Kaos Manifest har tatt på seg oppgaven å portrettere menneskelig styggedom, eksemplifisert ved historiske hendelser. Hva passer bedre enn å akkompagnere dette med blyfet death metal?
Fra Vennesla dukket det plutselig opp et nytt og ukjent death metal band ved navn Kaos Manifest. Et par låter lå ute på facebooksiden til bandet, og kvaliteten var av såpass høy kvalitet at interessen til Metal hammer Norway definitivt ble vekket. Er det noe Norge fortsatt trenger tonnevis av, så er det ballefet death metal med masse groove. Vi fikk oversendt bandets første utgivelse, en EP ved navn The Illusion of Freedom, avtalte et intervju, og fikk gleden av å skype med tre av fire bandmedlemmer en fredagskveld helt på tampen av årets siste vårmåned. Liker du fet, riffbasert, death metal med god lyd, så bør du lese dette!
Selv om det sikkert er noen der ute som drar kjensel på medlemmene i Kaos Manifest, så starter vi i kjent stil med at gjengen får presentere seg. “Ole (K. Fagerdal) her, jeg spiller gitar, bass og har lagd mesteparten av låtene.” “Jeg er Fredrik (Hulløen), spiller trommer og har prøvd meg på å mikse for andre gang i mitt liv. Det ble jo et slags resultat,” ler han. “Og jeg er Janne (H. Syvertsen), lillesøsteren til Fredrik, og spiller gitar. Kaos Manifest startet i 2019, mens jeg kom inn vinteren 2020,” forteller Janne, før Ole fortsetter: “Jeg og Fredrik har spilt sammen i Flukt (black metal-band fra Vennesla) noen år, så vi har kjent hverandre lenge. Vokalisten vår Cato (Gulaker) spiller trommer i Dalit, og er vokalist og trommis i Cloth. Flukt og Dalit har spilt sammen tidligere, og på den måten ble vi kjent med Cato. Det var også slik vi ble kjent med Jon Ivar (Larsen, gitar og bass i blant annet Dalit), som vi har spilt inn vokalen hos. Så dette er alle kjentfolk.“
– Det begynte vel egentlig med at jeg hadde laget litt for mange låter til et annet prosjekt som jeg var med i; Terrormaskin. (Ole om starten til Kaos Manifest)
Hvordan kom dere i gang med Kaos Manifest? Ole forteller: “Det begynte vel egentlig med at jeg hadde laget litt for mange låter til et annet prosjekt som jeg var med i; Terrormaskin. Låtene passet ikke helt inn i det prosjektet, så jeg spurte Fredrik om han ville bli med og spille trommer på disse sangene. Vi syntes det ble ganske kult, så da var det bare å spille inn og kjøre på. Når det gjelder valg av sjanger, så var jeg enkelt og greit bare ganske gira på å spille death metal, så derfor ble det slik.” Fredrik skyter inn: “Det er altså ikke en kjempelang historie, men vi har holdt på en stund. Det begynte som sagt gjennom andre prosjekter, men det ballet egentlig på seg ganske kjapt, og plutselig stod vi der med fire sanger. Jeg tror Ole hadde tre låter når vi startet, så laget vi en fjerde sammen, om jeg ikke husker feil”
– Du kan si at tematisk så omhandler tekstene alle de stygge tingene menneskene finner på, og derfor måtte vi jo ha med kongen av dette, nemlig Jan Hanvold. (Janne om tekstene på EP’n)
Si litt mer om hva som møter oss på EP’n, både musikalsk og tekstmessig. Dere har jo blant annet en intro med selveste Jan Hanvold, hva var greia der? Ole tar ordet. “EP’en begynner med to harde låter, så følger det en litt mer groovy sak, før det hele avsluttes med nok en hard låt. Tekstmessig handler det primært om historiske hendelser, og da i hovedsak om urettferdighet og gale ting som har skjedd i verden. For eksempel handler Holodomor om en “sultholocaust” på 30-tallet i Sovjet, mens Sand Creek Massacre tar for seg en indianermassakre på 1800-tallet, og hele teksten er tatt direkte fra vitnebeskrivelser etter massakren.” Janne fortsetter. “Du kan si at tematisk så omhandler tekstene alle de stygge tingene menneskene finner på, og derfor måtte vi jo ha med kongen av dette, nemlig Jan Hanvold.” Ole tar over igjen: “Tekstene er mer enn bare fyllstoff, de inneholder et budskap som er viktig å få frem. Faktisk kom tematikken av seg selv da jeg begynte å jobbe med tekstene, så det hele føles ganske naturlig.”
Fortell litt om prosessen fram til ferdig produkt. “Det er vel stort sett jeg som sitter hjemme i kjelleren og skriver cirka 90% av låta, før jeg tar den med til øving, eller sender den til de andre”, starter Ole. “Så jobber vi litt med den sammen, får på trommer og slikt, og så kommer teksten til slutt. Selv om det er jeg som lager mesteparten av musikken, er jeg ganske åpen for innspill. Blant annet har Janne laget en del riff til noen nye låter, og hvis Fredrik har noe å komme med som gjelder arrangeringen, trommene eller noe, så er det også selvfølgelig greit.” Fredrik supplerer: “Vi pleier å jobbe oss gjennom sangene så alle er enige, men det er Ole som har laget mesteparten.” Ole: “Når det gjelder vokalen, så var den til dels planlagt før Cato kom inn. Vi visste sånn ca hva vi ville ha, samtidig som det er viktig å få frem at Cato gjorde mye jobb med vokalen selv også. Både han og Ivar hjalp til med gode ideer, så det var godt samarbeid mellom oss alle.”
Det er overraskende bra lyd på EP’en, si noe om produksjonen. Fredrik: “Vi har spilt inn trommer, gitar og bass på øvingslokalet vårt, slik vi gjør med Flukt. Vokalen har vi gjort oppe hos Ivar i Motstrøms studio. Han bor også i Vennesla, så alt er veldig lokalt. I starten tenkte vi å gi ut dette selv, men så fikk vi hjelp av Asbjørn, også han fra Flukt, som har sin egen label, Stench From Below Records. Og det var bra, for det er alltid mer jobb enn det man tror rundt dette når man ikke har prøvd før.” Ole tar over og forteller hvilke formater som kommer: “Det er CD og streaming som gjelder. Det går mest i digitalt for tiden, men CD er gøy å ha selv og gøy å gi videre.” Ole forteller at de også har laget mer musikk. “Vi har allerede en del nye sanger på lager, og har vel øvd inn tre eller fire stk. Vi har som mål å gi ut en EP til så fort det lar seg gjøre. Musikken er i samme gate som på denne EP’en. Men først skal vi gi ut nytt album med Flukt, så det blir når det blir.”
Hvordan er oppmerksomheten rundt bandet? “Det er jo veldig mange band er ute, og det dukker opp nye hele tiden, så det er vanskelig å stikke seg ut i mengden vil jeg si. Men det vi får av tilbakemeldinger er bra”, forteller Ole. Fredrik fortsetter: “Det meste er positivt, men det kommer an på hva man tenker på som mye og lite. Det har ikke vært like mye interesse som det er rundt Flukt, så hvis det er mye, er vi lavere enn det.”
– Det er nok 90% black metal i mine ører, og det er mange av de samme gamle bandene som går igjen. Jeg har blitt gammel og bitter har jeg forstått. (Fredrik om inspirasjon)
Kan dere si noe om inspirasjonskildene deres? Ole: “Da jeg lagde de låtene her, hørte jeg mye på Belphegor, Myrkskog og Terrorizer, men favorittene mine er Gorgoroth og Marduk. Jeg er glad i tempo og blast beats, det er moro det. Generelt bruker jeg mest tid på black metal, så det vil nok alltid være en hovedinspirasjon.” Fredrik: “Vi har nok veldig lik musikksmak innad i bandet, ihvertfall jeg og Ole. Det er nok 90% black metal i mine ører, og det er mange av de samme gamle bandene som går igjen. Jeg har blitt gammel og bitter har jeg forstått”, ler han.
Hvordan er scena i Kristiansand og Vennesla nå? Ole: “Vi må inn til Kristiansand, og der er det egentlig ganske bra. Det er mange nye band der, i tillegg til de gamle gode traverne. Når det gjelder scener, mistet vi vel egentlig det beste spillestedet vi hadde, Tolv Bord, for ikke så lenge siden. Så det er litt dårligere stelt akkurat nå, enten er det veldig smått, eller veldig stort. Vi satser på at det snart kommer noe nytt med passe størrelse.” Fredrik: “Vi har alltid hatt noen plasser her, for eksempel Kick eller Østsiden. Vaktbua må vel også nevnes, men det er så lite at det er som å spille hjemme i stua. Håndtverkeren hadde forresten Southern Discomfort i fjor, men de tar ikke alltid imot harde band, så det er ikke alt som får lov til å være der. Men vi håper ting ordner seg på den fronten også snart.”
Hva med nye, unge, ukjente band, kan dere anbefale noe der? “Nithe, må definitivt nevnes! Det er et band med folk som spiller i ganske mange andre band her i Kristiansand. Son of A Shotgun må også sjekkes ut, de unge der drar det langt for tiden. Og så er det selvfølgelig You Suffer, med blant annet Stig Ruben fra Flukt. De spiller deathcore, og er veldig dyktige.”
På spørsmål om det er noe de vil si på tampen, kommer det fra Janne: “Vi prater nesten ikke sammen på øving en gang, så det er ikke lett å komme på noe mer!”
Vi takker for et hyggelig, koronafritt, intervju, og ønsker Kaos Manifest lykke til videre!
Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Kristina Fagerdal, Kim Robin Aas Reime og Ann-Karin Gulaker
Det norske hardcorebandet Shevils ble dannet i 2010, og slapp nylig sitt fjerde album, Miracle of the Sun, som både vi og flere andre har falt rimelig pladask for (sjekk vår anmeldelse HER). Dermed fyrte vi av 13 kjappe spørsmål til vokalist Anders Voldrønning og gitarist Andreas Myrvold.
1. Grattis med ny beintøff skive! På en skala fra 1 til 13, hvor fornøyd er du selv?
Anders Voldrønning (AV): Takk! Er veldig fornøyd med resultatet. Marcus Forsgren skrudde, mikset og produserte prima lyd. George Tanderø mastret mesterlig. Med tanke på at ingenting er perfekt, samt at vi ønsker å lage enda bedre skive, må jeg svare en sterk tolver!
2. Kom albumet som et resultat av corona-frustrasjon, eller hadde dere mye av materialet fra før?
Andreas Myrvold (AM): Det meste av materialet ble laget før pandemien. Albumet kom ikke som et resultat av covid-19-frustrasjon, heller forsinket på grunn av. Vi spilte inn albumet sommeren 2020, altså før brakkesyken slo inn for fullt.
AV: Miracle of the Sun er the soundtrack of our lives (during corona). Mest fordi vi har hørt mest på skiva.
3. Hvorfor tok det egentlig 6 år å få ut denne skiva?
AV: Da vi var ferdig med The White Sea-turneen i 2016, oppdaget jeg frisbeegolf. Videre ga Marcus Forsgren, Peter Rudolfsen og jeg ut U-FOES sitt debutalbum Whiteout i 2018. TTT osv.
AM: Mye overtidsjobbing og dessuten to plater med Ludvig Moon. Høres ut som en unnskyldning, men egentlig er vi kanskje bare late, og bedriver humblebragging?
4. Albumtittelen sikter neppe til utepils-sesongen. Hva er deres «Miracle of the Sun»?
AM: Tittelen er tatt fra en hendelse i Portugal i 1917.
AV: Videre er det noe mirakuløst med solen som er livsbringende til alt levende på jorden. Solen diskriminerer ikke, den gir (også utepils-sesonger).
5. Hvor viktige er tekstene, og når i låtskrivingsprosessen kommer disse?
AV: Tekstene kommer underveis og er en offentlig dagbok der en kan sette seg inn i frustrasjonen av å leve med (i) seg selv (verden). Tidvis er de også et forsøk på å mene noe om noe. Meningen er å ha en formening om noe som gir mening over tid. Videre er tekstene viktige da a cappella post-hardcore kan bli kommersielt akseptert og medføre utstøtelse fra menigheten. En kunne skreket uten tekst, men da kunne jeg ikke kalt meg selv tekstforfatter. Videre er det å kalle seg vokalist omstridt nok fra før. Å synge uten ord vil fort bli kvasi-kunstnerisk.
6. Jeg er fascinert av hvordan dere som hardcoreband kutter lydbildet ned til beinet, men likevel stadig har litt ekstra «krydder» som holder interessen oppe. Er dette et bevisst grep, eller bare «blir det sånn»?
AM: Alt som lander på et album er bevisst, men den kreative prosessen er som oftest intuitiv. Det aller meste er allerede planlagt på demo-stadiet og der er det som oftest mer enn nok alternativer å velge i. En del blir skrapet i studio, noe blir videreforedlet, og noen ganger dukker det opp nye ideer i innspillingsprosessen.
AV: Selv om det er bevist at More er More, kan følelsen av Less faktisk være More. Alt ettersom. Blir det for mye Less, kan Less bare være Less, og en kan ta seg selv i å savne More. Hårfin, men bevisst balansegang det der.
7. Skivene deres har jo fått særdeles bra anmeldelser rundt omkring, inkludert i deres eget hjemland. Gir sånt prestasjonsangst eller inspirasjon? Eller er dere faktisk i stand til å stenge alt sånt ute og bare peise på med blanke ark?
AM: Det er veldig gøy å få gode tilbakemeldinger fra anmeldere, men den relative responsen fra publikummet generelt på internettet har aldri vært ekstremt stor. Man får en viss prestasjonsangst i forhold til å skulle lage mer, men når vi står i øvingsrommet og knoter rundt med nye ideer er fokuset et helt annet sted.
AV: Målet er å lage en klassiker innenfor sjangeren, derfor er det skuffende når en innser at en ikke har klart det. Prestasjonsangsten er i så måte selvpålagt. Men helt klart motiverende med god omtale på veien, spesielt hyggelig den anmeldelsen i Metal Hammer Norway!
8. Hvilke band er de viktigste inspirasjonene deres, både i og utenfor sjangeren?
AV: Denne listen kan fort bli veldig lang, men jeg nevner de første jeg tenker på som har inspirert oss: Frodus, Helmet, Melvins, Fugazi, Selfmindead, Shellac, Nirvana, Deftones, Refused, Sonic Youth, My Bloody Valentine, Prince, Overcome, Zao, Weezer, The Smashing Pumpkins, Snapcase, Big Black, The Cure og Rage Against the Machine.
9. Kan du fortelle litt om det særdeles iøynefallende coveret?
AV: Shelby Cinca, fra det legendariske post-hardcorebandet Frodus, foreslo at vi skulle være albumomslaget. Det ble tegnet av Chris Faccone. Narrativet er at vi har stridd den gode strid og overvunnet det onde (som da er diverse tegneserieskurker). For å svare alle som har fundert på, eller som har foreslått: nei, dette er ikke vårt neste livekostyme. Det er ikke det at vi ville hatt noe imot det, men budsjettet vårt strekker saktens ikke til.
10. Hvor langt fram i tid strekker videre planer seg akkurat nå, med tanke på at livesituasjonen for 2021 først i disse dager er i ferd med å kunne kartlegges?
AV: Vi har begynt å lage materiale til nytt album. Det er veldig gøy. På forrige øvelse spilte vi noe som er inspirert av NRK-dokuserien Helvete. Alltid kult når noen har gjort seg flid med å lage skikkelig soundtracks. Ellers ønsker vi å kunne spille mest mulig for flest mulig folk. Håper AC/DC eller RATM tar oss med på stadionturné. Realistisk sett kommer vi til å fortsette med å spille for 20-30 stk på steder månedskortet tar oss til innenfor sone 1. Vi har, som Elvis, aldri spilt utenlands, men målet er å aldri spille utenbys. Den største endringen post-corona, blir at folket, eller gruppen, kan reise seg.
11. Dere må da dirre etter å levere de nye låtene live for et svett publikum som hopper opp og ned, og inn i hverandre nå! Er albumet bare en mellomstasjon på vei til det ultimate målet, nemlig scenen, eller er det like viktig for dere med et studioprodukt?
AV: Flere av de viktigste musikkopplevelsene mine har vært via studioprodukt. Vi ønsker å gjøre begge delene best mulig og elsker å være i studio. Det er noe hellig med å eviggjøre musikk. Men igjen, det er lite som overgår en bra konsert. Og da får vi også vært sammen med våre livemedlemmer (Andreas Engeseth, Kristofer Staxrud m.fl.) som vi savner for tiden.
12. Det mest positive med all den tiden man har hatt til overs er muligheten til å lytte masse på skiver. Har dere noen anbefalinger til massene av utgivelser som har snurret ekstra mye hos deg i år?
AV: Ja, all den tiden som alltid har vært der, men som vi likevel føler vi har fått, er en av de positive sidene ved pandemien. Med tiden vil jeg savne tiden. De norske utgivelsene jeg har hørt på det siste året er:
Shevils – Miracle of the Sun
Barren Womb – Lizard Lounge
Die A Legend – Winning
Combos – Steelo
The Good The Bad And The Zugly – Algorithm & Blues
Årabrot – Norwegian Gothic
Åge Aleksandersen – Levva Livet!
Sâver – Emerald
Kvelertak – Splid
Hot Nuns – Please Don’t Say
Kjøtt – Kjøtt
Blood Command – Return of the Arsonist
U-FOES – Whiteout
13. Hva forbinder dere med tallet 13?
AV: Jesu siste måltid. Jeg har lurt på hvorfor de satt på samme side av bordet. Liker vitsen: “Et bord til 26 takk! Men dere er da bare 13 stk?!? Joda, men vi skal alle sitte på samme side”. Videre ble jeg født fredag den trettende, så jeg forbinder derfor tallet med kake og gaver.
Ellers vil vi benytte sjansen til å anbefale videoene som Jørn Veberg og Timo Sillankorva har laget for oss.
Tekst : Espen Nørvåg Slapgård
Foto/video : Timo Sillankorva/Jørn Veberg
I følge Store Norske Leksikon omhandler eskapisme “en bevisst eller ubevisst trang til å flykte fra de problemene som den historiske og sosiale virkeligheten medfører”. Marius Danielsens eskapisme fører oss definitivt bevisst inn i en herlig fantasyverden, hvor vi kan drømme oss bort fra alt i vår egen verden.
For denne journalisten hadde Marius Danielsens grandiose trilogi The Legend of Valley Doom, merkelig nok gått ubemerket hen. Heldigvis han den nå blitt oppdaget, og du verden for et fantastisk mesterverk. Her snakker vi symfonisk power metal med enorme refreng og nydelige melodier. Fyren har underveis fått med seg et titalls gjester, og det dreier seg her om internasjonale kjendiser innen både film- og musikkverden. Det blir for mange å nevne, så ta deg tid til å sjekke ut selv. Når dette intervjuet publiseres, har tredje, og siste del av trilogien, allerede vært ute noen dager, men vi klarte å kapre Marius en ukes tid før skiveslipp, og under kan du lese om trilogien og dens avslutning.
– Jeg hadde begynt å bli en skikkelig nerd, og fikk lyst til å lage min egen fantasy-historie. (Marius om starten på bandet).
Siden Legend of Valley Doom har fått liten oppmerksomhet i Norge, så må du starte med å fortelle oss hva dette er. “Det hele startet vel egentlig tilbake i 2005, rett etter at Ringenes Herre-filmene kom ut. Jeg hadde begynt å bli en skikkelig nerd, og fikk lyst til å lage min egen fantasy-historie. Dette ble forsterket da jeg så Iron Maiden live i 2003. De hadde The Clansman som backdrop, noe som gjorde inntrykk. I tillegg var Braveheart favorittfilmen min før Ringenes Herre, så når Iron Maiden gjorde metalmusikk ut av historien til William Wallace, fant jeg ut at jeg måtte lage min egen nerdehistorie, og lagde da den første sangen The Legend of Valley Doom. Det var selvfølgelig en ganske dårlig versjon i forhold til den som kom på The Legend of Valley Doom Part 1 (debutskiva), men da var jeg i hvert fall i gang. I 2013 startet jeg med å gjøre det hele om til en Metal Opera. Siden jeg ikke fant folk til å spille musikken, begynte jeg å ta kontakt med folk rundt omkring i verden. Plutselig fikk jeg kontakt med Mark Boals (mest kjent som tidligere vokalist for Yngwie Malmsteen), Edu (Falaschi) fra Angra og Alex Holzwarth som spilte trommer i Rhapsody, og da begynte det virkelig å rulle. Det var utrolig artig å høre heltene mine gjøre min musikk, så da bare ballet det på seg og ble verre og verre med større og større artister,” ler Marius. “Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre musikken live, så jeg fikk ordnet et liveband i 2019, og vi spilte to konserter, en i Molde og en på Fosser utenfor Oslo. I tillegg hadde vi en konsert i fjor, men det var nesten umulig å planlegge på grunn av korona, og alle måtte sitte på faste plasser og slikt,” ler Marius igjen.
– Jeg har prøvd å ta kontakt med mange av de store avisene og foreslått overskrifter som “Hei, ukjent mann har fått med seg Ringenes Herre-skuespiller”, eller noe liknende, men det er ingen napp. (Marius om norsk presses manglende interesse).
Symfonisk power metal er ikke akkurat en erkenorsk sjanger, hvordan er det for deg å spille denne sjangeren i Norge? “Det har dere rett i, det er vanskelig. Men når jeg har spilt i Molde, så kommer de som kjenner meg automatisk, uten at de har hørt musikken, og de drar også med seg litt flere folk. Mange blir sjokkerte over at metal kan være så melodisk, og jeg hører ofte “dette er faktisk noe jeg kunne ha hørt på”. Jevnt over er det vanskelig å få til konserter her i Norge, så målet er å få spilt i utlandet hvis sjansene etterhvert byr seg. Jeg er åpen for alt, men Tyskland er ganske stort innen power metal, så det hadde vært artig, og ikke minst Japan hadde vært veldig morsomt. Når det gjelder oppmerksomhet fra presse, er det utlandet som er mest interessert, og da spesielt Sør-Amerika, men også enkelte europeiske land. Det er vanskelig å få norsk media med på dette. Jeg har prøvd å ta kontakt med mange av de store avisene og foreslått overskrifter som “Hei, ukjent mann har fått med seg Ringenes Herre-skuespiller”, eller noe liknende, men det er ingen napp,” humrer Marius. “Det må nevnes at avisene her i Molde og Ålesund er flinke til å skrive om meg. De tar meg inn til intervju og sånt. Så her lokalt er det greit, men nasjonalt er det vanskelig.”
Nå er vi spente på hva du kan fortelle oss om selve konseptet. Hvilken historie utspiller seg gjennom de tre skivene?
“Part 1: Den mørke fyrsten (Dark Lord) kommer til landet Valley Doom og dreper kongen foran hele befolkningen. Kronprins Thorgan og sønnen hans prins Ferago ser det hele, og sverger på å ta hevn. Dark Lord er altfor sterk for folket i Valley Doom, og det må sterkere krefter til for å bekjempe ham. De lærde leser seg derfor opp på gamle magiske skrifter og finner ut av “The prophecy of the Warrior King”. De maner frem en gudelignende kriger og gjør seg klar til kamp. Det går dessverre veldig galt, og den nykronede Thorgan dør også. Uten noen konge, så rømmer folket i Valley Doom til nabolandet Eunomia.
Part 2: Trygt innenfor murene i Eunomia begynner de å se på hva som gikk galt. De finner ut av at det manglet noe i “The Prophecy of the Warrior King”. De må altså få tak i “the seven ancient artefacts” – 7 magiske våpen/gjenstander som skal oppfylle profetien og gjøre dem uslåelige i kampen mot Dark Lord. I løpet av albumet finner de det første våpenet, the Crystal Sword. Så møter de en gammel gud i et tempel som viser vei ved hjelp av et kart over hvor de kan finne resten av the seven ancient artefacts.
Part 3: Fortsetter hvor Part 2 slapp. Rett utenfor tempelet til the Ancient God. De går på jakt etter de neste seks artefacts. Hvordan det går, det får dere høre selv,” forteller Marius. Og hvis ikke dette høres spennende ut, så vet ikke vi.
– Nå er det derimot flere raske låter fordi det passer bedre inn, siden historien er mer intens. (Marius om musikken på skiva).
Nå foreligger altså tredje, og siste, skive. Hvordan føles det å være ferdig med trilogien ? “Det var litt rart å avslutte hele greia, siden dette er en historie jeg startet å skrive da jeg var 17 år og nå er jeg snart 33. Det har vært en del av halvparten av livet mitt, så når jeg fikk opptakene fra Roger Watson, som snakker på plata, og han sier de siste ordene på skiva, var det på en måte litt bittersøtt. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å legge fra meg The Legend of Valley Doom for alltid, det kan jo være at det kommer noen spin off-historier. Kanskje går jeg 200 år frem i tid, prøver meg på prequels, eller noe. Star Wars har jo tre trilogier, så jeg må vel bare holde på. Når det gjelder denne skiva, er jeg veldig spent på mottakelsen, og jeg håper at folk liker den. Ting går egentlig i samme gata som på de forrige to albumene. Jeg fikk tilbakemelding på at mange ikke likte at det var så mange trege låter på Part 2, selv om jeg følte at historien trengte det. Nå er det derimot flere raske låter fordi det passer bedre inn, siden historien er mer intens, med mer som står på spill, større kamper og slikt. Kanskje resulterer det i at jeg får mer positive tilbakemeldinger fra de som kun forventer power metal med full peis hele tiden? Jeg håper i alle fall at det er mange som kommer til å like skiva, og at det kanskje resulterer i noen forespørsler om å spille på festivaler. Det hadde vært veldig kjekt å kunne gjøre dette her live på en større scene.”
Dette er grandiose saker, hvor det er mye som skjer. Så hvordan foregår skriveprosessen? “Jeg legger på en måte fram en “game plan”, der jeg lager tolv sangtitler. Deretter skriver jeg litt rundt tema angående hva hver enkelt sang skal handle om rent tekstmessig, før jeg går inn i hva slags følelser som skal beskrives i låten. Så skriver jeg bak sangtittelen slike ting som “power metal, fast power metal, ballad”, eller noe i den duren. Når dette er gjort begynner jeg å tenke på hvem som passer til å synge på låtene. Det er jeg som står for det meste av skrivingen, sikkert 95 prosent, men av og til har broren min en melodi eller et eller annet som passer godt inn. Han jobber mest med orkestreringen/arrangementene, men siden han nå har flyttet til Oslo, har vi ikke fått jobbet så tett som vi gjorde på Part 1 og 2. Dette har ført til at på Part 3 er så og si alt blitt gjort av meg, med unntak av March Into the Storm, noen småideer her og der fra broren min, og teksten til The Sarlinian Bow, som min kone har skrevet. Når det gjelder de andre i bandet får de beskjed om hva de skal gjøre, bortsett fra gitarsoloene, der har de frie tøyler. Jeg gir dem rytmegitarene, og så får de finne på noe bra,” kommer det fra Marius, før han forteller om at konseptet ikke er hundre prosent ferdig snekret i forkant, men hovedelementene i historien er klar. “Historien lages først, så jobber jeg ut tekster etterpå. Ofte sender jeg “ferdige” låter til de som skal gjeste på låtene. Jeg fastsetter alt i forkant, spiller inn min egen guidevokal, og sender to versjoner, en med min vokal og en uten. Så sender de tilbake vokalen sin når de har gjort det de skal gjøre. Det er ikke alle låtene som er ferdige samtidig, så det er et prosjekt som er under utvikling hele tiden, helt til siste tone, både når det gjelder tekst og melodi.”
– Det koster selvfølgelig penger, og så må gjestene selvfølgelig like det de hører. (Marius om hvordan få med gjesteartister).
Det er imponerende mange som er involvert i prosjektet. Hvordan har du klart å få med deg hele gjengen? “Det koster selvfølgelig penger, og så må gjestene selvfølgelig like det de hører. Ta for eksempel John Rhys-Davies (Gimli i Ringenes Herre). I 2017 var jeg på London Comic Con, og der var han også. Dette var før Part 2 hadde kommet ut, så jeg hadde med meg Part 1 i håp om at jeg kanskje fikk noen sekunder alene med ham. Jeg gikk bort til der hvor han satt og signerte da det ikke var noe kø, og så tok jeg bare sjansen og gav han albumet og begynte å snakke om prosjektet. Solgte det inn skikkelig. Jeg fikk mailadressen til manageren hans, men da jeg kontaktet ham var John så travelt opptatt at det var umulig å få til noe. Men så, da koronaen kom, hadde han plutselig ganske god tid. Han laget seg et hjemmestudio, siden han ikke kunne gå ut av huset, og plutselig var alt mye enklere. “Alle” satt hjemme i fjor, og var klare til å spille inn saker, så på en måte ble det en enkel prosess å få ferdig ting. Jeg skrev plata fra januar til juni, og da var alt ferdig. Når det gjelder de andre gjestene, så har facebook vært veldig greit å bruke. Men så er det de som ikke bruker facebook, da må jeg tenke annerledes, kanskje finne en venn, kone, søster eller noen andre som kjenner personen. For deretter å ta kontakt gjennom dem. Så vi snakker stalking på høyt nivå her!”
Hvem har vært den “største” å få med på prosjektet? “Jeg tror det må være Michael Kiske fra Helloween. I min bok er han, etter Bruce Dickinson, nummer to av mine favoritt vokalister for alltid. Og selvfølgelig var det veldig stort å få med John Rhys-Davies, siden det ikke hadde vært noe Legend of Valley Doom uten Ringenes Herre-filmene (og bøkene). Arjen Lucassen var jo også ganske kult, samt Ronni Le Tekrø, som er en av mine norske favorittgitarister.”
Det er med skrike/gryntevokal denne gangen, men ikke på de forrige. Kom det til underveis at du ville dra på litt? “Egentlig var det slik at før jeg begynte å skrive låta, hadde jeg litt lyst til å ha det med. Først prøvde jeg å kontakte Shagrath og Satyr, men dem fikk jeg ikke tak i. Så så jeg en video med Melissa Bonny, som gjorde noen Amon Amarth-låter. Det var ganske kult å se ei dame synge Amon Amarth, så jeg tok kontakt med henne, og hun stilte opp! Hun ikler seg to roller, både en sånn goblin king, orkekonge, nede i en dverg-gruve, og som dronningen av et alveland,” ler Marius, igjen. Du ler, bemerker vi. “Ja, det er jo ganske nerdete,” kommer det kontant.
Hva skjer framover, hvilke utgaver av skiva kommer, og hva blir fokuset etter slippet? “Det kommer i hvert fall vinyl og cd-versjoner. Og så har jeg og plateselskapet snakket om å gjøre et bokssett med alle tre albumene i trilogien, samt demoene fra 2005. Så da får dere høre dårlige Valley Doom-låter fra 2005. På den tiden kunne jeg nesten hverken spille gitar eller synge! Det er nok mest for de spesielt interesserte. Med tanke på tiden fremover, så har jeg aldri pause når det gjelder å skrive musikk, det koker i hodet hele tiden. Jeg har begynt å jobbe litt med å mikse og styre for andre band, samt at jeg holder på å produsere kona mi sitt soloalbum. Jeg jobber også med et konseptalbum inspirert av Ringenes Herre, samt noen andre nerdeting. I tillegg driver det og koker litt rundt en eller annen Legend of Valley Doom-historie. Jeg må bare få ferdig storyline før jeg begynner å jobbe med det skikkelig. Jeg har ikke noen melodier ennå, bare litt rundt hva som eventuelt kan skje om 200 år fra nå.”
– Jeg bare liker eskapisme, vekk fra det kjipe i den virkelige verden, og drømme seg bort litt. (Marius om hva han liker med fantasy-sjangeren).
Hvorfor fantasy, hva er greia? “Jeg vet ikke helt egentlig. Det er noe jeg har vært interessert i helt siden jeg så Turtles da jeg var liten. Etter hvert kom Ringenes Herre-filmene og Braveheart, med masse sverd, krig og slik, og det bare økte interessen. I tillegg er jeg glad i norske folkeeventyr, som også ligger tett opp mot fantasy-sjangeren, og som inneholder mange skumle greier,” forteller Marius, og utdyper litt rundt budskapet. “Det ligger nok ikke så veldig mye skjult budskap her, men man kan jo alltids dra det over til en slags kamp mot det onde, mot skumle politikere eller sånn, men det er ikke det som har vært planen. Jeg bare liker eskapisme, vekk fra det kjipe i den virkelige verden, og drømme seg bort litt.”
– Jeg tror at power metal er mer inspirert av europeiske folkeeventyr. Du har kong Arthur-inspirasjonene hvor det er heltene som skal vinne til slutt, og alt det der. (Marius om hvorfor tekstene i power metal ofte er positivt ladet).
Innen den ekstreme metallen er det mye blod og gørr, og ofte er det ondskapen som hylles og trekkes fram, mens innen power metal er det ofte helter som kjemper i det godes navn. Hvorfor er det slik, og vil det komme noen skikkelig onde saker fra deg? “Kanskje det kommer en spin off om Dark Lord,” ler Marius. “Nei, jeg tror at power metal er mer inspirert av europeiske folkeeventyr. Du har kong Arthur-inspirasjonene hvor det er heltene som skal vinne til slutt, og alt det der. Teksttematikken er nok mer knyttet opp mot middelaldersk musikk, og kanskje middelaldersk historie om helter og prinsesser og drager og slikt. For meg så er det viktig med de glade refrengene og få litt positivitet inn i verden, siden det er så mye kjipt ellers.”
Hva kan du så anbefale oss av andre band, gjerne litt ukjente. “Jeg har alltid med meg en del ukjente artister på albumene mine. Siden jeg er ukjent selv, så liker jeg å ta med noen som jeg er venner med, og som ikke så mange vet om, slik at de også kan ta del i dette prosjektet. For eksempel kan jeg anbefale Veonity fra Sverige, de må dere sjekke ut. Og så må jeg selvfølgelig trekke fram broren min sitt band Eunomia. Eunomia er en del av Legend of Valley Doom-universet. Han har på en måte utvidet universet, og synger om historier fra mitt univers, men fra sitt eget land liksom.”
Noe annet du vil si noe om på slutten? “Alle kan subscribe til min YouTube-kanal. Ellers så håper jeg at det går an å spille noen konserter etter hvert, og komme ut til Norges land og spille for alle leserne! Det er mitt store håp!”
Vi takker for et meget hyggelig intervju, og understreker at Part 3 i trilogien herved er en verdig kandidat til årets skive!
The Legend of Valley Doom Part 3 kom ut på Crime Records 7. mai.
Virkelighetens brutalitet flommer inn i våre stuer, ved hjelp av vår tids favoritt avgud; skjermen. Vi mesker oss med tortur og bestialitet mens vi sitter i sofaen og fråtser i fredagstaco. Kanskje er den brutale dødsmetallen det perfekte soundtracket til denne perverterte tidsalder….
Band som spiller brutal death metal og slam er det få av i Norge, og det har heller aldri vært noen stor fanskare som har heiet fram sjangrene her til lands. Nå skal det i sannhetens navn sies at det kan være ganske stor forskjell på slam og brutal death, men ofte krysser disse sjangrene hverandre på flere områder. For denne journalisten har de siste årene bestått mye av disse to sjangrene, så stor var gleden da det viste seg at The Sickening hadde noe nytt på gang. Bandet fra Møre og Romsdal gav ut debuten, Death Devastation Decay i 2009, og den kan på det sterkeste anbefales for de som liker sin death metal ultrabrutal, blodig og grisete. Som dere kan lese om nedenfor kommer det nå en ny utgivelse, der alle låtene allerede finnes der ute, men som nå blir samlet til en LP. Vi tok kontakt med vokalist Sigve Stjernestøv, som velvillig stilte opp til en smittevernforsvarlig skypesamtale for å fortelle oss om blant annet om The Sickenings nye opus Realm of Putridity.
– Vi kjører en split med oss selv! (Sigve om låtmaterialet).
Vi lar vokalist Sigve Stjernestøv fortelle oss hva som rører seg i sølepytten til The Sickening. “Nå skal vi gi ut! Jeg er såpass koko i hodet at jeg samler på plater, og i så måte syntes jeg det var en skam at jeg ikke har The Sickening på LP. Den eneste måten og gjøre noe med det på er å gjøre det selv, for musikken vi driver med er ganske snever i norsk målestokk, og derfor er det ikke lett å få andre til å trykke opp noe vi vil gi ut. Vi får gitt ut på Sevared Records i USA hvis vi vil det, men det er kun CD, og det som selges der har vi ingen kontroll på. De forrige skivene var gitt ut på Xtreem Music, og der har vi også null kontroll på det som er av salg. Det er egentlig en litt artig sak jeg må nevne når vi snakker om Xtreem Music, for Dave Rotten (fyren bak Xtreem) fjernet meg fra alle sosiale media og gadd ikke å ha noe med meg å gjøre etter at jeg sendte han siste skiva til Grotesque Hysterectomy, et annet band som jeg også har sunget i. Jeg lurte på om han ville gi den ut, men fikk jeg til svar at han aldri kunne tenkt seg å gi ut noe som hadde et slikt cover. Så svarte jeg “Hallo det er jo bare death metal så det er ikke noe vits i å ta veldig på vei for”. Han kuttet all kontakt. Da var han streng med meg gitt! Jeg traff ham igjen i Cardiff da vi spilte der, og da pratet han med oss igjen, så da var det greit. Han hadde tydeligvis glemt alt. Det er noen som lever seg inn i dette vøttu, og tar det helt blodalvorlig. Men ihvertfall, de gav ut de to første skivene våre. Vi fikk Sevared Records til å gi ut EP’en (Sadistic Self Mutilation, 2017), og der hang vi på demoen vår i bakkant. Det som kommer nå, gir vi ut selv, og det er rett og slett de tre nyeste låtene våre, vi er ikke mer produktive enn det, og så tok vi med låtene fra forrige EP (men ikke demolåtene) på B-siden. Så det blir en dobbel EP, rett og slett. Når det gjelder coverarten, gjør vi det enkelt og tar med coverarten fra begge EP’ene, og smekker dem sammen så får de hver sin side. Vi kjører en split med oss selv! Ingenting er spilt inn på nytt, men vi har fått mastret de nye låtene for vinyl, og det er gjort skikkelig. Vi benyttet oss av Ola Langli ved Dream Farm Studio i Surnadal. Han var faktisk med i bandet for lenge siden. Den gamle EP’en ble mastret opp til vinylen, så den skulle passe bedre inn i formatet, inn i lyden, men det er ikke fritt for at det er relativ drøy forskjell i A-siden og B-siden når det gjelder lyd,” forteller Sigve.
– Alt er mye tyngre nå, og har mer “bailla” enn det har vært før. (Sigve om det nye låtmaterialet).
Hvordan er det å jobbe med produktet når det er sånn forskjell i uttrykk og lyd. Har det vært noen tanke om å beine det ut litt? “Nei, vi har gjort det vi har gjort, og laget det vi har laget. På debuten (Death Devastation Decay, 2009) er det jeg som lager lydene, grynter, på andreplata (Sickness Unfold, 2015) er det Pål (Bjerkestrand, gitar, backing vokal) som synger, og jeg kommer inn igjen på Sadistic Self Mutilation og den nye. Vi er fornøyd med produktene slik de er, og går ikke tilbake og spiller inn noe som helst på nytt. Alt er en del av historien vår, og slik vil vi at det skal fortsette å være. Den råheten som er på førsteplata ble kanskje litt tynnet ut på andreplata, men kom noe tilbake på Sadistic Self Mutilation, før vi fant en helt annen groove på de nye låtene. Alt er mye tyngre nå, og har mer “bailla” enn det har vært før. Debuten var “schmokk”, en albue i trynet på alle sammen da den kom ut, for det var ingen andre i Norge som gjorde dette da. Det er vel strengt tatt ingen som gjør det akkurat slik nå heller. Journalistene var ikke helt sikre på om det var grindcore, death metal, goregrind eller hva vi holdt på med. Det var korte konsise sanger uten soloer og fiksfakseri, rett på med alt sammen. Smell dæ i tryne, så er vi ferdige. Neste låt. Det er litt av greia med The Sickening, det er det vi ønsker å være.”
– Jeg hadde tatt kontakt med et lokalt danseselskap, så vi hadde fem jenter som stod og danset foran oss mens vi spilte brutal death metal. Koreografert dans altså, til death metal! (Sigve om liveopptreden).
Både brutal death metal, og dens nære venn, slam, er, som du er inne på, ikke stort i Norge, men desto større ute på kontinentet. Så hvordan har responsen vært? “Ja, den er større på kontinentet, og responsen er også større fra utenlandske fans. Lokalt i Kristiansund spiller vi hvert år, eller hvert skuddår, hvis vi får lov, og da kommer det alt fra 50-200 stk alt etter hvilket arrangement det er. En periode spilte vi på Halloween, noe som var populært for da kunne folk kle seg ut samtidig. Vi dreit egentlig i det med Halloween, men så lenge vi spilte og kalte det et eller annet fikk vi lov til å kjøre, og det fylte opp noen plasser og var litt artig. Vi overrasket Espen (Antonsen, trommer) et år vi hadde en Halloween gig. Jeg hadde tatt kontakt med et lokalt danseselskap, så vi hadde fem jenter som stod og danset foran oss mens vi spilte brutal death metal. Koreografert dans altså, til death metal! Det var veldig artig, og absolutt verdt blikket til Espen da han fant ut hva det var han hadde blitt med på. Han trodde de skulle komme i Halloween-kostymer og se monstrete ut, men de gjorde ikke det vøttu. De kom og danset seriøst,” ler Sigve. “Men vi får en del lokal respons på det vi gjør, og det er jo litt kjekt da. Trondheim har forresten alltid vært reale med oss, bortsett fra konserten vi spilte på Fru Lundgreen i fjor. Tre dager etter at coviden traff Norge. Da kom det ikke mange folk, av naturlige årsaker, fant vi ut i etterkant. Helga etterpå skulle vi spille her hjemme, for å samle opp penger til å dra på tur, siden vi skulle til England og spille den påska. Ble jo ikke noe av det heller. Alt stoppet egentlig i fjor på denne tiden. Så da ble vi hengende, og det var egentlig da vi fant ut vi skulle prøve å gjøre noe selv. Spille inn noen få låter og prøve å gi dem ut for artighets skyld. Vi planla en slags release når samfunnet gradvis begynte å nærme seg åpning, slik at vi skulle få spilt litt igjen. Vi har en fantastisk scene her i Kristiansund, som er åpen og tar imot alle, dømmer ingen, selv om det selvfølgelig er 80- og 90-talls heltene som får mest innpass her også. Men jeg er glad så lenge Åge (Aleksandersen) kommer! Blood Red Throne skulle også komme her og spille i den samme tiden som vi egentlig skulle en tur rundt i Norge med Deception. Det var jo i samme rennet det også, men alt forsvant i coviden,” kommer det fra Sigve.
– Jeg fikk i sin tid skikkelig kjeft av en tidligere bassist vi hadde for jeg sa at alle tekstene handlet om sex og taco, så det måtte jeg bare slutte med. (Sigve kommenterer tekstene).
Tekstene deres er vel litt annerledes enn det Åge har. “Er de det? Joda, det er den tradisjonelle splatter/slasher-tematikken. Jeg fikk i sin tid skikkelig kjeft av en tidligere bassist vi hadde for jeg sa at alle tekstene handlet om sex og taco, så det måtte jeg bare slutte med. Tekstene handler om blod, gørr og bestialiteter, enkelt og greit Men det er jo ingenting av det vi skriver om som kommer i nærheten av det vi ser og får med oss i filmer og slikt. Det var vel en gang i tiden at det var litt sjokkeffekt i tekster, men det forsvant på midten av 2000-tallet. Det er kun fiksjon. Her er det ikke noe som henger sammen med noe annet enn gore og tortur, det ligger i den gata. Det er gamle grøssere og slasherfilmer. Det er ingen dyp politisk mening med The Sickening,” fortelles det tydelig fra Sigve.
– Vi er heller ikke misogynister, her er det full kjønnsnøytralitet. Alle blir lemlestet på lik måte, her diskriminerer vi hverken den ene eller den andre, det er komplett likestilling. (Sigve om tekstene).
For å fortsette litt i samme gata, hvilke inspirasjonskilder ligger til bunn for The Sickening? “Når Espen tidligere har skrevet tekster, har han sittet en god del med historisk dokumentasjon rundt massemorderer og Americas most wanted og slikt. Jeg sovner når jeg ser på tv, men leser en heftig mengde med bøker og der er det mye å hente når det gjelder brutalitet. Beskrivelser man får i bøker over bestialitet er rimelig heftig. Der er det jo legitimt, så da tenker vi det er legitimt å ta det med over i musikken også. Jeg har en sønn på 21 år, som reagerte på at teksten til Hammer Smashed Face (The Sickening covret denne på debutalbumet) lå framme. Jeg sa at den er rett og slett er ganske snill sammenliknet med det vi selv skriver om. Men du nevnte slam litt tidligere, og den sjangeren, uten å snakke den ned, har jo hatt en tendens til å dra ting enda mye lengre i tekstmaterialet enn det vi har. Ta en låt som Midget Fucker (den finner du på Kraaniums Ten Acts of Sickening Perversions), vi er ikke der. Det kan jo hende at det har noe med at vi er litt eldre, og at tre av oss er fedre og har barn, jobber og slikt. Vi driver ikke på med musikk på heltid, vi gjør andre ting også. Så vi har noen sperrer. Dere kommer aldri til å se en musikkvideo med maltrakterte lik og barn og slikt fra The Sickening. Vi er heller ikke misogynister, her er det full kjønnsnøytralitet. Alle blir lemlestet på lik måte, her diskriminerer vi hverken den ene eller den andre, det er komplett likestilling. Når det gjelder musikalske referanser har vi selvfølgelig hørt mye Dying Fetus, Cannibal Corpse, Suffocation, Vile, Deeds of Flesh, ja mye forskjellig. Dette er vel primært Pål og Espens referanser. Mine preferanser stemmer ikke alltid helt overens med sjangeren, men det er altså et bredt spekter av inspirasjonskilder, med mye god gammeldags tradisjonell dødmetall og en del av det amerikanske kjappe.”
Kan du si noe om låtskrivingen? “Ja, det er ikke noe problem. I utgangspunktet er det Pål (gitar) og Espen (trommer) som er fundamentet i bandet. Hvis det er noen som ER the Sickening, så er det dem, sånn sett. Det var de som i sin tid fant ut at de ville ha et sideprosjekt til Slagmark, som de holdt på med da og som var mer oppe i svartmetalgata. Det som ble til overs der, eller riff som gjerne Pål kom på, ble med over til The Sickening. Som regel kommer Pål på riffene og tar dem med til Espen, og så setter de seg sammen og jammer litt. De er veldig tett de to der, så de vet tellingene til hverandre. Det er slik at vi andre vet ikke om de improviserer når vi er på øving, om de har gjort dette før sammen, eller om det er en blanding. Etter hvert, når jeg begynte å bruke hodet mitt, har jeg skjønt at alt handler om telling og alt går i 4-gangen. Det er ikke noe mer hokus pokus enn det. Riffingen til Pål er relativt heftig da, det går fort. Han jobber knallhardt med det han har, før han og Espen setter sammen delene til en helhet, ihvertfall lager strukturen. På de siste tre låtene satt vi alle sammen en kveld, hjem til Espen, og så på en eller annen film og hørte på låtene. Så plottet vi ned noen tekster for å se om det passet, noe det viste seg å gjøre. Til slutt kom Stein Olav (Havnen, bass) inn og la på basslinjene i etterkant, denne gangen. Han bidrar også forresten mye med riff for tiden. Jeg er prisgitt at de andre lager musikken, men når det gjelder vokallinjene har jeg egentlig full råderett Når det er sagt så kjenner vi hverandre så godt at jeg vet sånn ca hvordan de ønsker at det skal være. Det er selvfølgelig fullt demokrati mellom oss, så alle kan komme med ting som de ønsker. Men så langt treffer vi veldig godt. Det er veldig god stemning innad i bandet, og det er en fin gjeng å jobbe med.”
– Smell dæ i tryne, så er vi ferdige. Neste låt. Det er litt av greia med The Sickening, det er det vi ønsker å være. (Sigve beskriver musikken til The Sickening).
Hva så med valgmulighetene, Sigve, kommer det flere forskjellige utgaver av LP’en? “Neida. Det kommer kun en utgave, men 20 eksemplarer kommer med maske. Vi har trykt opp 20 gassmasker som kompisen min kaller det, altså ansiktsmasker med The Sickening-logo på. Det er jo litt eksklusivt, siden det ikke vil bli trykt opp flere. Det vil også bli mulig å kjøpe med t-skjorte, med enten hvit eller rød logo. Disse trykket vi selvfølgelig opp til den omfattende turneringen vi skulle gjøre i fjor. I tillegg har vi flust av gamle CD’er vi håper å bli kvitt. Plata er trykt opp i 200 eksemplar og that’s it. Det blir ikke flere. Ihvertfall ikke hvis vi må betale!”
Hvordan er det så med ny musikk, og med tanke på at det musikalske uttrykket har endret seg en del over årene, har dere funnet fram til det uttrykket dere kommer til å bygge på videre? “Joda, ny musikk holder vi på med fortløpende. Men det tar tid, vi har det ikke travelt. Vi skynder oss langsomt med The Sickening, rett og slett. Vi ser ikke for for oss at vi skal springe rundt slik som Blood Red Throne gjør. Vi kjenner dem veldig godt, og vet hvor mye de holder på, sånn er det ikke hos oss. Når det gjelder uttrykksform, så er det dere hører på de tre nye låtene der vi er akkurat nå. Det er det uttrykket vi ønsker å rendyrke når det kommer mer. Akkurat når nytt materiale foreligger, vet jeg ikke. Jeg er prisgitt de to som setter sammen låtene, og jeg vet at de har flust av riff som henger løst og som må settes sammen. Noe er vel så godt som snekret sammen, forresten, men det er ikke noe mer klart utover det nei.”
Nå er vi kommet fram til anbefalingen. Anbefal oss et band du mener fortjener større oppmerksomhet, eller som du tenker folk bør sjekke. “Oi, det er litt vanskelig å svare på. Jeg spiser musikk som andre folk skifter undertøy, og da i alle stiler og sjangre. Jeg har et rom her med snart 4000 plater, og alle sjangre er representert. I dag har jeg hørt på alt fra White Death til Vandenberg, Living Colour og Lisa Ekdahl. Jeg er så gammel jeg vøttu, at Jethro Tull, Napalm Death og Iron Maiden er mine tre favorittband. Så hvis noen spør meg om å anbefale noe nytt nå, så svarer jeg Napalm Death, selvfølgelig! Men, skal vi se, Deception er tøft, de fortjener å nevnes. Følg med på utgivelsene til Duplicate, de har en del spennende. Akkurat nå sitter jeg og graver meg ned i svartmetall av en eller annen grunn. Gjendød, ja du verden, Gjendød. Gjendød fra Trondheim, de må dere sjekke ut. De finnes ikke på spotify, men på youtube, og på plate. Det er svartmetall, og er beintøft. Det er Berlevåg og Knatten, fra blant annet Laserguys, Perished og Endwarfment. Jeg lurer på om de har tatt opp musikken med to eller tre kassettspillere i rommet. Det er på det nivået, men de får det til! Det er så mye bra musikk. Folk må bare hive seg ut og spise det opp.”
Noen siste ord på tampen? “Nei, trur itj det. Bare få med at folk ikke må være så snevre i sjangeren sin. Lær dere å like musikk i den breie linja, og ikke heng dere opp i sjanger. Det er litt viktig. Jeg spiller i folkrock band, Tom Waits-coverband, punkband, dødmetall og svartmetall. Man må bare åpne opp. Det som er så fint med death metal, er at det ikke er noen uniform. Du trenger ikke gå i svarte klær, du kan faktisk gå i en lilla shorts og komme unna med det. Det er sånn det må være. Det finnes noen grupperinger rundt omkring i landet vårt der det er noen som sitter og definerer hva som er riktig og ikke riktig. Jeg har aldri klart å henge meg på det. Jeg synes det er mye tøff musikk fra de fleste sjangre,” avslutter Sigve. Og akkurat det siste poenget her, stiller vi oss definitivt bak!
For å vite hvor man skal gå, må man vite hvor man kommer fra, hevdes det. Vreids rendyrking av sine røtter, staker ut en kurs som de står fjellstøtt på.
Med Wild North West, leverer gutta fra Sogndal sin niende skive. Musikken befinner seg fortsatt innen black metal med både rock og thrash ispedd. Det låter stort og stemningsfullt, noe som både tekst, cover og musikk understreker. Sjekk ut skiva på egen hånd, så kan dere heller lese om litt andre ting som grunnlegger, låtskriver og bassist Jarle “Hváll” Kvåle snakker om i det påfølgende. De som trodde at korona skulle stoppe Vreid, er herved motbevist, for det er spennende ting som skjer i Vreid sitt univers. Gled dere!
– Det har aldri vært så mye oppmerksomhet og intervjuer som denne gangen. (Jarle om interessen rundt skiva)
Etter en behørig positiv tilbakemelding rettet mot det nye produktet, lar vi Jarle få fortelle om hvordan det er med interessen rundt slippet. “Jeg er veldig glad for at det er så mye press på oss som det er nå. På grunn av korona, måtte vi flere ganger i fjor gjøre om på alle planer vi hadde, og til slutt tenkte vi bare “fuck it, vi jobber på med alt vi har”. Så 2020 gikk egentlig ganske fort, siden vi jobbet utrolig mye med både skiva og filmen som kommer. For tiden er vi dypt inne i promoperioden, og det har aldri vært så mye oppmerksomhet og intervjuer som denne gangen. Det er merkbart at folk liker plata, og det er en veldig god følelse å ha når man har brukt så mye tid, og lagt ned så mye arbeid, i skiva. Så feedbacken vi får viser at vi har truffet et eller annet som gjør at flere enn oss er veldig fornøyd med produktet. Det er klart dét er en deilig følelse.”
– Vi fant noen gamle opptak som jeg og Terje Bakken hadde laget, samt noen andre gamle Vreid-ting, som vi bestemte oss for å bruke. (Jarle om låtmaterialet)
Jarle kan også fortelle at oppskriften har vært rimelig den samme som før. “Vi har ikke gjort noe konkret annerledes, det er vel mer slik at albumet er et resultat av det vi har gått og kvernet på de siste 25 årene, og så har dette kulminert til det det er i dag. Men det har også gjennom prosessen skjedd en del “rare” ting som har preget plata. Vi fant noen gamle opptak som jeg og Terje (Bakken, Windir, død 2004) hadde laget, samt noen andre gamle Vreid-ting, som vi bestemte oss for å bruke. Når sånne pust fra fortiden dukker opp, så gjør jo det noe med helheten, og det setter definitivt i gang kreativiteten. Det gir ihvertfall meg en ekte form for inspirasjon. Utover det har jeg egentlig bare sittet og skrevet framover, selv om også det at vi begynte å lage en film samtidig som vi skrev skiva selvfølgelig påvirket det hele. Alt dette har ført til at WNW er en plate som vi har brukt ekstremt mye tid på,” forteller Jarle
– Så etter en stund sa jeg til plateselskapet at vi ikke bare skulle lage en musikkvideo, men åtte, og de skulle knyttes sammen til en stor og bred film! (Jarle om filmen som kommer)
Vi fortsetter med å spørre litt mer om filmen Jarle nevner. “Jeg har alltid vært glad i filmformatet, musikkvideoer og slikt. Det er mange musikkvideoer som har gitt meg mye opp gjennom årene, så takk og pris for Headbangers Ball og dets like. Dessverre har ikke musikkvideoer vært en prioritet for mange band, og plateselskapene gir jo også blanke i det, siden videoer involverer en del penger. Det har liksom vært det rådende mantraet den siste tiden, føler jeg. Etter at vi var godt i gang med skrivinga, begynte vi å jobbe med en produsent som heter Håvard Nesbø. Han var klar til å hoppe rett inn i det vi drev med, noe han også gjorde, og jeg fikk tidlig en veldig god vibb på det hele. Det ble aldri noe snakk om vi skulle leie firma og slikt, for Håvard jobbet knallhardt og ble på mange måter et ekstra medlem i bandet, en som hele tiden var til stede og laget galskap. Når ideer begynner å poppe opp, så glemmer man hva som er fornuftig, ikke sant? Så etter en stund sa jeg til plateselskapet at vi ikke bare skulle lage en musikkvideo, men åtte, og de skulle knyttes sammen til en stor og bred film! De reagerte selvsagt negativt, og lurte på hvem skal betale for dette. “Det skal dere drite i sa jeg,” ler Jarle. “Når du legger vekk alle tanker om fornuft, om hva som er rett og galt, og går inn i den kreative flotte galskapen, og får “feelingen” (noe man definitivt ikke alltid får), da er det deilig,” kommer det engasjert fra Jarle.
– Det var en surrealistisk ting å gjøre, å stå der på stølen, og vi ble helt overveldet over responsen, det må jeg virkelig si. (Jarle om konserten de gjorde på familiens heimstøl I Sogndal)
Apropos film, Vreid gjorde ganske stor ting i fjor også, på heimstølen til Jarle. Hvordan var det? “Nei, hva skal man si. Vi var vel litt som alle andre, til dels i sjokk og apatiske, verden hadde helt stoppet opp! Det var det, alle planene var rett i dass, liksom. Vi så jo at band begynte å streame konserter, men jeg hadde ikke helt trua på det. Vi ønsket å spille live, men hvis det ikke er folk på Rockefeller, hvorfor skal vi dra til Rockefeller? Kanskje vi heller skal gjøre noe hjemme, for det finnes jo ikke fetere plasser å spille enn hjemme hos oss, her i Sogndal. Vi hadde øvd for å spille konserter, og etter hvert bestemte vi oss for å gi det hele en helt annen setting. Dermed begynte vi å tenke på historikken til bandet. Vi tok inn noen gamle Windir-låter, og fikk blant annet med oss Vegard Bakken, bror til Terje, på låta Empty. Skal man først drive med musikk, må man nesten gi litt ekstra til publikum, og vise at man faktisk bryr seg. Det var en surrealistisk ting å gjøre, å stå der på stølen, og vi ble helt overveldet over responsen, det må jeg virkelig si.”
Terje og Windir har preget Vreid mye, og stølen de spilte på tilhører familien til Jarle. I tillegg ble altså Empty fremført med Terjes bror på vokal. Følelseslivet til gutta måtte vel bli preget av en slik kontekst? “Ja, spesielt da vi gjorde Empty så var det sterkt, det må jeg innrømme. Det er en låt vi ikke har spilt før, og det har kanskje vært av en grunn også. Det er på mange måter en unaturlig låt å trekke inn i en setting der du står live og prøver å hause opp til et klimaks. Men her var det en helt annen setting, og jeg er personlig veldig glad i låta. Jeg skrev i den i den mørkeste perioden i livet mitt, alt var bare drit egentlig. Og det å få framføre den var spesielt, selv om jeg føler at det var en bra ting å gjøre. Musikk og film, kunst generelt, handler stort sett om å formidle følelser, og hvis det bare blir sånn “lag en kul pakke for at det skal høres tøft ut”, da slutter jeg på dagen. Det er helt uinteressant! For meg handler det om noe personlig, å formidle noe man brenner for,” kommer det alvorstungt fra Jarle.
– Jo eldre man blir, jo mindre føler man seg i møte med naturen når man beveger seg der ute. (Jarles tanker om naturen)
Når vi først er inne på formidling, Vreid brøt en del med tekst-tematikken på Welcome Farewell (2013). Fokus gikk fra krigsuniverset over til natur og det mer eksistensielle. På hvilken måte videreføres dette, og i hvilken grad er det eksistensielle tilsnittet fortsatt en del av Vreid? “Tematikken kan fort endre seg siden jeg er lite begrensende i det jeg driver med. Får jeg en idé, kan plutselig alt dras over i en helt annen retning, og jeg er ikke redd for å dyrke den ideen hvis jeg kjenner at energien ligger der. Men det er klart, der vi befinner oss på de siste platene føles veldig hjemme. Vi har gjort mange plater til sammen, både med Vreid, Windir og Ulcus, og selv om man alltid er på søken etter å prøve nye ting, så bygger man seg en slags identitet langs veien. Det skapes en form for trygghet som ligger i bunnen av det man gjør. Og det vokser seg kanskje sterkere så lenge man holder på. Når det er sagt, håper jeg vi alltid har rom for litt galskap i det vi driver med. Det trengs jo. Vedrørende det eksistensielle tilsnittet rundt naturtematikk, så er det absolutt slik at det fortsatt er til stede. Jo eldre man blir, jo mindre føler man seg i møte med naturen når man beveger seg der ute. For egen del har jeg blitt mer og mer bevisst over hvor ubetydelig man egentlig er i den store sammenhengen. Disse tankene kan også føre til vanskeligheter hvis man spør seg selv “betyr ikke mitt liv noe i det store og hele?” Men i mitt hode er det slik at man har selv ansvar for det lille livet man har fått, og om man klarer å tilføre seg selv noen gleder, så må det være hovedmålet. Det handler kort sagt om å finne ting som gjør hverdagen mer lystbetont enn mørkebetont. Greier man å knekke den koden, og akseptere denne absurditeten i verden rundt seg, så tror jeg at det kan gjøre hverdagen litt bedre og enklere. Det gir mening i seg selv å forsone seg med dette. Kreftene rundt deg er enorme, og det vil alltid være ting som kommer i veien for det du vil gjøre, og da bør målet være å prøve å snu det. Den tematikken har alltid vært til stede hos oss, og jo eldre man blir jo mer fremtredende blir vel de tankene,” filosoferer Jarle.
Det er også liten tvil om at musikken og tekstene til Vreid har betydning for en del av fansen. Jarle utdyper. “Vi får mange personlige tilbakemeldinger, spesielt fra folk utenfor Norge. Faktisk utpeker amerikanere seg på det å være veldig gode på å sette ord på ting. Mesteparten av tilbakemeldingene kommer rett etter konserter. Vi liker å gå ut og hilse på publikum etter vi har spilt, og man merker at folk virkelig liker å gå i dybden av ting og diskutere. Det er fint å se at tankene våre når ut, at det vi gjør betyr mer for mange enn bare å høre på en god sang. Misforstå meg rett, det er hyggelig at folk kun digger musikken og har en god opplevelse, men det er alltid kjekt om det er flere nivåer rundt det å oppleve musikk”, sier Jarle, og fortsetter å si noe om hva det kan være som gjør den ekstreme musikken til hjelp i livet til mennesker som har det vanskelig. “Jeg tror det bor et lys og et mørke i alle mennesker, og balansen i livet handler i stor grad om å akseptere de mørke sidene, at de er der, uten å dyrke de. Jeg tror mørk og ekstrem musikk reflekterer de knaggene som bærer de vanskelige sidene i livet. Det har kanskje også noe med det å være disponibel for disse tingene, at ekstreme personligheter trekkes mot de mer ekstreme tingene.”
– Vi har blitt noen store rasshøl som er høye på oss selv! (Jarle fleiper om hvordan egoet påvirkes av suksess)
Hvordan er det så å stå på scenen og blir hyllet av tusenvis av mennesker? Jarle svarer med en latter og sier: “Vi har blitt noen store rasshøl som er høye på oss selv! Det må vel være lov å si at jeg setter enorm pris på det å få den feedbacken. De første årene, da vi begynte å spille sammen, var tanken om å spille i Oslo helt usannsynlig, og ihvertfall det å spille i andre land. Alle de greien der var helt utenkelig. Den tanken og følelsen er noe jeg tar med meg hver gang jeg går på scenen. Her står liksom vi og gauler ut våre greier, på dialekt eller hva det måtte være, og det er helt absurd å se at folk er så dedikerte og lidenskapelige til det vi driver med. Det er noe jeg alltid har satt pris på. Etter hvert som tiden går, og alderen siger på, så endrer ting seg også litt. Da vi var yngre var det litt mer sånn “nå skal vi sannelig vise dem”. Alt var en kamp liksom, og hvis noen ikke likte det vi gjorde, så skulle vi ihvertfall vise dem – ta dem liksom. Nå er det litt mer sånn at hvis folk ikke liker oss så er det greit, det er mange ting jeg heller ikke liker, og slik er det. Jeg føler vi kanskje er litt mer på lag med publikum nå enn tidligere. Jeg elsker den følelsen av å gå på scenen, og det er noe man savner ekstremt mye i denne tiden.”
Med tanke på hvor aktive Vreid har vært opp gjennom årene, spesielt på konsertfronten, skulle man tro at familiene til gutta har gått for lut og kaldt vann. Men den gang ei, her har medlemmene klart det kunststykket å kombinere disse elementene. “Nei, man kan nok ikke si at vi har forsaket mye som en følge av Vreid. Alle har vi familie, flere unger, dyr, og det er full rulle. Dette har vi prioritert hele veien. Vi var i midten av 20-årene da vi begynte å turnere for fullt, så vi hadde vel begynt å utvikle et snev av fornuft, noe som har gjort at alle på en eller annen måte har jobbet med andre ting i perioder. På grunn av at vi har andre ting i livet som står støtt, har vi aldri vært helt avhengige av bandet på noen slags måte. Jeg var tidlig ute med å si at Vreid er noe vi alltid skal gå til med overskudd, eller ihvertfall prøve. Jeg ville ikke at vi måtte spille for å overleve, eller at vi må holde på for at noen sier vi må gjøre det. For oss har fokuset vært på å balansere at Vreid skal være noe som vi har lyst til å gjøre. Det tror jeg har vært nøkkelen til at vi har klart å rulle videre og gjort dette i mange år uten større bruduljer.”
– Det unike for oss er at vi er barndomskompiser som har vokst opp sammen og beholdt vennskapet i snart 40 år. (Jarle om den gode stemningen innad i bandet)
Det vil si at det er en god stemning innad i bandet, både samarbeidsmessig og skrivemessig? “Ja, absolutt. Vi føler nok at vi har en unik greie innad i bandet. Vi har reist utrolig mye som band, og da deler man jo turnébuss og slikt, og folk har bemerket at de synes det ser ut som vi har det bra sammen. Det er ikke til å stikke under en stol at det finnes mange band der ute som kun møtes på scenen, og som ikke ønsker å tilbringe ett minutt sammen utover det . Det kan jeg på mange måter skjønne, men det unike for oss er at vi er barndomskompiser som har vokst opp sammen og beholdt vennskapet i snart 40 år. Det er en spesiell greie, så det er ikke bare en tilfeldig sammensetning av folk som har søkt om å bli med, vi var venner som startet et band. Derfor er det en utpreget forutsigbarhet innad i bandet, også når det gjelder roller. Det er veldig lite drama, noe som er utrolig digg å slippe. Det er klart at vi har hatt opp og nedturer som alle andre, sånn er jo livet, men jeg må si det er utrolig stabilt, og vi respekterer hverandre. I de periodene enkelte i bandet ikke har det like bra, prøver vi andre å ikke presse den personen for hardt, det løser mye av utfordringene.”
Med et slikt utgangspunkt, må jo selve skrivingen være en drøm! Men er det noen store endringer rundt hvordan musikken ble laget denne gangen? “Nei, det er nok som vanlig. Det er jeg som lager låtene, både tekster, konsept og musikk. Etter at jeg har sittet for meg selv i min egen lille verden, så legger jeg det fram for de andre. Først kobler Jørn (Holen, trommis) seg på, og vi setter oss ned og utarbeider arrangementet. Deretter blir det laget demoer, før Sture (Dingsøyr, vokal og gitar) kommer inn og begynner å jobbe med det intrikate gitar arbeidet og legger på alle “lagene”. Og slik fortsetter det, hele bandet kobler seg på og vi jobber sammen helt til produktet er ferdig. Men det har alltid vært veldig mye mitt prosjekt når det gjelder det kreative, siden jeg liker det best. De andre trives godt i rollene de har, og det er ingen som ønsker å skrive mer, men alle ønsker veldig å bidra på sin måte, og det gjør de. Vreid hadde aldri hørtes slik ut som vi gjør uten resten av bandet. De gjør uvurderlige ting med låtene. Det er slik det er.”
Vi skal ikke bruke mye tid på enkeltlåter, men det er to låter som skiller seg veldig ut fra resten av låtmaterialet på de to siste skivene, nemlig Hello Darkness fra Lifehunger og Dazed and Reduced fra Wild North West. Hvem står bak disse, og hva var greia her? “Det var meg det også. Det er mine små darlings. De skiller seg absolutt ut ja. Spesielt jeg og Jørn, men også hele bandet, er veldig glad i den gamle 70-tallsrocken, og har en veldig fascinasjon for den. Jeg inkorporerer alltid små elementer av dette på skivene våre. Faktisk så er det slik at nesten hver gang jeg starter på ny plate så tenker jeg at nå skal jeg sannelig lage mitt eget 70-talls rockeband og ferdig med det. Men det skjer jo aldri! Disse to låtene representerer vel disse sidene til meg. Spesielt Hello Darkness er en veldig annerledes låt som helt bevisst ble dyrket fram til den plata. Jeg følte at Lifehunger trengte et lite pusterom inne der så da passet den godt inn. Dazed and Confused skiller seg også ut, men er kanskje ikke så abstrakt som Hello Darkness og er mer knyttet sammen til resten av plata. Jeg er ihvertfall godt fornøyde med dem.”
Nå har jo denne journalisten holdt seg unna alkohol i mange år, men det må likevel spørres om det kommer noe nytt øl fra Vreid? “Ja, hvem hadde trodd at metal og øl skulle funke så godt sammen! Det der er Stian (Bakketeig, gitar) sin greie, det er han som er den store ølmesteren i bandet. Han har brygget øl så lenge jeg kan huske. Når vi først skulle begynne å lage øl ville vi gjøre det lokalt, så vi fikk med oss det lokale bryggeriet, og det er jo gøy. Stian reiser selv rundt på bryggeriet og lager ølet, så det er ikke noe bestillingsverk der bryggeriet lager sakene og så putter vi bare på vår label, det er faktisk brygget av Vreid. Det har vært en kjempesuksess, ihvertfall i Norge, siden det er vanskelig å selge øl i utlandet. Det har også vært en stor suksess for bryggeriet, så Vreidpilsen kommer til å fortsette, og nå jobber vi mot å lage et eget Wild North West-brygg som skal komme rundt albumslippet.” Undertegnede prøver å foreslå at de kunne laget en eplesaft, og blir møtt med en vennlig latter. “Eplesaft fra Vreid og Lerum, det hadde sannelig vært noe,” ler Jarle.
Det er ikke bare leskedrikker gutta fra Sogndal driver på med som en forlengelse av musikken. I starten av april kom den store overraskelsen at Vreid-logoen skal smykke fotballdraktene til Sogndal Fotball. Jarle kan fortelle at dette er den store barndomsdrømmen som endelig blir realisert. “Det var Sogndal Fotball som ville hylle Vreid. De er verdens mest rocka klubb! Å få Vreid-logoen på brystet til Sogndal Fotball sin drakt er en ære av de sjeldne. Denne Askeladden-klubben er hamret inn i hjerterøttene våre siden oppveksten. Dette er klubben som var hele barndommen og ungdommen vår, og det er med favorittlag som med favorittband, det er kjærlighet for livet. At Sogndal Fotball innlemmer Vreid på en slik måte i sin verden, viser den viljen, galskapen, fryktløsheten og stoltheten som har bygd denne klubben. Siden 1970-tallet har pionerer med enormt pågangsmot bygd en nasjonal toppklubb i denne vakre lille fjellbygda, og det er herlig å se at klubben fremdeles er preget av ledere, stab, spillere, samarbeidspartnere og publikum med lidenskap for klubben og hjemstedet sitt. Den evige underdogen som stadig utretter det naturstridige. Vi er enormt stolte over å få være med på reisen videre i svart og hvitt, ledet av vår barndomskammerat, og Sogndals legende, Eirik. Stao no pao!”
Vi begynner å se enden her, men er nødt til å innom temaet “anbefaling”. Kan Jarle anbefale oss et nytt ukjent ungt band som fortjener mer spalteplass. “Nå må jeg tenke meg om. De er jo ikke unge lenger, alle har vel kommet langt oppe i 30-årene, og de er i en helt annen verden enn det vi driver med, men LÜT, de må dere sjekke ut. De har absolutt klart å skape noe eget. De ble plukket ut til å spille på Summer Breeze, og det er moro å se band bryte med det helt typiske norske. Etterveksten av yngre band i dag er veldig preget av å enten være retro-rettet, hvor målet er at det skal høres akkurat ut som ting gjorde på 80-tallet, eller veldig typisk black metal, så jeg synes det er gøy når det kommer et band som prøver å dyrke en annen retning . Ikke mitt favorittband, men det står veldig respekt for at noen prøver å gå en annen vei.”
Nå har vi strengt tatt ikke snakket kjempemye om nyskiva, så det er vel rett og rimelig at Jarle får mulighet til å svare på om det er noe han hadde ønsket å få spørsmål om, før vi avlsutter. “Haha, ja det er sikkert masse! Nei, det er vel strengt tatt ikke det. Jeg synes egentlig det er fint å slippe å overforklare plata. Vi har jobbet så sykt mye med den, og da er det godt å snakke om litt andre ting. La folk sjekke den ut selv, og se om de finner noe å glede seg over, det er det beste. Så får vi håpe at det går an å begynne å spille konserter igjen, ihvertfall i litt mindre skala, i løpet av sensommer/høst. Nå er vi leie!” Og akkurat det kan vi lett si oss enige i! Vi takker for en trivelig prat, og ser frem til skive og film!
«Wild North West» er ute på Seasons of Mist 30. april! Vi har anmeldt den HER.
Vreid spilte en «sosialt distansert» konsert på Rockefeller i august. Les vår ameldelse HER.
Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Promo, Terje Dokken (live), Håvard Nesbø/TV2
Hermetisk filosofi brukes ofte som en generell betegnelse på kunnskap som er skjult for allmennheten. Klarer Nekromantheon å opplyse oss gjennom sin blodferske utgivelse?
Nekromantheon har skapt seg et solid navn innen mørk, sort og ond ekstrem thrash metal. Med andreskiva, Rise, Vulcan Spectre (2012), mottok de Spellemannprisen for Beste Metal Album, og de fleste trodde vel at en oppfølger var på sin plass etter slik oppmerksomhet. Men at det skulle ta hele ni år før forventningene skulle innfris, var kanskje ikke helt forventet. Grunnene til dette kan du lese om lenger ned. Metal Hammer Norway kontaktet Sindre Solem (bass, vokal), da det endelig ble klart at tredje skive forelå, så, værsågod, her kan du lese deg opp på status per i dag når det gjelder Nekromantheon.
– Det har vært en lang, og tidvis smertefull, prosess for å få til et ferdig produkt. (Sindre om endelig å være ferdig med skiva).
Vi starter selvfølgelig med å gratulere Sindre med The Visions of Trismegistos, før vi spør om hvordan føles det å endelig slippe skiva? “Tusen takk! Det føles bra, og det er digg å være ferdig med plata. Det har vært en lang, og tidvis smertefull, prosess for å få til et ferdig produkt, og mentalt sett har vi nok vært rimelig ferdige en god stund allerede. Vi har lagt ned veldig mye arbeid i skiva og vi synes selv at det ble bra. Vi har spilt inn og mikset alt selv, så det er på en måte et veldig ærlig produkt som er “veldig oss”. Derfor kan vi heller ikke skylde på produsenter, tvang fra plateselskap, eller andre faktorer hvis det ikke går bra. Jeg synes vi fikk det greit til, og jeg tror skiva kommer til å bli godt mottatt,” starter Sindre, før han fortsetter med hvilke tilbakemeldinger de har fått hittil. “Foreløpig er det flest kommentarer på sosiale media. Har ikke sett noe reviews enda. Jo eldre vi blir, jo mindre henger vi oss opp i hva folk flest tenker om musikken vår. Det som derimot betyr litt er hva nære kompiser, som vi virkelig stoler på meningen til, sier. De andre gutta i Obliteration, som er det andre bandet jeg og Arild (Myren Torp, gitar og vokal) spiller i, har godkjent produktet og synes det er fint. Et par andre nære venner har også bifalt, så da får vi ta det som et godt tegn.”
– Vi har forkastet mye og vært ekstremt kritiske i utvalget av alt fra riff, trommetakt, overgang, sluttone på riff, og så videre. (Sindre om hvor krevende skiva har vært).
I hvor stor grad knytter det seg usikkerhet rundt hvordan sluttproduktet ender opp? “Det er alltid usikkerhet til stede, og denne plata står nesten i særstilling i hvor mye frem og tilbake vi har vært. Vi har forkastet mye og vært ekstremt kritiske i utvalget av alt fra riff, trommetakt, overgang, sluttone på riff, og så videre. Den er veldig gjennomarbeidet. Det som forresten er litt morsomt er at de to siste låtene på skiva hadde vi jobbet mye med for flere år siden, og da vi til slutt gikk i studio føltes det som vi ikke kunne dem lengre. Faktisk så var det så vidt vi fikk på plass de siste detaljene. Med de andre låtene har vi vært opp og ned en million ganger, både riffene, tekstene og alt. Men ja, selvfølgelig er det en usikkerhet, så liker man det ikke, så liker man det ikke,” kommer det fra Sindre.
Hvordan er det å bruke så mye tid på å skrive musikk, og så skal slike som oss plukke ting fra hverandre og synse i hytt og pine? “Hvis folk virkelig ikke skjønner det vi driver med, så er det frustrerende. En ting er at man ikke liker musikken, at man synes at vi står for produksjonsverdier som man mener ikke hører hjemme i dagens digitale verden. Det er fair enough, for det er ikke ment for at det skal være for alle. Vi legger veldig vekt på, som jeg tror vi har blitt veldig godt premiert for tidligere og forhåpentligvis nå også, at selv om du hører at det låter gammelt og klassisk, og hører en klar inspirasjon fra tidligere dager, så låter det likevel ikke som noe annet. Det låter fresht. “Originalt” er et sterkt ord, men det låter på en måte som noe eget. Det låter inspirert, og har en egen vibb. Og det er på en måte det aller viktigste vi jobber for innen denne oldschool settingen vi befinner oss i. Hvis folk ikke catcher det, og bare sier at det høres rip-off ut, da blir jeg irritert. Da føler jeg at folk ikke skjønner det, og da har vi feila. Det er ganske mange skiver du kan sette på og som du med en gang hører hvilket band det er, og akkurat det er på en måte litt lakmustesten på om man har klart å bemerke seg,” forteller Sindre.
– Mye bunner i at vi kanskje ble tatt litt på senga av suksessen til forrige plate, og at vi ikke var helt enige om hvordan veien skulle være videre. (Sindre om hvorfor det har tatt ni år siden sist).
Det er umulig å ikke komme innom hvorfor det har tatt hele ni år å få ut VoT “Det er et spørsmål vi fortjener, og svaret er sammensatt. Mye bunner i at vi kanskje ble tatt litt på senga av suksessen til forrige plate, og at vi ikke var helt enige om hvordan veien skulle være videre. På den tiden var vi forholdsvis unge og hadde ikke så mange forpliktelser. Vi hadde på en måte mulighet til å satse litt, men innad var vi ikke helt enige i om hvordan vi skulle takle det. Og det førte kanskje til en litt dårlig stemning en liten periode. Samtidig var jeg og Arild veldig kreative med Obliteration på den tiden, og slapp en skive bare året etter Nekromantheon. Og det ble litt samme greia med tanke på oppmerksomhet, siden vi fikk en del tilbud rundt Obliteration, og hadde mulighet til å røre på oss, noe vi benyttet oss av. I tillegg ble Kikkan (Christian Holm), som spiller trommer i Nekromantheon, med som livetrommiss for Deathhammmer samt at han også startet i et annet band som heter Flight. Som dere skjønner var det mye som skjedde. Litt senere kom det sakte, men sikkert også snikende, fra alle kanter, forpliktelser som hører med til voksenlivet. Det er heller ikke til å å komme unna at vi ikke er veldig flinke til å gjøre to ting om gangen. Så når vi er inne i en liveperiode, består omtrent alt av å øve til neste konsert, og da klarer vi ikke å være spesielt kreative, ihvertfall ikke sammen som et band. Dette fører selvfølgelig til at ting tar tid. Det er også viktig å nevne at i Nekromantheon har vi et veldig snevert og trangt nåløye for hva som får komme opp i Nekromantheon-gryta. Vi har hatt flere år på oss hvor vi har forkastet låter, riff og partier som ikke har vært bra nok. Den prosessen har tatt laaang tid og det har tidvis vært demoraliserende, for å være helt ærlig, men i våre øyne er det sånn det må være om det skal bli bra. Men selvfølgelig, vi kunne gjort det kjappere hvis vi hadde strukturert oss og jobbet annerledes, men slik har det altså ikke vært. Forhåpentligvis tar det ikke like lang tid til neste skive, for vi har hatt veldig bra driv det siste ett og et halvt året. Det er god stemning innad i bandet nå, og det er bra,” forklarer Sindre.
Både Obliteration og Nekromantehon har gjort det veldig bra og fått gode mottakelser når skiver har kommet ut, men det kan virke som at det krever mer å skrive musikk til Nekromantheon. Hva tenker Sindre om det? “Det er snevrere med Nekromantheon. Vi har et mye mindre spillerom til å være kreative og virkelig flinke på, etter min mening. Det er det korte svaret. Om det er lettere å skrive for Obliteration vet jeg ikke, men der har vi alltid vært veldig flinke til å jamme, pluss at vi er fire låtskrivere som alle bidrar med riff, partier, overganger og ideer. Når Obliteration har gått tregt skrivemessig så er det fordi vi ikke har fått øvd regelmessig. Får vi øvd regelmessig, så bærer det frukter. Med Nekromantheon er det ikke helt sånn. Det er ikke like lett å jamme seg til noe, det krever mye arbeid hvor det bygges låter på en helt annen måte. Vi jobber intenst hjemme først, og deretter er det finpussing og hakking, før det øves hardt inn på øving. Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er primært en låtskriver i Nekromantheon, og det er Arild. Selv om jeg kommer med riff, og vi setter sammen ting sammen, er det han som står for det meste av råmaterialet, og derfor ligger det meste på hans skuldre.”
– Det skal være en mørk og seriøs thrash-avart, som er både kjapp, til en viss grad teknisk, men likevel føles spontan, sloppy og ondskapsfull. (Sindre beskriver musikken til Nekromantheon).
Vi fortsetter å utforske rundt låtskriving, intensjoner og veien fram til et ferdig produkt. “Vi hadde vel en ide om hva vi synes er bra thrash, når vi starta. Det skal være en mørk og seriøs thrash-avart, som er både kjapp, til en viss grad teknisk, men likevel føles spontan, sloppy og ondskapsfull. Stemningen, men også dynamikken, er viktig. Samtidig er det et mål at man skal unngå å høre at dette skal være forløperen til death metal og black metal. Vi har noen veldig gode eksempler på akkurat disse karakteristikkene i Slayers Hell Awaits og Reign in Blood, Dark Angels Darkness Descends, tidlig Sadus og Sepultura. Tanken vår var vel egentlig å fortsette i det sporet, og videreutvikle den begrensede tiden denne scena levde, men da innenfor vårt eget univers. Underveis har det blødd inn en del proto-death metal, en del heavy metal og andre ting, noe som har ført til at jeg føler uttrykket har blitt litt mer variert. Men lyset vi går etter er altså hentet fra scena jeg beskrev ovenfor. Tidligere, da vi hadde vårt eget studio på Kolbotn, hadde vi en lapp over innspillingsbordet hvor det stod “er det nekro nok?” Det var nok bærebjelken vi bygde på da vi startet bandet, men de siste årene har vi blitt mer fokusert på perfeksjon.”
– Vi skal kun ha de onde låtene. (Sindre om låtmaterialet).
Aner vi at det er mer oppskriftsmessig nå, kontra den tidlige pure ungdomstiden der man kan gi fingeren til alt og alle og bare prøver seg fram? “Både og, kan du si, for vi hadde en veldig klar tanke og retning da vi var yngre også. Da vi startet bandene våre, og begynte å gi ut saker i 2005/06, var den komplementære metalscena rundt oss dårlig, etter vår mening. Det var fokus på teknikk, ting var veldig polert, og man hadde på mange måter sluttet å være rebelske, spesielt innen thrash og death metal. Innen black metal hadde det begynt å komme gode band som tok opp den gamle kjipe stemningen og videreutviklet den. Men særlig innen thrash metal så hørtes alt ut som siste Overkill eller siste Testament, og det syntes vi var dørgende kjedelig. Derfor ble vi på en måte en motpol allerede på den tiden. Men jeg må nok innrømme at kvalitetskravene våre var lavere før. På de første skivene hadde vi blant annet to låter som stakk seg ut som utpregete partythrash-låter. Nå har vi vært tydelige på at akkurat dét skal ihvertfall ikke forekomme igjen. Vi skal kun ha de onde låtene. Det har blitt en sentral del av tankegangen. Når det gjelder hvordan metalscena er nå, må jeg presisere at jeg synes den nesten ikke har vært bedre enn de fem-ti siste årene. I undergrunnen har det kommet enormt mange bra plater, og det har skjedd mye innovativt på en litt mer retrospektiv måte. Folk har gjort kule ting med et gammelt og rått uttrykk, særlig i black og death, og det har vært utrolig inspirerende. Derfor er en sånn “fuck metalscenen-greie” ikke reell lenger. Nå handler det mer om å lage noe som er ordentlig fett og som føles som noe eget.”
Hva så med den konkrete låtskrivingsprosessen? “Det er gjerne slik at vi kommer med et par riff, eller et slags skjelett, som vi jammer litt på og prøver å sette opp. Ut fra dette kan Arild lage en rå-demo med primitive køddedatatrommer, legge på soloer og prøve å lage et slags ferniss som vi kan ha som utgangspunkt. Derfra bruker vi lang tid på å bygge opp det hele til en låt. Når det er gjort, gjenstår det å investere mye tid på å spille og finslipe alt av overganger, små finurligheter, detaljer og partier til det føles ut som en fullstendig Nekro-låt. Men det hender også at vi tar utgangspunkt i en av tekstene, hvis de har vært klare på forhånd, og prøvd å smake litt på stemning i tekstene, og bygget riff og partier rundt dem.”
– Den nye plata omhandler i større grad de mystiske og esoteriske tradisjonene rundt blant annet hermetisk tradisjon. (Sindre om tekstuniverset).
Når vi først er inne på tekster, her er det mye å boltre seg i, både spirituelt og filosofisk. Hva kan du fortelle oss her? “Det er Kikkan som har skrevet alle tekstene på denne skiva. Så hvis man skal ha noen dyptgående analyse så må man nesten ta det med ham. Det jeg kan si er at vi baserte hele konseptet til Nekromantheon rundt de dødes tempel og dødsorakelet utenfor Parga (Hellas). Alle tekstene skulle ha en referanse, eller ta utgangspunkt, i gresk og romersk mytologi. Tidligere har det gjerne vært en fremheving av de mer dødelige sidene i gresk mytologi, mens den nye plata omhandler i større grad de mystiske og esoteriske tradisjonene rundt blant annet hermetisk tradisjon. Det er gjerne en egen innfallsvinkel og ide i teksttematikken, men i hovedsak har de som hensikt å sette stemningen. Jeg føler at det ganske så seriøse mytologiske fokuset i veldig stor grad bidrar til å skape særegenheten vår. Tidligere var målet å lage velartikulerte, ganske ondskapsfulle, og (litt) intelligente tekster, fordi det skulle bidra til å gi en helt annen vibb enn det andre drev med. Alt dette har vært med på å gi en helt ny dimensjon til musikken, som i stor grad har vært med på å forme Nekromantheon som fenomen.”
Før vi spør om en kommentar til påstanden om at lyden på nyskiva er litt annerledes enn tidligere, at gitarene har fått ekstra boltreplass, og at trommene virker å være plassert litt lengre bak, må denne journalisten nevne at starten på åpningslåta minnet om tidlig Helloween – type EP i 85, og Walls of Jericho. Sindre sier seg ikke helt enig i det sistnevnte: “Det med Helloween er nok en ganske stor tilfeldighet, for det er jeg som har skrevet den leaden, og Helloween er et band som jeg dessverre ikke har noe kjennskap til. Arild har derimot hørt en god del på Helloween, men det er ikke han som står for åpningen. Selve leaden ble til på en Obliteration-øving, men Arild mente at den heller burde brukes i Nekromantheon. Forresten, en kompis av meg som bor i Statene, mente at introen på åpningslåta hadde noe veldig Emperorsk over seg, og det syntes jeg var en rar tolkning, men men… Når det gjelder lyden på skiva, så er jeg usikker på om trommene er lengre bak enn tidligere. Jeg synes de utfyller lydbildet greit, det er litt antitese til den moderne metal-trommelyden som råder nå om dagen, med mye trigging og slikt. Vi vil at det skal låte autentisk, som et trommesett, og det har ikke vært noen intensjon om å legge dem lavere i miksen enn noe annet. Det er sikkert bare litt individuelt hvordan man opplever ting. Denne gangen lånte vi et studiokollektiv på Alexander Kiellands plass som har et godt innspillingsrom med veldig mange kule gamle rørpreamper, rørkompressorer og gamle 70-talls mikker. Så vi har hatt veldig god signalgang på alle sporene, og dette ble gjort på en helt annen måte enn tidligere. Det er spilt inn på typ 70-talls hifi, med nesten litt sånn Nashville-signalgang i studio. Dette har bidratt til at vi har fått veldig fyldig og fin gitarlyd. Men nå er det jo slik at det er Arild som har miksa det hele, og så klart har han mikset gitarene ekstra høyt opp,” fleiper Sindre. Vi skyter inn at det ikke er noe å utsette på lyden, men at i forhold til forrige skiva så dominerer gitarene mer. Sindre utdyper refleksjonen: “Jeg tror egentlig at på forrige skive så skjedde det et eller annet lurt, eller ulurt, i miks eller master. Vokalen ble dratt litt opp, og det tok over noe av frekvensspekteret til der mye av gitaren befant seg. Jeg tror også vi kanskje tenkte litt mer spesifikt at på 80-tallet var det ganske vanlig at trommene var litt høyere og gitarene litt lavere. Dette kom nok i hovedsak av at selve innspillingene ble gjort på en helt annen måte på den tiden, og det går ikke an å gjøre det på den måten lengre. Alt må spilles inn på en spesifikk måte for at gitarene skal ligge lavt men likevel komme frem,” kommer det fra Sindre.
Alt av fremtidsplaner er selvfølgelig preget av korona, men kan Sindre si noe om hva vi har i vente fra bandet? “Næsj, det er lite med planer. Eneste konkrete planen vi har er at vi allerede har begynt å se på litt ny musikk, og at vi har tanker om å gå i en litt annen retning. Rett og slett fordi vi har malt oss helt inn i et hjørne med det vi driver med. Vi har brukt ni år på å gjøre det så bra vi kan innenfor den lille boksen vi står i. Det spørs jo hvor mange skiver det fortsatt kan bli ordentlig bra på. Vi har noen ideer, men det gjenstår og se hvordan det blir. Ellers så er det jo en vanskelig situasjon om dagen med covid og slikt, så vi aner ikke helt hva vi skal gjøre. Men vi har ihvertfall planer om å spille inn en slags form for releasekonsert. Den kommer ikke til å bli live, men vil bli spredt på andre måter slik at det vil være mulig å få litt Nekromantheon-konsert i fremtiden også. Vi er også annonsert på Hellbotn, men med unntak av det så kommer vi nok ikke til å legge noen særlige planer før vi ser hvordan ting går i samfunnet. Det siste året har kun handlet om å si ja eller nei til utsettelser, og prøve å få refundert flybilletter med masse ting som har blitt booket med Obliteration. Så vi kommer ikke til å gidde å legge inn det store arbeidet på den fronten før vi vet at det er mulig. Rett og slett.”
Også Sindre er nødt til å få den obligatoriske utfordringen med å anbefale oss et nytt, ungt, ukjent band som trenger litt oppmerksomhet. “Det er et par prosjekter, basert i Oslo, med en fyr som heter Einar. Det ene heter Knokkelklang som er soloprosjektet hans, og det andre er Askeregn. De kan vel ikke akkurat kalles unge, men det er to band som har gitt ut utrolig kule ting de siste årene, og som godt fortjener mer oppmerksomhet, og som jeg håper kommer med mer musikk snart. Og så vil jeg nevne et band fra Portland, Oregon, som heller ikke er så helt for gamle, og som ga ut en av 2020s beste plater. Det er Spirit Possession. De har jeg hatt mye glede av, så de kan jeg absolutt anbefale videre.”
Avslutningsvis får Sindre muligheten til en oppfordring: “Kjøp vinyl og tapes, støtt din lokale platebutikk, og hør på bra musikk med autentisk trommelyd. La meg understreke; å støtte din lokale platebutikk er den beste oppfordringen jeg kan komme med nå!”
Vi takker for en hyggelig prat, og ønsker lykke til med skiva!
The Visions of Trismegistos kommer ut på Indie Recordings 30. april!
Metal eller ikke – Årabot har nettopp levert et av de mest spennende norske albumene så langt i år (sjekk vår anmeldelse HER), og i den anledning lot vi grunnlegger Kjetil Nernes svare på tretten kjappe spørsmål.
1. Grattis med ny majestetisk skive! På en skala fra 1 til 13, hvor fornøyd er du selv?
Tusen takk, jeg er både stolt og veldig fornøyd. Men som kunstner og perfeksjonist blir man aldri helt tilfreds så la oss si 11 av 13? Haha, Karin gir det 13 av 13. Når det gjelder oppmerksomhet i media og gode anmeldelser så er det uten tvil 13 av 13, full score!
2. Er du i stand til å fremheve en spesifikk låt som den ypperste representanten for albumet, eller insisterer du helst på å la albumet være en helhet?
Jeg føler albumet er veldig helhetlig og representerer den årabrotske rock’n’rollen på en bra måte. Jeg har noen personlige favoritter; The Crows, Hallucinational og The Moon Is Dead… Spør meg igjen om et år og det vil være helt andre låter.
3. Fortell kjapt om valget av med-musikere.
Først av alt – Jeg føler meg beæret av å ha slike fantastiske musikere med på laget! Allerede på forhånd visste jeg at jeg ønsket inkludere Lars Hornveth og Jo Quail. Tomas Järmyr var også med å arrangerte flere av låtene tidlig i prosessen. Noen av de andre kom med litt tilfeldig, blant annet brukte vi en innspillingssession som vi gjorde med Zu for noen år siden som basis for The Moon Is Dead.
4. Albumtittelen er jo akkurat passe ikonisk. Når kom den, i forhold til resten av prosessen med albumet?
Jeg har en kompis i USA som på spøk kalte Årabrot “Norwegian gothic” inspirert av maleriet American Gothic. Jeg noterte beskrivelsen og synes det var en passende tittel for disse låtene. Både som en slags sjangerbetegnelse, men også som referanse til maleriet i og med at vi bor som vi bor her i kirken. Dessuten er Årabrot tematisk veldig inspirert av forfattere som Cormac McCarthy og William Faulkner, altså den litterære southern gothic. Alt henger sammen.
5. Og vær ærlig – var det fristende å gjøre pressebilde med høygaffel?
Ekstremt fristende, vi bor på landet og har høygaffel i låven.
6. Hvor lang tid bruker du på tekstene, og er de ment å inneholde et budskap eller er det mest poesi?
Veldig lang tid! Jeg har enkelt for å skrive låter, men bruker årevis på tekstene og veldig nøye med lyrikken. Man kan si at jeg bruker poesi til å beskrive et visst budskap som brenner dypt inne i mitt sjelsliv et sted.
7. Er det kunstneriske elementet en viktig del av låtskrivingsprosessen for deg, eller «lager du bare musikk», og overlater til andre om de ønsker å definere det som kunst eller ei?
Personlig så er det viktig, men det er klart at når alt kommer til alt så lager jeg rockemusikk og ingenting annet. En årabrotsk type rock’n’roll.
8. Har foreldrerollen inspirert eller på annet vis preget Årabrot, lyrisk og/eller musikalsk?
Ja, det har det. Det setter jo ting i perspektiv. Hva som er viktig og hva som ikke er så viktig. Og rent tidsmessig har vi nå kun to, tre timer midt på dagen til å gjøre intervjuer, skrive mails, jobbe i studio og øve før vår datter er tilbake fra barnehagen.
9. Hvor mange prosent av Årabrot er humor og hvor mange er dønn alvor?
93 magiske prosent bekmørkt alvor og 7 skinnhellige prosent humor.
10. Hvor langt fram i tid strekker videre planer seg akkurat nå, med tanke på at livesituasjonen for 2021 fortsatt er uklar når det gjelder smittevern og lignende?
Vi har noen planer, men sånn ting ser ut så lener vi oss nå tilbake og håper på det beste.
11. Teit spørsmål til noen som nettopp har sluppet et nytt album, men har du noe i horisonten som du ønsker å få gjennomført, men ikke har hatt anledning til ennå, enten i form av et musikalsk samarbeid, et vidløftig prosjekt eller noe annet?
Ja, vi har jobbet av og på med filmmusikklegenden Lustmord i noen år nå. Forhåpentligvis får vi gjort mer med han når ting åpner opp igjen.
12. Er du typen som er så absorbert i egen musikk at det ikke blir anledning til å høre noe annet, eller rekker du å være fan selv også? I så fall, hva har snurret på spilleren i det siste?
Vi hører masse musikk her i kirken! Platespilleren står på kjøkkenet så vi snurrer spilleren hver eneste dag. I det siste har jeg hatt et ørlite oppheng på Robert Wyatts Shleep. Ellers har vi også hørt mye på Clipping det siste året.
13. Hva forbinder du med tallet 13?
Hemmelig, eventuelt ikke-eksisterende, etasje i skyskraperene i Chicago.
Metalsjangeren har vist en enorm vitalitet de siste årene, og det skjer hele tiden spennende ting også rundt omkring i vårt eget langstrakte land. Kanskje vil Blodtørst bli definert som en av “de nye spennende”?
Fra Trondheims mørke bakgater bryter et nytt ekstremmetalband seg fram. Navnet som bæres er Blodtørst, og musikken spenner fra tungrock til en blanding av death og black metal, ispedd en solid dose groove. Bandets debutalbum, Ferd, ble sluppet 12. mars på alle digitale plattformer, og Metal Hammer Norway gjennomførte en smittevernvennlig videosamtale i forkant av dette. Til stede var gitarist Andreas Almvik Johnsen, bassist Raymond hansen og trommis Mads Aas.
– Vi er likesinnede metalheads, som fant hverandre gjennom felles musikksmak. (Bandet om hvordan de startet)
Vi starter med å få en liten introduksjon av bandet, og gutta forteller. “Ja, hva skal vi si. Vi er likesinnede metalheads, som fant hverandre gjennom felles musikksmak. Andreas og Raymond har spilt sammen siden ungdomsskolen, i litt forskjellige band. For noen år siden tenkte vi å starte noe nytt, og begynte helt på scratch med nye folk. Flere av oss har bakgrunn fra andre Trondheimsband som Haunted By Silhouettes, Hunting The Hidden og Ondheim. Det var gjennom Trondheims metalmiljø at Andreas ble kjent med Mattis (Mathias Jamtli Rye, vokal) og Dag (Dag Axel Aarseth, gitar) som nå er med i Blodtørst. Mattis snakket med Mads om at han hadde noe nytt på gang med Andreas og Raymond, og spurte om det var aktuelt for Mads å prøvespille for Blodtørst, og slik ble Mads med. Deretter ble Dag dratt med inn i ligningen, siden det var behov for litt mer gitar enn bare en. Dermed var bandet komplett. Selve oppstarten var vel på høsten i 2018, men vi kom ikke ordentlig i gang før Dag ble med på starten av 2019,” starter gutta, før Raymond fortsetter: “Når vi startet var det liten tvil om at det skulle være snakk om ekstremmetal. Dette var en sjanger flere av oss ikke hadde spilt på en stund, så det var noe vi ønsket å starte med igjen.”
– Vi har en regel om at det alltid skal være lov til å komme med forslag til endring uten at noen skal bli såret. (Raymond om låtskrivingen)
Hvordan foregår låtskrivingen? “Som regel har vi laget mesteparten hver for oss. Andreas står for 90% av musikken, men ikke tekstene. I tillegg har jeg laget et par av låtene,” kommer det fra Raymond, før han fortsetter. “Enkelte låter lager vi en pre-produksjon på, ved hjelp av PC. Jeg har spilt inn mine låter på Andreas sin pc, og så har han hjulpet meg litt på veien fram til et helhetlig produkt. Vi har også vært tydelige på at når Mads kom inn som trommis, så skulle han få et stort spillerom til å gjøre det han ville med låtene. Så du kan si at vi først lager et utgangspunkt hver for oss, som deretter blir presentert for de andre, før vi bygger ferdig i fellesskap. Vi har en regel om at det alltid skal være lov til å komme med forslag til endring uten at noen skal bli såret, og enkelte ganger må noen skjære gjennom og bestemme for hva man skal gå for. Vi er en veldig god gjeng, som er ærlige med hverandre og får det til å fungere som band uten at det blir noe drama.” Andreas fortsetter: “Låtene har blitt til over flere år, og noen av de var rimelig på plass før vi startet bandet. De eldste låtene er faktisk opp mot 12 år gamle, men aldri blitt brukt før nå. Så skiva er på mange måter litt todelt, der første halvdel består av eldre låter, mens siste halvdel er de nyeste. Jeg føler at de eldste låtene er litt mer diffuse med tanke på retning og hvor vi ville gå, mens siste halvdel er mer spisset og viser tydeligere vegen vår.” Mads kobler seg på: “Med de første låtene på skiva kom jeg mer eller mindre til dekka bord, for det var låter som var kjent materie, ihvertfall for Andreas og Raymond, hvor også trommene var definerte. På de siste låtene derimot, var det mer som et semi dekka bord, der pålegget ligger framme men du er nødt til å smøre brødskiva selv. Akkurat det har vært et fint hjelpemiddel i skriveprosessen for min del. Andreas og Raymond programmerer en del av trommene, som et forslag, så mottar jeg skissene og drodler frem resten. Derfor er det ofte mye som er klart når vi kommer på øving, slik at vi i samråd kan finne fram til hvordan helheten skal høres ut til slutt.”
– Det overordnete lyriske konseptet er vel det å se på forskjellige outcasts i forskjellige samfunn. (Bandet om tekstene)
Gutta gir oss et lite innblikk i tekstene: “Det er Mathias som har skrevet alt av lyrikk. Nail Gun skiller seg ut som en låt med et personlig budskap i form av “fuck you det her gidder jeg ikke å forholde meg til lengre”. Mens det overordnete lyriske konseptet er vel det å se på forskjellige outcasts i forskjellige samfunn. Det skal være en kjerne av utenforskap, uavhengig av om det handler om reelle menneskeskikkelser eller fantasifigurer,” sier gutta.
Avslutningslåta, Worship Me, er en flott og hyggelig låt som vi trenger noen kommentarer på. Raymond starter: ”Det er en knall låt som også er min favoritt. Det er Andreas som har skrevet den, og det var egentlig helt tilfeldig at den havnet på skiva. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt å jobbe så mye med låta, men når vi først tok fatt i den så endte den jo opp til å bli et mesterverk!” Mads fortsetter: “Egentlig var det en ganske enkel låt før vi begynte å jobbe med den og fikk på tekst og slikt. Det var på mange måter vanskelig å vite hvor “den befant seg”, for låta droner seg jo gjennom de samme partiene en viss mengde ganger før det kommer et mellomspill og en avslutning. Da var det litt sånn “ok, dette kan bli fett, men vi må jobbe med den”. Heldigvis, når Mattis kom med teksten, falt alt på plass og den satt som et skudd.”,
Kan dere nevne noen band som dere mener inspirerer dere? Raymond starter: “Det er nok litt individuelt, men for egen del er det uten tvil Urfaust og Gorgoroth som er de to største inspirasjonskildene når jeg lager musikk i Blodtørst. Uten tvil!” Andreas: “Ihvertfall Emperor, og kanskje Vredehammer eller Behemoth.” Mads: “Jeg satt her en dag og reflekterte over hvilke låter jeg hører mye på Spotify, og det er låter som har trommiser som spiller ting som jeg selv ikke klarer å spille. Det jeg klarer å spille selv, orker jeg ikke å høre noe mye på. Så selv om dette er musikk jeg ikke hører veldig mye på, må jeg nok si Adrian Erlandsson, fra blant annet At The Gates og The Lurking Fear. Spesielt The Lurking Fear har inspirert meg veldig mye i forbindelse med det jeg har spilt inn med Blodtørst.”
Hva så med tiden framover, hva skjer? “Vi har allerede flere nye låter på gang, og vi kan vel si at de er i det mørkere strøket. Det er noe groove der, men helhetsmessig er det nok mer stemningsbasert. Det vil også bli en synligere rød tråd gjennom hele skiva, hvor det hele vil henge mer sammen. Vi venter også på å få spilt konserter så fort som mulig når korona er over. Livestreaming er ikke så aktuelt, selv om vi har vært innom tanken på det. Vi ønsker at første gang vi skal opptre, så skal det være foran folk,” forteller Andreas. Mads supplerer: “Vi har hele tiden hatt en ambisjon om at det vi gjør skal være ærlig. På de partiene hvor vi bruker dublerte, eller tre fire fem lag, gitarer, så er det i hovedsak for at det måtte til for å få det hele til å høres svært ut. Men utgangspunktet er at det skal være så ærlig som mulig, og det tenker vi på når det gjelder live også, at det skal være en reell live-setting hvor vi får frem det vi vil si på en ærlig og ryddig måte.”
– På de siste låtene derimot, var det mer som et semi dekka bord, der pålegget ligger framme men du er nødt til å smøre brødskiva selv. (Mads om låtene på skiva)
Selv om dere er et nytt band, så utfordrer vi dere på å nevne noen andre nye, unge, ukjente band som dere tenker fortjener oppmerksomhet. “Jeg er usikker på hvor nytt det er, men jeg husker jeg så et band for en stund tilbake på Fru Lundgreen (metalpub og konsertscene i Trondheim) , og de het Capillary. De er veldig unge men de blåste hodet av meg da jeg så de. Tror faktisk at de måtte forlate Fru Lundgreen rett etter de hadde spilt, for de var ikke gamle nok til å være der,” humrer Raymond. Mads tar over: “Jeg har blitt såpass gammel og kjip at jeg kun går og ser kompisene mine spille, så da blir det obligatorisk innavl shout-out til Haunted By The Silhouettes, som er det andre bandet til Mathias.”
Og her kommer avslutningsordene til Blodtørst: “Vi kommer fortsatt til å å levere og det vil bli muligheter til å se oss live etter hvert. Så vi håper at folk møter opp på konsertene våre, og ikke minst sjekker oss ut på Spotify. Dette er ikke det siste dere kommer til å høre fra oss, det vil komme masse mer snacks,” avslutter gutta.
«Ferd» kommer ut, for egen regning, 12. mars!
Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Kristin Berg Johansson
Black Metal med en sterk feeling av tidlig 90-tall.
Gjenoppstandelse fra døden har vært et yndet tema i store deler av menneskets historie. Fra asken av det som var før, kan det ofte komme noe friskt og nytt. Valdaudr viser seg som et godt eksempel i så måte.
Etter at black/thrash metal-bandet Cobolt 60 la inn årene for et par år siden, startet like godt Daniel “Død” Olaisen et nytt band for å få utløp for sin kjærlighet til gammel black metal. Daniel har en rekke band i sekken sin, der Blood Red Throne er det mest kjente, og han stilte selvfølgelig opp på en avtale med Metal Hammer Norway for å gi oss oversikt over hva dette Valdaudr er. Under kan du selv lese om en hyggelig prat med en fyr som ikke har tenkt å la Valdaudr være en kopi av tidligere bragder. Dette understrekes av kvaliteten på produktet, som definitivt vil stå seg godt i tiden som kommer.
– Mye av materialet på denne Valdaudr skiva skulle ha vært på den neste Cobolt 60-skiva, men så valgte jo Flemming å slenge inn håndkleet for et par år siden.” (Daniel om låtmaterialet)
Vi er nødt til starte med å høre om dette er en videreføring av Cobolt 60, altså kun et navnebytte. Daniel forteller gjerne. “Det er sikkert mange som er lei av sammenligningen med Cobolt 60, men dette er et nytt band. Cobolt 60 var bandet som jeg og Flemming (originalmedlem i Blood Red Throne) hadde for å få ut black metal-tingene våre som vi har holdt på med i nesten 20 år. Mye av materialet på Drapsdalen skulle ha vært på den neste Cobolt 60-skiva, men så valgte jo Flemming å slenge inn håndkleet for et par år siden. Da dette skjedde, tok jeg en telefon til Osvald (Egeland artistnavn: Vald), som også har sunget i BRT. Jeg var sikker på at han ville være med, noe han bekreftet med et klart ja med en gang. Men selv om mye av materialet var tiltenkt Cobolt 60, vil jeg likevel påstå at det har blitt litt annerledes med Valdaudr. Det er blant annet en helt annen vokal, med mye mer ekstrem skriking enn tidligere. I tillegg har vi fått inn noe cleanvokal, som egentlig kun skulle være på den lange outro-låten, men vi fant fort ut at det funket på flere låter. Jeg ble veldig positivt overrasket over hvordan vokalen ble. Også det at vi fikk inn en veldig bra trommis, Rune (Høgås Nesse, blant annet live trommis i Taake), har vært med på å prege materialet i en annen retning enn tidligere.”
– Det er jo old school og det er det jeg er inspirert av, og slik var black metalen som jeg selv hørte på på 90-tallet, og det er slik jeg ønsker å lage musikk.” (Daniel om musikken til Valdaudr)
Vi spør Daniel om hvordan det var å skrive låter denne gangen, om det var en følelse av å stå litt friere enn tidligere, eller om han hele tiden hadde historikken til Cobolt 60 i bakhodet? “Godt spørsmål. Det er mulig alt ble litt inspirert av at ting skjedde fort når Osvald sa ja, at det satte litt fart i ballen igjen. Dette førte ihvertfall til at vi fikk spilt inn de siste låtene som manglet på skiva. Den første singelen som kom ut (Liket Skulle Vært Brent) var den første jeg skrev, og er vel fort en 4-5 år gammel allerede. Den var jo tiltenkt Cobolt 60, men jeg følte ikke på noe press om at det måtte være sånn eller sånn. Det er jo old school og det er det jeg er inspirert av, og slik var black metalen som jeg selv hørte på på 90-tallet, og det er slik jeg ønsker å lage musikk. Det er klart det åpnet opp litt når Osvald kom inn, og ikke minst når Rune kom på trommer. Men det ble som forespeilet, og jeg er veldig fornøyd med spesielt produksjonen på skiva. Ekstremt fornøyd, rett og slett, med alt,” kommer det selvsikkert fra Daniel.
I Cobolt 60 var Daniel en av to medlemmer, og som vi allerede har hørt, var det Daniel som satte i gang Valdaudr. Men vil det si at det er hans band? “Dette er det vanlige spørsmålet jeg får når det gjelder alle band jeg er med i, noe som på mange måter er forståelig siden jeg skriver mye av musikken i alle bandene. Når det er sagt, så er dette definitivt et fullverdig band, og Osvald har akkurat like mye å si som meg. Han står blant annet for all tekst og vokal, og legger seg ikke noe særlig opp i hvordan jeg setter sammen riffene mine. Til gjengjeld legger jeg meg ikke så mye bort i vokalen hans og de tingene han gjør. Når det gjelder Rune, så skjønner han stilen og vet hva han skal gjøre. Det er jeg som på forhånd har programmert trommene på alle låtene, men selv om han spiller det ganske likt som jeg har laget det, så gjør han det som profesjonell trommis og tilfører dermed låtene en god del. Alle har sin signatur på skiva, vil jeg påstå, så det er langt fra noe soloprosjekt. Jeg hadde ikke dratt det i land hvis det ikke har vært for alle oss tre,” forteller Daniel.
Daniel gikk faktisk ut på det vide internett og søkte etter trommis til bandet. Noe som virker litt spesielt med tanke på at fyren definitivt kjenner nok trommiser rundt omkring. Dette må vi høre mer om. “Når jeg ser på dette i ettertid, skulle jeg egentlig bare gått rett til kilden. Som dere sier, så kjenner jeg ekstremt mange musikere i miljøet. Jeg tror det handlet litt om at jeg ønsket å se litt hvordan interessen var. Det var flere trommiser som var interessert. Noen sendte studioopptak av at de spilte Liket Skulle Vært Brent, noen sendte videoopptak, og noen lydopptak. Faktisk var det litt kult å høre hvordan folk tolket musikken vår gjennom sin egen spillestil. Men det var aldri noen tvil om hvem vi skulle gå for, selv om det kanskje i en periode stod mellom Rune og Mats (fra Sahg). Mats er også en god kompis, men når vi hørte på spillestilen, produksjonen, samt hva Rune kunne tilby med å mikse skiva, så var det ingen tvil. Han jobber sinnssykt kjapt i studio og leverer ting med en gang han får en låt. Men jeg må innrømme at det var litt kult å gjøre det på denne måten, og nå sitter jeg jo faktisk på en del forskjellige versjoner av låta, og det er moro,” kommer det fra Daniel.
Hvilke vurderinger ble gjort i forkant vedrørende om Daniel og Osvald skulle fortsette med deres allerede kjente artistnavn, og hvordan kom de opp med bandnavnet? “Død har alltid vært artistnavnet mitt, faktisk fra før jeg begynte å spille i band, helt tilbake i 92/93. Dette er noe jeg vil videreføre, og det passer jo inn i den stilen vi spiller på denne skiva også. Nå skal det sies at jeg faktisk hadde et ønske om å fortsette under Cobolt 60 navnet, men det var ikke aktuelt fra Flemming sin side. Cobolt 60 er veldig spesielt for oss begge, og Flemming syntes det var ok at jeg brukte musikken videre, men ikke samme navn. Så jeg bare tenkte litt høyt, og foreslo for Osvald å bruke hans artistnavn, som er Vald, og se på en litt sånn norrøn utgave av Død. Etter litt frem og tilbake landet vi på Valdaudr. Det er egentlig en litt kul betydning, for daudir er jo en utgave av død på norsk og vald betyr makt, “force”. Derfor blir det faktisk et litt sterkt navn.”
– Mesteparten av tekstene inneholder et stikk mot religion, og da spesielt kristendommen. Men det er også noe norrønt inspirert, så det er en liten kombo der.” (Daniel om tekstene)
Når vi spør om bandnavn og tittel på skiva reflekteres i tekstuniverset, og om det er en sammenheng på den lyriske siden, kommer det kontant fra Daniel: “Absolutt! Osvald, og meg selv, er veldig anti-religion, og mye av tekstene handler om alle grusomhetene som er i Bibelen. Tittelen på skiva, Drapsdalen, er tatt fra en tekst i Det gamle testamentet som faktisk handler om en dal hvor denne guden ofret mange tusen mennesker. Nå leser ikke jeg så mye i Bibelen som Osvald gjør. Han bruker faktisk en god del tid på lesing, for å finne inspirasjon. Mesteparten av tekstene inneholder stikk mot religion, og da spesielt kristendommen. Men det er også noe norrønt inspirert, så det er en liten kombo der. Men så absolutt, bandnavnet, tittelen på skiva og låtene har en rød tråd i seg,” forteller Daniel. Vi fortsetter litt i tekstanalysens verden, og lurer på om tekstene er aktuelle som religionskritikk i 2021, eller om det kun er flåsete spark i hytt og pine. “Osvald har gått nøye til verks, og dette er ikke noe han bare rabler ned. Det er tekster han sitter og grubler mye på, og som han har sterke meninger rundt. Det er klart du kan relatere tekstene til alt det søppelet som finner sted i religionen sitt navn i dag også, selv om fokuset er sentrert rundt bibelske historier,” sier Daniel bestemt.
Vi har fått hørt litt om skriveprosessen, men spør likevel om et litt mer konkret innblikk i hvordan ting foregår. “Jeg tar meg av det meste, det gjør jeg i alle banda mine, men kanskje i enda større grad her siden jeg spiller både gitar og bass. Det starter med at jeg skriver ned musikken, spiller inn i studioet mitt, programmerer trommer, sender dette over til Osvald, og når han er klar kommer han over til studioet mitt og legger på vokal. Da har vi forsåvidt låta klar, og det gjenstår kun å få tracka ordentlige trommer. Denne gangen ble alt sendt opp til Rune som tracker trommene etter ferdigspilte gitarer, vokal og bass. Det er ikke så ofte man bruker en slik fremgangsmåte, som regel pleier man å tracke trommer først. Så vi har gjort det litt i motsatt rekkefølge, men det er sluttproduktet som gjelder, tenker jeg. Faktisk er det slik jeg har gjort det på alle de fem siste platene jeg har gitt ut. Dette fungerer greit så lenge du finner flinke folk som spiller bra og tight, og selvfølgelig at du har spilt inn kompet bra. Det var faktisk en journalist som trodde at vi hadde spilt inn dette live, og det er så langt ifra sannheten som du kan få det. Jeg kan skjønne at noen kan få en feeling av at vi har stått og niøvd på dette i et lokale og spilt inn i studio, men det har vi ikke.”
– Hvis ingen vil sitte og høre på den musikken du lager, hvor langt kommer du da?” (Daniel om betydningen av tilbakemeldinger)
Det begynner å bli ganske mange skiver som kan smykke seg med navnet Død på, hvordan er så følelsene rundt slippet denne gangen? “Det er morsomt at dere nevner det, for det er ikke alle som har fått med seg at jeg faktisk har 25 studioalbum på samvittigheten nå, så det begynner å bli en god bunke. Nå tør jeg ikke bruke artistnavnet mitt Død i dette Big City-bandet mitt, det hadde blitt litt for drøyt,” ler Daniel, før han fortsetter: “Ja, selvfølgelig er jeg spent på tilbakemeldinger! Alle som driver på med band er jo det. Folk kan si at de skriver musikk for seg selv, og sier “fuck you” til alle rundt seg, og jeg kan forstå det til en viss grad. Men javel, hvis ingen vil sitte og høre på den musikken du lager, hvor langt kommer du da? Altså, jeg har ikke vært noe særlig frampå for å vise hvordan denne sjangeren skal gjøres, men jeg har savna litt den der feelingen som jeg fikk når jeg begynte å høre på black metal. Den følelsen som gjør at du bare MÅ nihøre en Darkthrone-skive flere hundre ganger. Litt sånn feeling ville jeg ha rundt skiva. Det ville aldri falt meg inn å spille nymotens black metal, selv om jeg ikke har noe imot at folk gjør det. Skal jeg gjøre black metal, så skal det være old school. Det skal være riktig produksjon og de gode gamle riffene, ikke overprodusert. Så, jeg føler ikke på noe press, men jeg forventer at det skal komme både positive og negative tilbakemeldinger. Fram til nå har det vært gode tilbakemeldinger, og det er jo kult.”
Selv om Daniel har brukt mye tid på å spille death metal, er det altså black metal som gjelder med Valdaudr. Hvordan er det så å fronte et norsk black metal band kontra et norsk death metal band? “Som dere vet er Blood Red Throne hovedbandet mitt. Med BRT har vi kjempet hardt for å ha den statusen vi har, og jeg føler vi fremdeles ikke er helt anerkjent i Norge. Akkurat det lever vi greit med, for vi reiser mest i utlandet og har fansen vår der. Men jeg merker jo litt rundt interessen for Valdaudr at det er norsk og at vi har norske tekster. Det er akkurat som man får litt mer respekt for det med en gang, og det er litt spesielt, selv om det i og for seg ikke er så veldig rart, siden vi er fra Norge og det her er black metal kommer fra, ihvertfall second wave. Det som er kult er at folk registrerer at det er bra det vi holder på med, men det burde være slik uavhengig om vi er norske eller ikke.”
Valdaudr har havnet på Soulseller Records, hvordan gikk det til? “Det er egentlig litt tilfeldig. Jeg har jo platekontrakt med de fleste banda jeg spiller i, men denne gangen tenkte jeg “fuck it”, jeg har lyst til å stå for alt selv og ha 100% rettigheter til musikken og alt det andre. Men så har det seg sånn at jeg er god kompis med Steffen (Dolgar) fra The Deviant, og de er på Soulseller. Jeg bare spurte litt for gøy hvordan det var å være på labelen der, og han hadde bare positivt å si om det. Derfor bestemte jeg meg for å ta en prat med sjefen for selskapet, og han var i superekstase fra dag en. Han presenterte dealen, og skisserte hvordan vi kunne gjøre ting rundt release, trykking av vinyl, som er veldig viktig for oss, og alt annet, og da fant jeg ut at det bare var å kjøre på. Vi har signert for en skive, og så får vi se hvordan det går etter det. Fram til nå har det fungert kjempebra, alt har gått slag i slag, og jeg liker å jobbe med folk som ønsker at ting skal skje. De er profesjonelle, holder tett kontakt, og ikke minst så elsker de musikken vi gjør og skjønner hva vi driver med. Det var en no-brainer det. Jeg kjente ikke til labelen noe særlig fra før, men når jeg begynte å sjekke litt, viste det seg at Jorn som driver labelen, faktisk lever av dette. Det er kjempeimponerende, for det er ikke mange som klarer å drive underground ekstrem metal-label og leve av det. Kudos for det!”
Nå har fortsatt koronaen et kraftig tak på samfunnet vårt, men vil konserter være aktuelt på sikt? “Absolutt! Det som var greia med Cobolt 60 var at vi gjorde fire gigs på de 20 årene vi holdt på, og det holdt tydeligvis for den andre parten i bandet. For egen del har jeg vært interessert i å stå oftere på en scene og spille black metal. Med Valdaudr har det endelig åpnet seg en mulighet for å gjøre akkurat det, for både jeg og Vald er gira. Jeg hadde håpet at også Rune ville bli med i bandet på permanent basis, men det ville han dessverre ikke. Han er opptatt med sine ting, både når det gjelder familie og de andre bandene han spiller i. Og det respekterer jeg selvfølgelig. Derfor må vi finne en trommis som ønsker å være med på løpet vårt, og det er det heldigvis flere som vil. Vi har faktisk allerede en i kikkerten som bor i området. Det er ikke slik at vi kommer til å slenge oss på alt mulig rart, men hvis det blir noen kule festivaler, eller noe annet kult opplegg vi blir invitert på, da kan det fort bli aktuelt. Det er mulig vi kommer til å spille på Southern Discomfort her i Kristiansand, de holder det gående fortsatt og de er veldig interessert i norsk BM. Jeg tror nok en av våre første giger blir å spille der, når ting åpner opp igjen”.
Hvordan er rekrutteringen av nye band i lokalmiljøet, Kristiansand? “Nå skal ikke jeg snakke ned min egen by, men scenen her er, ihvertfall som jeg har fått med meg, ikke stor i forhold til hvor stor Kristiansand by er. Det å stå og spille her er ikke det jeg higer etter, for å si det slik. Jeg har gjort min dose gigs her, og kan selvfølgelig gjøre det i ny og ne, men det er mye kulere å komme seg vekk og ut og spille, egentlig ut av Norge også. Men at det er mange dyktige musikere rundt omkring her, det er sikkert. Det er mye som spirer og gror av flinke folk. Men det er ikke så mange kule band som det har blitt noe ut av, det er helst oss gamle travere som holder på ennå,” forteller Daniel.
– Finn de folkene du kan gå gjennom tykt og tynt med, som du kan stole på og som tenker likt som deg og som er villige til å satse.” (Daniels tips til ungdommen!)
Hva vil så Daniel si til unge musikere som ønsker å gå i hans fotspor? Er det noe han vil anbefale? “Jeg skal ikke nekte noen i hele verden å drive på med musikk hvis det er det de elsker. Men det er klart at jeg blir like frustrert som alle andre over hvor enormt mange band det er der ute, og ikke minst hvor mye ræl som blir gitt ut. Dette er selvfølgelig subjektive meninger fra min side. Men hvis en kid eller ungdom oppriktig elsker musikk, er interessert og virkelig har lyst til å holde på med dette, og er villig til å ofre og satse litt, så selvfølgelig skal den personen gjøre det. Det er klart det er en annen verden nå enn da jeg startet. Hvem som helst kan kjøpe en pc og lydkort, spille inn, og legge ut på YouTube og alt dette her. Men det å drive band, det har jeg lært mye om gjennom disse snart 25 årene. Selv om det er en klisjé, så er det som et ekteskap. Det er mange oppturer og nedturer, og det er mye som skal klaffe. Så hvis jeg skal gi et godt råd til den unge garde, så er det først og fremst å finne noen du virkelig kobler med fra begynnelsen av. Ikke bare finn noen som er god på gitar, går i klassen din, eller whatever. Bruk god tid på å finne de personene som du kan funke med. Det er noe jeg har tenkt på selv også, for jeg har nok noen ganger kanskje vært litt kjapp til å finne folk uten å bli ordentlig kjent med dem og se om de er personer som jeg har det bra med, kan samarbeide med ,og lage musikk med de neste 20-30 årene. Det er kanskje grunnen til at det har vært litt trekk i bandene jeg har spilt i. Finn de folkene du kan gå gjennom tykt og tynt med, som du kan stole på og som tenker likt som deg og som er villige til å satse. Dette gjelder primært hvis du vil nå langt med musikken. Hvis man derimot er fornøyd med å kun stå på den lokale scenen og jamme og kose seg og spille noen gig i hjembyen, så er det easy peasy. Men å drive et band gjennom flere tiår krever sinnsykt mye.”
For mange betyr musikk veldig mye og den kan stikke enormt dypt. Hva så med musikken Daniel lager, får han tilbakemeldinger fra folk om at den betyr noe for dem på et personlig plan? “Det er ganske ekstremt i seg selv, at folk tar musikk så seriøst at det kan være noe som hjelper dem videre i livet. Jeg blir alltid litt sjokka når jeg leser om det, fordi jeg ofte tenker “Hallo, det er musikk liksom.” Det finnes viktigere ting i livet. Men faktisk så er musikken det viktigste i livet til mange. Du har kanskje en god opplevelse med en plate du har et forhold til, eller du har minner knyttet til enkeltlåter, og jeg kan godt se at det kan fungere som god terapi å høre på disse låtene eller platene. Men når jeg lager musikk så sitter jeg ikke og tenker på at dette kanskje kan treffe noen på et dypere plan, eller at det kan ha en terapeutsik effekt. Samtidig har jeg truffet mange mennesker opp gjennom årene som nesten står og gråter foran meg ved scenekanten, og det blir man jo helt satt ut av. Dette viser hvor mye musikken kan bety, og det må man jo bare respektere.”
Vi avslutter i kjent stil med å få en anbefaling om et ukjent band, med unge medlemmer, som Daniel tenker fortjener mer eksponering enn de har fått. “Det som slår meg i dette tiåret, er at de unge er så sykt flinke. De ligger jo langt foran det vi gjorde på den alderen. Vi kan så klart skylde på internett, YouTube-videoer og slikt, men samme hva så er det utrolig hvor sinnsykt flinke de er. Når det er sagt, betyr ikke det at jeg er like imponert over låtskrivingen deres. Men nå kan det hende at jeg er litt mer orientert i old school-retning, og setter mye mer pris på en godt skrevet låt enn å høre på noen som kjører bånn gass eller er teknisk veldig flink. Det er kult i doser, men jeg er blitt veldig opptatt av låtskriving og arrangering av musikken jo eldre jeg har blitt. Der føler jeg at noen har en vei og gå. Men for å svare på spørsmålet deres: Det spørs hvor ukjent og langt ned i alder dere tenker, men vi har jo disse gutta våre borte i Stavanger, i Deception, som virkelig legger inn alt de eier og har i musikken og lager sinnsykt kul musikk. De er dritflinke, er utrolige kule folk å ha med seg, og er villige til å satse alt. Jeg vet at de har lyst til å breake noe sinnsykt, og jeg har sagt til dem at de bare må være tålmodige, fortsette det de driver med, gi ut bra produkter og prøve å spille mest mulig live. Så, Deception fra Stavanger, absolutt! Tommel opp for dem, altså! “Det er vel akkurat det unge folk ikke liker å høre, at de må være tålmodige, prøver vi oss. “Det har dere helt rett i! Jeg hadde som mål om å bli rockestjerne før jeg ble 30, men det skjedde ikke før jeg ble 40,” avslutter Daniel lattermildt.
Drapsdalen er ute på Soulseller Records 26. februar.
Musikk som kunne vært laget på 80-tallet trenger ikke høres gammel ut. Relentless Aggression tilfører friskhet og vitalitet til en sjanger som har underholdt oss i over 40 år.
Relentless Aggression fra Bergen spiller reinspikka gammel thrash metal med masse hint av Slayer, Forbidden og Metallica. Bandet bygger på restene av thrashbandet Hell Awaits, som var aktiv på slutten av 80-tallet (og som forresten var Erik “Grim” Brødreskifts, fra bl.a. Arvas, Borknagar, Gorgoroth sitt første band). Tre av de ti låtene på A Shadow Of All Things Broken har sin opprinnelse fra denne perioden. Yngve Eide (vokal) og Finn Solemdal (gitar og bass) gjenopplivet bandet i 2018, og på trommer har de benyttet seg av Iver Sandøy fra Enslaved. Vi har vært så heldige å få både Finn og Yngve med på en samtale, og her kan du lese om hva de har snekret sammen.
– Så det har blitt litt senebetennelse på gamle menn. (Yngve om å begynne å spille metal igjen)
Yngve starter med å fortelle at han har hatt en lang pause fra musikken, før han endelig stod på en scene igjen i 2018. Anledning: Finns 50-årsdag! “Jeg har jo hørt på musikk hele tiden, men på Finn sin 50-årsdag var det vel ca 30 år siden sist jeg hadde stått på scenen, så det var en spesiell opplevelse, selv om jeg var litt tøff i trynet i forkant!” Finn fyller på: “Det var det samme for meg. Jeg hadde ikke spilt metall gitar på ca 28 år, og måtte lære opp teknikken igjen. Dette førte til smerter i armen, spesielt når jeg skulle øve opp tempoet. Ting satt litt langt inne, kan du si.” Yngve hopper inn igjen: “Vi kan også nevne at han som spilte bass i 50-årslaget til Finn, også fikk senebetennelse. Så det har blitt litt senebetennelse på gamle menn,” ler gutta.
– Vi sier vel at vi spiller thrash, inspirert av gammel Slayer. (Finn beskriver musikken)
Vi forlater senebetennelse og går over til å snakke om hva som møter oss på A Shadow Of All Things Broken. “Vi sier vel at vi spiller thrash, inspirert av gammel Slayer. Men vi prøver også å dra inn en del andre elementer som gjør at folk forhåpentligvis sitter igjen med et litt bredere inntrykk. Et godt eksempel er avslutningslåta Miscreation, som kanskje har litt Slayer-aktig start, men som endrer seg drastisk utover i låta,” forteller Finn. Vi ymter frampå at skiva fremstår meget variert og dynamisk, hvor blant annet plasseringen av låtene virker intendert. “Ja, det stemmer. Jeg er veldig glad for at dere sier akkurat det, for vi har forsøkt å være nøye med låtrekkefølgen, for å få en god balanse mellom de kjappe og de litt mer seige låtene,” sier Finn.
– Det er noe helt annet enn det vi gjorde på 80-tallet da vi gjorde to takes og mente at det sikkert var bra. (Finn om dagens teknologi)
Hvordan er så følelsene rundt slippet, og hvordan har låtskrivingen foregått? Finn tar ordet: “Jeg må først få si at jeg er ekstremt fornøyd med at det hele endte med å få gitt ut et album. Da jeg startet med dette hadde jeg aldri trodd det ville komme så mye ut av det. Vi har faktisk jobbet veldig godt jeg og Yngve, og det har blitt en meget god rollefordeling. Jeg kommer opp med riffene og setter sammen låtene, mens Yngve lager tekster, vokallinjer, tar seg av alt av grafikk, layout og alle de tingene der. I tillegg er det han som holder koken på internett og sosiale media. Denne måten å jobbe på har fungert veldig bra. Og så har vi Iver Sandøy (Enslaved) da, han er et slags trumf i ermet. I tillegg til å spille trommer, har han eget firma/studio, hvor vi naturlig nok spilte inn skiva. Det var på en måte tilfeldig at Iver ble med. Jeg pratet med en fyr som hadde vært i studio med han, og han tipset meg om å ta kontakt med han. Og heldigvis takket han ja til jobben, så da ble det jo greit,” sier Finn, før han fortsetter: “Jeg har alltid sett på meg selv som en bandperson, og at hele bandet skal lage musikken sammen i øvingslokalet. Men nå har denne måten å lage musikk på blitt helt umulig, og ikke bare på grunn av korona, men også på grunn av at folk har blitt voksne og fått barn og dermed prioriterer mindre å drive med musikk. Når jeg hadde fått til avtalen med Iver kunne jeg bare avtale direkte med han når låtene var ferdige, og så var det bare å spille de inn hos han. Det å få Iver som trommeslager var fantastisk, for han er veldig dyktig og får det beste ut av oss. Det var spesielt å først spille inn gitarer på klikk, for deretter å stå i studio og instruere han i hvordan han skulle spille trommer. Det var ganske fascinerende!” Yngve fyller ut: “Jeg var veldig spent på det å gå i studio, og det var rart å se den enorme forskjellen fra når vi var hjemme hos Finn på 80-tallet, med en sånn 4-spors hjemmestudiosak og stod og vrælte i stua, til nåtiden med alle de mulighetene det er i en digitalisert studioverden.” “På mange måter har vi jobbet mest hver for oss,” fortsetter Finn. “Først laget jeg riffene, deretter gikk jeg i studioet til Ivar som så la på trommer, og til slutt spilte jeg inn bassen. Deretter kunne Yngve komme inn i studio og ta over uten å hørt noe av det som var laget, og jeg må si at jeg har blitt mektig imponert over det Yngve har fått til! Det er noe helt annet enn det vi gjorde på 80-tallet da vi gjorde to take og mente at det sikkert var bra. Det å se hvordan Yngve har blomstret gjennom denne skiva har vært veldig flott.”
Yngve tar over og forteller oss om vokalen og vokallinjene: “Ting har foregått på litt forskjellige måte. På de gamle låtene var jo ting kjent, så her gikk jeg rett inn og bygget opp låtene på nytt med ny tekst og vokallinjer. Noen låter har Finn levert til meg og sagt “her er låten, lag en tekst”. Men han har aldri gitt meg sanglinjer, det er det ene og alene jeg som står bak. Andre ganger har jeg vært hos Finn og hørt låtene og gitt innspill på oppbygging av låtene. Det å legge på vokal når alt er ferdig kan være utfordrende med tanke på å få det til å passe inn i låta. Hvis for eksempel Finn hadde tenkt å legge på en solo der jeg har sett for meg vokal, kunne det blitt vanskelig, men vi har alltid funnet ut av det.” Finn utdyper: “Måten vi har jobbet på har vært helt annerledes enn det vi er vant til, men det har vært veldig tilfredsstillende. Det har også vært en viss fordel for oss at Iver har måttet holdt seg i Bergen og ikke kunne dratt ut på turne med Enslaved, som det egentlig var planlagt.”
– Metalltekster har et format som fort kan bli platte anti-religiontekster og satan ditt og satan datt, men det blir bare dumt. (Yngve kommenterer metalltekster)
Vi kan ikke la være å få Yngve til å fortelle oss om tekstuniverset på skiva, men før Yngve får tid til å svare smetter Finn inn: “Jeg er ikke den som er mest interessert i tekster, men det er veldig forfriskende å høre Yngve, som faktisk har skikkelig intelligente tekster. Det er ikke bare Satan bla bla bla, det er substans.” “Noen av tekstene mine kan nok være litt politiske, men vi er ikke et politisk band,” starter Yngve. “Vi lever i en verden som blir stadig mindre, men problemene blir stadig større. Vi har narsissistiske sosiopater som styrer verdens supermakter, det er helt sykt. Metalltekster har et format som fort kan bli platte anti-religiontekster og satan ditt og satan datt, men det blir bare dumt. Tekstene må være varierte og bety noe. Som tidligere nevnt, har jeg skrevet om tekstene på de eldre låtene, slik som på Time To Die. Den hadde en pubertal tekst som vi skrev på 80-tallet, men som nå faktisk står for noe i stedet for kun å handle om å løpe rundt i gatene og drepe folk. Jeg har egentlig ikke en mal for hvordan jeg griper skrivingen an, men jeg ønsker at tekstene mine ikke bare skal være mambo jambo. Mye kommer an på hvordan jeg og Finn jobber rundt enkeltlåtene. Hvis jeg får en halvveis ferdig låt, kan jeg ligge og lese en bok om kvelden og fange opp en tekstlinje fra boka som jeg kan bruke, og så jobber jeg videre mens jeg hører på låten uten vokal. Jeg føler vi tematisk sett har dekket ganske mye, vi har religion, krig, indre demoner, og til og med litt miljøvern. Finn supplerer: “Vi har veldig lyst til å få ut en låt som heter American Carnage, som handler om det som skjer akkurat nå. Vi er så vidt ferdig med låten, og vi får se når vi kommer oss i studio. Denne fungerer perfekt som en kommentar til det kaoset som foregår i USA.”
Dere har sannelig fått Laura Pleasant fra Kylesa med på avslutningslåta, Miscreation. Hvordan kom det i orden? “Det hele startet med det klare utgangspunktet at vi ikke skulle ha ti låter som var klin like. Jeg ønsket at det skulle være forskjeller til stede, som en del av helheten. Det var også klart for meg at den siste låten skulle bygge seg opp, for så å eksplodere, og falle helt sammen på slutten. Så da tenkte vi at en kvinnevokal oppå alt dette ville være bra. Vi kontaktet egentlig ganske mange, og fikk veldig lite respons. Faktisk var det kun to som gav respons, og Laura var den eneste som sa ja. Det er jeg egentlig ganske fornøyd med, for stemmen hennes passet godt inn i låten. Dagens teknologien åpner opp for veldig mange muligheter, man trenger ikke treffe folk, det er nok å være på nett og sende filer frem og tilbake. Derfor var det en enkel sak å få inn vokalen hennes, vi sendte bare filene mellom oss,” forteller Finn.
Dere har fått til en avtale med Snake Oil kassettforlag. Hvordan gikk det til? “Ja, det stemmer. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører når jeg hørte at noen fortsatt gir ut kassetter. Det må jeg innrømme har gått under radaren her i gården. Jeg har en kompis som tipset meg om dette, så jeg tok bare kontakt, og de var gira. Det at vi ikke har noe selskap bak oss, gjorde det visst mer interessant for dem, så alt gikk som smurt. Det vil også komme vinyl etter hvert. Jeg har selv primært kjøpt CD de siste 20 årene, men har skjønt det slik at CD-folka er de som har gått over til strømmetjenester, mens samlerne holder seg til vinyl og kassett. Derfor blir det disse formatene,” meddeler Finn.
– Hvis det står mellom å gå til psykolog, eller være vokalist i thrash metal band, så tror jeg at det mest effektive kanskje er det siste. (Yngve om psykisk helse)
Hva skjer fremover da? “Nå er det full fokus på å promotere dette albumet her. Vi har annonsert albumet ganske mange måneder før det har blitt sluppet, og jeg har til og med vært på et seminar for å lære hva man kan gjøre for å få mest mulig ut av promoteringen. Vi har selvfølgelig en kjempeutfordring, siden vi ikke har noen eksterne støttespillere. Det er jeg og Yngve som er bandet, og det er vi som må få frem budskapet. Men nå sitter vi jo og prater med dere, og det er fortsatt 5 uker til albumet kommer, så det er jo kjempebra. Scream Magazine har også kontaktet oss og synes dette er et bra album, så vi har fått gode tilbakemeldinger. Det må vel bety at vi må ha gjort noe rett ihvertfall! Jeg har også ganske mange låtideer liggende som jeg er klar til å sette i gang med, så det vil nok bli nye låter etterhvert,” sier Finn.
Vi må alltid holde oss oppdatert på undergrunnen, og aldri glemme at det finnes hardtarbeidende unge band der ute som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Så derfor spør vi dere også om å anbefale et nytt, ukjent, lokalt, ungt band. Hvem skal vi sjekke ut? Finn gir oss svaret: “Anbefaler alle å sjekke ut Makkmat. Det er punk/grindcore fra Bergen!”
Da har vi kommet til avslutningen, og som seg hør og bør får gutta boys mulighet til å komme med noen siste ord, og Yngve starter: “Vi er vel middelaldrende menn nå, jeg og Finn, og hvis det står mellom enten å gå til psykolog, eller være vokalist i thrash metal band, så tror jeg at det mest effektive kanskje er det siste.” Finn: “Jeg håper ikke vi blir oppfattet som to gamle menn som driver med halvslappe greier, for vi legger sjel i dette, og vi føler at vi virkelig har en ungdommelig energi i det vi driver med. Det er de tingene som driver meg, og hvis jeg ikke har de, så gir jeg meg. Det må være en brennende entusiasme og energi til stede.”
Dermed avslutter vi et hyggelig skypemøte, i god Koronavennlig stil!
«A Shadow of All Things Broken» kommer ut 19. februar.
Å lutres vil si å bli renset (særlig ved prøvelse og motgang) for sanselige lyster. Om Cadavers hovedaktør ikke akkurat har fjernet sine sanselige lyster, har prøvelsene det siste året ihvertfall resultert i en personlig skive og større bevissthet rundt egen dødelighet.
Hva gjør man når et såpass legendarisk band som Cadaver slipper sin første nye skive siden 2004? Avtaler et intervju, selvfølgelig. Bandet som leverte den første renspikka norske death metal skiva, tilbake i 1990, har en aldri så liten aura av kultstatus rundt seg. Neddo Odden (heretter kalt Neddo) er eneste gjenværende originalmedlem, og har styrt skuta de siste årene. Han har flere kjente band på sin merittliste, men nå skal vi forholde oss til sakens kjerne, nemlig Cadaver. Siden undertegnede bor i Fredrikstad, var det grei skuring å stikke innom Neddo på gården han har i Råde. Etter noen hyggelige høflighetsfraser, er det bare å benke seg ned i et aldri så lite studio med en kopp kaffe, mens Neddo knasker på en sprøstekt pizza. Praten går heldigvis i alle retninger, og mesteparten av tiden prater vi om alt annet enn den nye skiva. Leser du videre vil du sikkert forstå at det er mye som preger dagens situasjon hos Neddo og Cadaver, og tittelen Edder & Bile har ganske konkrete konnotasjoner for vårt intervjuobjekt. Nok nå, dere kan selv lese dere opp på Cadavers historie, den finnes som alt annet, på det vide internettet.
Neddo hopper rett inn i valg av label, og forteller oss litt om interessen rundt slippet. “Skiva kommer ut på den amerikanske grenen av Nuclear Blast, noe som føles riktig siden det på tidlig 90-tall var i USA vi slo mest an. Han som er labelmanager der har jeg kjent lenge. Vi spilte inn skiva uten noen avtale, for vi ville lage skiva og se hvordan den endte opp. Vi shoppet litt rundt når produktet var ferdig, for å se hvem som var mest entusiastiske rundt det vi hadde laget. Det viktigste er at de som skal ha oss legger ned tid i oss, pusher oss og slikt. Det er hele denne pakka som er viktig for hva vi bestemmer oss for. Det som er bra med Nuclear Blast, spesielt nå når det ikke er gigs og slikt, er størrelsen deres. De har en kanal på youtube med 2,5 millioner abonnenter, som gjør at det er en helt annen form for distribusjon enn hvis vi hadde vært på en obskur label. Det er bra med intervju også, sikkert i snitt 10 stk i uka. Man vet jo ikke hvordan det blir når man kommer tilbake med et gammelt band, så dette er fint det.”
– Jeg må si at det faktisk ikke var så gærent å føle på dødeligheten. (Neddo om kreftsykdommen)
Hvordan føles det å være ettertraktet, og det å ha status? “Jeg føler ikke at det er noe særlig press på det med ettertraktethet. Jeg setter vel mer pris på ting nå, siden jeg har overlevd ganske harde ting i løpet av dette året. Hvis du tenker på Corona, så har livet på mange måter gått i stå over hele verden, mens for min egen del har jeg overlevd kreft. Jeg har på en måte vært på et mørkere sted enn det mange andre foreløpig har vært i sine liv. Det er først etter at man blir frisk at man reflekterer over hvor alvorlig ting egentlig har vært, og jeg må si at det faktisk ikke var så gærent å føle på dødeligheten. Det var ikke noe særlig skummelt,“ kommer det leende fra Neddo. Så ikke noen form for eksistensiell krise, der du får et annet syn på virkeligheten etterpå, prøver vi oss. “Jo, på en måte. Men mer sånn, jeg vet ikke, det er nok verre for de rundt, for ofte går de og lurer på mer enn den som er syk. For egen del var det alltid en tro på at jeg kom til å overleve til stede. Ikke noe fiktivt håp, men basert på det legene sa til meg. Jeg ble operert for tarmkreft i januar, og jeg kan huske at jeg ble gradvis syk for ett år siden. Det startet vel rundt gigen på Kolbotn – Hellbotn festival, hvor jeg ble utrolig sliten etterpå. Helt utkjørt. Trodde det var fordi jeg hadde jobbet så intenst med gigen, men jeg ble så sliten at jeg nesten gikk i bakken. Alt var veldig utmattende. Så hadde jeg i september i 2019 en miniturne med Tony Harnell fra TNT. Der jeg, pluss en gitarist, spilte noen coverlåter fra TNT og solokarrieren til Tony, og hvor han fortalte historier mellom låtene. Vi har kjent hverandre i ca 10 år på den tiden, men aldri gjort noe sammen. Jeg produserte mer eller mindre hele denne greia for han, og det var veldig gøy. Det ble veldig vellykket, og du kan vel si at det egentlig var et coronavennlig arrangement, med sittende publikum og 200 plasser. Lite visste vi da at alt kom til å bli slik. Men nok om det; etter dette ble jeg ekstremt fysisk sliten, noe som var litt rart for jeg er vant til å reise ganske ekstremt.” Her blir det en brå overgang til grunnen for at Neddo er i Råde, før vi senere i intervjuet kommer tilbake til kreften.
– Hver morgen startes med å gå på musejakt, og deretter er det løpetur i skogen. (Neddo om gårdslivet)
“Grunnen til at jeg er på gården nå er at det er museangrep her, det er jo museår vet du. Jeg har et studio i låven også, og der måtte jeg endevende alt, sette ut giftåte og full pakke. De har heldigvis ikke gått løs på utstyret, men de er overalt ellers. Hver morgen startes med å gå på musejakt, og deretter er det løpetur i skogen. Etter løpingen fortsetter dagen med mailer og musikkgreier. I dag skal jeg gjøre vokaltracking for Massacre, med Kam Lee, som er med på nyskiva. Viktig å “return the favour”. Det var veldig hyggelig å bli forespurt om dette, for jeg visste ikke at de holdt på med skive. Men alle holder på vel å skrive nå under coronaen… Veldig mye kreativt som skjer, og på den måten er det egentlig en spennende periode. Vi har gjort noe koronating vi også. Jeg hadde faktisk festival her på gården i sommer – Ad Hoc festivalen. Det var ute på tunet her, og det var 200 publikummer. Vi hadde bar med øl fra et lokalt ølbryggeri, samt en grillkokk. Det var en svær utescene, med aggregat, festivaldass og full pakke. Det kan hende at vi gjentar det i 2021 også, for jeg har liten tro på at det blir noen store festivaler neste år. Selv om det kommer koronavaksine, tviler jeg på at det er forsvarlig å ha 10 000 stk fra hele verden samlet på et jorde. Det tror jeg ikke på. Det kommer til å være forandringer i lang lang tid, lengre enn vi tror per nå. Men etter hvert glemmer vi alt og fortsetter som normalt. I tillegg har vi vært med på Slay at home, en nettfestival som er et initiativ fra han fyren som har Metal Injection (Frank Codla, red). Vi hadde fire låter med der. Så har jeg noen sidegreier, gjort vokal og gitartracking rundt om kring. Blant annet Me and that Man, bandet til Nergal. På hans neste skiva som kommer er jeg med. Jeg og han har jo båndet den siste tiden med kreften, siden han også har vært gjennom det samme. Samtidig driver jeg også å rydder i arkivet og lager nye Order låter. Vi øver en gang i uka, og har faktisk 7-8 låter liggende. Deadlinen vi har satt er 1. februar, så her gasser vi på. Innspillinga kommer vi til å gjøre her på gården, “ forteller Neddo.
Hvorfor driver du på med dette, ekstremmusikken? “Det er det jeg har lyst til å drive med, det har vært hele livet mitt. Uttrykket og alt rundt denne formen for musikk er det som appellerer til meg. Nå er jeg 47 år, og jeg begynte å lytte til, og spille, metal når jeg var 13 år. Først var jeg innom Vazelina, Kiss, The Kids og slikt, men så ble det fort ekstremmetall, for jeg fikk tak i denne EP’en. Jeg skal vise deg. (Speed Kills – The Very Best In Speed Metal, 1985, red). Den fikk jeg i 85. Det var liksom introduksjonen for meg til metallen da. Og det som er litt kult er at sånn som det er nå så har jeg møtt, eller kjenner, alle de banda på den skiva, bortsett fra Bulldozer og Hallows Eve. Jeg kan vel ikke si at jeg kjenner Slayer og Metallica, men jeg har møtt de, og jeg har spilt sammen med Slayer.”
– Det finnes alltid mange mennesker der ute som er mye flinkere enn meg, så det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker at jeg er bedre enn andre. (Neddo om hvordan det er å være kjent innen miljøet)
I lys av dette, mange vil si at du har fått til mye innen musikkens verden. Hvordan er det å stå på scenen og vite at alle kommer for å se og høre på deg? Hva gjør det med egoet ditt? “Jeg blir bare ydmyk av det. Blir ikke noe høy på det i det hele tatt. Det finns alltid mange mennesker der ute som er mye flinkere enn meg, så det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker at jeg er bedre enn andre. Jeg var kanskje litt sånn før, for 15 år siden, for når man er rundt 30-35 kan man fort bli litt høy og tro at du er høyere på strå enn du er. Tror jeg… Men hvis du overlever alt av trender, og deg selv, så får du litt annet perspektiv. Det er helt uaktuelt for meg å drive med andre ting slik det er nå. Når det gjelder starten, og hvordan ekstremmetallen har utviklet seg i Norge, tror jeg ikke det lenger er mulig å gjøre det vi gjorde. Det som er vanskelig å forstå for unge folk er at vi startet på et sted som er helt umulig for de å skjønne. På den tiden fantes det ingen ting. Vi startet i et vakuum, uten noe som helst. Ingen hadde trua på oss og ingen visste om oss, derfor var det nesten umulig å få spilt. Vi gjorde ikke dette for å bli populære, men heller for å please hverandre, vår egen lille flokk. Så når unge folk ser black metal suksessen på film og slikt, så gjør alle samme feilen og tror at det var mange av oss som ønsket å bli populære og få suksess. Det er helt latterlig, for det var akkurat det helt motsatte som var grunnen. Man ville ikke være en del av det vanlige, man ville være på siden av. Ikke være populær, bare fuck you til alt liksom. At det har fått suksess, er en contradiction.
– Vi gjorde ikke dette for å bli populære, men heller for å please hverandre, vår egen lille flokk. (Neddo om starten til ekstremmetall i Norge)
Denne musikken ble ikke skapt for de mange, men det som har skjedd er at man har fått til å treffe mennesker over hele verden, som har søkt etter den samme feelingen. Det som forresten er moro, er at i år er første gang jeg har opplevd at det kommer artister fra andre sjangre som tydelig henter inspirasjon fra ekstremmetallen, og drar den over i andre sjangere på en måte som jeg føler er nyskapende, og som får meg til å tenke at endelig er det noe som yngre folk driver med som er like cutting edge og alienating for andre som vi gjorde. Sjangeren jeg snakker om kalles skrekk/horror hip hop. Jeg synes ikke det ligner hip hop i det hele tatt. Det er beats, støy, inneholder screaming vokal, og de bruker make up black metal style og kostymer og slikt. Men musikken er viktigst der også, og den er veldig alienating, antimelodiøs og sånn, men likevel veldig catchy. Enten liker du det eller så skjønner du det ikke. Metallmusikken som sjanger synes jeg egentlig fremstår som veldig harry egentlig. Jeg liker egentlig ikke det som kommer ut om dagen, for jeg begynte å like Mayhem sånn som de var før Deathcrush kom, slik jeg hørte de i øvingslokalet. Det som derimot er flott nå, er å lage musikk med Manheim (var med å starte Mayhem, red), i Order. Det er en greie som jeg setter veldig pris på, for da er vi på en måte tilbake i øvingslokale slik jeg så han sammen med Øystein Aarseth og Jørn Stubberud når jeg var 13-14 år og de 17-18 år. Det de drev på med den tiden var ikke å lage musikk som skulle være vers refreng bridge og slikt. De brukte helt andre ord, sånn som følelser, riktig følelsen, bevegelser og slike ting. A-tonaliteten og støyen i musikken, det er det jeg synes er veldig spennende. Det som skaper friksjon, alt som har med anti-etablissementet, at det er på siden liksom. Det er fint. Selv om folk liker hardrock så skal de ikke like dette, det appellerer til helt andre følelser,“ kommer det sterkt fra Neddo, og det er tydelig at dette er viktig for han.
– Du er en sånn fyr jeg hata når jeg gikk på skolen. (Neddo om nett troll)
Vi glir over til friheten til selv å bestemme over hva man gjør, samt noen refleksjoner rundt synsere på nettet. “Den feelingen som denne formen for musikk har, er det mange sjatteringer av. Det er et mangfold av retninger innenfor sjangeren, og det er flott at alle artistene har sin egen inngang til det. Med en gang noen sier at dette kan ikke du gjøre, da blir jeg slik “hvem er du, hva mener du, fuck you, du bestemmer absolutt ingen ting over hva jeg kan og vil gjøre, jeg gjør akkurat hva jeg vil. Hvis du ikke liker det så driter jeg i det, liksom.” Jeg har ikke laget det her for å please de som er meningsbærere av whatever. Slik det er nå, med sosiale medier, så telles alt hele tiden. Og det irriterer meg. Jeg har aldri vært interessert i å vite hvor mange som liker ting, og nå er du plutselig tvunget til å få vite dette. I tillegg har du den greia at det er mange som har behov for offentlig å si at de ikke liker ting. Det må være de verste menneskene som finns. Hvordan kan du være så læm (som vi sier i Østfold), så dust at du offentlig vil bruke masse tid på å si at “dette er ting jeg ikke liker, se så dustete de er, jeg synes ditt og datt”. Jeg bare tenker at “aah, du er dum du. Du er en sånn fyr jeg hata når jeg gikk på skolen. Sånne folk som deg vil jeg helst slippe å se, og jeg er så glad for at du ikke liker dette her. Så fuck off og gå videre. Værsågod! Voks opp, fuck you! Jeg gjør ikke dette her for at folk som har masse patetiske meninger skal påvirke meg. Du aner ikke hvor mye jeg ikke bryrer meg om deg! Ekstremt lite, ingenting! Jeg blir ikke provosert engang. Stakkars deg, du er dum du!” sier Neddo, men understreker at dette gjelder nettrollene, ikke seriøse folk i bransjen. “Nå snakker jeg ikke om anmeldere og musikkfolk som vet hva de holder på med, det er noe annet. Her snakker jeg om nettrolla og alle de som sitter på rommet sitt alene og mener noe om alt. Det er de jeg retter kritikken mot.” Greit å vite for oss!
Vi går over til å snakke om musikkterapi og påvirkningskraften ekstrem musikk har på mennesker med en del kjipe ting i bagasjen. “Ja, helt enig. Hvis musikken jeg har laget har forhindret at bare en person ikke har tatt livet sitt da har jeg fått det til og er fornøyd med alt jeg har gjort. Og jeg undervurderer heller ikke det jeg gjør, jeg er veldig glad for at jeg kan være med å bidra positivt inn i livet til folk.”
Vi er nødt til å komme oss over til nyskiva, så hva skjer 27. november? “Da kommer den femte Cadaver-skiva, Edder & Bile. Det er 10 låter som står sammen på et eller annet vis. Det er ikke et konseptalbum, men det er en slags rød tråd. Skrevet gjennom en meget mørk periode i livet mitt, som jeg kom meg gjennom ved å spille inn denne skiva. Jeg gikk fra en verdensturne med Satyricon, som slutta i september 2018, og rett over til en tung skriveprosess mot jul samme år. Samtidig stod jeg i en del personlige problemer som jeg ikke vil snakke om på tape. Deretter dro jeg til Los Angeles, til Dirk som har studio der. LA høres veldig glamorøst ut, men slik var det ikke for meg. I North Hollywood er det masse studioer og folk som jobber 24/7. Og bortsett fra to flotte gigs med Carcass og Possessed, var det 100% fokus på å spille inn og gjøre ferdig skiva. Jeg bare lukket meg helt inne i det. Det var utrolig befriende og fint å få gjort det slik. Når vi var ferdige, dro jeg tilbake til Norge, men vi fikk en ny runde i starten av april 2019. Da kom Dirk over til Inferno, hvor vi blant annet spilte en helt ny sang som vi slapp som singel før vi var signa. Vi lagde en video i studio, og jeg tror vi betalte kun 200 dollar for den. Det var en veldig flink regissør vi hadde med, og han fikk filmet alt kjapt og sydde det sammen med et bidrag fra Jeff Becerra (Possessed) som filmer seg selv på telefonen. Det går an å gjøre ting billig! Det er alltid viktigst med ideen, man kan ikke bare pøse på med penger hvis ikke ideen er god. Er det ikke noe som heter at “du ikke kan forgylle en dritt”? På den tiden var ting bra, helt til kreften kom. Etter det har jeg jobbet hardt med å bli frisk, gjennom trening, cellegiftkurer og slikt, helt fram til sommeren i år. Jeg ble faktisk veldig kreativ av sykdommen, og startet som sagt blant annet den der festivalen og tok på meg masse arbeid. Jeg blir fortsatt sliten hvis jeg tar på meg mye, men jeg er nødt til å ha noe å drive med. Hvis jeg ikke har mange prosjekter på gang samtidig, så blir livet kjipt. Det er disse prosjektene som gjør meg glad og gir mening i tilværelsen. Jeg har ikke annen jobb, musikken har vært jobben min i mange år. Nå er vi der at skiva skal ut, og det kommer en ny lyrikkvideo til låta Let Me Burn om et par uker. Lyrikkvideoer er ikke kjedelig lengre, de er jo som ordentlige videoer. Vi ble ihvertfall kjempefornøyd med den,” sier Neddo mens han setter på videoen og går for å hente mer kaffe. “Vi kommer også til å lage ordentlig musikkvideo til Years Of Nothing, ikke lyricvideo. Jeg har noen ideer, men vil ikke fortelle om det nå. Det jeg kan si er at det er morsomme saker. Det er gøy å lage videoer som illustrerer teksten og feelingen i låta, i stedet for slike rene performance videoer. Den første videoen er på en måte en slags performance video, selv om vi faktisk var i studio, så det er vel mer en studiovideo. Faktisk er baderomsscenen i videoen dassen til studioet vi var i, så det er ekte saker. Den er egentlig en råmiks av låta, og den kom ut i fjor. Jeg bør vel egentlig ikke si at den var så billig som den var, men på den annen side kan jo det være inspirerende for andre å høre. Det trenger ikke koste mye for å bli bra.”
– Jeg skal gi ut plata Edder & Bile, og har operert bort galleblæra mi. Det blir ikke mer hardcore enn det! (Neddo om nyskiva)
Du sa tidligere at det er noe form for konseptuelt på nyskiva, i hvilken grad gjelder det tekstene? “Det er derfor jeg kalte skiva Edder & Bile, å spy ut edder og galle. Edder er ikke et engelsk ord, men det engelske ordet adder er avledet av edder, altså giftslangen. I middelalderen trodde man at hvis du var syk så var det ubalanse i kroppsvæskene. Derav har vi blant annet årelating. Med det var også en oppfatning om at det onda lå i gallen. Etter kreftoperasjonen min så hadde jeg bokstavelig talt gallen min opp gjennom et rør i nesa, så gallen sprutet faktisk ut av magen min gjennom det røret, og jeg måtte operere nytt og sånt. På en måte har jeg vært gjennom virkelighetens Alien og Evil Dead på en og samme tid. Derfor kan jeg lett si at vi har riktig tittel på skiva. Det jeg har vært gjennom gjør at jeg kjenner gallen min godt. Jeg vet både hvordan den ser ut og hvordan den lukter. Hele buken min ble sprettet opp. Se her (drar opp skjorta og viser et 20-30 cm langt operasjonssår på magen). Det er 30 cm med sår! Galleblæra mi er faktisk borte, og jeg har blitt medisinfri, og er helt frisk. Jeg skal gi ut plata Edder og Galle (Bile), og har operert bort galleblæra mi. Det blir ikke mer hardcore enn det!“
– Det provoserer meg ekstremt at noen kan drepe andre på grunn av tegninger. (Neddo om religion)
Den onde er altså ut, hva har kommet inn i stedet. Gud? “Nei, gud finnes ikke. Gud er den ondeste oppfinnelsen mennesket har kommet opp med. Kristendommen har jeg ikke noe til overs for. Alle religionene fra midtøsten, de monoteistiske religionene, er satt opp av perverse menn som vil at kvinner og andre skal undertrykkes. De har laget en gud som er regelrett pervers og som kun er opptatt av sex og hvordan detaljstyre livet til menneskene. Det provoserer meg ekstremt at noen kan drepe andre på grunn av tegninger. Hvis du klarer å bli provosert over det, og til og med tar livet av folk på grunn av det, da er du lowlife. Det at mange er tilbøyelige til å gjøre akkurat det, sier noe om hvilken verden vi lever i. Vi bor i en verden hvor fakta og ekte ting er overskygget av svada, angst for tegneserier og konspirasjonsteorier som er laget for å nøre opp under motsetninger mellom folk. I alle retninger. Og mye av det er basert på disse religionene og deres gud. Hadde det ikke vært for religionene så kunne vi sluppet billigere unna mye av dritten som skjer. Det verste jeg vet er religiøs og politisk undertrykkelse. Vi er ekstremt dårlig til å lære av det som har skjedd før. Du ser det nå, når vi er nødt til å være mer hjemme og bruker mer tid på internett. Konspirasjonsteoriene bare øker og eser ut i størrelse. Jeg har vært opptatt av verdens undergang gjennom hele livet, mye på grunn av musikksjangeren her, men nå virker det som om verdens undergang er blitt manistream. Den gangen Breivik utførte massakren, hadde jeg full oversikt over alle de konspirasjonene han forfektet, men det var helt nytt for mainstream norge at folk trodde på disse tingene her. “Han må jo være gal,” sa mange. Mulig det, men det finnes tusenvis av folk som er akkurat som han, over hele verden. Hva de kaller seg har ingenting å si, de er en gjeng med møkkafolk samme hva. Har dere sett den der Flat Earth Society filmen på Netflix? Den er veldig bra. Hvis du ser den, så skjønner du hvorfor dette har appell. De folkene der er ensomme, de trenger noe innhold som gjør at de møter andre folk. Det handler om tribalism, tilhørighet.“
Selv om Neddo har sterke meninger om verdenssituasjonen, understreker han det personlige tilsnittet i tekstene sine. “Tekstene er mer personlig denne gangnen, stort sett, men jeg tenker som så at det som er personlig samtidig er en kommentar til den tidsalderen vi lever i. Det er derfor jeg skrev låta Don’t Give a Fuck (gitt ut på EP’en D.G.A.F. som kom ut tidligere i år, red). Den handler stort sett om hvordan vi er drevet av frykt for å feile. At alle portretterer seg som perfekte mennesker på sosiale medier og lager seg profiler som viser at man er smart, oppegående, har perfekt jobb og fritid og gjør masse riktige ting når det gjelder både mat og helse. Alle har bare en slags avatar av seg selv som de projiserer ut, og så er de livredde for å få kommentarer om at noe er feil og slikt. Men hvis du skal få til noe som helst her i verden, særlig innenfor kunsten, så må du være villig til å ta sjanser, og også gjøre ting som flopper, altså som ikke går bra. Jeg lurer på om det var Gene Simmons, han er en pussig fyr for øvrig, som en gang sa at det er ingen som teller antall nederlag, man teller kun seire. Altså, alt det du ikke får til blir ikke lagt merke til, det er kun det du får til som blir lagt merke til. Dette har jo med attention span å gjøre. Hvis det er noe som ikke går bra, så er det ingen som bryr seg. Det kan jo være en bra måte å få seg opp psykisk på, at vær gang du gjør noe feil eller går på et tap, så er det bare å gå videre. Ikke dvel så mye med det. Hvis du dveler for mye med det, så blir det mer destruktivt. Det å være menneske er jo å feile masse. Hvis du ikke feiler så får du heller ikke gjort noen ting. Alle de greiene der, det handler om å don’t give a fuck i hva folk synes, ikke å drite i verden. Så i stedet for å skrive om ting som skjedde i middelalderen og slikt, så har jeg alltid syntes det er mer riktig å være direkte, men ikke alt for åpenbar. De beste tingene er jo når det stilles spørsmål og ikke gis svar.”
– Han er en utrolig bra person, down to earth, laidback og et sinnssykt påskudd med fokus på det kunstneriske. (Neddo om Dirk Verbeuren)
Vi prater oss gjennom mye, men tiden går og vi kan ikke holde på Neddo mye lengre, men vi er nødt til å høre om hvordan det fungerer med samarbeidet mellom han og Dirk. Det er jo blant annet store avstander mellom dem. “Det har fungert kjempebra. Vi har møttes fysisk og jobbet sammen flere ganger før vi lagde denne skiva. Han har vært her og spilt inn ting i studioet mitt, så jeg kjenner han godt. Vi utfyller hverandre godt når det gjelder det kreative. Det er sjelden vi er uenige rundt hvor vi skal ende opp. Det som er kult med trommisser, er at de tenker mer enn bare på sitt eget instrument, derfor kan de plutselig komme opp med noe som du aldri hadde tenkt på tidligere. Og det er den dynamikken som er spennende i musikk. Hvis du lager ting helt alene, så er det ingen som utfordrer deg. Jeg tror alle trenger ihvertfall en person til, eller kanskje kun en, for å finne et felles løp ut fra ideer som to personer diskuterer seg fram til og gjør sammen. Det er dette som er nydelig i forhold til det kreative. Når det gjelder alt annet rundt musikken, når man skal gjøre større ting, så er det jo flere på laget. I samarbeidet mellom meg og Dirk, så har han helt frie tøyler. Jeg sender aldri noen forslag som inneholder trommer. Det er bare gitarfiler. Hvis jeg skulle sendt trommefiler kunne jeg like godt gjort noe annet, det gidder jeg ikke. Hele grunnen til å ha med en slik fyr, er jo at han skal kunne komme opp med sine egne ting. Han er en utrolig bra person, down to earth, laidback og et sinnssykt påskudd med fokus på det kunstneriske. Han er et levende klicktrack som aldri bruker klicktrack selv. Det er kun mulig når du er så dyktig som han er. I hans liga er folk så dyktige at de alltid havner på riktig tempo. De drar ting organisk hit og dit, uten at det blir matematisk. Hvis det blir matematisk, ville alle band hørt ut som Rammstein. Rammstein er kult det, men det er ikke kult hvis alle skulle bli som dem. Musikk som er kul, skal vokse litt i kantene og dras litt her og der, ellers så kjennes det statisk ut. Det er da det spruter!”
Noen siste ting du vil si før vi avslutter: “Sånn som ting er i dag, er det bare å kose seg med at det vil komme mange forskjellige vinylversjoner. Faktisk kommer den ut på kassett også. For alle som ikke vil kjøpe skiva så er det bare å gå på Applemusic eller Spotify og andre streamingtjeneser og høre på. For all del, hør på den slik du ønsker. Det som er litt morsomt er at jeg har sett CD-formatet komme og gå. Første LP’en til Cadaver ble gitt ut 30. desember 1990, omtrent akkurat på dagen 30 år siden denne kommer. Da var det LP som gjaldt, CD var noe Michael Jackson og de drev med. CD kom året etter, og da hadde formatet begynt å nå undergrunnen, det var et slikt futuristisk medium. Og nå er den borte igjen, mens LP, streaming, og litt kassett, har tatt over. Det er veldig gøy at produktene er tilbake til opprinnelsen, for egen del syntes jeg aldri CD-coveret var noe kult å ha. Alt var så smått at det var vanskelig å se bildene. Selv om du ikke hører på LP så er det kult å ha dem. Jeg kan godt høre på Spotify mens jeg holder LP’en i hendene,” avslutter Neddo et langt og hyggelig intervju.
MHN takker for seg og rusler bort til bilen og forlater gårdslivet til Cadavers ankermann!
Erlend Hjelvik albumdebuterte nettopp med sitt soloprosjekt, HJELVIK, som allerede har mottatt strålende omtale for skiva «Welcome to Hel». Vi stilte frontmannen og låtskriveren 13 kjappe spørsmål.
1. Grattis med ny KNALLFET skive! På en skala fra 1 til 13, hvor nervepirrende er det å «debutere» på nytt, denne gangen med et band som åpenbart er ditt barn?
Mange takk! Hehe, jeg tipper at jeg ligger på en 7’er på den skalaen. Skal innrømme at jeg kjente litt nerver rett før jeg slapp første singelen North Tsar. Etter den kom ut så senket skuldrene seg noe, veldig kult å se at det var så god respons på både låten og videoen. Jeg liker uansett å minne meg selv på at det viktigste er at jeg liker musikken selv, noe jeg faktisk gjør, da pleier resten å gå seg til!
2. Vurderte du på noe tidspunkt å ta et annet bandnavn, eller visste du hele tiden at dette skulle være DEG + band?
Det var aldri en tanke å ha noe annet bandnavn, her har jeg fulgt ledestjernene Ozzy, Danzig (selv om jeg vet at han egentlig heter noe italiensk) og Dio. Jeg synes det er naturlig siden det er jeg som står for all musikk og tekst. Jeg ville kanskje revurdert dette om jeg het Hansen eller noe sånt, heldigvis passer navnet mitt bra til det jeg formidler. Etymologisk sett stammer navnet mitt Hjel-vik fra norrøne Hel også, så det var jo kismet!
3. Fortell kjapt om valget av med-musikere.
Jepp, jeg har plukket ut de beste folkene fra alle verdens hjørner. Rob Steinway holder til i nærheten av studioet vi brukte i Portland, Oregon, så det var jo praktisk. Han er en dødsrå gitarist og spiller til vanlig i 80-talls heavy metal bandet Skelator. Trommis Kevin Foley er fransk og han kjente jeg fra før etter å ha møtt ham da han spilte for Abbath. Fikk et veldig godt inntrykk av han og likte godt jobben hans på første Abbath-plata, så da var han et naturlig valg. Bassist Alexis Lieu er også fransk og er en kompis av Kevin og kom inn på hans anbefaling, han er dødsrå på bass. Siste mann inn i bandet er Remi Andre Nygård fra Bergensbandet Inculter, og han skal være med fremover.
4. Hvordan var overgangen fra norske til engelske tekster for deg? Både med tanke på å skrive og å synge dem?
Veldig enkelt, det var en kjærkommen forandring etter å ha skrevet tekster på norsk i vel tolv år, det føltes som å få både blanke ark og fargestifter å tegne med. Jeg har også blitt en god del bedre på engelsk etter at jeg fikk meg en amerikansk kone så jeg er glad for at jeg ikke tok “engelskspranget” før nå. Det føltes uansett som en god anledning å prøve noe nytt, siden dette er et nytt band med nye takter og toner. Faktisk synes jeg det er enklere å skrive på engelsk, ettersom det er mange flere ord på engelsk enn på norsk, så rimene kommer noe lettere. En annen morsom ting er at det gir meg litt snodige ideer og innfallsvinkler når jeg skal tolke veldig norske temaer på engelsk, Father War for eksempel og Helgrinda er jo titler som fungerer både på norsk og engelsk.
5. Hvor langt fram i tid strekker videre planer seg akkurat nå, med tanke på at livesituasjonen for 2021 fortsatt er uklar når det gjelder smittevern og lignende?
Vi er hvertfall booket til Tons of Rock neste år, så håper virkelig at det går av stabelen! Ellers så driver vi og legger planer for neste år, og jobber utifra det forhåpentligvis kommer det noen nyheter på den fronten snart.
6. Har du allerede planlagt hva som skal spilles live, og i så fall, blir det utelukkende nytt materiale eller sper du på med enten noen coverlåter eller noe fra egen produksjon?
Det blir nok sikkert så godt som hele albumet i tillegg til et par Kvelertak låter. Igjen så tar jeg inspirasjon fra Ozzy Osbourne her og har sett på setlisten hans etter han startet for seg selv.
7. Hvordan endte selveste Joe Petagno opp med å lage coveret?
Jeg ville ha et tidløst og ikonisk metal-cover på linje med de beste fra 80-tallet. Da var Joe Petagno et naturlig førstevalg siden han er en gammel veteran som har lagt fantastiske covere og logoer for band som Motörhead, Led Zeppelin og Hawkwind. Det gikk til så enkelt som at vi sendte en epost og spurte om han var ledig. Han kjente til meg fra før og var i tillegg veldig interessert i norrøn mytologi, så det klaffet veldig bra. Da sendte jeg tekster, demoer og noen enkle skisser for logoen, så kom han tilbake en stund senere og fortalte at han hadde fått en åpenbaring i en drøm og sett hele coveret og alt for seg. Vedlagt var skissen av coveret og logoen og det var bedre enn jeg kunne ha forestilt meg!
8. Handler «Kveldulv» om Ulf Bjalfason, far til Skallegrim eller Ted Skjellum?
Haha, det handler ikke om Ted Skjellum selv om jeg er veldig glad i hans innsats i Darkthrone. Jeg har tatt inspirasjon fra historien om Ulf Bjalvesson som ble så sur og gretten på kvelden og måtte legge seg tidlig.
9. Har du hørt på den siste Kvelertak-skiva, og i så fall, hva synes du?
Jeg har ikke det, jeg har vært opptatt med min egen musikk og har fokusert 100 prosent på HJELVIK.
10. Vær ærlig: Pils eller mjød?
Enkelt, pils! Mjød er klissete greier.
11. Jeg føler du har det i deg å komme med en realt episk metal-ballade. Er jeg helt på fluesopptur, eller er dette noe som kan komme?
Jo takk, men jeg mener at jeg lagte en metal-ballade på nye plata nå med the Power Ballad of Freyr? Hvis det er mer det episke elementet du savner så skal du ikke se vekk ifra at det blir mer av dette fremover! Jeg har bare så vidt begynt og du kommer til høre mye mer fra meg fremover.
12. «Welcome to Hel» føyer seg inn i rekken av svært sterke metal-utgivelser i år. Hvilke av årets skiver har du hørt mest på?
Cirith Ungol – Forever Black, Havukruunu – Uinuos Syömein Sota, Eternal Champion – Ravening Iron, Hellripper – Poisons of the Affair og Midnight – Rebirth by Blasphemy.
13. Hva forbinder du med tallet 13?
Hell og lykke!
Espen Nørvåg Slapgård
«Welcome To Hel» er ute nå! Se vår anmeldelse HER.
For mange er metal synonymt med frihet og grenseløshet, mens for blant andre Ancst er sjangeren et perfekt redskap for politikk og viktige ytringer.
Ancst er et band som undertegnede har fulgt i lang tid, men aldri brukt særlig mye tid på. Bandet har liksom bare vært der, men kanskje ventet på å bli plukket opp og bli tatt på alvor… Om det er det store forsynet som har vært til stede, kan alltids diskuteres, men når Summits Of Despondency kom ut i september ble det bestemt at denne skulle snurres flere ganger. Og fy flate, skiva borret seg langt inn i både hud og kjøtt fra første stund. Et uhorvelig sterkt låtmateriale i krysningspunktet mellom black metal og crust (med noe ambient i kantene), ble fort levende og relevant. Hele back-katalogen fikk nytt gjenhør, og styrken til bandet bare eskalerte. Fra den spede start i 2011, er det kun Tom Schmidt som er igjen, og nå gjør han faktisk alt selv. Diskografien er omfattende, med et hav av utgivelser i form av ep’er, split’er, fullengdere og diverse. Utgivelsene er også en solid blanding av enten blackened crust, eller ambient/drone, så her er beina godt planta i spagat! Med en sånn ramme, var det liten tvil om at Metal Hammer Norway måtte sende en forespørsel til Tom om audiens til et intervju. Som den joviale tyskeren han er, stilte han selvfølgelig opp. Her kommer hans syn på ting og tang. Kos dere!
– Inspirasjonen til skrivingen tror jeg i hovedsak er minner fra den musikalske sosialiseringen jeg har vært gjennom. (Tom om låtskrivingen)
Etter en behørig rosing av skiva prøver vi å få Tom til å si noe om hvordan SoD låter i forhold til resten av diskografien. Men han biter ikke på. “Vel, alle band sier at nyskiva er knallbra og mer voksen enn de foregående. Jeg holder meg til å anbefale folk å sjekke den ut på det vi kaller internett, og finn ut av det selv. Jeg liker den.” Godt svar. Hvordan er følelsene rundt å gi ut skive, og hvor mye tenker du på responsen du får? “For å være helt ærlig, jeg er fortsatt nervøs rundt hvordan skiva blir tatt imot, selv om jeg bryr meg mindre om det enn tidligere. Jeg har mange slipp bak meg, ikke bare med Ancst, så selv om det er spennende og alt det der, blir det etter noen år forholdsvis normalt. Det er ikke sånn at jeg lever av dette, så jeg kan gjøre hva jeg vil uten at det påvirker meg økonomisk. ”
Tom er eneste medlem i bandet, og han gir oss et innblikk i denne tilværelsen. “Etter at den forrige vokalisten, Torsten Bellafonte, ga seg for noen få år siden, er det jeg som har full kontroll på alt. Det inkluderer all musikken, som jeg spiller inn i min egen stue, design og merch, alt det tekniske som miksing, mastring, innspilling, alt som har med økonomi å gjøre, booking, distribusjon, og så videre. Men jeg har også et liveband som består av kompiser fra Berlins hardcore og metall-scene. De bistår på konserter, turneer og alt det som omhandler oss som gruppe. Selve skrivingen kommer rimelig naturlig. Jeg har alltid fulgt magefølelsen min, og latt ting skje uten å overtenke for mye. Inspirasjonen til skrivingen tror jeg i hovedsak er minner fra den musikalske sosialiseringen jeg har vært gjennom. Spesifikke aspekter fra andres musikk som har knyttet seg til meg og aldri helt forsvunnet. Som et slags musikalsk muskelminne. Musikken jeg lager tilber disse elementene av musikk som jeg har kost meg med de siste 30 årene.” Vi er nødt til å få noen ord om låtene Razed Eden og Monolith. De skiller seg ut ved å være mer emosjonell og melodisk enn resten av materialet. “Jeg er ikke bekymret for at låter kan fjerne seg langt unna formelen. Jeg liker å eksperimentere med saker som engasjerer meg. Disse to var meget artige å lage, siden de ikke var typiske tekstbok-Ancst-låter. Jeg kommer til å fortsette å skrive låter som høres ut som Ancst, men jeg ser også fram til å bringe inn flere sjangre og mikse sammen mye forskjellig. Vi får vel bare se hvordan det vil fungere.”
– Vi er et politisk band, og musikken og tekstene er en form for aktivisme med et tydelig budskap og ståsted. (Tom om bandets ståsted)
Hva så med tekstene og budskapet til Ancst, hva er det vi fyller ørene med når vi setter på musikken din, Tom? “Jeg finner mye inspirasjon i hverdagslivet. Det har ikke så mye å si om du ser i speilet eller på skjermen, eksistensen gir deg konstant ting du kan skrive om. Det jeg faktisk blir mest inspirert av, er alle feilene begått av både andre og meg selv. Det har alltid vært en terapeutisk side ved Ancst, og i løpet av de siste årene tror jeg tekstene har blitt mer og mer personlig. Jeg har brukt mye tid på å synge om sosiale og politiske tema, takket være min punk bakgrunn, men jeg tror at etter hvert har behovet for mer katarsis blitt mer presserende. Når det er sagt, så er SoD en politisk skive som passer godt inn i det tapte året 2020. Den omhandler ting som den økende høyrebølgen som brer seg over hele verden, miljøkollaps, politibrutalitet, og den lynkjappe tekniske utviklingen på bekostning av det sosiale samspillet. I tillegg blir dete hele ganske “emo” og personlig når jeg snakker om mental helse og alle de greiene der. Vi er, og har alltid vært, politiske individer. Jeg mener at alt du gjør i livet ditt, er politisk. Så vi er et politisk band, og musikken og tekstene er en form for aktivisme med et tydelig budskap og ståsted. Det er ikke snakk om konseptuelle ting her, kun folk som roper og skriker om ting som gjør oss sinna. I mitt hode er all den dritten som skjer i verden, mye mer brutalt enn alle Cannibal Corpse tekstene til sammen.”
– Det er jeg som har full kontroll på alt. (Tom snakker om å være eneste medlem)
Apropos dritt i verden; hvordan har korona påvirket musikken din? “For å være ærlig, bortsett fra å miste noen få turneer og ikke få mulighet til å hoppe rundt på scenen så har den ikke påvirket oss i det hele tatt. Alle vi har vanlige jobber ved siden av, så vi er ikke avhengige av at vi tjener penger på bandet. Vi har tatt det med ro de siste månedene. Jeg gjorde ferdig alt som hadde med albumet å gjøre, inkludert pressebiten, bortsett fra det var det egentlig ikke mye som skjedde. Vi fikk forresten tid til å lære nye låter, rydde i øvingslokalet, og snakke om nye konsept og tekniske greier rundt konsertene vi forhåpentligvis vil få mulighet til å spille i 2021. Når vi er inne på korona, så mener jeg at det som er mye viktigere enn et kjipt metalcoreband fra Berlin (jepp, det er oss), er å fokusere på de folka innen scenen vår som er avhengig av inntekt fra musikken. Ikke musikerne, men de folkene som virkelig er limet i infrastrukturen. Konsertarenaer, teknikere, de små bookingselskapene, turnesjåfører, private bilutleiefirma, og så videre. Hvis dere kjenner noen av disse personlig, så spør om dere kan hjelpe de. De har det virkelig vanskelig akkurat nå.”
– Behovet for mer katarsis blitt mer presserende. (Tom om tekstene)
Hva er så planene framover, og vil det fortsatt komme skiver med både ambient/drone og black metal/crust/hardcore? “Jeg vet at denne sjangerblandingen er forvirrende som bare fy, men ja, jeg kommer til å fortsette med det. Skrivingen til neste slipp er allerede i gang, og det vil mest sannsynlig bli enten en EP eller split. Jeg har også spilt inn noen nye mørke ambient låter som jeg vil gi ut neste år. Utover det får vi bare se hva som kommer undervegs. Hva som skjer rundt spilling live vet jeg ikke siden koronasituasjonen akkurat har forverret seg i Berlin. Foreløpig har vi satt oss et mål om å starte med turneer igjen i september 2021, for jeg tviler på at det er vits å planlegge noe tidligere enn det.”
Vi begynner å nærme oss slutten, men før vi takker av Tom så er han nødt til å anbefale oss noen unge, tyske band som han mener fortjener større oppmerksomhet. “For de av dere som er inne i hele greia rundt crossover mellom black metal og hardcore, så er det faktisk noen band dere bør sjekke ut: Depravation, A Secret Revealed, Welk, No Sun Rises, Implore, og Nidare. ”
Tom takker for at MHN viser interesse for Ancst, og vi takker dypt for at han lager så fet musikk som han gjør!
Blod, gørr og horror, har alltid vært en del av metalluniverset. Ghetto Ghouls har tatt dette til sitt bryst, men bryter det hele opp med en solid dose tull og fanteri.
Fra dypet av undergrunnens horrorunivers, kryper en ansamling av utskudd og misfits frem i nattens mulm og mørke. Hoboene kaller seg Ghetto Ghouls, og når wikipedia kan informere om at ghoul er vesener i arabisk folketro som holder til på gravplasser hvor de plyndrer graver og spiser lik, så er det bare å stålsette seg! Barfghould og Ghoulster, som nekter å fortelle oss hvem de egentlig er, stiller til intervju med en rykende fersk EP (Horrid Tales Of Ghetto Ghouls) i sekken, og gir oss et lite innblikk i hva vi har å gjøre med.
– Så selv om musikken er blodig alvorlig, er det viktig at det skal være artig og lystbetont. (Ghoulster om Ghetto Ghouls)
Ghoulster tar kjapt ordet og leder oss gjennom infopunktet: “Ghetto Ghouls er oss, og vi er horror, action, exploitation, thrash, punk og mørk hip hop. Drivkraften bak bandet er meg, Ghoulster, som er vokalist og skriver tekster, og Barfghoul som skriver låtene i tillegg til at også han kjører vokal. Når vi stiller med fullt crew, sånn som på HTOGG, har vi med oss Goreghoul som hamrer på skinn, Hellghoul som slapper bass og El Ghoulio som skinner som en føniks når han trakterer øksa. Alle i bandet har bakgrunn fra diverse andre band, så vi snakker ikke ferske folk her. Når vi gir ut hip hop så er det bare meg og Barfghoul som stiller, men snakker vi thrash og metal, så er resten av gutta med. Allerede i den spede start, tilbake i 2018, var planen at vi skulle gi ut både mørk hip hop og thrash, mye på grunn av at vi selv er meget glade i crossover. I våres hoder, og en del andres, gir dette mening, mens andre skjønner det ikke. Og det er helt greit. Selv om siste EP kun inneholder thrashlåter, vil det fortsatt komme hip hop. Ikke sant Bharfghoul?” “Ja”, kommer det kontant fra Barfghoul, før Ghoulster fortsetter: “Det vi gir ut på kassett kommer til å holde seg til thrash og metallavarter, for det vi gav ut på HTOGG funket meget godt sammen sånn rent stilmessig. Men vi har også snakket om det å senere kanskje gi ut noe hvor vi blander sjangrene i en og samme låt. Vi får se.”
Bharfghoul understreker at det de driver med er seriøst og gjennomtenkt. “Det er en stor bevissthet rundt det vi lager, og vi er nøye på å få frem de forskjellige inspirasjonene vi har med oss. For egen del henter jeg en del inspirasjon fra blant annet tysk og japansk thrash, samt gammel black metal. ” Ghoulster tar over og fører oss inn i tekst og rammer: “Litt av greiene her var å mekke noe kjapp thrash, og så spinne dette rundt en hyllest til et lite knippe av våre favorittfilmer innen horrorsjangeren. Låttitlene våre er strengt tatt filmtitler, så sjekk ut Night Of The Creeps, I Drink Your Blood, Brain Damage og Street Trash. Alle disse filmene er fra 70- og 80-tallet, og vi digger de. Tekstene har hentet inspirasjon fra disse filmene, og så har vi bakt inn oss, Ghetto Ghouls, i storyen. Det er ingen dypere mening enn det. På mange måter er det som hos Cannibal Corpse, du kan ikke akkurat lete etter noen mening i tekstene der. Det finnes filmer med dyp mening, og det finnes tekster med dyp mening, men så har du også dyp musikk med “kjør-på-kule-tekster”. Der har du oss! Du finner flust av seriøse anerkjente band som styrer langt unna realisme eller annet dypt budskap. Toxic Holocaust er et knakende godt eksempel i så måte. Så selv om musikken er blodig alvorlig, er det viktig at det skal være artig og lystbetont.”
– Låttitlene våre er strengt tatt filmtitler. (Tematkken på EP’en)
Vi går over til selve låtskrivingen, og får Bharfghoul til å fortelle: “Det starter alltid med et riff. Riffene kan komme når som helst, for eksempel mens jeg ser film eller hører annen musikk. Med utgangspunkt i riffene bygger jeg opp låtene, noe mer avansert er det ikke. Låtene våre er veldig enkle og rett fram, med få riff og lite krumspring, noe som gjør prosessen rundt låtskriving rimelig ukomplisert. Jeg lager ferdig 90% av låtene, så får de som spiller instrumentene gjøre ferdig resten.” Ghoulster bryter inn: “Jeg må bare si noe her. Du (Bharfghoul) spiller jo ikke gitar selv da, så det har hendt at du fått tilbakemeldingen “Dette her er fullstendig umulig å spille.” Så noen grep må iblant gjøres for at det skal bli spillbart. Det er også viktig å nevne at alt er tatt opp live, det er ingenting programmert her. Forresten har vi faktisk tatt opp trommer til 12 låter, men bestemte oss for å gi ut kun fire om gangen, som tre EP’er. Gitarene til neste EP er allerede spilt inn, samt store deler av bass og vokal. I tillegg har vi også påbegynt den tredje EP’en. Så her går det fort unna! Det er ingen tanker om fullengder slik det er nå, men hva som skjer etter tredje EP får vi bare å se på. Musikkstilen vil endre seg litt på de kommende slippene. På HTOGG er det thrash, neste blir punka metal, og den siste vil også vise en annen sjanger men fortsatt være hissig. Tekstene vil også skifte fokus. Nå har vi hyllet horrorsjangeren, og neste EP tar oss inn i en annen favoritt, nemlig actionuniverset. Vi befinner oss hele tiden innen forskjellige univers som vi selv elsker, og i likhet med HTOGG så vil vi fortsette å putte Ghetto Ghouls inn i disse universene.”
Det er flere band som har to vokalister, men hos dere er det stor avstand mellom de vokalene. Hvorfor? “Ja, godt spørsmål. Vi testet ut forskjellige ting i starten, så hvis dere hører den første singelen, Puke Brigade, så vil dere høre en litt annerledes vokalstil. Men jeg mener vi nå har funnet en stil som passer oss godt, og som vi vil holde på. Personlig synes jeg det er kult, og viktig, at det er såpass mye kontrast mellom vokalene, for hvis ikke så faller på mange måter hensikten bort med å ta et slikt grep. ”Apropos nevnte låt; den tekststrofa som høres best der er ”I think I Shit my pants”. Ghoulster og Bharfghoul ler høylytt, før det kommer fra Ghoulster: “Ja, da lo vi godt! Den låta skiller seg litt ut rent stilmessig også, men den kommer nok til å være en del av livesettet vårt, så det kommer til å bli et sykt bra show! Når vi først snakker om live, så skal vi faktisk spille første konsert 28. november i Trondheim, sammen med Keiser og Nexorum. De to andre bandene spiller death og black metal så da blir det spennende å se hvordan responsen på thrashen vår blir.”
– Kassett er jo fett, det hører med til skikkelig thrash. (Hvorfor kassett ble formatet)
Fortell oss litt om hvordan dere kom dere inn hos Snakeoil Kassettforlag. “Det er jo wonders of internet. Vi ville egentlig bare gi ut musikken selv, trykke opp kassetter og få de ut for egen maskin. Men så hadde det seg slik at jeg fulgte Snakeoil på instagram, så vi slengte over en demo til dem, og det viste seg at de digget det de hørte og ønsket å kjøre på med et opplag. Kassett er jo fett, det hører med til skikkelig thrash, og det var skikkelig kult av Snake Oil å ta oss under vingen. Det er undergrunn! Så nå får vi solgt kassetten blant annet på Katakomben, og når dermed ut til flere folk”, kommer det fra Ghoulster
Før denne journalisten trykker på knappen, før Ghoulsene inn følgende avslutning: “Det er viktig å få med seg at The Exterminator er en knallbra film, og at Ghetto Ghouls er et rått navn!“
Har du blitt interessert i Ghetto Ghouls form for crossover og horrrorfascinasjon, ja da er det bare å sette på Horrid Tales of Ghetto Ghouls.
HORRID TALES OF GHETTO GHOULS KOM UT PÅ SNAKE OIL KASSETTFORLAG 8. SEPTEMBER!
Innholdsrik, unorsk metallhybrid fra det kalde nord
Det er alltid flott å bli minnet på at det finnes fullt av unge band i vårt langstrakte land, som spiller fletta av de gamle traverne. Fra Alta kommer det en gjeng 24-åringer som har gjort seg relevante i et globalt perspektiv!
Noen ganger blir man rett og slett satt ut over at noe har gått en så hinsides hus forbi. Akkurat det er tilfelle med undertegnede og Fèleth. Takk og pris for at radaren endelig slo seg på, for dette er meget sterke saker! Norge har vært så heldig at vår kaldeste landsdel har klart det kunststykket å mane frem en dødsmetallhybrid som både fenger og overrasker. Med Depravity har Fèleth levert en knallsterk skive som befinner seg i krysningspunktet mellom death metal, black metal og deathcore. I tillegg er beistet full-ladet med tung groove, stemning og teknikaliteter. Til sammen er det lett å skjønne at dette ikke akkurat er hverdagskost i det norske metalluniverset. Og det er akkurat det poenget som understreker hvor spennende Depravity er, og som gjør at dette er en skive som kommer til å konkurrere i toppen når året nærmer seg slutten og oppsummeringen av årets beste skiver skal kåres.
– Du kan vel egentlig si at Depravity er en slags samleskive med alle låtene vi har laget de fire siste årene. (Espen om bredden på skiva)
Metal Hammer Norway tar seg selvfølgelig en prat med vokalist Espen Dagenborg, for vi trenger sårt å få kjennskap til dette ensemblet. Espen gir oss et par linjer om bandet, før vi kommer inn på bredde og låtskriving: “Fèleth har eksistert i 5-6 år, og jeg var det siste medlemmet som ble med, etter at jeg tok over etter forrige vokalist. Det er ikke så mye annet å si enn at vi er dønn seriøse når det gjelder selve musikken, og jobber knallhardt for å levere best mulig. Men sett bort fra det, så er det mye tull og fanteri. Jeg vet at de andre i bandet er meget pinlig berørt over uttalelser jeg har både på scenen og i intervju,” ler Espen, før han fortsetter: “Som band har vi det hyggelig sammen, og vi trives når vi får fokusert på å skrive låter. Jeg skjønner hva dere mener med bredde i materialet, og du kan vel egentlig si at Depravity er en slags samleskive med alle låtene vi har laget de fire siste årene. Jeg tror nok at det er dette tidsspennet som i seg selv har vært med på å prege at plata er så variert som den er. Det er mye som skjer med et band i løpet av fire år, ihvertfall i et band som Feleth. I tillegg til tidsperspektivet, har vi alle forskjellige musikalske preferanser. Dette vil selvfølgelig også forsterker bredden når vi skriver musikk. Når det er sagt, så har vi også en del felles referanser, spesielt i band som Sylosis, Shadow Of Intent og Cryptopsy”, kommer det fra Espen. Vi fortsetter med et lite innblikk i selve skriveprosessen. “Låtsnekringen starter som regel med at en av gitaristene finner på noe sprell på gitaren. Deretter kommer alle i bandet inn og bygger videre på disse påfunnene helt til vi er fornøyde. Denne måten å jobbe på føles naturlig for oss, og det er ikke mer gjennomtenkt enn som så. Jeg må også nevne at det å samarbeide om å skrive musikk har blitt veldig enkelt. På grunn av teknologien er det bare å sende materialet mellom oss, uavhengig av hvor vi befinner oss. Dette gjør selve skrivingen mye mindre komplisert enn den kunne ha vært. Siden all denne teknologien er så tilgjengelig, er det å få god lyd også forholdsvis enkelt. Demoene våre, for eksempel, har så proff lyd at på mange måter kunne vi egentlig bare gitt de rett ut.”
Skiva har fått mange gode anmeldelser, og mye internasjonal oppmerksomhet. Blant annet har Metal Injection streamet skiva deres, og eminente Slam Worldwide la ut en av låtene på nettsidene sine. Hvordan har det vært, og hva har dere gjort for å få til slik eksponering? “Vi har hatt meget gode promotører som har satt oss i kontakt med folk over hele verden. Vi har blitt intervjuet av journalister fra de fleste kontinenter, og fått vært med i utallige radiokanaler, magasiner og videoer. Det har på mange måter vært litt absurd, men skikkelig moro! Jeg digger å gjøre intervjuer og snakke om bandet, så jeg stiller opp på alt jeg kan. Det som forresten er litt snodig er at det er veldig mange journalister som ønsker å få tilsendt skiva i fysisk format i forbindelse med anmeldelse og intervju. Derfor kjøpte vi inn en CD-brenner og en haug med tomme cder og fikk den ene gitaristen til å dra på hytta en helg og bare brenne og brenne. Hadde vi skulle trykt opp alle disse skivene, så hadde vi gått konkurs for lenge siden”, humrer Espen. Når vi først er inne på promotering, så kan Espen fortelle om et sentralt og hyggelig bekjentskap. “Vi var også veldig heldige å få Christian Donaldson til å mikse og mastre skiva vår. Det er egentlig ganske heftig, siden han er gitarist i Cryptopsy, et band som vi alle digger vilt. Jeg har hatt kontakt med han på nett noen år, så det var kjempekult at han ville bidra på skiva vår. Han var kjempehyggelig og tipset oss om folk å kontakte for å få hjelp til promotering. Han kjenner jo ekstremt mye folk, så etter det har det vært fullt kjør, noe som er skikkelig moro. Vi har et mål om å få han til å jobbe med oss neste gang også,” kommer det energisk.
– Det er såpass brutalt at jeg har sagt til mamma at hun ikke får lese tekstene, og det håper jeg hun holder. (Espen om enkelte av tekstene)
Når det gjelder tekster så er det Espen som står for alt, og det var ingen selvfølge. Espen forteller: “Jeg ble egentlig presset til å skrive tekstene, fordi ingen andre i bandet var interessert i det. Misforstå meg rett, jeg vil jo egentlig skrive, for det er noe jeg elsker. De første tekstene føltes som rene barneskoletekster, men heldigvis har jeg utviklet meg siden det. Jeg tror på mange måter det faller meg lettere å skrive enn de andre i bandet, og at tekstene blir mer aktuelle, siden jeg selv har slitt en del med psykiske plager. Dette er nok noe som kan gjenspeiles i tekstene. Skrivingen har derfor vært godt å holde på med, siden jeg på den måten har fått muligheten til å få ut en del av de tingene jeg har slitt med i mitt liv. Det er vel en form for terapi. Jeg har forresten vært så heldig at jeg har fått god hjelp fra en kompis fra USA. Han har spilt i flere band og har bra med erfaring, og har derfor vært en god medspiller. Det jeg ikke har fått til med tekstene, men som jeg håper å få til i fremtiden, er å skape en rød tråd gjennom hele skiva. Altså, få de til å henge mer sammen tematisk sett. Nå har jeg ikke akkurat gjort noe helhjertet forsøk på det denne gangen, men i fremtiden er dette noe jeg ser fram til å jobbe med. I tillegg til mine egne utfordringer i livet, handler tekstene mye om ekte ting, slik som situasjonen i verden og slikt. Men det er også en del tradisjonelle death metal-temaer som godt kunne ha passet inn hos Cannibal Corpse. Det er såpass brutalt at jeg har sagt til mamma at hun ikke får lese tekstene, og det håper jeg hun holder,” ler Espen.
– Det er jo også ca 18 timer i bil fra oss til Oslo, så vi får se. (Espen om muligheten for konserter i tiden fremover)
Hvordan er det så med spilling og metalmiljø i den nordlige delen av landet? “Her oppe i nord er det ikke akkurat et metalmiljø, så vi er ganske alene om å spille denne formen for musikk. Men noe finnes da. Hvis jeg skal anbefale et band herifra, så må det være Not My TIme Do Die. De er kompiser av oss, og de er helt sykt råe live! De har en punka attitude, og er ufattelig energiske og ville! Når det gjelder spillejobber, så er det ikke all verdens muligheter her i nord, men noe har det da vært. Vi har noen løse planer om konserter litt lenger sør i tiden som kommer. Kanskje kommer vi til Oslo også, men siden jeg har flyskrekk så er ingenting sikkert. Det er jo også ca 18 timer i bil fra oss til Oslo, så vi får se”, humres det.
Vi takk for praten og avslutter det hele med en oppfordring fra Espen: “Ta hensyn til hverandre og hold dere hjemme. Det er en farlig sykdom som herjer nå…”.
Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Frank Rune Isaksen (frikant.no), Kenneth Paulsen og Charlotte Tangen
Selv om det har skjedd mye spennende innen metallsjangeren de siste årene, er det fortsatt mange som klamrer seg fast i 80-tallets kompromissløse thrash og speed metal. Under The Oak holder seg definitivt til sistnevnte kategori!
Fra tidligere Østfold fylke har det reist seg et sterkt og habilt band som spiller gammel thrash metal, slik det var ment å skulle spilles. Bandet sentreres rundt Fredrikstad/Sarpsborg-området, og bærer navnet Under The Oak, og debuten, Ripped Up By The Roots, slippes snart. Etter en del tilfeldigheter befinner MHNs representant seg godt plassert i en sofa ute i en garasje på Torp i Fredrikstad. Garasjen tilhører gitarist Thomas Hannsen, og med seg har han bassist Steinar Jørgensen, og vokalist Jostein Sandaker. Den eneste som ikke var til stede var altså trommis Marius Paulsberg Vedal. Alle gutta har lang fartstid innen diverse metalband, der kanskje Ragnarok er det mest kjente – bandet hvor Thomas har investert 9-10 år i. Garasjen til Thomas oser av metall, men ikke i form av bildeler og chrome. I stedet er vi omgitt av instrumenter, skiver, plater, plakater og flagg. Snakker vi metalheads her? Definitivt! Intervjuet skulle vise seg å bli meget hyggelig hvor godt humør, uhøytidelighet, tull og fanteri hele tiden lå som et bredt teppe over rommet.
Etter en usedvanlig hyggelig hilserunde kommer vi kjapt inn på temaet rekrutteringen av unge musikere til metallsjangeren, og hvor herlig det er å se seriøsiteten til mange av de unge nye banda. “Det er ikke noe mer alkohol og rus blant metallungdom enn det er i idretten”, konstaterer Thomas, før Steinar hiver seg på: “Se på de unge nå, mange av dem tar seg til og med ikke en øl før de går på scenen og spiller. Det er en enorm seriøsitet over det de driver med.”
– Egentlig skulle det bare være en julebordgreie. (Jostein om starten til bandet)
Praten går lett og ledig, og etter hvert kommer vi inn på historien til bandet. Thomas forteller: “Jeg og Morten Skute fra Witchhammer har kjent hverandre fra vi var smågutter, og begynte tidlig å spille sammen. For noen få år siden fant vi ut at vi ville samarbeide igjen, og da var begge gira på å lage et thrashband hvor vi utelukkende skulle ha med hyggelige folk. Jostein hadde allerede snakket med Morten om Jostein kunne konverteres fra trommis til vokalist og synge i et thrashband. Dermed hadde vi plutselig en form for en konstellasjon. Videre foreslo Morten Steinar, og Jostein foreslo Marius.” “Egentlig skulle det bare være en julebordgreie”, ler Jostein og fortsetter: “Problemet var jo at jeg aldri hadde sunget i noe band tidligere, jeg har kun sunget i dusjen jeg! Men Morten hadde hørt meg synge en Witchhammer-låt, så han gikk god for meg.” Thomas istemmer at heller ikke han visste om Jostein kunne synge. “Men jeg visste jo at du var en skikkelig hyggelig fyr”, sier han, “og det var jo det viktigste! Etter hvert ble det tydelig at Morten rett og slett ikke hadde tid til bandet, så han sluttet. Jeg spurte pent om vi kunne vente med å skaffe en ny gitarist, og se hvordan det kom til å gå med kun en. For det er bare tull med gitarister, og enda mer tull med to. Det er som med tvillinger, det er mer tull med to enn om du bare dobler det,” ler Thomas, og prater videre. “Lydmessig sett er det alltid flott å være to stykker, men denne gangen har vi laget alt for kun en gitarist, og det opplever jeg som veldig behagelig. Jeg må innrømme at jeg aldri følte meg komfortabel med å ha noen andre enn Morten som den andre gitaristen, sånn var det bare. I tillegg må det også nevnes at vi ikke har noe spesifikt behov for en ekstra gitarist for skiva inneholder ikke flust med overdubs, og vi har ikke pøst på med lag på lag, så alt dette kan vi spille live. Eneste problemet nå er at jeg ikke kan skylde på noen andre hvis det spilles feil! ” Jostein skyter inn: “Lyden har vi vært veldig opptatte av. Det er akustiske trommer og slikt, alt er veldig oldschool, men samtidig ville vi ha et moderne trøkk. Derfor kan det på mange måter minne om en skive fra 80-tallet.” “Og det har vi ikke bedt om “kommer det fra Thomas, “vi har kun bedt om bra lyd, ikke retro, bare bra lyd.” Steinar hiver seg energisk på: “Greia var at det var en bassist i studio (Devo fra Marduk), og han visste akkurat hvordan ting burde gjøres når det var kun en gitarist. Han lærte meg veldig mye, og han gjorde om på masse av det jeg hadde forberedt. Resultatet ble atskillig bedre enn utgangspunktet – det trøkker ordentlig! Det var fantastisk å være med på!” Jostein smetter inn og sier at han virkelig må rose Steinar for hvordan seansen i studio fungerte, og hvordan han taklet det. “For Steinar kom skikkelig forberedt og kunne sine saker. Og det å komme dit og bli så engasjert over det han fikk høre av Devo at han begynte å spille låtene helt på nytt, det krever ekstremt mye.” Steinar repliserer: “Jeg hadde jo ikke spilt denne musikken på mange år, så det å få input fra en fyr som Devo, som kan disse greien, det må man selvfølgelig lytte til. Han bestemte ikke noe, han bare foreslo ting, som jeg da fulgte. Skiva hadde garantert ikke blitt like bra hvis han ikke hadde bidratt.”
– Problemet var jo at jeg aldri hadde sunget i noe band tidligere, jeg har jo kun sunget i dusjen! (Jostein om sin debut som vokalist)
Thomas fortsetter med innspillingsprosessen: “Greia er at først øver vi inn alt, så reiser vi ned og spiller inn skiva. Vi tar ikke ei helg her og ei helg der. Jeg har gjort flere skiver med Devo og har vært kjempefornøyd, derfor ville vi bruke han. Vi var veldig opptatt av at lyden skulle være veldig bra, ikke nødvendigvis for å skille oss ut, men for å gjøre musikken rettferdig. Vi har lagt masse jobb i dette, og da må vi stå løpet helt ut. Vinylen blir forresten sendt ut denne uka, og cover og design har vi også vært veldig nøye med. Nå skal vi snart lage et par videoer, men videoteasern ligger allerede ute og den la vi ned mye arbeid i, så den må dere se. Se for dere litt Monty Python-aktige greier”, ler hele gjengen.
Vi går over til å fokusere på selve låtskrivingen, og Thomas begynner: “Jeg spiller masse gitar, hele tiden, også foran tvn. Så det er ikke mange som liker å være sammen med meg. (Ikke vi heller, ropes det fra de andre, akkompagnert med heftig latter). Riffene tar jeg deretter opp på telefonen og sender fortløpende til dropboxen. Etter en stund kan det plutselig ligge 300 riff der. Det handler egentlig om å produseres veldig mye. Deretter går jeg gjennom alt jeg har, og finner da ut at mesteparten er bare møkk. Men så hender det at jeg finner noe bra som jeg forsøker å sette sammen. Neste skritt er å spille det inn og lage arrangementer som kan passe. Enkelt sagt kan du si at jeg er en riff maker som forsøker å sette sammen riff i en interessant rekkefølge. Etter at denne prosessen er ferdig, møtes hele bandet i øvingslokalet for arrangering og ferdigsnekring av låtene. Alt som har med vokal å gjøre er det derimot Jostein som har gjort, både tekster og melodilinjer. Det som er veldig deilig er at vi tenker likt, det skal være refrenger, elementer som kommer tilbake, og melodiøst selv om det er brutalt. Ikke Europe-melodiøst, men likevel melodiøst. Det synes jeg har blitt kjempebra.”
Vi er nødt til rekke innom tekstuniverset, og der er det Jostein som har full råderett. Han gir oss et innblikk: “Jeg har alltid vært glad i å lage tekst, og i alle de gamle banda jeg har vært med i har jeg skrevet tekster. Når det gjelder tema er jeg opptatt av den helt klare verden som vi alle lever i – aktuelle hendelser og perioder i livet til folk. Hvordan ungdom i dag lever i en annen verden enn vi gjorde, og hvordan de må jobbe med å tro på seg selv for å komme seg frem i verden. Du må ta et oppgjør med en del av det køddet du selv har stelt i stand før du kommer deg videre, hvis dere skjønner. Jeg tror at samme hvem du er så kan du kjenne deg igjen i det jeg synger om, eller så har du en kompis som passer inn. Tekstene inneholder både retningslinjer, gode råd og party. Ta en låt som Chaos In The Pit. Den er en god gammeldags beskrivelse om hvordan metalheads er når de går på konsert og blir i godformen. Se for deg enkelte av tekstene til Exodus, Testament og Exciter, og du skjønner. En annen tekst handler om en fyr som går ut i skogen for å ta livet sitt, men så setter han seg ned under en eik, der kommer navnet vårt fra også, og blir sittende så lenge og tenke over valgene sine at til slutt gryr dagen og han får en tanke om at livet kanskje likevel kan bli bedre. Det som dere skjønner mange historier, men vi berør også en del mer brutale ting. Tribulation handler om hvordan den hardeste religionsgreia kan utarte seg. Det er ikke akkurat religionskritikk, (Thomas kommer inn: “Det er kritikk av religion!”), for jeg har aldri brydd meg om religion, men jeg synes det er forferdelig at det skal sitte en fyr i bolig A og en i B og så skal de drepe hverandre. Det er jo helt vanvittig! Jeg sier ting som de er, og er heller ikke noe redd for å si at jeg digger gammel Stryper. Det er noe av det feteste som fins innen heavy metal. Men jeg synes også Welcome To Hell av Venom er like rå. Det har ingenting å si om det er religiøst eller ikke, det er musikken det handler om. Jeg har ikke noe mot religion, det får folk gjøre som de vil med. I min bok er himmelen når ting er bra, og helvete er når alt er bare drit. Altså en slags sinnsstemning.” Thomas understreker: “Vi respekterer alle vi, både kristne, andre religiøse, og de som ikke tror. Og da er det jo hyggelig om de også respekterer oss iblant tilbake! Men det er viktig å si at vi ikke driver med politikk, det kan politikerne gjøre, vi fokuserer på betraktninger gjort fra oppvekst, metalmiljøet, samfunnet, ståa i verden og naturen vår,” kommer det bestemt fra Thomas.
– Greia er det at vi egentlig er et tributeband til speed metal, med thrash elementer og en del heavy metal. (Thomas om hva Under The Oak egentlig handler om)
I hvor stor grad vil dere si at det er en intensjon i retning av skiva? “Greia er det at vi egentlig er et tributeband til speed metal, med thrash-elementer og en del heavy metal. Vi elsker de sjangrene, og da kommer retningen veldig av seg selv. Vi arrangerer alt i øvingslokalet og jobber låtene sammen. Ting blir som de blir, og ofte langt fra det som var utgangspunktet. Vi har lang erfaring med både å spille og høre musikk, så mye kommer av seg selv. Men vi kan ikke sette oss ned og bestemme hvor vi skal gå, det må komme naturlig. I tillegg så driver vi jo fortsatt med disse coverlåtene da, og vi spiller mange av dem live, noe vi selv liker veldig godt”, sier Thomas. Jostein fortsetter: “Det er jo laget kjempemange bra tributeband, så det i seg selv er ikke noe særlig spesielt. Men de fleste er tributeband til ett bestemt band, mens vi er et tributeband til en hel sjanger, både for de kjente og ukjente banda. Vi vil hedre den gamle heavymetalen, thrashn og speedn fra 80-tallet, og ta med også de litt mer rufsete låtene som ikke spilles så ofte. Vi er en hyllest til den gamle metallen, og der ligger røttene våre. Til sammen har vi vel 24 tributelåter og 10 egne låter, så vi har mye å ta av.” Thomas kaster seg inn igjen: “Vi har ambisjoner om å spille mye, og gi ut skiver hvert andre år. Vi driter i penger, vi spiller for knapper og glansbilder! Fokuset er på å kose seg, og ha det moro sammen. Den samme tankegangen har vi rundt plateselskapet – Wormholedeath. Det er gutter som jeg traff for mange år siden, og som har blitt gode venner av meg. De er langt fra verdens største selskap, men de jobber hardt for banda sine og det er viktigere for oss. Hele platebransjen har endret seg drastisk, og vi er gamle gubber som ikke kan dette lengre. Jeg tror jo fortsatt at alt handler om å sende fem cder fra A til B! Men dette er heldigvis Wormholdeath dritgode på. Samtidig må det nevnes at vi selvfølgelig får betalt for hver enhet, og målet vårt er at når vi gir ut neste skive, så har vi nok fra denne skiva til at den betaler seg selv. Men noe mer enn det trenger vi ikke”, sier Thomas bestemt.
– Vi er metalheads, og vi kommer aldri til å slutte å være det! (Thomas beskriver gutta i bandet)
Dette høres ut som en knakende god oppskrift, og det er tydelig på lang veg at dette er et band hvor energien er til stede, og at spillegleden står i høysetet. Gubbene sier også at mye av limet i bandet er det sosiale, og Steinar supplerer: “Og så kommer alle forberedt til øving, noe som er veldig viktig. Vi spiller gjennom låtene hver øving og ting sitter veldig fort. Jeg har aldri vært i nærheten av å være i et band hvor ting har vært så ryddig. Det gir skikkelig energi å holde på.” Jostein understreker: “Jeg tror det er fordi vi setter sånn pris på de andre i bandet at vi ikke ønsker å kødde med hverandre.” “Vi er metalheads, og vi kommer aldri til å slutte å være det! Helt fra jeg så Motorhead på tidlig 80-tall visste jeg at jeg må ha langt hår og drive på med dette,” fastslår Thomas. Ingen tvil der altså!
Hva så med tiden framover, hvordan ser agendaen ut? “Vi har ambisjoner om å turnere litt, og faktisk så er det noe interesse rundt oss, overraskende nok. Jeg blir alltid forundret over at folk er interessert i nye band, for selv liker jeg kun gamle band og sliter nok med å ha oversikt over dem,” sier Thomas før han fortsetter. “Det blir release på høsten, med et par konserter på Oak Metal Club, og kanskje noen andre steder også. Det har vært noen festivaler som har booket oss, men pga corona ble ting utsatt, derfor er ting litt uavklart per nå. Men går ting i orden blir det Spetakkelfestivalen 25. september, Mossfest helga etter og Oak Metal Club 10. oktober. Vi har noen fester vi skal spille på også, for vi stiller gladelig opp på 40-årslaget ditt! Faktisk skulle vi egentlig spille med Tankard i august, og da skulle vi ha pre-release på skiva. Men pga corona… Det blir ikke særlig tøffere enn å spille med Tankard!” Jostein hiver seg på: “Tankard gjør jo det samme som oss, de spiller kun for at det er gøy. Faktisk har de flere ganger spurt om å få komme tilbake og spille på Oak Metal Club. Det er også flere andre band som ønsker å ha oss med, og det er jo kult.” Thomas tar over igjen: “Vi kjenner jo mye folk, og noen av dem liker faktisk oss også,” ler han og resten av bandet før Steinar fortsetter: “Det som er så flott, er at når vi spiller live så ser vi at folk er glade og står og smiler. Du får ikke en bedre følelse enn det! Hva er det man sier, man skal spille tennis med publikum. Du skal gi til dem, og de skal gi tilbake. Og selv om det ikke er mange til stede, eller folk sitter bakerst og prater, så må du gi alt. De foran skal ha oppmerksomhet, men du skal også få med de som er der bak og ikke følger med!” Jostein supplerere: “Vi får høre at vi har humor og smitter folk med godt humør, derfor trives folk på konsertene våre. Folk ser at vi har det moro, og at vi er uhøytidelig. Selv om vi har lang erfaring og bakgrunn innen musikk så ligger kosen og humoren der, og den er definitivt seriøs. Vi gjør dette kun fordi vi synes det er skikkelig moro. Vi er en gjeng kompiser som spiller, men vi har mange rundt oss som vi henger med. Alt for mange isolerer seg og skal være så dønn seriøse. Ikke misforstå, vi er seriøse, men vi tar oss langt ifra høytidelig. Man må jo ha det moro!”
– Vi blir veldig svette! Vi er ikke trent til dette! (Gutta om liveshowene)
Gutta får helt på tampen komme med en liten appell: “Hvis folk får mulighet til å reise og se oss live, så lover vi å gi dere valuta for både penger og tid. Vi har en voldsom spilleglede, og vi gir alt. Vi blir veldig svette! Vi er ikke trent til dette!” ler de. Og med det avsluttes praten med en særdeles pratesalig og hyggelig gjeng!
Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Promo (Terje Johansen)
«Ripped Up By The Roots» er ute på Wormholedeath 25. September!
Jeg møter Oslobandet Motorfinger på utestedet Gamle Total Scene & Bar i Tønsberg. Et stort utested, først og fremst dedikert til musikk. Denne kvelden er viet Motorfinger, med Lakewood og Arata som support.
Vi setter oss ned i en mørk krok og prater litt løst om bandet og musikk generelt før kveldens konserte starter og gjør et lite intervju med bandet.
Bandet starter med å skryte litt av utestedet. Slike steder er en mangelvare i Norge og viktig for et sunt musikkmiljø i byer med mye konserter. En åpen scene med instrumenter til utlån på scenen for jam, eller man kan ta med sine egne. Veggene bærer preg av byens lange musikkhistorie med mange konsertplakater.
Hvorfor har dere gått over til bare utgivelser i digitalt format?
De svarer at det er fordi nesten ingen som kjøper skiver lenger, kostnader rundt dette og sviktende marked for platesalg i fysisk format gjør det litt for uforutsigbart. Og at for å nå ut til flest mulig er det digitalt og streaming som er veien å gå.
Hva har vært årets høydepunkt for bandets del?
Vokalist Maurice Adams svarer; Definitivt å spille Support for Ugly Kid Joe på Hard Rock Café i Oslo sommeren 2017, og at de nå også henger på veggen på Hard Rock Café legger bassist Morten Felumb til. I tillegg har vi tidligere vunnet Hard Rock Rising sin live-konkurranse. Det er en stund siden vi har vært med i en konkurranse. De andre er ikke så keen på dette, men jeg mener det kan være like viktig som å spille en «vanlig» gig. En viktig arena for nettverksbygging og å treffe de riktige folkene. Ikke minst å få spilt live, svarer Gitarist Tommy Fossli. Et annet høydepunkt var å vinne battle of the bands i 2012 på Rockefeller.
Hva har generelt vært høydepunktet for bandet så langt?
Å vinne en Marshall-konkurranse i 2015 og fått spille på Marshallfabrikken i Milton Keynes. Der vant vi beste vokalist, beste bassist og ikke minst fikk hilse på Mr. Marshall. Dette var en verdensomspennende konkurranse med fem band fra hele verden. Vi dro med oss et Marshall kjøleskap og en bass topp/kabinett i premie og mente selvsagt at vi hadde seieren i lomma, men det ble en 2. plass. Det var også gøy å varme opp for Black Debbath på Rockart i 2015. Ikke minst at vi begynner å dukke opp på diverse top-20 lister og får et navn. Vi har merket en tydelig merkbar økende suksess og anerkjennelse.
Skjer det noe spennende rundt bandet i tiden fremover?
Vi sitter blant annet å skriver nye låter nå, det låter bra så langt svarer vokalist Maurice Adams. Gitarist Tommy Fossli tilføyer; Vi føler vi har 5 sterke nye låter nå, og regner med at vi går i studio i løpet av året for å spille inn disse. Det er også noe annet spennende som ligger i luften, men det kan vi ikke si noe om enda, svarer trommis Jonas Dale litt hemmelighetsfullt.
Er grungen død?
Ja og nei… Grungen lever videre på sin måte. Spesielt i vår generasjon som vokste opp med grungen. Selv om den er ute av moten sammenlignet med 90-tallet, så lever den likevel videre.
Hvilke artister anser dere som de største inspirasjonskildene til Motorfinger?
Siden det er jeg som skriver de aller fleste låtene så må jeg si inspirasjonen hovedsaklig kommer fra Audioslave, Soundgarden, Black Sabbath og Stone Temple Pilots. Dette er musikk som kommer naturlig når jeg skal skrive en låt, svarer Gitarist Tommy Fossli. Dette med tanke på at jeg fra barndommen er Maiden, Metallica og Helloween(!)-fan.
Til slutt, kanskje det viktigste spørsmålet dere noen gang vil svare på; Star Trek eller Star Wars?
Star Wars, svarer Maurice Adams, Tommy Fossli, Morten Felumb, Jon Anders Lundh og Jonas Dale omtrent i kor. Selv ble jeg forbauset over at samtlige bandmedlemmer klarte å svare feil på det spørsmålet.
Live Long and prosper.
Harald Solberg
Og nå over til kveldens konsert…
Motorfinger Gamle Total Scene & Bar, Tønsberg 19.01.2019
Motorfinger (9/10) går på scenen litt over midnatt, og fyrer løs med Double Rainbow fra «Coming in Clear»-EP’n fra 2014. Det er fullt trøkk og bandet gir jernet fra første note. Dessverre er det et skuffende oppmøte foreløbig, men når de drar igang låt nr 2 Suffice, fra siste skiva «Evilution», begynner det å komme inn litt flere folk. Dette svinger veldig bra! Låt nr 3 ut er No One Left To Blame fra samme album, som sitter som ett skudd: Det tusler stadig inn noen flere folk. Lyden er bra og de få som er i publikum ser ut til å storkose seg. Vokalen er upåklagelig. Dette rykker bra i rockefoten! Under låten Neuroplasm, også fra siste album, så hopper vokalisten ned fra scenen og står og synger blant publikum. Der prøver han å fyre de opp enda mer, å det ser ut til å fungere. Dette er en flott allsanglåt som publikum hiver seg med på i refrenget. Det strømmer stadig inn noen flere publikummere, og plutselig var publikumet tripplet i størrelse.
Bandet drar i gang enda en ny låt, Sunflower, det er tøffe og seige riff med like tøff og seig vokal som fyller lokalet. En tøff trommeintro introduserer kanskje kveldens høydepunkt Blood Still Moves, og dette låter fantastisk bra. Det kommer blytunge riff fra scenen når Fuel dras igang fra bandets debututgivelse fra 2011. EP’n med det ironiske navnet «Best of EP». Dæven dette er tøft og kvelden har muligens fått ett nytt høydepunkt?
Da var det andre utgivelsen sin tur til å lufte seg litt med låten Arms of The Sun fra EP’n «Coming in Clear». Dette får opp varmen bra i publikum, med stående applaus roper folket «Mere! Mere! Mere!». Og da serverer de Feels Like This fra sisteskiva og leverer varene fra øverste hylle, låt etter låt. Alt låter bra, godt innøvd og bandet viser en stor spilleglede på scenen som smitter over på publikum. Slikt liker man. Dette er ikke bare en rutinekonsert eller jobb. Jeg blir rent imponert over bandets spilleglede, selv med bare noen titalls personer i konsertlokalet, så spiller de som om det skulle vært for flere tusen. Det mangler ikke på entusiasmen fra hverken scenen eller publikum.
Som første ekstranummer introduserer vokalist Maurice Adams låten Shadowman. En låt de ikke kan ennå, da dette er en helt ny låt de spiller for første gang live. Men det var lite som tyder på det, for dette høres absolutt lovende ut og sitter bra. Motorfinger avslutter med den første låten de skrev, Scream, men som aldri offisielt er utgitt. Gitarist Tommy Fossli distribuerte den til diverse radiokanaler når den var klar, og det ramlet inn 100.000 kr fra radiospilling i Finland. Men til sammenligning bare stusslige 131 kr fra norsk radio. Finnene vet å sette pris på god rock!
Konserten får faktisk 9/10 fra meg, på grunn av at låtene satt veldig bra, de var dyktige med publikum og bandet viste stor spilleglede til tross for et lite oppmøte. Det eneste som i grunn trakk litt ned var at det var en kort konsert, som bare varte ca 45 minutter med totalt 11 låter.
For kun 100 kr i døra, fikk man utvilsomt bra valuta for pengene!
Setlist:
Double Rainbow
Suffice
No one left to blame
Neuroplasm
Sunflower
Blood still Moves
Fuel
Arms of the Sun
Feels like This
Shadowman
Scream
Motorfinger består av:
Maurice Adams – Vokal
Tommy Fossli – Gitar
Morten Felumb – Bass
Jon Anders Lundh – Gitar
Jonas Dale – Trommer
Skrevet av: Harald Solberg
Bilder: Ramona Tuxen, Camilla Jørgensen, Aase Kristin Vestad-Smith og Harald Solberg
Frontfoto: Terje Dokken
I mer enn et tiår har Helle Stenkløv vært en av de viktigste metall-stemmene i eteren. Først med radioprogrammet Hammartid, men nå mest kjent for Jernverket. Programmet har dunket og gått de siste seks årene, først på Radio Rox og nå seinest på Radio Rock. I disse internett-tider benker dog ikke folk seg foran radioapparatene til faste tider lenger, og som en følge trekker Jernverket over i den mer fleksible podcastens rekker.
«Det at jeg går over til podcast handler ikke bare om at radiomediet har endret seg,» forteller Helle, «men også om at man kan jobbe mer fleksibelt med produksjonen. Er det en periode hvor det ikke skjer så mye kan jeg fokusere på å legge ut fra arkivet, er jeg på festival kan jeg spille inn femten intervjuer og slippe dem litt og litt. Jeg skal jo slippe både nye episoder og intervjuer fra arkivet der det eldste materialet er 9-10 år gammelt. Det blir en sjanse for folk til å høre igjen ting de kanskje gjerne skulle ha hørt en gang til, men som de aldri har fått sjansen til.»
Helle Stenkløv og Exciters John Ricci
Med en mangeårig historie er det etterhvert en bra bunke program å legge opp, blir dette tilgjengelig umiddelbart, eller vil det bli sluppet litt etter litt? «Det jeg har tenkt å gjøre for å gi det en liten pangstart, er å slippe ti episoder den 28. september. Deretter slipper jeg episoder stort sett hver fredag, enten helt nye ting, episoder fra arkivet eller også begge deler» forklarer hun.
I podcastformatet forsvinner musikken, men det er lovet spillelister for det som ble spilt i programmet. Du jobber nå da med å digitalisere sendingene og lage spillelistene som hører til? «Spillelistene har jeg, og det er bandene som setter opp disse. En del av intervjuene må jeg redigere på nytt, slik at det ikke blir helt tørt. Det blir lagt inn små snutter med musikk innimellom, musikk som er skrevet spesielt for Jernverket. En del av intervjuene er klippet opp ganske mye på grunn av radioformatet, men i podcasten får jeg muligheten til å dele hele samtalen. Jeg kan også lese inn ekstra materiale der det kanskje er noe som må forklares. Det eneste du ikke får er direkte musikk, den må du sjekke opp selv.»
Hva tenker du om det å skille musikken fra dialogen, radioformatet som sådan med prat ispedd musikk er jo ganske behagelig. «Jeg elsker jo radioformatet», sier Helle, «men akkurat nå tror jeg nok det beste for Jernverket er å bli mer tilgjengelig for folk. Jeg synes det er litt synd at musikkaspektet forsvinner, men da kan man jo også la være å spille de låtene man ikke liker eller man kan høre hele intervjuet uten avbrudd om man ønsker det. De små trudeluttene har jeg fått laget for å bryte av litt der det kanskje er et temaskifte i intervjuet, eller et unaturlig klipp der noen sier at man ikke vil snakke om et gitt tema. Et lite ti-sekunders brudd med en trudelutt nullstiller litt og setter tonen for et nytt tema.»
Hva med kontakten med lytterne dine, når man går fra en etablert radiokanal til å stå på egne bein? «Med podcast vet man også mer nøyaktig hvor mange som lytter og kan kan kommunisere bedre med dem. Man vet jo ikke om de som hører på radioprogrammet gjør det fordi de vil det eller fordi man tilfeldigvis sitter i en bil når man er på luften. Her har de selv tatt valget, man vet at det er en dedikert lytter. Det synes jeg er en stor fordel. Det blir kanskje lettere å finne ut hva de liker og hva de vil ha. Det er vanskelig å si, det kan jo være at de synes det er dritkjedelig – uten at jeg egentlig tror det.»
Du debuterer podcasten med en lanseringsfest på Kniven i kveld, hvor du intervjuer Dead Lord før de spiller. Er det noe du kunne tenke deg å gjøre oftere? «Intervju direkte foran et publikum som også kan bidra med spørsmål er et spennende format. Det har jo Kristopher Schau gjort med sitt Rekommandert, og Konspirasjonspodden har også gjort det. De gangene jeg har gjort det har det fungert veldig bra, så det gjør jeg gjerne mer av, » avslutter Helle.
Jernverket debuterer som nevnt med et smell og ti episoder på luften i kveld, med en såpass blandet dropspose som Enslaved, Saga, Europe, Antichrist og Diamond Head – og en rekke andre godbiter som du får bli en overraskelse.
Abonner på Jernverket via din podcastapp eller last ned episodene fra jernverket.com
De av dere som befinner dere i hovedstaden bør finne veien til Kniven Bar for lanseringsfest og konsert med Dead Lord! NB! Kniven Bar har nylig flyttet fra Bernt Ankers gate til Møllergata 32 (samlokalisert med Revolver). Mer info finner du på Facebook.
Med ca. to og et halvt års mellomrom har Ghost kommet med nye studioalbum, og i forbindelse med det også valgt en ny pave til å lede menigheten. Denne gangen heter albumet Prequelle, og bandet har valgt å gå for en yngre kardinal i front i stedet for den tradisjonelle paven (riktignok med et par eldre ledere i bakhånd). Vi søkte om en audiens hos den nye vinen, og ble innvilget en samtale via telefonapparutus koblet direkte til det Sataniske Vatikan.
Deres Eminense, aller først vil jeg få gratulere med nytt album, og om det ikke ville være for mye til bry lurte jeg på om De kunne fortelle litt om nyskapningen? “Jo, det var akkurat som med Meliora en lang prosess å lage det. Vi holdt på her i Stockholm i fire, nesten fem måneder med å spille det inn. Det var hardt arbeid, men ganske morsomt å lage skiva, og nå når den er ferdig så føles den veldig ren i sin intensjon og litt ærlig, noe som føles bra. Det føltes litt som den skiva som vi var tvunget til å gjøre nå, på dette punktet i Ghost sin karriere. Litt Welcome to My Nightmare.” Det første som slo meg etter å ha hørt gjennom albumet en seks, syv ganger var at i alle fall den første halvdelen var litt mer gitardrevet enn forgjengeren, selv om det sfæriske og orgelinnpakkede lydbildet fra kanskje spesielt Meliora og Popestar kommer sterkt mot andre halvdel. Hva har innspirert dette Deres Eminense? “Altså, jeg er jo gitarist fra starten, men jeg skriver jo de ulike låtene på ulike instrumenter, og man hører ganske ofte hva det er slags instrument jeg har skrevet dem på. Om man hører på de eldre låtene, for eksempel From the Pinnacle to the Pit, så hører man at den er skrevet på bass, og man hører på Deus In Absentia at den er skrevet på piano, osv. Og jeg skriver forskjellig helt avhengig av hvilket instrument jeg holder på med akkurat da. Så både Rats, Faith og til og med Dance Macabre er jo typiske gitarlåter. Witch Image også, mens Helvetesfönster ikke er det. Samme med Life Eternal, som jo er skrevet på en helt annen måte, for det kommer litt an på hvordan låten er skrevet. Jeg forsøker hele tiden å skrive ulike låter, jeg vil ikke ha en uniform som går gjennom alt, men hver låt skal ha sin egen scene som man benytter seg av.” Så det var ikke noe bevisst valg at det skulle være mer gitardriv her enn tidligere? “Nei, jeg tror folk har misforstått litt når jeg har sagt at albumet skulle bli tungt og mørkt, det var mest temaet og lyrikken jeg snakket om. For albumet i seg selv tenkte jeg at ikke bare skulle bli tung hard rock, men litt mer blandet. Så kunne man kanskje lagt opp skiva slik at man ikke hadde hatt Rats og Faith etter hver andre, for hadde man satt Faith på andresiden hadde jo lytteopplevelsen blitt annerledes.” Apropos det, utgivelsene Deres er jo veldig vinylvennlige, er det noe Hans Eminense tenker på når han setter opp rekkefølgen på låter, at det skal passe bra som to selvstendige sider på en vinyl? “Ja, absolutt! Hele skiva er laget for å være på en vinylplate, og jeg tror det er dritviktig i dag. Jeg forstår ikke hvordan mange artister tenker, når man jo selger vinyler og det er det formatet som gjelder, at de ikke tenker på å markedstilpasse produktet etter det, det er en grov feil mange gjør som jeg ikke skjønner. Men, jeg elsker jo vinyl, og tror alle mine favorittalbum er album som er som skapt for vinyl, og da må man tenke på et spesielt vis. Det skal være cirka 22 minutter på første siden, og cirka 22 minutter på andre siden, det er det man har å boltre seg på. Og da må det være en start og en slutt på begge sidene.”
Dance Macabre har jo allerede blitt nevnt, og det var vel kanskje den låten som traff meg aller først (i tillegg til teksten på refrenget i Pro Memoria), hvilket jeg også tror kommer til å være tilfellet for mange andre, hvilke låter er det som har etterlatt størst spor hos Hans Eminense? “Jeg har flere favoritter, men den som vokste mest mot slutten var nok Pro Memoria. Det er en gammel, eller ikke gammel, men en låt som har ligget der en stund, og den krevde litt jobb når vi spilte den inn, ettersom den skal inneholde litt ekstra av alt. Vi visste blant annet at den skulle ha den klassiske introen, og at når man lager sånne låter som er lange og seige så er det lett at de blir litt November Rain-farlig, det kan både bli en pannekake og det kan bli en versting av en episk låt. Og for at det skal bli ganske OK, så må man holde orden på alle biter og deler, og hva alle skal gjøre, hva alle instrumentene skal spille, hvor mye de skal spille, hvor ligger crescendoet, for det er lett å bare smelle på med alt som finnes. Det blir omtrent som Fem myror är fler än fyra elefanter, en gammel svensk barne-TV-serie, hvor en litt barnslig karakter får lov til å lage sin drømmekake, og på den har han pølser, sjokolade, seigmenn, bringebær, sennep, pannekaker, og alt mulig som han liker, og det blir jo naturlig nok bare ekkelt. Og det forsøker man jo å unngå når man lager musikk, og det er så lett i dag når man i studio har dataprogrammer med uendelige muligheter, da er det fort gjort å legge på alt for mye drit. En gyllen regel et eller annet sted sier at “desto mer drit man legger på, desto mindre låter det”, og Pro Memoria var en slik låt som krevde veldig mye gjennomtenking. Den krevde gjennomtenking og en plan, og når det falt på plass så føltes det veldig gjennomført ut og det ble veldig bra.”
En annen ting som skiller seg litt ut fra tidligere album er de instrumentale sporene, som tidligere bare har fungert som introer og korte mellomspill, mens denne gangen så har det blitt fullengders låter ut av dem. Hva var det som fikk Hans Eminense til å gå bort fra den tidligere formelen her? “Nei, men det var vel akkurat det, at når Klas Åhlund og jeg laget Meliora så var egentlig intensjonen der om at den skulle inneholde flere instrumentale deler enn den endte opp med. Og jeg synes Meliora ble kjempebra, men jeg synes at de små korte snuttene ble litt lettprog, en slags dårlig unnskyldning for å kalle det for prog. Og det var ikke meningen, det bare ble sånn. Så da bestemte jeg meg veldig tidlig for at den neste skiva skulle ha mange flere instrumentale, og hele, låter. For jeg liker det å skrive instrumentalt, og synes det er både heftig og gøy å utforske det, samtidig som vi trenger noen instrumentale låter i settet vårt. Men, nå ble det jo tolv minutter instrumentalt, og kanskje det var litt mye, men da blir det ikke like mange neste gang, hehehe.” Og den observante lytter vil jo også kjenne igjen temaer i disse to instrumentalene fra andre låter. “Ja, det stemmer, det er litt blandet fra ulike låter, og det er et tema der som kommer tilbake gjennom hele albumet. Også for at det skal føles litt filmatisk, og som en musikal. Man kan jobbe med samme melodi, men spille den på ulike måter, og det skal være en viss gjenkjennelsesfaktor. Når man kommer til et punkt sent ute i skiva, så skal du kunne høre en bit, men ikke forstå at du har hørt den tidligere. Så det er noen deler som blir presentert på forskjellige måter, som bare er støpt om litt.”
«Det religiøst ladede språket og de symbolene betyr mye for meg, så det er en lett måte for meg å orientere meg i den typen av eksistensielle spørsmål.» – Cardinal Copia fra Ghost, om bruken av religiøse uttrykk vridd til å passe Ghost sine tekster om mennesket.
Når man er inne på dette med tema så har jo også de tidligere Ghost-albumene hatt forskjellige temaer i varierende grad rent lyrisk. Synes Hans Eminense at det er lettere eller vanskeligere å skrive låter når man har et satt tema å forholde seg til? “Det kommer jo litt an på hvor robust temaet er. Mine album er jo hverken like tematiske som King Diamond eller Sabaton sine for eksempel. Det er ingen historie som de følger, eller personer, så det er ingen tidslinje. Det er nesten en slags allmenn sinnstilstand, litt som Iron Maiden gjorde før, at det er låter som på et løst vis har med noe å gjøre, eller som påminner en om noe, også bygger man videre ut fra det. Og jeg synes det er ganske bra å ha noen form for dypere mening bak en skive. Ofte når et album ikke har noen slik idé, eller rød tråd, så pleier det ofte ikke å bli så bra. Eller, jeg synes i alle fall ikke det. Men, som sagt så behøver det ikke å være Fatal Portrait, Them, eller Abigail heller. Du skal fortsatt kunne plukke ut en låt midt i uten å føle deg helt bortkommen i en historie som du ikke vet hva handler om.” Ghost har jo også tatt en rekke bibelske uttrykk og vridd litt på dem med et aldri så lite glimt i øyet, og det må jo være særdeles takknemlig å ha en nærmest utømmelig kilde av slike floskler som man kan benytte seg av? “Ja, altså jeg synes det er veldig interessant, for Bibelen handler jo ikke bare om Gud. Bibelen, og lignende skrifter, og hele det bildespråket handler jo egentlig om mennesket. Og det kan vi jo prate om i det uendelige, noe som åpenbart vil bli slitsomt i lengden, men vi gir jo bare ut album hvert tredje år. Men albumene handler jo om mennesker, og at vi skal dø, eller ikke, eller hvordan vi oppfører oss fordi vi tror at vi skal dø. Det er jo bare masse eksistensielle floskler. Men, det religiøst ladede språket og de symbolene betyr mye for meg, så det er en lett måte for meg å orientere meg i den typen av eksistensielle spørsmål. Og jeg synes det blir fint, det passer meg, og derfor så blir jo Ghost som det blir.”
Som Deres Eminense nevnte i sted, så var jo Klas Åhlund med og produserte Meliora, og føyet seg med det inn i tradisjonen med en ny produsent for hver utgivelse. Forskjellen fra de andre produsentene var jo at Åhlund, til tross for sin rockebakgrunn (spiller i Teddybears STHLM), kun hadde produsert popartister, mens de andre var godt kjent med å produsere andre rockeband. Hvordan vil Hans Eminense si at den prosessen foregikk denne gangen? “Denne gangen ble det en slags mellomting, for Tom Delgety har også gjort ganske mange ulike saker. Og det som ble veldig interessant med Klas det var jo at han er jo en rocker egentlig, men han hadde ikke gjort noen ordentlig rockeskive, så han hadde ganske mye kreativitet og idéer som skulle ut. Og det var gøy å få ta del i noens entusiasme over et album, og det er en entusiasme som er vanskelig å finne hos noen som gjør flere rockealbum i året. Tom som gjør veldig mange flere album enn Klas, og som jobber med mange flere ulike band har en litt annen innstilling, og en annen måte å jobbe på. Derimot er Tom veldig flink til å lytte. Han er en musikkfan og utrolig dyktig på å stille inn lyd. Han er veldig dyktig til å skape en stor, høy og tydelig lyd. Så det er litt ulike metoder som de har, men begge funker ganske bra. Helst ville jeg kanskje hatt en slags kombinasjon, men det var vanskelig å få til.”
Det er jo mange metalfans som liker å klage over mye rart, og ikke minst diverse band, og et av argumentene som jeg stadig hører om Ghost er at “de er ikke metal”, “de er for puslete”, og lignende ting. Og nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg har lest og hørt absolutt alle intervjuer som Deres Eminense og Dine Nameless Ghouls noensinne har gjort, men så vidt jeg har fått med meg så har Dere aldri gått ut selv og sagt at Dere er et metalband. Er det i det hele tatt noe Hans Eminense tenker på, eller er det bare musikkfans og oss pressefolk som på død og liv må putte Dere i en bås? “Nei, det er vel ikke noe jeg bruker så voldsomt mye tid på, nei. Men, jeg tror nesten det er lettere å se det utenfra, også kan man i alle fall se hva vi ikke er. Jeg tror nok at folk i dag, og spesielt de som er litt yngre, i alle fall yngre i hodet, har litt vansker for å se helheten og nyansene i rockehistorien. Om jeg sier Judas Priest så tenker de fleste på hvor harde de var på Painkiller, og glemmer hvor myke de var i forhold på Sin After Sin eller Sad Wings of Destiny, som også er album de fleste liker veldig godt. De fleste rockere synes jo at Sabbath Bloody Sabbath er veldig bra, men det er jo mange roligere låter på den, osv. osv. Det er mange band hvor man har en litt selektivt hukommelse. Det er litt som en forelder som ikke ser at sitt eget barn står og pisser på noen andre sin is. Det er så interessant, for selv om jeg synes at spørsmålstillingen til hvorvidt vi er et metalband er ganske uinteressant, så skjønner jeg jo hvorfor folk bryr seg om det. Jeg mener, når nu-metalen som jeg avskyr, kom på nittitallet, så ble jeg jo provosert av folk på skolen eller som jeg traff ellers, som ikke likte tung musikk før, men som kom og sa da at Limp Bizkit eller noe sånn drit var så bra. “Jammen, det er så tungt!” “NÅ skal jeg sette på noe tungt!”, så setter man på Altars of Madness, som de ikke likte. “Men det HER er jo faktisk tungt! Hvordan kan du mene at det der er bra, det er jo bare drit!” Men, det er jo ingen vettug konversasjon å ha, man kan jo ikke intellektualisere på den måten, det går ikke. Men jeg forstår virkelig mekanismen som får noen til å si at Ghost ikke er et hard rock band, det kan jeg også argumentere for. Men, vi er jo ikke et popband heller, ikke er vi indie, ikke er vi indiepop, eller tyggegummipop. Jeg vet ikke, classic rock kanskje? Det er rockemusikk, mer som Queen. Jeg vil spille sånn musikk som Queen spiller, det blir bra. Rock!”
Deres Eminense nevner jo det her med de yngre generasjoner sitt forhold til musikk, og i dag er det jo veldig vanlig å hoppe fra trend til trend, samtidig som den teknologiske utviklingen har gjort at alle vet alt som skjer verden rundt sekunder etter at det har skjedd. Allikevel så har Dere klart å holde en mystikk rundt bandet ganske lenge, og når man legger til de nevnte vinyltilpassede utgivelsene, så får man et lite gufs tilbake til 70- og 80-tallet, og kanskje ikke minst KISS. Hvordan har det vært å skulle holde på denne mystikken når verden er så liten som den er i dag? “Jeg tror det hjelper veldig at jeg ikke er interessert i sosiale medier i det hele tatt, og jeg har ikke noe personlig behov for å synes. Altså jeg er jo en artist, og av naturlige årsaker har jeg jo valgt selv å stå på scenen fordi jeg liker det, og fordi det er givende for meg. Og slik er det vel uansett om man heter Ghost, eller Mayhem, eller hva som helst. Man gjør det jo for å få oppmerksomhet. Men jeg som individ har ikke noe behov for å våkne om morgenen og ta et bilde av frokosten min, i påvente at to stykker skal synes jeg er flink til å lage brødskiver, jeg er ikke interessert i det. Nå for tiden som jeg vet sånn omtrent hvordan det er både å være ukjent og litt kjent, så synes jeg det er et nødvendig onde å bli gjenkjent. Misforstå meg rett, jeg elsker å være artist, det er knallbra! Og kjempepraktisk når jeg kommer inn i en platesjappe, eller skal inn på en bar, hehe. Men det er ikke bare kult heller, det kommer med en viss bagasje som jeg gjerne hadde etterlatt. Det som jeg tror skiller min tilnærming til mitt band, og de fleste andre band som har både eksistert og skapt noe i den samme perioden, det er at det eksisterer et helt diabolsk, frenetisk, jævla online sosialmedienærvær som alle styrer med hele tiden, som gjør at man ikke orker fordi det finnes ikke noe å bli fortapt i. Det er ikke så mye som er åpent for tolkning lenger. Mens når du og jeg vokste opp da fikk man jo nesten aldri se de store bandene, og i hvert fall ikke de små. De leste jeg om i fanziner. Jeg bare så et snodig svart/hvitt-bilde, og så stod det bare “EMPEROR!”, eller hva det nå kan ha vært. Jeg visste ikke noenting om dem, det eneste jeg leste var det som de skrev der. Og stort sett så ble jo det bare gjort av noen dumme tenåringer som kom med noen ubegrunnede spydigheter, så jeg måtte jo fylle ut resten selv. Og det var dritkult!”
«Jeg får vel bare være glad for at folk bruker så mye tid på å undre seg og diskutere det her.» – Cardinal Copia fra Ghost, om det faktum at enkelte fans hevder hardnakket at bandet faktisk bytter frontmann fra album til album.
Som Deres Eminense jo er innom her så var jo musikkbladene ofte den eneste informasjonskilden man hadde når det kom til sine favorittband, plateutgivelser, og lignende. Okej var jo store i både Norge og Sverige, i tillegg hadde vi norske Topp, og bodde man i nærheten av en by så kunne man kanskje finne Kerrang! eller Metal Hammer, mens nå er det jo flere og flere som går bort fra det fysiske formatet grunnet sviktende salg, oss selv i Metal Hammer Norway inkludert. Hvor mye hadde disse forskjellige bladene å si for Hans Eminense i Hans oppvekst? “Det hadde alt å si! Jeg ble jo fostret opp på en konsesjon som var basert på fysiske kjøp. Jeg kjøpte Metal Hammer på import nede i kiosken, det vil si jeg fikk moren min til å kjøpe, hehe. Noen av bladene var jo på tysk til og med, og jeg skjønte ikke et kløyva ord som stod der. Jeg ville bare ha plakatene, og sitte å se på bildene mens jeg fantaserte om hva det stod. Og jeg husker jo til og med i 92, når Metallica slapp A Year and a Half in the Life of Metallica, som var en av de første virkelige flue-på-veggen-dokumentarene, hvor man virkelig fikk se alt. Men, de forteller jo nesten ingenting, det handler jo bare om hvordan det var å lage albumet, og så får man se noen personlighetstrekk. Men man får jo ikke vite hvordan de bor, om de er gift eller om de drar damer. Nå i ettertid vet vi jo alt, men når man på den tiden altså gjorde et stort kirurgisk inngrep i innsynet på den måten, så var det til og med da fortsatt en diktert verden. Og for meg som elleveåring var det en av de mest inspirerende filmene jeg visste om, og innen jeg gikk i studio første gangen, så visste jeg hvordan man laget et album, og det var jo da Black Album. Og allerede innen jeg hadde spilt min første konsert, visste jeg hvordan man turnerte, og det var jo da Wherever We May Roam Tour, hehehe. “Det er sånn man gjør det her!” Det var jo kjempeinspirerende, og man kunne fortsatt fantasere om saker og ting. Man visste ikke alt, og jeg tror det er en stor svakhet i dag. Artister, og fremfor alt mennesker som ikke er ordentlige artister, men som skulle ønske de var det; de tror at jo mer jeg synes, jo mer jeg legger ut av meg selv, jo flere ‘likes’ jeg får, desto mer blir jeg lagt merke til. Men jeg tror ikke det er så bra i lengden.”
For å pendle litt tilbake til dagens utgave av Ghost, så har Dere jo også lansert en ny frontfigur i Deres Eminense, hva kan du fortelle om Cardinal Copia? “Tja, jeg er ikke sjef, det er Papa Emeritus Zero som er bossen, sammen med Sister Imperator. Cardinal Copia er jo der for å lære seg det som skal til, for han må jo fortjene sin hodeskallesminke, og det kommer til å ta tid. Og like mye som han skal lære seg hvordan han skal oppføre seg utad, og gjøre ting rett, så skal Papa Zero også forenes med tanken om at han kommer til å vandre heden akkurat som alle andre, og må overlate fakkelen til nestemann. Og det er litt det skiva handler om, død, overlevelse, og et sirkulært mønster. Man må tenke på at man har en viss tid, og at saker og ting faktisk forandres, noe som er ufravikelig, og ofte ganske bra. Man kan ikke sitte stille og ting kan ikke være på samme måten hele tiden. Det betyr ikke at man ikke skal omfavne det som har vært, men det betyr at man må forstå at det beveger seg fremover også.” Men Hans Eminense har ikke vært redd for at fansen skal reagere negativt på det at man går bort fra Papa-figuren? “Vi har jo en Papa, det er bare det at han ikke synger. Dessuten, om kardinalen spiller sine kort rett så blir han jo en Papa han også, hehe. Nei, altså jeg vil jo ikke spille ‘safe’ heller, det er ikke noe kult. Altså alle de bandene som jeg noensinne har elsket, de har ikke spilt ‘safe’, de har tatt risikoer. Man må våge!” For å fortsette litt i samme gate, så har man jo også de som for hvert album diskuterer om det faktisk er en ny person som synger, og som hevder hardnakket at man kan høre forskjell på stemmen. Er det noe Dere egentlig bare er tjent med, at det brukes tid på å diskutere rundt det? “Jeg leser jo ikke noe særlig kommentarfelt og slikt selv, men i den grad jeg blir gjort oppmerksom på det, så kan jeg bli litt forundret over at det ennå en gang tas opp. Jeg får vel bare være glad for at folk bruker så mye tid på å undre seg og diskutere det her. Jeg har vært med i band tidligere der ingen brydde seg, der et plateslipp ikke betydde noen ting. Det artige er jo det at de tror fordi stemmen har forandret seg med årene…altså stemmen er jo en muskel, og om jeg sangmuskulært var en overvektig innesitter for åtte år siden, så er jeg jo i dag en toppidrettsutøver i forhold. Jeg har jo gjort over 600 konserter, så det er klart at jeg har lært meg noen triks. Også tar vi jo oss litt bedre tid nå, Opus Eponymous ble jo spilt inn på bare noen få uker.”
«Poenget er liksom ikke å få folk til å brenne skivene våre, eller… Da må de jo faktisk kjøpe dem først og det er jo bra.» – Cardinal Copia fra Ghost, om bandets mottagelse i et så dypt religiøst land som USA.
Dere vant jo en Grammy for låten Cirice, og Dere blir jo stadig større i USA. Men hvordan vil Deres Eminense egentlig si at den generelle oppfatningen er av Dere i et så religiøst land som USA, kontra her i Skandinavia? “Til tross for at den gjengse oppfatning er at vår karriere har gått veldig fort, så har vi jo turnert ekstremt mye i USA. Om vi har gjort 600 konserter, så er minst 300 av dem spilt i USA. Så vi har jo spilt nesten over alt, og vi begynte på et ganske stabilt nivå med ca. 500 tilskuere, og deretter har vi gjort turné etter turné etter turné, så jeg tror at vi har kunnet etablere oss uten å ha noen stor kommersiell ‘bandwagon’ innen Cirice. Så når vi først fikk gjennombruddet med den låten og Grammy, så følte vi at vi allerede hadde vist våre intensjoner, om vi var ute etter å provosere eller ikke. Og jeg har jo valgt å ikke forsøke å provosere på det klassiske viset som man gjør i USA, med å ikke rekke opp hånda, gå ut i talkshow og si masse farlige greier, og svare på tiltale, for det er ikke det som er poenget. Jeg drar dit for å spille, for å jobbe, og jeg elsker å være i USA. Poenget er liksom ikke å få folk til å brenne skivene våre, eller…da må de jo faktisk kjøpe dem først og det er jo bra, hehe. Og jeg tror nok den tiden er litt forbi, at de nok lærte litt av alt dette, Tipper Gore og gjengen, at så fort man sier at noe er farlig, da blir det jo masse snakk om det. Så selger de masse skiver, også får du Columbine og hele den greia der. Og jeg vil ikke ha noe med det å gjøre, så jeg er glad for at det tok litt tid. Og selv om vi nå fikk det gjennombruddet med Grammyen, og vi blir spilt på radio, så hadde vi allerede etablert oss. Det har gått gradvis oppover.”
Med det så takker vi Hans Eminense ærbødigst for hans inspirerende ord, og ser frem til å møte resten av menigheten for messe på Valle Hovin i juli.
I fjor sto Ikonet Adam ”Nergal” Darski på Tons of Rock-scenen med Behemoth, som ubestridt frontmann i et av verdens største black metal band. Til sommeren er festivalen et av få stoppesteder som får oppleve den profilerte metal-artisten som blues-musiker.
– Norge har alltid vært noe spesielt for meg. Jeg har mange venner her og det var her mye av bakgrunnen for den musikken jeg har drevet med startet. Når noen foreslår en greie jeg synes er kul, er det ikke nei i min munn. Noe som var tilfelle da en av Tons of Rock-sjefene spurte om jeg ville spille på intimscenen på toppen av festningen.
Polske Adam ”Nergal” Darski har i løpet av de siste 20 årene gjort Behemoth til et av klodens største black metal-band. Men den hardtarbeidende og søkende musikeren lar det ikke være med det. I februar lanseres hans nye band Me And That Man. Metal-fansen kan fort få seg en overraskelse når de hører resultatet. Prosjektet har nemlig begge beina plantet i den gamle blues-tradisjonen.
– Jeg har alltid interessert meg for mye forskjellig musikk. Dette er noe jeg har gått og brygget på lenge og det har blitt en greie jeg bare må få ut av systemet. Det har absolutt ingenting til felles med det jeg driver med i Behemoth om man ser bort fra at all rock og metal på sett og vis har sine røtter i bluesen da.
Men at noen skal rynke på nesen er han ikke bekymret for.
– Vet du hva, jeg har på sett og vis oppdratt mitt eget publikum. Jeg har alltid hatt mange forskjellige prosjekter gående. Om det er man snakker om hobby eller en forretning, så er det viktigste at man er tro mot seg selv, og det er ingenting motsetning i noe av det jeg driver med.
I 2011 figurerte Darski som mentor i den polske utgaven av ”The Voice”, noe som falt mange av landets religiøse tungt for brystet. De siste årene har han blant annet åpnet flere barbersalonger og en nattklubb i hjemlandet.
– Jeg startet tross alt en barbersjappe og ikke en blomsterbutikk, ler han. Det er jo ganske mandig. Og ”The Voice” handler jo om å komme seg ut og stå på en scene. En av artistene mine sang Iron Maidens ”Run to the Hills” og hun var i syvende måned. Hvor kult er ikke det?
Me and that Man er resultatet av samarbeidet med eksilbriten, John Porter. En eldre blues-musiker som de siste 30 årene har bodd i Polen og har lang fartstid i sjangeren. Skal man tro Nergal hadde de aldri møtt hverandre før ideen kom på bordet.
– Jeg ringte han og introduserte meg og fortalte han hva jeg hadde i tankene, og om vi ikke skulle ta en middag og en prat. Og det var det. John er en fantastisk musiker og har ingen metal-referanser i det hele tatt. Det er derfor vi har forsøkt å styre unna de tradisjonelle metal-kanalene. Vi ville gjøre dette på sjangerens egne premisser. Så gjenstår det å se om folk liker det eller ikke. Plata er spilt inn, resten er utenfor vår kontroll.
Behemoth er kjent for spektakulære sceneshow med mye staffasje og høyt tempo, når Nergal trår ut på den intime festningsscenen på Tons of Rock er situasjonen noe ganske annet. Skremmer det deg å kaste bort det trygge rammeverket og den store produksjonen man kan gjemme seg bak med moderbandet?
– Det blir ikke mer nakent enn dette, så det er klart det blir en utfordring. Jeg brukte lang tid på å finne min egen stemme oppi det hele. Men det er jo slik man lærer og utvikler seg. Det blir et enkelt oppsett, men vi kan love at det blir mørkt og stemningsfullt.
Kan Me and that Man bli en stor greie for deg?
– Vel, Behemoth vil alltid være min hovedprioritet. Vi kommer til å gjøre konserter både i USA, Europa og Polen. Vi får se – dette var noe jeg hadde et behov for å gjøre. Det kan ta fyr, men det kan også støve ned, men jeg stresser ikke med det. Plata er ferdig og det er det som betyr noe. Jeg er allerede en vinner og kan dø lykkelig, smiler han fornøyd.
