Ace Frehley
Rockefeller, Oslo
07.06.2015

 

Som om ikke oppvarmingsbandet, finske Sala & So, var ille nok så ble det jaggu noen Axl Rose-takter på Ace også. Nesten en time etter bebudet scenestart begynte tonene til Fractured Mirror å sige over anlegget og det ble en unison glede over at romskipet til Ace omsider var i ferd med å lande. Kiss-fans ER Kiss-fans, tross alt.

Rocket Ride er første låt ut. Litt rustent i kantene fra Frehley, men han henter seg greit inn og har tross alt en rimelig fjellstø gjeng rundt seg. Backingbandet på denne turneen er hans gamle våpendrager og gitarist Richie Scarlet, hans etterhvert faste trommis Scott Coogan og bassist Chris Wyse som også spiller på Space Invader-skiva fra i fjor.

Singelkuttet Gimme a Feelin’ fra nevnte skive er neste, etterfulgt av Toys fra samme. Ace er litt varmere i trøya, men endog litt stiv. Mulig det er tyngdekraften som kødder med ham. Det fylles på med Imsdal før han kaster jakka og beveger seg over i Kiss-territoriet. Fortiden glemmer ingen, men det fremstår for min del litt underlig at han i løpet av kvelden er innom flere Kiss-låter han ikke var med på å skrive, i stedet for å holde seg til «sine». På Parasite er alibiet på plass dog, om enn stødigere enn utførelsen. Bedre går det på Love Gun, hvor Scoot Coogan gjør en glitrende Paul Stanley-aktig vokal. Den karen kan mer enn å dunke skinn, og godt er det.

Mer Kiss-relatert stoff følger – Richie Scarlet tar mikrofonen og introduserer Breakout, en låt han og Ace skrev sammen med Eric Carr under The Elder-perioden. For mange kanskje best kjent som Carr Jam ’81, selv om Ace også hadde den med på debutskiva til Frehley’s Comet. Nevnte Richie, ja, han ser ut som Keith Richards lillebror, har full kontroll på ethvert move i rockestjernemanualen og synger betraktelig bedre enn romfareren selv. Hyggelig av Ace å gi gutta i bandet tid i spotlight’en, det gir konserten variasjon og løfter kvaliteten.

Vi spoler frem til samtiden igjen, til tittelkuttet fra fjorårets Space Invader. En litt mer oppvarmet Ace er komfortabel på scenen, og uten mer mikk tar vi tidsmaskinen nesten førti år tilbake til Snowblind, klassisk Ace fra soloskiva. Mer Kiss for fansen, som ikke ser ut til å lide noen nød av det – Coogan tar atter mikrofonen og bandet skrangler i vei med Strutter.

«Er det høyt nok?» spør Ace, «for vi kan godt skru det opp litt!» konstaterer han før han introduserer Rolling Stones-coveren 2 000 Man, som leveres med god trøkk. Ace kan om han vil. Allsang står på menyen, kanskje ikke den mest vellykkede av slike seanser, men Rock Soldiers-låta egner seg godt til det, dog. Det manglet nok litt flyt mellom scene og publikum her.

Av alle ting får vi en bass-solo klemt inn her, Wyse er flink nok han, men det er jo totalt uinteressant og bortkastet tid. Ved regnbuens ende venter Strange Ways, nok en gammel Frehley-slager fra Hotter Than Hell-albumet. Her synger også unge Wyse, og det funker helt brukbart.

Når Ace så dukker opp med en ny og lysblinkende gitar anes det schlagertid de luxe, og ganske riktig – we’re back in the New York Groove, eller Oslo Groove som Ace benevnte det som i alle fall. Noe minus at han ikke fikk fyrt av noen raketter, gitaren så ladet ut og mannen har jo bæretillatelse, men det stoppet seg nok på noen meninger fra Oslo Brannvesen. Maybe next time.

En låt er jaggu nok synging for Ace – Richie er tilbake bak mikrofonen og dedikerer neste på lista til James Dean og alle andre som er «Too Young To Die». Låta kulminerer i en slags gitarduell med Ace som er alt annet enn underholdende eller vellåtende. «We got all fucked up in the 90’s», forteller Ace og fyller på med at det ble mye dop og drikkevarer, og jaggu en del kvinnfolk au.

Nytt gitarbytte, denne gangen røykladet for den klassiske comboen Shock Me og gitarsolo. Effekten og responsen fra fansen uteblir ikke, Ace er «still smokin’ after all these years». Signatureffekten kler ham fortsatt, selv uten romdrakt. Soloen i seg selv er klassisk Ace og det ser ut til at han får litt ekstra energi nå et stykke uti showet. Når midnatt slår fyrer Ace opp med Cold Gin og videre over i Rip It Out, begge godt levert før de stikker av scenen.

Vel tilbake for ekstranummer skryter Ace av at Oslo er beste publikum så langt på turneen – kanskje ikke så mye å legge vekt på ved turneens andre gig, men dog. Det hører liksom med til konsertklisjeene å skryte av lokalpublikummet. Mer Kiss for fansen står på programmet – først Detroit Rock City med Coogan på vokal før det rundes av med det som etter sigende er Ace sin favorittlåt fra Kiss-katalogen, Deuce. Igjen gjør Richie Scarlet en jobb utover det påkrevde.

Kiss-fansen gikk hjem rimelig fornøyde – Ace var i god form, om enn ikke hundre prosent innøvd i settet. Totalpakken er dog fetere enn sist Ace var på veien og Richie Scarlet mer enn veier opp for romfarerens litt sløve scenetilværelse.

 

Tekst: Jon Løvstad

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim