektig opplevelse det var å høre et fullsatt og fullstemt Spektrum runge med før de obligatoriske sistelåtene (og konfettien!). Vi fikk servert The Gift of Guilt fra L’Enfant Sauvage før nok en allsangvennlig låt i New Found og deretter sistelåten Amazonia. I tillegg til å videreutvikle metalgenren anno 2022 har også bandet større sosial samvittighet enn svært mange andre, og støtter aktivt arbeidet med å bevare regnskogen i Amazonas – derav sistelåten.

Vi er smått imponert over hvor bra dette var og forventer egentlig å se våre franske venner på Main Stage Tons of Rock 2023!

 

Ord: Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15800]

 

Gojira Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2022, Fortitude

Rose Tattoo @ Rockefeller

Rose Tattoo
Rockefeller, Oslo
19. juli, 2022

 

Det finnes mange slags legender. Noen ubestridte, gigantiske og høyprofilerte, av den typen både lillesøstra di, onkel Oddvar og den litt dølle kollegaen din har hørt om. Og så er det kultlegendene, de som gjerne namedroppes av andre musikere, som mange sier at de ikke har hørt om, selv om de kjenner flere av låtene uten å ha fått med seg hvem som har skrevet dem, og som de høyprofilerte artistene gjerne har covret live eller på plate. De siste ender ikke opp som stadion-headlinere eller trekkplastere på de største festivalene, og har dessverre ikke alltid budsjett til å reise verden rundt heller, så det kan ta lang tid mellom hver gang man får muligheten til å se dem live. Til gjengjeld er fansen desto mer takknemlige når anledningen først byr seg, og de dukker opp – gjerne på et adskillig triveligere sted enn der Gigantosaurus Rex og co havner.

Det bør være åpenbart for den årvåkne leser hvilken av de to kategoriene Rose Tattoo (7/10) befinner seg i, og her kan vi sjekke av på alle punkter. Den statusen de har hos andre musikere er åpenbar straks vi kommer inn på Rockefeller og ser hvor mange medlemmer i band som Backstreet Girls, Raga Rockers, Razorbats og en rekke andre av landets rock-elite som har funnet veien for å se de australske veteranene. Og alle i salen – musikere som andre rockelskere – står med forventningsfulle glis i påvente av å få se sine helter på scenen, de aller fleste for første gang noensinne denne julikvelden. Og når bandet entrer scenen og drar i gang med Out of This Place fra andreskiva Assault & Battery er det ingen av disse glisene som viser antydning til å forsvinne.

Bandet baserer, naturlig nok, brorparten av settet sitt på de tre første skivene sine, og ingen hadde foretrukket en mine om de hadde kjørt låter kun fra disse. Men de velger også å spe på med en håndfull låter fra det “nye” albumet, Blood Brothers fra 2007. Ofte kan sånt bli litt overflødig, for det er selvsagt klassikerne de fleste har kommet for å se, men heldigvis holder de fleste av disse også en såpass høy standard at folk ikke virker nevneverdig misfornøyde over dette. Naturligvis er det ingen av disse som kommer opp mot godbiter som Rock’n’Roll Is King, Juice on the Loose eller Sidewalk Sally, men det er da heller ikke å forvente.

Det er bare vokalist Angry Anderson som er igjen i bandet av originalbesetningen, og faktisk er nå de fleste av medlemmene fra bandet gjennom de første årene og albumene ikke lenger blant oss i det hele tatt. Anderson fyller heldigvis rollen som hooligan-vokalist, karisma-konge og rock’n’roll-bestefar til de grader, selv om det ikke er noe som helst ved den snart 75 år gamle herren som kan kalles “angry” der han tydelig nyter hvert sekund på scenen foran Oslo-publikummet. Det er forøvrig imponerende at stemmen til Happy Anderson fortsatt er like kraftfull og tøff etter så mange år i Rockens tjeneste! Vi må også dra fram bandet, og da ikke minst bassist Mark Evans, som også har en rekke fans i salen. Den gamle AC/DC-bassisten er intet mindre enn et lokomotiv, og sammen med trommis Paul DeMarco står de for en stødighet de fleste andre rytmeseksjoner utenfor AC/DC selv kan misunne dem.

Underveis må det sies at det er noen få av de nyere låtene som kanskje drar ned tempoet litt mer enn man kanskje hadde ønsket seg, men når det nærmer seg slutten og vi får både We Can’t Be Beaten i medley med Bad Boy for Love og selveste Rock’n’Roll Outlaw før bandet setter punktum – nei, utropstegn! – med Nice Boys, er det bare glede som råder. La det please ikke bli lenge før vi får se disse gromgutta igjen her i nord!

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=15844]

 

Tons of Rock 2022 – Dag 3

Tons of Rock Festival 2022
Ekerbergsletta, Oslo
Lørdag 25. juni, 2022

 

 

Tida flyr når man har det moro, og brått var altså siste Tons-dag over oss. Og atter stråler sola om kapp med hordene av lykkelige metallhuer på Ekebergsletta. Vi søker inn i skyggen på Vampire Stage, der Nestor (7/10) sørger for ypperlig underholdning av ypperste sort, og svenskenes 80-tallsinfiserte HÅRDROCK er akkurat hva vi trenger nå. De føyer seg pent inn i rekka av retrospektivt anlagte band som hyller rockens mest fargerike tiår, og det med et knippe låter som er så bra at det aldri bikker over til pastisj, men som tvert imot ville hatt et realt hitpotensiale i en rettferdig verden. Det er ikke til å stikke under en stol at vi hadde et lønnlig håp om å se Samantha Fox på scenen i duetten Tomorrow, som hun gjør med bandet på skiva, og hun tross alt er bosatt i Norge, men slik blir det ikke. Dette spiller dog ingen rolle fra eller til, men et lite skår i gleden er det derimot at bandet ikke får muligheten til å spille en av sine beste låter, 1989, på grunn av at de hadde tekniske problemer og mistet 10 minutter av spilletiden sin. For denne festivalen er særdeles strikte på scenetidene, noe som jo tross alt stort sett er en bra ting.

På hovedscenen er det så duket for en real oppvisning i ekstravagant stadionrock på sitt ypperste, og det fra selveste Turbonegro (9/10). Som seg hør og bør åpner de showet med The Age of Pamparius, og derfra og ut får vi en oppvisning i rockens forløsende og samlende kraft. For det må dessverre nevnes at både denne og alle andre konserter på det som bare skulle vært en vakker lørdag er farget av den grusomme og meningsløse skyteepisoden i Oslo sentrum natten før. Dermed varmer det ekstra å se mengden regnbuer på flagg, jakker og i ansiktene hos både publikum og band, og dette bandet er perfekt til å framkalle det samholdet og den inkluderende holdningen som rocken er ment å skape. Erfarne Turbojugend og førstegangs-festivalreisende, gæmliser og kids, nyforelska par og gamle gnurebukker – her er det rock nok for alle! Låtmessig begår bandet selvsagt ingen tabber, og selv om det alltid går an å ønske seg mer, er det en herlig mix av nytt og gammelt som gjelder, og allsangen ljomer like mye til Hurry Up & Die som til City of Satan og Get it On. All My Friends Are Dead er selvsagt dedikert til Hank von Helvete og når publikum begynner å synge på siste låt – selvsagt I Got Erection – før vokalist Tony Sylvester engang rekker å annonsere den, er sletta så fylt av kjærlighet at det er en fryd.

Samtidig skjer det saker og ting for de som ikke trives like godt i sola, for på Vampire Stage holder 1349 (10/10) fanen til “True Norwegian” black metal høyt, og leverer et forrykende show i teltet. Makan til et tempo fra blant annet trommeslager Kjetil-Vidar Haraldstad og co er det lenge siden vi har hatt privilegiet å få oppleve! Atmosfæren og sceneshowet var av en slik art at vi gleder oss stort til neste release party i mørket på Rockefeller. Og det er det eneste negative vi kan si om 1349, at de har gitt ut altfor få album! For dette var en helt vanvittig bra konsert.

På Scream Stage er det så duket for mer herlig norsk rock. Et av de friskeste pust på lang tid kom da Ricochets (7/10) entret manesjen for snart 25 år siden, og veien videre har vært full av høl og humper, guttær, men i dag framstår bandet som mer stabile enn noensinne. Vokalist Trond Andreassen har en av Norges ubestridt beste stemmer – kanskje DEN beste – og bandet har plenty låter som egner seg perfekt i festivalsola. Og flere av disse serveres, som Nobody Around, Pick up the Phone og When the Shit Hits the Fan, men underveis blir det kanskje litt i overkant mange blåtoner og neddempede låter for den delen av de oppmøtte som ikke allerede kjenner bandets katalog. Det får bli eneste pirk, men hadde de byttet ut noen av disse med flere bangers, og latt vidunderlige The Ghost of Our Love stå som eneste lei seg-låt, ville de garantert ha vunnet over enda flere nye fans.

Sist vi så Abbath (8/10) forlot han scenen i sinne på Infernofestivalen i 2017. Det hindret oss imidlertid ikke i å se frem til årets bidrag på Tons. Scream-scenen var dekorert med Dread Reaver-backdrop og et forseggjort frittstående stålskilt med Abbath-logoen. Ingen tvil om hvem vi skal se her, med andre ord. Olve og kompani sto for en bemerkelsesverdig støtterolle i det visuelle, hvilket bidro til å mørklegge denne ellers så solfylte fredagen. De åpnet settet med Acid Haze, et av høydepunktene på ovennevnte skive. Lyden var litt som så, men det trøkket bedre til etter et par låter. Moromannen fra Bergen er en sedvanlig entertainer, og det trakk så absolutt ikke ned på det musikalske. Eksempelvis er noe av det første han roper til publikum “Tons of Rock! Ich bin Abbath!” etterfulgt av et herlig langt brøøøøl. De fleste skjønner heldigvis at han har en helt egen måte å fange oppmerksomheten til publikum på. Bandet leverer låter av ypperste klasse, men alltid med en dose humor. Apropos oppmerksomhet! Ingen har sagt at det skal være lett å spille i fult sceneantrekk midt i varmeste juni, noe vi får høre under fremføringen av The Artifex, der han oppgitt roper “Fuck the sun. Fuck the sun. Fuck the sun!”. Denne typen oppmerksomhet holder seg gjennom hele settet, og publikum virker å være strålende fornøyd i det de runder av settet etter noen Immortal- og I-låter en times tid senere. Dette var gøy. Lenge leve Abbath!

Festivalens store høydepunkt for mange er også helgens eldste band, nemlig Deep Purple (7/10). Og i en helg der så mange av bandene representerer “dagens” generasjon av rock og metal, setter vi enormt stor pris på at en av sjangerens grunnleggere også blir hedret. Mange mente sogar at Purple burde vært headlinere denne lørdagen, men denslags surving og grumling holder vi oss for gode til. Viktigere da å konstatere at de gamle ikke bare er eldst, men de har både noen av de beste låtene og den mest ihuga fanskaren. Fløtt deg, din jypling, bestefar skal danse! Og la oss droppe alt pjatt om at stemmen til Ian Gillan ikke er hva den en gang var – mannen er 76 år gammal, for svingende! Når bandet drar i gang med 50 år gamle Highway Star, kunne de satt ei kråke med strupekreft bak mikrofonen uten at det hadde spilt noen rolle, for med dunderhuset Ian Paice og Roger Glover på trommer og bass, groover det så sinnsykt at ingenting annet spiller noen rolle. Dessuten er vi for opptatt av å synge med selv til å bry oss om flisespikkeri. Låta avløses tvert av Pictures of Home, også denne fra jubilant-albumet Machine Head, og i løpet av settet får vi totalt 6 låter fra samme skive. Det hadde nesten vært på sin plass dra inn de to siste låtene også, og kjørt et fullt jubileums-sett, men det er virkelig ikke vår oppgave å lære faren vår å… bestemme settlister. Dessuten er de to nye låtene, No Need to Shout (2020) og Uncommon Man (2013) såpass gromme at vi også gjerne skulle hatt mer fra bandets siste skiver. Sistnevnte er da også en av flere låter der bandets nyeste medlem, Don Airey, som “bare” har vært 20 år i bandet, får briljert. Bandets svakeste ledd er gitarvikar Simon McBride, som på alle vis er en habil gitarist, men som ender opp med å låte litt for klinisk og skoleflink. Alt dette er dog glemt i det magiske øyeblikket når det faller noen lette små regndråper over oss under When a Blind Man Cries, og når de avslutter med tospannet Hush og Black Night ser vi en gjeng tenåringer som åpenbart er her for å hedre den nye metallen gynge i takt. Ingen grunn til å pensjonere seg på en stund, karer!

Det blir sagt at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Trettifire år er så lenge Paradise Lost (9/10) har eksistert, og trettito så lenge undertegnede har eksistert uten å hittil ha sett dem live. Per dags dato har bandet rukket å utgi 16 studioalbum, hvorav siste – Obsidian – er fra pandemiens år 2020. Kvaliteten (eller bør jeg si kreativiteten?) har vært litt frem og tilbake siden ’88, så gleden var stor da det ble gjort klart at deres ikoniske album Draconian Times skulle bli fremført i sin helhet på Tons of Rock. Dette er et album som vokser for hver lytterunde; en blomst som sakte, men sikkert åpner seg under sola. Klarer de å leve opp til disse forventingene de har skapt i studio også på scenen? Nick Holmes sin vokal er tydelig, gitarene håndteres følsomt, men hardt, bassen til Edmondson er pulserende og Väyrynen hamrer til på trommer. Holmes imponerer attpåtil med å tilføre samme intensitet og desperasjon i vokalen live som på skive. Fokuset er 100% på musikken, og publikum lever seg inn i denne magiske stunden fra første til siste låt. Her fikk vi kvalitet og kreativitet servert på sølvfat, og vi sitter igjen med et ønske om at det ikke skal gå 32 nye år til neste gang.

Noen band kan gjøre nesten hva de vil uten at det blir feil. Dersom Opeth (10/10) hadde valgt å utelukkende spille låter fra deres nyeste album, 2019-mesterverket In Cauda Veneum, hadde ingen klaget. Om de hadde kjørt et fullt sett med obskuriteter fra 90-tallskatalogen sin, ville publikum ha lepjet det opp som kattunger med en fløteskål. Når de velger å gi oss en låt hver fra seks av de ni utgivelsene de har kommet med siden 2001, er det å betrakte som rent publikumsfrieri, i den grad et sett der halvparten av låtene holder seg trygt over 10-minuttersmerket kan kalles noe sånt. Men når man er Opeth, så kan man det. For sikkerhets skyld åpner de med Hjärtat Vet Vad Handen Gör fra sisteskiva, som bare for å demonstrere hvor bra de fortsatt er 27 år etter albumdebuten. Deretter får vi majestetiske Ghost of Perdition, der bandet er progressive, brutale og ultra-heavy om hverandrex. Disse to låtene alene viser hvor dyktige bandet er som musikere, men også hvilken gudbenådet låtskriver og vokalist Mikael Åkerfeldt er. Det vil overraske stort om bandet noensinne slipper en ny låt med growlevokal, men det er befriende fett at de ikks styrer unna dette live. Og her får vi like doser av begge deler, The Devil’s Orchard og Sorceress der det utelukkende er den rene vokalen som står i høysetet, og der soundet generelt heller mer mot 70-tallet, flankerer dagens eldste låt, The Drapery Falls fra 2001-juvelen Blackwater Park. Sistnevnte er både episk svevende og et perfekt eksempel på hvordan bandet er de ultimate mestrene av dynamikk i sin perfekte balansegang mellom lys og mørke, tungt og melodiøst. Når de så avslutter med monumentale Deliverance, er lykken komplett og det er bare å erklære full seier for våre svenske bestevenner!

Og apropos seier, så er dette stikkordet for Tons of Rock 2022 (10/10) også. Logistikken var i hovedsak upåklagelig, den musikalske bredden og utvalget av band likeså, og den totale festivalopplevelsen var fullkommen. At været sto oss bi så til de grader også er selvsagt en bonus, men dette hadde også vært trivsel under andre forhold. Vi gleder oss nå allerede til Tons of Rock 2023, for det er ingen tvil om at vi kommer tilbake!

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 3 :

[espro-slider id=15771]

 

Tons of Rock 2022 – Dag 2

Tons of Rock Festival
Ekerbergsletta, Oslo
Fredag 24. juni, 2022

 

 

FREDAG

På andre festivaldag steiker sola kanskje enda litt varmere enn torsdagen, og er det et band som funker perfekt i sol og hete, er det våre danske venner i D-A-D (8/10). De fyrer løs med Riskin’ It All, og derfra leveres det en aldri så liten hitparade der det ene høydepunktet avløses av det neste. Det er selvsagt en aldri så liten skandale at dette bandet avspises med bare 40 minutter, men i løpet av sin tilmålte tid er de innom både de fleste åpenbare klassikerne, en symbolsk låt fra den tross alt glimrende sisteskiva A Prayer for the Loud og til og med et dykk tilbake til 35 den år gamle favoritten I Won’t Cut My Hair, der enkelte i publikum synger stoltere med på refrenget enn andre, av åpenbare grunner. Bandet har alltid vært suverene entertainere med en teft – nei, et INSTINKT – for catchy låter som bare er perfekte for allsang, og deres herlige humor er stort sett det perfekte krydderet underveis. Med såpass lite tid tildelt kunne de dog ha droppet den litt langtekkelige sketsj-sekvensen underveis, og heller presset inn en ekstra låt, og det er ikke til å komme fra at en D-A-D-konsert uten verken Laugh ‘n’ a ½ eller It’s After Dark føles direkte amputert, men det er umulig å være misfornøyd med de låtene vi faktisk får, så vi får heller håpe at de ikke drøyer for lenge med å komme tilbake til Norge som headlinere.

Gaahl’s Wyrd (8/10) steppet inn for sykdomstrufne Katatonia på årets Tons of Rock. En erstatning til glede for mange, men langt fra “like for like” for å si det mildt. Med tanke på at Katatonia mistet en del metalfans med stilskiftet sitt fra death/doom til mer tradisjonell heavy metal, var det nok uansett en del som trakk på skuldrene over avlysningen. Det er jo særdeles sporty gjort av Gaahl’s Wyrd å stille på meget kort varsel, og vokalist Kristian Espedal var tydeligvis “in the mood”, for dette var gøy! Flere låter fra GastiR-albumet ble spilt samt noen gamle låter av både Gorgoroth, God Seed og Trelldom (“la oss dra tilbake til 90-tallet,” som det ble utropt fra scenen). Nå trenger vi bare ny fullengder fra en av norsk black metals største innovatører!

Et band som er minst like godt kjent for sine humoristiske innslag som for musikken sin, er Steel Panther (6/10). De har spilt såpass mye i Norge at de forlengst har blitt en av de helt store publikumsdragerne, både på festival og på egenhånd. Og at de er særdeles dyktige musikere med en rekke catchy låter, er det heller ingen tvil om. Når de i tillegg leverer et stykke herlig publikumsfrieri i form av riffet til TNT-klassikeren 10,000 Lovers (In One) midtveis i konserten, er det ingenting å si på stemningen på sletta. Men det er nå slik at selv verdens morsomste vits mister litt av effekten når den blir fortalt for mange ganger, og en del av bandets humor har på ingen måte tålt tidens tann. En låt som Asian Hooker var strengt tatt pinlig allerede i 2009 da den var ny, og har ingenting på en settliste å gjøre i 2022. Det er selvsagt ingen som ønsker at Steel Panther skal bli politisk korrekte, men det er noe vanvittig lite spontant over dette bandet nå, og selv om de gjør minst like mye narr av seg selv som noe annet, er det ikke nok lenger. Community Property er og blir både festlig og fengende, men nå er det på tide å skrive nytt materiale – både når det gjelder låter og festligheter. Og ikke si det til ham, men vi savner definitivt Lexxi Foxx!

Det er ikke alltid festivalens beste konserter eller mest interessante band plasseres på hovedscenen, og i dag er dette litt ekstra sant. Ikke minst når vi nok en gang tar turen til Vampire Stage for å overvære en total triumf fra bandet som de siste årene endelig ser ut til å få den oppmerksomheten og respekten de lenge har fortjent fra mer enn en hard kjerne, nemlig Backstreet Girls (9,5/10). Den mottagelsen bandet får da de entrer scenen, er verdig en headliner på hovedscenen, og glisene til nasjonens fire favorittrockere vitner om et band som AL-DE-RI står i fare for å bli blaserte eller lei av det de driver med. De er da også et av landets mest hardtarbeidende band, og stiller på scenen såpass godt innkjørte etter å ha turnert mer enn de fleste andre norske band etter at det ble lov å gjøre konserter igjen at ingen – aller minst de selv – behøver å være bekymret for at dette skal bli noe annet enn så fett at det er til å legge på seg av. Dette er åpenbart ikke et sted for de som foretrekker nymotens metall, depressiv doom eller VM i takt- og temposkifter, men vi er faktisk på Tons of Rock, og om det er ett band som faktisk leverer tonnevis av ROCK, så er det Backstreet Girls. Og her ruller de ut slager etter slager med en autoritet og lekenhet som ikke matches av et eneste band i vårt langstrakte land, og nytt som gammelt treffer blink. Det er en fryd å konstatere at låter som Goat og Rollin’ With the Stones fra bandets par siste skiver får en like entusiastisk mottakelse som Gimme Just a Second eller Awright, Awright, Awright, og selv om både publikum og band ønsket at konserten skulle fortsette, er det ingen misfornøyde fjes å se når bandet har levert en soleklar søknad om å få returnere til festivalen på nettopp hovedscenen.

Et av Norges mest kommersielt vellykkede band spilte så foran en stappfull hovedscene denne fredagen i solsteken. Vanligvis vil de fleste konsertgjengere være enige i at de hardere delene av Tons of Rock-programmet passer bedre i teltet (eller i mørket på Rockefeller), men Dimmu Borgir (3/10) har såpass mange fans og et teatralsk uttrykk som gjør seg på den største scenen. Bandet hadde heldigvis med seg Agnete Kjølsrud fra Djerv som gjestevokalist på sangen Gateways, og for en vokalist hun er! En av de råeste rock/metal-damene vi har i Norge (verden?!), og hennes tilstedeværelse sikrer bandet bedre karakter enn de ellers fortjener. For dessverre var dette skrale saker. Var bandet slitne etter en fuktig kveld på Tons dagen før? Det hele virket direkte uinspirert, var dette bare en transportetappe? Nå i år er det 25 år siden bandets glimrende Enthrone Darkness Triumphant-album ble utgitt, men som vanlig får vi bare servert Mourning Palace derfra helt til slutt. Vokalen til frontfigur Shagrath har dessverre degenerert såpass at de strengt tatt burde ta en Maiden, og finne noen andre til å growle skikkelig (tør vi foreslå Tatiana Shmailyuk fra Jinjer?).

Hvis du mener at rock handler om glede, trenger du ikke å se lenger enn til The Darkness (7,5/10). Bandet blir stadig vekk forsøkt avskrevet som både tøyseband og one hit wonder, og selv om det siste nok ikke er fullstendig ufortjent, er det første definitivt total skivebom. For her snakker vi nok en gang om et band av den typen en festival trenger, nemlig et som perfekt balanserer kombinasjonen underholdning og herlig livsbejaende rock i fri utfoldelse. De baserer klokelig nok hovedtyngden av settet sitt på debutalbumet Permission to Land, og velger å toppa heile driden med å invitere hele Steel Panther ut på scenen for å gjøre vidunderlige I Believe in a Thing Called Love til en enda større fest enn den allerede er, og samtidig øke underholdningsverdien til begge band. Bandet har definitivt til gode å matche førsteskiva, og dermed er det noen av de nyere låtene som faller litt igjennom, men på en scene der de ikke trenger å ta slike hensyn er alt bare trivelig.

 

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 2:

[espro-slider id=15548]