Alle innlegg av MHN

Accept + KORK @ Operaen: Musikalsk fyrverkeri!

Accept + KORK
Operaen, Oslo
26.06.2019

…og litt ekte også.

 

Da Accept [8/10] fremførte A Night to Remember med orkester på Wacken for et par år siden kom det vel ingen stor overraskelse at nettopp de gjorde en slik konsert – knapt noe heavy metal band har vel vært så soleklare for å gjøre denne koblingen mellom klassisk musikk og HM. Bandets låter har siden starten hatt en rekke klassisk inspirerte melodilinjer, kanskje tydeligst på Metal Heart-skiva, hvor tittelkuttet inneholdt deler fra både Tchaikovsky og Beethoven. Gitarist Wolf Hoffman har på egenhånd også gitt ut et par skiver med tolking av klassiske stykker, først Classical for snaut tyve år siden, etterfulgt av Headbangers Symphony i 2016, og det er nettopp herfra de fleste av de klassiske tolkningene er hentet.

Wacken-gigget ble sluppet på DVD seint i fjor, og i kjølvannet av turneringen for sisteskiva The Rise of Chaos kom tiden for å ta det klassiske oppsettet ut på veien. Symphonic Terror, som turneen heter, har til nå vært på rundreise i Tyskland, Ukraina, Russand, Bulgaria, Tsjekkia – og nå omsider også Norge. Der Accept for det meste har turnert med et fast ensemble, The Orchestra of Death, var det våre egne KORK som stilte til dyst i Operaen. Ikke ukjent med metallsjangeren, med tanke på deres innsats med Dimmu Borgir tidligere. Fjorten strykere, fire blåsere, organist og dirigent, prydelig sminket som Tobias Forges nære slektninger, forsterket Accept og deres fiolinsolist Ava-Rebekah Rahman i Operaen. Ny siden sist vi så dem her til lands er også bassist Martin Motnik, som steppet inn etter Peter Baltes i våres. Med det byttet står Wolf Hoffman igjen som eneste originalmedlem i bandet.

Settet vi fikk presentert var en noe nedjustert versjon, halvannen time av de vanligvis to. Mussorgskys En natt på Bloksberg åpner ballet, kjapt etterfulgt av Beethovens Scherzo og Pathétique før det bærer over i årgangs-Accept med Princess of the Dawn idet vokalist Mark Tornillo viser seg på scenen. Arrangementene kler hverandre – det elektriske gir de klassiske verkene en ekstra piff, mens strykere og blåsere legger en ekstra dimensjon i tungrocken. Dessverre var det nok litt utfordrende å få lyden til å klinge perfekt oppe på sidene av galleriet, men i salen fungerte det nok godt.

Ytterligere tre låter, de litt ferskere Stalingrad og Dark Side of My Heart samt årgangsrockeren Breaker, følger før det er tid for en tur innom Tchaikovskys Svanesjøen. Samspillet mellom band og orkester er det ingenting å utsette på, Wolf og turnégitarist Phil Shouse (vikar for Uwe Lulis, innlånt fra bl.a. turnébandene til Gene Simmons og Ace Frehley) byr godt på seg selv på scenen. Man føler kanskje litt generell tilbakeholdenhet i forhold til vanlige gig, men ikke stort. På venstre flanke briljerer Rehman på fiolinen, i kapp med Hoffmans solopartier.

Balansen mellom det klassiske og det rocka er bra, konserten flyter godt mellom sjangerne. Med Shadow Soldiers blir det igjen et litt mer driv, før Tchaikovsky igjen slipper til med sin arabiske dans. Aragonaise av Bizet avslutter den helklassiske avdelingen, med bandets kanskje mest markante «fusionslåt» Metal Heart tar over. Som tidligere nevnt inneholder den allerede partier med adapsjon av klassiske verker, og er jo også en erkesviske i katalogen – og går dermed rett hjem hos et ekstatisk publikum.

Ekstranummerne, om vi kan kalle dem det i denne versjonen av settet, blir to runder fra comebackskiva Blood of the NationsShades of Death, som har fått deler av vår egen Edward Griegs Dovregubbens hall som avrunding, og buldrende Teutonic Terror før de umiskjennelige riffene til sjangerklassikeren Balls to the Wall runger i operaveggene. Publikum lar seg åpenbart begeistre, det er egentlig imponerende å ha hatt dem sittende i halvannen time.

Åpningsseansen til årets Tons of Rock ble avsluttet med fyrverkeri fra operataket, en mer symbolsk handling enn noe annet. Det er grenser for hvor spennende fyrverkeri blir klokka ni om kvelden såpass tett innpå St. Hans i Norge. Det er ikke helt det samme i dagslys. Dog kan vi vel si at årets festival er åpnet på anstendig vis, og det med et smell.

 

Tekst: Jon Løvstad
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13301]

 

Accept Setlist Operaen, Oslo, Norway 2019, Symphonic Terror

 

Sweden Rock Festival 2019

Sweden Rock Festival
Norje, Sölvesborg
5-8.06.2019

 

Sweden Rock viste i år igjen at den er blant de beste i Europa når det kommer til festivaler med fokus på rock og metalsjangeren, og som er i størrelseordenen under ‘storby’ hva publikumsantall angår.

Dog var faktisk antall publikummere en av tingene jeg hadde å klage på etter fjorårets festival, som var den første etter Live Nation sitt oppkjøp, og det første året hvor jeg faktisk fant noe å klage på i det hele tatt. Årets utgave av festivalen var undertegnedes tiende på rad, og dessverre var noen av fjorårets ankepunkter fortsatt relevante. En ting er at de har solgt merkbart flere billetter, noe som sørger for større køer, mer trengsel, og tar bort litt av den klassiske Sweden Rock-følelsen, men det største problemet er fortsatt inngangene. At de har to inganger i samme enden av festivalområdet, hvorav en av dem innebærer at man må gå gjennom publikummet ved en av scenene, er en helt hjernedød løsning. Og akkurat som i fjor ødelegger det utrolig mye for de som bor på andre siden av festivalen, med den lange omveien det nå har blitt. Det bærer også denne anmeldelsen litt preg av da det er flere band som jeg faktisk ikke fikk med meg, grunnet den mer omfattende planleggingen som måtte til for å også rekke ting der man bodde, og å komme seg frem og tilbake. For det å bli inne på festivalområdet hele dagen, med de prisene på mat og drikke er relativt utelukket. Når det er sagt, så bød virkelig årets utgave på det som antagelig var det beste utvalget av mat de ti årene jeg har vært der, og ‘food court’-løsningen fungerte utmerket. I tillegg lærte de i alle fall en ting fra fjoråret, nemlig at å fjerne et par av toalettområdene ikke var et sjakktrekk, og disse var tilbake i år.


Onsdag

Men, over til det viktigste, nemlig musikken! Og for undertegnede startet det hele med en følelsesladet konsert som hyllet tidligere gitarist i The Hellacopters, Robert “Strängen” Dahlqvist, som gikk bort i 2017. Halvannet år etter hans bortgang ble albumet han jobbet med “Rock på svenska” gitt ut, og det var dette som stod i fokus under denne hyllesten, som hadde fått navnet Rock på svenska: en hyllning till Strängen (7,5/10). Med i bandet var flere av vennene til Strängen, som også hadde vært med og jobbet på albumet, samt noen andre kjente svenske musikere som Stefan Sundström, Nike Markelius og Chips Kiesby. Stemningen minnet litt om den på Øya i 2007 da Robert Burås ble hyllet der, men nådde nok ikke samme gåsehudfremkallende nivå, noe som selvsagt også har med det å gjøre at Burås-hyllesten skjedde bare en snau måned etter hans bortgangen. Men med låter som Farsan söp ihjäl sig, Rocken é inte död og allsangvennligeBangatan, var det absolutt en verdig hyllest, og da moren til Strängen kom ut for å holde en liten tale, var det ikke fritt for at det plutselig var noen rockere som slet med litt rusk i øyet også. Plass ble det også til Dundertågets Dom feta åren är förbi, som også var et av høydepunktene i det som var en fin minnesmarkering for en av denne anmelderens store gitarhelter de siste 20 årene.

Neste på mitt program denne onsdagen var årets første “Rainbow-konsert”, nemlig mannen som måtte avlyse i fjor, Joe Lynn Turner (7/10). Turner har jo vært en rekke ganger på besøk i Norge de seneste årene, og spilt med forskjellige besetninger bestående av norske musikere. En praksis han vel har benyttet seg av rundt om i hele Europa, nemlig å bruke et backingband bestående av yngre musikere fra gjeldende land/område. Også denne dagen hadde han et “lokalt” band, nemlig Dynazty som skulle spille sin egen konsert kun et kvarter etter den tidligere Rainbow-frontmannen. Denne praksisen er nok veldig praktisk for Turner sin egen del, rent økonomisk osv., men det gjør jo også at noe av magien på scenen uteblir. Dynazty spilte for all del mer enn godt nok de, og både stemmen og sveisen til Turner er nærmest uforandret siden 80-tallet, men litt av kjemien manglet dessverre. Heldigvis ble dette veiet opp med låter som få, om noen andre, konstellasjoner av Rainbow-familien spiller. Sanger som Death Alley Driver, Street of Dreams og Jealous Lover har i alle fall ennå til gode å figurere hyppig på settlistene til far sjøl etter at han plukket frem igjen Rainbow-navnet. At Turner nesten utelukkende holdt seg til sine ‘egne’ låter (med ett unntak i Long Live Rock ‘n’ Roll) var også et forfriskende trekk. Når man i tillegg fikk servert Déjà Vu og Rising Force fra tiden med Yngwie Malmsteen, samt King of Dreams fra det ene albumet han gjorde med Deep Purple, så ble det en rett så trivelig kveld i lag med JLT.

På vei til å sjekke ut mattilbudet, så sveipet mitt følge og jeg også innom den nestminste scenen der de gamle thrashmetalheltene i Death Angel stod for tur. Knurringen i magen ble etter hvert så hissig at vi ikke fikk med oss mer enn et par/tre låter, men det vi fikk med oss var faktisk riktig så overbevisende. Spesielt vokalist Mark Osegueda som viste prov på en rett så imponerende rekkevidde og utholdenhet. Fra matområdet rett utenfor den minste teltscenen der Dynazty så vidt hadde rukket sin egen konsertstart, fikk vi også med oss et par låter fra deres sett. Og selv om vi ikke så noe særlig, all den tid teltet virket fullstappet, så bygget i alle fall både det faktumet, og lyden av publikum opp under inntrykket av at det var meget god stemning der inne.

Til å avslutte den første festivaldagen fikk vi Skid Row (9/10), som siden 2016 har hatt den tidligere DragonForce-vokalisten ZP Theart bak mikrofonen. Og bare for å ha sagt det med en gang: han gjør en formiddabel jobb! Jeg så denne besetningen første gang på KISS Kruiset i 2016, og ble den gang nesten blåst av båten, og samspillet dem i mellom hadde ikke akkurat blitt noe dårligere siden den gang. Theart høres ut live slik som Bach gjorde på skive (men aldri har klart å kopiere helt live), og bandet virker også å ha fått en vitamininnsprøytning av denne utskiftningen. I alle fall sammenlignet med de to konsertene jeg så de spille med Johnny Solinger på vokal. Settet var nærmest (selvsagt) et rent best-of sett, med 7 låter fra det selvtitulerte debutalbumet og 5 fra oppfølgeren Slave to the Grind. Allerede fra start fikk vi fem kremlåter blåst unna på rad, eller hva sies til Slave to the Grind, Sweet Little Sister, Get the Fuck Out, Big Guns og 18 and Life?! Rachel Bolan fikk som vanlig skviset inn en hyllest til Ramones med sin versjon av Psycho Therapy, som ble etterfulgt av et par høydare til i I Remember You og Monkey Business. Ekstranummerne startet med den nyeste låta i settet, nemlig We Are the Damned fra bandets siste utgivelse Rise Of The Damnation Army – United World Rebellion: Chapter Two, før bandet tok en æresrunde med In a Darkened Room og Youth Gone Wild. En strålende gjennomført konsert, og et tidlig høydepunkt fra festivalen.


Torsdag

Dag to startet med en hinsides lang kø, noe som jeg aldri har opplevd tidligere på Sweden Rock. Den virket jo også veldig unødvendig da altså nok en gang hovedgrunnen var at begge inngangene var i samme ende av festivalen, og man samtidig har økt antallet man slipper inn. Kombiner disse to tingene med at Lillasyster skulle kjøre den offisielle markeringen av den svenske nasjonaldagen fra start, så får man 45 minutter i kø for å komme inn. Samtidig fikk man også med seg et av festivalens høydepunkter utenfor det som skjedde på scenene, da folket i kø plutselig brøt ut i allsang av den svenske nasjonalsangen. Til slutt kom man nå inn, og der lot jeg Lillasyster være Lillasyster for å så vidt rekke starten på Blaze Bayley (7,5/10) sin fjerde låt for dagen Virus. Jeg vet det er mange som er uenige med meg, men jeg er jo da altså en av de som synes at Bayley sin periode i Maiden har fått litt ufortjent mye pepper, og jeg synes det er flere godlåter blant de to albumene og b-sidene han spilte inn med bandet. Ikke minst den neste låten han spilte, som antagelig er undertegnedes favoritt-Maidenlåt faktisk, nemlig The Clansman. Blaze har kanskje mistet håret, men stemmen hadde fortsatt like mye kraft som i glansdagene, og selv om han ikke har den samme rekkevidden som Dickinson, så synger han fortsatt meget bra. Som Joe Lynn Turner dagen før holdt han seg kun til Maidenlåtene han selv sang på, og til tross for en rekke soloalbum de siste årene bestod settlisten utelukkende av Maidenlåter. Antagelig et klokt valg klokken halv ett om dagen på en festival, og etter hvert som publikum også ble varme i trøya så ble det riktig så god stemning. Noen stor underholder mellom låtene er ikke Bayley, og han kunne til tider være litt klein å høre på, men dertil bedre ble det da han så dro Man on the Edge, og ikke minst avslutningslåten Como Estas Amigos.

I det sluttonene av denne rang ut var det bare å snu seg for å få med seg litt sørstatsrock på hovedscenen. Årets første band på Festival Stage var nemlig Blackberry Smoke (8/10), og i solsteika som begynte å ta for seg på festivalsletta var de det perfekte lydsporet for denne ettermiddagen. Til tross for sine mange countryflørter har Charlie Starr og co. etterhvert bygget seg opp en trofast og relativt stor fanskareogså blant de hvis musikkpreferanser stort sett hører til i den litt hardere enden av skalaen. Men, nå er det jo heller ikke slik at Blackberry Smoke ikke vet å rocke, noe åpningslåten Waiting for the Thunder var et bevis på. Videre var det bare å drømme seg bort til den åpne landeveien under Run Away From It All, noe som virket bare et steinkast unna der man satt på gresset i solskinnet. Kort tid etter var det for øvrig på tide å reise seg, for One Horse Town er kanskje bandets mest kjente låt, og bød på både allsang og dansing i store deler av mengden. Bandet beviste da de spilte på festivalen for fire år siden at de har forstått viktigheten av å tilpasse settet sitt i forhold til publikummet, og fortsatte denne trenden i år. Både Nobody Gives a Damn og Flesh and Bone er nemlig blant bandets mer rocka låter, sistnevnte dog noe seigere enn førstnevnte. Avslutningsvis fikk vi også et par coverlåter, og mens Come Together fikk frem allsangen hos de fleste, så var det utrolig tilfredsstillende å høre bandet levere en knakende god versjon av When the Levee Breakes (tett opptil Led Zeppelins tolking av låta) som intro til sistelåten, Ain’t Much Left of Me. Jeg har ennå tilgode å ikke bli oppmuntret av en konsert med gjengen fra Atlanta, og de sviktet ikke denne gangen heller.

Neste band ut ble Lucifer (9/10), nok et band som jeg hadde gleden av å se dagens besetning for første gang på et KISS Kruise. Og etter å ha sett to av konsertene deres der, samt den de spilte på Blå i våres (les anmeldelse av den konserten her), så hadde jeg store forventninger til ekteparet Sadonis/Andersson og deres kumpaner. Og de innfridde til gagns! Det som skulle bli festivalens kanskje beste konsert startet med Phaux Phoenix, avslutningssporet på fjorårets Lucifer II. Totalt fikk vi hele 7 av 9 låter fra albumet, noe som bare beviser hvor stor tro bandet har på den nye retningen Nicke Andersson virker å ha geleidet dem i. Låten Dreamer er et av høydepunktene på albumet, og så var også tilfellet denne ettermiddagen. Adonis har både en fortryllende stemme og fremtoning på scenen, og man blir lett sugd inn i hennes verden, litt som om det skulle vært en messe. Og heller ikke helt ulikt hva Jinx Dawson bedriver, dog med litt mindre staffasje. Rolling Stones-coveren Dancing with Mr. D har blitt et fast innslag etter dens inklusjon på andrealbumet, mens Snow Blind av Black Sabbath derimot kom som en stor overraskelse, og en positiv en i så måte. Som nevnt i tidligere anmeldelser får man i større grad en følelse av at det er et band som står på scenen nå, enn med tidligere besetninger, og noe av grunnen til dette er at de låter utrolig tighte og godt samspilte. I tillegg til to låter fra førstealbumet, fikk vi også to ikke-albumlåter i form av Anubis og Ghosts, før det igjen var tid for en coverlåt, nemlig Motörheads Bomber. Kanskje ikke en like stor overraskelse da den har blitt spilt flere ganger de siste par månedene, men desto større overraskelse hvor bra låten faktisk stod til bandet. Kanskje ikke like bra til Adonis sin stemme, men resten av bandets bidrag holdt mer enn nok til bestått. En låt som derimot passer henne bedre er singelen California Son, som kanskje er det nærmeste hva man kan kalle en hit med bandet, og som vanlig var den også denne dagen et av høydepunktene. Det gledes stort til å se hva som blir det neste kapittelet i Lucifers bok.

Etter Lucifers herjinger gikk turen bort til hovedscenen, hvor et band (hvis inspirasjoner ikke var helt ukjente med herjinger selv) stod for tur, nemlig Amon Amarth (7,5/10). Vikingmetallerne er ikke spesielt prominente i min egen samling, men man har jo ikke klart å unngå å få med seg bandets appell og dertil voksende fanskare opp gjennom årene. Og selv om de sjangermessig ikke er helt min kopp te, så skulle det vise seg å bli en rett så trivelig aften i lag med gjengen fra Stockholmforstaden Tumba. Bandet vinner mye på sin uhøytidelighet, og Johan Hegg er en særs jovial frontmann. Bandet virket også spillekåte, og når de serverte en hitrekke med låter som The Pursuit of Vikings, Deceiver of the Gods, The Way of Vikings, og ikke minst monsteret som er Guardians of Asgard, så var det vanskelig å ikke la seg rive med. Vikinghjelmen som har blitt deres vante trommepodie var også med denne gangen, og selv om de ikke var noen match mot morgendagens hovedgjester, så bød de også på rikelig med pyro. Helt til slutt fikk vi Raise Your Horns og Twiligth of the Thundergod, og selv om de nok fortsatt ikke kommer til å figurere hyppig på mine personlige spillelister, så må jeg absolutt si meg imponert.

Et par andre karer som vet å underholde er Jack Black og Kyle Gass i Tenacious D (8,5/10). Og bare det faktum at de har holdt ut som band i 25 år burde være nok til å motbevise de som mener at de kun lever på (hovedsaklig) Blacks filmstjernestatus. I mange år holdt de seg kun i USA, med kanskje et par snarvisitter til England, men de siste 6-7 årene har de heldigvis utvidet turnéruten noe. Og selv om de ikke renner ned landegrensene av den grunn, så betyr det i alle fall at man denne sommeren har mulighet til å se dem på hjemlige trakter for andre gang på fire år. For mens vi nøt Rainbow-slagere i lag med Joe Lynn Turner dagen før, så stod Tenacious D på scenen i Oslo Spektrum. Rapportene derfra kunne melde at gutta var i slaget, og at spesielt JB var i vokalmessig toppform. Hele settet var lagt opp slik at de gikk kronologisk bakover i guttas katalog, hvilket betød at de begynte med en kort seksjon dedikert til fjorårets Post-Apocalypto, som var soundtracket til deres egen Youtube-tegneserie. Dette funket bra som en slags intro, og var greit å få unngjort før de gjøv løs på låtene folk virkelig ville høre. Riktignok var publikum fortsatt ikke på kokepunktet under låtene fra Rize of Phoenix, men både tittellåten, Low Hanging Fruit og Roadie er gode D-låter som hører hjemme i settet. Samtidig fungerte de bra som oppvarming for publikum, og deres stemmebånd. For resten av konserten var en ren parademarsj, hvor det aller meste av publikum sang med til hvert eneste ord. Kickapoo, Beelzeboss, Tribute, Wonderboy, alle de store hit’ene var der, og publikum gikk ikke mindre av skaftet da Jack Black skviset inn en liten snutt fra Take a Chance on Me under Double Team. Duoen har også hatt et mer eller mindre fast backingband de siste 15 årene, og også disse viste at de så absolutt er på høyden med både solopartier og arrangementer som varierte litt fra studioversjonene. Helt til slutt handlet det dog kun om Jack Black, Kyle Gass og publikum, da The D forlot oss med det velmenende rådet om å Fuck Her Gently.

Både lattermuskler og sangstemmen hadde fått varmet seg skikkelig opp før det som skulle vise seg å bli kveldens siste konsert for undertegnede, nemlig Def Leppard (5/10). Da bandet spilte på festivalen for fire år siden stilte jeg meg opp i den visshet om at jeg bare kom til å kjenne igjen et par låter. Stor ble derfor min overraskelse da jeg kjente igjen nesten alle. Bandet har nemlig aldri truffet meg helt, og jeg har aldri eid noen av albumene deres, inntil jeg fikk de tre første på vinyl for et års tid siden. Uten dette overraskelsesmomentet ble dog årets konsert av det noe kjedeligere slaget. For noe av grunnen til at de aldri har truffet meg helt, er fordi de stort sett beveger seg i et slags limbo mellom balladeland og den ordentlig harde rocken. Aldri helt pent og pyntelig, og aldri virkelig røft. Hovedvekten av settet ligger fortsatt på puddelrockalbumene Pyromania og Hysteria, men vi fikk faktisk tre låter fra det noe hardere andrealbumet High ‘n’ Dry også. Problemet var bare at disse også låt like daft som resten. Ellers spiller jo for øvrig gutta bra, og man fikk jo nær sagt alle de store hit’ene, men det manglet litt baller. Faktisk ble denne anmelderen så sigen i løpet av konserten at han rett og slett gikk og tok kvelden i god tid før ekstranummerne.

Bilder fra onsdag/torsdag:
[espro-slider id=13515]


Fredag

Fredagen bestod for undertegnede av en rekke avbrutte og endrede planer og avtaler, samt at vi alle fikk en aldri så liten skyllebøtte fra oven, så det første bandet jeg fikk sett ordentlig var faktisk et godt stykke ute på dagen.

Til gjengjeld var det en av de store av året, nemlig ZZ Top (6,5/10). Gutta må vel være ganske nære å inneha rekorden for lengstvarende besetning i et rockeband, men selv etter nesten 50 år sammen så later de til å stortrives i hverandres selskap. Og ikke minst så det ut som de fortsatt koste seg på scenen. Allikevel tok det litt tid før de fikk ordentlig liv i publikum, og det måtte superhiten Gimme All Your Lovin’ til før de fikk skikkelig respons. Til gjengjeld var det bare store glis og allsang å skimte på dette tidspunktet, før det roet seg betraktelig igjen låten etter. Godlåter som I’m Bad, I’m Nationwide og  I Gotsta Get Paid klarte heller ikke å rykke nevneverdig i den kollektive rockefoten. Det gjorde det derimot da bandet satte i gang med Beer Drinkers & Hell Raisers, og derfra og ut kom perlene på en snor. Just Got Paid, Sharp Dressed Man og Legs avsluttet hovedsettet, mens La Grange og Tush var de første to ekstranummerne. Da de så avsluttet det hele med en løssluppen versjon av Jailhouse Rock, og man skimtet to gedigne smil inni skjeggene til herrene Gibbons og Hill, så er det vanskelig å ikke bli sjarmert. Men både dette, svenske farger på forsterkerkabinettene, og pelskledde gitarer til tross, så ble det litt for tamt og siderumpa til tider.

Siden ZZ Top avsluttet 10 minutter før deres tilmålte tid var omme, rakk man også en liten tur bortom food-court’en før neste band ut, og man fikk testet en matbit fra sjappa med det velklingende navnet Mother Fucking Burgers. Deretter var det bare å strene bort til den neststørste scenen der Disturbed (7,5/10) gjorde sin entré. Kvartetten fra Chicago har av mange blitt kastet inn i den utskjelte nu-metal-sjangeren, men til tross for enkelte grep lånt fra den industrielle delen av rockelandskapet, vil jeg allikevel heller klassifisere dem som et moderne hardrockband enkelt og greit. De åpnet med Are You Ready fra fjorårets Evolution, en låt skapt nettopp til dette formålet. David Draiman fremstod som vanlig som en kommanderende frontmann, og publikum lystret villig. Den første tredjedelen av settet inneholdt ikke de helt store kanonene, men da kvartetten Stupify, Voices, Land of Confusion og Ten Thousand Fists kom på rekke og rad, var det ingen som husket de fem første låtene uansett. Bandet skal også ha kred for at de ikke hverken lente seg alt for mye på debutalbumet The Sickness, som av mange fortsatt regnes som deres beste, eller at de overøste settet med nye og mer “ukjente” låter fra fjorårets utgivelse. For selv om dette var de to albumene de spilte flest låter fra, så fulgte både Immortalized og Ten Thousand Fists hakk i hel, med bare én låt mindre hver av dem. Totalt spilte de låter fra alle albumene, og det var den eminente Inside the Fire som fikk æren av å avslutte hovedsettet. Både tekstene til Disturbed og de små talene til Draiman i mellom låtene går ofte på at vi må stå sammen mot både det ene og det andre, og har en tendens til å bli litt vel amerikansk til tider. Noe som vel også har vært litt av ankepunktet til de som ikke liker det som skulle bli dagens første ekstranummer. For oss 99% andre var derimot coveren deres av The Sound of Silence ett av de store høydepunktene. Draiman fikk her virkelig vist prov på hvor god stemmekontroll og sangteknikk han faktisk har, og da bandet gikk av scenen for andre gang var det til en av festivalens hittil største applauser. Bandet kom selvsagt på scenen ennå en gang, for ingen Disturbed-konsert er vel komplett uten “ooh-ah-ah-ah-ah”-allsang. Down With the Sickness avsluttet som vanlig det hele. Og etter å ha konstantert at vi alle var flinkere til det velkjente åpningsropet enn han stakkaren som forsøkte det samme på karaoke bare for å bli en Youtube-hit, så vendte vi nesen tilbake mot hovedscenen for dagens høydepunkt.

Siste band ut på Sweden Rocks hovedscene fredag var KISS (8/10), og med seg i de 19 semitrailerne sine, hadde de det de på forhånd hadde lovet at skulle være deres største show noensinne. De aldrende herrene Simmons og Stanley, med sine hakket yngre kumpaner Singer og Thayer, er ute på sin End of the Road-turné, og etter å ha rasket over store deler av USA i våres, er altså turen nå kommet til Europa. 45 år etter starten er KISS nå altså ute på siste reis. Endelig vil noen si, faktisk også noen av fansen, som har sterke meninger om både medlemmer, sminke, settlister, stemmebruk, osv. For det skal bandet ha; det er få, om noen, som har så dedikerte fans som KISS har! Og det er vel kanskje en ting som utenforstående ikke forstår helt, hvordan det går an å bli så opphengt i og detaljfiksert på ett band. Den minste lille ting om bandet som kan diskuteres har nemlig enten blitt gjort det, eller vil bli det, og som en av disse die-hard fansene, så føler jeg egentlig ikke noe behov for å forklare meg i det hele tatt. Enten skjønner du det, ellers så gjør du det ikke. Så for at de som ikke er like skrudde i hodet som meg skal få noe ut av mine skriblerier, skal jeg forsøke å avstå fra å dra opp for mange av disse diskusjonstemaene her.

Settlisten bød ikke på de store overraskelsene, og det i seg selv var vel heller ingen overraskelse, all den tid det altså er snakk om en avskjedsturné. Det hele begynte med Detroit Rock City. Mens det velkjente åpingsriffet gikk et par ekstra runder for at de tre i front skulle kunne bli senket ned til scenegulvet på hver sin podd, fikk publikum også for første gang se den storslagne produksjonen bandet har med seg. 11 bevegelige oktagonale podder henger i taket, og fungerer som både skjermer og lys, i tillegg til altså privatheiser. Bak Eric Singer henger en gigantisk åttekantet “innrammet” skjerm, og samtidig stiller bandet i flunkende nye kostymer av året. Det skulle gå slag i slag med hitlåter, og av de seks første var det vel kun Say Yeah (også kveldens nyeste låt) som må kunne regnes som å ha et snev av obskuritet over seg, selv om den også var med på forrige turné. Paul Stanleys stemme hørtes adskillig bedre ut under låtene enn under snakket mellom dem, og med tanke på stemmeprakten hans de siste ti årene, så er det liten tvil om at han får noe hjelp fra bakrommet på de vanskeligste partiene. Gene Simmons har vært den som har dratt mye av lasset de siste par årene, og han gjorde en formidabel jobb også denne kvelden. Spesielt War Machine var enorm, komplett med flammespytting.

Hyggelig er det også at 100,000 Years har funnet veien tilbake til settlisten etter å ha vært mer eller mindre utelatt i nesten ti år. Som seg hør og bør inneholdt denne også Eric Singer sin trommesolo, mens etterfølgeren Cold Gin inneholdt Tommy Thayer sin gitarsolo. God of Thunder inneholdt selvsagt Gene Simmons sin bassbuldring/blodspytting, men han har droppet å ta flyveturen opp til lysriggen på denne turnéen under signaturlåten. Evigunge Paul Stanley er fortsatt like lysten på å besøke publikum, og også denne gangen fløy han ut over publikum til sin egen stjerneformede plattform. Da var det selvsagt tid for det som på mange måter har blitt hans signaturlåt Love Gun, og også I Was Made for Lovin’ You ble fremført med Stanley blant publikum. Da han så hadde kommet seg tilbake på scenen var det klart for siste låt i hovedsettet, og en av bandets aller beste låter noensinne, Black Diamond. Etter at Stanley selv hadde kjørt introen tok som vanlig Singer over leadvokalen, og som de siste par turnéene så fremstod han også denne kvelden som den beste vokalisten i bandet. Interessant var det også å legge merke til at med utelatelsen av Shock Me så ble Tommy Thayer stående uten en enste leadvokal.

Etter en liten pustepause var det klar for en ny variant av en gammel slager, nemlig Beth. Denne gangen fremført med Singer sittende ved et baby grand piano. Hvorvidt han faktisk spilte på det skal ikke jeg begi meg ut på å tippe, men det var jo noe nostalgisk og fint over hvordan resten av bandet kom traskende bort til han i det han sang linjen “’cause me and the boys will be playin’… all night”, om enn også noe erkeamerikansk utspekulert rørende. Det eneste låtbyttet som har blitt foretatt i settlisten siden USA-runden i våres, er at Do You Love Me har blitt byttet ut med Crazy Crazy Nights, og det var sistnevnte som nå stod for tur. Og den ble gjennomført med akkurat så mye ballonger, konfetti, flammer og bomber som den tittelen tilsier at den fortjener. Dette varte selvsagt også gjennom sistelåten Rock and Roll All Nite, og bandet har virkelig overgått seg selv når det gjelder sceneproduksjonen, akkurat slik de lovte. Når man legger til at bandet låt tight som en åletrang skinnbukse på en solfylt festivaldag, og at Paul Stanley hørtes bedre ut enn han gjort noen gang på denne siden av 2010, så ble det en riktig så fornøyelig avslutning på denne fredagen. At Stanley får litt hjelp over de største kneikene er i alle fall med på å gjøre det til en bedre opplevelse for tilskuerne, så da får det heller være greit.

Det er snakk om en frontmann og et band som egentlig ikke har noe å bevise lenger, men som er ute på en siste æresrunde og da handler det vel mest om å gjøre det til det beste showet man kan, for så mange forskjellige fans og publikummere som mulig. Derfor forventet jeg heller ikke all verdens spenstig settliste, så i stedet for å klage over den velger jeg heller å takke et av tidenes største band for et for meg 35 år langt følge. Dere sørget for en utrolig mye morsommere oppvekst, og jammen har dere ikke bidratt til å sprite opp jevnt og trutt etter den også. Dere er også grunnen til at jeg selv står på scener med jevne mellomrom og også til at jeg i det hele tatt gjør disse anmeldelsene. Takk!

Bilder fra fredag:
[espro-slider id=13561]


Lørdag

For de som kjenner sin metal, kanskje med en forkjærlighet for undersjangeren med ‘power’ tilført først i navnet, men som ikke har hørt om Demons & Wizards (8/10), så holder det strengt tatt å nevne at det er Jon Schaffer og Hansi Kürsch som står bak prosjektet. For de høres nemlig akkurat slik ut som du tenker når du hører de to navnene: Gallopperende gitarriff fra herr Schaffer, og Kürsch’ sin kraftfulle og melodiøse vokal i front. Bandet har bare to album å plukke fra, og valgte derfor å også ta med et par låter fra hvert av de to karene sine hovedband, nemlig Iced Earth og Blind Guardian. Noe som faller enda mer naturlig da både gitarist nummer to, bassist og trommis også er fra de forannevnte bandene. Men det hele startet med originalmateriale, og det låt beintøft helt fra start. Kürsch har en enorm stemme, og selv om Schaffer ser litt mer ut som en kontorist etter at han har klippet seg kort, så er han fortsatt en riffmester av høyeste orden. Spesielt Crimson King var med på å varme opp publikum til det som skulle komme. Etter denne var det nemlig tid for Burning Times (IE) og Welcome to Dying (BG), og den allerede gode stemningen steg enda et par hakk. Men dette skulle vise seg å bare være en forsmak på hva som ventet under den neste bolken med låter fra moderbandene, for stemningen under I Died for You var til å ta og føle på, og allsangen runget under refrenget. Når dette så ble toppet ytterligere under Valhalla var det bare å ta av seg festivalhatten. Og ikke minst var det noe ekte med gleden man så blant publikum. Fra mitt ståsted bivånte jeg tre karer som åpenbart ikke kjente hverandre, som tilfeldigvis kikket på hverandre med verdens største smil mens de sang, skålet og endte opp med armene om skuldrene til hverandre mens publikum “tok over” refrenget. Et bedre bilde på at rock og metalfans er en stor familie skal det godt gjøres å finne. Da Kürsch leverte et ekstremt skrik under Fiddler on the Green, skvatt også kompisen min ved siden av meg opp fra sin horisontale stilling på gresset i sommersola, og rakk til og med å stille spørsmålet “hva faen er det som skjer nå?!” (i positivt ladet form), før vokalisten kontrollert gikk over til refrenget. Så får man bare håpe at det ikke blir 19 år til neste gang, slik som de spøkte med da de takket for seg.

For å være helt ærlig så visste jeg ikke helt hva jeg forventet da vi så tok turen bort for å se Green Jellÿ (5/10). Og da de til alt overmål startet det hele med Three Little Pigs, den eneste sangen de aller fleste kjenner med bandet, visste jeg i hvert fall ikke hva som ventet resten av konserten. Litt satt ut ble man også av alt som skjedde på scenen, en scene som var overfylt av fans med overdimensjonerte “hjelmer” i alle mulige fasonger fra Green Jellÿs absurde univers. Vokalist Bill Manspeaker så ut som om han hørte hjemme i et hardcore punk-band, mens de andre medlemmene som utgjorde dagens band var kledd som alt fra Elvis til bussjåfører. Hva de får ut av å ha hele fem (!) gitarister i bandet, rent lydmessig vet jeg ikke, men kanskje det er slik at de alltid har noen til å dekke over når andre utfører diverse ablegøyer. Manspeaker introduserte bandet som “the shittiest band in the world”, oppfordret alle til å stadig rope “Green Jellÿ sucks!” og til å vise bandet fingeren. En gutt fra publikum ble også hentet opp på scenen til en av låtene, og så noe vettskremt ut der han ble posert fremst på scenen, i det som nok var litt lengre tid en hva faren hadde forventet da han løftet han opp. Etter et par låter fikk han slippe unna, og publikum fikk i stedet beskjed om å tilbe en kar som kom ned fra scenen iført en kumaske, og dermed selvsagt ble introdusert som “The Cow God”. Rett etterpå feiret vi Manspeakers sønns bursdag ved å synge “Happy birthday, fuck you!”, og et av hans spontane påfunn var å be publikum ta av seg t-skjortene og svinge de over hodet, hvilket de følgelig gjorde. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva det var vi var vitne til denne ettermiddagen, men jeg ble i alle fall minnet på at de også har en snasen versjon av Anarchy in the UK, kalt Anarchy in Bedrock, som var med på soundtracket til John Goodman-filmen om The Flintstones.

Vi var litt mer sikre på hva vi hadde i vente da Hammerfall (7/10) tok til scenen: Mer powermetal! Svenskene har holdt det gående i over 25 år, og dette var den syvende gangen de spilte på festivalen. De har sågar skrevet en låt til deres siste album, Dominion, som fungerer som både en hyllest til landet Sverige og festivalen Sweden Rock, samt metallen og dens fans generelt. Men, mer om den senere, for de sparket det hele i gang med allerede ti år gamle Legion, og vi skulle ikke lenger enn til låt nummer tre før publikum tok av. Så er da også Renegade en av de aller best kjente låtene deres, og også en av de som satt best denne dagen. For det virket som om ting gikk litt på autopilot denne kvelden, og selv om bandet for øvrig spilte bra, og Joacim Cans sang bra, så manglet litt av gnisten. Dette gjorde publikum godt opp for, og de beviste nok en gang at de er en av grunnene til at Sweden Rock fortjener å bli omtalt som en av de beste festivalene i Europa. Litt mer liv ble det også i bandet under ekstranumerne, og den allerede nevnte (We Make) Sweden Rock fikk i alle fall god respons, selv om den ikke akkurat er noe nytt mesterverk i Gøteborgernes katalog. Mesterverk er vel knapt nok Hearts on Fire heller, men dæven så morsomt det er når det trøkker skikkelig som det gjorde under denne. En helt godkjent gjennomføring av Oscar Dronjak og hans kumpaner.

Så var det tid for festivalens siste hovedband, og i år tidligere enn noen gang. Rainbow (7/10) gikk nemlig av scenen klokka halv elleve, et tidspunkt hvor tidligere festivalavsluttere knapt har rukket å komme i siget. Et sig som godeste Ritchie Blackmore dessverre aldri kom helt inn i. Låtutvalget var det fint lite å si på, all den tid man vet at Rainbow-navnet er mer en paraply for Blackmore å stille seg under når han vil spille rock igjen, og da Deep Purple som Rainbow, mer enn det er en faktisk videreførelse av selve Rainbow. Noen Purple-låter har det jo stort sett alltid vært i Rainbow sine sett også, og det eneste som vel talte for at han med fordel kunne byttet ut et par av disse med flere Rainbow-låter, var at vokalist Ronnie Romero taklet de bedre. Nå skal det sies at mannen sang som en semigud, og med unntak av en ørliten spansk aksent, som kunne være irriterende når du først hørte den, nailet han det aller meste som ble kastet etter han. Han virket bare enda tryggere i Rainbow-land enn i Purple-land. Hva så med sjefen sjøl, og min favorittgitarist gjennom alle tider? Jeg var for ung til å se han med Purple, og har aldri fått somlet meg til å se Blackmore’s Night, så dette var faktisk første gangen jeg så mannen live. Og selv om det selvsagt var stort, så må jeg si at jeg ble litt skuffet. Det så for all del ut som om han koste seg på scenen, men selve gitarspillet var slurvete og uinspirert. Soloene satt aldri helt, og det ble mer småplukking enn de melodiøse og fantastiske soloene han er kjent for. Heldigvis så reddet nostalgifaktoren og magien som fortsatt ligger i låtene opplevelsen, for med materiale som Spotlight Kid, Mistreated, Man on the Silver Mountain, All Night Long, Stargazer (tidenes nestbeste låt), og ikke minst tidenes beste låt Burn, så skal det en del maltraktering til for at det ikke blir trivelig.

Det var i alle fall nok til undertegnede fløt på en liten lykkeboble helt tilbake til huset vårt, og dermed lot Behemoth være Behemoth, i den visshet at jeg uansett ville få se dem på Tons of Rock. (Nå viste det seg at Behemoth avlyste på kort varsel, og at Myrath steppet inn i deres spot på Rock Stage etter å allerede ha spilt et sett i Rockklassikerteltet tidligere på dagen). Nok en Sweden Rock Festival er over, og nok en gang kan jeg allerede love nå at jeg skal tilbake neste år! Vi ses!

Bilder fra lørdag:
[espro-slider id=13613]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

 

KISS @ Sweden Rock Festival

KISS
Sweden Rock Festival, Sölvesborg
07.06.2019

 

Siste band ut på Sweden Rocks hovedscene fredag var Norgesaktuelle KISS, og med seg i de 19 semitrailerne sine, hadde de det de på forhånd hadde lovet at skulle være deres største show noensinne.

De aldrende herrene Simmons og Stanley, med sine hakket yngre kumpaner Singer og Thayer, er ute på sin End of the Road-turné, og etter å ha rasket over store deler av USA i våres, er altså turen nå kommet til Europa. 45 år etter starten er KISS (8/10) nå altså ute på siste reis. Endelig vil noen si, faktisk også noen av fansen, som har sterke meninger om både medlemmer, sminke, settlister, stemmebruk, osv. For det skal bandet ha; det er få, om noen, som har så dedikerte fans som KISS har! Og det er vel kanskje en ting som utenforstående ikke forstår helt, hvordan det går an å bli så opphengt i og detaljfiksert på ett band. Den minste lille ting om bandet som kan diskuteres har nemlig enten blitt gjort det, eller vil bli det, og som en av disse die-hard fansene, så føler jeg egentlig ikke noe behov for å forklare meg i det hele tatt. Enten skjønner du det, ellers så gjør du det ikke. Så for at de som ikke er like skrudde i hodet som meg skal få noe ut av mine skriblerier, skal jeg forsøke å avstå fra å dra opp for mange av disse diskusjonstemaene her.

Settlisten bød ikke på de store overraskelsene, og det i seg selv var vel heller ingen overraskelse, all den tid det altså er snakk om en avskjedsturné. Det hele begynte med Detroit Rock City. Mens det velkjente åpingsriffet gikk et par ekstra runder for at de tre i front skulle kunne bli senket ned til scenegulvet på hver sin podd, fikk publikum også for første gang se den storslagne produksjonen bandet har med seg. 11 bevegelige oktagonale podder henger i taket, og fungerer som både skjermer og lys, i tillegg til altså privatheiser. Bak Eric Singer henger en gigantisk åttekantet “innrammet” skjerm, og samtidig stiller bandet i flunkende nye kostymer av året.

Det skulle gå slag i slag med hitlåter, og av de seks første var det vel kun Say Yeah (også kveldens nyeste låt) som må kunne regnes som å ha et snev av obskuritet over seg, selv om den også var med på forrige turné. Paul Stanleys stemme hørtes adskillig bedre ut under låtene enn under snakket mellom dem, og med tanke på stemmeprakten hans de siste ti årene, så er det liten tvil om at han får noe hjelp fra bakrommet på de vanskeligste partiene. Gene Simmons har vært den som har dratt mye av lasset de siste par årene, og han gjorde en formidabel jobb også denne kvelden. Spesielt War Machine var enorm, komplett med flammespytting.

Hyggelig er det også at 100,000 Years har funnet veien tilbake til settlisten etter å ha vært mer eller mindre utelatt i nesten ti år. Som seg hør og bør inneholdt denne også Eric Singer sin trommesolo, mens etterfølgeren Cold Gin inneholdt Tommy Thayer sin gitarsolo. God of Thunder inneholdt selvsagt Gene Simmons sin bassbuldring/blodspytting, men han har droppet å ta flyveturen opp til lysriggen på denne turnéen under signaturlåten. Evigunge Paul Stanley er fortsatt like lysten på å besøke publikum, og også denne gangen fløy han ut over publikum til sin egen stjerneformede plattform. Da var det selvsagt tid for det som på mange måter har blitt hans signaturlåt Love Gun, og også I Was Made for Lovin’ You ble fremført med Stanley blant publikum.

Da han så hadde kommet seg tilbake på scenen var det klart for siste låt i hovedsettet, og en av bandets aller beste låter noensinne, Black Diamond. Etter at Stanley selv hadde kjørt introen tok som vanlig Singer over leadvokalen, og som de siste par turnéene så fremstod han også denne kvelden som den beste vokalisten i bandet. Interessant var det også å legge merke til at med utelatelsen av Shock Me så ble Tommy Thayer stående uten en enste leadvokal.

Etter en liten pustepause var det klar for en ny variant av en gammel slager, nemlig Beth. Denne gangen fremført med Singer sittende ved et baby grand piano. Hvorvidt han faktisk spilte på det skal ikke jeg begi meg ut på å tippe, men det var jo noe nostalgisk og fint over hvordan resten av bandet kom traskende bort til han i det han sang linjen “’cause me and the boys will be playin’… all night”, om enn også noe erkeamerikansk utspekulert rørende. Det eneste låtbyttet som har blitt foretatt i settlisten siden USA-runden i våres, er at Do You Love Me har blitt byttet ut med Crazy Crazy Nights, og det var sistnevnte som nå stod for tur. Og den ble gjennomført med akkurat så mye ballonger, konfetti, flammer og bomber som den tittelen tilsier at den fortjener. Dette varte selvsagt også gjennom sistelåten Rock and Roll All Nite, og bandet har virkelig overgått seg selv når det gjelder sceneproduksjonen, akkurat slik de lovte.

Når man legger til at bandet låt tight som en åletrang skinnbukse på en solfylt festivaldag, og at Paul Stanley hørtes bedre ut enn han gjort noen gang på denne siden av 2010, så ble det en riktig så fornøyelig avslutning på denne fredagen. At Stanley får litt hjelp over de største kneikene er i alle fall med på å gjøre det til en bedre opplevelse for tilskuerne, så da får det heller være greit.

Det er snakk om en frontmann og et band som egentlig ikke har noe å bevise lenger, men som er ute på en siste æresrunde og da handler det vel mest om å gjøre det til det beste showet man kan, tfor så mange forskjellige fans og publikummere som mulig. Derfor forventet jeg heller ikke all verdens spenstig settliste, så i stedet for å klage over den velger jeg heller å takke et av tidenes største band for et for meg 35 år langt følge. Dere sørget for en utrolig mye morsommere oppvekst, og jammen har dere ikke bidratt til å sprite opp jevnt og trutt etter den også. Dere er også grunnen til at jeg selv står på scener med jevne mellomrom og også til at jeg i det hele tatt gjør disse anmeldelsene. Takk!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13271]

 

KISS Setlist Sweden Rock Festival 2019 2019, End of the Road World Tour

 

KISS @ Spektrum

KISS
Spektrum, Oslo
07.05.2017

 

Denne saken ble, grunnet mystiske omstendigheter, aldri publisert i 2017. Så da synes vi det er passende at den endelig ser dagens lys i disse dager, da Kiss er på vei Norge for siste (?) gang!

 

————-

Vi gir dere et innblikk i hvordan en die-hard KISS-fan opplevde helgen da «The Hottest Band in the World» besøkte hovedstaden for første gang på fem år, og Oslo Spektrum for første gang på atten.

For det er nemlig like greit å legge alle kortene på bordet med en gang: KISS er denne anmelderens favorittband nummer én, så det å være 100% objektiv er nok rett og slett ikke mulig (ikke at noen klarer å være det uansett). Samtidig så er det ikke nok å bare konsentrere seg om de 90+ minuttene som bandet står på scenen for å skjønne hva en fan får ut av et slikt besøk.

Det hele startet nemlig kvelden før, på lørdag. Overalt i byen kunne man allerede se mangfoldet av KISS-trøyer, og flere av utestedene kjørte overvekt av bandet på spillelistene sine. For de nest-mest dedikerte (de mest dedikerte var i Stockholm og så dem der) var det også fest på Aye-Aye der vår egen redaktør, Espen, stod for musikken, og hvor folk strømmet til fra nært og fjernt, både i inn- og utland. Det var forbrødring og søstring, og felles for alle var at alle var i kjempehumør og med en kribling i magen som man bare får når en vet at noe stort er i ferd med å skje.

Det samme humøret og kriblingen møtte en også dagen etter, da man tidlig på ettermiddagen møtte resten av arméen på Hard Rock Café. Da til nok en tilstelning satt i stand, som kvelden før, i samarbeid mellom KISS Army Norway og The KISS Bastards of Norway. Denne gangen var oppmøtet enda større, og faktisk så rant det nesten over med folk i de gamle isbarlokalene, i så stor grad at undertegnede valgte å høre dagens første coverband, Unmasked, fra utsiden.

Bandet hadde tatt turen fra Bodø, selvsagt for å overvære kveldens hovedrett, men også for å gi fansen en forrett med sine egne tolkninger av litt mere obskure låter fra heltenes repertoar. Som vanlig leverte de et meget bra sett, og det er forfriskende å høre låter som KISS selv enten aldri har spilt, eller sjelden har spilt, fremføres med slik innlevelse og fokus på det musikalske. Så snart de var ferdig var det bare å bevege seg ned til åstedet fra kvelden før, nemlig Aye-Aye, der nok et coverband, og enda flere folk ventet.

Og på turen nedover Karl Johan kunne man høre kjente toner fra stort sett alle uteserveringene, og overalt var det glade folk med kjente motiver på bekledningen. Vel fremme rakk vi akkurat å bestille oss en øl før Sweet Pain gikk på scenen; et band bestående av mer eller mindre lokale musikere som hadde ligget i hardtrening den siste tiden til denne, deres første og siste konsert. Og gjett om de leverte! Om mulig overgikk de faktisk Unmasked, og de låt overraskende tighte der de serverte oss nok et sett med låter som våre store helter sjelden fremfører selv. Heller ikke de kjørte på med sminker og kostymer, så å si at det var slik man kunne forestilt seg at det var å se KISS selv i en liten bar i New York rundt 74-75 blir litt feil, men det hørtes i alle fall slik ut.

Så var det endelig tid til å bevege seg de få meterne bort til Oslo Spektrum, og finne plassen sin i god tid før den legendariske introen: «You wanted the best, you got the best! The Hottest Band in the World: KISS!” Teppet gikk ned med et smell, og bandet startet festen med Deuce. Og for å ta det først som sist, KISS (7/10) ser bedre ut enn de har gjort på mange år! Creatures of the Night-kostymene som de tok i bruk igjen til fjorårets KISS Kruise er en fryd å se på etter alt for mange år med de klumpete og fæle Monster-kostymene.

Deilig er det også å se Gene Simmons igjen forsøke å ta tilbake litt av Demon-personaen sin etter å ha vært den fjollete bestefarsutgaven en stund. Og i løpet av kvelden skulle det bli klart at Gene virkelig har tatt på seg sin del av ansvaret, der andre deler i maskineriet ikke er like velsmurte. For en annen ting som det kan være like greit å bli ferdig med en gang: Nei, Paul Stanley sin stemme låter overhodet ikke bra. Han sliter noe voldsomt, og til tider får man mest vondt av å se på han, for han er nok inderlig klar over det selv, og man ser at han vil så veldig gjerne. Men, det som også kom frem i løpet av Shout It Out Loud og Lick It Up, er at de andre i bandet jobber steinhardt for å hjelpe han. Eric Singer tar på seg størsteparten av koringshjelpen, men også Tommy Thayer og Gene Simmons trår hjelpende til. Og når det kommer til selve sceneopptreden så trenger ikke Paul noe hjelp, han er rett og slett i uforskammet god form til å være 65 år, selv om muligens hårene rundt six-packen er noe fremhevet.

Etter allsang med Gene under I Love It Loud, Love Gun, og en Firehouse med tilhørende flammeblåsing, var det så tid for et ømt punkt under konserten for mange fans, nemlig Shock Me med Tommy Thayer på vokal. Jeg har ikke tenkt til å ta hele diskusjonen om Tommy og Eric, og sminke og alt det der. Men jeg må innrømme at jeg kan skjønne de som ikke liker at Thayer gjør en låt som i så stor grad knyttes opp mot Ace Frehley som person. Når det er sagt så gjorde Thayer en særdeles bra versjon, og han leverte også under den påfølgende gitarsoloen, som var komplett med «raketter» fra gitarhalsen. Faktisk så viste han at han i godt voksen alder har fortsatt å utvikle seg til å bli en enda bedre gitarist. Og at selv om han kanskje ikke har den aller største utstrålingen på scenen, så har han i alle fall fått utviklet sin egen stil litt mer, i stedet for å kopiere alle Ace sine gamle bevegelser.

Bandet hentet inn igjen Flaming Youth til fjorårets USA-turné, og siden den før det ikke hadde blitt spilt live siden sitt unnfangelsesår, så var nok dette en hyggelig overraskelse for de fleste. Når salen så ble mørk, og det buldret noe voldsomt fra høyttalerne, så visste man at det var tid for Genes vante «bass-solo». Hvor han også spytter blod, og flyr opp til sitt podium på toppen av lysriggen før han setter i gang med War Machine. Og selv om denne låta var ett av kveldens høydepunkter, så savnet man kanskje God of Thunder til akkurat denne seansen.

Så var det tid for kveldens store overraskelse (skjønt Paul gjorde det samme i Valhall i 2010). For etter å før på dagen ha blitt informert av vår tidligere nevnte redaktør, at Norge var det landet hvor Unmasked-albumet, og dets singel Shandi, faktisk gjorde det best på listene, så dro Paul en impromptu versjon av nevnte sang sammen med publikum til stor glede for, og høylytt jubel fra de aller fleste.

Etter en hardere (heldigvis) versjon av Crazy Crazy Nights enn den fra albumet, og nok en god prestasjon av Gene med Cold Gin, så var det klart for kveldens yngste låt, nemlig Say Yeah fra Sonic Boom. Og av alle låtene de kunne valgt fra de to siste albumene, så er nok dette blant dem som har det største potensialet live, med sine allsangvennlige partier, og var således et godt valg. Det gynget også godt av bandet da de dro den gode gamle Let Me Go, Rock ‘N’ Roll. Og selv om vi fikk et lite Spinal Tap-øyeblikk da Paul ikke fikk lov av teknikerne til å fly ut til podiet sitt under Psycho Circus, så la ikke dette noen nevneverdig demper på avslutningen av konserten med undertegnedes favorittlåt Black Diamond, og rockens nasjonalsang Rock And Roll All Nite. Konfettien fløy veggimellom, varmen fra flammene kjentes godt opp på tribunen, og bandet fyrte av flere bomber enn en middels liten krig. Man kan aldri få nok bomber under en konsert!

Selvsagt tok de turen tilbake på scenen, og det var herlig å se at Gene ikke hadde tatt seg bryderiet med å fjerne creperemsene som hang fast i kostymet hans mens de var en tur på bakrommet. Kveldens kanskje svakeste fremføring kom i form av første ekstranummer, I Was Made for Lovin’ You, mens en av kveldens sterkeste kom i form av det andre, og kveldens aller siste, nemlig Detroit Rock City. Da hadde også Tommy og Gene besøkt publikum i hver sin kurv som ble ført over mengden av to svære robotarmer, og i det lyset kom på til tonene av God Gave Rock ‘N’ Roll to You II, så var det svært lite annet enn smil å se blant folkemengden.

Så selv om man kan trekke for at 1) stemmen til Paul er sliten, 2) at settlista kanskje ikke er den mest spennende og 3) at grafikken på storskjermen til tider kan være litt tacky. Så kan man også kontre med 1) at mannen tross alt er 65 år, han fikk meget god hjelp fra resten av bandet, og de fleste fans vet hva de går til, 2) godt over halvparten av de folkene de trakk til et utsolgt Spektrum er ikke blodfans og kjenner stort sett bare til de mest kjente låtene, og ville blitt dertil skuffet om disse ikke kom, samtidig som det stadig kommer flere yngre fans som ikke har rukket å lære seg flere enn disse. 3’ern? Det er KISS, hva forventer du? Så må det sies at det var utrolig herlig å se KISS i Oslo Spektrum igjen i stedet for byens mest upersonlige og døde konsertlokale, Valhall. Og i tillegg så leverte de et show uten sidestykke.

Men, en liten negativ ting, som ikke bandet kan klandres for, er publikums til tider slappe innsats. Om man husker tilbake til reunionkonsertene, eller sjekker disse på Youtube, så var det nemlig et vanvittig trøkk på disse to konsertene, mens det denne gangen adskillig roligere. En grunn er selvsagt at mye av publikummet har blitt eldre, men hovedsakelig er det på grunn av all denne fordømte mobiltelefonbruken. Jo mer en tenker over det, jo mer blir man faktisk for et forbud mot mobilbruk på ståplass. Hvordan man skal håndheve det igjen er et annet spørsmål. I sum gir dette altså konserten en sjuer, men om man skulle gitt hele helgen en karakter så hadde det blitt en klar tier! For som min gode venn Mark, som kom over fra London, sa: «Dette var min 66. KISS-konsert, og opplegget rundt er det beste jeg noen gang har opplevd!»

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13234]

 

 

KISS Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway, KISSWORLD 2017

 

Symphony X @ Rockefeller

Symphony X
Rockefeller, Oslo
21.05.2019

 

Endelig var tiden kommet for et etterlengtet norgesbesøk fra ett av progmetallens mest anerkjente band. Det er allerede nesten 12 år siden Symphony X sist spilte her på berget, som support for Dream Theater i Oslo Spektrum.

Symphony X er et band fra Middletown, New Jersey på USA’s Østkyst. De har siden debuten i 1994 gitt ut 8 studioalbum med progmetal fra aller øverste hylle. Russell Allen tok over mikrofonen etter originalvokalist Rod Tyler fra og med skive nr to, The Damnation Game.

Russell Allen har i tillegg til Symphony X også gitt ut 4 album med vår egen Jørn Lande, under navnet «Allen-Lande». Dette ga meg, og helt sikkert flere andre, et lite håp om at Jørn Lande kanskje skulle dukke opp som gjesteartist i løpet av kvelden når de først var i samme nabolag, men dessverre skjedde ikke det.

Russell Allen er i tillegg også vokalist i «supergruppen» Adrenaline Mob; De har også en tøff tid bak seg etter enn fatal ulykke 14. juli 2017, da turnébussen deres ble truffet av en lastebil etter de hadde stoppet langs veien etter en punktering i Micanopy, Florida på vei til en konsert i St. Petersburg. Denne ulykken var svært alvorlig og bassist David Zablidowsky mistet livet. Og Russell Allen, gitarist Mike Orlando og trommeslager Jordan Cannata ble hardt skadet. I tillegg fikk turnémanager Jane Train så store brannskader at hun dessverre døde av 5 uker senere som følger av dette. Dette var heller ikke den eneste tragedien for bandet. Den 20. Mars 2015 ble trommeslager A.J. Pero (også i Twisted Sister) funnet bevisstløs i turnébussen og ble erklært død som følge av hjerteinfarkt.

Symphony X (8/10) går på scenen klokken 21.15 og åpner med «Iconoclast», tittellåten på forrige album fra 2011. Det er ganske bra stemning fra starten av og låten avløses av «Evolution (The Grand Design)» fra V: The New Mythology Suite. Det ble høy taktfast respons fra publikum på de roligere med riffing partiene i låten. Bandet drar deretter i gang «Serpent’s Kiss» fra Paradise Lost albumet. Dette låter steintøft og groovy, med med tøffe riff. Liten tvil om at dette faller i smak og låten sitter som ett skudd! Midt i låten tar de en liten introduksjons-«pause», hvor bare trommene spiller i bakgrunn og Russell introduserer alle i bandet før de fullfører resten av låten, med stor allsang på refrenget.

Allen drar så ned tempoet litt og tar en liten prat med publikum. Han forteller litt om ulykken, hvordan tiden har vært i ettertid og hvor vanskelig det var å komme seg ut på veien igjen. Men takker familien og bandet for at de fikk dratt han opp igjen etter den tunge tiden og at han nå er glad for å kunne hedre sine avdøde venner. De roer så ned, med den passende «Without you» også fra siste albumet. Publikum har forståelig nok roet seg merkbart ned, men synger med på refrenget her også!

Det ble plutselig fart igjen når de fyrer løs med «Domination», så over på «Run With The Devil», etterfulgt av «Sea Of Lies». Det virker som at folk er svært fornøyd med konserten så langt, med allsang i de fleste låtene. Så kom, etter min mening, kveldens høydepunkt og den låten som folket i salen sang mest med på; «Set The World On Fire». Den avsluttes med et tøft langt metal-skrik fra Allen det sto respekt av!

Deretter kom klisjéene som perler på en snor. «Thank you all and good night!». De bukker, går av scenen og demper scenelyset. Publikum roper og klapper forventningsfullt, som seg hør og bør, etter mere. Symphony X liker å tease litt, og lar folkets bønn melkes litt før lysene kommer på igjen, til alles store «overraskelse». Omsider dukker de opp på scenen igjen, til vill jubel. Hvem hadde trodd? For de som ikke hadde brukt tiden til å gå på do, ble det stund til neste mulighet. Som encore var det den episke 24 minutter lange «The Odyssey» som sto for tur, fra albumet med samme navn som sto for tur.

Konserten avsluttes med litt prat fra scenen. Symphony X leverer en flott konsert med topp stemning. Høydepunktene var, etter min mening, «Serpent’s Kiss» og «Set The World On Fire». Personlig savnet jeg litt låter fra de 4 første skivene, men jevnt over en meget bra konsert.

 

Tekst: Harald Solberg
Bilder: Terje Dokken

 

 

Symphony X Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, European Tour 2019

 

Devin Townsend @ Edderkoppen

Devil Townsend
Edderkoppen Scene, Oslo
01.04.2019

 

Onkel Devin inviterte sine 350 nærmeste norske venner til en særs hyggelig samling med sang og historier, i det som, omstendighetene tatt i betraktning, nærmest ble som en bestestue å regne.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg funderte en liten stund på hvordan jeg skulle angripe denne anmeldelsen, fordi det var overhodet ingen vanlig konsertkveld vi fikk overvære på Edderkoppen. Ikke at noe hvor Devin Townsend er involvert vil passe den beskrivelsen. Som ren underholdning stod kvelden til en soleklar tier, mens selve den musikalske delen ble litt overskygget av de andre elementene, og dermed kanskje bare nådde en åtter. Men, dette ble tross alt annonsert som en hyggelig kveld i lag med en av metalverdens kanskje mest uhøytidelige og jordnære karer, hvor alt det utenommusikalske var lagt føringer for (til en viss grad) på forhånd, så da blir jo spørsmålet om vi fikk det vi ble solgt? Og det gjorde vi så absolutt! Dermed blir det en velfortjent toppkarakter på Devin Townsend (10/10).

Allerede fra start av fikk vi en pekepinn på hvor kvelden skulle bære; da han unskyldte seg for at klesvasken hadde hopet seg opp i løpet av tre uker på veien, og at derfor et par indiske harembukser var det eneste rene han hadde å bruke. Før han plutselig fant ut at laptop’en hans var død, og han måtte løpe ned i garderoben for å hente ladeledningen, mens vi forhåpentligvis ikke diskuterte buksene hans.

Vel tilbake på scenen forklarte han tanken bak showet, og også grunnen til at hans bruk av ekko var så viktig i skriveprosessen. Tanken var nemlig å vise oss hvordan låtene hørtes ut i sin opprinnelige form, da de ble unnfanget. Og det var her ekkoet kom inn, for å hjelpe han med å huske en tone, og fortsatt høre den mens han fant den neste. Etter så å ha vurdert hvorvidt han skulle starte showet rolig eller tungt, gikk han for det første alternativet, og satte det hele i gang med Funeral fra Ocean Machine-prosjektet.

I løpet av kvelden skulle vi få låter fra de fleste av hans konstellasjoner, som nevnte Ocean Machine, i tillegg til Strapping Young Lad, DT “solo”, DT Band og DT Project. Og til tross for at Townsend opplyste oss tidlig om at han hadde en liten forkjølelse, var det lite vi merket til det på neste låt Deadhead, som gikk over i Terminal. Spesielt under den første halvdelen av denne komboen fikk han bevist at hans aggressive vokal også lar seg kombinere med et akustisk lydbilde, om enn i en litt mer dempet og tilbakeholdt utgave. Love? ble naturlig nok ikke like bombastisk og aggressiv som albumversjonen til SYL, men dertil hysterisk med både alternativ tekst og musikkstil.

Townsend hadde en veldig åpen og fin tone med publikum hele kvelden gjennom, og heldigvis skjønte publikum hvor grensen gikk på dette området, og i stedet for å pepre og avbryte mannen med skjennerende kommentarer kvelden gjennom, så funket de fleste utbruddene fra salen som humoristiske tennplugger. Som da en kvinnelig fan kom med noe som hørtes ut som et ukontrollert gledeshyl midt i en låt, hvilket selvsagt gjorde at Devin stoppet på samme sted neste gang i låten for å høre om hun hadde et til på lager. Eller som da en kar på litt gebrokkent engelsk ropte etter Vampira, og Devin trodde han ropte “torpedo!”, og dermed lurte på om det var en advarsel slik at han burde ha dukket. Hvilket han takknemmelig gjorde da en annen ropte dette igjen senere, på et tidspunkt hvor Devin hadde snakket seg bort og satt seg fast i sine egne tanker, slik at det faktisk fikk en forløsende effekt.

En forløsende effekt hadde også antihelten Ziltoid, som gjestet scenen før det bar ut i Solar Winds fra det første albumet om det kaffedrikkende romvesenet. Like sikkert som at Ziltoid-dukker vil gi seg til kjenne under enhver Devin-konsert, er det også at den nydelige Ih-Ah hører hjemme i hvert eneste akustiske sett med mannen, om ikke hvert eneste livesett generelt med han. Let It Roll og Sister skled sømløst over i hverandre, før Coast fikk æren av å avslutte musikken i første akt. Det var nemlig på forhånd lagt opp til at billettkjøpere kunne sende inn spørsmål til The Dev.

Live Q&A med band har en tendens til å kunne bli en relativt traurig greie, med spørsmål som for den gjengse fan pleier å være både uinteressante og kjedelige, men denne gangen fungerte det meget godt. Noe av æren for dette må nok også gå til herren i søkelyset, som både ga ærlige og utbroderende svar, i stedet for drøvtyggede formelarksvar som de fleste band lirer av seg i slike settinger. Så er han også en formiddabel historieforteller, og blander man det med en galskap og en humor som i alle fall treffer denne anmelderen, så har man et man et godt utgangspunkt uansett spørsmål.

Som seg hør og bør i en teatersal, så var det også lagt inn en 20 minutters pause, men hvorvidt dette egentlig var nødvendig er en annen ting, noe også Devin selv påpekte etterpå. Ikke minst fordi han trengte litt tid på å komme inn i det hele igjen. Derfor ba han oss om å fortsette å prate i noen minutter til, mens han bare satt og lekte seg litt med gitaren, som han sa “litt som en gitarist i hjørnet på en café”. Når han så følte seg klar var det Hyperdrive som stod for tur, etterfulgt av noen av Townsends første musikkminner. Hvorpå han også forklarte sin kjærlighet til musikaler, og hans egen idé til en musikal som foreløpig er lagt på vent i påvente av de nødvendige midlene til å bringe hans absurde story til live. Etter dette falt det han selvsagt helt naturlig å spille Bring Him Home fra Les Misérables.

Etter Thing Beyond Things innrømmet Townsend at han fortsatt slet med å finne tilbake til det musikalske sporet, og valgte i stedet å starte den andre delen av Q&A’en i et håp om at det kanskje skulle trigge noe. Denne gangen fikk publikum i salen mulighet til å stille spørsmål på sparket, og vi fikk både røverhistorier, forklaringer på hvordan han setter både former og farger til de forskjellige notene, og flere utleverende anekdoter. Når han så valgte å avslutte hele seansen med Life, komplett med allsang i forskjellig dirigerte stiler for “I’ll see you on the other side”-linjen, så var det den perfekte slutten på en alldeles gørhyggelig kveld. Selv om andre akt kanskje ble litt snau på musikk, så var det nok ikke mange som tenkte over det mens de satt og hørte på onkel Devin prate. De tre timene virket som om de var over på et blunk, og det gledes bare ennå mer til storstilt fest med Hevy Devy i november.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

Devin Townsend Setlist Edderkoppen Scene, Oslo, Norway 2019, An Evening with Devin Townsend

 

Rival Sons @ Sentrum Scene

Rival Sons
Sentrum Scene, Oslo
03.03.2019

 

Bandet som av mange kalles for rockens redningsmenn, besøkte Norge for n-te gang, og beviste hvorfor de med rette fortjener denne betegnelsen.

Med sin 30. konsert på norsk jord siden 2011 er også det loslitte begrepet “norgesvenner” en betegnelse så god som noen på Rival Sons (9,5/10). Samtidig så har alle besøkene også gitt fansen muligheten til å følge utviklingen til bandet på nært hold, og etter et par konserter som har fokusert litt vel mye på rolig til midtempolåter etter min smak (nesten til punktet hvor stempelet som rockens redningsmenn kunne begynne å betviles), var det utrolig deilig å få oppleve bandet fyre på alle sylinderene og virkelig rocke igjen!

Årets utgivelse Feral Roots skal ha mye av æren for dette, da det er et knakende godt rockealbum, og virkelig stod i begivenhetenes sentrum denne kvelden med 9 av dets 11 låter på menyen. Trommis Mike Miley fikk æren av å blåse det hele i gang med den heseblesende trommeintroen til Back in the Woods. Noe som skulle vise seg å bare være en forsmak på hva vi hadde i vente, for allerede fra starten av viste bandet sine intensjoner om å vise seg fra sin røffere side. For etter fire låter hadde vi allerede fått fanfavorittene Pressure and Time og Electric Man, og når de fulgte opp med Too Bad, hadde vi nesten allerede fått mer trøkk en de to foregående Oslokonsertene samlet.

Kveldens første rolige øyeblikk kom i form av en låt som betyr veldig mye for en stor andel av fanskaren, men som aldri har truffet helt for min egen del, nemlig Jordan fra Head Down-albumet. En helt grei låt og ikke noe mer etter min mening, men etter publikums respons å dømme så var jeg nok i mindretall om å mene det, og det er helt greit det. Da var det også godt å se at dette bare var et kort hvileskjær, før de trøkket på igjen med tittellåten fra Feral Roots, en av mange strålende låter på et album som allerede kan utpekes som en kandidat til årets album. Scott Holiday er en av de store nye gitarheltene, og med sine enorme riff og utallige pedaler har han klart å skape et umiddelbart gjenkjennelig lydbilde, som han også gjenskaper nær perfekt på scenen.

Den selvtitulerte EP’en fra 2011 er kanskje ikke den utgivelsen som har kommet flest lyttere i hende, og størst spredning har nok versjonen som fulgte med som vedlegg til et nummer av Classic Rock, men likefullt så er Torture derfra den mest spilte livelåten til Rival Sons. Noe en både skjønner og setter pris på, all den tid det er en drivende god låt med et særdeles allsangvennlig refreng. Kveldens andre noe roligere parti kom i form av Face of Light, fra det kriminelt oversette Pressure and Time-albumet, og som så mange ganger før gikk den over i Sacred Tongue, også fra nevnte EP. Vokalist Jay Buchanan har en innlevelse og stemme som går utenpå de aller fleste i moderne rock, og fikk vist det til gagns kvelden gjennom, og spesielt på låter som Open My Eyes, og  førstesingelen Do Your Worst (som ble sluppet allerede i september i fjor) fra årets album.

Kveldens store høydepunkt kom derimot i form av kveldens første ekstranummer, og det som for undertegnede ligger meget godt an til å bli årets låt, nemlig Shooting Stars. En låt hvor teksten, melodien, vokalen til Buchanan, musikken bak, alt rett og slett stemmer, og jaggu er den ikke allsangvennlig også. Et gåsehudfremkallende øyeblikk. Som andre og siste ekstranummer kom det vanlige avslutningsnummeret Keep On Swinging, kveldens andre låt fra Head Down, og et verdig punktum på en heftig kveld. Etter de to siste konsertene jeg hadde overvært med våre helter, så var jeg ikke spesielt giret på å i det hele tatt ta turen til Sentrum Scene denne kvelden. Men etter å ha hørt Feral Roots-albumet på repeat et dusin ganger fikk jeg fornyet tillit til bandet, noe jeg er utrolig glad for nå. Dette var helt klart den beste konserten jeg noensinne har sett med dem, og jeg håper hardt og inderlig at de fortsetter i samme sporet for da kan det fort bli 30 nye “må se”-konserter her til lands i løpet av de nærmeste årene.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13117]

 

Rival Sons Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2019, Feral Roots

 

Michale Graves @ John Dee

Michale Graves
John Dee, Oslo
05.03.2019

 

Det var en sliten og lei Michale Graves som møtte John Dee-publikummet, og som leverte en forestilling langt under hva man bør kunne forvente seg for snaue 400 kroner.

Først og fremst burde det jo for øvrig fremgå hva det var man faktisk kunne forvente seg denne kvelden, for det var langt fra klart og tydelig. Michale Graves (5,5/10) selv har promotert hele turnéen som “Michale Graves plays Misfits”, hvilket naturlig nok vil få de aller fleste til å forvente et sett kun bestående av Misfits-låter fra hans periode i bandet. En periode hvor han var med på to studioalbum, og en periode som hentet bandet litt frem fra glemselen, og gav dem nytt liv og nye fans. Arrangør Rockefeller var enda mer bastante i sin promotering av konserten og lovte en settliste som var “100 prosent dedisert til et av tidenes feteste og mest innflytelsesrike punkband”, før de klarte kunststykket å ramse opp en drøss med Misfits-låter hvorav ikke en eneste én var fra Graves sin tid i bandet. Uansett burde man utfra disse to promoteringskanalene kunne forvente å få høre kun Misfits-låter denne kvelden, bare ikke noen av de Danzig-låtene Rockefeller nevnte, all den tid han kun har gjort en håndfull av disse i løpet av sin 14 år lange solokarriere.

Allerede fra første låt ble det klart at dette ikke stemte, for først ut var nemlig Bedlam fra hans soloalbum ved samme navn. Deretter ble vi pirret litt med tittellåten fra hans første Misfits-album, American Psycho, etterfulgt av The Forbidden Zone fra oppfølgeren Famous Monsters, før det bar rett ut i ny forundring blant publikum. Den neste trioen bestod nemlig av sololåtene Night of the Living Dead, The Beginning of the End og When Worlds Collide. Over hodet ikke dårlige låter noen av dem, men så absolutt ikke hva man hadde blitt forespeilet. I tillegg virket bandet å være litt småslapt, og Graves selv virket helt uinteressert.

Dette kom spesielt til syne under neste låt ut, en av de største hitene fra hans Misfits-karriere, og dermed egentlig hele hans karriere: Saturday Night. Det virket faktisk som om han flyttet pustepausene, sang setningene i forskjellig tempo og rytme på pur faen, bare for at det skulle bli vanskelig for publikum å synge med. Mot slutten av sangen kjørte han mikrofonstativet i scenegulvet, og over mikrofonkabelen, så hardt at kabelen røk, og det ble en liten pause mens det ble fikset en ny mikrofon til mannen. I denne pausen benyttet han tiden, og mikrofonen til gitarist Carlos “Loki” Cofino, til å innrømme at han var sliten og møkklei hele turnéen, hvorav Oslo var den 43. datoen siden nyåret. Det er i og for seg helt legitimt å føle det slik, og på en måte voksent gjort at han innrømmer det, men samtidig så er de nå profesjonelle musikere som burde holde seg for gode til å la slikt gå utover spillingen, og dermed publikum som har betalt gode penger for å se en. Kanskje hadde de rettslige truslene fra tidligere bandkompis Jerry Only også tæret på kreftene, men uansett hva det var så ble de faktisk fornyet etter dette utbruddet (kreftene altså), og det var en mer skjerpet Graves som fortsatte showet med Pumpkin Head og Scarecrow Man.

Men til tross for fornyet energi, så var det stor skuffelse å lese blant publikum da bandet la ut på en ny rekke med hele fem sololåter etter hverandre. Riktignok var det kun Misifts som stod på programmet etter disse låtene, men da hadde allerede litt av piffen gått ut av publikummet. Allikevel er det alltid artig å kunne synge med til låter som Dust to Dust, Helena og Scream!, så også denne kvelden. Og bandet, som også hadde skjerpet seg kraftig, var godt samspilte hele konserten gjennom, og adskillig mye bedre enn de karene Graves hadde med seg sist undertegnede så han, for syv år siden på en random bar utenfor Miami.

Så noen lyspunkter fantes det da også, ikke minst var det herlig løst av Graves og bandet da utstyret til bassist Argyle Goolsby tok kvelden mot slutten av Scream! De valgte nemlig å jamme frem en låt, med improvisert tekst som beskrev akkurat hva som foregikk på scenen der og da. Takket være humoren i dette klarte man også å se litt gjennom fingrene når Graves brukte flere minutter på å forklare hvorfor han valgte å ikke gå av scenen før ekstranumre, pluss et lengre avsnitt om hvordan musikken kobler fansen og bandene, og et par andre ting som gjorde hele seansen veldig “amerikansk”. Men, når de endelig kunne sette i gang med en av de andre virkelig store sangene fra hans tid i tidenes største horrorpunkband, Dig Up Her Bones, så sørget det i alle fall for at alle gikk fra lokalet med et smil… Helt til de begynte å tenke over resten av konserten.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
(Mobil) Foto : Steffen Huseby 

 

Michale Graves Setlist John Dee, Oslo, Norway, Course of Empire Tour 2019

 

Spidergawd @ Rockefeller

Spidergawd
Rockefeller, Oslo
23.02.2019

 

Norges, for tiden, kanskje beste rockeband overbeviste et nær fullsatt Rockefeller.

Med et nytt medlem i familien var det et mer lekent Spidergawd (8/10) vi fikk se enn på veldig lenge. Til å dele gitarjobben hadde nemlig Per Borten fått med seg Brynjar Takle Ohr, fra bl.a. El Cuero og Ikke Bare Bare Egil Band Band, og det skulle vise seg at de to lekte særdeles godt sammen. Takle Ohr sitt bidrag frigjorde dermed både Borten og saksofonist Rolf Martin Snustad på flere av låtene, noe som med noen få unntak kledde bandet meget godt.

Med to ladde gitarstativ og tilhørende forsterkere stående på podiet bak trommene til Kenneth Kapstad, og et band som er så lite selvhøytidelige at de foretok siste linjesjekken selv, så var det for øvrig ingen godt bevart hemmelighet at han skulle være med. Eller man kunne rett og slett ha lest forhåndsinfoen og/eller anmeldelsene av de tidligere konsertene på turnéen. Selv ville jeg for en gangs skyld vite minst mulig på forhånd, og holdt meg således unna alt av skriblerier om bandet før konserten.

Etter å ha spilt KISS over høyttaleranlegget i hele pausen før bandet gikk på scenen (noe sier meg at lydmann Nicolaysen, en av Norges største KISS-entusiaster, kan ha hatt en finger med i spillet her), var det bare passende at  Knights of C.G.R. var førstelåt ut. Riffet i låten ligger nemlig særdeles tett opptil det fra de maskerte heltene sin Makin’ Love, men har blitt justert på akkurat nok til at det kan ses på som en hyllest i stedet for et tyveri. Vokalen til Borten virket litt lav allerede fra start, men låtens gitarsolo utført i “twin attack”-stil av herrene Borten og Takle Ohr bare var første prov på hva vi hadde i vente.

Etter Ritual Supernatural, som også stammer fra deres nyutgitte femtealbum, hoppet vi litt tilbake i tid, til den kanskje beste låten fra tredjealbummet, El Corazon del Sol. Med et enormt driv, og et fengende refreng, er den som de fleste av komposisjonene deres av slikt kaliber at man ikke klarer å gjøre annet enn å bare smile og nyte musikken. Debutalbumet ble oversett denne kvelden, men katalogen er altså så gjennomført bra, at foruten en eventuell mangel på personlige favoritter, skal det godt gjøres å klage på noen av setlistene deres rent kvalitetsmessig.

Som vanlig veksler bandet på å ta seg av vokaloppgavene, og bassist Hallvard Gaardløs tok seg av de to første i en rekke på fire fra fjerdealbumet, henholdsvis What You Have Become og The Inevitable, før nykommeren Brynjar Takle Ohr fikk æren av å avslutte kvartetten ved å ta ledelsen på Loucille. Gaardløs sin vokal passer fint inn i Spidergawd sitt lydbilde, og er minst like energisk som sjefen sjøl sin, mens Takle Ohr låt litt forsiktig til sammenligning. Kanskje litt forsiktig for denne låten? Dessuten var det et eller annet som ikke stemte helt med Loucille denne kvelden, og det umiddelbare kicket man pleier å få når hovedriffet setter inn igjen etter solopartiet var fraværende. Den ene av få ganger i løpet av kvelden hvor det ikke funket helt med to gitarer, da overgangen ikke ble like markert, og heller ble for godt pakket inn til at man i det hele tatt merket den. For øvrig må den nevnes at trommelyden til Kapstad var helt enorm på The Inevitable, som en blanding av Bill Ward, Eric Carr anno Creatures of the Night og John Bonham. Samme Kapstad reagerte for øvrig kraftig (med rette) etter Heaven Comes Tomorrow, da noen ølkastende neandertalere to ganger klarte å treffe trommesettet i løpet av låten. Kan vi bare en gang for alle bli enige om at det ikke finnes noe som helst kult eller tøft med slik oppførsel, og bare la vaktene lempe dem ut av lokalet? Idioter!

Get Physical har lenge vært undertegnedes favortittlåt med bandet, og selv om den låt kule også denne kvelden så var det noe som manglet. Og det som manglet var den sexy saxen til Snustad i samspill med Bortens gitar. Denne runden lar nemlig Snustad saksofonen stå, og mens han selv tar seg av rollen som vokalist og frontmann, så tar Takle Ohr sin gitar for seg duellen med Borten. Og selv om dette på ingen måter hørtes ille ut, så er det noe med samspillet mellom saksofonen og gitaren på denne låta som en ekstra gitar ikke klarer å erstatte. På Whirlwind Rodeo derimot satt samspillet mellom Borten og Takle Ohr som et skudd, og ga den et Thin Lizzy-preg. Så må jo også sies at det så unektelig kult ut der de to gitaristene, en venstrehendt og en høyrehendt, sto på podiet bak Kapstad.

…Is All She Says startet med Borten alene på scenen hvor han kjørte den bluesy introen, før hele bandet kom til og låten virkelig sparket i gang låten. En annen som fikk mulighet til å stjele rampelyset litt alene var Kenneth Kapstad, og under trommesoloen hans stod bare resten av bandet på scenen og gliste, vel vitende om at de har Norges antagelig beste trommis i rekkene. Og med en trommis av Kapstads kaliber virker det overhodet ikke unaturlig at han har blitt plassert i front på scenen, og det å ha en trommeslager som er såpass i fokus, og dermed fungerer som en frontfigur blir omtrent som om når skuespillere bryter den fjerde muren på filmer og i TV-serier. Litt feil, men samtidig så riktig og veldig effektfullt.

Is This Love…? fra fjerdealbumet er kanskje en av de tøffeste rockelåtene gitt ut her på berget dette tiåret, og fikk æren av å avslutte hovedsettet. Skjønt, man kan ikke akkurat kalle det for noen pause all den tid bandet kanskje var av scenen i et helt halvminutt før de kom på scenen igjen. Snustad dro i gang en lengre saksofonsolo før det bar ut i åpningslåten fra sistealbumet, All and Everything. Nok et høydepunkt fra et strålende album, og også et høydepunkt på formidabel konsert. Borten har snakket om at et livealbum er høyaktuelt, og vi får håpe at dette også betyr en live-DVD, for bandet er like visuelt tiltalende som de er i ypperste musikalske klasse. Rawk!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Therese C. Wangberg

 

Spidergawd Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019

 

Slash @ Sentrum Scene

Slash featuring Myles Kennedy & The Conspirators
Sentrum Scene, Oslo
27.02.2019

 

Gitaren har vært Slash sitt valgte våpen i over 30 år, men til tross for rikelig med treffsikker ammunisjon tilgjengelig, ble det en salig blanding av både tørt krutt, skivebom og et par innertiere under onsdagens demonstrasjon på Sentrum Scene.

Etter å ha overvært to glimrende konserter den siste uka (Ghost og Spidergawd), knyttet det seg stor spenning til om en av mine favorittgitarister klarte å følge opp i samme sporet. Men i stedet ble det en særdeles splittende kveld da den gamle helten og hans “nye” kumpaner bød opp til dans. Og det var mine egne tanker og meninger som ble splittet. Splittet ved at jeg syntes de uendelige gitarsoloene var omtrent like mye å gape over som navnet han nå turnerer under, Slash featuring Myles Kennedy & the Conspirators (SMKC) (6,5/10). Splittet ved at jeg fortsatt elsker det umiskjennelige gitarsoundet han har. Splittet ved han har med seg en av nåtidens beste vokalister, men også splittet ved at låtmaterialet ble litt i det kjedeligste laget.

Det hele startet riktig så fint med åpningssporet The Call of the Wild, fra fjorårets «Living the Dream». Og selv om magen ikke var like bebodd med sommerfugler som første gangen jeg så han, på Øya ‘04 med Velvet Revolver, så var det fortsatt stor stas å se han faktisk stå der på scenen, med Les Paul’en stroppet over skuldra og flosshatten på hodet. En annen forskjell fra den gang var at Velvet Revolver hadde et bedre og mer variert låtmateriale.

For det aller meste av kvelden bestod av låter utgitt av dagens band, og riktignok har de klart å snekre sammen meget bra sanger de også, men etter å ha hørt mange av dem på rad sitter man igjen med følelsen av at alle er snekret over samme lest: Et tøft uptempo introriff i kjent Slash-stil, et midtempo vers eller to, et OK til bra refreng, gjenta de tre første stegene og sleng på en solo, før man avslutter med et par refreng. Alt sammen gjennomført av meget dyktige musikere, og på strålende vis, både live og på skive. Men, det fører også til at mye låter veldig likt, og forutsigbart.

Når han derimot dro frem låter fra sitt første soloalbum, der flere forskjellige vokalister bidro, så begynte det å bli interessant. Først ut var Ghost, som originalt ble spilt inn med Ian Astbury fra The Cult. En sang som også kler Myles Kennedy sin stemme godt, og enda større ble jubelen da de fulgte opp med Back from Cali fra samme album. Kennedy virker for øvrig som en særdeles sympatisk fyr, og han kunne antagelig sunget den berømte telefonkatalogen og fått det til å høres bra ut, men han mangler noe av den utstrålingen på scenen som virkelig får i gang publikum.

Og det kunne de trengt til den neste bolken med sanger, hvor vi var tilbake til forannevnte formel. En mann som har denne utstrålingen er bassist Todd Kerns (som også har gjort sine saker svært bra som vokalist for Kulick-brødrene de siste par årene). Da det var hans tur til å ta over mikrofonen for et par låter ble det merkbart mer energi ute i salen. Noe som selvsagt også hadde med låtvalget å gjøre, da han gjorde Iggy-låten We’re All Gonna Die, og Lemmys Dr. Alibi, begge fra Slash sitt første soloalbum. Det kunne for øvrig virke som om lydmannen ikke hadde justert helt for forskjellen i frekvensen på Todd og Myles sine vokaler, for volumet ble plutselig en del lavere under disse to låtene, uten at det hindret Mr. Dammit i å gjøre ære på både Mr. Osterberg og Mr. Kilmister. Nevnes må også trommis Brent Fitz (Union, Alice Cooper, Whitford/St. Holmes, Kulick-brødrene), som har utviklet seg til å bli en klassisk rocketrommis av rang, og er stødigheten selv bak der.

Nå har jo selvsagt SMKC også sine godlåter, og The Great Pretender er en av disse, fra det nydelige åpningriffet, til Myles sin vokal og til teksten. Wicked Stone er også i utgangspunktet en bra låt, men vil for alltid stå igjen som øyeblikket som virkelig drepte denne kvelden. For da man kom til låtens gitarsolo, og etter å ha endelig bygget opp litt momentum, så satte mannen hvis bandets hele eksistens er bygget opp rundt i gang med en rivende solo. Han skulle ikke gi seg før det hadde gått over 20 (!) minutter. At en gitarhelt som Slash skulle kjøre et soloparti var både forventet og i og for seg greit nok, selv om slike soloer sjelden pleier å bli noe annet enn en kjøpe øl/pisse/sjekke sosiale medier-pause. Med mindre man da er gitarist selv, men selv for dem ble nok dette litt i meste laget. På ett tidspunkt tok jeg meg selv i å lure på hvor det ble av vaktene som bar han av scenen da han opptrådde med Michael Jackson på MTV Awards i 1995. Helt klart et koreografert øyeblikk, men den gang ironisk bygget på en overdrevet lang gitarsolo. At soloen den gang ble regnet som overdrevet er nå i og for seg ironisk i seg selv, men også den eneste ironien man kunne finne ved dets for kvelden ti ganger så lange like.

Det skulle ta et par låter før de klarte å få tak på publikum igjen, og først da de hentet frem nok en låt fra solodebuten ble det litt kok igjen. Kennedy ligger ganske tett på Andrew Stockdale hva vokalen angår, og By the Sword satt som ei kule. Ordentlig kok skulle vi derimot kun få oppleve på neste låt ut, Nightrain, kveldens eneste Guns N’ Roses-låt, og den eneste utenfor Slash sin solokarriere, all den tid vi også må kunne kalle SMKC for et soloprosjekt. At han valgte å ikke kjøre på med Guns-låter halve settet synes jeg egentlig var helt greit. De turnerer jo selv, så vil man høre de låtene går man og ser dem. Det jeg var skuffet over var at han ikke inkluderte en eneste låt fra hverken Slash’s Snakepit- eller Velvet Revolver-tiden. Begge disse konstellasjonene hadde flere sanger som overgår det aller meste SMKC har gitt ut, og hadde utvilsomt livet opp dagens sett. Samtidig er dette også låter man ikke har mulighet til å høre live noen andre steder, og en viktig del av den musikalske historien til mannen som faktisk har navnet sitt i størst bokstaver i logoen.

Men, vi fikk nå i alle fall et vakkert øyeblikk med Starlight, nok en låt fra solodebuten, og også endelig en tvers gjennom rocker fra SMKC i You’re a Lie! Som tidligere i konserten så er også World on Fire egentlig en knakende god låt, men også denne ble skjemmet av en overdrevent lang gitarsolo. Riktignok klarte han å holde seg til bare 10 minutter denne gangen, og inkluderte også en introduksjon av bandet, men allikevel…. Ganske meningsløs bruk av tid. Tid man heller kunne brukt på låter fra de tidligere nevnte bandene, eller til og med et par SMKC-låter som vi også savnet. Hvor var for eksempel 30 Years to Life, No More Heroes, The Dissident eller Lost Inside the Girl? Vel, vi fikk nå i det minste Avalon og Anastasia avslutningsvis, og spesielt takket være sistenevnte gikk man i alle fall derfra på en opptur.

Yngwie J. Malmsteen har blitt udødeliggjort for frasen “How can less be more? MORE is more!”, som han kom med da en intervjuer hintet frempå om at man kanskje innimellom klarer å uttrykke mer ved å si mindre, ment i overført betydning til gitarspillet hans. Det virket som om Slash var helt enig med Malmsteen, og siden han stort sett er en blyg kar (Slash altså) som lar gitaren snakke for seg, så hadde han sannelig mye på hjertet denne kvelden. Problemet ble at det minnet litt om oss alle etter at vi har tatt et par glass for mye; du vet når vi føler at vi har noe superviktig å komme med, og vi forklarer det samme om og om igjen, høyere og høyere, mens samtalepartneren din har forstått poenget ditt for lengst. Vi har hørt deg Slash, du trenger ikke rope så høyt!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13094]

 

 

Ghost @ Spektrum

Ghost + Candlemass
Spektrum, Oslo
21.02.2019

 

Ordet ‘maktdemonstrasjon’ har blitt et populært ord å bruke om gode konserter i senere år, og det kan til tider føles som om det er i ferd med å miste litt av sin betydning… Men det finnes rett og slett ikke noe annet å bruke om det Ghost leverte i Oslo Spektrum. En regelrett utklassing av det meste annet som har blitt vist frem på norsk jord på lang, lang tid.

Først ut var et annet, legendarisk, svensk band, nemlig Candlemass (6/10). Et band som har sin egen massive fanskare, men som aldri har klart å treffe denne anmelderen. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i diskografien deres, men klarer liksom ikke helt å få foten for dem. Noe som er ganske snodig all den tid de burde være rimelig midt i blinken sjangermessig. Men, nå hadde jeg aldri sett dem live, så kanskje det var det som skulle til for å overbevise meg.

Dessverre så var det ikke det. Bandet gjorde sitt ypperste, og låt både tighte og på hugget, samtidig som jeg må innrømme at jeg setter større pris på den nygamle frontmannen Johan Längqvist sine vokale prestasjoner, enn gamle travere som Messiah Marcolin, Thomas Vikström og Robert Lowe. Dette ble også bevist ikke minst på de tre Marcolin-låtene bandet gjorde, The Well of Souls, Dark Reflections og Mirror Mirror, som alle fikk litt mer trøkk og bånn i Längqvist sin drakt. Men, det var allikevel ikke nok. Riktignok har de noen fete riff, og altså en kul vokal, men i mine ører mangler de rett og slett låtene. Nevnte Mirror Mirror var settets høydepunkt, men ellers ga det meg altså svært lite, og ble rett og slett litt kjedelig. Det kunne også virke som om scenen var litt i største laget for dem, og kanskje hadde det gitt et bedre inntrykk på en mindre og mer intim klubbscene.

Størrelsen på scenen var derimot helt perfekt for kveldens hovedattraksjon, og høyst sannsynlig er det akkurat dette Tobias Forge hadde sett for seg helt fra starten av. For det har kommet litt etter litt, først med glassmalerier som bakteppe (hvilket også har økt i størrelse, fra kirke til katedral, i takt med scenen), så trappene, så scenegulvet, og nå også med pyro og andre effekter. For at Ghost (10/10) føyer seg inn i en tradisjonsrik rekke med visuelle band, er overhodet ingen hemmelighet, og når en konsert også kan klassifiseres som en estetisk nytelse, slik den var denne kvelden, så må vel denne delen av showet kunne kalles for vellykket.

Når det kommer til det musikalske, som jo tross alt er viktigst, så var det ikke mye å trekke for der heller. Det hele startet med det omgjorte barnerimet som er Ashes, fra fjorårets kanskje beste album Prequelle, før de gikk over i singelen Rats. Forges nye alter ego Cardinal Copia spradet stilfult rundt på scenen, og plukket etter hvert opp en tøyrotte fra scenegulvet, mens et nært fullsatt Spektrum sang med fra første strofe. Det ble generelt mye allsang denne kvelden, og det er lenge siden undertegnede har opplevd et så dedikert publikum. Noe som bare understreker hvor flink Forge er til å skrive låter som har en tendens til å trenge seg inn under hjernebarken, og bli der til de manes frem igjen som et moderskip som kaller til seg sine utsendte, og man bare er nødt til å sende de tilbake i form av høylytt sang.

Til Con Clavi Con Dio hadde Copia fått på seg kardinalantrekket, og svingte taktfast med røkelsen likt en katolsk messe. Hele spillet på den katolske kirken og deres ritualer er nøye gjennomført, og så lenge man klarer å se humoren i det, og ikke tar det gravalvorlig, er det strålende underholdning. Den Grammyvinnende singelen Cirice ble startet med en gitarduell mellom Ghoul og Ghoul, og var også krydret med en god dose humor. Her la man også merke til at det aller meste som skjedde på scenen er planlagt ned i minste detalj, og at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Samtidig er det gjort på en slik måte at, med mindre man følger bandet på flere datoer av turnéen, må man lete etter disse avslørende øyeblikkene.

Så fulgte et av mange høydepunkter på fjorårets album, nemlig den instrumentale Miasma. Ofte pleier rene instrumentale låter å sette en demper på stemningen blant publikum, men det var ikke tilfellet denne gangen. Og det hele toppet seg selvsagt da Papa Nil kom til syne på toppen av trappen og dro saxofonsoloen. Kardinalen selv hadde benyttet anledningen til å skifte til helhvitt, og minnet om en krysning mellom Mike Patton og en slesk italiensk mafiaboss da han kom ut til neste låt. Ghoul, Ghoul og Ghoul hadde satt seg ned i trappen med akustiske gitarer i hende, og det var tid for Jigolo Har Megido, en låt som har fått et nytt liv i dette formatet. I mine ører er låten mer interessant akustisk enn hva studioversjonen er. Den versjonen går på en måte ikke noe sted, mens slike den presenteres nå skiller den seg ut, og var også med på å sette tempoet for de siste låtene i første akt.

Konserten var nemlig delt opp i to akter, på henholdsvis ca. én og én og en halv time, og selv om de fleste sikkert kunne spart seg for pausen, så var det litt greit å kunne gå å både trekke luft og gjøre sitt fornødne uten å gå glipp av noe. Men, før vi “fikk lov” til det ble det både kveldens hittil høyest allsang under Pro Memoria, og kanskje kveldens vakreste øyeblikk med balladen Life Eternal. Lite metal sier du? Njo, men så har de nå heller aldri gått ut og sagt at de er noe metalband. Forge lar seg inspirere av mange forskjellige stilarter, og det kommer frem både i form av låter og sceneshow. De jeg møtte på ute og i korridorene i løpet av pausen var i alle fall strålende førnøyde med første akt, og det var stort sett bare smil å se mens man fant plassene sine igjen, akkurat i tide til kveldens andre teppefall.

Cardinal Copia kom denne gangen ut i rød kardinaldrakt, og mens første akt i hovedvekt lente seg på Prequelle, var det forgjengeren Meliora som var den store stjernen i andre akt. Det hele startet med åpningslåten fra sistnevnte album, Spirit, og gikk rett over i den romlende bassintroen til From the Pinnacle to the Pit. Den Deep Purple-inspirerte Majesty avsluttet den røde kardinalens opptreden, og da det var tid for en liten Satan Prayer, var han tilbake der han startet i helsvart. Låten de aller fleste virket å ha ventet på på forhånd, Year Zero, ble servert med både flammer og allsang, og etterfulgt av et annet høydepunkt i den sakrale He Is.

På dette punktet kokte det i Oslo Spektrum, og kanskje var det derfor de aller fleste ropte et unisont ‘JA’, da Copia spurte om de ville bli kilt på skrukken. Mummy Dust var låten som var designert til denne oppgaven, og litt vibrasjoner ble det da. For øvrig var lyden av det bedre slaget hva Spektrum angår, og det eneste som var noe å pirke på (og da pirker jeg virkelig), var at man ikke hørte absolutt alle detaljene under Miasma. Både Forge og resten av bandet var også i toppform denne kvelden og alle ble de behørig applaudert under Roky Erickson-låten If You Have Ghosts. De to kvinnelige keyboardistene/koristene/tamburinistene har også gjort at låtene får en ny fasett, med sine skinnende stemmer føyd til på koringsiden. Hvis man skal være virkelig pirkete, er det kun én ting å utsette på Forges vokal, og det er at man såvidt kan høre at han synger gjennom en maske. Det er ikke noe man legger merke til umiddelbart, men om man hører nøye etter, så kan man høre en slags lyd eller klang som jeg ikke klarer å beskrive engang. Dessuten, når dette er det eneste man har å pirke på, så sier det seg selv at det blir en toppkarakter.

Og med den trioen vi fikk helt til slutt, så tror jeg faktisk denne konserten blander seg inn blant kandidatene til den beste konserten jeg har sett med noe band… Noen gang! Dance Macabre ble av en kollega beskrevet som en perfekt blanding mellom ABBA og Paul Stanleys solomateriale fra ‘78, og jeg må bare si meg enig i det. Når den så ble leveret med diskofarger strømmende ut fra spottene atpåtil, så ble det virkelig fest i hovedstadens storstue. Et momentum som holdtes godt ved like av deres kanskje beste låt, Square Hammer, og den avsluttende Monstrance Clock. Sistnevnte ble som vanlig dedisert til den kvinnelige orgasmen, og bragte ut den siste rest av allsang som publikum hadde inne.

Det var en opptreden det skal godt gjøres å toppe, men Forge vil sikkert forsøke, og antagelig vil de aller fleste som var til stede denne kvelden returnere for å se om han får det til. Jeg stiller i hvert fall!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13056]

 

Ghost Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2019, A Pale Tour Named Death

 

Mastodon @ Spektrum

Mastodon + Kvelertak
Spektrum, Oslo
03.02.2019

 

De amerikanske lærermesterne i Mastodon var blant de første som tok med seg Kvelertak som elever på landeveien, og i disse dager er de nok en gang ute på turné sammen. En turné som tok dem til Oslo Spektrum, hvor elevene denne gangen overgikk lærermesterne.

Rogalendingene tok til scenen en etter en, mens de stadig bygget på åpningslåten Åpenbaring, en låt skapt for nettopp slikt bruk. Sist ut på scenen var vokalist Ivar Nikolaisen, som tok over for Erlend Hjelvik i fjor sommer, og det var med en gang klart at han tilfører bandet en helt annen energi enn sin forgjenger. Ikke at Hjelvik på noen måte var en stillestående frontfigur, men Nikolaisen er litt mer overalt, og det absolutt hele tiden. Kvelertak (8/10) har ikke rukket å gi ut noe nytt materiale med Nikolaisen ennå, så det var gamle slagere som gjaldt. Og gamle slagere fikk vi. Etter åpningen gikk de rett ut i Bruane brenn, og allerede på den tredje låten, Nekroskop, var frontmannen ute blant publikum og surfet.

1985 er på mange måter gladlåta til Kvelertak, og var faktisk en av bare to låter fra sistealbumet Nattesferd. Publikum virket også å være i storslag, og pogingen pågikk blant store deler av mengden settet gjennom. Og når det var tid for den eneste Kvelertak-låta som faktisk har Nikolaisen på tape, Blodtørst, så vartet de også opp med allsang til gitarriffet, mens han selv var ute og seilte blant dem nok en gang. Dit forsvant han også under Evig Vandrar, og gitarist Bjarte Lund Rolland tok seg av vokalen på andreverset. Riffet til Berserkr dundret utover Oslo Spektrum, og endte det som nærmest ble en medley startet av Fossegrimmen tre låter tidligere. Og denne gangen var det bassist Marvin Nygaard sin tur til å stifte nærmere bekjentskap med fansen. Med bassen på slep var han dog ikke like spretten, og måtte ta den lange veien rundt scenen for å komme seg tilbake igjen.

Kvelertak har jo alltid vært et veldig fysisk band, og med Ivar Nikolaisen bak mikrofonstativet har dette inntrykket blitt forsterket ytterligere. Men, samtidig er det som om han prøver litt vel hardt. At han som den nye i bandet, han som kjemper for fansens aksept, overkompenserer ørlitte granne, og det til tider nesten blir litt slitsomt å se på. Noe som bare ble understreket ved at han var ute blant publikum ytterligere to ganger i løpet av de tre siste låtene. Men, bandet låter som ei kule, og han fyller tomrommet etter Hjelvik meget bra hva vokalen angår, noe som jo faktisk er det viktigste.

Etter responsen fra publikum under Mjød å dømme, så virket det i alle fall som om de var fornøyde. Og da Kvelertak-flagget som vanlig kom ut under deres selvtitulerte hymne, så markerte det slutten på en særdeles vellykket konsert i Oslos storstue. Det skal bli spennende å se hva som dukker opp fra studiokanten etter hvert, og selv om uglemasken er borte, så er de så absolutt fortsatt et band å stole på i livesammenhenger.

Når det gjelder Mastodon (6,5/10) kan det jo kanskje være greit å aller først nevne det som trommis Brann Dailor fortalte publikum etter at bandet hadde gjort seg ferdige; nemlig at bassist og vokalist Troy Sanders hadde slitt med en lei forkjølelse/infeksjon, og at de derfor hadde vært svært nære å avlyse hele konserten. Han takket publikum for deres forståelse, og hyllet samtidig bandkompis Sanders sin heltmodige innsats. Og nettopp vokalen var et av ankepunktene denne kvelden, men det gjaldt ikke bare Sanders. For når man i ettertid hørte at han hadde vært syk, så kan man jo for så vidt unnskylde han, men at også gitarist Brent Hinds og Dailor selv skulle ligge så lavt i miksen at man knapt hørte dem, slipper dessverre ikke like lett unna. Så er det også her litt av spenningen ofte ligger med det å overvære en Mastodon-konsert. Grunnet deres komplekse og massive lydbilde, så hviler mye av opplevelsen på lydkvaliteten. Selv har jeg sett dem to ganger hvor lyden har vært krystallklar og perfekt skrudd, og det har vært to ekstremt bra konserter, også har jeg nå sett dem to ganger hvor lyden dessverre har ødelagt store deler av opplevelsen. Nå skal det også legges til at vi hadde blitt tildelt sitteplasser helt innerst i hjørnet, noe som kanskje ikke var helt optimalt, og som også kan ha virket inn på inntrykket.

Bandet gikk for øvrig på scenen ti minutter før opplyst tid, og det var mange folk som kom heseblesende tilbake fra do- og ølkø da de plutselig hørte Singin’ in the Rain over høyttaleranlegget. Det har jo allerede gått et par år siden de slapp Emperor of Sand, og selv om det ble godt besøkt i løpet av kvelden, så var det andrealbumet Leviathan som hadde flest innslag på settlisten, inkludert åpningslåten Iron Tusk. I det hele tatt var det et sett som lente seg veldig på den tidlige delen av diskografien, mens Once More ‘Round the Sun ble avspist L’antidoping colpisce ancora, Pierpaolo De Negri positivo a steroidi anabolizzanti – Cicloweb trt bodybuilding steroidi per muscoli – cosa fare in caso di rifiuto – flow one wheels med  én enkelt låt, og The Hunter ble totalt oversett. For den delen av publikum som foretrekker den æraen av bandet var jo sikkert det helt overlegent, men personlig så setter jeg pris på mangfoldet som har tilkommet katalogen til Mastodon med årene, og det har jo spesielt skjedd på de siste tre albumene. Jeg savnet rett og slett litt variasjon. Men, de skal ha kudos for at de klarte å snike med Toe to Toes fra overskudds-EP’en Cold Dark Place.

Paradoksalt nok så var det faktisk vokalen til trommis Dailor som gikk best hjem, og som hørtes best, noe han beviste under Steambreather. Bandet er jo også kjente for å ha et tett samarbeid med Scott Kelly fra Neurosis, og har også fått med han på enkelte datoer denne Europaturnéen. Siste tredjedel av konserten bestod derfor av de fleste låtene han har vært med på, som er én låt for hvert album med unntak av debuten. Grunnet hans noe mer aggressive tilnærmingen til stemmebruk, så var dette også første gangen i løpet av konserten som man faktisk fikk en jevn miks. For rent musikalsk var det lite å si på det bandet leverte, og de har bare blitt mer og mer tighte for hver gang jeg har sett dem. Men, innimellom har man en dårlig dag på jobben, og som nevnt innledningsvis trenger det ikke engang være selve bandet som har det for at sluttproduktet skal bli litt under pari, takket være lydbildet deres. Og når da begge deler hadde det denne gangen (både band og lydmann), så var det i det minste greit at man fikk litt utblåsning med Blood and Thunder helt til slutt. Uansett så vil nok Mastodon reise seg igjen, og forhåpentligvis bikker neste konsert undertegnedes liveopplevelser med bandet til 3-2 i favør positive.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=13025]

 

Mastodon Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2019, 2019 UK & Europe Tour

 

Motorfinger @ Gamle Total Scene

Jeg møter Oslobandet Motorfinger på utestedet Gamle Total Scene & Bar i Tønsberg. Et stort utested, først og fremst dedikert til musikk. Denne kvelden er viet Motorfinger, med Lakewood og Arata som support.

Vi setter oss ned i en mørk krok og prater litt løst om bandet og musikk generelt før kveldens konserte starter og gjør et lite intervju med bandet.

Bandet starter med å skryte litt av utestedet. Slike steder er en mangelvare i Norge og viktig for et sunt musikkmiljø i byer med mye konserter. En åpen scene med instrumenter til utlån på scenen for jam, eller man kan ta med sine egne. Veggene bærer preg av byens lange musikkhistorie med mange konsertplakater.

Hvorfor har dere gått over til bare utgivelser i digitalt format?
De svarer at det er fordi nesten ingen som kjøper skiver lenger, kostnader rundt dette og sviktende marked for platesalg i fysisk format gjør det litt for uforutsigbart. Og at for å nå ut til flest mulig er det digitalt og streaming som er veien å gå.

Hva har vært årets høydepunkt for bandets del?
Vokalist Maurice Adams svarer; Definitivt å spille Support for Ugly Kid Joe på Hard Rock Café i Oslo sommeren 2017, og at de nå også henger på veggen på Hard Rock Café legger bassist Morten Felumb til. I tillegg har vi tidligere vunnet Hard Rock Rising sin live-konkurranse. Det er en stund siden vi har vært med i en konkurranse. De andre er ikke så keen på dette, men jeg mener det kan være like viktig som å spille en «vanlig» gig. En viktig arena for nettverksbygging og å treffe de riktige folkene. Ikke minst å få spilt live, svarer Gitarist Tommy Fossli. Et annet høydepunkt var å vinne battle of the bands i 2012 på Rockefeller.

Hva har generelt vært høydepunktet for bandet så langt?
Å vinne en Marshall-konkurranse i 2015 og fått spille på Marshallfabrikken i Milton Keynes. Der vant vi beste vokalist, beste bassist og ikke minst fikk hilse på Mr. Marshall. Dette var en verdensomspennende konkurranse med fem band fra hele verden. Vi dro med oss et Marshall kjøleskap og en bass topp/kabinett i premie og mente selvsagt at vi hadde seieren i lomma, men det ble en 2. plass. Det var også gøy å varme opp for Black Debbath på Rockart i 2015. Ikke minst at vi begynner å dukke opp på diverse top-20 lister og får et navn. Vi har merket en tydelig merkbar økende suksess og anerkjennelse.

Skjer det noe spennende rundt bandet i tiden fremover?
Vi sitter blant annet å skriver nye låter nå, det låter bra så langt svarer vokalist Maurice Adams. Gitarist Tommy Fossli tilføyer; Vi føler vi har 5 sterke nye låter nå, og regner med at vi går i studio i løpet av året for å spille inn disse. Det er også noe annet spennende som ligger i luften, men det kan vi ikke si noe om enda, svarer trommis Jonas Dale litt hemmelighetsfullt.

Er grungen død?
Ja og nei… Grungen lever videre på sin måte. Spesielt i vår generasjon som vokste opp med grungen. Selv om den er ute av moten sammenlignet med 90-tallet, så lever den likevel videre.

Hvilke artister anser dere som de største inspirasjonskildene til Motorfinger?
Siden det er jeg som skriver de aller fleste låtene så må jeg si inspirasjonen hovedsaklig kommer fra Audioslave, Soundgarden, Black Sabbath og Stone Temple Pilots. Dette er musikk som kommer naturlig når jeg skal skrive en låt, svarer Gitarist Tommy Fossli. Dette med tanke på at jeg fra barndommen er Maiden, Metallica og Helloween(!)-fan.

Til slutt, kanskje det viktigste spørsmålet dere noen gang vil svare på; Star Trek eller Star Wars?
Star Wars, svarer Maurice Adams, Tommy Fossli, Morten Felumb, Jon Anders Lundh og Jonas Dale omtrent i kor. Selv ble jeg forbauset over at samtlige bandmedlemmer klarte å svare feil på det spørsmålet.

Live Long and prosper.


Harald Solberg

 


Og nå over til kveldens konsert…

 

Motorfinger
Gamle Total Scene & Bar, Tønsberg
19.01.2019

 

Motorfinger (9/10) går på scenen litt over midnatt, og fyrer løs med Double Rainbow fra «Coming in Clear»-EP’n fra 2014. Det er fullt trøkk og bandet gir jernet fra første note. Dessverre er det et skuffende oppmøte foreløbig, men når de drar igang låt nr 2 Suffice, fra siste skiva «Evilution», begynner det å komme inn litt flere folk. Dette svinger veldig bra! Låt nr 3 ut er No One Left To Blame fra samme album, som sitter som ett skudd: Det tusler stadig inn noen flere folk. Lyden er bra og de få som er i publikum ser ut til å storkose seg. Vokalen er upåklagelig. Dette rykker bra i rockefoten! Under låten Neuroplasm, også fra siste album, så hopper vokalisten ned fra scenen og står og synger blant publikum. Der prøver han å fyre de opp enda mer, å det ser ut til å fungere. Dette er en flott allsanglåt som publikum hiver seg med på i refrenget. Det strømmer stadig inn noen flere publikummere, og plutselig var publikumet tripplet i størrelse.

Bandet drar i gang enda en ny låt, Sunflower, det er tøffe og seige riff med like tøff og seig vokal som fyller lokalet. En tøff trommeintro introduserer kanskje kveldens høydepunkt Blood Still Moves, og dette låter fantastisk bra. Det kommer blytunge riff fra scenen når Fuel dras igang fra bandets debututgivelse fra 2011. EP’n med det ironiske navnet «Best of EP». Dæven dette er tøft og kvelden har muligens fått ett nytt høydepunkt?

Da var det andre utgivelsen sin tur til å lufte seg litt med låten Arms of The Sun fra EP’n «Coming in Clear». Dette får opp varmen bra i publikum, med stående applaus roper folket «Mere! Mere! Mere!». Og da serverer de Feels Like This fra sisteskiva og leverer varene fra øverste hylle, låt etter låt. Alt låter bra, godt innøvd og bandet viser en stor spilleglede på scenen som smitter over på publikum. Slikt liker man. Dette er ikke bare en rutinekonsert eller jobb. Jeg blir rent imponert over bandets spilleglede, selv med bare noen titalls personer i konsertlokalet, så spiller de som om det skulle vært for flere tusen. Det mangler ikke på entusiasmen fra hverken scenen eller publikum.

Som første ekstranummer introduserer vokalist Maurice Adams låten Shadowman. En låt de ikke kan ennå, da dette er en helt ny låt de spiller for første gang live. Men det var lite som tyder på det, for  dette høres absolutt lovende ut og sitter bra. Motorfinger avslutter med den første låten de skrev, Scream, men som aldri offisielt er utgitt. Gitarist Tommy Fossli distribuerte den til diverse radiokanaler når den var klar, og det ramlet inn 100.000 kr fra radiospilling i Finland. Men til sammenligning bare stusslige 131 kr fra norsk radio. Finnene vet å sette pris på god rock!

Konserten får faktisk 9/10 fra meg, på grunn av at låtene satt veldig bra, de var dyktige med publikum og bandet viste stor spilleglede til tross for et lite oppmøte. Det eneste som i grunn trakk litt ned var at det var en kort konsert, som bare varte ca 45 minutter med totalt 11 låter.

For kun 100 kr i døra, fikk man utvilsomt bra valuta for pengene!

Setlist:
Double Rainbow
Suffice
No one left to blame
Neuroplasm
Sunflower
Blood still Moves
Fuel
Arms of the Sun
Feels like This
Shadowman
Scream

Motorfinger består av:
Maurice Adams – Vokal
Tommy Fossli – Gitar
Morten Felumb – Bass
Jon Anders Lundh – Gitar
Jonas Dale – Trommer

 

Skrevet av: Harald Solberg
Bilder: Ramona Tuxen, Camilla Jørgensen, Aase Kristin Vestad-Smith og Harald Solberg
Frontfoto: Terje Dokken

 

Behemoth @ Rockefeller

Behemoth /At The Gates / Wolves in the Throne Room
Rockefeller, Oslo
27.01.2019

 

Metal-maktdemonstrasjon!

USA, Sverige og Polen inntar scenen og besørger en real metal-festaften en særdeles snøfull søndag i hovedstaden.

Det er alltid herlig å dra på konsert når hovedattraksjonen får følge av band som ikke bare fungerer som en unnskyldning for å oppsøke baren, og denne kvelden var det et variert knippe band – alle helt i bresjen for sin del av sjangeren – som skulle smelte nedsnødde metal-hjerter på et fullstappet Rockefeller.

Det føles på mange måter urettferdig å skulle anmelde et band som bare får spille tre låter, men det hadde vært enda mer urettferdig å ikke gjøre det. Og det er tross alt lange og episke låter de øko-post-svartmetallerne i Wolves in the Throne Room (7/10) leverer. Sist de spilte i Oslo, var de headlinere på Parkteatret, og låt da en tanke statisk og nesten litt pent. Om det er er mange månedene på veien eller rollen som underdogs med alt å bevise som har satt sitt preg, vites ikke, men de amerikanske ulvene virker sultnere enn sist, og imponerer stort med et atmosfærisk, suggerende og storslagent sett, utelukkende hentet fra deres siste album Thrice Woven. Det blir likevel noe ufullstendig over et så kort sett, og dermed umulig å gi dem en høyere score, men dersom de presterer like bra som dette neste gang de stiller som hovedband, snakker vi minimum en nier på Hammer-skalaen!

Det er umulig å mislike den joviale utstrålingen til Sveriges smått legendariske dødsmetall-inspiratører At the Gates (8/10). Allerede to låter inn kjører vokalist Tomas Lindberg en avstemning blant publikum angående hvorvidt han skal prate engelsk eller svensk mellom låtene, og det høyeste brølet gikk selvsagt til mannens morsmål. Gøteborg-bandet byr på en real dose kontante riff og teknisk brillianse, og er tightere enn spandexbuksene til Vince Neil, og overbeviser på en måte kun et band som har skrevet store deler av regelboka kan.

Underveis kan de riktignok bli litt FOR duktiga, og soundet kunne godt ha vært litt mer rufsete, men sånt blir bare flisespikkeri. Når de mot slutten drar til litt ekstra og virkelig groover, er alle glisende fornøyde, både i salen og på scenen.

Og så var det tid for kveldens headlinere. De polske veteranene sto første gang på Rockefeller-scenen i 2002, og denne scenen dominerte de med en selvfølgelighet og autoritet som få kan matche nå, 17 år og 5 album senere. Fra introtapen som akkompagnerer et oppnedkors smakfullt anrettet på et norgeskart, er det åpenbart at Behemoth (10/10) anno 2019 er lyden av skap som settes på plass! Hovedvekten av kveldens låter er hentet fra bandets siste epos, I Loved You at Your Darkest, og holder seg i hovedsak til til de fire siste skivene sine, med to godbiter fra 1999-klassikeren Satanica kastet inn til glede for gamle lyttere.

Dermed KUNNE det blitt surmuling, enten fra de som helst skulle sett at de krydret med eldre saker eller de som ville hatt mer enn to låter fra The Satanist, men når de åpner med Wolves ov Siberia, som øses ut som mørk lava over Rockefeller, er det soleklart at det denne kvelden er Nergal og co som dikterer hva vi skal like, og vi har bare å prise oss lykkelige for at vi får lov til å ta del i deres verden av flammer (så masse deilige flammer!), røyk og deilig blasfemisk metal! Det er profesjonelt til fingerspissene, men uten å være i nærheten av å bli klinisk, og live glir nye og eldre låter sammen på perfekt vis, så man glemmer alle tanker om at noe skulle «mangle».

Det blir fåfengt å fremheve enkeltlåter i en konsert som rett og slett er så kjemisk fri for dødpunkter at man overhører voksne menn som kvier seg for å oppsøke toalettet fordi de ikke ønsker å gå glipp av noe, og når kvelden avsluttes med at bandets fire medlemmer spiller marsjtrommer over tonene av outro-tapen er budskapet behørig hamret inn: Behemoth kom, Behemoth så og Behemoth erobret Oslo!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12852]

 

Behemoth Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019, Ecclesia Diabolica Evropa 2019 E.V.

 

Amorphis/Soilwork @ Rockefeller

Amorphis/Soilwork/Jinjer/Nailed To Obscurity
Rockefeller, Oslo
16.01.2019

 

Med et av fjorårets beste album i bagasjen trollbandt finnene i Amorphis et nær utsolgt Rockefeller.

Kvelden startet imidlertid med tyske Nailed to Obscurity og ukrainske Jinjer, to band som denne anmelderen dessverre ikke rakk grunnet den berømte tidsklemma. Ut fra rapportene skal dog spesielt sistnevnte ha gjort en positiv figur. Selv rakk jeg akkurat å halse inn døra i det Soilwork slo an sin aller første tone. Og med et knapt ukesgammelt album for hånden, så startet de nær sagt naturlig nok med åpningslåten fra dette, Arrival (etter at tittelintroen, Verkligheten, hadde geleidet dem inn på scenen).

Jeg skal ærlig innrømme at Soilwork (6/10) aldri har vært noen favoritt her i gården, men jeg hadde aldri sett dem live, så én sjanse måtte man jo minimum være villig til å gi dem. Rent musikalsk er det ikke så mye å si på det de leverte, selv om formelen deres ikke er den mest spennende, men det som ødela det mest for min del var vokalbruken til Björn Strid. En mann som med sitt andre prosjekt The Night Flight Orchestra, beviser at han har en meget bra clean vokal, noe han også gjør titt og ofte i Soilwork. Og det er det som er problemet, ikke at han veksler mellow clean vokal og growling, men at han gjør det så hyppig at man jo står i fare for å få sonisk indusert epilepsi.

Men, bandet hadde en anselig mengde fans tilstede, og det virket nesten som om publikum var litt delt i to. For selv om det var en god del som tok av under Soilwork, så var ikke allsangen så voldsom som Strid skulle ha det til der han programmessig skrøt av dem fra scenen. Eller kanskje lyden spilte oss et puss der vi stod, hvem vet? Frontmannen Strid hadde ellers et godt tak på publikum, og bandet hadde skrudd sammen en karriereomspennende settliste, med låter fra nær sagt hele diskografien. Låter som The Crestfallen, Death in General og As We Speak sørget for at fansen som hadde vært med i mange år fikk sitt, mens en nyere låt som Full Moon Shoals skled smertefritt inn blant disse. Mot slutten av settet kom det som var høydepunktet for min egen del, nemlig Stålfågel, den klart beste låta fra den siste skiva. Og vi fikk også det som latet til å være høydepunktet for de fleste andre, deres største hit, tittellåten fra Stabbing the Drama, og fansen virket å være tålelig fornøyd.

Så var det tid for kveldens hovedattraksjon, og for å fullføre tankegangen rundt det at publikum var delt i to… Når Amorphis (8,5/10) gikk på scenen var det nemlig plutselig mye bedre plass både nede på gulvet mellom miksebordet og scenen, og i området bak miksebordet. Så det virket rett og slett som om det var mange Soilwork-fans som var der kun for å se dem, og som gikk da de var ferdige. I den grad bandet la merke til dette, så virket de i alle fall ikke særlig påvirket av det, og gav fansen en brakstart. The Bee og The Golden Elk, er nemlig to av de beste låtene fra sistealbumet Queen of Time, og all den tid dette var et av fjorårets beste album uavhengig av sjanger, så sier ikke det rent lite.

I likhet med Björn Strid så veksler også Amorphis’ Tomi Joutsen mellom clean vokal og growling, men han gjør det ikke like hyppig, noe som tillater hver av stilartene å få spille ut sitt potensiale som effekter ikke bare musikalsk, men i forhold til historiefortellingen. Overgangene mellom de to virker også glattere i Joutsen sine hender (eller hals og mage om du vil), noe som gjør det til en mer behagelig for den som hører på.

Tredje låt ut tok oss med tilbake til slutten av forrige tiår, og låten som gjorde at jeg begynte å høre på Amorphis, nemlig The Sky Is Mine fra 2009s Skyforger. Utfra responsen til resten av publikum å dømme virket det ikke som om jeg var den eneste som satte pris på dette låtvalget, og bandet fikk god hjelp fra salen under refrenget. Fra samme album kom også et annet høydepunkt et par låter senere, og Silverbride representerer nok for mange det øyeblikket hvor Amorphis virkelig fant formelen for hvordan de låter i dag. Av høydepunkter så bør også Wrong Direction nevnes. Den nestbeste låten fra Queen of Time, kun slått av fjorårets store hit for undertegnede, den formidable Amongst Stars. At denne ikke ble spilt på Rockefeller er fullt forståelig,da Anneke van Giersbergen sin delaktighet er uerstattelig, men samtidig en bitteliten nedtur. Hvilket minner meg på: Kan noen se å klone Anneke slik at vi slipper å gå glipp av flere godlåter når artistene hun har bidratt med vokal for, men ikke har tid til å turnere med, kommer på besøk?

Før bandet tok den obligatoriske pustepausen bak scenen, dykket de virkelig dypt i katalogen, og kom frem igjen med Black Winter Day fra 1994. En tid før Joutsen kom med i bandet, og da de fortsatt var godt forankret i dødmetallsjangeren. Fansen visste å sette pris på dette, og applausen som fulgte gjorde at ventetiden før ekstranummerne ble av det korte slaget. Akkurat som da de kom på scenen første gang startet de med en skikkelig godbit, og de lett gjenkjennelige østeninspirerte introtonene til Death of a King, sørget for at et jubelbrus gikk gjennom publikum. Sammen med House of Sleep fra Joutsens debut med bandet, Circle, utgjorde de to en verdig avslutning på en staselig aften fylt med mørk finsk humor (også kalt dødelig seriøshet), finske folkesagn og god finsk folkemusikk (også kalt metal).

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12649]

 

Amorphis Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2019, Queen of Time

 

Monster Magnet @ Parkteatret

Monster Magnet
Parkteatret, Oslo
13.01.2019

 

Monster Magnet var tilbake for andre gang på under et år her til lands på sin Mindfucker-turné, og det virket som om promoteringen av albumet hadde blitt plassert i baksetet på runde to.

Det er en hårfin balanse mellom for mange nye låter, og for få, og uansett skal det godt gjøres å klage over et best-of sett med et band av Monster Magnets kaliber. Det er forståelig at artister ønsker å spille sitt nye materiale som de åpenbart er stolte av, men for mange nye låter kan også gjøre at publikum blir litt distanserte da de ikke har hatt like god tid til å lære seg låtene å kjenne. Samtidig som det selvsagt kan være at det nye materialet ikke kan måle seg mot tidligere utgivelser. I motsatt ende har man band som gir ut nytt stoff, ofte av bra kvalitet, men som har et så satt sett at de kun klarer å finne plass til en eller to nye låter. Hvorpå publikum blir skuffet fordi man gjerne vil høre noe nytt, etter å ha hørt det samme gang etter gang, spesielt om det nye faktisk er bra.

Nå faller nok ikke Monster Magnet (8/10) helt inn i siste kategori, men det er jo betenkelig at de nå bare hadde med to låter fra Mindfucker, mot fjorårets fem, og at tittellåten og singelen ikke var blandt de. Har de mistet troen på albumet allerede? Men, etter at Dopes to Infinity hadde sparket i gang ballet fikk vi i alle fall det som kanskje er den beste låta på det nye albumet, nemlig Rocket Freak. Settet skulle for øvrig lene seg veldig på Dopes-albumet, da en tredjedel av det stammet fra 1995-utgivelsen. Litt snodig var det kanskje at Monolithic Baby! var det nyeste albumet representert, med Radiation Day, foruten fjorårets nyskapning. Spesielt med tanke på at det har vært relativt høy kvalitet på det som har blitt levert i studio av bandet derimellom. Men, dette er vel hva man kan kalle et luksusproblem, da det som sagt er vanskelig å klage på det settet som ble presentert oss. Dog er jo løsningen på dette åpenbar i mine øyne: spill en time til!

Men, for å være litt alvorlig så føltes faktisk hovedsettet en smule kort, da Wyndorf allerede etter 45 minutter annonserte at det var klart for kveldens siste låt. Selv om vi visste at dette ikke var helt sant. I løpet av disse 45 minuttene hadde vi blant annet snust litt på Wyndorf og Marvels gjensidige beundring for hverandre, med instrumentalen oppkalt etter en Marvel karakter, Ego, the Living Planet, og låten som har fått en Marvel karakter oppkalt etter seg, Negasonic Teenage Warhead. Alt med diverse videoer snytt ut av 70-tallet, og kjørt gjennom et syrete filter Monster Magnet sine sløye riff verdig, hele tiden rullende i bakgrunnen. Etter dette var det altså tid for hovedsettets siste låt, og selv om dette nok var høydepunktet for mange (i alle fall var det helt klart den sangen hovedkjernen av publikum kunne best), var det flere som så på hverandre litt mistroisk da Wyndorf annonserte dette. Låten var selvsagt Space Lord, og muligens var det Wyndorf sitt høydepunkt for kvelden også, da han virkelig både elsker å få andre til å si, og selv si ordet ‘motherfucker’. Noe han også glatt innrømmet i forkant.

For øvrig var Wyndorf veldig på hugget denne kvelden, og hadde bedre kontakt med publikum enn jeg kan huske å ha sett han ha før. Godt er det også å se at han fortsatt holder “match-formen”, så får man bare håpe at det fortsatt er av naturlige årsaker. For med den spillegleden han og bandet viste, og med det solide materialet de fortsetter å gi ut, så er det lett å se for seg at Monster Magnet kan bli et av bandene som blir den neste generasjonen med dinosaurer, med positivt fortegn. I så måte var det jo passende at Dinosaur Vacume var andre ekstranummer ut, etter CNN War Theme. Helt til slutt fikk vi tittellåten fra bestselgeren Powertrip, og størsteparten av Parkteatret gikk mandagen i møte med et mantra om at de aldri skal jobbe en dag til fordi gudene har bedt dem om å slappe av, messende i hodet. Apropos jobb, så kan man vel si at det var noe rutinemessig, og “nok-en-dag-på-jobben”-aktig over kveldens seanse. Og selv om dét var mer enn godt nok med den katalogen de har å plukke fra, og det håndverket de leverer, så blir det interessant å se hva de kan gjøre neste gang for å gjøre det enda litt mer spennende.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12619]

 

Monster Magnet Setlist Parkteatret, Oslo, Norway 2019

 

Lucifer @ Blå

Lucifer
Blå, Oslo
13.12.2018

 

Lucifer har gjenopstått, og er med Nicke Andersson sin hjelp blitt et ekte beist.

Sist bandet spilte i Oslo var det for et særdeles beskjedent antall publikummere på Pokalen, og den gang var det noe uforløst over bandets opptreden. For selv om frontkvinne Johanna Sadonis allerede for et par år siden viste prov på at hun var en karismatisk og forførende frontperson, så var det liksom noe som manglet. Og med Imperial State Electric- og The Hellacopters-kapteinen på plass så virker det som om den siste brikken i Luciferpuslespillet også er på plass. Det blir jo selvsagt bare spekulasjoner, men med tanke på soundet og fremtoningen til Lucifer (8/10) om dagen, så er det lett å forestille seg at det svenske musikkgeniet har hatt mer enn én finger med i spillet ikke bare når det gjelder låtskriving, men også med å sette sammen dagens besetning.

En ting er at låtene på det nye albumet, Lucifer II, har fått et velkjent Anderssonsk preg over seg, men også låtene fra førstealbumet virker å ha fått litt av den samme behandlingen. Dette var en av de første tingene undertegnede la merke til da jeg så dem et par ganger på KISS Kruiset for en drøy måned siden, og etter at Faux Pharaoh hadde åpnet showet, så fikk også Oslopublikummet merke dette under andrelåten Abracadabra. Og publikum responderte som seg hør og bør på godt vis. Et relativt fullsatt Blå var nemlig også i slag denne kvelden, og hadde egentlig fortjent en liten bonus i form av et par låter som opprinnelig stod på settlisten, men som av uvisse grunner ble droppet. Blant dem var bandets versjon av Take Me Away (Together As One) fra Paul Stanley sitt ‘78-soloalbum. En låt som naturlig ble tatt særdeles godt i mot på Kruiset, men også med god grunn. Vi ble i tillegg snytt for en versjon av ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, hvor Andersson antagelig hadde kommet frem fra bak trommene for å spille bass og synge duett med sin kone, men den gang ei.

Så vi får heller konsentrere oss om de låtene vi fikk servert, og naturlig nok så lå hovedvekten på det nye albumet, som faktisk ble spilt i sin helhet i løpet av kvelden. Og det virket som om det norske publikummet hadde fått akkurat passe med tid til å ha lært seg disse låtene å kjenne, noe som kan være et problem med å ha så stor overvekt av nytt materiale. Men, både allsangen, headbangingen og hornene i været var like tilstedeværende under disse låtene, som under de eldre låtene. Et av de virkelig store høydepunktene var låten Dreamer, hvor Sadonis virkelig fikk vist frem sin indre Jinx Dawson. Publikum fikk også være med og danse med døden, og bandets tolkning av Rolling Stones sin Dancing With Mr. D klarer å både holde seg relativt tro til originalen, samtidig som det låter umiskjennelig som Lucifer og deres oppdaterte lydbilde.

Men, selv om lydbildet altså har blitt oppdatert med Anderssons inntreden, og selv om tekstene er hakket mer okkulte, så låter det fremdeles like som snytt ut av 70-tallet som for eksempel Sadonis landsmenn i Kadavar og Wucan. Dog har vel noe av det okkulte også blitt tonet litt ned på andrealbumet. Noe som for øvrig også gjorde at man fikk en mer sammensatt bandfølelse denne gangen sett opp mot sist bandet gjestet hovedstaden, var at hele bandet faktisk så ut som de spilte i samme band, og samme sjanger, og ikke at de alle hadde helt forskjellige stiler. Gitarduoen Linus Björklund og Martin Nordin ledet an i front med sine harmonier og dueller, mens Nicke Anderssons tromming virkelig var bandets ryggrad konserten gjennom. Det er for øvrig ikke alltid lyden på Blå er like bra, men denne kvelden satt den som et skudd, så honnør til lydmannen også.

Normalt ville bandet gått av scenen, etter drivende fremføringer av Morning Star og Reaper on Your Heels, for så og kommet tilbake for ekstranummerne, slik det også stod på settlisten. Men, siden det i følge bandet selv “ikke var noe sted å gå”, så forble de like godt bare på scenen, og gjorde seg ferdige. Blant “ekstranummerne” fikk vi også nok et av konsertens høydepunkter, nemlig singelen California Son. Og før vi visste ordet av det var det hele over, og til tross for at ekteparet Sadonis-Andersson hadde DJ-oppdrag etter konserten, så tok de seg god tid til både bilder og signering av autografer, før de hastet av gårde. Publikum virket storfornøyde, og det var godt å se bandet (eller Sadonis, siden hun er den eneste som er igjen fra sist) få oppleve et litt større oppmøte her til lands, enn de parogtyve betalende som så dem på Pokalen den gangen. Fortsetter de å levere konserter og utgivelser av samme kaliber, så skal man vel heller ikke se bort fra at de klatrer ytterligere på konsertlokaleskalaen til neste gang.

 

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

 

 

Lucifer Setlist Blå, Oslo, Norway 2018

 

Hamferd + Svartmalm @ Hjorten Scene

Hamferd + Svartmalm
Hjorten Scene, Trondheim
09.12.2018

 

For undertegnede må det sies at det var forholdsvis spartanske forventninger til kveldens konsert. Svartmalm er et totalt ukjent bekjentskap her i heimen, og Hamferd må jeg innrømme aldri har festet seg. Men etter nok en gang å ha prøvd noen få låter et par dager i forkant, var det likevel noe som begynte å gro og spire. Derfor var det helt greit å kjøre inn til Trondheim sentrum og bivåne min første konsert på Hjorten Scene, en scene som viste seg å være en virkelig flott arena med sittegrupper rundt omkring i lokalet samt sporadiske trappetrinn/platåer som gjør at man har god sikt nesten samme hvor man står. Nok om det!

I en hektisk desember var det endelig klart for å få litt varme inn i kalde trønderhjerter, og det fikk vi gjennom første band fra Færøyene; Svartmalm (7/10). Bandet var drapert i hetter og kapper, komplettert med sminke og sot, noe som førte til at gjengen fort kunne forveksles med gruvearbeidere som nettopp hadde kommet opp av hullet (sett bort fra hodeskallen av en bukk som prydet mikrofonstativet). Det visuelle tilsnittet fungerte også som en flott ramme for guttas kaotiske form for black/doom, og gav det hele en følelse av mystikk. Det var lett å høre tendenser fra 90-talls black metal, noe som alltid er hyggelig, men likevel er Svartmalm mye mer. I tillegg til de to nevnte bærende sjangrene, finnes det tilløp til lange, monotone, droneaktige innslag. Det er langtekkelig og suggerende, men samtidig variert nok til å holde interessen oppe. Lyden var tidvis grøtete, noe som førte til at gitarene falt litt bort, men dette ble bedre ut gjennom settet. Trommene bærte mye av låtmaterialet, og det var kanskje grunnen til at de hadde så fremtredende rolle i lydbildet. Det var lite frieri til publikum, men selv om det var forholdsvis glissent oppmøte, framsto stemningen som godt over godkjent. En godt gjennomført opptreden, men uten de store ovasjonene.

Etter et lite tilsig av publikum, som endte i den nette sum av ca 100 oppmøtte, var det klart for Færøyenes andre ensemble. Der Svartmalms visuelle helhet var rufsete, opplevdes Hamferd (9/10) som den rake motsetning. Bandet på seks vandret rolig på scenen iført mørke dresser, hvit skjorte, slips og nypussete finsko. Det hele oste av alvor, seriøsitet og høytidelighet, uten at det bikket over til det parodiske, eller ble pent og pyntelig. Siden undertegnede ikke har kunnskap om låttitler kan jeg ikke si noe annet enn at andre låt i settet definitivt viste spennvidden til bandet. Spesielt var dette hørbart hos vokalist Jon Aldara, for fy feite for en vokal. Dødsvokalen var forholdsvis standard, men når renvokalen fikk fritt spillerom fylte den hele lokalet og det var fantastisk å oppleve en så ren og fyldig vokal som leverte perfekt både på de lave og høye tonene. Akkompagnert av et blytungt og mørkt komp klarte de å få fram en enorm stemning som fikk tankene over på de mer eksistensielle sidene av livet. Det var så sårt og drømmende at følelsene fikk fritt spillerom, og det føltes som det aldri hadde vært mer riktig å knele i dyp refleksjon. Lyden var atskillig bedre enn tidligere, noe som gjorde at detaljene fikk utfolde seg på en måte som skapte den klarheten låtmaterialet fortjener. For egen del funket det definitivt best når gitarene malte flotte harmonier over renvokalen og fokuset lå på det drømmende og svevende. Og hvilken avslutning kan slå kveldens utgave, der Hamferd entret scenen for andre gang, frontet av Aldara med et glass rødvin i hånden, og gav oss salmen Herre Gud Ditt Dyre Navn Og Ære av Petter Dass, på færøysk. En fantastisk opplevelse!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Lene Johansen Løkkhaug

 

Slayer @ Spektrum

Slayer
Spektrum, Oslo
06.12.2018

 

Det var duket for en skikkelig thrashmetal ekstravagansa på Oslo Spektrum første torsdag i desember. Headlineren var Slayer, for tiden på sin avskjedsturné. Men det sier de jo alle! Og thrashkongene fra (Greater) Los Angeles hadde selskap av 3 solide oppvarmere.

Først, noen ord om oppvarmingsbandene: Obituary (7/10) har jeg ikke rare forholdet til, men de kom absolutt fra det med æren i behold. Bra trøkk! Anthrax (9/10) må jeg innrømme ble kveldens høydepunkt for undertegnede. Ikke det mest aggresive bandet i kveld, men det er helt i orden! De var «på» så det holdt, og hadde dessuten kveldens beste lyd. Og de har ikke blitt offer for Pippi Langstrømpe-sensur da låta Indians fremdeles heter Indians og ikke «Native Americans» eller noe slikt. Imidlertid hadde Joey Belladonna droppet fjærpryden han pleide å benytte under nevnte låt for 30 år siden. Eller mulig Norwegian hadde rota den bort? Lamb of God (4/10) falt ikke i smak. Beklager til dere som måtte sette pris på Randy Blythe & co.

(Grunnen til at vi ikke har bilder av de tre første bandene, er at de forlangte at pressefotografene måtte undertegne en fotokontrakt med betingelser som strider mot norsk presseskikk. Ingen av fotografene signerte).

Det ble mye nytt fra Slayer (8/10) de første 30 til 45 minuttene. «Nytt» i denne sammenheng betyr 2000 og utover. Tittellåta fra «Repentless», deres hittil siste baby (og holder de ord, blir den vel deres svanesang), åpnet ballet. Bandet låt «på» og tight, men etter tre-fire låter fikk jeg en viss følelse av autopilot. Mulig det ikke var autopilot, men at de var litt preget av stundens alvor siden de tross alt hadde en stand-in gitarist som kun hadde et par konserter med bandet under beltet.

Noen dager før konserten ble det annonsert at Slayers faste gitarist Gary Holt, som tok over etter originalmedlem Jeff Hannemans sykdomsforfall og påfølgende bortgang i 2013, forlot turnéen for å reise hjem til Statene for å være sammen med sin døende far. Erstatter var Phil Demmel med bakgrunn fra Vio-Lence og Machine Head. Demmel hadde, så vidt undertegnede har skjønt, kun spilt med Slayer i København og Stockholm før han entret Spektrums scene.

Uansett: tamt ble det ikke. Slayer gjør ikke tamt! Den siste drøye halvtimen var spekket med klassikere fra de fire-fem første skivene. Og Seasons in the Abyss, South of Heaven, Chemical Warfare, Raining Blood og ekstranummeret Angel of Death satt som dere-vet-hva i kram snø! Rørende hyllest til Jeff Hanneman i ekstranummeret forresten.

Flott kveld for Oslos sinnametallfans! Og skulle Slayer gjøre alvor av det de sier om å gi seg nå, går de ut med flagget sånn mer eller mindre til topps!

 

Tekst: Dag Rossing
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12559]

 

 

Slayer Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2018, Final World Tour