En rolig og stemningsfull intro (Finisterre II) åpner Noktvrn. Akustisk gitar og lett synthakkompagnement messer rolig i moll. Når en så synes det bygger opp mot en forventet utblåsning som skal sette igang platen for fullt, overrasker andrelåten Monument ved å fortsette stemningen fra introen. Bandet er nå riktignok tydeligere tilstede, med bass, trommer, og subtile blåsere, men uttrykket er fremdeles litt dystert og nedpå. Det passer glimrende til Bergen i høstvær, der den gråblå himmelen omsvøper massivt regnfall. Og like sikkert som at det regner i Vestlandets hovedstad, tar det heller ikke mer enn knappe to minutter av Monument før Der Weg Einer Freiheit, slipper til friheten. Freiheit!, med både growls og blastbeats. Den dystre stemningen forblir dog. Slik svinger det gjennom platen, og en aner at dette kanskje er bandets mest eksperimenterende verk. Dette hører en kanskje særlig på Immortal, hvor bandet gjestes av den ungarske vokalisten Dávid Makó (The Devil’s Trade), som legger sin rene vokal på toppen av tyskernes sjangerblanding. Det er nemlig sikkert at black metal som sjanger-merkelapp nok er misvisende angående Der Weg Einer Freiheit anno 2021, for her skjer det så uendelig mye mer. På nevnte Immortal kommer en ikke unna å høre likheter med post-black metal som Alcest og dets like.
Noktvrn har vært med på minst to lengre spaserturer siden den kom farende via internettet tidlig i høst. Den har i grunnen gjort seg enda bedre slik, som turkamerat, enn akkompagnerende dagliglivets huslige gjøren. Den passer best avspilt i sin helhet også. Da kommer den mer til sin rett enn når en spiller den stykkevis og delt. Lik Wolves in the Throne Room sin nyeste, anmeldt her for litt siden, er dette også en plate som vokser, og en merker seg at det veksles på hva som er favorittlåten(e) fra dag til dag, uke til uke. Om Noktvrn ikke helt virker å nå amerikanernes skyhøye nivå denne høsten, så er det likevel en plate som klarer å levere en del av den samme opplevelsen, i en litt annen drakt. Begge er harde, dystre, fortellende, men det er også tydelige forskjeller i både produksjon, låtstrukturer og uttryksform. La meg heller poengtere at trommene er akustiske, og at trommebreaket og gitarriffet på begynnelsen og slutten av Morgen er verdt pengene alene. Det er som om Emperor sin Ye Entrancemperium blir spilt på 11. Helt knall!
Noktvrn har blitt en stemningsfylt, variert affære, som spiller på mange følelser gjennom de 47 minutter og 41 sekunder den strekker seg over. Det er alt fra trist og sårt, til sint og truende, med fellesnevneren at alle de ulike stemningene kommer til sin fulle rett erfart i sammenheng. (8,5/10)
Kanadisk, teknisk galskap i mer enn 300 BPM. Du er herved advart! Riktignok skrus farten ned til tider for noen intrikate, mer klassisk inspirerte intermezzo, eller en får en solo der ting forløper såpass bedagelig at en klarer å henge med. Resten er full grynting, intens riffing og dundrende trommer. Gravity blasts mangler det heller ikke på, for å si det slik. Og vet du hva, det er herlig når det driver så en nær sagt kjenner brisen i ansiktet. Skal en sammenligne Archspire med andre band, så er vel dette nesten som en snill utgave av Origin, da det nevnte tempoet tidvis skrus ned. At Archspire forekommer en litt “mildere” er vel muligens grunnet produksjonen også. Det låter en del tydeligere, og med mer “topp” enn mange andre band. Dette er vel kanskje for at tekniske krumspring skal komme tydelig nok frem, og dem er det mengder av. Dette er nemlig definitivt ikke en gjeng som har mangler på den spilletekniske fronten.
For meg er det tre gode indikatorer på denne platens kvaliteter. Den ene må være at Archspire har klart å motbevise fordommene jeg helt klart hadde i forkant, om et band som paradoksalt nok var pent og pyntelig tross at de spiller intens teknisk death metal. Den andre indikatoren er at jeg har returnert til å høre på platen i stunder der en ofte lar anmeldelsesanliggender ligge grunnet assosiasjonene til “plikt” og “arbeid”. Archspire har rett og slett fått til en plate med så mye spennende elementer at den nok blir spilt en god stund fremover. Apropos disse fordommene, kan det også tenkes at dette er noe Archspire og tech-death miljøet for øvrig er godt kjent med fra før, skal en bedømme det utifra taleintroen på A.U.M. Her er det en kar med tysk aksent som uttaler: “What’s this music about? I don’t wanna hear like ‘oh, fuck, it all is beautifully played… oh, listen to this blast…No fuck it, bring back the fucking danger in the music!” Archspire har klart både å trykke på gassen, men samtidig å holde på det melodi og teknikk, uten at det har gått fullstendig på bekostning av låter det trøkker av. (8/10)
Pål Teigland Lystrup
PS: på YouTube finner du en video der mødrene til bandmedlemmene reagerer på musikkvideoen til Drone Corpse Aviator. Den kan anbefales.
Det har vært en god del spenning knyttet til Whitechapels åttende utgivelse, spesielt etter at de første låtene ble sluppet for en tid tilbake. Gutta har holdt på siden 2006, og har dermed vært med nesten helt fra starten av når deathcore ble definert som en sjanger. Death metal med hardcore breakdowns har strengt tatt eksistert siden 90-tallet, med band som blant annet Earth Crisis, Dying Fetus og Internal Bleeding, og i likhet med slam, ligger eminente Suffocations utstrakte bruk av breakdowns også her som en tett inspirasjon. Despised Icon definerte sjangeren på starten av 2000-tallet, og etter få år, mellom 2005-2007, tok det helt av. For denne anmelderen har Whitechapel vært noe av det feteste innen sjangeren. Med debuten, The Somatic Defilement fra 2007, leverte de en klassiker som alltid vil bestå som et genialt musikkstykke! Med tre gitarister og en ultrabrutal vokal, gruset de det meste av det som ble gitt ut på den tiden. Bandet fortsatte å levere gullskiver, helt frem til og med deres fjerde skive, Whitechapel, i 2012. Deretter gikk det rett nedover, og brutaliteten ble skiftet ut med utstrakt renvokal og melodier. Det hele var en gedigen nedtur, og skiva Our Endless War står som en flau seanse i bandets historie. Mark of the Blade brutaliserte heldigvis uttrykket igjen, og med forrige skive, The Valley, ble ihvertfall kvaliteten på låtene hevet igjen, selv om den fortsatt var roligere enn tidligere dager. Men den nye kursen var definitivt staket ut, og det vi har fått de siste årene består av mørk, emosjonell, melodiøs, småprogressiv deathcore med en omtrent 50/50 fordeling mellom rolige og ekstreme låter. The Valley høstet tonnevis med lovord, og vokalist Phil Bozemans personlige tekster ble ofte dratt frem som noe ekte, ærlig og positivt.
Hva så med Kin? Skiva fortsetter i samme gate som The Valley, og understreker at Whitechapel har bestemt seg for at historie er historie, nå er det moderne og tidsriktig. Skiva kommer til å nå langt, og gutta vil fra nå av befinne seg godt plantet i rampelyset, det er jeg sikker på. Dessverre er skiva som helhet rett og slett for kjedelig og forutsigbar. Gutta beveger seg i samme retning som Between the Buried and Me, Bring Me the Horizon, Slipknot og Five Finger Death Punch. Kjedelig og emosjonelt med en tidvis streit vokal som prøver å presse frem et følelsesmessig tilsnitt. Men rett skal være rett, det finnes noen fete låter her, og det høres unektelig tøft ut når de drar på med death metal-inspirerte Lost Boy og To the Wolves. Nevnte låter er steinharde, og her får vi nok en gang understreket at Phil innehar en fabelaktig ekstremvokal. Han får til det samme som George Corpsegrinder, altså en ultrabrutal vokal, men med tydelig uttale. Jeg tar meg ofte i å undres hvordan disse to herrene får til å være så ekstreme, men samtidig så gode på intonasjon og tydelighet. Flott! Og for å motsi meg selv, så må jeg innrømme at min personlige favoritt på skiva er Anticure. Det er en av låtene med ren vokal og med tonnevis av flotte melodiøse harmonier. Vokalen til Phil er tydelig og kraftfull, spesielt på refrenget, og når den tostemte varianten kommer inn er det fantastisk. I tillegg leker gitarene, trommene og bassen seg og tilfører passe teknikaliteter så det ikke blir for søtt og flaut.
Det må også nevnes at skiva har en produksjonen som er upåklagelig, varm, tydelig og profesjonell. Men med såpass mye rock/stoner/grønsj-tendenser så faller jeg av. Intensiteten blør og lider, enkelt og greit, og enkelte låter kunne faktisk vært å finne på en hybridskive av Five Finger Death Punch og Staind, blandet med nåtidens pinlige utgave av pretensiøse Corey Taylor på vokal. Nei, sett heller på de fire første skivene, og overbevis deg selv om at bandet la inn årene etter den selvtitulerte skiva! (6/10)
Tretten fulle utgivelser! Det er blitt mange plater siden en registrerte Cradle of Filth på metall-radaren første gang. Den gang var det den berømte “Vestal Masturbation” t-skjorten, med ryggtavlen dekket av budskapet “Jesus is a cunt” som fikk hevet de ungdommelige øyebryn. Denne t-skjorten skapte som kjent trøbbel med politiet i England for flere enn bare bandet, og den har siden 2008 vært forbudt i New Zealand. Slikt blir jo rene honningkrukken for tenåringsopprørere. Det at bandet var fullstappet med melodi, at de ikke var norske, at imaget var fylt med gotisk stemning og vampyrer vakte også oppsikt, og til slutt ble det rett fram nødvendig å sjekke ut dette bandet med de overdådige bandskjortene fylt med antikristne og seksuelle motiver.
Jeg husker vi hadde to gutterom vegg-i-vegg, meg og min bror, der Principle of Evil Made Flesh (1994) fikk gått mange runder med åpne dører, slik at begge kunne høre på platen samtidig til leksearbeid, eller hva annet vi bedrev i de tider. Den gangen gikk utviklingen raskt over utgivelsene, og allerede fra EPen som ble sluppet nest (Vempire, 1996) hadde bandet endret en del på uttrykk og produksjonskvaliteter, i positiv retning. Dusk and Her Embrace (1996), og kanskje i enda større grad Cruelty and the Beast (1998), sementerte bandet som et av de store i sjangeren. Cradle of Filth ble et band med et helt særegent uttrykk, et uttrykk mange band også usjenert forsøkte å etterape. Slik holdt det seg vel i mange år. På 2000-tallet begynte derimot bandet å gjenta seg i overkant mye, og det virket litt som om bandet hadde utspilt sin rolle i metal-scenen. Siden den gang har en som regel fått høre at “nå er de tilbake” når det slippes ny plate, påfølgende sjekket ut platen, registrert at det svinger greit, og deretter glemt bandet igjen til neste runde med samme opphaussing fra en eller annen i musikkpressen dukker opp.
Nå skriver vi 2021, bandet har høstet lovord på nett angående sitt nye materiale, og det er dags for en ny runde i kvernen. The Fate of the World on Our Shoulders heter introen, og denne tittelen gir mer mening desto lenger enn kommer inn i materien, for her har klima nådd bandets tematikk. Kan hende er det like mye fordi den aktuelle og tilkommende fanbasen per dags dato vil være opptatt av denne tematikken som at bandet selv er det? I henhold til bandets plateselskap, Nuclear Blasts intervju med Dani Filth, bandets frontmann, er albumet preget av eksistensialistisk tematikk; “eksistensialistisk uro og frykt for det ukjente”. Samtidig sier Dani Filth i det samme intervjuet at det handler om “å anerkjenne at eksistensen er forgjeves og at alt er tillatt fordi ingenting betyr noe”. Her henter han inn en gammel kult-kuriositet i Aleister Crowley og lener seg villig på hans maksimer, og sier videre at “vi vet alle at vi skal dø, så vi bør nyte livet mens vi har det”, altså en slags hedonisme og fatalisme i ett. Konseptuelt er det mulig at en aner noen kontradiksjoner hos frontmannen, da han engster seg for forandringen, ber oss være oppmerksomme på at vi må ta grep, samtidig som han proklamerer at det er forgjeves og at ingenting har verdi.
Om låten Suffer Our Dominion uttaler Filth at det nok er den mest tydelig politiske låten deres hittil. Han sier at “vi fucker opp økologien vår og vi trenger å adressere situasjonen umiddelbart”. Det er fristende å spørre rett fram: hva blir det så til!? For dette er kontradiktorisk. Kan hende er det å bry seg om noe og tillegge det verdi såpass åpenbart uforsonlig med mye annet bandet har bedrevet og sagt, at det nettopp blir litt drakamp og kontradiksjoner når de plutselig skal engasjere seg i noe, og dermed antyde gjennom engasjementet at temaet har iboende verdi? Det er jo absolutt ingenting farlig eller feil med å være selvmotsigende eller engasjert i noe. Her er det vel mer forandringen en biter seg merke i. Når en gjør karriere av negativ affekt, er det kanskje heller ikke veldig merkelig at prediksjonene en tillater seg i tekstmaterialet er preget av fatalisme, svart/hvitt-tenkning og skråsikker negativitet? For det er slik det bærer seg ad når en går låter som Suffer Our Dominion nærmere etter i sømmene. Her proklameres det at Moder jord vil utrydde milliarder på det mest brutale vis. Kanskje er frykten og uroen slik totalt dominerende, samtidig som en vil tro at en løsningsorientert klimaplate kanskje hadde vært i overkant å forvente fra et britisk ekstremmetal-band.
Å predikere at Cradle of Filths neste plate vil fortone seg som en symfonisk ekstremmetallplate kan en nok likevel strekke seg til uten like stor fare for å gå i den samme fellen, da det i stor grad er basert på bandets tidligere atferd. Prediksjoner om verdigrunnlag og lyrisk tematikk tror jeg det etter Existence is Futile derimot vil være dristig å gi seg i kast med…
La oss også se litt nærmere på musikken. Kan hende ble det litt underkommunisert nettopp fordi det musikalske minner en så tydelig om mye av det bandet har levert tidligere. Det er melodisk, i mange lag, og selv om det er ekstremmetall, så oser det av inspirasjon fra gammel heavy, NWOBHM og dets like. Det er absolutt mye bra her, og begge singlene som er sluppet i forkant av platen, Crawling King Chaos og Necromantic Fantasies, holder så absolutt mål. Det som kanskje skiller platen litt ut er at det virker som det er mer materiale som toner ned uttrykket og lar melodilinjene tre ytterligere fram. Ja, det er nesten så det er power ballads-varianten vi tidvis får presentert, med fare for da å overdrive det en god del. Discourse Between a Man and His Soul er et eksempel på en slik låt, der den er temmelig baktung tvers gjennom. How Many Tears to Nurture a Rose minner derimot om heavy metal-tunge gamle klassikere, og er en av de låtene det svinger mest av. Bandet har heller ikke glemt sin horror-fetish, og på Sisters of Mist møter vi Pinhead parafrasert gjennom forteller Doug Bradleys munn: “a waste of good suffering”. Hellraiser-filmene er liksom en utømmelig kilde med inspirasjon for band helt fra hjemlige Tsjuder til de belgiske galningene i Aborted.
Platen er blitt opp mot timen lang, men dersom du skaffer deg utgaven med nevnte Sisters of Mist og Unleash the Hellion som bonusspor, så vil du få en time og ti minutter med britene, og det er jo ikke verst valuta for pengene. Det er velprodusert, solid utført, og med nok Iron Maiden og Dimmu Borgir iblandet horror-synthene til at en skal kunne holde ut til neste gang. Tilværelsen er vel ikke forgjeves, den bare er. Den nye Cradle of Filth platen er altså heller ikke forgjeves, men vil sikkert gi mange både gamle og nye lyttere gode stunder. Med det sagt, så er ikke dette noen ny klassiker, til det er det for få låter som virkelig når de store høydene. (7,5/10)
Disse polske karene har holdt det gående fra helt tilbake i 1990, og siden 1991 under navnet de nå benytter seg av, Hate. I løpet av disse tre tiårene har de rukket å slippe elleve fullengdere og Rugia blir bandets tolvte. Adam The First Sinner, som på platen trakterer vokal og gitar, er det eneste gjenværende originalmedlemmet. Med seg har han fått fire andre musikere, som det tydelig oser spilleteknisk kvalitet av.
Derunder faller bandets ferske og 23-årige trommis, Daniel Rutkowski. Han oppgis på nett å være inspirert av Kerim “Krimh” Lechner (Decapitated) og Zbigniew “Inferno” Promiński (Behemoth), og det høres. Dette bidrar nok ikke desto mindre til at Hate anno 2021 har en god del fellestrekk med sine landsmenn i Behemoth, Decapitated og Vader. Likhetene stopper heller ikke ved trommingen, men vokal og gitarriff, og også komposisjoner minner en om disse andre polske bandene. Likheten er en litt ambivalent affære, som vi kommer tilbake til.
Det Rugia lider under er en følelse av at en har hørt dette tidligere, og at låtene glir litt inn i hverandre. Det siste betyr ikke at de ikke fenger, eller at de mangler gode bestanddeler. Problemet, om en skal kalle det et problem, er at en selv etter utallige gjennomhøringer lett forveksler låtene med hverandre. I så måte kan dette gi grunnlag for minst to ulike konklusjoner. Enten er materialet da muligens kjedelig, eller en liker dette uttrykket så godt at det å få servert ni låter hamret til over samme lest er velkomment. Jeg lander denne gang på det første alternativet, og synes platen helhetlig blir en litt lite engasjerende affære, som kanskje har blitt bedre gjort før, av eksempelvis andre polakker i samme sjanger – for å bevisst bruke en litt upresis formulering.
Dersom du ønsker å stole på anmelder som en slags portvokter, kan du begynne med å sjekke ut Exiles of Pantheon, Awakening the Gods Within og Sun of Extinction når du gjør deg opp din egen mening. Samtidig er også singelen Resurgence en låt som fenger, og kanskje mer enn singelen de slapp først, titellåten Rugia. (6/10)
Pennsylvania-bandet Rivers of Nihil er noe av det mest interessante death metal har klart å få til i løpet av de siste årene. Ihvertfall for de av oss som liker death metal som ikke kun høres ut som tidlig 90-tall, men som heller over til både det “moderne” og utforskende. The Work er bandets fjerde fullengder, og de fortsetter å klatre på utviklingsstigen. Om de går oppover eller nedover på stigen er det mange som naturlig nok har en mening om. På debuten fra 2013, The Conscious Seed of Light, lå det tunge inspirasjoner fra deathcore over verket, men allerede der med en utstrakt progressiv side. Andreskiva Monarchy dro uttrykket mer bort fra deathcore, og framstod som en moden, moderne, progressiv death metal-skive. Dette kledde bandet godt, og nevnte utgivelse er en ubestridt bauta fra gutta. Det endelige gjennombruddet fant derimot sted i 2018, med den velrennomerte Where Owls Know My Name. Skiva gav bandet enormt med oppmerksomhet, og spesielt ble de lovprist for den balanserte og subtile tilnærmingen til det progressive. Og ikke minst fikk saksofonen en mer sentral plass enn tidligere. Saxen har på mange måter blitt bandets signatur, og har bidratt til å gi det hele et litt annerledes uttrykk.
På The Work tar de opp tråden, og drar det hele et godt stykke videre. På mange måter er det lett å dra en parallel over til Between The Buried And Me, selv om Rivers of Nihil hele tiden har vært mer death metal og mindre deathcore/metalcore enn BTBAM. Det som derimot er likt, er overgangen til mer atmosfærisk, melankolsk og drømmende metal med masse progressiv rock i bunnen. Mange har dratt opp Pink Floyd som en referanse til elvegutta, men selv føler jeg ikke det treffer helt, selv om noen partier har lett innflytelse fra nevnte band. Rivers of Nihil har enkelt og greit skapt seg sin egen greie, og det låter rett og slett som River of Nihil. Variasjonen er dog større enn noen gang, og selv om enkelte av de roligste låtene kan bli litt vel langdryge og repeterende funker de også godt. De har tonet saksofonen litt ned fra forrige skive, og den ligger mer dempet i bakgrunnen, noe som kler låtene godt. De skal ha kred for å ikke melke dette saxe-særtrekket, for da kunne det fort blitt litt påtatt. Dette unngår de altså. Siden denne anmelderen alltid har hatt utfordringer med prog og den overtekniske siden av metal, er det flott å nyte et band som klarer å tone ned proggen, og heller bruke den i oppbyggingen av låtene, ved å inkorporere enkelte snåle valg av taktarter her og der, uten at det blir for mye. Takk og pris for at vi slipper nok et band som er mer opptatt av å vise hvor “flinke” de er på instrumentene sine. Musikk er ikke matte i min bok, det er humaniora! Det er liten tvil om at skiva kommer til å gjøre det bra, for håndtverket her er ekstremt godt, og for de som liker å bli underholdt og overrasket, kan jeg garantere at denne vil sitte. Her finner du både death metal, noe core, noe prog, noe rock, noe post-et-eller-annet, og tonnevis med flotte harmonier og nydelige melodilinjer.
La meg avslutte med å tipse om de tre beste låtene på skiva, som understreker genialiteten til bandet: The Void from Which No Sound Escapes, Episode og Maybe One Day. Det er ufattelig fint, skjørt, behagelig og brutalt på en og samme tid. Nyt! (9/10)
Orcus åpner med The Lure, som holder hva den lover i navnet. Det høres ut som sirenesang, og det må antas at det er disse mytologiske havskapningene som lokker oss videre til spor nummer to, Caerdroia, som gjennom tittelen kan knyttes til labyrinter. Deretter får vi en nedstigning i spor tre, Katabasis, uvisst til hvor. Om disse låttitlene er symbolske for platens progresjon eller tema vites ikke, men en fortsetter også med titler som enten omhandler det nautiske direkte eller indirekte i låttitler som The Strait, Grey Gull, Marauder, og det mytiske i Orcus og Psychopomp. Det er imidlertid vanskelig å spekulere spesielt utover dette, da det ikke foreligger noe følgeskriv, og tekstene på platen er sparsommelige, og dermed også vokalen en kan tolke på bakgrunn av. Stemningen forløper dog som et meta-narrativ, og det føles ikke veldig dristig å spekulere i om det er et slags konseptalbum en har med å gjøre. Det gis ihvertfall tydelig inntrykk av at Drott med Orcus har laget en plate som flyter avgårde lik et lydspor til en film. En hører at det hele henger sammen i sømmene. Samtidig evner trioen som utgjør Drott å variere, og det på en måte der en føler at en befinner seg i det fjerne Asia på By the Lunar Lake, mens en kanskje mer svever over havet på eksempelvis Grey Gull, alt selvsagt til en viss grad basert på ens egne assosiasjoner.
En bør kanskje også si noe om hvem Drott er, så ikke også musikerne også forblir mystiske skikkelser. Det dreier seg om et kollektiv bestående av Arve Isdal (Enslaved), Ivar Thormodsæter (Ulver) og Matias Monsen, som alle har sin base i byen mellom de syv fjell; Bergen. Bakgrunnene er musikalsk rikholdige, og spenner over sjangere som jazz, klassisk og metal. Sammen har de ønsket å etablere sin egen sjanger bærende samme navn som bandet, altså Drott. Muligens må de sies å ha lykkes med ihvertfall å skape sitt eget uttrykk, om ikke en egen sjanger. Uttrykket vil passe dem av Metal Hammers lesere med et åpent sinn, en elsk for vakre og ømme melodilinjer gjerne fremført på gitar i en nesten Steve Hackett-aktig ånd, og som ikke blir redde når en fjerner vreng på gitaren, eller når doble basstrommer og fullt øs uteblir.
Noen vil sikkert også kunne etablere nærmere hvilken kategori (sjanger) dette hører til, og om den er taksonisk eller ikke. For i en løsere beskrivelse vil en kanskje kunne kalle det progressiv ambient? Ulike inspirasjonskilder og instrumenter gis rom til å dominere, mens den gjennomgående stemningen er noe mer sammenhengende, med en litt tilbakelent følelse over seg. Visstnok er musikken inspirert av naturkreftene, overtro og spiritualitet, og trioen beskriver det som at de forsøker å utforske lyset i mørket med musikken sin. Implisitt i dette ligger det vel da en antakelse om at de to, lys og mørke kan sameksistere. Her ville kanskje Kant rynket på nesen og påpekt at en ikke finner ut noe om mørket ved å rette lyset på det? Imidlertid er vel neppe estetisk bedømmelse en akademisk øvelse for de fleste av oss. En kan velge å heller forstå det mindre konkret, det de hinter til med sin utforskning. Siden en tidligere nevnte det kategoriske, kan en vel driste seg til å tenke at lys og mørke også kan være dimensjonalt og flytende, nettopp litt som Drott?
Det blir spennende å følge prosjektet videre, og forhåpentligvis få sett dem på en scene i fremtiden. Inntil det inntreffer, er Orcus et fint tilskudd til både den bergenske, norske, globale, utenomjordiske og mytiske musikkscenen. (8/10)
Det er lite nytt under solen når Rage slipper ny skive, selv om det faktisk har skjedd noen endringer i besetningen siden sist. Peavy har fått inn to nye gitarister, Jean Bormann og Stefan Weber, og har nå offisielt fire medlemmer i stedet for tre som har vært gjeldende i mange år. Man kan vel ikke si at det har gjort noen stor forskjell for uttrykket, for det låter fortsatt fullstendig Rage, noe som selvfølgelig er et kvalitetstegn. Bandets geniale krysning mellom thrash og power metal er i førersetet og de har også denne gangen klart å kreere flotte kremlåter. Etter en unødvendig intro får vi servert tittelkuttet, som starter noe småpompøst før det eksploderer i herlig Rage-thrash. Fet riffing med frekke basstrommer og knallsterk skarptrommelyd er lett å like. Når det hele toppes med Peavys geniale signatur-halvsure raspevokal med dårlig engelskuttale, smyger smilet seg fram i munnvikene. Og snadderet stopper ikke her, neste låt ut, Virginity, drar det hele enda mer over i det ekstreme landskapet. Sjekk ut åpningsriffet! Låta valser fremover som en bataljon, før det hele løses opp i pur melodi og et allsangvennlig refreng.
Det er unødvendig å nevne alle låtene, men en såpass perfekt låt som Arrogance and Ignorance kan ikke gå upåaktet hen. Her finnes det groovy riff som lett kunne ha passet på en moderne death metal-skive, melodier som funker som fjell innen power metal og et refreng som gir gåsehud! Det låter vitalt og energisk, og det er tydelig at engasjementet i bandet er på topp! Den siste låten som må nevnes er folk-inspirerte Travelling Through Time. I følge Peavy er låta inspirert av en renessansekomponist ved navn Giorgio Mainerio, og atmosfæren og starten gir hentydninger til både Grave Digger og nyere Iron Maiden. Den skiller seg fra resten av materialet, men funker perfekt som både variasjon og overraskelse. Denne, sammen med Arrogance and Ignorance, er de to feteste låtene på skiva i min bok. Det er godt å høre at Peavy og Rage fortsatt gir oss musikk som er vanskelig å vri seg unna, noe de strengt tatt har gjort siden 80-tallet. Fortsetter de med så gode arrangement og kløktige låter som de gjør på Resurrection Day, ja da har de min ydmyke velsignelse til å fortsette. Og forresten, er det noe som er triveligere enn en aldri så liten ballade i form av Black Room i høstmørket som har begynt å melde sin ankomst i vårt langstrakte land? (8/10)
Det er vanskelig å finne ord for hvor dårlig Carcass sin nye skive er. Her finnes det absolutt ingenting å kose seg med, og det er rett og slett flaut å sette på Torn Arteries. Jeg kan ikke fatte og begripe at Jeff Walker og Bill Steer kan stå inne for hva de driver på med. Det eneste fornuftige de burde ha gjort er å legge inn årene for mange mange år siden. Carcass har blitt en komedie og en parodi på seg selv, og fremstår nå som verdens mest overhypa band.
Comeback-skiva Surgical Steel (2013) burde aldri ha kommet ut, for selv om det var tendenser til noe bra der, så førte den til at Carcass trodde de hadde enda mer å komme med, dessverre. Torn Arteries er en irriterende og slitsom affære, som kun inneholder misære på misære. Kall det rock, kall det death’n roll, death rock, eller hva som helst, men death metal er det langt i fra. Riffene suger balle over en lav sko, og du skal lete lenge og godt for å finne fete riff her. Gitarlyden er forferdelig og mangler alt som skal til for å skape intensitet og brutalitet. Trommene er forutsigbare og anonyme, og vokalen til Jeff Walker er så uinspirert og kjedelig at det er begredelig å høre på. Låtene er intetsigende og dårlig arrangert, og det eneste de klarer å skape er en patetisk følelse av melking av en formel som Carcass meislet ut for mange år siden i krysningspunktet mellom Necroticism og Swansong.
De prøver seg til og med på en låt som klokker inn på hele 9.42 minutter (Flesh Ripping Sonic Torment Limited), men det er ren tortur å lide seg gjennom nesten ti minutter med slitsom riffing og dårlige løsninger på arrangementsiden. Nei, dette er totalt bortkastet tid. Men bevares, det er liten tvil om at menigheten vil trykke denne til sitt bryst, og da spesielt segmentet 40 år og oppover (et alderssegment jeg forresten selv er i). Det blir litt som med direktesendte valgdebatter på NRK; det er kun gamlisene som gidder å bruke tid på dem. I skrivende stund er det allerede metervis med lovord og lovprisninger av “heltene” på nettet, så det finnes mye å boltre seg i for de som vil bruke tiden på andre ting enn mine subjektive meninger og følelser.
Det eneste positive med å skrive denne anmeldelsen er at jeg nå slipper å høre skiva flere ganger. Takk for meg! (1/10)
Med 26 år på baken, er ikke Aborted akkurat smågutter for å regne. Eneste gjenværende originalmedlem er vokalist Sven de Caluwé, og han kan nå notere seg 11 album på CV’en. Bandet startet mer eller mindre som et brutalt dødsmetalband, med tonnevis av grind inkorporert i uttrykket sitt. Det er ikke sjelden å høre påstanden om at det var Aborted som skapte subsjangeren death/grind, men den diskusjonen får vi ta senere. Med Strychnine.213 (2008), tok de et steg bort fra det mest ekstreme, og begynte å innføre antydninger til melodi. Dette splittet fansen, og de som vendte bandet ryggen mente de hadde hoppet på metalcore-kjøret og fremstod som en blek kopi av Carcass sin Swansong. Sven bestemte seg rimelig raskt for å dra det hele litt tilbake til kjente trakter, og selv om det har blitt hakket mer teknisk de siste årene, så har de likevel fremstått som et knakende godt death/grind-band.
Når det gjelder det nye slippet, har Maniacult blitt et innholdsrikt album som innehar gjesteartister fra blant annet Humanity’s Last Breath, Shadow of Intent og Fit for an Autopsy. Man kan på mange måter si at valget av gjesteartister reflekterer retningen på nyskiva, for den største endringen er at det har kommet inn tydelige elementer av deathcore. Flere partier på låtene kunne godt ha befunnet seg på låtene til gjesteartistene. Det beste eksemplet er nok Drag Me to Hell, som forøvrig er en feiende flott låt. For mange vil dette sikkert være vanskelig å svelge. Bortsett fra det kan det også nevnes at der forrige EP, La Grande Mascarade (2020), var ekstremt mørk og stemningsfull, er det mindre mørke og mer groove nå. Jeg har hørt skiva veldig mange ganger, og selv om den er kjempeflott, så vil den liksom ikke helt feste seg. Det er egentlig rart, for det låter fortsatt som Aborted, og det er som regel et kvalitetstegn. Riffene er tekniske og knusende, soloene frekke som fy, trommene er hyperkjappe, og vokalen til Sven er top notch. Produksjonen er også meget bra. Men likevel… Det nærmeste jeg kommer et svar, er at det har blitt litt mindre grind og litt mer melodi enn tidligere. Derfor mister vi det mest ekstreme i uttrykket, og det er akkurat den siden bandet har profitert på, og som har gjort dem ekstra interessante. Resultatet blir derfor at Maniacult er den svakeste skiva de har gitt ut på lenge. Men selv om dette er konklusjonen, så er det fortsatt en skive med mye gull på! (7/10)
Selv om Lorna Shore har tatt over rampelyset når det gjelder blackened deathcore, er det liten tvil om at gudfedrene av denne formen for deathcore er Carnifex. Med en oppstart tilbake i 2007, herjet de undergrunnen sammen med heltene i Whitechapel og Suicide Silence. Som vi vet, var det Suicide Silence som ranet til seg tronen først, mye på grunn av deres ikoniske frontmann Mitch Lucker (RIP). Også Whitechapel gjorde seg bemerket med noen knusende brutale klassikere, men de begynte etter hvert å bevege seg over til mer eksperimentering og endret seg gradvis for hver skive. Carnifex derimot, holdt seg stødig og bredbent til samme formel, og selv om det har vært en utvikling, har de alltid klamret seg til det som var utgangspunktet og som gjorde at deathcore som sjanger spredte seg utover den ganske klode. Vi snakker selvfølgelig om massive breakdowns, blast beats, brutal guttural vokal, og voldelige emo-tekster. Men rett skal være rett; scroller man gjennom diskografien til Carnifex, så er det likevel tydelig at det sakte men sikkert har blandet seg mer og mer black metal inn i uttrykket. Dette gjelder både riff og oppbygging av låter, og det som kanskje er mest av betydning, er hvordan synthen har fått boltre seg for å skape stemning.
Men der Lorna Shore har tatt det orkestrale til et helt nytt nivå, ligger Carnifex fortsatt i filen hvor det er riffene som drar låtene framover. For å være helt ærlig så har undertegnede aldri vært overbegeistret for Carnifex, mye på grunn av at det alltid har vært litt for tradisjonelt og rett frem. De har hverken klart å overraske eller snekre gode, enkle, rett fram låter. På Graveside Confessions, som er guttas sjuende fullengder, har de derimot begynt å krabbe opp fra kjelleren, og kanskje er det like før de havner i neste etasje? Det låter ihvertfall atskillig tyngre og mørkere enn tidligere, og det er lett å istemme at dette passer Carnifex godt. Stemningen underbygges med personlige, tungsinnede tekster, iført pennen og strupen til Scott Lewis. Han skal ha for å styre unna standardiserte blod og gørr-tekster, og heller brøle om de tingene som kan dra oss ned her i livet. Og denne gangen grynter han dypere enn noensinne! Det er, som sagt, en god del ujevnehter her, men starter du med tittelkuttet, Pray for Peace, og Cursed, så kan det hende du oppdager at det kan være greit å like deathcore anno 2021. Og hvis du vil sjekke hvordan sjangeren var i gullalderen, 2007, så sjekk de tre siste låtene, som er nyinnspillinger fra debuten Dead in My Arms. (7/10)
Da har vi altså kommet til det tidspunktet i menneskets historie hvor Iron Maiden har bestemt seg for å skjenke oss dødelige deres syttende utgivelse. Bandet, som står som en bauta innen metaluniverset, har udødeliggjort seg med en stolt diskografi som inneholder en drøss av klassikere. Meningene rundt Senjutsu er allerede mange, og flere kommer det til å bli. Mange blodfans kommer til å sutre over at ting var bedre før, og vil alltid sammenligne dagens Maiden med det vi fikk oppleve fra bandet på 80-tallet, men dem om det. Det er liten tvil om at alle “epokene” tiI jernjomfruen inneholder både bling-bling og skjit, og i denne anmelderens bok har det fra Brave New World og frem til nå vært ekstremt mye flott å kose seg med. Så, for egen del har det vært mest spenning knyttet til om de klarer å holde på interessen gjennom formelen, og uttrykket, de har dannet seg på de siste skivene.
Det er altså ikke det spor av forventning om et nytt slipp som det oser 80-tall av. Legg derfor alle dine preferanser om det gamle til side, og forhold deg til Maiden anno 2021 (eller 2019, hvis vi skal forholde oss til året skiva ble spilt inn). Det første vi fikk oversikt over tidligere i år, var at slippet kom til å ha noe av den samme lengden som The Book of Souls, og denne gangen klokker altså det hele inn på ca 82 min. Det er utvilsomt mye som skal stemme for å klare å holde interessen oppe i så lang tid. Ambisiøst eller galskap? Der får vel historien dømme om noen år. For å starte med konklusjonen: Jeg rådigger skiva, og synes den har en høy underholdningsverdi, selv om det er noe ujevnt i perioder. Grunnen er egentlig ganske enkel, det hele handler om større variasjon og flere elementer enn på lenge.
Skiva starter med tittelkuttet, en låt med hovedfokus på Nickos flotte trommer og Bruces vokalharmonier. Gitarene fremstår som litt sekundære, og selv om det er flott å høre på, så tar den aldri helt av, og det er lett å stille spørsmål om dette var et godt valg av åpningskutt. I mitt hode fremstår den som en blanding av nyere Iced Earth og Saviour Machines Legend Part II (for de av dere som tok denne ganske snevre referansen). Etter dette går det slag i slag med klassisk Iron Maiden-låter, type 2000-tallet, men i stedet for å gi oss en The Book of Souls part Two, blander de inn elementer som klarer å fenge. Et godt eksempel er western/country partiene i The Writing on the Wall, som viser et band som klarer å servere signatur-Maiden selv om de tar noen omveier. Også Darkest Hour utfordrer, og fremstår som det nærmeste vi kommer en ballade på skiva, noe som ikke er gjort veldig mange ganger før i Maidens historie. Det er som sagt ikke store endringer, men små uortodokse vendinger klarer å overraske, og tilfører det hele en god del friskhet. Jeg skal innrømme at ved første gjennomhøring satt jeg og ventet på at det skulle ta av, uten at det skjedde, og følelsen av å være litt småskuffet smøg seg innpå etter 82 min. Men etter fire-fem runder til, så begynte det å sitte. En kode ble knekt etter aksepten av at i stedet for intensitet og rett-i-trynet Maiden, så har vi fått et mer behagelig og avslappet band. Onde tunger vil kanskje si at det blir vel slapt, men når arrangeringen av låtene er så gjennomførte som de er, så er det en fryd å høre på.
Vi får oppleve noen av de lengste soloene vi noen gang har hørt på en skive fra bandet. Selv om det kan bli litt vel mye av at gitaren følger vokalen til Bruce, så har Dave, Adrian og Jannick klart å balansere mengden av riff, soloer og komp på en forbilledlig måte. Den som virkelig løfter låtene, er Nicko. Han har alltid vært en av de største underholderne i Maiden, og denne gangen har han fått en enda større rolle i flere av låtene. Også han benytter seg av små snutter og løsninger som bygger låtene opp noen hakk, uten at det fremstår som progressivt eller eksperimentelt. Arrangementene er som sagt gode, men det må i rettferdighetens navn nevnes at godviljen må legges til når Steve Harris står for de tre siste låtene, noe som vil si verkets siste 35 minutter. Han har på mange måter malt seg inn i et hjørne, der han kjører samme formel over en lav sko: lange låter med intro bestående av bass og ren gitar, før det bygges opp til et crescendo som til slutt ender i en drømmende og svevende tilstand. Litt overraskende at han får bestemme så mye, når låtene blir såpass like. Men selv om det er forutsigbart, klarer han likevel å gjøre det så ufattelig gjennomført at det blir en knakende flott opplevelse. I mine ører er det disse tre låtene, Death of the Celts, The Parchment, siste del av Hell on Earth, samt Darkest Hour som står igjen som toppene. Sjekk bare ut hva som skjer i Hell on Earth etter 8.43 min! På disse kuttene får også Bruce vist spennvidden i vokalen sin, og du verden hvor bra han fortsatt synger, selv om han ikke drar på like mye som før.
Kanskje det er symptomatisk for skiva at de mest emosjonelle låtene stikker av med seieren, for med Senjutsu har Iron Maiden levert sin mest avslappende og behagelige skive gjennom tidene. Selv om albumet står godt for seg selv, er det selvfølgelig en god del referanser til tidligere låter og skiver. Det som er moro i så måte, er at mesteparten av referansene stammer fra epoken fra Virtual XI og frem til The Book of Souls. Det er mye stas her, men lite som minner om tidligere dager, selv om det finnes. Det er ihvertfall liten tvil om at Iron Maiden står fjellstøtt i 2021, og da mye på grunn av at de ikke prøver å slå mynt på gamle heltedager. Et godt stykke arbeid! (9/10)
Fra Solør sine dype og mørke skoger kommer hardrock-ekspressen, Malossi. På klingende Solørdialekt dundrer de på med fete riff og norske tekster som er en sann fryd å høre på. Dette er bare bandets andre skive, til tross for at de har holdt på i mange år, men hvilken rolle spiller vel det når de til gagns klarer å levere et album som til de grader engasjerer og låter fortreffelig? Sjangermessig befinner de seg i det tyngre og seige segmentet av hardrock, kall det gjerne stoner-rock. Roy Møllerud, som både synger og trakterer gitar i denne firerbanden fra Solør, har en fantastisk god klang og dynamikk i stemmen, hvilket passer glimrende inn i både tekstene og musikken. Noe som også er fascinerende er hvor velklingende Solør-dialekta er når den synges på denne måten.
Det første som slo meg første gang jeg hørte bandet for noen år siden var at det minnet meg om Black Debbath, men der Debbath glimrer med intellektuelle ordspill, politiske og kulturelle knyttneveslag og kjøkkenklutproblematikk, holder Malossi det hele innad på bondelandet. Enkelt og greit. Og det fenger. Det høres kanskje kjipt ut med låttitler som Far Hass Knut, Tomt Prat og Drømmer På Boks men det er det altså ikke. Og det er umulig å ikke la seg sjarmere av skivas beste spor Kløpp Dreieventilen og Flatnævan. Mange vil nok kunne kjenne seg igjen i de tekstene, for å si det sånn. Nå har jeg sagt mye om tekstene, men musikken er som sagt tung riffbasert hardrock, og prikken over den berømte i’en er at ingen ringere enn Daniel Bergstrand (In Flames, Dimmu Borgir og El Caco) og Fredrik Thordendal (Meshuggah) har mikset skiva. Det låter fet totaktsolje og svidd gummi!
Denne skiva er faktisk for bra til å bli forbigått, noe den dessverre sannsynligvis kommer til å bli av enkelte medier. For min del kan du stikke både Tix, Morgan Sulele, Staysman og hele den bøtteballetten opp et sted hvor sola aldri skinner. Vil du ha skikkelig norskspråklig musikk og ikke er tonedøv så er det bare en ting å gjøre, og det er å sjekke ut Blanke Barter sporenstreks! (8/10)
Det har tatt bandet åtte år fra forrige plate De Ödeslösa. Dette kan virke unormalt lenge å la fansen vente, men til bandets fordel taler i så måte kanskje det faktum at det er den samme besetningen som nå gjør sin andre plate sammen. Denne kontinuiteten i besetning, sammen med tiden bandet har benyttet, kan kanskje være noe av grunnen til at platen virker såpass gjennomtenkt og strømlinjeformet i uttrykk og komposisjoner?
Når vi først er innom komposisjoner, kan det nevnes at bandets opprinnelige keyboardist Peter Löf takket for seg i 2014, i etterkant av forrige plate. Han hadde da vært med i bandet siden oppstarten i 1995. Dette har Thyrfing løst ved at Joakim ‘Jocke’ Kristensson, som også er et originalmedlem, har tatt hånd om tangenttriks på denne platen, foruten å også traktere bassen. Nevnte Kristensson er for øvrig tidligere trommis i Thyrfing, og spilte trommer på alle platene fra bandets selvtitulerte verk i 1998 til og med Hels Vite (2008), en jobb som siden 2012 ble overtatt av Dennis Ekdahl – som ihvertfall undertegnede husker som skinnpisker på noen eminente plater med Raise Hell. En må jo også anta at det er Kristensson som gjennom moderne teknologi står for alt det orkestrale (blås og stryk) når ingenting annet er oppgitt, og det må nevnes at det er kledelig arrangert. Dette forekommer en også verdt å nevne for dem av oss som husker Thyrfing fra tidligere dager, der det tidvis kunne være noe kitschy synthbruk. Samtidig var vel den teknologiske utviklingen, og ikke minst kjøpekraften hos unge metalmusikanter to faktorer å iberegne på 90-tallet. Sammen med en slik mer smakfull benyttelse av tangenter, må en også nevne at produksjonen på platen er mer kraftfull en det en forbandt med bandet i tildlige dager. Kanskje er dette forbundet med det at bandet denne gangen har vært hos Jakob Herrmann i Top Floor Studios, og at Jacob Hansen (Volbeat, U.D.O., Katatonia, Aborted, Destruction og en drøss andre band!) har stått for miksing og mastering av Vanagandr?
Plateomslaget prydes av Fenrisulven i en animasjon gjort av ingen ringere enn tidligere Dark Tranquillity-gitarist Niklas Sundin. Omslaget og tekstene på platen er nok, som ofte med disse bandene i den mer ekstreme folk-inspirerte sjangeren, indikerende for at det norrøne er tilstede, og at det derfor også ofte seiler under betegnelser som viking metal, hva nå enn det egentlig skulle bety av nærmere avgrensning. Forskjellen på Thyrfing av eldre dager og Thyrfing nå, er nok at det nå er mørkere og mer avmålt at en nå spiller på folke-referanser – slik går også tankene til deres landsmenn i Wormwood, såvel som til våre egne landsmenn i Einherjer.
Vanagandr har blitt et modent bands plate, med gode løsninger tvers gjennom. Aversjonen mot ostedryppende folk er så absolutt tilstede hos undertegnede. Derfor er det også oppløftende at Thyrfing har håndtert sine folk-influenser på en god og balansert måte. Denne platen låter rett og slett uventet bra, og har ingen låter som peker seg ut i noe annet enn positiv retning.
PS: Håg och Minne; er dette Led Zeppelin som møter Håvamål? (8/10)
Det har etterhvert blitt vanskelig å definere hvilken genre Leprous tilhører. Definisjonen progressiv rock holder ikke helt mål, og på deres sjuende album blir ikke saken noe lettere. I likhet med svenske Soen så befinner bandet seg i krysningspunktet mellom progressiv metal og rock ispedd litt pop-harmonier, og det er vel kanskje en av grunnene til at disse to bandene befinner seg på en egen planet. Leprous har vært under stadig utvikling musikalsk sett, og Aphelion viser et band som har alt annet enn stagnert. I likhet med de siste forgjengerne, altså skivene, er dette til dels tung materie som må fordøyes over tid. Det skjer så mye i lydbildet at det er umulig å få med seg alt umiddelbart, men det er mulig at dette skyldes en aldrende anmelder sine slitte øreganger. Som før leverer Leprous imponerende tekniske finesser, og Baard Kolstad er et fyrverkeri med trommestikkene. Men det er selve dynamikken i bandet og låtene som skaper den intrikate og gode stemningen, om enn en noe depressiv stemning riktignok, da tekstene omhandler det innerste mørke i sjelen. Selv om vi blir tatt med på en mørk reise av vokalist Einar Solberg, låter det alt annet en sidrumpa, og mye skyldes at Solberg har en stemme og stemmeregister som løfter låtene opp på et høyt nivå. Han mener det han synger og det høres.
Gjennom albumets ti spor får vi servert ganske så variert musikk, selv om fellesnevneren er progressive vendinger med relativt skyhøye kneløft. Personlig vil jeg nok trekke frem låta The Silent Revelation som skivas beste spor, en riktig så fengende godbit av en låt. Tett etterfulgt av den litt tyngre og mørkere Castaway Angels. Når det er sagt så er Aphelion et imponerende og sterkt gjennomført progressivt håndverk. Med hånda på hjertet kan jeg si at det ikke er en eneste kjedelig låt her, og det er ganske imponerende etter sju album. (8.5/10)
Wolves in the Throne Room Primordial Arcana Relapse Records
Ingenting tilsier at ikke Primordial Arcana er den rette blandingen av episk black metal og mollstemte toner som kan speile høstfølelsen for dem av oss som trives best med solskinn og badebukse.
I forkant av dette plateslippet har bandet vært lure ved å to måneder i forveien begynne en gradvis avsløring av hva de har i ermet. De har nemlig sluppet totalt tre musikkvideoer nå i forkant av platen. Låtene som har fått et slikt visuelt akkompagnement er Mountain Magick, Spirit of Lightning, og sist, for bare knappe uken siden, Primal Chasm (Gift of Fire). Videoene passer ypperlig til bandets uttrykk, og isolert er de alle gode nok til å rettferdiggjøre en musikkvideo. Det er nettopp dette som er en av styrkene ved Primordial Arcana, at samtlige låter både kan stå på egne ben, men også at det gjennomsnittlige nivået er såpass høyt at nær sagt hvilken som helst låt kunne bli plukket ut til singelslipp. De er alle velkomponerte, velproduserte, episke, tunge og dystre. Samtidig er det låter med individuelle særtrekk nok til at hele lytteprosessen holder på oppmerksomheten. Små krumspring på instrumentfronten bidrar en del til dette inntrykket. Eksempelvis finner en bruk av harpe i Spirit of Lightning, og blåsere på Primal Chasm (Gift of Fire), for å nevne noen eksempler. Låtene varierer noe i lengde, og samtidig må det nok sies at den lengste låten, Masters of Rain and Snow også har hakket mer intense partier enn de andre låtene, med full pinne og blastbeats. Merk deg at det likevel er plass til en rolig sekvens med klassisk gitar midt i alt drivet. Dette er også noe en merker seg, at Wolves in the Throne Room har fått til en god dynamikk innad i platen, og at kontrastene mellom ulike uttrykk får veksle passende og vokse inn i hverandre, gjerne med noen ledemotiver som en returnerer til i løpet av den enkelte låt.
Da platen først snurret ble det forsøkt å finne ut hva dette egentlig minnet om, og et band utpekte seg ganske raskt fra minnebanken, nemlig Agalloch. Ved nærmere undersøkelse er dette ikke en uvanlig assosiasjon, for det er tilsynelatende 135 brukere av Encyclopedia Metallum (per 19.08.21) som er enige om at Agalloch er bandet som minner dem mest om Wolves in the Throne Room, noe som gjør de to bandene til dem med høyst grad av samsvar basert på disse subjektive formeningene hos brukerne. Likevel er det tydelige forskjeller hos de to bandene. Der Agalloch til tider fremstår mer folkete, og tro det eller ei, mindre tungt og dystert. Det er også mulig å spore likheter mellom Wolves in the Throne Room og slikt som Drudkh og Negura Bunget, noe som åpenbart også gjør at en kan tenke seg at en viss bergenser fra 90-tallet er en av inspirasjonskildene hos bandet. Dette er foruten det bandet selv også har påpekt, at det er naturen og nærheten til den, til sjø og regnskog og dyrelivet en finner der som har inspirert dem. Akkurat dette bærer også Primordial Arcana preg av, for det årvåkne øret vil flere steder kunne høre samplede klipp av skogens ulike skapninger.
Etter en uke med temmelig mange runder er konklusjonen at platen fremdeles vokser, og at favorittlåtstempelet forflyttes innbyrdes blant de syv sporene (et åttende spor, Skyclad Passage, slippes etter sigende som bonusspor). Slike tendenser hos en plate er som regel et tegn på en plate med potensielt lang levetid. (9/10)
Lorna Shore …And I Return to Nothingness Century Media
Det kjipeste med Lorna Shores siste slipp, er at fortsatt vil mange konforme, forutinntatte, trangsynte og konservative gamliser fnyse når de hører termen deathcore, og derfor ikke sjekke ut denne EP’en. Og hvorfor bryr jeg meg om akkurat det? Jo, det skal jeg si deg. Med …And I Return to Nothingness har Lorna Shore gitt ut det som kan komme til å vise seg å være årets beste slipp! Og det kan jeg lett begrunne.
Bandet startet i 2010, da deathcore virkelig begynt å bli en kraft å regne med. Storheter som Whitechapel, Carnifex og Suicide Silence hadde satt sjangeren på kartet, og plateselskapenes kapitalistiske klør hadde klort seg langt inn i deathcore-margen, noe som resulterte i at det ekspolderte med unge band bestående av gutter med neck tattoos, flotte sveiser og fete tunneller i ørene. Som alle andre sjangre, har deathcore også utviklet seg, og nå finner man like stor synkretisme her som i alle andre sjangre – heldigvis! Min påstand er at hadde folk gitt sjangeren en real sjanse, så hadde man blitt overrasket over vitaliteten og spennvidden. Men, nok om det. Tilbake til Lorna Shore. Bandet fikk seg rimelig hurtig et navn som ble lagt merke til, men det var ikke før i fjor (2020) at det virkelig eksploderte. Med fullengderen Immortal, tok gutta det hele opp til et fullstendig eget nivå. Deres orkestrale, black metal-inspirerte deathcore, plasserte Lorna Shore i frontlinjen for ekstrem metal. Opp i alt dette, fikk forrige vokalist, CJ McCreery, fyken på grunn av oppførsel langt over streken, og inn kom eminente Will Ramos, fra blant annet A Wake In Providence. Og etter å ha hørt sluttproduktet etter hans inntog, kan det vel ikke sies noe annet enn at nå er endelig gullfuglen skutt.
Vårt første møte med nytt materiale kom i starten av juni. Da slapp bandet første singel låta To the Hellfire, og den ble kjapt bandets mest strømmede låt noensinne, og det ikke uten grunn. Nevnte låt åpner denne tre låter, og 18 min, lange EP’en, med en akustisk og stemningsfull intro, før det hele eksploderer i en helt fantastisk kaskade av deathcore, black metal og goth metal. Det låter så ekstremt, brutalt og fint på en og samme tid at det er nesten så man ikke forstår hva som skjer. For hvordan kan man egentlig forklare hvordan det høres ut når steinhard metallisk hardcore har trekant med gammel Cradle of Filth og Cannibal Corpse? Du kan godt ta med deg videre akkurat det visuelle bildet i hodet, for dette gjelder resten av slippet også. Det er ingenting å utsette på produktet, og alt stemmer. Vokalen til Will er noe av det feteste innen ekstrem metal, og spennvidden fra de lyse skrikene og pig squeals, over til dype death-grynt, gutturale ulyder og brutal brøling er formidabel. Og hvordan han får til kunststykket å vrenge ut innvollene sine etter 5.43 på To the Hellfire er uforståelig. Hvilke lyder!
Trommene må også nevnes. Austin Archeys presisjon og hurtighet slår rett og slett pusten ut av en stakkars lytter, og sammen med Will, bærer han låtene stolt og militant til nye høyder. Det som også gjør at Lorna Shore skiller seg ut i dette landskapet, er at gitarene gjør mer enn bare å spy ut stakkato riff. Her får vi servert både riff som tatt rett ut av death metal og soloer som holder høy teknisk standard, og alt er godt arrangert. Spesielt må tittelkuttet, som også er avslutningslåta, nevnes. Det er den mest streite og rett fram låta på EP’en, og er også den som lener seg mest på death metal-sjangeren. Legg merke til soloen som kommer inn etter 3.57, og som tar fullstendig over låta. Bedre blir det ikke! Som dere skjønner, dette er et slipp som ikke bør gå upåaktet hen. Blackened deathcore er kommet for å bli, og Lorna Shore gruser så og si det meste som er der ute per tid! (10/10)
Krossfyre Rites of Extermination Hells Headbangers Records
Rivers of Fire river i ørene i det en trykker ‘play’. Lik flammeinfernoet som har herjet det søreuropeiske kontinentet nå mot slutten av sommeren 2021, skaper de spanske platedebutantene umiddelbart full fyr og flamme i øregangene, på den gode måten. Riktignok er det heller tvilsomt at spanjolene i Krossfyre har latt seg inspirere av Libanon, Tyrkia og Hellas svøpt i ild og røyk, men som lydspor er dette perverst nok absolutt egnet, for dette lukter det svidd av fra første stund. Vi møter her en salig blanding musikalske undersjangere ispedd både thrash, death og black metal. Tankene går til band som eksempelvis Nifelheim, Necrophobic, Desaster, og Deströyer 666. Samtidig må det bemerkes at det lukter friskt, og med en egen driv og tanke bak det musikalske håndverket.
Fullt øs ispes en rekke velklingende, mer melodiske gitarpartier, som sammen med en kledelig produksjon løfter dette til en solid affære. Da kan en se gjennom fingrene med at det tidvis høres ut som trommisen spiller helt på grensen av hva han evner før det brister.
Av nye bekjentskaper innen sjangeren i 2021, er Krossfyre absolutt et av de triveligeste. De har evnet å skape en plate som virkelig trøkker på et skikkelig lurvete og gammel-skole vis.
Når brannene på kontinentet heldigvis stilner, vil forhåpentligvis den spanske gjengen holde liv i egen ild fremover, for om nivået fra denne debuten opprettholdes, hører vi nok mer til bandet i årene som kommer. (8/10)
Vassago Storm of Satan Nuclear War Now! Productions
Vassago ga i 1999 ut sin debutplate Knights from Hell. Den gang delte bandet to medlemmer med det kanskje mer kjente svenske black metal-bandet Lord Belial, noe de fortsatt gjør. Tilsynelatende har sistnevnte band hatt forrang, for det ble med debutplaten – av noen påstått å være en slags blanding av Marduk og Nifelheim. En kjapp gjennomlytting av Knights from Hell gjør at en kan konkludere med at det så absolutt er driv der, og partier som stimulerer nevral-estetiske områder på en tilfredsstillende måte. Dette er altså 22 år siden. Når nå Storm of Satan får strømme fritt ut av høyttalerne, er det bare å registrere at om noe overhodet har hendt i disse årenes løp, så må det kunne kalles en solid regresjon. Med det tenker en på det musikalske, for på tekstfronten er det bare et raskt søk som trengs for avklare at det også tidligere har vært preget av en slags returreise dypt inn i det pubertale.
“Du kødder!?” er faktisk det første som dukker opp i nepen når en leser låtlisten på denne platen, og tanken fornyer og forsterker seg i en positiv feedback-loop når en tar til å høre gjennom faenskapet. Darkness of Satan, Elite of Satan, Evil of Satan, Fire of Satan, Grind of Satan, Mayhem of Satan… Låtlisten er like original som Thousand island-dressing. En kan jo like godt gjengi de resterende låttitlene også, for det blir ikke bedre heller: Metal of Satan, Sign of Satan, Storm of Satan, og, helt til slutt, War of Satan, som setter et punktum for førti minutter, og ti låter med satanhyllest. Underveis får en med seg lyriske perler som: “Metal can be light, metal can be heavy, metal can be dark, metal can be cheesy”…
Evil of Satan har også et lite subtilt nikk til Tsjajkovskijs Slavisk Marsj, eller eventuelt Accepts Metal Heart, alt ettersom hva en tenker seg at bandet selv har hatt som intensjon da de krydret låten med den velkjente melodilinjen. Krydder bruker en vel for øvrig gjerne både til å fremheve smaker, eller for å gi ulike ingredienser en slags synergieffekt. Samtidig kan en bruke krydderier til å dekke over diverse uhumskheter. I tilfellet Vassago, er det nok det siste en er vitne til, for fjerner en disse små soli og krumspring står en tilbake med et slags musikalsk kneippbrød, og da ikke av den ålreite Darkthrone-varianten, men mer av den intetsigende, og overdrevent larmende varianten, og uten de forutnevnte østlendingenes teft for gode riff.
Det er vel strengt tatt også begrenset hvor mange bilder en trenger å mane frem for å få banket inn at dette ikke er noe mesterverk i møtepunktet mellom black-, death-, og war metal, men snarere noe de fleste vil vinne tid på å la gli inn i glemselen uhørt… (3/10)
Mattias Norrman kjenner nok en del lesere til, om ikke ved navn, så gjennom å ha hørt ham spille med band som Katatonia (1999-2009), eller beslektede October Tide. Han er faktisk yngre bror av Fredrik Norrman, som ikke bare stiftet nevnte October Tide, der begge brødrene fremdeles trakterer gitarene, men som også var en del av Katatonia fra 1996 til 2009. Imidlertid strekker ikke likhetene mellom Kryptan og de nevnte bandene seg så mye lenger musikalsk enn at fundamentet er metal, og at det hele er mørkt og dystert. Skillet går nemlig ved at Kryptan er black metal, og til tider låter det ganske tradisjonell svensk andrebølge av de fire låtene bandet har valgt å inkludere på denne EPen.
Kryptan er i seg selv et temmelig ferskt band, og skal ha kommet i stand i det covid-pandemien satte inn. Bandet skulle være en mulighet for Norrman å vise fram den pasjonen han har hatt for black metal i tiårene siden 90-tallet for alvor staket ut kursen for sjangeren. På dette første livstegnet fra Kryptan håndterer Norrman den yngre alle instrumenter selv, men har med seg Alexander Högbom fra October Tide på vokal, og Samuel Karlstrand på trommer. Her lukter det altså av et band der mye av den skapende aktiviteten hviler på ett av medlemmene.
For å gå litt dypere inn i hvordan bandet låter, før du eventuelt søker det ut på egenhånd, og gjør deg opp en egen mening, kan uttrykket beskrives som å dele likheter med det Dark Funeral har funnet på gjennom årenes løp, uten at trommingen noensinne holder et like infernalsk tempo. Videre er det en del Marduk-påvirkning å spore, da kanskje spesielt fra litt tidligere tider i bandets historie. Samtidig hviler det noe litt Diabolical Masquerade-aktig i en del av stemningene som skapes, og da kanskje mye i det som gjøres på synthen. Fortell meg liksom ikke at åpningbiten på Bedårande Barn ikke kunne vært hentet fra tidligere Katatonia-bandkompis Anders Nyström sitt nevnte sideprosjekt. På samme måten er det neppe videre godt tilslørt at midtpartiet på Burn the Priest kunne ha dukket opp i Dissection-sammenheng. Oppsummert er det altså atskillige nikk i retning kjent og kjær 90-talls black metal.
“Children of sodomy… Continuous threats of suicide. I have you wrapped around my finger.” Slik lyder deler av teksten på Blessed Be the Glue. Det lyder ikke til å være noen rosenrød oppveksthistorie eller optimale interpersonlige atferdsmønstre som beskrives… Dessverre er ikke Kryptans debut-EP noen rosenrød historie den heller. Det blir for mye en har hørt før, på måter som ikke tilfører det helt store av nostalgisk gjenhørsglede. Når det kommer til en sjanger som black metal, og året er 2021, skal det liksom litt mer til for å heve riktig på øyenbrynene enn det Kryptan her viser fram, selv om det er et stødig referanseve… Jeg mener, stødig håndverk. Spenningen ligger nok aller mest i å se hvor bandet tar dette videre. (6,5/10)
