Kategoriarkiv: Anmeldelser

Album, Anmeldelser

John Petrucci – Terminal Velocity

John Petrucci
Terminal Velocity
Sound Mind Music

 

Det er ikke dagligdags med soloalbum fra selveste John Petrucci. Hele 15-år har det gått siden hans første soloalbum Suspended Animation. Som de fleste kanskje har lagt merke til har han hatt nok å henge fingrene i med Dream Theater, og det var først nå i år under Covid-19 at han etter sigende fikk satt seg ned i studio med eget materiale. Så hvordan låter dette? Har julaften kommet på forskudd? Vel, mye har skjedd siden 2005 og det er ikke til å stikke under en stol at Petrucci har blitt en godt voksen mann. Preferansene og det musikalske uttrykket har endret seg selv om det er lett å høre at det er Petrucci. Det blir litt som en årgangsvin, veldig modent og litt tyngre å fordøye. Maestroen er nok ikke like hissig med øksa som tidligere, men sulten er han tydeligvis fortsatt.

Det som kanskje er albumets aller største og gledeligste høydepunkt er gjenforeningen med Mike Portnoy. Det er første gang siden 2010 og den heller bitre avskjeden i Dream Theater at de samarbeider. Godt at de endelig har tatt til vettet for dynamikken dem imellom er virkelig en nytelse å høre på, og ikke minst bass-veteranen Dave LaRue, som utfyller de to gjenforente “turtelduene” på mesterlig vis. Det er vel overflødig å si at Petrucci fortsatt briljerer teknisk, alle vet hvilken strålende gitarist han er. Portnoy er Portnoy og slår virkelig det remmer og tøy kan holde der det er på sin plass, bare slik han kan med en innebygd groove ut av en annen verden. Ja, hør på grooven, her er det ikke snakk om bare teknikk og kraft. Å høre Portnoy sitt trommespill på denne skiva er som å bli sleika på pungen i 55 minutter.

Låtmessig er det ganske så variert. Her får du alt fra følsomme nedpå låter som for eksempel Out Of The Blue til mer hissig progressivt materiale i The Oddfather og Glassy-Eyed Zombies. Noe for enhver smak med andre ord. Rent personlig vil jeg nok trekke frem Temple Of Circadia som albumets sterkeste. En tung og progressiv affære som nok vil få frem gåsehud hos enhver Dream Theater entusiast. Den viser hvilken fantastisk gitarist han er og spennvidden han innehar som musiker. Sannsynligvis en låt han har hatt liggende i en skuff i minst 28 år, for dette låter Six Degress så det holder. Sporet Happy Song er således en hyggelig motpol og tidligere fremført i G3-sammenheng. En skikkelig gla’låt som selv svigermor kan like.

Alt i alt er dette et veldig variert og solid album. Det krever mye tid og gjennomlytting, og er som nevnt kanskje ikke like lettfordøyelig som Suspended Animation og mangler som sådan kanskje en Glasgow Kiss låt, men det gjør det ikke til et dårligere håndverk av den grunn. Er du Dream Theater fan vil du neppe bli skuffet, og er du gitarist, trommeslager eller bassist så er dette hør og nyt. Å lære dette kan du bare glemme. (9/10)

 

Pål J. Silihagen

 

 

Live foto (Tons of Rock 2019): Terje Dokken

Album, Anmeldelser

Hymn – Breach Us

Hymn
Breach Us
Fysisk Format

 

Hørt den om bandet som var så legendarisk bra live at de umulig kunne innfri på skive når de endelig albumdebuterte? Selvsagt har du det. Enhver person med en viss interesse for hva som beveger seg i den såkalte undergrunnen eller, om du vil, underskogen av usignerte og uutgitte band, og som har konserter og festivaler som en livsstil mer enn en interesse – og det gjelder tross alt relativt mange av oss – vil kunne fortelle mengder av historier om band som alltid var en fryd å se på scenen, men som på et vis ikke maktet å innfri de forventningene som forelå når de endelig sikret seg platekontrakt og slapp sin første fullengder. Skuffende saker, eller hva? Neida, ikke nødvendigvis. Det er bare det at når du har stått i et rom med et visst antall likesinnede, sosialisert, glist, digget og fått trommehinnene blåst til slintrer av vokal og gitarer og hele skjelettet nesten pulverisert av trommer og bass, blir det naturligvis vrient å gjenskape akkurat den følelsen via headset eller høyttalere, uten folk rundt deg og bandet fysisk tilstede.

Som den oppegående leser vil skjønne, var debutalbumet til Hymn gjenstand for akkurat en slik opplevelse, og det nettopp fordi bandet alltid leverte noe så hinsides live at på plate ville det alltid være vrient å oppnå noe i nærheten av samme effekt. Og det betyr på ingen måte at skiva er dårlig. I anledning oppfølgeren, tok undertegnede fram både denne og bandets debut-EP fra 2014, og konklusjonen er at begge er riktig så bra. EPen har en uslepen råskap som fortsatt sitter som en kampestein i fjeset og albumet Perish fra 2017 står støtt som fjell. Men nå skriver vi 2020, og Hymn har vært i studio med ett mål for øyet: å gjøre alt i deres makt for å låte så nære som mulig på skive slik de gjør live. Siden sist har duoen brukt mye av sin tid på å utgjøre to tredjedeler av Spellemann-nominerte Sâver, og dette har bare gjort dem enda tightere og mer kompromissløse.

Det vi får her er fire spor der det ikke et sekund gis ved dørene, men som fortjener, nei, FORLANGER din hele og fulle oppmerksomhet. Og til gjengjeld gir bandet tilbake med renter, for her skjer det mye og alt er bra! Breach Us er like vennligsinnet som en rabiesbefengt sabeltanntiger og treffer deg like mykt som en rusten stridsvogn som slippes i hodet ditt fra toppen av en skyskraper, men dette er et angrep på sansene som kan tas imot med åpne armer og et åpent sinn. Enhver form for motstand vil uansett bare være bortkastet. Fra det brutale angrepet av et tittelspor som åpner skiva, via den salig suggerende Exit Through Fire og blytunge Crimson til albumets tour de force, Can I Carry You, med gjestevokal av støy/jazz/impro-vokalist Guro Moe, er Breach Us et fullendt album som skremmer, gleder, sparker, koser og overrasker selv etter gjentatte lyttinger. Den siste låta er muligens det beste kvarteret med musikk som har kommet i hele år, der den stadig tar nye vendinger, finner nye stemninger og hypnotiserer deg totalt, så du nesten tror at du faktisk er der, i det lokalet, med de folka, og ser Hymn blåse hjernen din ut gjennom ørene dine fra scenen.

Jaggu klarte de det… (9/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

 

Album, Anmeldelser

Fixation – Global Suicide EP

Fixation
Global Suicide EP
Indie Recordings

 

Å være plateanmelder innebærer en god porsjon nysgjerrighet og ikke minst tålmodighet. Det er mye rart en skal høre igjennom, men noen ganger er man så heldig at det plutselig dukker opp en skikkelig uventet og positiv overraskelse. Jeg understreker noen ganger, for det er ikke til å stikke under en stol at det jaggu er mye å lide seg igjennom også. Jeg skal slutte å gå rundt grøten og komme til poenget.

Fixation kommer fra Tønsberg og låter som en million dollar. Her er det så mye talent at det nesten er rørende, og for en vokalist dette bandet har i Jonas Hansen! Det er rett og slett en åpenbaring. Makan!!

For å gi en liten pekepinn så befinner Fixation seg i samme landskap som Muse, Soen og ikke minst Leprous. Likevel vil jeg understreke med store og fete streker at Fixation har klart bragden å skape sitt eget uttrykk. Presseskrivet sier metalcore, men dette er langt i fra metalcore og når bandet i samme presseskriv blir sammenlignet med blant annet Bring Me The Horizon så lurer jeg litt på hvem som har drukket på jobb? Misvisende vås og sannsynligvis et salgstriks som virker mot sin hensikt. Allerede etter første låt Neurosis, satt jeg og måpte med åpen munn. Hva faen er dette for noe? Riktignok er dette bare en EP, men de fire låtene de leverer her holder meget høy klasse. I tillegg er det så fett produsert at dette ikke står tilbake for noe. Men det som fanger meg mest bortsett fra en glitrende vokalist er det mektige lydbildet og strukturen i låtene. Dette er faktisk stor låtskriverkunst. Herlige arrangementer som skaper en dynamikk og atmosfære i låtene som jeg sjeldent har hørt fra et norskt band tidligere.

Pompøst ja, men gjort på en mesterlig måte uten at det blir påtatt. Lettere fordøyelig enn nevnte Muse og Leprous er det også, men langt fra kjedelig av den grunn. Nå ble det mye skamros, men det er jaggu velfortjent. Her har vi et band som tør å tenke unorsk og drite i alt som heter jantelov. For det er ikke til å stikke under en stol at enkelte i musikkpolitiet her på berget hånler av unge band som låter “kommers” eller befinner seg i en politisk ukorrekt musikkgenre. Men som sagt dette låter som en million dollar og hvis ikke disse gutta blir noe virkelig stort så skjønner jeg ingenting! (9/10)

 

Pål J. Silihagen

 

 

Album, Anmeldelser

Vicious Rumors – Celebration Decay

Vicious Rumors
Celebration Decay
Steamhammer

 

Det begynner å bli svært lenge siden storhetstiden til Vicious Rumors på 80-tallet, og sjefen sjøl, Geoff Thorpe, har sammen med Larry Howe (trommer) vært de eneste overlevende på skuta. Til tross for hyppige skifter i besetningen har bandet klart å skrape sammen stort sett gode utgivelser også etter bandets siste virkelige gode skive Word of Mouth, som også var den siste med fenomenale Carl Albert på vokal. Nok om det. På bandets 13. album har det tydeligvis skjedd saker og ting. Det mest positive er at låtene er gjennomgående sterkere enn på forgjengeren Concussion Protocol. Produksjonen er også langt bedre, med mye mer saft eller trøkk om du vil. Det låter rett og slett skikkelig metal. Det er helt tydelig at dynamikken også er langt bedre i bandet, ettersom samspillet mellom gitaristene Thorpe og “nykommeren” Gunnar DuGrey virkelig glitrer.

Et stort pluss i boka går også til vokalist, Nick Courtney, som tilfører låtene det lille ekstra med et kraftig og variert stemmespenn. Her får du både høye balleklem-skrik og dype testosteron-brøl. Skal jeg trekke frem noen enkeltlåter så må det bli tittelsporet samt Long Way From Home, Arrival of Desolation og Death Eternal, som viser et virkelig vitalt Vicious Rumors. Dette var virkelig en gledelig overraskelse etter flere famlende og høyst varierte skiver kvalitetsmessig, og selv om Celebration Decay ikke er i nærheten av å tangere bautaene fra 80- og begynnelsen av 90-tallet med den klassiske besetningen, er dette mer enn bra nok til å sette på full guffe og bare nyte. Dette er lyden av klassisk metal! (8/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Album, Anmeldelser

Blues Pills – Holy Moly!

Blues Pills
Holy Moly!
Nuclear Blast

 

Blues Pills var et akkurat passe Colgate-friskt pust da de dukket opp på scenen i starten av forrige tiår. Jepp, tiden flyr. Deres to store ess i rysjeskjorteermet har hele tiden vært en herlig energi, som om det var de som kom opp med ideen om å gjøre bluesbasert HÅRDROCK med slangbuskebeina plantet i 70-tallet, og deres karismatiske powerhouse-vokalist Elin Larsson. Spesielt live har de to faktorene alene vært nok til å vinne dem nye fans over hele verden, takket være flittig turnering, som også har tatt dem hit til Norge ved flere anledninger. De har også hatt noen reale gromlåter underveis, som Devil Man, en låt de har endt opp med å spille inn hele tre ganger, og tittelsporet fra deres forrige album, Lady in Gold.

Dessverre har det ikke vært mange nok av disse godlåtene, og på plate har de dermed manglet det som skiller dem fra andre band med de samme referansene som Blues Pills – og det har tross alt blitt en del av disse i løpet av de siste årene! Og misforstå denne surpompen rett, det er ingenting med Blues Pills som er dårlig. Det er bare det at på fullengder nummer tre burde ha levert et album som viste at de er mer enn et fenomen eller et live-trekkplaster. De burde ha tatt steget fra teltscenen på en festival sånn i 14-tida til hovedscenen, for å si det sånn. Men det vi får er 11 låter som virker hjertefølte og som for all del har både hjerte og sjel, men som selv etter et tosifret antall gjennomlyttinger ikke fester seg noe som helst sted hos meg som lytter. Tittelsporet og et par andre spor – da kanskje spesielt California, Rhythm in the Blood og Kiss My Past Goodbye – skiller seg ut som potensielle livefavoritter, men Blues Pills fortsetter å være et band som leverer bedre på scenen enn på plate. (5/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

 

Album, Anmeldelser

Katalepsy – Terra Mortuus Est

Katalepsy
Terra Mortuus Est
Unique Leader Records

 

Sjangerdefinering er noe av det som diskuteres (les: krangles om) mest mellom metallfans. De fleste av dere som leser dette har garantert stått med bred fotføring og ropt ut hvorfor akkurat DU har rett i båssettingen. La oss derfor, i nevnte ånd, nøye oss med å si at russiske Katalepsy godt kan defineres innen brutal death metal, men i stedet for å male ut i det vide og brede om hvorfor, så kan det heller nevnes at variasjon i tematikk og musikalske retninger gjør det meget vanskelig å være bastant.

Når det er sagt, kan det garanteres at om du liker dødsmetallen din überbrutal så er Terra Mortuus Est et sikkert stikk. Skiva er så og si perfekt, hvor de groovy riffene driver låtene fremover og på den måten unngår at de tekniske krumspringene stjeler for mye av plassen. Lyden er varm og mørk, noe undertegnede var spent på siden forrige skive (Gravenous Hour) framstod som skranglete med sin “kalde og skarpe” lyd. Vokalen til Igor har aldri vært bedre, og måten den både er mikset og tilpasset riffene er forbilledlig. Det er vanskelig å se noen svakheter med skiva, men hvis man først skal være litt kritisk kan det nevnes at det tidvis kan være litt lite variasjon i riffene, noe som fører til at enkelte låter blir litt vel like de andre. Men nå pirkes det, Katalepsy har levert til (nesten) gull! (9/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Stillbirth – Revive the Throne

Stillbirth
Revive the Throne
Unique Leader Records

 

Det er liten tvil om at den brutale dødsmetallen har fått en enormt oppsving de siste årene. Og for de av oss som liker metallen vår brutal, ekstrem, grisete, frastøtende, vulgær og humoristisk, er dette selvfølgelig noe vi har applaudert i lengre tid. I så måte kan det proklameres at tyske Stillbirth endelig har levert høy kvalitet innen sjangeren. Dette tok altså syv plater og 21 år! På den ferske gladiatorskiva Revive the Throne låter det forferdelig tungt. Mye av grunnen er at gutta har investert i en ekstra bassist, så vi snakker her om to bassister som gjør sitt beste for at det skal høres ut som at kjelleren har blitt enda dypere. Gitarene er fortsatt i hovedsetet og vi får presentert heftige riff som det oser slam av, men samtidig er det ikke hammerslag 24/7. Bandet har lurt inn noen melodiøse snutter langt bak i bildet, noe som skaper effektfulle kontraster i låtene. Variasjonen er ikke stor, men akkurat såpass til stede at interessen hele tiden holder seg. Følelsen av å få knust brystkassa når lyden skrus til maks understreker slagkraften til Stillbirth! (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

High Spirits – Hard to Stop

High Spirits
Hard to Stop
High Roller Records

 

Chris Black er en sånn kar som tydeligvis har et enormt talent for å holde seg i undergrunnen, men samtidig være elsket av de få som oppdager det han driver med. Etter at han forlot Nachtmystium, startet han Dawnbringer, som lar levert noen av de beste metal-skivene nesten ingen har hørt, og med High Spirits kanaliserer han sin indre frihetsrocker, med nikk til både Thin Lizzy, Hellacopters, Iron Maiden, Night Flight Orchestra og masse annet snop. Samtlige låter er sprengfulle av energi og melodi, med riff og refrenger som gjør at du ønsker å stå på toppen av en klippe med knyttneven i været og vinden i håret mens du synger med for fulle lunger. Det flørtes skamløst med power metal underveis, men i neste øyeblikk får vi noe som kan minne om Gaslight Anthem i det som kanskje er årets desidert feteste radiolåt (som ikke spilles på radio) i form av den deilig svulstige Voice in the Wind. Skaff deg denne skiva mens det fortsatt er sommer, og sola kommer til å skinne enda litt sterkere! (8/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

 

Album, Anmeldelser

Texas Murder Crew – Everyone’s Last Breath

Texas Murder Crew
Everyone’s Last Breath
Comatose Music

 

Fra Dallas kravler det opp et monster av en drapsmaskin som er klar til å kutte deg i småbiter og fore deg til grisene. Med andre ord: Gode venner, her kommer en aldri så liten lekkerbisken! Når Kevin Clark (ex Devourment og Kill Everything) spiller gitar, er det ingen overraskelse at Texas Murder Crew leverer brutal slam death metal (BSDM) som det svinger av. Det låter blytungt og skittent, men i stedet for å pøse på med slam-riff over en lav sko, balanserer de det ut med flere elementer fra brutal death metal (BDM). EP’en på 6 låter inneholder nok bredde til hele tiden å interessere, og vekslingen mellom hammerslag og ADHD, blandet med ultradyp vokal fra Brent Wells, får bandet til å skille seg ut i nok en sjanger som har blitt oversvømmet med middelmådighet. (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

Album, Anmeldelser

Deep Purple – Whoosh!

Deep Purple
Whoosh!
Ear Music

 

OK, la oss få unna det åpenbare med en gang: Ting er ikke som de en gang var. Duh! Sånn i tilfelle noen ikke har fått det med seg, så er vi faktisk ikke lenger på 70-tallet, men i 2020. Det betyr at det er 46 år siden Deep Purple slapp et banebrytende og sjangerdefinerende album (Burn), det er 36 år siden de slapp et “viktig” album (Perfect Strangers) og det er pokker tute meg 27 år siden Ritchie Blackmore var en del av bandet. Get over it, lissom. Det er også 20 år siden de sist skiftet ut et eneste bandmedlem og 17 år siden de slapp et dårlig album (jepp, jeg ser på deg Bananas)! Og denne stabiliteten har gitt oss et Purple som har funnet formen og nå konsekvent leverer solide album med riktig gode låter. Ikke minst gjelder dette bandets par siste skiver, og nå også årets utgivelse, den akkurat passe kleint titulerte Whoosh!, som pr dags dato utgjør det siste albumet i det vi kan kalle deres Bob Ezrin-trilogi. For det er ingen tvil om at superprodusenten har hjulpet til med å få ut det beste i et band som selv har uttalt at det interne sosialdemokratiet som ble gjennomført da de skulle produsere seg selv gikk ut over kvaliteten. Neppe tilfeldig at den første av de skivene, Now What?! fra 2013, ble deres første listetopper her til lands siden 1987.

Så hva skjer egentlig på Whoosh!, spør du? Vi må kunne si at den garantert vil bli godt mottatt av alle de som har kost seg med de to forgjengerne, og vel så det. Ballet åpner med den deilig fengende Throw My Bones, som de fleste bør ha rukket å høre allerede. Denne godbiten var den perfekte første smakebit fra skiva da den ble sluppet i våres, og som albumstarter er den like perfekt. Deretter følger en liten perlerad av godlåter som alle har det til felles at man kan høre hvor bra de vil fungere live. Drop the Weapon er akkurat passe funky, og en liten oppvisning i god låtskriving med et par særdeles lekre soloer fra både Steve Morse og Don Airey. Påfølgende We’re All the Same in the Dark er like umiddelbar og fengende, og leder oss til Nothing at All, en liten juvel som virket smått anonym da den ble sluppet som tredje forsmak fra skiva, men som nå glitrer og skinner med nok en demonstrasjon av hvilken superduo Morse og Airey har blitt. No Need to Shout gir oss litt barroom-piano (med et subtilt nikk til Gershwin underveis hvis for den sofistikerte lytter) og Step by Step tillater seg å levere litt rock noir, eller det nærmeste dette bandet kommer til noe sånt. Deretter følger albumets store humørbombe, i form av rock’n’roll-bangeren What the What, der Gillan synger om en real fyllekule med dans og glede, og til overmål presterer å rime “Havana” med “piano”. Ikke spør, bare tro meg når jeg sier at det funker.

The Long Way Round er albumets lengste låt (dog godt under 6 minutter), og er nok en låt der jeg ser for meg gamlekara kose seg glugg i hjel på scenen hvis denne fremføres live. Mer mystisk og episk – selv på såvidt over 4 minutter – er The Power of the Moon, som jeg vil tillate meg å mene at er en av få låter her som lover litt mer enn den kan holde. Remission Possible er en instrumental transportetappe før albumets desidert beste låt, Man Alive. Dette blir det nærmeste bandet kommer til progressiv rock på Whoosh!, og den dynamikken de fremviser her er det bare å ta av seg hatten for! Etter denne herligheten tilgir vi lett at nyinnspillingen And the Address (opprinnelig fra bandets debutalbum) her blir nok en litt intetsigende instrumental, og at Dancing in My Sleep, som avslutter skiva, heller ikke er mer enn helt grei. Vi kan uansett kanskje tolke det dithen at når bandet velger å (nesten) avslutte denne skiva med åpningssporet på den aller første skiva, er dette en måte å vise verden at sirkelen er sluttet, og at dette for alvor er ment å være bandets siste album?

Alt i alt er dette lyden av voksne musikere som trives i hverandres selskap og som rett og slett har for mye musikk i seg til at det er noe poeng i å henge hatten på hylla med det første. Og det er gode nyheter for oss alle! (8,5/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

Oslo Spektrum, 9. november 2017. Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=10408]

 

Album, Anmeldelser, Musikk, Nyheter

Holter – Vlad the Impaler: Dracula på krigsstien igjen

Vlad the Impaler
Holter
Frontiers Records

Med Vlad the Impaler (9/10) kompletterer Trond Holter den opprinnelige Dracula-storyen, drøye ti år etter unnfangelsen av prosjektet. En histore kan forelles på så mange vis, og dermed blir det ikke så underlig at Vlad… ser både fremover og bakover i historien.

Siden første album har Nils K. Rue tatt over vokalen etter Jørn Lande, og den sitter som støpt over hele albumet. Rue gjør sin greie her, uten å forsøke å være noen ny Jørn Lande og det funker helt fint. Man når kanskje ikke helt den samme intense nerven Lande traff på førsteskiva, men det er farlig nærme. Kvinnelig makker er også ny denne gang, idet Eva Iselin Erichsen tidligere tok over liverollen etter Jeanette Heidenstrøm og har blitt værende til albumet. Eva har en fortreffelig stemme og løfter den kvinnelige delen ytterligere. Hun formelig skinner på Under My Skin.

Musikalsk er vi i samme territorie som forrige gang – solid hardrock med god bredde, fra catchy hardrockere via rifftunge låter til de mer balladeaktige. Eksempelvis kunne godt åpningslåta Worlds of Fire blitt gjort med gamlebandet Wig Wam, fete Drums of Doom gir meg litt litt gammel Artch-Feeling i riffingen og partier i Without You har Candlemass-doom over seg. Den obligatoriske instrumentalen, her i form av tittelkuttet, sitter godt og spenner fra intens rifffing til shredding og smakfulle melodiske soli fra Trond samtidig som den også speiler temaer fra tidligere låter i prosjektet. Trådene fra førsteskiva samles også på avslutningskuttet Save Me part II, som også rommer en solo som går rett i sjela.

Oppsummeringsvis – et velskrevet verk, vel verdt den ekstra ventetiden (den skulle opprinnelig vært ute i februar). Man ser frem til å høre de to albumene vevd sammen i konsertform!

Jeg holdt Swing of Death-skiva som en av de beste utgivelse i 2016 og det er ingen tvil om at Vlad… kommer til å rangere høyt på lista fra i år.

Album, Anmeldelser, Musikk, Nyheter

Hex A.D. – Netherworld Triumphant

Netherworld Triumphant
Hex A.D.
Freshtea

Hex A.D. slipper sitt tredje album, Netherworld Triumphant (8/10), denne fredagen og jaggu er det et album som sklir fint inn i høstmørket. Doom-gutta fra Vestfold har levert ei skive som holder en pirrende stemning hele veien, fra den pianobaserte åpneren Himmelskare til den særdeles varierte avslutningen med Ladders to Fire som til syvende (!) og sist tar oss tilbake der vi startet.

Gjennom stadig skiftende musikalske landskap trekkes det velvillig på referanser til både Candlemass, spesielt i låter som War Child og nevnte Ladders to Fire, og til gammel Deep Purple med orgelfeelingen og riff i Skeleton Key, Skeleton Hand. Tungt og solid, melodiøst og groovy, med en progressiv tilnærming – stemninger som virkelig setter seg i ryggmargen og blir der. Låtene er få og i hovedsak lange, mektige Ladders of Fire klokker inn på drøye tretten minutter og tittelkuttene Netherworld Triumphand pt. I og II nærmer seg tolv tilsammen – hvorfor de er delt opp til to distinkte kutt kan man undres over, det hadde funket like bra som en enkelt låt.

Skiva virker godt gjennomtenkt, bandet låser seg ikke til noen gitt formel og klarer, i alle fall for min del, å holde interessen til lytteren hele veien igjennom. Det føles friskt fra låt til låt, ingen åpenbare fillers her. Lydmessig er det ingenting å utsette på skiva, bandet er igjen rattet trygt i havn av ringreven Chris Tsangarides før han gikk bort på starten av året. Det eneste jeg ikke føler sitter helt er vokalen – vokalist og gitarist Rick Hagan synger tidvis godt (og spiller glitrende), men noe ujevnt og litt for «norsk» om man skal sette en merkelapp på det.

Med de varierende lengdene og koblingene låtene mellom er det tøft å plukke en favoritt, her føles det som om skiva som helhet er mer en summen av delene.

 

 

Album, Anmeldelser

Avenged Sevenfold – The Stage

Avenged Sevenfold
The Stage
Universal Music

av7_the_stage

 

Jeg er neppe alene om å føle at Avenged Sevenfold havnet i en liten identitetskrise etter at The Rev døde i 2009. Hail to the King var et nikk til gamle helter, og ble derfor ikke helt et A7X-album av den grunn. Nå kom plutselig det nye albumet med nok en ny trommis, Brooks Wackerman fra Bad Religion, og heller ikke dette høres helt ut som A7X i mine ører. Joda, Brooks gjør en fantastisk jobb. Det gjør også resten av bandet, men jeg savner lekenheten fra tidligere. Kanskje bandet bare begynner å bli mer voksne, og i så fall kan de vel ikke kritiseres for dét. The Stage er langt fra dårlig. Det er faktisk ganske bra, bare ikke akkurat det jeg håpet på. Men det blir sikkert bedre når man aksepterer det for hva det er og ikke forventer et City of Evil 2. (7,5/10)

Thomas V. Kirkeby

 

 

Album, Anmeldelser

Civil War – The Last Full Measure

Civil War
The Last Full Measure
Napalm Records

civil_war_the_last_full_measure_cover

 

Jeg har brukt tid på å komme inn i Civil Wars nye album. Jeg likte ganske godt fjorårets Gods and Generals, men The Last Full Measure klinger ikke like godt i mine ører, til tross for at bandet fortsetter i samme spor som tidligere. Partylåta Tombstone og allsangvennlige Savannah svinger bra og utmerker seg raskt som favoritter, men det blir for mange sanger som ikke fenger godt nok eller ikke i det hele tatt. Og om ikke musikken fungerer, spiller det ingen rolle om bandets entusiasme for gamle amerikanske historiske hendelser er høyt, for engasjementet smitter ikke nok. Heldigvis for Civil War kan jeg hygge meg med favorittene fra tidligere album i påvente av neste utspill fra dem, men det krever at de har bedre låtmateriale neste gang. (5/10)

Thomas V. Kirkeby

 

 

Album, Anmeldelser

Værbitt – Tid

Værbitt
Tid
Daarlig Selskap

vaerbitt_tid_cover

 
De er mye å elske ved kvintetten Værbitt fra Bergen: bandnavnet, omslagsbildet, tittelen på skiva, låttitlene, og -lengdene. Tid har tatt fem år å lage, dvs. over 1,5 år på hver av låtene Mørke, Frost og Vann. Resultatet er over en time med seig, tung og hurtig moderne atmosfærisk svartmetall. Lydlandskapene er laget med bass, trommer og ikke mindre enn tre gitarer, noe som tidvis skaper en deilig bølgende effekt under de mange tremoloøktene. De lykkes best på Vann, med desperate dissonanser, men ambisjonene synes i hovedtrekk en størrelse for store. Utøvelsen er innenfor, selv om noen av overgangene skurrer, og låtene blir som ofte for kontrastløse og tamme i lek mer med, enn mot, strømmen. Men jeg gleder meg til fortsettelsen! (6/10)

Helge Kaasin

 

 

Album, Anmeldelser

The Well – Pagan Science

The Well
Pagan Science
RidingEasy Records

the_well_pagan_science_cover

 
The Well er en trio fra Austin, Texas og byr på psykedelisk stoner rock. Tematikken er gjerne forbundet med hekserier og andre dystre åndelige tilnærmelser og formaninger. Det låter til tider forholdsvis tungt, så en dose doom er defintivt å spore her. I det store og hele er Pagan Science ganske underholdende og det er heller ikke mye å utsette på kvaliteten. Likevel er dette et album som mest sannsynlig kommer til å havne i glemmeboka ganske umiddelbart. Låtene blir dessverre litt for anonyme. Åpningssporet åpner fint og rir godt på retrobølgen, men det er låter som Skybound og Brambles som er høydepunktet her. Ellers er det ingen åpenbaring på albumet. Pagan Science er således en psykedelisk suppe for spesielt interesserte. (6/10)

Gerrit Karafiat

 

 

Album, Anmeldelser

Take Over and Destroy – Take Over and Destroy

Take Over and Destroy
Take Over and Destroy
Prosthetic Records

take_over_and_destroy_cover

 

Take Over and Destroy har tatt et knippe singler og samlet dem på et album. Resultatet er et selvtitulert konsept som til tider kan være litt vel anonymt. Her får man servert en slags mutasjon mellom sludge metal og bredbeint rock ‘n’ roll. I første omgang ganske kjedelig, men så dukker det opp underlige detaljer underveis. For eksempel en noe mer dempet Out of Frame, som inneholder både synth og ren vokal. Apropos vokal, så minner den skremmende mye om Jaz Coleman sin tilnærmingsmåte. Love Among the Ruins er også en sånn underlig låt. Et roligere tempo, dyster stemning med kalde grøss fungerer godt. Albumet er dessverre litt schizofrent av seg. Det har dermed sine øyeblikk, men her er det mye å ta fatt i. Bedre lykke neste gang. (4/10)

Gerrit Karafiat

 

 

Album, Anmeldelser

Principality of Hell – Sulfur & Bane

Principality of Hell
Sulfur & Bane
Osmose Productions

principality_of_hell_cover

 
Både tematikk og lydbilde sendes tilbake til røttene med Principality of Hell sitt nye album Sulfur & Bane. Det vil si Bathory, Venom og Celtic Frost. Skiva kunne like gjerne ha blitt sluppet en gang på 80-tallet, for dette var primitivt, temmelig kaldt og ikke minst guffent. Noe som er gode nyheter for den reneste purist, men hva med oss andre? Frykt ei! Sulfur & Bane er riktignok temmelig pur, men holder samtidig høy kvalitet og er like aktuell for alle med litt sans for svartmetall. Skiva åpnes med noe satanisk babbel før den musikalske ofringen settes i gang. Legg særlig merke til tittelsporet, In the Shadows of Sodom og The Marble Witch. De har dessuten lagt til en rekke coverlåter fra blant annet Slayer, Bathory og Sodom. (6,5/10)

Gerrit Karafiat

 

 

Album, Anmeldelser

Graham Bonnet Band – The Book

Graham Bonnet Band
The Book
Frontiers Records

graham_bonnet_the_book_cover
Graham Bonnet, mannen med en solid portefølje som vokalist i en rekke kjente band, dannet i fjor bandet Graham Bonnet Band, og resultatet er albumet The Book. Albumet består av 11 ferske låter, samt 14 re-innspillinger av Bonnet-klassiskere. Allerede på åpningssporet, Into the Night, får man servert tunge, deilige riff og det tar ikke lang tid før rockefoten følger takten. Materialet ligner på det Bonnet tidligere har gjort med Rainbow og MSG – det er i ekte hardrock-ånd med andre ord. Alt i alt et album med sterke og fengende låter, men den aldrende vokalen er vanskelig å ignorere. Bonnet sliter til tider med de høyeste tonene gjennom albumet og dette er spesielt merkbart på re-innspillingene, så her foretrekkes originalinnspillingene. (6/10)

Elizabeth Mai

 

 

Album, Anmeldelser

Freedom Call – Master of Light

Freedom Call
Master of Light
Steamhammer

freedom_call_master_cover

 
Æsj da, dette var en nedtur. Misforstå meg rett, Freedom Call er og blir en av småkongene av happy power metal. De tre første skivene er knallfete, men deretter kom det fire kjipe som jeg anbefaler alle å holde seg unna. Men med Beyond (2014) returnerte de med en megaskive som fortsatt holder mål. Stor var derfor skuffelsen da Master of Light dundret ut av høyttalerne. Grunnen er som følger: Et überstygt cover som ser ut som noe jeg selv kunne stått for på barneskolen, kun to fete refreng (og det fra et band som har gjort massive refreng til sitt varemerke), melodilinjer som ikke fenger, og rotete låter som framstår som halvferdige. Den eneste låta som virkelig holder mål er Ghost Ballet. Jeg savner de lettfattelige sing-along-låtene! (4/10)

Lars Bremnes Ese