Alle innlegg av MHN

L.A. Guns – Renegades

L.A. Guns
Renegades
Golden Robot Records

 

Farsen og kampen om merkenavnet L.A. Guns tar sannsynligvis aldri slutt, og hvem som egentlig er det ekte L.A. Guns overlater vi til andre makter å bestemme. Dette er da for ordens skyld Steve Riley og Kelly Nickels versjonen av bandet. Så vil kanskje mange hevde at L.A. Guns uten Tracii Guns ikke er ekte vare. Den diskusjonen lar vi ligge.

Hva kan så Riley og Nickels stille opp med her? Joda, faktisk en rekke overraskende flotte låter, og det låter riktig så friskt. Produksjonen er rimelig nedstrippet og låter ganske rått skiva i gjennom, noe som kler låtene bra. Variasjonen i låtene er også noe som trekker opp for min del. Her får du både litt glitter og stas samt småslem hard rock. Fengende er det også. Bare hør på låtene Crawl, Lost Boys og Renegades.

Denne skiva gjør mesteparten av min skepsis til skamme, og kvaliteten på låtene gjør det nesten lett å glemme selve forgasseren i L.A. Guns-motoren (Tracii Guns). Resten av motoren fungerer overraskende nok utmerket, og Renegades er rett og slett en knakende bra, fengende og frisk hardrock-skive. Vel verdt å sjekke ut enten du er L.A. Guns fan eller ikke. (7.5/10)

 

Pål J. Silihagen

 

Hjelvik – Welcome To Hel

Hjelvik
Welcome To Hel
Helmet Fire Records

 

Rockhistorien er full av eksempler på band og vokalister som skiller lag der resultatet blir at minst en av partene slipper et relativt uinteressant album. Ikke minst er dette gjerne tilfellet dersom vokalisten i hovedsak har skrevet tekster og ikke musikk til bandet han forlot. Så da Erlend Hjelvik og Kvelertak gikk hver til sitt, var det naturlig å spørre seg selv hvem som ville stikke av med seieren. Tidligere i år kom den nye Kvelertak-skiva, og vi fikk konstatert full friskmelding av det bandet med vokalist Ivar Nikolaisen i spiss. Desto mer spennende når nå vokalist Erlend Hjelvik debuterer med sitt nye band, enkelt og ubeskjedent oppkalt etter ham selv, og nå også som låtskriver i tillegg til at han er vokalist og – selvsagt – fortsatt tekstforfatter. Og vinneren? Jo, det er publikum! Vi er nemlig i den heldige situasjon at vi har fått det beste fra to verdener: mer punk og frådende rock’n’roll fra Kvelis og mer METAL fra Hjelvik!

Fra første riff er det åpenbart at Hjelvik mener alvor. Låta Father War er intet mindre enn 100% blodtørstig metal med røttene både hos de gamle gudene Priest, Accept, Manowar og Maiden og hos halvnye hedninger som Amon Amarth og Abbath. Vokalen til Erlend er minst like forrykende rabiat som tidligere, og leverer det ekstra punchet som gjør dette til noe unikt selv om det ikke er noe forsøk på å finne opp sverdet her. Jeg må innrømme at jeg drar på smilebåndet her når gitarsoloen gir assosiasjoner til den gamle barneskole-grisevisa vi sang med teksten “Inn kom en mann, Ola hette han…” men enten dette er tilsiktet eller tilfeldig, så er det gøy på riktig måte! Thor’s Hammer følger, og igjen får vi den deilige fete allsangvennlig metalen med en berserk-attityd som gir deg lyst til å ete fluesopp og klubbe ned jotner! For hver låt får vi bekreftet at det ikke er nødvendig å være direkte nyskapende for å vise særpreg, og jeg elsker det faktum at det aldri er noen tvil om hvem det er vi hører på, og Helgrinda er i så måte en umiddelbar signaturlåt.

Et av høydepunktene er The Power Ballad of Freyr, som på ingen måte er noen ballade, men definitivt har både power og melodi, og underveis en nesten bluesa gitarsolo! Glory of Hel gir oss Erlend Hjelvik i duett med selveste Matt Pike fra High on Fire, og når de to kommanderer “Go forth and kill for the glory of Hel!” er det umulig å ikke la seg rive med! Dersom disse to hadde vært hærførere for tusen år siden, ville neppe kristendommen fått fotfeste her til lands, for å si det sånn. 12th Spell krydres med en deilig ond black metal-vibb, og igjen blir jeg betatt av det lekre gitarspillet til Rob Steinway, som til daglig er å finne i det amerikanske NWOTHM-bandet Skelator. Og selv om dette aldri er ment å være noe annet enn et Metal-album, må jeg medgi at den akustiske avslutningen på Ironwood gir mersmak og forventninger til neste album allerede nå. Kveldulv er nok en låt som kombinerer urkraft og litt mystikk, mens North Tsar, som var første smakebit fra skiva, allerede føles som en klassiker. Welcome to Hel avsluttes med Necromance, som løftes et ekstra lite hakk av gjestevokalist Mike Scalzi fra Slough Feg, og dermed er det bare å konstatere en real metal-opptur i et år fullt av nedturer på mange andre fronter! (8/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

Humanity Is Cancer – Humanity Is Cancer (EP)

Humanity Is Cancer
Humanity Is Cancer (EP)
Redifining Darkness Records

 

Yes, her får vi en flott liten death metal sak å kose oss med midt i disse koronatider. Med gutter fra band som blant annet Abigail WIlliams, Aborted og The Faceless, snakker vi ikke akkurat om nybegynnere, men derimot om et lite knippe “proffer”. Det i seg selv er ikke automatisk synonymt med kvalitet, men du verden her funker det. Når skiva settes på, spys det ut noe som ligger tett opp mot en tydelig krysning av amerikansk og europeisk death metal. Det er brutalt som fy, men samtidig er det et fantastisk groove som bryter langt inn i kroppen og får ryggsøylen din til å rugge i takt med det blodtørstige beistet som fyller rommet.

Det gnistrer av gitarene, og knottene har blitt skrudd til perfekt når det gjelder tykk og fet lyd. Noah Buchanan innehar en genial vokal, som funker både til å dra ut ordene i lengderetningen, samt den stakkato brølingen som vi digger når vi hører Corpsegrinder (Cannibal Corpse). Med Lyle Coopers tekniske bakgrunn i blant annet nevnte The Faceless, er det også underholdende å følge med batteriene som dundrer avgårde med både groove og tekniske vendinger, og som dermed høyner kvaliteten i låtmaterialet. Nei, her er det lite å utsette på underholdningsverdien, og det skal bli moro å følge med bandet i årene som kommer. (9/10)

Lars Bremnes Ese

 

AC/DC – Power Up

AC/DC
Power Up
Columbia

En av mine desiderte favoritt-anekdoter om AC/DC er den da Angus Young ble konfrontert med at de hadde sluppet elleve album som låt helt likt, hvorpå gitaristen fyrer seg opp og korrigerer journalisten med utsagnet “Det stemmer ikke i det hele tatt – vi har sluppet TOLV album som låter helt likt!” Og når de nå slipper sitt sekstende album internasjonalt er det befriende å konstatere – akkurat som forventet – at gamlekara viser at de gamle fortsatt er eldst der de lar rock’n’roll-toget tøffe stødig videre under parolen “Hvis det ikke er ødelagt, er det ingen grunn til å reparere det”.

Så hvordan låter det, spør du? Neida, du gjør jo ikke dét. Du veit akkurat hvordan det låter, og de gode nyhetene er at AC/DC ikke skuffer! Åpningslåta Realize er som 3-4 AC/DC-låter rullet sammen i én, med et kraftriff av dimensjoner, nesten lattervekkende åpenbart allsangvennlig koring og noe vanvittig lekkert gitarspill fra herrene Young og Young. Andre låt, Rejection, inneholder flere hint av tidligere godbiter (jeg hører både If You Want Blood (You’ve Got It) og et eller annet jeg ikke er kar om å plassere fra Fly on the Wall her), uten at den er kopi av noen av disse. Underveis blir noe av moroa å leke enbands-riffgjetting for hver låt, for å se hvilke gamle slagere man aner spor av underveis. På Shot in the Dark, som vel alle forlengst har hørt nå, hører jeg både Given the Dog a Bone, Rock’n’Roll Train og Stiff Upper Lip, men du hører kanskje noe helt annet. Artig er det, og dette trekker ikke ned, bare opp. Et AC/DC-album anno 2020 er både historietime og drikkelek i samme gavepakke, og de støllingene som absolutt skal rakke ned på alt fra manglende fornyelse til tekster som ikke kvalifiserer til Nobelpris i litteratur kan ta seg et helt trailerlass med boller!

Through the Mists of Time tar ned tempoet, og er den typen melodiske AC/DC vi kjenner fra låter som Money Talks og Rock the Blues Away, mens Kick You When You’re Down er nedstrippa og groovy. Hele veien dukker det opp små detaljer, og det er alltid digg å høre hvordan dette bandet aldri lar noen prøve å begrave låtene i overdådig bløtkake-produksjon. Fem fyrer er det vi får, og fem fyrer er det vi hører. Det er klart, når to av de fem er Phil Rudd og Cliff Williams, så trenger vi aldri å lure på om det er tight som faen, for de to må da være den beste rytmeseksjonen på planeten! Jeg tror det hadde gått an å høre på de isolerte sporene med bare trommer og bass gjennom hele skiva, og fortsatt blitt sittende og digge!

Witch’s Spell byr på mer allsang og riffgjetting (Hard as a Rock og Sink the Pink?), mens Demon Fire er en av de tøffeste låtene fra bandet på årevis. Ikke rart, ettersom den tjuvlåner fra bl.a. Let There Be Rock… Dette er et album hvor det blir spennende å se hvilke låter de velger å dra fram når de en eller annen gang forhåpentligvis atter står på en scene, men for min del kan de gjerne spille halve skiva og vel så det. Wild Reputation er en låt av den typen som kan bli brukt av musikkprofessorer og forskere for å finne ut om folk har rytmesans eller ikke, for hvis du er i stand til å høre denne uten å trampe med, da er alt håp ute i så henseende. Og det er en låt der også Brian Johnson leverer det lille ekstra, etter allerede å ha overbevist oss om at hele fraværet hans bare var en slem spøk for at vi skulle bli bekymret. Vel, Brian. Det fungerte, men takk for at du er på plass og har gjort alt bra igjen!

No Man’s Land er tung gynge-AC/DC og Systems Down er et av de få eksemplene på hvileskjær underveis. Spiller ingen rolle, for når albumet nærmer seg slutten får vi nok en “Det enkleste er ofte det beste”-rocker i form av Money Shot, som får deg til å innse hvor godt humør du blir i av å høre på dette bandet! Helt til slutt kommer låta Code Red, som groover så sinnsykt at skjelettet ditt truer med å komme dansende ut av kroppen din! AC/DC har forlengst satt standarden, og har ingenting de trenger å bevise.De har ingen behov for å overgå seg selv, men de trenger heller ikke å gjøre dette. Derimot beviser de at de ikke bare er relevante, men direkte nødvendige! Og vis meg et annet band som leverer et så bunnsolid album som Power Up (eller – om du vil – PWR/UP) 45 år etter at de albumdebuterte! We salute you! (8,5/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

Pyramaze – Epitaph

Pyramaze
Epitaph
AFM Records

 

Så har Pyramaze klart det igjen! På deres sjette album kroner de en allerede imponerende katalog med sitt hittil beste album. Danskene har virkelig klart å skape et album som ikke bare er vakkert, men også kraftfullt. Her får du særdeles progressiv melodiøs power metal som uten å fornærme noen andre i samme genre, blåser det meste av banen. Låtene er fengende, men samtidig intrikate og alt annet enn hjernedød masse. Så nei, dette låter ikke som Dragonforce. De to foregående albumene var også mesterlige, men her klarer de virkelig å gjennomføre et tvers igjennom mesterverk. Et av albumets desiderte høydepunkter er låta World Foregone. En låt som alene er verdt hele skiva.

Et viktig moment som skiller Pyramaze fra andre band i samme genre er intet mindre enn en ekte norsk viking som vokalist. Terje Harøy har bevist at han kan synge før, både med Pyramaze og også Divided Multitude, men her tar han stemmen sitt til et nytt nivå. Med rå kraft og et bredt toneregister loser han oss i gjennom Epitaph på mesterlig vis. Men resten av bandet er ikke tapt bak en vogn bare så det er sagt. Danskene er særdeles dyktige musikere og ikke minst er mesterhjerne og produsent Jacob Hansen en viktig brikke i lydbildet. For denne skiva er så fett produsert at det nesten er til å gråte av. Ja, rett og slett episk bra. Det låter akkurat passe pompøst og storslått. Det tipper aldri på noen som helst måte over. Arrangementene i låtene er også delikat konstruert og nok et eksempel på en fantastisk låt er Stroke Of Magic. For ikke å glemme Particle. Som du skjønner så står godbitene i kø her, og når musikkåret 2020 skal oppsummeres er denne skiva garantert på min topp 5 liste.

Progressiv melodiøs power metal kan nesten ikke bli bedre enn dette. (9,5/10)

 

Pål J. Silihagen

 

Enslaved @ Rockefeller

Enslaved
Rockefeller, Oslo
05.11.2020

 

De fleste er sannsynligvis sulteforet på metalkonserter, og de fleste band er ikke bare sulteforet i ordets rette forstand, men også sulteforet på å spille for et publikum. Noe Enslaved skulle bevise foran et vel distansert Rockefeller denne kvelden.

Sosial distanse og den heller uvante settingen skulle så visst ikke legge noen demper på stemningen, og Enslaved spilte som om det skulle være deres siste konsert. Noe som nå også dessverre ser ut til å stemme for en stund. Nok om det og la oss snakke om konserten. Et av norges desiderte viktigste ekstremband har mye å ta av når det gjelder låter, men kvelden var i hovedsak viet låter fra deres siste album Utgard. Et album som har høstet udelt positive tilbakemeldinger og har blitt kalt nordisk magi. Hvilket låta Urjotun er et godt eksempel på.

Pokker ta for en opplevelse denne låta var live. Her snakker vi magi! En fantastisk låt som i likhet med resten av deres siste album viser et band i evolusjon, og som er noe langt mer enn bare ekstremmetal. Samme gjaldt Jettegryta, en nesten euforisk opplevelse live, og la oss heller ikke glemme Homebound. En låt som nesten inneholder alt. Kraft, drama og bunnløs energi. Resten av den imponerende men litt korte settlista viste også at Enslaved er et av våre fremste liveband, ikke bare på grunn av låtmaterialet men også på grunn av dynamikken innad i bandet og evnen til å formidle.

Vi fikk også servert noen “gamle” smakebiter i form av Havenless, 793 (slaget om Lindisfarne), Return To Yggrasil og Fusion Of Sense And Earth for å nevne noen. Enkelte savnet kanskje eldre og flere låter fra tidligere verk, men rent personlig synes jeg settlista fungerte utmerket. Ihvertfall for en som er mer tilhenger av bandets mer progressive side. Men det hører også med til historien at dette var en “dobbeltkonsert” og at Enslaved kjørte to sett med litt forskjellige låter. Uansett hvilken du var på kunne du umulig ha blitt skuffet.

Enslaved leverte et forrykende show som både var ekstremt brutalt, vellåtende og stemningsskapende (ordet magisk har jeg allerede brukt) og jeg tror de fleste som var innenfor Rockefeller sine vegger klarte å glemme koronahelvetet for en stakket stund. Lydmessig satt det meste som en kule og til tross for moderate begrensninger og et maks antall publikum på 200 så synes jeg ikke dette spilte inn på hverken lyden eller atmosfæren. Noe Enslaved skal ha all ære for. Det var helt åpenbart at de var over middels spillesugne og det smittet over på publikum som sannsynligvis tar med seg dette som et av årets høydepunkter og som en real boost inn i en ellers så grå hverdag. Kort og godt en fantastisk konsert. (9/10)

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=14128]

 

Intervju : Ancst

Politisk og EMO Blackened Crust

For mange er metal synonymt med frihet og grenseløshet, mens for blant andre Ancst er sjangeren et perfekt redskap for politikk og viktige ytringer.

Ancst er et band som undertegnede har fulgt i lang tid, men aldri brukt særlig mye tid på. Bandet har liksom bare vært der, men kanskje ventet på å bli plukket opp og bli tatt på alvor… Om det er det store forsynet som har vært til stede, kan alltids diskuteres, men når Summits Of Despondency kom ut i september ble det bestemt at denne skulle snurres flere ganger. Og fy flate, skiva borret seg langt inn i både hud og kjøtt fra første stund. Et uhorvelig sterkt låtmateriale i krysningspunktet mellom black metal og crust (med noe ambient i kantene), ble fort levende og relevant. Hele back-katalogen fikk nytt gjenhør, og styrken til bandet bare eskalerte. Fra den spede start i 2011, er det kun Tom Schmidt som er igjen, og nå gjør han faktisk alt selv. Diskografien er omfattende, med et hav av utgivelser i form av ep’er, split’er, fullengdere og diverse. Utgivelsene er også en solid blanding av enten blackened crust, eller ambient/drone, så her er beina godt planta i spagat! Med en sånn ramme, var det liten tvil om at Metal Hammer Norway måtte sende en forespørsel til Tom om audiens til et intervju. Som den joviale tyskeren han er, stilte han selvfølgelig opp. Her kommer hans syn på ting og tang. Kos dere!

– Inspirasjonen til skrivingen tror jeg i hovedsak er minner fra den musikalske sosialiseringen jeg har vært gjennom. (Tom om låtskrivingen)

Etter en behørig rosing av skiva prøver vi å få Tom til å si noe om hvordan SoD låter i forhold til resten av diskografien. Men han biter ikke på. “Vel, alle band sier at nyskiva er knallbra og mer voksen enn de foregående. Jeg holder meg til å anbefale folk å sjekke den ut på det vi kaller internett, og finn ut av det selv. Jeg liker den.” Godt svar. Hvordan er følelsene rundt å gi ut skive, og hvor mye tenker du på responsen du får? “For å være helt ærlig, jeg er fortsatt nervøs rundt hvordan skiva blir tatt imot, selv om jeg bryr meg mindre om det enn tidligere. Jeg har mange slipp bak meg, ikke bare med Ancst, så selv om det er spennende og alt det der, blir det etter noen år forholdsvis normalt. Det er ikke sånn at jeg lever av dette, så jeg kan gjøre hva jeg vil uten at det påvirker meg økonomisk. ”

Tom er eneste medlem i bandet, og han gir oss et innblikk i denne tilværelsen. “Etter at den forrige vokalisten, Torsten Bellafonte, ga seg for noen få år siden, er det jeg som har full kontroll på alt. Det inkluderer all musikken, som jeg spiller inn i min egen stue, design og merch, alt det tekniske som miksing, mastring, innspilling, alt som har med økonomi å gjøre, booking, distribusjon, og så videre. Men jeg har også et liveband som består av kompiser fra Berlins hardcore og metall-scene. De bistår på konserter, turneer og alt det som omhandler oss som gruppe. Selve skrivingen kommer rimelig naturlig. Jeg har alltid fulgt magefølelsen min, og latt ting skje uten å overtenke for mye. Inspirasjonen til skrivingen tror jeg i hovedsak er minner fra den musikalske sosialiseringen jeg har vært gjennom. Spesifikke aspekter fra andres musikk som har knyttet seg til meg og aldri helt forsvunnet. Som et slags musikalsk muskelminne. Musikken jeg lager tilber disse elementene av musikk som jeg har kost meg med de siste 30 årene.” Vi er nødt til å få noen ord om låtene Razed Eden og Monolith. De skiller seg ut ved å være mer emosjonell og melodisk enn resten av materialet. “Jeg er ikke bekymret for at låter kan fjerne seg langt unna formelen. Jeg liker å eksperimentere med saker som engasjerer meg. Disse to var meget artige å lage, siden de ikke var typiske tekstbok-Ancst-låter. Jeg kommer til å fortsette å skrive låter som høres ut som Ancst, men jeg ser også fram til å bringe inn flere sjangre og mikse sammen mye forskjellig. Vi får vel bare se hvordan det vil fungere.”

– Vi er et politisk band, og musikken og tekstene er en form for aktivisme med et tydelig budskap og ståsted. (Tom om bandets ståsted)

Hva så med tekstene og budskapet til Ancst, hva er det vi fyller ørene med når vi setter på musikken din, Tom? “Jeg finner mye inspirasjon i hverdagslivet. Det har ikke så mye å si om du ser i speilet eller på skjermen, eksistensen gir deg konstant ting du kan skrive om. Det jeg faktisk blir mest inspirert av, er alle feilene begått av både andre og meg selv. Det har alltid vært en terapeutisk side ved Ancst, og i løpet av de siste årene tror jeg tekstene har blitt mer og mer personlig. Jeg har brukt mye tid på å synge om sosiale og politiske tema, takket være min punk bakgrunn, men jeg tror at etter hvert har behovet for mer katarsis blitt mer presserende. Når det er sagt, så er SoD en politisk skive som passer godt inn i det tapte året 2020. Den omhandler ting som den økende høyrebølgen som brer seg over hele verden, miljøkollaps, politibrutalitet, og den lynkjappe tekniske utviklingen på bekostning av det sosiale samspillet. I tillegg blir dete hele ganske “emo” og personlig når jeg snakker om mental helse og alle de greiene der. Vi er, og har alltid vært, politiske individer. Jeg mener at alt du gjør i livet ditt, er politisk. Så vi er et politisk band, og musikken og tekstene er en form for aktivisme med et tydelig budskap og ståsted. Det er ikke snakk om konseptuelle ting her, kun folk som roper og skriker om ting som gjør oss sinna. I mitt hode er all den dritten som skjer i verden, mye mer brutalt enn alle Cannibal Corpse tekstene til sammen.”

– Det er jeg som har full kontroll på alt. (Tom snakker om å være eneste medlem)

Apropos dritt i verden; hvordan har korona påvirket musikken din? “For å være ærlig, bortsett fra å miste noen få turneer og ikke få mulighet til å hoppe rundt på scenen så har den ikke påvirket oss i det hele tatt. Alle vi har vanlige jobber ved siden av, så vi er ikke avhengige av at vi tjener penger på bandet. Vi har tatt det med ro de siste månedene. Jeg gjorde ferdig alt som hadde med albumet å gjøre, inkludert pressebiten, bortsett fra det var det egentlig ikke mye som skjedde. Vi fikk forresten tid til å lære nye låter, rydde i øvingslokalet, og snakke om nye konsept og tekniske greier rundt konsertene vi forhåpentligvis vil få mulighet til å spille i 2021. Når vi er inne på korona, så mener jeg at det som er mye viktigere enn et kjipt metalcoreband fra Berlin (jepp, det er oss), er å fokusere på de folka innen scenen vår som er avhengig av inntekt fra musikken. Ikke musikerne, men de folkene som virkelig er limet i infrastrukturen. Konsertarenaer, teknikere, de små bookingselskapene, turnesjåfører, private bilutleiefirma, og så videre. Hvis dere kjenner noen av disse personlig, så spør om dere kan hjelpe de. De har det virkelig vanskelig akkurat nå.”

– Behovet for mer katarsis blitt mer presserende. (Tom om tekstene)

Hva er så planene framover, og vil det fortsatt komme skiver med både ambient/drone og black metal/crust/hardcore? “Jeg vet at denne sjangerblandingen er forvirrende som bare fy, men ja, jeg kommer til å fortsette med det. Skrivingen til neste slipp er allerede i gang, og det vil mest sannsynlig bli enten en EP eller split. Jeg har også spilt inn noen nye mørke ambient låter som jeg vil gi ut neste år. Utover det får vi bare se hva som kommer undervegs. Hva som skjer rundt spilling live vet jeg ikke siden koronasituasjonen akkurat har forverret seg i Berlin. Foreløpig har vi satt oss et mål om å starte med turneer igjen i september 2021, for jeg tviler på at det er vits å planlegge noe tidligere enn det.”

Vi begynner å nærme oss slutten, men før vi takker av Tom så er han nødt til å anbefale oss noen unge, tyske band som han mener fortjener større oppmerksomhet. “For de av dere som er inne i hele greia rundt crossover mellom black metal og hardcore, så er det faktisk noen band dere bør sjekke ut: Depravation, A Secret Revealed, Welk, No Sun Rises, Implore, og Nidare. ”

Tom takker for at MHN viser interesse for Ancst, og vi takker dypt for at han lager så fet musikk som han gjør!

«SUMMITS OF DESPONDENCY» KOM UT 18. SEPTEMBER.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Franziska Lemmor

 

 

Armored Saint – Punching the Sky

Armored Saint
Punching the Sky
Metal Blade Records

 

Hele fem år har det gått siden helgenene fra LA (Los Angeles) beriket oss med nytt studiomateriale i form av Win Hands Down. Og jaggu har de brukt tida fornuftig. Tro mot sin oppskrift siden 80-tallet  leverer veteranene nok et fenomenalt heavy metal album som virkelig viser hvor skapet skal stå. Det hele starter med det majestetiske tittelsporet, et av albumets sterkeste spor, men jeg kan med hånda på hjertet meddele at her er det ikke en eneste kjip låt. John Bush synger også like bra som han alltid har gjort, og resten av gjengen høres ikke det grann eldre ut enn de gjorde i glansdagene. Punching the Sky låter beint igjennom friskt, moderne, vitalt, sultent og ja du skjønner hva jeg mener. Jeg blir faktisk sittende med ståpels flere ganger under gjennomlyttingen og det er dessverre ikke noe som skjer så altfor ofte lenger.

Et par av sporene skiller seg virkelig ut og fremkaller det hvite i øyet. Låtene jeg da snakker om er Do Wrong to None og Never You Fret hvor fellesnevneren er glitrende gitarspill fra duoen Philip Sandoval og Jeff Duncan. For ikke å snakke om Gonzo Sandoval som slår det remmer og tøyler kan holde gjennom hele skiva. Sist, men ikke minst loser Joey Vera det hele i land med sitt basspill som kan sprenge fjell. Lyden er også upåklagelig. Det låter dynamisk, fett og som alltid med et Armored Saint album så får du høre samtlige instrumenter i lydbildet. Og det er nettopp denne dynamikken som er noe av det viktigste (bortsett fra sterke låter selvsagt) i maskineriet. Kort oppsummert et knallsterkt metal album fra helgenene som sannsynligvis vil seile inn på topp 10 over årets beste skiver. Dette er definisjonen på rotekte heavy metal anno 2020! (9/10)

 

Pål J.Silihagen

 

Intervju : Ghetto Ghouls

Horror, Action, Exploitation

Blod, gørr og horror, har alltid vært en del av metalluniverset. Ghetto Ghouls har tatt dette til sitt bryst, men bryter det hele opp med en solid dose tull og fanteri.

Fra dypet av undergrunnens horrorunivers, kryper en ansamling av utskudd og misfits frem i nattens mulm og mørke. Hoboene kaller seg Ghetto Ghouls, og når wikipedia kan informere om at ghoul er vesener i arabisk folketro som holder til på gravplasser hvor de plyndrer graver og spiser lik, så er det bare å stålsette seg! Barfghould og Ghoulster, som nekter å fortelle oss hvem de egentlig er, stiller til intervju med en rykende fersk EP (Horrid Tales Of Ghetto Ghouls) i sekken, og gir oss et lite innblikk i hva vi har å gjøre med.

– Så selv om musikken er blodig alvorlig, er det viktig at det skal være artig og lystbetont. (Ghoulster om Ghetto Ghouls)

Ghoulster tar kjapt ordet og leder oss gjennom infopunktet: “Ghetto Ghouls er oss, og vi er horror, action, exploitation, thrash, punk og mørk hip hop. Drivkraften bak bandet er meg, Ghoulster, som er vokalist og skriver tekster, og Barfghoul som skriver låtene i tillegg til at også han kjører vokal. Når vi stiller med fullt crew, sånn som på HTOGG, har vi med oss Goreghoul som hamrer på skinn, Hellghoul som slapper bass og El Ghoulio som skinner som en føniks når han trakterer øksa. Alle i bandet har bakgrunn fra diverse andre band, så vi snakker ikke ferske folk her. Når vi gir ut hip hop så er det bare meg og Barfghoul som stiller, men snakker vi thrash og metal, så er resten av gutta med. Allerede i den spede start, tilbake i 2018, var planen at vi skulle gi ut både mørk hip hop og thrash, mye på grunn av at vi selv er meget glade i crossover. I våres hoder, og en del andres, gir dette mening, mens andre skjønner det ikke. Og det er helt greit. Selv om siste EP kun inneholder thrashlåter, vil det fortsatt komme hip hop. Ikke sant Bharfghoul?” “Ja”, kommer det kontant fra Barfghoul, før Ghoulster fortsetter: “Det vi gir ut på kassett kommer til å holde seg til thrash og metallavarter, for det vi gav ut på HTOGG funket meget godt sammen sånn rent stilmessig. Men vi har også snakket om det å senere kanskje gi ut noe hvor vi blander sjangrene i en og samme låt. Vi får se.”

Bharfghoul understreker at det de driver med er seriøst og gjennomtenkt. “Det er en stor bevissthet rundt det vi lager, og vi er nøye på å få frem de forskjellige inspirasjonene vi har med oss. For egen del henter jeg en del inspirasjon fra blant annet tysk og japansk thrash, samt gammel black metal. ” Ghoulster tar over og fører oss inn i tekst og rammer: “Litt av greiene her var å mekke noe kjapp thrash, og så spinne dette rundt en hyllest til et lite knippe av våre favorittfilmer innen horrorsjangeren. Låttitlene våre er strengt tatt filmtitler, så sjekk ut Night Of The Creeps, I Drink Your Blood, Brain Damage og Street Trash. Alle disse filmene er fra 70- og 80-tallet, og vi digger de. Tekstene har hentet inspirasjon fra disse filmene, og så har vi bakt inn oss, Ghetto Ghouls, i storyen. Det er ingen dypere mening enn det. På mange måter er det som hos Cannibal Corpse, du kan ikke akkurat lete etter noen mening i tekstene der. Det finnes filmer med dyp mening, og det finnes tekster med dyp mening, men så har du også dyp musikk med “kjør-på-kule-tekster”. Der har du oss! Du finner flust av seriøse anerkjente band som styrer langt unna realisme eller annet dypt budskap. Toxic Holocaust er et knakende godt eksempel i så måte. Så selv om musikken er blodig alvorlig, er det viktig at det skal være artig og lystbetont.”

– Låttitlene våre er strengt tatt filmtitler. (Tematkken på EP’en)

Vi går over til selve låtskrivingen, og får Bharfghoul til å fortelle: “Det starter alltid med et riff. Riffene kan komme når som helst, for eksempel mens jeg ser film eller hører annen musikk. Med utgangspunkt i riffene bygger jeg opp låtene, noe mer avansert er det ikke. Låtene våre er veldig enkle og rett fram, med få riff og lite krumspring, noe som gjør prosessen rundt låtskriving rimelig ukomplisert. Jeg lager ferdig 90% av låtene, så får de som spiller instrumentene gjøre ferdig resten.” Ghoulster bryter inn: “Jeg må bare si noe her. Du (Bharfghoul) spiller jo ikke gitar selv da, så det har hendt at du fått tilbakemeldingen “Dette her er fullstendig umulig å spille.” Så noen grep må iblant gjøres for at det skal bli spillbart. Det er også viktig å nevne at alt er tatt opp live, det er ingenting programmert her. Forresten har vi faktisk tatt opp trommer til 12 låter, men bestemte oss for å gi ut kun fire om gangen, som tre EP’er. Gitarene til neste EP er allerede spilt inn, samt store deler av bass og vokal. I tillegg har vi også påbegynt den tredje EP’en. Så her går det fort unna! Det er ingen tanker om fullengder slik det er nå, men hva som skjer etter tredje EP får vi bare å se på. Musikkstilen vil endre seg litt på de kommende slippene. På HTOGG er det thrash, neste blir punka metal, og den siste vil også vise en annen sjanger men fortsatt være hissig. Tekstene vil også skifte fokus. Nå har vi hyllet horrorsjangeren, og neste EP tar oss inn i en annen favoritt, nemlig actionuniverset. Vi befinner oss hele tiden innen forskjellige univers som vi selv elsker, og i likhet med HTOGG så vil vi fortsette å putte Ghetto Ghouls inn i disse universene.”

Det er flere band som har to vokalister, men hos dere er det stor avstand mellom de vokalene. Hvorfor? “Ja, godt spørsmål. Vi testet ut forskjellige ting i starten, så hvis dere hører den første singelen, Puke Brigade, så vil dere høre en litt annerledes vokalstil. Men jeg mener vi nå har funnet en stil som passer oss godt, og som vi vil holde på. Personlig synes jeg det er kult, og viktig, at det er såpass mye kontrast mellom vokalene, for hvis ikke så faller på mange måter hensikten bort med å ta et slikt grep. ”Apropos nevnte låt; den tekststrofa som høres best der er ”I think I Shit my pants”. Ghoulster og Bharfghoul ler høylytt, før det kommer fra Ghoulster: “Ja, da lo vi godt! Den låta skiller seg litt ut rent stilmessig også, men den kommer nok til å være en del av livesettet vårt, så det kommer til å bli et sykt bra show! Når vi først snakker om live, så skal vi faktisk spille første konsert 28. november i Trondheim, sammen med Keiser og Nexorum. De to andre bandene spiller death og black metal så da blir det spennende å se hvordan responsen på thrashen vår blir.”

– Kassett er jo fett, det hører med til skikkelig thrash. (Hvorfor kassett ble formatet)

Fortell oss litt om hvordan dere kom dere inn hos Snakeoil Kassettforlag. “Det er jo wonders of internet. Vi ville egentlig bare gi ut musikken selv, trykke opp kassetter og få de ut for egen maskin. Men så hadde det seg slik at jeg fulgte Snakeoil på instagram, så vi slengte over en demo til dem, og det viste seg at de digget det de hørte og ønsket å kjøre på med et opplag. Kassett er jo fett, det hører med til skikkelig thrash, og det var skikkelig kult av Snake Oil å ta oss under vingen. Det er undergrunn! Så nå får vi solgt kassetten blant annet på Katakomben, og når dermed ut til flere folk”, kommer det fra Ghoulster

Før denne journalisten trykker på knappen, før Ghoulsene inn følgende avslutning: “Det er viktig å få med seg at The Exterminator er en knallbra film, og at Ghetto Ghouls er et rått navn!“

Har du blitt interessert i Ghetto Ghouls form for crossover og horrrorfascinasjon, ja da er det bare å sette på Horrid Tales of Ghetto Ghouls.

HORRID TALES OF GHETTO GHOULS KOM UT PÅ SNAKE OIL KASSETTFORLAG 8. SEPTEMBER!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Erik Aune

 

 

Wail – Civilization Maximus

Wail
Civilization Maximus
Wail

 

Dette var litt av en overraskelse! Og heldigvis av den gode sorten. Norske Wail består av fem karer fra Lillehammer som helt tydelig har fått med seg alt det gode fra heavy metal-scenen fra 80-tallet. Her snakker vi sterke referanser til Iron Maiden, Judas Priest og ikke minst et av tidenes mest undervurderte band nemlig Metal Church. Sistnevnte i hovedsak på grunn av en strålende vokalist i “The Singer” som han kaller seg, eller nærmere bestemt Joachim Jøreng. Han høres ut som en krysning av Bruce Dickinson, Rob Halford og Mike Howe. Denne mannen kan virkelig synge ballene av det meste. Rett og slett utrolig imponerende vokal. Men som kjent holder det ikke med én stjernespiller på laget, og det kollektive er vel så viktig. Resten av bandet skuffer ikke. Her er det strålende gitarspill, drivende trommer og tung bass. Kort og godt; det låter slik heavy metal skal låte.

Wail har ikke funnet opp kruttet på nytt, men de klarer brasene med å unngå de største klisjeene. Låtene er tuftet på samme oppskrift, men er såpass varierte at det heller ikke blir gjentagende eller kjedelig. Produksjonen holder også høy standard, og det låter langt fetere enn på debuten Resilient. Enkelte av låtene er faktisk så sterke at jeg tok meg selv i å tenke på eminente Firepower fra Judas Priest. For det låter rotekte metal samtidig som det har et litt moderne preg over seg. En jævlig god kombinasjon spør du meg. Så er det store spørsmålet… Hvor skal dette ende? Men en skarve plateanmeldelse? Forhåpentligvis ikke. Dette bandet fortjener et stort publikum, og for å oppsummere det kort så låter dette dynamitt og røsker skikkelig i pungen. Skivas beste spor Down the Mountain, Presage og Through the Ice viser et band med så ubeskrivelig mye talent at det er en skam om denne skiva forbigås i stillhet. Liker du skikkelig heavy metal er det bare en ting å gjøre. Sjekk det ut sporenstreks! (8.5/10)


Pål J. Silihagen

 

waar te kopen anabole stero?den voor de spieropbouw dianabol online | anabole stero?den sportgear-nl.com grote hoeveelheid anabole stero?den en contant geld gepakt bij invallen inzake witwassen | crime nieuws

Kataklysm – Unconquered

Kataklysm
Unconquered
Nuclear Blast

 

Er det noen som er klare for litt Northern Hyperblast?!? Canadiske Kataklysm har eksistert i snart tre tiår, og selv om de har en meget ujevn diskografi bak seg, har de likevel klart å gjøre seg bemerket med flere av skivene sine. Med sin fjortende utgivelse, Unconquered, er de faktisk bedre enn de har vært på lenge. Etter forrige, ekstremt skuffende skive, var forventningene forholdsvis lunkne her i gården. Men heldigvis er nyskiva såpass innholdsrik og sprek i frasparket at det er lett å heve øyenbrynene. Det som er med på å utgjøre en stor forskjell, er originalmedlem Dagenais overgang til 7-strengers gitar, noe som gir riffene større dybde enn tidligere Når lyden på skiva i tillegg er mørk, varm og fyldig, blir resultatet forlokkende tungt og massivt.

Brutaliteten blir på en måte enda mer fremtredende, og det kler spennvidden i låtmaterialet. Ser du bort fra enkelte nu-metal riff som blir litt plagsomme, er det mye snadder å boltre seg i. Låter som The Killshot, Defiant, When It’s Over og Underneath the Scars, tror jeg kommer til å treffe bredt, selv om Kataklysm selvfølgelig ikke har funnet opp kruttet på nytt. Har du fulgt Kataklysm, eller melodiøs death metal-sjangeren, opp gjennom årene, så vet du selvsagt hva du får. Men det er et eller annet med Kataklysm som fortsatt gjør de relevante, selv om det finnes et hav av band innen sjangeren. Er du en sucker for groovy riff, blastbeats, melodi, gryntevokal og lett tilgjengelig brutalitet, så tror jeg høsten din akkurat ble et par hakk mer interessant! (7/10)

 

Lars Bremnes Ese

 

Intervju : Fèleth

Innholdsrik, unorsk metallhybrid fra det kalde nord

Det er alltid flott å bli minnet på at det finnes fullt av unge band i vårt langstrakte land, som spiller fletta av de gamle traverne. Fra Alta kommer det en gjeng 24-åringer som har gjort seg relevante i et globalt perspektiv!

Noen ganger blir man rett og slett satt ut over at noe har gått en så hinsides hus forbi. Akkurat det er tilfelle med undertegnede og Fèleth. Takk og pris for at radaren endelig slo seg på, for dette er meget sterke saker! Norge har vært så heldig at vår kaldeste landsdel har klart det kunststykket å mane frem en dødsmetallhybrid som både fenger og overrasker. Med Depravity har Fèleth levert en knallsterk skive som befinner seg i krysningspunktet mellom death metal, black metal og deathcore. I tillegg er beistet full-ladet med tung groove, stemning og teknikaliteter. Til sammen er det lett å skjønne at dette ikke akkurat er hverdagskost i det norske metalluniverset. Og det er akkurat det poenget som understreker hvor spennende Depravity er, og som gjør at dette er en skive som kommer til å konkurrere i toppen når året nærmer seg slutten og oppsummeringen av årets beste skiver skal kåres.

– Du kan vel egentlig si at Depravity er en slags samleskive med alle låtene vi har laget de fire siste årene. (Espen om bredden på skiva)

Metal Hammer Norway tar seg selvfølgelig en prat med vokalist Espen Dagenborg, for vi trenger sårt å få kjennskap til dette ensemblet. Espen gir oss et par linjer om bandet, før vi kommer inn på bredde og låtskriving: “Fèleth har eksistert i 5-6 år, og jeg var det siste medlemmet som ble med, etter at jeg tok over etter forrige vokalist. Det er ikke så mye annet å si enn at vi er dønn seriøse når det gjelder selve musikken, og jobber knallhardt for å levere best mulig. Men sett bort fra det, så er det mye tull og fanteri. Jeg vet at de andre i bandet er meget pinlig berørt over uttalelser jeg har både på scenen og i intervju,” ler Espen, før han fortsetter: “Som band har vi det hyggelig sammen, og vi trives når vi får fokusert på å skrive låter. Jeg skjønner hva dere mener med bredde i materialet, og du kan vel egentlig si at Depravity er en slags samleskive med alle låtene vi har laget de fire siste årene. Jeg tror nok at det er dette tidsspennet som i seg selv har vært med på å prege at plata er så variert som den er. Det er mye som skjer med et band i løpet av fire år, ihvertfall i et band som Feleth. I tillegg til tidsperspektivet, har vi alle forskjellige musikalske preferanser. Dette vil selvfølgelig også forsterker bredden når vi skriver musikk. Når det er sagt, så har vi også en del felles referanser, spesielt i band som Sylosis, Shadow Of Intent og Cryptopsy”, kommer det fra Espen. Vi fortsetter med et lite innblikk i selve skriveprosessen. “Låtsnekringen starter som regel med at en av gitaristene finner på noe sprell på gitaren. Deretter kommer alle i bandet inn og bygger videre på disse påfunnene helt til vi er fornøyde. Denne måten å jobbe på føles naturlig for oss, og det er ikke mer gjennomtenkt enn som så. Jeg må også nevne at det å samarbeide om å skrive musikk har blitt veldig enkelt. På grunn av teknologien er det bare å sende materialet mellom oss, uavhengig av hvor vi befinner oss. Dette gjør selve skrivingen mye mindre komplisert enn den kunne ha vært. Siden all denne teknologien er så tilgjengelig, er det å få god lyd også forholdsvis enkelt. Demoene våre, for eksempel, har så proff lyd at på mange måter kunne vi egentlig bare gitt de rett ut.”

Skiva har fått mange gode anmeldelser, og mye internasjonal oppmerksomhet. Blant annet har Metal Injection streamet skiva deres, og eminente Slam Worldwide la ut en av låtene på nettsidene sine. Hvordan har det vært, og hva har dere gjort for å få til slik eksponering? “Vi har hatt meget gode promotører som har satt oss i kontakt med folk over hele verden. Vi har blitt intervjuet av journalister fra de fleste kontinenter, og fått vært med i utallige radiokanaler, magasiner og videoer. Det har på mange måter vært litt absurd, men skikkelig moro! Jeg digger å gjøre intervjuer og snakke om bandet, så jeg stiller opp på alt jeg kan. Det som forresten er litt snodig er at det er veldig mange journalister som ønsker å få tilsendt skiva i fysisk format i forbindelse med anmeldelse og intervju. Derfor kjøpte vi inn en CD-brenner og en haug med tomme cder og fikk den ene gitaristen til å dra på hytta en helg og bare brenne og brenne. Hadde vi skulle trykt opp alle disse skivene, så hadde vi gått konkurs for lenge siden”, humrer Espen. Når vi først er inne på promotering, så kan Espen fortelle om et sentralt og hyggelig bekjentskap. “Vi var også veldig heldige å få Christian Donaldson til å mikse og mastre skiva vår. Det er egentlig ganske heftig, siden han er gitarist i Cryptopsy, et band som vi alle digger vilt. Jeg har hatt kontakt med han på nett noen år, så det var kjempekult at han ville bidra på skiva vår. Han var kjempehyggelig og tipset oss om folk å kontakte for å få hjelp til promotering. Han kjenner jo ekstremt mye folk, så etter det har det vært fullt kjør, noe som er skikkelig moro. Vi har et mål om å få han til å jobbe med oss neste gang også,” kommer det energisk.

– Det er såpass brutalt at jeg har sagt til mamma at hun ikke får lese tekstene, og det håper jeg hun holder. (Espen om enkelte av tekstene)

Når det gjelder tekster så er det Espen som står for alt, og det var ingen selvfølge. Espen forteller: “Jeg ble egentlig presset til å skrive tekstene, fordi ingen andre i bandet var interessert i det. Misforstå meg rett, jeg vil jo egentlig skrive, for det er noe jeg elsker. De første tekstene føltes som rene barneskoletekster, men heldigvis har jeg utviklet meg siden det. Jeg tror på mange måter det faller meg lettere å skrive enn de andre i bandet, og at tekstene blir mer aktuelle, siden jeg selv har slitt en del med psykiske plager. Dette er nok noe som kan gjenspeiles i tekstene. Skrivingen har derfor vært godt å holde på med, siden jeg på den måten har fått muligheten til å få ut en del av de tingene jeg har slitt med i mitt liv. Det er vel en form for terapi. Jeg har forresten vært så heldig at jeg har fått god hjelp fra en kompis fra USA. Han har spilt i flere band og har bra med erfaring, og har derfor vært en god medspiller. Det jeg ikke har fått til med tekstene, men som jeg håper å få til i fremtiden, er å skape en rød tråd gjennom hele skiva. Altså, få de til å henge mer sammen tematisk sett. Nå har jeg ikke akkurat gjort noe helhjertet forsøk på det denne gangen, men i fremtiden er dette noe jeg ser fram til å jobbe med. I tillegg til mine egne utfordringer i livet, handler tekstene mye om ekte ting, slik som situasjonen i verden og slikt. Men det er også en del tradisjonelle death metal-temaer som godt kunne ha passet inn hos Cannibal Corpse. Det er såpass brutalt at jeg har sagt til mamma at hun ikke får lese tekstene, og det håper jeg hun holder,” ler Espen.

– Det er jo også ca 18 timer i bil fra oss til Oslo, så vi får se. (Espen om muligheten for konserter i tiden fremover)

Hvordan er det så med spilling og metalmiljø i den nordlige delen av landet? “Her oppe i nord er det ikke akkurat et metalmiljø, så vi er ganske alene om å spille denne formen for musikk. Men noe finnes da. Hvis jeg skal anbefale et band herifra, så må det være Not My TIme Do Die. De er kompiser av oss, og de er helt sykt råe live! De har en punka attitude, og er ufattelig energiske og ville! Når det gjelder spillejobber, så er det ikke all verdens muligheter her i nord, men noe har det da vært. Vi har noen løse planer om konserter litt lenger sør i tiden som kommer. Kanskje kommer vi til Oslo også, men siden jeg har flyskrekk så er ingenting sikkert. Det er jo også ca 18 timer i bil fra oss til Oslo, så vi får se”, humres det.

Vi takk for praten og avslutter det hele med en oppfordring fra Espen: “Ta hensyn til hverandre og hold dere hjemme. Det er en farlig sykdom som herjer nå…”.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Frank Rune Isaksen (frikant.no), Kenneth Paulsen og Charlotte Tangen

 

Depravity ble sluppet 22. mai.

 

Night – High Tides – Distant Skies

Night
High Tides – Distant Skies
The Sign Records

 

Hvor ofte tar det 15 sekunder å konstatere at en skive er bra? Så er tilfellet med svenske Night sitt fjerde epos High Tides – Distant Skies, hvor hele ballet starter med en enkel trommebeat og duellerende gitarer på åpningssporet Shadow Gold. Tankene går helt uanfektet hen til den ikke helt ukjente duoen Scott Gorham og Brian Robertson. Men denne skiva er så mye mer. Her får du klassisk rock i ordets rette betydning og det er så mesterlig utført at det nesten er umulig å ikke felle en gledeståre eller tusen. På de første skivene leflet Night uhemmet med Judas Priest og Saxon, eller generelt tradisjonell metal. Før de beveget seg over i Thin Lizzy-land med mesterlige Raft of the World, og her har de tatt enda et steg over i et litt mørkere landskap hvor eimen av Blue Öyster Cult også ligger å lurer.

Albumet inneholder ni spor som hver og en gruser det meste jeg har hørt av retro-rock de siste årene (unntatt deres forrige skive vel og merke). Et annet svensk band, Horisont, skuffet noe med sitt siste album og det er derfor en glede å konstatere at Night overhodet ikke tryner på hoppkanten, men tvert imot klarer å utvikle seg og levere nok et mesterlig album. For å utdype litt mer om hvorfor dette sannsynligvis er et av årets beste album uansett genre så vil jeg trekke frem de knallsterke låtene som er varierte, produksjonen som er autentisk og at det låter som ekte klassisk rock fra 70-tallet. Fabelaktig gitarspill og gitardueller som får deg til å drømme om å stå på en scene og spille luftgitar til du stuper og sist men ikke minst musikere som virkelig spiller med hjerte og sjel.

Jeg skal ærlig innrømme at ved de første gjennomlyttingene så tenkte jeg at dette var en ørliten skuffelse etter forrige skive, men så feil kunne jeg ta. Denne skiva er umulig å legge fra seg og umulig å ikke like. Skal jeg trekke frem noen låter så må det bli Falling in the Black, Running Away og Under the Moonlight Sky. Låter som er en pur ekstatisk nytelse å høre på og nesten får det til å gå i buksa. Joda så bra er High Tides – Distant Skies. Sliter du med høstdepresjon eller generelle utfordringer ellers i livet er det bare å sette på denne skiva for å få en real opptur som vil vare til fuglene kvitrer og vårsola sleiker deg i ansiktet. Eller du kan sette den på hver kveld før du legger deg og si god natt til deg selv med et smil om munnen. (9/10)

Pål J. Silihagen

 

Intervju : Under The Oak

En genuin hyllest til 80-tallets Thrash og Speed!

Selv om det har skjedd mye spennende innen metallsjangeren de siste årene, er det fortsatt mange som klamrer seg fast i 80-tallets kompromissløse thrash og speed metal. Under The Oak holder seg definitivt til sistnevnte kategori!

Fra tidligere Østfold fylke har det reist seg et sterkt og habilt band som spiller gammel thrash metal, slik det var ment å skulle spilles. Bandet sentreres rundt Fredrikstad/Sarpsborg-området, og bærer navnet Under The Oak, og debuten, Ripped Up By The Roots, slippes snart. Etter en del tilfeldigheter befinner MHNs representant seg godt plassert i en sofa ute i en garasje på Torp i Fredrikstad. Garasjen tilhører gitarist Thomas Hannsen, og med seg har han bassist Steinar Jørgensen, og vokalist Jostein Sandaker. Den eneste som ikke var til stede var altså trommis Marius Paulsberg Vedal. Alle gutta har lang fartstid innen diverse metalband, der kanskje Ragnarok er det mest kjente – bandet hvor Thomas har investert 9-10 år i. Garasjen til Thomas oser av metall, men ikke i form av bildeler og chrome. I stedet er vi omgitt av instrumenter, skiver, plater, plakater og flagg. Snakker vi metalheads her? Definitivt! Intervjuet skulle vise seg å bli meget hyggelig hvor godt humør, uhøytidelighet, tull og fanteri hele tiden lå som et bredt teppe over rommet.

Etter en usedvanlig hyggelig hilserunde kommer vi kjapt inn på temaet rekrutteringen av unge musikere til metallsjangeren, og hvor herlig det er å se seriøsiteten til mange av de unge nye banda. “Det er ikke noe mer alkohol og rus blant metallungdom enn det er i idretten”, konstaterer Thomas, før Steinar hiver seg på: “Se på de unge nå, mange av dem tar seg til og med ikke en øl før de går på scenen og spiller. Det er en enorm seriøsitet over det de driver med.”

– Egentlig skulle det bare være en julebordgreie. (Jostein om starten til bandet)

Praten går lett og ledig, og etter hvert kommer vi inn på historien til bandet. Thomas forteller: “Jeg og Morten Skute fra Witchhammer har kjent hverandre fra vi var smågutter, og begynte tidlig å spille sammen. For noen få år siden fant vi ut at vi ville samarbeide igjen, og da var begge gira på å lage et thrashband hvor vi utelukkende skulle ha med hyggelige folk. Jostein hadde allerede snakket med Morten om Jostein kunne konverteres fra trommis til vokalist og synge i et thrashband. Dermed hadde vi plutselig en form for en konstellasjon. Videre foreslo Morten Steinar, og Jostein foreslo Marius.” “Egentlig skulle det bare være en julebordgreie”, ler Jostein og fortsetter: “Problemet var jo at jeg aldri hadde sunget i noe band tidligere, jeg har kun sunget i dusjen jeg! Men Morten hadde hørt meg synge en Witchhammer-låt, så han gikk god for meg.” Thomas istemmer at heller ikke han visste om Jostein kunne synge. “Men jeg visste jo at du var en skikkelig hyggelig fyr”, sier han, “og det var jo det viktigste! Etter hvert ble det tydelig at Morten rett og slett ikke hadde tid til bandet, så han sluttet. Jeg spurte pent om vi kunne vente med å skaffe en ny gitarist, og se hvordan det kom til å gå med kun en. For det er bare tull med gitarister, og enda mer tull med to. Det er som med tvillinger, det er mer tull med to enn om du bare dobler det,” ler Thomas, og prater videre. “Lydmessig sett er det alltid flott å være to stykker, men denne gangen har vi laget alt for kun en gitarist, og det opplever jeg som veldig behagelig. Jeg må innrømme at jeg aldri følte meg komfortabel med å ha noen andre enn Morten som den andre gitaristen, sånn var det bare. I tillegg må det også nevnes at vi ikke har noe spesifikt behov for en ekstra gitarist for skiva inneholder ikke flust med overdubs, og vi har ikke pøst på med lag på lag, så alt dette kan vi spille live. Eneste problemet nå er at jeg ikke kan skylde på noen andre hvis det spilles feil! ” Jostein skyter inn: “Lyden har vi vært veldig opptatte av. Det er akustiske trommer og slikt, alt er veldig oldschool, men samtidig ville vi ha et moderne trøkk. Derfor kan det på mange måter minne om en skive fra 80-tallet.” “Og det har vi ikke bedt om “kommer det fra Thomas, “vi har kun bedt om bra lyd, ikke retro, bare bra lyd.” Steinar hiver seg energisk på: “Greia var at det var en bassist i studio (Devo fra Marduk), og han visste akkurat hvordan ting burde gjøres når det var kun en gitarist. Han lærte meg veldig mye, og han gjorde om på masse av det jeg hadde forberedt. Resultatet ble atskillig bedre enn utgangspunktet – det trøkker ordentlig! Det var fantastisk å være med på!” Jostein smetter inn og sier at han virkelig må rose Steinar for hvordan seansen i studio fungerte, og hvordan han taklet det. “For Steinar kom skikkelig forberedt og kunne sine saker. Og det å komme dit og bli så engasjert over det han fikk høre av Devo at han begynte å spille låtene helt på nytt, det krever ekstremt mye.” Steinar repliserer: “Jeg hadde jo ikke spilt denne musikken på mange år, så det å få input fra en fyr som Devo, som kan disse greien, det må man selvfølgelig lytte til. Han bestemte ikke noe, han bare foreslo ting, som jeg da fulgte. Skiva hadde garantert ikke blitt like bra hvis han ikke hadde bidratt.”

– Problemet var jo at jeg aldri hadde sunget i noe band tidligere, jeg har jo kun sunget i dusjen! (Jostein om sin debut som vokalist)

Thomas fortsetter med innspillingsprosessen: “Greia er at først øver vi inn alt, så reiser vi ned og spiller inn skiva. Vi tar ikke ei helg her og ei helg der. Jeg har gjort flere skiver med Devo og har vært kjempefornøyd, derfor ville vi bruke han. Vi var veldig opptatt av at lyden skulle være veldig bra, ikke nødvendigvis for å skille oss ut, men for å gjøre musikken rettferdig. Vi har lagt masse jobb i dette, og da må vi stå løpet helt ut. Vinylen blir forresten sendt ut denne uka, og cover og design har vi også vært veldig nøye med. Nå skal vi snart lage et par videoer, men videoteasern ligger allerede ute og den la vi ned mye arbeid i, så den må dere se. Se for dere litt Monty Python-aktige greier”, ler hele gjengen.

Vi går over til å fokusere på selve låtskrivingen, og Thomas begynner: “Jeg spiller masse gitar, hele tiden, også foran tvn. Så det er ikke mange som liker å være sammen med meg. (Ikke vi heller, ropes det fra de andre, akkompagnert med heftig latter). Riffene tar jeg deretter opp på telefonen og sender fortløpende til dropboxen. Etter en stund kan det plutselig ligge 300 riff der. Det handler egentlig om å produseres veldig mye. Deretter går jeg gjennom alt jeg har, og finner da ut at mesteparten er bare møkk. Men så hender det at jeg finner noe bra som jeg forsøker å sette sammen. Neste skritt er å spille det inn og lage arrangementer som kan passe. Enkelt sagt kan du si at jeg er en riff maker som forsøker å sette sammen riff i en interessant rekkefølge. Etter at denne prosessen er ferdig, møtes hele bandet i øvingslokalet for arrangering og ferdigsnekring av låtene. Alt som har med vokal å gjøre er det derimot Jostein som har gjort, både tekster og melodilinjer. Det som er veldig deilig er at vi tenker likt, det skal være refrenger, elementer som kommer tilbake, og melodiøst selv om det er brutalt. Ikke Europe-melodiøst, men likevel melodiøst. Det synes jeg har blitt kjempebra.”

Vi er nødt til rekke innom tekstuniverset, og der er det Jostein som har full råderett. Han gir oss et innblikk: “Jeg har alltid vært glad i å lage tekst, og i alle de gamle banda jeg har vært med i har jeg skrevet tekster. Når det gjelder tema er jeg opptatt av den helt klare verden som vi alle lever i – aktuelle hendelser og perioder i livet til folk. Hvordan ungdom i dag lever i en annen verden enn vi gjorde, og hvordan de må jobbe med å tro på seg selv for å komme seg frem i verden. Du må ta et oppgjør med en del av det køddet du selv har stelt i stand før du kommer deg videre, hvis dere skjønner. Jeg tror at samme hvem du er så kan du kjenne deg igjen i det jeg synger om, eller så har du en kompis som passer inn. Tekstene inneholder både retningslinjer, gode råd og party. Ta en låt som Chaos In The Pit. Den er en god gammeldags beskrivelse om hvordan metalheads er når de går på konsert og blir i godformen. Se for deg enkelte av tekstene til Exodus, Testament og Exciter, og du skjønner. En annen tekst handler om en fyr som går ut i skogen for å ta livet sitt, men så setter han seg ned under en eik, der kommer navnet vårt fra også, og blir sittende så lenge og tenke over valgene sine at til slutt gryr dagen og han får en tanke om at livet kanskje likevel kan bli bedre. Det som dere skjønner mange historier, men vi berør også en del mer brutale ting. Tribulation handler om hvordan den hardeste religionsgreia kan utarte seg. Det er ikke akkurat religionskritikk, (Thomas kommer inn: “Det er kritikk av religion!”), for jeg har aldri brydd meg om religion, men jeg synes det er forferdelig at det skal sitte en fyr i bolig A og en i B og så skal de drepe hverandre. Det er jo helt vanvittig! Jeg sier ting som de er, og er heller ikke noe redd for å si at jeg digger gammel Stryper. Det er noe av det feteste som fins innen heavy metal. Men jeg synes også Welcome To Hell av Venom er like rå. Det har ingenting å si om det er religiøst eller ikke, det er musikken det handler om. Jeg har ikke noe mot religion, det får folk gjøre som de vil med. I min bok er himmelen når ting er bra, og helvete er når alt er bare drit. Altså en slags sinnsstemning.” Thomas understreker: “Vi respekterer alle vi, både kristne, andre religiøse, og de som ikke tror. Og da er det jo hyggelig om de også respekterer oss iblant tilbake! Men det er viktig å si at vi ikke driver med politikk, det kan politikerne gjøre, vi fokuserer på betraktninger gjort fra oppvekst, metalmiljøet, samfunnet, ståa i verden og naturen vår,” kommer det bestemt fra Thomas.

– Greia er det at vi egentlig er et tributeband til speed metal, med thrash elementer og en del heavy metal. (Thomas om hva Under The Oak egentlig handler om)

I hvor stor grad vil dere si at det er en intensjon i retning av skiva? “Greia er det at vi egentlig er et tributeband til speed metal, med thrash-elementer og en del heavy metal. Vi elsker de sjangrene, og da kommer retningen veldig av seg selv. Vi arrangerer alt i øvingslokalet og jobber låtene sammen. Ting blir som de blir, og ofte langt fra det som var utgangspunktet. Vi har lang erfaring med både å spille og høre musikk, så mye kommer av seg selv. Men vi kan ikke sette oss ned og bestemme hvor vi skal gå, det må komme naturlig. I tillegg så driver vi jo fortsatt med disse coverlåtene da, og vi spiller mange av dem live, noe vi selv liker veldig godt”, sier Thomas. Jostein fortsetter: “Det er jo laget kjempemange bra tributeband, så det i seg selv er ikke noe særlig spesielt. Men de fleste er tributeband til ett bestemt band, mens vi er et tributeband til en hel sjanger, både for de kjente og ukjente banda. Vi vil hedre den gamle heavymetalen, thrashn og speedn fra 80-tallet, og ta med også de litt mer rufsete låtene som ikke spilles så ofte. Vi er en hyllest til den gamle metallen, og der ligger røttene våre. Til sammen har vi vel 24 tributelåter og 10 egne låter, så vi har mye å ta av.” Thomas kaster seg inn igjen: “Vi har ambisjoner om å spille mye, og gi ut skiver hvert andre år. Vi driter i penger, vi spiller for knapper og glansbilder! Fokuset er på å kose seg, og ha det moro sammen. Den samme tankegangen har vi rundt plateselskapet – Wormholedeath. Det er gutter som jeg traff for mange år siden, og som har blitt gode venner av meg. De er langt fra verdens største selskap, men de jobber hardt for banda sine og det er viktigere for oss. Hele platebransjen har endret seg drastisk, og vi er gamle gubber som ikke kan dette lengre. Jeg tror jo fortsatt at alt handler om å sende fem cder fra A til B! Men dette er heldigvis Wormholdeath dritgode på. Samtidig må det nevnes at vi selvfølgelig får betalt for hver enhet, og målet vårt er at når vi gir ut neste skive, så har vi nok fra denne skiva til at den betaler seg selv. Men noe mer enn det trenger vi ikke”, sier Thomas bestemt.

– Vi er metalheads, og vi kommer aldri til å slutte å være det! (Thomas beskriver gutta i bandet)

Dette høres ut som en knakende god oppskrift, og det er tydelig på lang veg at dette er et band hvor energien er til stede, og at spillegleden står i høysetet. Gubbene sier også at mye av limet i bandet er det sosiale, og Steinar supplerer: “Og så kommer alle forberedt til øving, noe som er veldig viktig. Vi spiller gjennom låtene hver øving og ting sitter veldig fort. Jeg har aldri vært i nærheten av å være i et band hvor ting har vært så ryddig. Det gir skikkelig energi å holde på.” Jostein understreker: “Jeg tror det er fordi vi setter sånn pris på de andre i bandet at vi ikke ønsker å kødde med hverandre.” “Vi er metalheads, og vi kommer aldri til å slutte å være det! Helt fra jeg så Motorhead på tidlig 80-tall visste jeg at jeg må ha langt hår og drive på med dette,” fastslår Thomas. Ingen tvil der altså!

Hva så med tiden framover, hvordan ser agendaen ut? “Vi har ambisjoner om å turnere litt, og faktisk så er det noe interesse rundt oss, overraskende nok. Jeg blir alltid forundret over at folk er interessert i nye band, for selv liker jeg kun gamle band og sliter nok med å ha oversikt over dem,” sier Thomas før han fortsetter. “Det blir release på høsten, med et par konserter på Oak Metal Club, og kanskje noen andre steder også. Det har vært noen festivaler som har booket oss, men pga corona ble ting utsatt, derfor er ting litt uavklart per nå. Men går ting i orden blir det Spetakkelfestivalen 25. september, Mossfest helga etter og Oak Metal Club 10. oktober. Vi har noen fester vi skal spille på også, for vi stiller gladelig opp på 40-årslaget ditt! Faktisk skulle vi egentlig spille med Tankard i august, og da skulle vi ha pre-release på skiva. Men pga corona… Det blir ikke særlig tøffere enn å spille med Tankard!” Jostein hiver seg på: “Tankard gjør jo det samme som oss, de spiller kun for at det er gøy. Faktisk har de flere ganger spurt om å få komme tilbake og spille på Oak Metal Club. Det er også flere andre band som ønsker å ha oss med, og det er jo kult.” Thomas tar over igjen: “Vi kjenner jo mye folk, og noen av dem liker faktisk oss også,” ler han og resten av bandet før Steinar fortsetter: “Det som er så flott, er at når vi spiller live så ser vi at folk er glade og står og smiler. Du får ikke en bedre følelse enn det! Hva er det man sier, man skal spille tennis med publikum. Du skal gi til dem, og de skal gi tilbake. Og selv om det ikke er mange til stede, eller folk sitter bakerst og prater, så må du gi alt. De foran skal ha oppmerksomhet, men du skal også få med de som er der bak og ikke følger med!” Jostein supplerere: “Vi får høre at vi har humor og smitter folk med godt humør, derfor trives folk på konsertene våre. Folk ser at vi har det moro, og at vi er uhøytidelig. Selv om vi har lang erfaring og bakgrunn innen musikk så ligger kosen og humoren der, og den er definitivt seriøs. Vi gjør dette kun fordi vi synes det er skikkelig moro. Vi er en gjeng kompiser som spiller, men vi har mange rundt oss som vi henger med. Alt for mange isolerer seg og skal være så dønn seriøse. Ikke misforstå, vi er seriøse, men vi tar oss langt ifra høytidelig. Man må jo ha det moro!”

– Vi blir veldig svette! Vi er ikke trent til dette! (Gutta om liveshowene)

Gutta får helt på tampen komme med en liten appell: “Hvis folk får mulighet til å reise og se oss live, så lover vi å gi dere valuta for både penger og tid. Vi har en voldsom spilleglede, og vi gir alt. Vi blir veldig svette! Vi er ikke trent til dette!” ler de. Og med det avsluttes praten med en særdeles pratesalig og hyggelig gjeng!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Promo (Terje Johansen)

 

«Ripped Up By The Roots»  er ute på Wormholedeath 25. September!

 

Taskaha – Taskaha

Taskaha
Taskaha
Taskaha AS

 

Det gror godt innen norsk progrock og Taskaha er nok en grein på den etterhvert voksende stammen. Oslo-bandet har holdt på en stund, men er først nå ute med sin fullengder. Bandet består av rutinerte karer som har fartstid fra en rekke forskjellige band blant annet Gentle Knife og Rockelegionærene. Rent musikalsk sett befinner gjengen seg i samme landskap som norske Airbag eller om vi skal name-droppe noen mer kjente internasjonale navn som Porcupine Tree, Marillion og Anathema så får du kanskje en mer gjenkjennelige pekepinn.

For å ta det positive først: Taskaha har gode låter og er teknisk dyktige, det er det ingen tvil om. Låtarrangementene er delikat utført og jevnt over klarer de å bygge opp en god dynamikk gjennom albumets ni låter. Likevel er det noe ujevnt. Enkelte av låtene slik som Reframe! og Invisible er imponerende håndverk, mens Daylight’s Fading og Distressed gir meg fint lite. Smak og behag, men jeg foretrekker de litt tyngre låtene hvor preferansene til Dream Theater lurer litt i bakgrunnen.

Et annet moment som trekker ned helhetsinntrykket noe er en litt blodfattig produksjon. Her kunne det med fordel blitt brukt litt mer krutt, men etter som jeg har forstått er dette en egenprodusert skive med forståelig nok begrensede midler og ressurser, så slik sett er sluttresultatet mer enn tilfredsstillende. Misforstå meg rett for det låter ikke dårlig, men resultatet kunne vært enda bedre. Forhåpentligvis åpner dette albumet opp noen dører slik at dette kan bli en realitet på neste album.

Det er rimelig stor sannsynlighet for at tilhengere av snill progrock vil omfavne dette med åpne armer, og det er så absolutt velfortjent. For det er ingen som helst tvil om at Takasha har levert en solid debut. (7/10)


Pål J. Silihagen

 

Fit for a King – The Path

Fit for a King
The Path
Solid State

 

Hørt det før? Ja. Forutsigbart? Jepp. Metalcore? Oh yeah. USA? Ja. Glattpolert? Jepp. Veksling mellom boybandvokal og skrikevokal? Oh yeah. Noen dype grynt? Ja. Massive breakdowns? Jepp. Store melodier? Oh yeah. Store arrangement? Ja. Store refreng? Jepp. Noen brutale låter? Oh yeah. Noen stadionlåter? Ja. Noen sukkersøte låter? Jepp. Minst 1 alternativ låt med industrielle innslag? Oh yeah. “Ingen forstår meg”-tekster? Ja. “Det er synd på meg”- tekster? Jepp. Massive emo-innslag? Oh yeah. Perfekt lyd? Ja. I utgangspunktet überkjedelig? Jepp. Kleint å høre på? Oh yeah. Bør du helst unngå skiva? Ja. Kommer den til å slå an hos den yngre garde? Jepp. Vil puristene sky denne som pesten? Oh yeah. Unødvendig slipp? Ja.

Liker du den? Jepp. Fordi Fit For A King klarer å trollbinde deg med flotte og suggerende melodilinjer og harmonier, på tross av at det egentlig er møkk? Oh yeah!

Anbefaler jeg den? Nei. (7/10)

 

Lars Bremnes Ese

 

 

Heathen – Empire of the Blind

Heathen
Empire of the Blind
Nuclear Blast

 


Ok, jeg skal være helt ærlig. Etter et par runder, så havnet Heathens nye skive i bunken for “hørt og glemt”. Plata hørtes rett og slett for kjedelig ut. Men lite visste jeg at det var noe som hadde festet seg i underbevisstheten, noe som skulle vise seg å føre til at etter et par uker ble plata tatt fram igjen. Og det som tidligere hadde fremstått som platt og trivielt, hadde på de to ukene gjennomgått en omfattende metamorfose og framstod plutselig som en aldri så liten sonisk bauta!

Heathen har aldri fått den anerkjennelsen de fortjener, men i min bok er det få som klarer å skape et såpass intenst thrashmonster, med melodier som faktisk passer inn, som Heathen! I så måte er tittelkuttet en formidabel understreking av nevnte beskrivelse. Dette er kompromissløs thrash, hentet opp fra 80-tallets sølepytt! Originalmedlem Lee Altus sin gitar har aldri vært giftigere, noe som selvfølgelig påvirkes av at han også spiller gitar i Exodus. Det kan nevnes at andregitarist Kragen Lum også har vært innom Exodus som livegitarist. Så at riffene er steinharde, er vel ingen overraskelse. Og som det ikke er nok, så fremstår David Whites vokal som bedre enn noensinne, og det som 57-åring!

Hans fokus på kløktige melodilinjer, og tidvis koringer, er meget gjennomførte, og tilfører til og med de mest brutale låtene flotte og underholdende kontraster. Jeg har kun to ting å innvende: Intro og outro er fortsatt kjedelig, aldri skjønt greia med det! Og så det som irriterer mest: Gitarlyden. Mellomtonene høres for “moderne” og polerte ut. Det hadde kledd låtene hvis gitarene hadde fremstått som litt mer rufsete og “harde”. Men kanskje er det bare meg… Alt i alt, er dette definitivt gromme saker! Liker du thrash med melodi, ja da liker du Heathen! (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Rising Steel – Fight Them All

Rising Steel
Fight Them All
Frontiers Records

 

Med Fight Them All leverer franskmennene i Rising Steel sin andre fullengder. Når åpningskuttet, Mystic Voices, smeller til, får vi presentert en flott blanding av power, heavy metal, speed og thrash metal, malt med tykk pensel fra 80-tallet. Inspirasjonen ligger altså i krysningen mellom Testament, tidlig Metallica, Iron Maiden og Metal Church. Dette i seg selv er jo ikke å forakte, men kvaliteten når selvfølgelig ikke opp til disse storhetene, selv om det er mye bra her. Ta for eksempel Master Control, en knusende thrashlåt, med gitarer som frøser krystallklart avgårde, men som også inneholder nok melodi til å skape en fantastisk god stemning.

Skiva inneholder flust av fete, groovy riff som garantert får nakkemusklene til å verke hvis du gir deg hen til musikken. Lyden er varm og god, og gir den fyldigheten som trengs for at det ikke skal bli for spinkelt. Emmanuelsons stemme er godt tilpasset låtmaterialet, men det låter utvilsomt best når han drar på opp mot det mest aggressive. Jeg ser ikke bort fra at skiva kommer til å gå rett hjem hos mange med sans for 80-tallet, men for egen del blir det for langt mellom hver gode låt. Og når de i tillegg har gjort plass til noen skikkelige bommerter, blant annet Pussy, så kan det ikke bli toppscore. ⅓ er gull, ⅓ helt ok, og ⅓ er møkk. (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Dead Lord – Surrender

Dead Lord
Surrender
Century Media

 

Jeg veit ikke med dere, men ettersom Graveyard ser ut til å slite med kronisk brukket rygg og Witchcraft bare tøver for tiden, er det åpent for neste band med ambisjoner om å representere Sverige i Rawk-VM. Hällas underleverte dessverre med forrige album, band som Spiders og vidunderlige Free Fall er totalt missing in action og selv Horisont tok et lite steg tilbake på årets utgivelse. Dermed burde det egentlig ha vært fritt fram for Dead Lord, Stockolmbandet som nærmest bak ryggen på røkla har gått fra å være et kompetent og tight Hellacopters-møter-Thin Lizzy med noen riktig gode låter på debuten til å levere ei tredjeskive i 2017, In Ignorance We Trust, som sendte alle signaler om at det straks var deres tur.

Og her er altså endelig fjerde album fra kvartetten, som underveis har gjort noen utskiftinger i besetningen, men heldigvis beholdt sin karismatiske vokalist/gitarist Hakim Krim. De har heller ikke gjort noen forsøk på å endre seg musikalsk, og for et band som lever under mottoet “We shall rock you with our rock,” ville det også bare vært tåpelig om de skulle ha foretatt noen massive sidesprang bort fra sine åpenbare helter, som også inkluderer UFO og KISS. Om noe, har de kanskje skåret litt i overkant ned til beinet, og låtskrivingen er dessverre en anelse mer spartansk og nærmest anonym enn jeg hadde ønsket meg. Det er mulig jeg bare rett og slett hadde mye høyere forventninger enn det var grunnlag for, men dette var rett og slett en ørliten nedtur. Låter som albumåpner Distance Over Time, Messin’ Up og Dystopia er så absolutt flotte, men disse er kanskje også de mest åpenbart Lizzy-aktige på Surrender.

Hvis du aldri har hørt bandet før, tror jeg du kan komme til å bli riktig glad i denne plata, men jeg ønsker meg litt mer eget særpreg på album nummer fem. I mellomtiden står den svenske rocketronen fortsatt tom, men noe sier meg at den ikke kommer til å gjøre det så veldig lenge… (6,5/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

 

Eshtadur – From the Abyss

Eshtadur
From the Abyss
Bleeding Music Records

 

Helt siden 2005 har Jorg August gjort sitt beste for å holde den colombianske metallfanen høyt! Fyren, som er eneste gjenværende originalmedlem i Eshtadur, har vært innom samtlige instrumenter i bandet, men har nå kuttet ned til “kun” keyboard, gitar og vokal. Vi snakker altså om en aldri så liten multikunstner her! Med From the Abyss har Eshtadur levert en god utgivelse i krysningspunktet mellom melodiøs death metal og black metal. Det er mye atmosfære og stemning i flere av låtene, uten at det har gått på bekostning av drivet i riffene. Dette viser seg blant annet i den storslåtte avslutningslåta Disphased Dimension, hvor blandingen er meget solid balansert. Få med deg riffet fra 03:40!

Selv om Septicflesh behersker sjangeren bedre, er det mye som holder høyt nivå her. Bandet har også klart kunststykket å gi keyboardet akkurat passe mye boltreplass uten at det dreper intensiteten med alt for svulstige og massive arrangement. Det kjipe er derimot at halvparten av låtene fremstår litt for oppskriftsmessige og safe. Dette resulterer dessverre i at det kryper fram en følelse av berg- og dalbane når skiva kjøres gjennom i sin helhet. La oss håpe at ved neste korsvei så heves gjennomsnittet et par hakk, og da skal denne anmelderen virkelig ta fram superlativene! (6/10)

Lars Bremnes Ese