Kategoriarkiv: Anmeldelser

Blodsmak – Gjennom Marg og Bein

Blodsmak
Gjennom Marg og Bein
Crime Records

Blodsmak_cover

Sjangernavnet “Hallingcore” dukker opp flere steder når man leser om Blodsmak, både fra bandet selv og annen omtale. Det er en beskrivelse jeg må si meg svært uenig i, selv om den kanskje er humoristisk ment. Dette er melodisk tungrock ispedd en god dose folkemusikk, med nynorske tekster. Albumet er fint produsert, med kompetente innsatser fra alle som er involvert, og det står ikke på det musikalske sånn sett. Dessverre er det så ytterst lite som treffer en nerve her. Tendensene til nu-metal hjelper heller ikke. Og når Bang Bang dukker opp som sjette spor ut, som er så  likt noe Disturbed kunne produsert, innser jeg at slaget er tapt. Albumet står til slutt som en smaksløs grøt som bedøver mer enn det gleder eller irriterer. (2/10)

Bjørnar Kristiansen

 

 

Discarnate – The Derangement

Discarnate
The Derangement
Egenutgivelse

Discarnate_cover

Fra Chicago presenterer vi Discarnate, et band som er bare litt over ett år gammetl, og som står klare med sin første utgivelse; EPen The Derangment. Og de av dere der ute som tørster etter pur death metal med flusst av thrash i potten, samt en god dose oldschool-vibber, så kommer The Derangement til å være et kjærkomment bekjentskap. Glem originalitet og nyskaping, fokuser heller på knusende riff, som tidvis godt kunne funka på en heavy metal-skive, rufsete lyd, og en vokal med tilbøyeligheter mot den litt svartere utgaven av sjangeren. Låtene er stemningsfulle og massive, men samtidig ganske så brutale. Det krever mye for å få death metal til å høres ut som det gjorde på tidlig 90-tall og samtidig være spennende, men Discarnate er på god veg! (7/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Sunstorm – Edge of Tomorrow

Sunstorm
Edge of Tomorrow
Frontiers

Sunstorm_cover

Lurer du på hvem Joe Lynn Turner er, så sitter du med feil blad i hånda. Sunstorm er Turners hjertebarn, og selv om han snart nærmer seg aldershjemmet innehar han fortsatt en av rockens beste stemmer, selv om den naturlig nok begynner å bli litt rusten. Edge of Tomorrow er Sunstorms femte album, og inneholder melodiøs rock fra start til slutt, men denne er en anelse røffere enn de fire foregående albumene. Med på laget er blant andre Simone Mularoni fra DGM, som viser formidabelt gitarspill, samt produsent og låtskriver, Alessandro Del Vecchio (Hardline). Resultatet er kort og godt en maktdemonstrasjon fra gode gamle Turner. Han beviser til fulle at alder bare er et tall, og det er bare å bøye seg i støvet. Et imponerende stykke håndverk! (8/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Mirror – Mirror

Mirror
Mirror
Metal Blade Records

Mirror_cover

Mirror tar deg med på en reise tilbake til slutten av 1970-tallet med deres første full-lengde album. Den selvtitulerte plata gir fra første lytt en følelse av gjenkjennelse. Det blir litt som om Black Sabbath og Iron Maiden fikk en baby, og at ungen fikk Hammerfall inn med brystmelka. Mirror byr på riff som river litt i sjela, men samtidig er harmonisk og melodiøst. Curse of the Gypsy fenger, med røffe riff og spennende vokal, og den instrumentale låta Orion’s Sword er et godt eksempel på kreativt krydder som binder plata sammen. Dette er ikke musikk som nødvendigvis får deg til å børste støv av luftgitaren, men heller et godt stykke håndverk som gjør at du sitter litt mer behagelig i godstolen, gir lyst til å lukke øynene og nyte. (7/10)

Susann Marthinsen

 

 

Red Wizard – Cosmosis

Red Wizard
Cosmosis
Ripple

Red_Wizard_cover

Fra solfylte California kommer det ikke like solfylte bandet Red Wizard. Bandet leverer tung hard rock, doom og stoner i en salig blanding, og en vellåtende sådan. Grunnfundamentet i musikken er Black Sabbath og forsåvidt Pentagram som hos så mange andre retro-band, men Red Wizard klarer å skape en interessant skive på egenhånd. Vokalist Travis Baucum skal ha mye av æren for skivas særpreg med sin råe og kraftfulle stemme. I tillegg har Red Wizard valgt å trekke inn en anelse psychedelia i låtene også, noe de gjør med stort hell, og som fører til at albumet aldri blir kjedelig. Fete og tunge riff som vil gjøre Tony Iommi stolt er det også mer enn nok av, og bandets egne uttalelse: “Amps turned up to 11” skulle jo være en beskrivelse god nok. (7.5/10)

Pål J. Silihagen

 

Iron Savior – Titancraft

Iron Savior
Titancraft
AFM

Iron_Savior_cover

Tyskerne i Iron Savior har holdt det gående i hele 20 år med sin kompromissløse power metal. De har siden starten vært inspirert av Judas Priest og, naturlig nok, Helloween, da Kai Hansen var medlem fra starten av og frem til 2001. Titancraft er deres niende album og fraviker ikke deres  foregående album nevneverdig, hverken i sound eller kvalitet. Det låter ikke veldig spennende eller kreativt, og jeg skal ærlig innrømme at jeg småkjeder meg underveis. Låtene er jevnt over gode, men det lille ekstra glimrer med sitt fravær. Høyst sannsynlig vil skiva innfri forventningene til fansen, da testosteronnivået og kvaliteten i musikken fortsatt holder seg på et høyt nivå. Men for undertegnede blir det som sagt litt kjedelig og uinteressant. (6/10)

Pål J. Silihagen

 

 

The Grindmother – Age Of Destruction

The Grindmother
Age Of Destruction
Independent

The_Grindmother_cover

I disse dager er det vel forholdsvis godt understreket at alder ikke er noen hindring for å spille breial metal, men at en 67 år gammel dame fronter som vokalist i et grindcore-band, er nok en aldri så liten sensasjon. Dette er like fullt altså virkeligheten med The Grindmother. Grindmother selv gjør en knakende god jobb som vokalist, og fjerner all mistanke om manglende seriøsitet. Ikke alle låtene holder like høy kvalitet, men det låter jevnt over bra. I kjent stil er lengden på låtene mellom ett og ett og et halvt minutt, og hele skiva klokker inn på litt over 12 minutter. Personlig liker jeg at det oser litt mer death metal av grindcore, men for de av dere som liker det punka, så vil Age Of Destruction være en skive det kan være trivelig å ha i samlinga. (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Ghost Bath – Moonlover

Ghost Bath
Moonlover
Nuclear Blast Records

Ghost_Bath_cover

Amerikanske Ghost Baths siste album, Moonlover, har vært tilgjengelig en god stund allerede, men først nå er den ute via Nuclear Blast. Det er mye mørk stemning i bandets depressive black metal, og det er jo nettopp slik det skal være i den type musikk for de av oss som liker den sorten. Her er det alt fra mørke instrumentaler som tar deg med på de dypeste reiser som bare du selv kan sette deg inn i, til de tyngre black metal-låtene med den klagende/skrikende vokalen som kjennetegner DSBM. Det er mye kult på Moonlover, de har klart å skape et verk som kan sette en skikkelig støkk i ryggmargen om man er i rett stemning, men det kan også bli litt langdrygt og kjedelig om man ikke er det. Så løsningen her er å velge rett tidspunkt. (7/10)

Per Aage Melby

 

13

Tremonti – Dust

Tremonti
Dust
Fret12 Records

12744363_974250805985031_3650616038733506228_n

Mark Tremonti er allerede ute med ny skive etter fjorårets Cauterize. Selv om undertegnede generelt ikke er overvettes begeistret for blankpolert amerikansk metal, er det ingen tvil om at Tremonti er en særdeles dyktig gitarist og låtskriver. Mye positivt har skjedd siden tiden med Creed for å si det enkelt. Dust inneholder et knippe massive og pompøse låter som skapt for både radio og store arenaer, i likhet med de to foregående skivene. Og det er kanskje ikke så rart, da dette albumet faktisk ble spilt inn parallelt med Cauterize. Tremonti er en produktiv kar med andre ord. Vel, det er ikke så mye å sette fingeren på. Fremragende gitarspill, sterke låter, fet produksjon og dette høres langtfra ut som som et overskuddslager fra Cauterize. (8/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Magick Touch – Electrick Sorcery

Magick-Touch-Electrick-Sorcery-1400x1400

Magick Touch
Electrick Sorcery
Edged Circle Productions

 

Enkelte utgivelser gir deg bakoversveis og frysninger fra første riff. Og dette er definitivt en av disse. Og attpåtil er den norsk! Trekløveret Magick Touch fra Bergen har beina godt plantet i 70/80-tallet og åpenbare musikalske referanser er Thin Lizzy, Kiss, UFO og ikke minst Aerosmith.

Med andre ord en herlig cocktail av det ypperste innen hard rock. Bandet klarer å gjøre dette til sitt eget, og det låter hverken kjedelig eller uorginalt. Låtene Love Rocket, Joker vs Ace og Swansong er noe av det beste jeg har hørt innen norsk hard rock i nyere tid, og for noen avsindige fete gitarriff!

Produksjonen låter også fortreffelig med et akkurat passe polert, men rått sound. Dette er uten tvil magiske saker! (9/10)


Pål J. Silihagen

Tusmørke – Ført Bak Lyset

tusmørke_cover

Tusmørke
Ført Bak Lyset
Svart Records

 

Oslo-baserte Tusmørke fortsetter sømløst med mørk psykedelisk folk prog der de sluttet på Riset Bak Speilet (2014) og hele verden kondenseres i et mytologisk Oslo, med Griegs dovregubbe projisert inn i Ekebergkongen som ruver over byen full av troll og djevler. Å bli vist riset bak speilet eller nå Ført Bak Lyset i Tusmørkes middelalderske symbolunivers – med lysets musikalske virkemidler, og i tradisjonen etter f.eks. The Beste, Jethro Tull og Gong – betyr både at man lures av verdens kunstige skinn, og at bak lyset lurer alltid mørket, også i menneskenes sjel. Og det er koblinger til Sverre Mallings cover-tegning, Charles Baudelaires Ondskapens Blomster og J.-K. Huysmans hovedperson des Essaintes som i dekadansens bibel, Mot strømmen, ikke lenger orker vanlige blomster, ei heller kunstige blomster, men naturlige blomster som ser falske ut. Husk at lyset blender! (9/10)

 

Helge Kaasin

 

Blackrain – Released

Blackrain_Released

BlackRain
Released
UDR Music

 

Det første som slår en når man setter på Released er at vokalist Swan minner om Vince Neil. Veldig. Og likhetene mellom BlackRain og Mötley Crüe stanser ikke der heller, da franskmennene spiller en type rock som bærer et sterkt preg av åttitallet med alle attributtene det måtte bringe med seg. Første spor ut, Back in Town, er en catchy liten sak og denne positive trenden fortsetter på de første fire, fem låtene. Men så daler det fort nedover og sviskene blir altfor mange. Noen spor, som One Last Prayer, er direkte pinlige. Tekstmessig er det også gammelt nytt her, med et tonn av klisjeer. Produksjonen er absolutt på plass, men det hjelper lite da materialet er såpass ujevnt. Gutta i BlackRain blir aldri tøffe nok, eller melodiske nok og ender opp mellom to bardisker. (5/10)

Bjørnar Kristiansen

 

The Defiants – The Defiants

Defiants_cover

The Defiants
The Defiants
Frontiers Music

The Defiants består av ingen ringere enn Bruno Ravel, Paul Laine og Rob Marcello. Alle med tette bånd til legendariske Danger Danger. Det låter også veldig DD, rett og slett superb melodisk rock som skapt for store arenaer. Albumet er helstøpt kvalitet fra første til siste spor og hovedfundamentet er høy allsangfaktor, pompøse arrangementer og fete gitarriff. Noen riktig så søtladne ballader får vi også servert. Ravel har også gjort en strålende jobb som produsent. Det låter både retro og moderne. Låtmessig er albumet jevnt, men Love and Bullets, When the Lights Go Down og Save Me Tonight stikker seg ut som de sterkeste låtene. Verdt å merke seg er også eminente soloer og riff fra Marcello som alene er verdt noen poeng på skalaen. Et glimrende album! (8/10)

Pål J. Silihagen

Albumet slippes 15. april

Nidhöggr – Ragnarök

Nidhøggr

Nidhöggr
Ragnarök
Lake of Fire Productions/Craneo Negro Records

Lik den norrøne ormen Níðhöggr som ustanselig forsøker å gnage istykker verdenstreet Yggdrasils røtter, slik at det skal råtne og dø, slik gnager svenske Nidhöggr på undertegnedes musikalske rotsystem med enerverende rett-frem rock’n’roll, ikledd norrøne svartmetallgevanter. Svenskenes første fullengder skårer høyt på energi, men lavt på musikalsk finesse og sjel. Og på tross av intensiv gnaging av tregreps rockeriff og et bitende standardrepertoar av trommebeats, så evner ikke Ragnarök å skape annet enn irritasjon i undertegnes underliv. Kun låtene The Wolves og Sacrificial Bloodshed har noen stemningsskapende sekvenser. Bare ukvemsord å melde for Ratatosk til ørnen Vidofnir i toppen av treet altså. Litt vann takk, kjære norner. (3/10)

Helge Kaasin

 

Wonderworld – II

Wonderworld
II

Wonderworld II

 

Norsk-italienske Wonderworld er omsider ute med sitt andre album II. Hva har skjedd siden sist? Har de forspist seg på pizza og pasta? Jeg kan betrygge alle med at det har de definitivt ikke. Bandet serverer fortsatt klassisk hard rock fra øverste hylle, like velsmakende som en iskald Peroni en varm sommerdag. II er en anelse roligere og mer blå enn debuten, uten at det gjør noe som helst. Albumets sterkeste spor er Remember My Words, Elements og Evil In Disguise, der trioen spar på med det de har av krutt. Roberto Tiranti, høres nesten også mer ut som Glenn Hughes enn Glenn Hughes selv. Et meget sterkt og variert oppfølgeralbum spekket med sjel, dynamikk og kraftfulle låter. Og gledeligvis enda et hakk bedre enn den strålende debuten! (8.5/10)

Pål J.Silihagen

 

C.O.P. UK – No Place For Heaven

COP UK - No Place For Heaven

C.O.P. UK
No Place for Heaven
UDR

Norgesaktuelle C.O.P. UK er ute med sin tredje fullengder. Bandet er i likhet med Def Leppard fra den forholdsvis nitriste industribyen Sheffield, men musikken er alt annet en deprimerende. No Place for Heaven er tidvis strålende, med melodiøse hardrock låter ikke ulikt nettopp Sheffields store sønner, Def Leppard. At bandet også ble personlig plukket ut av Biff Byford og Blackie Lawless til å turnere med Saxon og W.A.S.P for en tid tilbake, skulle vel også si sitt. Albumet inneholder som seg hør og bør både steinharde låter og myke ballader i den rette 80-talls ånden. Produsent Sascha Paeth (Kamelot, Epica, Avantasia m.fl) har også gjort sitt til at dette har blitt et album som både låter friskt og moderne, men også retro så det holder. (7.5/10)

Pål J. Silihagen

El Caco – 7

12241176_10153712929888550_4811510772497126840_n

El Caco
7
Indie Recordings

El Caco har vært i tenkeboksen såpass lenge at det er lov å lure på hva de har gjort der inne. Forrige utgivelse, Hatred, Love and Diagrams fra 2012, var deres desidert mest komplekse verk, og et såpass bra album at det ville vært fullt forståelig dersom de hadde valgt å gå videre i samme retning, kanskje med enda mer intrikate irrganger og finurlige fasetter. Fra første sekund av låta Curious, som åpner 7, er det klart at dette ikke er tilfellet. Vi snakker her om et riff som er så proto-El Caco at du nesten tror du har hørt det før, men som altså ikke er noen kopi av noe de har gjort tidligere. Det er åpenbart at mottoet har vært «Keep it simple, stupid», og at de tre gutta har hatt det GØY! På rett under halvtimen er de innom både kjapt, seigt og vanvittig tungt og rått, og det er selvsagt aldri noen risiko for at det blir kjedelig. Minst like imponerende er det at de på så kort tid ikke gjør at man sitter igjen og føler seg snytt. Det er tross alt når som helst bedre med et kort album uten fyllstoff enn en langdryg affære der store deler kunne vært kuttet bort. Dermed sitter jeg med et album der det blir umulig å plukke ut enkeltlåter som skiller seg ut som høydepunkter, da det kun ville blitt en oppramsing av de åtte låtene på 7! Velkommen tilbake! (9/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

Les vårt omfattende intervju med El Caco i det nyeste nummeret av Metal Hammer Norway!

 

Sjodogg – Som en Øks i Hodet

Sjodogg_som_en_oks_i_hodet

Sjodogg
Som en Øks i Hodet
Red Stream

Jeg må innrømme at jeg ble litt skeptisk etter de to første gjennomgangene av Sjodoggs siste skive, Som en Øks i Hodet, for her foregår det mye rart. Det dukker plutselig opp masse forskjellige forstyrrende lyder i alle retninger her og der, men etter en god del runder, når man hører forbi alle lydene, så begynner virkelig denne skiva å sette seg skikkelig. Som en Øks i Hodet har blitt ei veldig variert og grim black metal plate, og ser nok ut til bli en av de største overraskelsene for meg personlig i år. Det er enkelte av de nevnte effektene/lydene jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med, men om man hører forbi alt dette så har dette blitt en særdeles grim og stemningsfull affære som burde gå rett hjem for de som liker en utfordring for ørene. (7/10)

Per Aage Melby

Sjodogg Facebook HER

Red Stream Facebook HER

 

Girlschool – Guilty As Sin

udr056P01_girlschool_guilty_as_sin_digi_cover_005_preview

Girlschool
Guilty As Sin
UDR Records

Et splitter nytt Girlschool-album er søren ikke hverdagskost, men 7 år etter forrige skive er de tilbake, og det med 75% av originalbesetningen og 100% av attituden intakt. De åpner friskt med trekløveret Come the Revolution, Take it Like a Band (kanskje tidenes beste slagord for alle musikere som har vondt for å takle motgang!) og tittelsporet, og setter tonen for det som i all hovedsak er et realt feelgood-album. Det er lett å glemme at dette bandet har levert strålende album gjennom hele karrieren, og er mye mer enn Emergency og Hit And Run. Denne føyer seg pent inn i rekken av gode Girlschool-utgivelser, og at de til og med får sin versjon av Staying Alive til å bli mer enn bare en tøysecover viser hvor bra disse evige skolejentene er! (8/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

Les intervju med Girlschool i det nyeste Metal Hammer Norway!

Se bandet live sammen med Saxon og Motörhead i Oslo Spektrum 3. desember!

 

Leaves’ Eyes – King of Kings

 

Leaves Eyes - King of Kings

Leaves’ Eyes
King of Kings
AFM Records

King of Kings er en tittel som først og fremst gir meg assosiasjoner til Manowar, men nå har Leaves’ Eyes tatt tittelen tilbake til Norge med denne sagaen om Harald Hårfagre. Og bandet, naturligvis med Liv Kristine i spissen, er raske med å sette stemningen. Dette høres urnorsk ut, men med keltiske elementer fremstår det også nesten litt eksotisk ut. Viking-metal er jo en sjanger i seg selv, men dette er likevel noe mer, ikke minst på grunn av Liv Kristines sarte, men likevel sterke stemme som er i fin kontrast til lydbildet og brølingen til Alexander Krull. I tillegg har de fått med seg Simone Simmons fra Epica og Lindy-Fay Hella fra Wardruna på hver sin låt. Nå er det bare å kvesse sverdet og bli med på tokt! Anbefales med eller uten mjød. (7,5/10)

Thomas V. Kirkeby