Kategoriarkiv: Anmeldelser

Album, Anmeldelser

The Agonist – Five

The Agonist
Five
Napalm Records

the_agonist_five_cover

 

The Agonist har nådd forholdsvis langt med sin blanding av metalcore og rock, og med en kvinnelig frontfigur som trakterer både ren og ekstrem vokal, kan man si at de skiller seg en smule ut fra den gemene hop av band i samme sjanger. Vicky Psarakis har faktisk en ganske frisk vokal, og flere av vokalharmoniene er rimelig kløktige. Men der slutter interessen for min del. Det låter forferdelig kjedelig, og ser du bort fra noen få ekstreme snutter som hever nivået fra fullstendig fiasko, så er dette bortkastet tid. Vekslingen mellom melodi og fullt øs er blitt gjort så mange ganger at det krever en viss form for kløkt for å få det til å høres spennende ut, og der bommer The Agonist totalt. Eneste unntak er åpningslåta The Moment. (3/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Mork – Den Vandrende Skygge

Mork
Den Vandrende Skygge
HSP Productions

Mork_Den_Vandrende_Skygge_cover

 

Mork har holdt på i over 10 år, men det er ikke før de siste 2-3 årene det virkelig har begynt å skje ting, og nå er bandets andre fullengder, Den Vandrende Skygge, ute. Vi snakker kald og mørk black metal som er fremført på den gode gamle måten. Det her traff meg noe så innmari bare sekunder inn i første låt, og det blir bare bedre og bedre jo mer man hører. Mork har her klart å lage en flott blanding av god gammel black metal ispedd enkelte nyere elementer, og man får litt feeling av folkinspirasjon med hardingfele på låten Den Lukkede Porten. Lydmessig kunne Den Vandrende Skygge like gjerne kommet for 25 år siden, og den gir mye av den samme feelingen som jeg fikk av black metal den gangen. Jeg ser nå frem til å følge Mork fremover. (9/10)

Per Aage Melby

 

 

Album, Anmeldelser

Ragnarok – Psychopathology

Ragnarok
Psychopathology
Agonia Records

 Ragnarok_Psychopathology_cover

 

Ragnarok er et band jeg har fulgt med på helt siden Arising Realm kom i 1997, og det er et band jeg virkelig har forsøkt å like opp gjennom alle år. De har hatt noen kule låter opp igjennom årene, men alt i alt så har de aldri nådd de store høyder og slik er med bandets siste utgivelse Psychopathology også dessverre. Det er mange kule partier og mange gode ideer, men det mangler det lille ekstra for at dette virkelig skal slå an her i gården. Jontho har selv overtatt vokalen denne gangen, og han gjør en helt ok jobb mens Dauden-trommis Malignant har tatt over trommene. Psychopathology har blitt ei veldig intens plate som til tider blir litt ensformig og kanskje litt kjedelig, men den har et par fete låter, noe som Into the Abyss beviser. (6/10)

Per Aage Melby

 

 

Album, Anmeldelser

Professor Tip Top – Exobiology

Professor Tip Top
Exobiology
Apollon Records

Professor_Tip_Top_cover

 

Navnet skjemmer ingen sies det, men er dette også tilfellet med bergensbaserte Professor Tip Top? Heldigvis kan jeg konstatere at til tross for et småfjollete bandnavn, så låter bandet forholdsvis tip top med sin psykedeliske space rock. Til tider kan det riktignok bli litt monotont, og ikke låter det særlig nyskapende heller der de flakser rundt i galaksen til Gong og Tangerine Dream. Likevel gjør de sine saker bra og det låter autentisk, og ikke minst stemningsskapende. For min egen del kunne jeg tenkt meg litt mer gitarer, men EMS-synthene er i hovedsak grunnfundamentet. Bandet har uten tvil skapt et bra album med substans i Exobiology, og skal ha kreditt for å ha lagt ned mye arbeid i å få dette til å låte skikkelig vintage. (7/10)

Pål J. Silihagen

 

Album, Anmeldelser

Wayfarer – Old Souls

Wayfarer
Old Souls
Prosthetic Records

Wayfarer_cover

 

Da debuten Children of the Iron Age kom i 2014 mente jeg at Wayfarer “stadig finner nye smale musikalske stier og deilige bakevjer, men aldri mister retningen”. Dessverre har de ikke bare mistet retningen, men også gangsynet på den vanskelige andreskiva Old Souls. Mens debuten var grøderik og spennende, er årets utgivelse fattig på gode, komplekse låter. Denver-gutta spiller som guder, og skiva er fantastisk produsert, med trommer som eier rommet (og kjelleren), og en krystallklar og naturlig klang. Førstelåta Ever Climbing funker helt fabelaktig – i starten – før en latino-inpirert bro gir bange anelser som bekreftes av stadig enkle riffstrukturer (som Nirvana-kopien på Catcher), avløst av lange repetitive og traurige sekvenser. (6/10)

Helge Kaasin

 

 

Album, Anmeldelser

Suidakra – Realms of Odiric

Suidakra
Realms of Odiric
AFM

Suidakra_cover

 

Med 22 år på baken og 12 skiver i bagasjen har tyske Suidakra blitt et kjent melodiøst folkemetal-band. Realms of Odiric er fylt av sekkepiper, melodiøse gitarer, som tidvis har en atskillig mer fremtredende rolle enn hos mange folkemetal-band, og vokalist Arkadius sin black metal-aktige vokal blandet med Tina Stabels fyldige kvinnevokal. Det er en helt grei blanding mellom det harde og melodiøse, men de roligste kuttene blir fort litt kjedelige. Isolert sett er det ikke mye å sette fingeren på, men det største aberet er at det er lite på skiva som man ikke har hørt før. Derfor blir man sittende igjen med en følelse av at plata egentlig ikke har noe ved seg som gjør at den fortjener mer spilletid enn hvilken som helst annen skive innen sjangeren. (5/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Gozu – Revival

Gozu
Revival
Ripple Music

Gozu_Revival_cover

 

Gozus Revival er røff og skitten når det trengs, og rask og sjelfull når det er tid for å være det. Bandet i seg selv spiller helt utrolig tight, og det er masse plass til å kunne utforske hvert individuelt medlem. Marc Gaffney er en fantastisk vokalist, og hans stemme skjærer gjennom alt på skiva – noe som gjør det til en sann fornøyelse å lytte på. Lorenzo Llamas og Nature Boy er absolutt iørefallende, men det er også mye som verken imponerer eller skuffer. Til syvende og sist er det et album som til tider imponerer, men revolusjonerende nytt får vi ikke. Det er groovy riff, en solid bass og bastante trommer – men det går ikke mange øyeblikk uten at det sammenlignes med noe man har hørt før. Gozu mestrer mye, men sludgy lyd gjør det ikke alene, noe som gjør at Revival ikke er markant bedre eller dårligere enn de fleste. (6/10)

Monique Mesquita

 

 

Album, Anmeldelser

Sleep of Monsters – II: Poison Garden

Sleep of Monsters
II: Poison Garden
Svart Records

Sleep_of_Monsters_II_cover
Hvis priser ble delt ut for genialt studioarbeid, så hadde disse finnene stirret med vidåpne øyne på peishylla akkurat nå. Lydteknikerene også. Bandets nye plate, Poison Garden, høres stor ut, har mange interessante elementer i seg og det er gjort en god sjanger-og instrumentblanding. Så langt bare smil. Er det en hake? Bortsett fra to-tre låter så greier ikke platen å fenge, ei heller å overbevise. Poison Garden er litt rock, litt goth, litt metal, litt pop, litt alt egentlig. Den er litt identitetsløs og vanskelig å få noe forhold til. Synd, for bandet viser at de kan skrive gode låter. Dette blir et bevis på at studioarbeid aldri slår en god låtskriver. Det som drar opp fra ultimat slakt er de tre låtene som er verdt å høre på. (4/10)

Knut Gigstad

 

 

Album, Anmeldelser

Dark Suns – Everchild

Dark Suns
Everchild
Prophecy Productions

Dark_Suns_Everchild_cover

 

Det er lenge siden jeg har hørt så mye på et album og fått så lite ut av det. Dark Suns er et band som på sitt debutalbum ble beskrevet som en blanding av Opeth, My Dying Bride og Paradise Lost. Da jeg satte på første spor på dette albumet minnet det om et jazzet Seigmen med Morten Harket på vokal. Joda, det er en slags opplevelse. Og jeg har gitt Everchild mye tid, i tro og håp om at musikken skal åpenbare seg for meg så jeg kan forstå, men det er fortsatt så ubegripelig at kun to låter minner om låter. Resten bare er. Det er så melankolsk eksentrisk at det er vanskelig for meg å akseptere at bandet er tysk og ikke fransk eller engelsk. Jeg har utvilsomt en fascinasjon overfor bandet, men jeg kommer nok aldri til å høre på det igjen. (4/10)

 Thomas V. Kirkeby

 

 

Album, Anmeldelser

Nervosa – Agony

Nervosa
Agony
Napalm Records

Nevrosa_Agony_cover

 

Er det noe Brasil kan by på innen metall så er det THRASH. Og nettopp dette kan trioen i Nervosa diske opp med i sin siste fullengder Agony. Som albumtittelen beskriver er dette et album full av sinne og smerte, for med dundrende trommer, heavy bassgang og skrikende gitarer høres det ut som Nervosa er klar for kamp. Låtene er aggressive og er av ren thrash og brutalitet, så man får lyst til å knytte neven og headbange som om det ikke kommer noen morgendag. På sistelåta Wayfarer brytes denne brutaliteten med en bluesy bassintro som skaper nysgjerrighet og viser at bandet er laget mer enn bare stål. Alt i alt et solid album, men låtene og riffene ble fort repetitive, og albumet mangler det lille ekstra for å virkelig skille seg ut. (6/10)

Elizabeth Mai

 

 

Album, Anmeldelser

Insane Vesper – LayiL

Insane Vesper
LayiL
Art of Propaganda

Insane_Vesper_Layil_cover

 

Det franske black metal bandet Insane Vesper har på tidligere album vist at de fikser samspill i et forrykende tempo. I samme ånd har de også vist at de glimtvis kan stikke en lilletå innenfor det eksperimentelle. Deres nye plate, LayiL, viser det samme, men de strekker det mye lenger. Det som definerer platen er ikke altfor teknisk musikk, men et album som har black metal som fundament, hvor det gir rom for eksperimentering med flere subkategorier innen metal og rock. Det er mange spennende elementer på platen, men det hjelper ikke på det inntrykket av at det tidvis kan være litt kjedelig. Det blir uansett spennende å følge med på hva Insane Vesper gjør i fremtiden. (6/10)

Knut Gigstad

 

Album, Anmeldelser

Hellyeah – Unden!able

Hellyeah
Unden!able
Eleven Seven

Hellyeah_Undeniable_cover

 

Tro det eller ei, men Hellyeah har faktisk kommet til sin femte utgivelse! Bandet som består av medlemmer fra storheter som Mudvayne, Nothingface, Damageplan og Pantera, har vært et yndet hatobjekt grunnet fremtredende nu-metal språkdrakt. At det har kommet mye drit fra bandet er hevet over enhver tvil, men på Unden!able låter det faktisk tidvis småfriskt. Skiva som helhet er tyngre og hardere enn tidligere, samtidig som de har fått inn noen meget melodiøse radiolåter som garantert ikke kommer til å ha noen lang levetid men som funker her og nå. Sjekk blant annet ut Human. Chad Gray snerrer sånn passe rufsete, Vinnie Paul pisker selvfølgelig stødig, mens Tom Maxwell og Chirstian Brady riffer helt ok uten alt for stor headbangerfaktor. (5/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Grave Desecrator – Dust to Lust

Grave Desecrator
Dust to Lust
Season of Mist

Grave_Desecator_Dust_To_Lust_cover

 

De brasilianske dødsvartmetallerne Grave Desecrator er ute med sin tredje plate siden starten i 1998. Gjennom årene har de blitt kjent for å trøkke greit fra seg, og det er som forventet ingen endring i knyttnevefaktoren guttas låter utstråler. Dog kan den 1,5 minutter lange introen de serverer, sammen med de doomfylte startene blant annet på låtene Funeral Mist og A Witching Whore, tyde på et litt mer melodisk orientert fokus. Men misforstå ikke – 2 minutter ut i låtene er det igjen umulig for den gjengse tilhører å trampe takta til trommene, og brasilianerne er seg selv like – og man kunne kanskje ønsket seg litt mer variasjon for å klart skille låtene fra hverandre. (5/10)

Ane Camilla Helgesen

 

 

Album, Anmeldelser

Volbeat – Seal The Deal & Let’s Boogie

08Volbeat
Seal The Deal & Let’s Boogie
Universal

Volbeat
Hos undertegnede er det alltid stor-tid når Volbeat kommer med ny skive. Si hva du vil, men danskenes brilliante blanding av 50-talls rockabilly og Metallica-heavy gir ihvertfall denne anmelderen brede glis og feelgood-stemning langt ute i de sene nattetimer. Med sjette skive sitter riffene hakket bedre enn forrige gang, noe som understreker at Rob Caggiano har funnet seg bedre til rette og havnet i påvirkningsposisjon. Det er fortsatt lettfattelige saker, men du verden hvor hyggelig det er når Michael Poulsens vokallinjer danser lekent over resten av bandets stødige komp. Det er mye forutsigbarhet og gjenkjennelse, så det store spørsmålet er om du i det hele tatt liker Volbeat, for gjør du det, så kommer du til å digge Seal The Deal & Let’s Boogie! (9/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Blink 182 – California

Blink 182
California
BMG Rights Management

Blink_182_California_cover

Etter mye fram og tilbake med Tom DeLonge, fikk Travis Barker og Mark Hoppus nok og ville fortsette uten den karismatiske vokalisten. Inn på plassen hans kom Matt Skiba, kjent fra Alkaline Trio. Dette er et tilskudd på høyde med Zlatan til Manchester United. Eller Dio til Black Sabbath.  Skiba er en fabelaktig vokalist, og ikke minst en av de beste låtskriverne i dagens punk. Så forventningene til California var definitivt store. Det som først virket som en anonym fortsettelse av den nyere perioden i bandets uttrykk, har faktisk vokst på meg og det er utvilsomt rom for mer. Det er ingen umiddelbare klassikere her, men albumet er meget lyttervennlig og fengende. Hvor mye man skal legge dette på Skibas skuldre er ikke åpenlyst, men det er åpenbart at hans nærvær har vært positivt. Liker du albumene bandet har gitt ut etter stilskiftet i 2003, vil du også like California. Så får vi håpe at Skiba får ennå mer spillerom på neste utgivelse. (7/10)

Bjørnar Kristiansen

 

 

Album, Anmeldelser

Centinex – Doomsday Rituals

Centinex
Doomsday Rituals
Agonia Records

Centinex_Doomsday_Rituals_cover

 

Centinex er et band jeg aldri har klart å få helt taket på, men etter at bandet ble gjenforent i 2014 har sakene forandret seg drastisk. Og bandets aktuelle plate, Doomsday Rituals, er nok noe av det beste som har kommet fra denne kanten noensinne. Vi snakker her om førsteklasses mørk, tung, brutal og seig svensk death metal, akkurat slik den skal være. I det lange løp blir dette, som med så mange death metal skiver, ensformig i lengden. Jeg synes uansett Centinex klarer seg veldig bra, og leverer ei plate som skiller seg litt ut og som stikker seg litt ut fra mengden. Doomsday Rituals har blitt ei plate som burde gå rett hjem hos alle fans av svensk death metal, og forhåpentligvis mange flere også. (8/10)

Per Aage Melby

 

 

Album, Anmeldelser

The Browning – Isolation

The Browning
Isolation
Earache

The_Browning_Isolation_cover

 

Digger du elektronisk dansemusikk? Digger du deathcore? Hvis du svarer bekreftende på begge spørsmålene, så er det stor sannsynlighet for at du kommer til å elske Kansas City-bandet The Browning. Isolation er guttas tredje skive, og de fortsetter i samme gate som på forrige, så ikke forvent deg noen ekstreme forandringer hvis du kjenner bandet fra før. Men helt likt er det selvfølgelig ikke. Personlig likte jeg Hypernova bedre, for den var atskillig mer rifforientert. På Isolation er de elektroniske elementene betraktelig mer fremtredende, og gitarene fungerer mer som effekter i låtene. Den rufsete attituden mangler også, og til sammen blir produktet svakere enn forventet. Noen låter funker bra, men det blir litt for mye fyllstoff. (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Au Champs des Morts – Le Jour se Lève

Au Champs des Morts
Le Jour se Lève
Debemur Morti Productions

Au_Champs_des_Morts_cover

 

Det relativt ferske franske bandet Au Champs des Morts ble startet i 2014 av tidligere medlemmer fra blant andre Anorexia Nervosa, og nå er de ute med en EP med to nye låter. Denne bakgrunnen kan til en viss grad høres i den symfoniske musikkoppbygningen, men mer fremtredende er de monotone svartmetallrøttene som kommer tydelig frem i de 7-8 minutter lange låtene. Monotoni til tross, lydbildet er likevel skiftende nok til å holde på oppmerksomheten og stemningen, og dette lover godt for fremtidige franske utgivelser. (7/10)

Ane Camilla Helgesen

 

 

Album, Anmeldelser

Alien Ken – Change is Constant

Alien Ken
Change is Constant
Alien Ken Inc.

Alien_Ken_cover

 

Aliens? Nuvel. Norske og litt mystiske Alien Ken har såvisst ikke falt ned fra verdensrommet rent musikalskt. Her får du ganske så fet og moderne metal i snaue 30 minutter, og langt bedre enn debuten. Fett nok til å overbevise undertegnede iallfall. Det som bærer skiva er utvilsomt Alien Ken sine nokså formidable gitarferdigheter. Selv om det låter tidsriktig er det også godt hørbart at 80-talls-heavyen har satt sitt preg på verket. Låtene er jevnt over gode med Third og Number som utmerker seg med henholdsvis et hardere og mer groovy sound. Banebrytende er dette ikke, men originalt og fett nok til at det definitivt skiller seg ut i mengden. Alien Ken kunne med fordel ha dratt på med enda litt mer galskap, men alt i alt en sterk og fornøyelig skive. (7/10)

Pål J. Silihagen

 

 

 

Album, Anmeldelser

Blaak Heat – Shifting Mirrors

Blaak Heat
Shifting Mirrors
Svart Records

Blaak-Heat-cover

Neopsych-bølgen vedvarer og et nytt tilskudd er det fransk-amerikanske bandet Blaak Heat. Et av medlemmene er Brad Davis fra Nebula. Bandet finner ikke opp kruttet på noen måte, og du kan nesten kalle dem kyniske utbyttere av anatollian rock fra 60- og 70-tallets Tyrkia, ja, til og med vestlige foregangsgrupper som The Devil’s Anvil og The Orient Express. Til gjengjeld er Shifting Mirrors en særdeles bra rockeskive med gode, varierte og faktisk dansbare låter med østlig brodd. Spesielt kule er de låtene hvor de også har blandet østlige rytmer med surf. Det som trekker en anelse ned, er at platen blir litt for ensformig på de siste låtene, og at det på noen sanger kan minne litt for sterkt om Nebula, men alt i alt er dette en solid plate. (7/10)

Knut Gigstad

 

 

Departamentos, Farmacias Y Miner?A: Todo Ven?A Bien Para Lavar Dinero kamagra espa?a s?nchez anuncia la convocatoria de 10.001 plazas de mir, enfermer?a y farmacia