Inflabitan ble startet allerede i 1993, som et enmannsband oppkalt etter multiinstrumentalist/vokalist Sigmund «Inflabitan» Hansen med bakgrunn fra Strid og DHG. Etter to demoer i 1993 og ’94 ble det stille lenge (med unntak av samlingen Wanderer of Grief fra 2010, som inneholdt låtene fra disse demoene pluss to demoinnspillinger fra 1995 med Aggressor fra Aura Noir, DHG, Ved Buens Ende mm), men nå kommer endelig debutalbumet Intrinsic! Som tidligere, trakterer Inflabitan selv alt av gitarer, bass og vokal, mens trommis på Intrinsic er ingen ringere enn AntiChristian fra bl.a. Tsjuder, Beaten to Death og Cumshots. Resultatet er 10 låter med total overkjøring i form av en herlig kombinasjon av thrash, death og black metal.
Albumet slippes 26. februar, og her er en smakebit derfra, i form av det tunge, dystre og mektige eposet Children of the Damned.
Videopremiere med Spellemann-nominerte Beaten to Death!
Norges eneste grindcoreband, Beaten to Death, mottok fredag sin andre Spellemann-nominasjon for bandets femte album, Laat maar, ik verhuis naar het bois, og i den anledning har de vært så elskverdige å la oss eksklusivt få dele denne videoen fra innspillingen av skiva. Dette et GoPro-opptak av take’et av låta Melankolske Oppstøt som slapp gjennom nåløyet og ble med på skiva. Bandet spiller alltid inn alle instrumentene live i studio. Lyden på videoen er en miks av lyd fra skiva og kameralyden for å gi et bilde av den fete klangen i innspillingsrommet. Låta handler om å være en sutrekopp.
Skiva er stadig tilgjengelig på vinyl i et knippe bra platesjapper eller delt opp over fire digitale EP’er på bandets bandcampside. På øvrige strømmetjenester er kun 2 av 4 EP’er tilgjengelige. Den tredje i rekka blir sluppet i disse kanalene førstkommende fredag.
Bak dette koselige pseudonymet skjuler det seg en italiensk gitarist ved navn Andrea Chierini som har bosatt seg i L.A. Musikken han komponerer er alt annet enn koselig. Sterkt inspirert av horrorfilmer og okkulte elementer klarer han å skape musikk som fremkaller frysninger. Dette er meget sært, og det må også nevnes at Candyboy har fokus på det visuelle når dette fremføres live. I så måte fungerer nok Paradise Lost bedre live, med det visuelle som et viktig tilleggskomponent. Likevel er dette albumet interessant på flere måter, ikke bare fordi Candyboy åpenbart er en dyktig gitarist som kan sammenlignes med mer kjente John5 og Buckethead, men også fordi han klarer å skape noe ganske så uhyggelig og unikt med musikken sin.
Du kan nesten kjenne at det går kaldt nedover ryggen når musikken kryper ut av høyttalerne som en djevelsk slange klar til hugg. Som du sikkert skjønner er ikke dette musikk for hvermansen, men det låter spennende. For eksempel låta Funeral Parade, som er musikalsk galskap satt i system på høyt nivå, for ikke å snakke om det lettere psykotiske tittelsporet. Men som sagt, dette er spennende, og det er uten tvil både system i galskapen og kalkulert uhygge som bygger seg opp gjennom de ti låtene. Neppe noe du bør sette på for å skape romantisk hygge i hjemmet, men det var nok ikke tanken bak dette albumet heller. Innimellom all uhyggen og galskapen får du også høre en gitarist som virkelig kan å spille med tette bånd til neo-klassisk metal. Kort oppsummert er Paradise Lost noe helt utenom det vanlige og vel verdt å sjekke ut om du liker å utforske nye terreng. (7/10)
Joel Hoekstra’s 13 Running Games Frontiers Records
Karrieren til Joel Hoekstra skjøt virkelig fart etter at han ble med i Whitesnake, og det er liten tvil om at han er en sabla god gitarist, selv om han ikke når enkelte av forløperne opp til knærne en gang. Hans bidrag på Whitesnake sitt siste album Flesh & Blood var ikke mye å hoppe i taket for, men nok om det. Hoekstra er uansett en flink og hyggelig fyr, og med seg på dette prosjektet har han med seg en rekke andre flinke folk. Dette er ikke alltid en suksessformel, men med akkurat den samme gjengen som var med på Dying to Live fra 2015, hvor konstellasjonen bestod av Russell Allen (vokal), Tony Franklin (bass), Derek Sherinian (keyboards) og ingen ringere enn Vinny Appice (trommer), kan det umulig gå galt. Eller? Neida det gjør ikke det.
Her er Hoekstra virkelig i sitt ess og overbeviser stort, ikke minst som låtskriver. Han gjør det enkelt og effektivt, med hovedfokus på melodiøsiteten, og i så måte blir Sherinian og Franklin sine små krumspring behagelig krydder i lydbildet. Running Games låter alt annet en harskt flesk og tynn suppe. Her får du servert melodiøs hardrock med en rekke dyktige musikere som virkelig klarer å samarbeide og skape en god dynamikk. Det låter alt annet enn revolusjonerende, men Hoekstra har klart å hoste opp en rekke imponerende sterke låter, og her får du både smektende ballader og reinspikka gitardrevet hardrock i akkurat passe tempo.
Russell Allen er i mine ører den som virkelig drar opp skiva. Han kan traktere det meste med stemmen sin, og her får han virkelig dratt på med klassisk hardrockvokal i Ronnie James Dio sin ånd. Allen synger med baller, akkurat slik RJD gjorde, og når i tillegg selveste Vinny Appice befinner seg bak trommesettet, blir det nesten litt Dio-magi over det hele. Det er fint lite negativt å si om denne skiva, og selv om ikke alle de 11 låtene får det hvite ut av øyet er det mer enn nok til å slå fast at Hoekstra står fjellstøtt på egne ben med litt støtte fra et aldri så lite stjernegalleri. (8/10)
Black Hole Deity Lair of Xenolich Everlasting Spew Records
Her kommer det en skikkelig interessant sak fra USA. Black Hole Deitys første EP varsler om et band som kommer til å underholde godt i tiden som kommer. Gutta i bandet er med i en drøss andre band og kan sakene sine godt. Resultatet har blitt en sterk death metal-EP som inneholder flust av spennende elementer, og som klokker inn på 16 min. Kort og konsist, er altså! Det som er feteste med det hele er at de har klart å lage et teknisk album uten at det låter slitsomt-teknisk. Og sannelig har de også klart å lage det supergroovy uten at det høres ut som en Cannibal Corpse eller Pantera rip-off. Det er lett å tenke at trommis Mike Heller (bl.a. Malignancy og Fear Factory) har hovedæren for det, for makan til traktering av trommene skal du lete lenge etter. Her har trommene definitivt fått orkesterplass, og det er en fryd å høre alle retningene han drar låtene i. Det er lekent, ekstremt og intrikat, men samtidig så stabilt og behagelig å høre på.
Alec Corderos gitar legger seg pent oppå trommene, og han gjør akkurat det samme som Mike; pøser på med lekne og spennende vendinger som hele tiden klarer å holde på intensiteten. Der han virkelig skinner er soloene, og her får vi soloer som har en selvstendig funksjon. Sjekk ut soloene på Multiverse Incantation! Flotte saker! Det skal heller ikke kimses av vokal og bass, de har også sine respektive plasser og er med å skape en flott helhet. Det eneste de kunne ha spart seg for, er instrumentalen Hypersleep Dementia. Argh, så kjedelig det er med instrumentaler! Dette er moderne, knusende amerikansk death metal som jeg er sikker på vil ha et bredt nedslagsfelt. (8/10)
Jeg skal være helt ærlig, jeg laget faktisk to versjoner av denne anmeldelsen. Den første landet på poengsum 6/10, men etter litt betenkningstid og enda noen flere runder i spilleren, datt den altså ned på 4/10. Hvorfor? Jo, det skal jeg si dere. Førsteinntrykket er faktisk ganske bra, med en del flotte klassiske heavy metal-riff, som fungerer som hovedfundamentet i låtene. Vokalen er midt på treet, med en grei balanse mellom trøkk og melodi. Det låter småtøft når Manowar-referansene dundrer løs i tittelkuttet, og de småfrekke thrashriffene i Spoils of War funker også. Ja, vi får også servert et hyggelig allsangrefreng på Never Forever. Når vi i tillegg vet at bandet består av medlemmer fra Carcass, Exhumed, og Nausea, er det fort at man legger litt mer interesse i det, det må vel innrømmes.
Men, til slutt gikk det opp et musikalsk lys som fikk det til å gå rimelig i nedoverbakke. Låtene holder seg ikke etter flere gjennomhøringer, kvaliteten kort sagt visner hen, og det blir skrekkelig kjedelig og forutsigbart. Det virker som det har gått litt fort i svingene, og at arrangeringen av låtene har lidd under dette. Resultatet blir at skiva står igjen som en uinspirert heavy metal-utgivelse, med middelmådige låter. Ja, det blir faktisk småflaut å høre de platte refrengene i Hard Road To Home og Hard City. De siste rundene ble mildt sagt krevende å komme seg gjennom, men du verden jeg skal ha for å ha prøvd. De klarer å holde på firern, men det er kun fordi tre av låtene hadde noe ved seg. (4/10)
Musikk som kunne vært laget på 80-tallet trenger ikke høres gammel ut. Relentless Aggression tilfører friskhet og vitalitet til en sjanger som har underholdt oss i over 40 år.
Relentless Aggression fra Bergen spiller reinspikka gammel thrash metal med masse hint av Slayer, Forbidden og Metallica. Bandet bygger på restene av thrashbandet Hell Awaits, som var aktiv på slutten av 80-tallet (og som forresten var Erik “Grim” Brødreskifts, fra bl.a. Arvas, Borknagar, Gorgoroth sitt første band). Tre av de ti låtene på A Shadow Of All Things Broken har sin opprinnelse fra denne perioden. Yngve Eide (vokal) og Finn Solemdal (gitar og bass) gjenopplivet bandet i 2018, og på trommer har de benyttet seg av Iver Sandøy fra Enslaved. Vi har vært så heldige å få både Finn og Yngve med på en samtale, og her kan du lese om hva de har snekret sammen.
– Så det har blitt litt senebetennelse på gamle menn. (Yngve om å begynne å spille metal igjen)
Yngve starter med å fortelle at han har hatt en lang pause fra musikken, før han endelig stod på en scene igjen i 2018. Anledning: Finns 50-årsdag! “Jeg har jo hørt på musikk hele tiden, men på Finn sin 50-årsdag var det vel ca 30 år siden sist jeg hadde stått på scenen, så det var en spesiell opplevelse, selv om jeg var litt tøff i trynet i forkant!” Finn fyller på: “Det var det samme for meg. Jeg hadde ikke spilt metall gitar på ca 28 år, og måtte lære opp teknikken igjen. Dette førte til smerter i armen, spesielt når jeg skulle øve opp tempoet. Ting satt litt langt inne, kan du si.” Yngve hopper inn igjen: “Vi kan også nevne at han som spilte bass i 50-årslaget til Finn, også fikk senebetennelse. Så det har blitt litt senebetennelse på gamle menn,” ler gutta.
– Vi sier vel at vi spiller thrash, inspirert av gammel Slayer. (Finn beskriver musikken)
Vi forlater senebetennelse og går over til å snakke om hva som møter oss på A Shadow Of All Things Broken. “Vi sier vel at vi spiller thrash, inspirert av gammel Slayer. Men vi prøver også å dra inn en del andre elementer som gjør at folk forhåpentligvis sitter igjen med et litt bredere inntrykk. Et godt eksempel er avslutningslåta Miscreation, som kanskje har litt Slayer-aktig start, men som endrer seg drastisk utover i låta,” forteller Finn. Vi ymter frampå at skiva fremstår meget variert og dynamisk, hvor blant annet plasseringen av låtene virker intendert. “Ja, det stemmer. Jeg er veldig glad for at dere sier akkurat det, for vi har forsøkt å være nøye med låtrekkefølgen, for å få en god balanse mellom de kjappe og de litt mer seige låtene,” sier Finn.
– Det er noe helt annet enn det vi gjorde på 80-tallet da vi gjorde to takes og mente at det sikkert var bra. (Finn om dagens teknologi)
Hvordan er så følelsene rundt slippet, og hvordan har låtskrivingen foregått? Finn tar ordet: “Jeg må først få si at jeg er ekstremt fornøyd med at det hele endte med å få gitt ut et album. Da jeg startet med dette hadde jeg aldri trodd det ville komme så mye ut av det. Vi har faktisk jobbet veldig godt jeg og Yngve, og det har blitt en meget god rollefordeling. Jeg kommer opp med riffene og setter sammen låtene, mens Yngve lager tekster, vokallinjer, tar seg av alt av grafikk, layout og alle de tingene der. I tillegg er det han som holder koken på internett og sosiale media. Denne måten å jobbe på har fungert veldig bra. Og så har vi Iver Sandøy (Enslaved) da, han er et slags trumf i ermet. I tillegg til å spille trommer, har han eget firma/studio, hvor vi naturlig nok spilte inn skiva. Det var på en måte tilfeldig at Iver ble med. Jeg pratet med en fyr som hadde vært i studio med han, og han tipset meg om å ta kontakt med han. Og heldigvis takket han ja til jobben, så da ble det jo greit,” sier Finn, før han fortsetter: “Jeg har alltid sett på meg selv som en bandperson, og at hele bandet skal lage musikken sammen i øvingslokalet. Men nå har denne måten å lage musikk på blitt helt umulig, og ikke bare på grunn av korona, men også på grunn av at folk har blitt voksne og fått barn og dermed prioriterer mindre å drive med musikk. Når jeg hadde fått til avtalen med Iver kunne jeg bare avtale direkte med han når låtene var ferdige, og så var det bare å spille de inn hos han. Det å få Iver som trommeslager var fantastisk, for han er veldig dyktig og får det beste ut av oss. Det var spesielt å først spille inn gitarer på klikk, for deretter å stå i studio og instruere han i hvordan han skulle spille trommer. Det var ganske fascinerende!” Yngve fyller ut: “Jeg var veldig spent på det å gå i studio, og det var rart å se den enorme forskjellen fra når vi var hjemme hos Finn på 80-tallet, med en sånn 4-spors hjemmestudiosak og stod og vrælte i stua, til nåtiden med alle de mulighetene det er i en digitalisert studioverden.” “På mange måter har vi jobbet mest hver for oss,” fortsetter Finn. “Først laget jeg riffene, deretter gikk jeg i studioet til Ivar som så la på trommer, og til slutt spilte jeg inn bassen. Deretter kunne Yngve komme inn i studio og ta over uten å hørt noe av det som var laget, og jeg må si at jeg har blitt mektig imponert over det Yngve har fått til! Det er noe helt annet enn det vi gjorde på 80-tallet da vi gjorde to take og mente at det sikkert var bra. Det å se hvordan Yngve har blomstret gjennom denne skiva har vært veldig flott.”
Yngve tar over og forteller oss om vokalen og vokallinjene: “Ting har foregått på litt forskjellige måte. På de gamle låtene var jo ting kjent, så her gikk jeg rett inn og bygget opp låtene på nytt med ny tekst og vokallinjer. Noen låter har Finn levert til meg og sagt “her er låten, lag en tekst”. Men han har aldri gitt meg sanglinjer, det er det ene og alene jeg som står bak. Andre ganger har jeg vært hos Finn og hørt låtene og gitt innspill på oppbygging av låtene. Det å legge på vokal når alt er ferdig kan være utfordrende med tanke på å få det til å passe inn i låta. Hvis for eksempel Finn hadde tenkt å legge på en solo der jeg har sett for meg vokal, kunne det blitt vanskelig, men vi har alltid funnet ut av det.” Finn utdyper: “Måten vi har jobbet på har vært helt annerledes enn det vi er vant til, men det har vært veldig tilfredsstillende. Det har også vært en viss fordel for oss at Iver har måttet holdt seg i Bergen og ikke kunne dratt ut på turne med Enslaved, som det egentlig var planlagt.”
– Metalltekster har et format som fort kan bli platte anti-religiontekster og satan ditt og satan datt, men det blir bare dumt. (Yngve kommenterer metalltekster)
Vi kan ikke la være å få Yngve til å fortelle oss om tekstuniverset på skiva, men før Yngve får tid til å svare smetter Finn inn: “Jeg er ikke den som er mest interessert i tekster, men det er veldig forfriskende å høre Yngve, som faktisk har skikkelig intelligente tekster. Det er ikke bare Satan bla bla bla, det er substans.” “Noen av tekstene mine kan nok være litt politiske, men vi er ikke et politisk band,” starter Yngve. “Vi lever i en verden som blir stadig mindre, men problemene blir stadig større. Vi har narsissistiske sosiopater som styrer verdens supermakter, det er helt sykt. Metalltekster har et format som fort kan bli platte anti-religiontekster og satan ditt og satan datt, men det blir bare dumt. Tekstene må være varierte og bety noe. Som tidligere nevnt, har jeg skrevet om tekstene på de eldre låtene, slik som på Time To Die. Den hadde en pubertal tekst som vi skrev på 80-tallet, men som nå faktisk står for noe i stedet for kun å handle om å løpe rundt i gatene og drepe folk. Jeg har egentlig ikke en mal for hvordan jeg griper skrivingen an, men jeg ønsker at tekstene mine ikke bare skal være mambo jambo. Mye kommer an på hvordan jeg og Finn jobber rundt enkeltlåtene. Hvis jeg får en halvveis ferdig låt, kan jeg ligge og lese en bok om kvelden og fange opp en tekstlinje fra boka som jeg kan bruke, og så jobber jeg videre mens jeg hører på låten uten vokal. Jeg føler vi tematisk sett har dekket ganske mye, vi har religion, krig, indre demoner, og til og med litt miljøvern. Finn supplerer: “Vi har veldig lyst til å få ut en låt som heter American Carnage, som handler om det som skjer akkurat nå. Vi er så vidt ferdig med låten, og vi får se når vi kommer oss i studio. Denne fungerer perfekt som en kommentar til det kaoset som foregår i USA.”
Dere har sannelig fått Laura Pleasant fra Kylesa med på avslutningslåta, Miscreation. Hvordan kom det i orden? “Det hele startet med det klare utgangspunktet at vi ikke skulle ha ti låter som var klin like. Jeg ønsket at det skulle være forskjeller til stede, som en del av helheten. Det var også klart for meg at den siste låten skulle bygge seg opp, for så å eksplodere, og falle helt sammen på slutten. Så da tenkte vi at en kvinnevokal oppå alt dette ville være bra. Vi kontaktet egentlig ganske mange, og fikk veldig lite respons. Faktisk var det kun to som gav respons, og Laura var den eneste som sa ja. Det er jeg egentlig ganske fornøyd med, for stemmen hennes passet godt inn i låten. Dagens teknologien åpner opp for veldig mange muligheter, man trenger ikke treffe folk, det er nok å være på nett og sende filer frem og tilbake. Derfor var det en enkel sak å få inn vokalen hennes, vi sendte bare filene mellom oss,” forteller Finn.
Dere har fått til en avtale med Snake Oil kassettforlag. Hvordan gikk det til? “Ja, det stemmer. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører når jeg hørte at noen fortsatt gir ut kassetter. Det må jeg innrømme har gått under radaren her i gården. Jeg har en kompis som tipset meg om dette, så jeg tok bare kontakt, og de var gira. Det at vi ikke har noe selskap bak oss, gjorde det visst mer interessant for dem, så alt gikk som smurt. Det vil også komme vinyl etter hvert. Jeg har selv primært kjøpt CD de siste 20 årene, men har skjønt det slik at CD-folka er de som har gått over til strømmetjenester, mens samlerne holder seg til vinyl og kassett. Derfor blir det disse formatene,” meddeler Finn.
– Hvis det står mellom å gå til psykolog, eller være vokalist i thrash metal band, så tror jeg at det mest effektive kanskje er det siste. (Yngve om psykisk helse)
Hva skjer fremover da? “Nå er det full fokus på å promotere dette albumet her. Vi har annonsert albumet ganske mange måneder før det har blitt sluppet, og jeg har til og med vært på et seminar for å lære hva man kan gjøre for å få mest mulig ut av promoteringen. Vi har selvfølgelig en kjempeutfordring, siden vi ikke har noen eksterne støttespillere. Det er jeg og Yngve som er bandet, og det er vi som må få frem budskapet. Men nå sitter vi jo og prater med dere, og det er fortsatt 5 uker til albumet kommer, så det er jo kjempebra. Scream Magazine har også kontaktet oss og synes dette er et bra album, så vi har fått gode tilbakemeldinger. Det må vel bety at vi må ha gjort noe rett ihvertfall! Jeg har også ganske mange låtideer liggende som jeg er klar til å sette i gang med, så det vil nok bli nye låter etterhvert,” sier Finn.
Vi må alltid holde oss oppdatert på undergrunnen, og aldri glemme at det finnes hardtarbeidende unge band der ute som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Så derfor spør vi dere også om å anbefale et nytt, ukjent, lokalt, ungt band. Hvem skal vi sjekke ut? Finn gir oss svaret: “Anbefaler alle å sjekke ut Makkmat. Det er punk/grindcore fra Bergen!”
Da har vi kommet til avslutningen, og som seg hør og bør får gutta boys mulighet til å komme med noen siste ord, og Yngve starter: “Vi er vel middelaldrende menn nå, jeg og Finn, og hvis det står mellom enten å gå til psykolog, eller være vokalist i thrash metal band, så tror jeg at det mest effektive kanskje er det siste.” Finn: “Jeg håper ikke vi blir oppfattet som to gamle menn som driver med halvslappe greier, for vi legger sjel i dette, og vi føler at vi virkelig har en ungdommelig energi i det vi driver med. Det er de tingene som driver meg, og hvis jeg ikke har de, så gir jeg meg. Det må være en brennende entusiasme og energi til stede.”
Dermed avslutter vi et hyggelig skypemøte, i god Koronavennlig stil!
«A Shadow of All Things Broken» kommer ut 19. februar.
Kall meg kjip, men det må gå an å påstå at navnet Michael Schenker betyr mer for de aller fleste metalfans enn musikken hans. Han er liksom en av de figurene som alltid har vært der, og man vet at han er en legende og en enorm inspirasjonskilde for mange musikere, ikke minst gjennom en rekke klassiske album med UFO. Men som soloartist? Tja. Selv om det har blitt noen svært så trivelige skiver, ikke minst de 3-4 første med Michael Schenker Group på 80-tallet, så har han aldri hatt den ene store låta eller det totalt udødelige albumet som blir nevnt i samme åndedrett som hans kolleger i f.eks Scorpions, Accept, Judas Priest eller Yngwie Malmsteen. Det hjelper selvsagt heller ikke at han har tøvet og surret noe voldsomt med et ukjent antall bandkonstellasjoner og sideprosjekter underveis, som Michael Schenker’s Temple of Rock, Michael Schenker Fest, Schenker/Barden Acoustic Project, Schenker Pattison Summit, Contraband, The Plot og Under Construction. Han har rett og slett gjort det litt vanskelig for både seg selv og oss, og underveis har det vært mye spilleglede, mange gode intensjoner, litt dårlig dømmekraft og ikke bra nok låter.
Så hva er status i 2021, sånn pluss/minus 50 år siden han startet sin musikalske karriere og 40 år etter at han gikk solo? Jo, først og fremst har han valgt å omgi seg med et superteam av musikere og vokalister, som Ralf Scheepers (Primal Fear), Joe Lynn Turner (Rainbow), Ronnie Romero (Rainbow) og Doogie White (også Rainbow!). Dernest har han verdens største metal-etikett, Nuclear Blast, i ryggen, og de har garantert ikke latt ham slippe unna med noe halvhjertet bare fordi han har et visst navn. Dermed er det et fullkomment power metal-befengt rett-i-trynet-angrep som møter oss når Drilled to Kill drar i gang med like mye energi som en armada med 5-åringer på trampoline etter en overdose sukkerspinn, noe som kler vokalist Ralf Scheepers som hånd i hanske! Joe Lynn Turner tar over stafettpinnen på den lekre og elegante Don’t Die on Me Now, som har et av disse refrengene man bare vet kommer til å feste seg. Underveis kommer det noen litt mer forglemmelige låter, og den sidrumpa balladen After the Rain faller flatt som ei pannekake på et sementgulv, men midtveis får vi den helt hemningsløst tøffe Devil’s Daughter, med et riff som tar tak i kragen din og dytter deg baklengs gjennom en tornado av trommer, gitarer og lykksalig snerring.
Deretter kommer låta Sail the Darkness, som med sitt gyngende riff og totalt skamløse refreng sunget av Ronnie Romero kan minne om en krysning av tidlig Rainbow og Return! Og ja, jeg er klar over at det høres så feil ut som noe kan få blitt, men på et eller annet underfundig vis funker det! En annen høydare er Sangria Morte, også den med Turner i front, som bare oser klasse og stil, med et flott refreng av den typen som gjør at man blir litt ekstra stolt over å elske hardrock. Du veit…
Det er unektelig en vanvittig energi gjennom hele skiva, men sprut og spilleglede alene utgjør ikke et bra verk. Og mengden av vokalister med hvert sitt særpreg gjør at det underveis føles mer som en bunke låter uten noen rød tråd enn et ALBUM med en særpreget fellesnevner. Det er nok dermed bare å være kjip igjen og allerede nå spå at det er temmelig tvilsomt at jeg kommer til å ta fram denne skiva igjen når jeg skal oppsummere høydepunktene fra plateåret 2021. Det er likevel et knippe låter her som er såpass bra at det anbefales å sjekke ut skiva på sin foretrukne strømmetjeneste og heller legge favorittene i en spilleliste. Selv ønsker jeg meg et fullt album med Joe Lynn Turner på vokal neste gang, så kanskje det går an å håpe at vi faktisk får den klassikeren vi har ventet på? (6/10)
Ok, mine damer og herrer, dette er gjennomførte saker, det skal det ikke være tvil om. Skulle jeg tatt for meg hele konseptet på Sahrartu, hadde det blitt flere sider med skriverier. Derfor nøyer jeg meg med å nevne at tekstuniverset, samt artworken, handler om eksistensiell fenomenologi, hvor låtene følger et strukturert ritual som omhandler symbiosen mellom kosmos og tilværelsens reise fra fødsel til død. Det er altså rom for de store spørsmål, mystikk og skjulte innsikter.
Når det gjelder musikken, fungerer den på mange måter som et sonisk rammeverk som forsterker mystikken rundt bandet. Bærebjelken er mørk, teknisk, death metal som beveger seg i flere retninger. Gitarene fokuserer mest på stemning, og mindre på selvstendige riff. I mine ører blir dette litt for kjedelig, selv om de klarer å skape en uhyggelig stemning gjennom hele skiva. Bandet har også dratt inn en god del østlige elementer, noe som gjør det lett å nevn Nile som inspirasjon. De har klart å inkorporere disse elementene godt i musikken, uten at det virker kaotisk. Det skal de har pluss for. Når det gjelder trommene, snakker vi buldrende doble basstrommer i tonnevis, og de sparker noe hinsides! Trommene er mikset langt fram i lydbildet, noe som kler låtmaterialet meget godt.
Vokalen er så dyp at det er vanskelig å tenke at det går an å komme lengre ned. Også dette passer godt inn i landskapet, og kompletterer uttrykket til Eximperitus. Det er bare det at, selv om det er teknisk og det skjer mye, så blir låtene litt for monotone og det tar ikke lang tid før følelsen av repetisjon oppstår. Det blir også for lange instrumentale stemningspartier, slik at låtene mister litt av drivet sitt. Willowtip Records er kjent for kvalitet, det er ikke til å stikke under en stol, og jeg er sikker på at denne kommer til å falle i smak hos mange, men for denne anmelderen heves øyenbrynene mest når tankene går til tekst og artwork. Jeg anbefaler definitivt å sjekke ut skiva, selv om den ikke er helt i mål her i gården. (7/10)
Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har vært noen stor Wig Wam-fan og således skred jeg til verks med en dose skepsis i bakhodet. Haldens store sønner er altså nå tilbake etter et langt avbrekk, og det store spørsmålet er selvfølgelig om comeback-albumet overhodet er verdt å bruke tid på? Det lå selvfølgelig i kortene etter den planlagte gjenforeningen på Ekebergsletta i 2019, som i utgangspunktet skulle være et farvel til fansen, men de fleste som har fulgt med i timen vet jo hva slike gjenforeninger betyr.
Og det er med lettelse jeg kan melde at Wig Wam anno 2021 låter ti ganger bedre og tøffere enn den “gamle” utgaven. Never Say Die låter rett og slett steintøft med en saftig og tung produksjon. Ganske så polert, men det er slik det skal og bør låte i denne genren. Låtene er også mye mer varierte, selv om de alle befinner seg innenfor det melodiøse hard rock-segmentet. Skal jeg trekke frem noen høydepunkter må det bli Hypnotized hvor Trond Holter virkelig viser hvilken eminent gitarist han er. Verdt å nevne er også instrumentalen Northbound. Men Never Say Die er mer enn fete gitarriff. Det er et solid håndverk med overvekt av sterke låter, og av en helt annen kvalitet enn fordums partymoro de leverte med Hard to Be a Rock’n Roller og Wig Wamania. Bandet la heller aldri skjul på at de var et partyband, men det er helt greit at de la partyhattene på hylla for min del.
Dette låter mer voksent og har mye mer substans, både låt- og tekstmessig. Likevel har de klart å beholde noe av underholdningsfaktoren (Åge Sten Nilsen lar seg tydeligvis ikke så lett temme) slik som på Call of the Wild. Åge Sten Nilsen kan noen ganger bli litt for mye av det gode i mine ører, men her klemmer han til når han skal og er virkelig i sitt ess. Et godt eksempel er den feiende flotte låta Silver Lining med sine Beatles-inspirerte harmonier, og ikke minst et av albumets sterkeste spor Shadows of Eternity, hvor Nilsen virkelig viser klasse og synger skinnet av pølsa. Uansett er det noe for enhver smak på denne skiva og variasjonen på låtene er det ingenting å si på. Det skinner igjennom at bandet virkelig har slått seg løs i studio for det låter lekent og uanstrengt, og ikke som et band som krampaktig prøver å gjenskape gamle meritter. Og for å berolige alle gamle fans, så har som nevnt Wig Wam langt i fra forlatt grunnfundamentet som er fengende og melodiøs hard rock.
Kort oppsummert er Never Say Die et overbevisende og særdeles positivt comeback og ingen tvil om at Wig Wam anno 2021 låter bedre og tøffere enn noen gang, selv uten partyhatter. (8/10)
Asphyx har gjort det igjen! Nederlands ubestridte konger av death/doom har brukt nesten fem år på å skjenke oss et nytt produkt. Heldigvis kan det utvilsomt ropes med rungende jubel at ventetiden ikke har vært forgjeves, for her leveres det ekstrem kvalitet, igjen.
Asphyx gav ut på tidlig 90-tall et par legendariske klassikere i form av The Rack (1991) og Last One On Earth (1992). Disse skivene satte Martin von Drunen (vokal og eldste medlem (1990)), og kompisene, sentralt på death metal kartet, noe som definitivt var fortjent. Nå, akkurat 30 år siden debuten, handler det derimot om Necroceros, guttas tiende fullengder. Åpningskuttet, The Sole Cure Is Death, åpner kalaset og minner mest om en bulldoser i fri utfoldelse, og avslører kontant at her er det kvalitet som sitter i førersetet. Du verden for en kreasjon! Det er så mange fete låter her at det er liten vits å ramse opp alle, men jeg MÅ dra fram en til – monolitten Mount Skull. Låta varer i seks minutter, og er så tung og mørk at det føles som om vekten av musikken knuser hvert eneste bein i kroppen. Symbiosen mellom det tunge og stemningsfulle er bortimot perfekt, og det er vanskelig å la gliset forsvinne fra trynet.
Martins vokal har aldri vært den mest ekstreme, men raspingen hans fungerer perfekt som en lydmalende stemningsbærer. Paul Baayens gitarer er skrudd enda mørkere og tyngre enn tidligere og når lyden på skiva i tillegg er så inn i hampen mørk og tydelig, får de knasende riffene en monstrøs fremtoning. Også her funker det best når gitarene får lekt seg med de tyngste låtene. Trommis Stefan Hüskens må også nevnes. Det skal litt til for å få trommene til å virke interessante innen death/doom, men Stefans ekstremt stødige og suggerende traktering er en herlig opplevelse. Sjekk ut låta The Nameless Elite, som er et flott eksempel på guttens lekende behandling av instrumentet sitt. Hadde det ikke vært for enkelte låter som blir litt anonyme, ja faktisk litt kjedelige, hadde vi her snakket bortimot full pott. Dette handler primært om de kjappeste låtene, for der trenger bandet å jobbe litt med identiteten sin. Men når det er tungt og seigt, ja da låter det som Asphyx, og kun Asphyx. Jeg har spilt denne skiva så mange ganger, at jeg tror familien snart kan alle låtene utenat, ja sikkert bikkja også. Og her er jeg enig med tiåringen i huset, han endte på 8 poeng. Mørk musikk for en mørk årstid! (8/10)
At Rogga Johansson kommer med ny skive, overrasker vel ingen. Fyren gir ut en drøss med skiver hvert år, og er vel oppe i ca 30 aktive band per nå (kødder ikke!). Denne gangen deler han alvoret med en annen celeber fyr, nemlig Felix Stass, vokalist i tyske Crematory. Og ja, bandnavnet kommer derifra! Songs of Flesh and Decay er guttas andre fullengder, og det har skjedd mye siden debuten som kom for tre år siden. Akkurat det skal de være glade for, ettersom debuten var et totalt makkverk bestående av 50/50 kjip death metal og forferdelig flau gotisk metal. Crematory har her i gården aldri vært noe annet enn tribalinfisert, forutsigbar, klein og latterlig gotisk metal. Heldigvis har de på nyskiva forlatt dette tragiske tilsnittet og heller valgt å gå i Roggas retning.
Vi snakker gammel svensk death metal med flust av melodiøse leads. Det er mindre stemning og mer brutalt, noe den rufsete og rocka lyden understreker. Jeg tror plata vil være et hyggelig møte for en del av dere som liker det gammelt, men for egen del klarer jeg ikke å engasjere meg. Det låter ikke direkte dårlig, men det er så sykt mange andre som jeg heller velger å høre på innen sjangeren, så denne kommer garantert til å være glemt 2 minutter etter den har snurret ferdig. Rogga MÅ begynne å heller tenke kvalitet enn kvantitet, og kanskje kan vi håpe på at neste skive består av flere låter i samme gata som den trivelige Sounds of Terror! Sorry mac, dette holder ikke mål! (4/10)
Godt nytt år, metallhuer! Det er bare å konstatere at verden fortsatt er sjuk, så heldigvis er det noe som er konstant også med positivt fortegn. For Accept har ingen planer om å endre seg. De holder det så ekte som det får blitt, og leverer 11 nye låter med streit kvalitetsMETAL, uten å lefle med nye og moteriktige undersjangere. Klart, med en tittel som Too Mean to Die, og DET coveret, skal det ikke mye fantasi til for å fatte at tyskerne holder seg tro mot alt som heter røtter, og gir oss akkurat det vi vil ha. Og ikke bare tyskerne, men selvsagt den nå godt innarbeidede amerikaneren i front også er klare for å smelte trynene våre med metal! Nå har Mark Tornillo vært Accept-vokalist i straks 12 år, som er marginalt lenger enn den første perioden med premiebulldog Udo Dirkschneider, og dette er femte album med den joviale frontmannen, så det må gå an å påstå at han er godt innarbeidet både hos band og fans.
Fra første låt, Zombie Apocalypse, er det åpenbart at det som gjelder er bunnsolid riffing av den sorten som har vært bandets varemerke siden starten, og som de har perfeksjonert etter at de lot seg revitalisere i 2009 og begynte å slippe plater igjen. Med Tornillos energiske skrik på toppen, er det nesten så vi får Painkiller-vibber her! Og hva er galt med det? Ingenting i det hele tatt! Tidvis er vokalen så nær Udo at man kan forveksle dem, men Tornillo har også noen små hint av både Brian Johnson og David Wayne, og selv om kanskje ikke bestemor hadde klart å skille disse fra hverandre så er vi i stand til å sette pris på at det faktisk er et særpreg her. Ikke sant? Nettopp! Tittelsporet følger, og nok en gang råder metal som ikke går like kjapt som på f.ex. klassiske Fast as a Shark, men som fortsatt røsker skinnet av bratwürsten og inviterer til headbanging og masse luftgitar. Overnight Sensation har et av de refrengene som gjør at vi elsker å være metalfans, og jeg er neppe den eneste som får lyst til å stå sammen med noen tusen likesinnede og skrikesynge for full hals når jeg hører denne. No One’s Master byr på mer knyttneve-vennlig riffing og potensiell allsang, samt litt deilig twin-gitar før den lavmælte, tunge og svinaktig lekker-dystre The Undertaker melder sin ankomst. Den kunne virke som et litt pussig valg av førstesingel da den ble sluppet i fjor, men den har vokst seg stor og stygg, og er et realt monster av ei låt som tilfører albumet en ekstra dimensjon.
Sucks to Be You drar tempoet opp igjen, og atter kommer det noen vage assosiasjoner til Metal Church – uten at dét er noe negativt – mens Symphony of Pain gir oss nok en grom dose med chugga chugga-riffing av ypperste merke, krydret med litt heftig basstromme-dundring og, ikke minst, et klassisk Accept-grep når Wolf Hoffmann sniker inn noen strofer fra Beethovens niende i gitarsoloen! The Best Is Yet to Come er intet mindre enn en god gammeldags powerballade, noe vi må erkjenne at kanskje ikke er Accepts sterkeste punkt, men den gir oss da en liten pustepause underveis. How Do We Sleep er derimot fylt med alle de ingrediensene vi ønsker oss, inkludert mektig koring i beste Balls to the Walls-stil. Not My Problem tar tempoet opp nok et hakk, og her er verset nesten litt i AC/DC-territorium! Helt på tampen serverer de en overraskende tøff instrumental i form av låta Samson and Delilah, som kombinerer det tunge og riffete med det litt klassisk-inspirerte, og det er bare å sette på skiva fra starten en gang til!
Totalt sett er dette mer enn godkjent, og spesielt første halvdel av skiva er direkte imponerende! Hadde de klart å stå løpet ut med samme høye kvalitet, kunne det blitt full pott, men det dabber akkurat såpass mye av midtveis at det må trekkes litt på totalen. Om dette skyldes fraværet av bassist, med-låtskriver og originalmedlem Peter Baltes, som forlot bandet i 2018 etter 42 år vites ikke, men skiva når ikke helt opp til samme høyder som forgjengerne. Dette er dog mer et tegn på at de har levert langt over forventning de siste årene, og det er fortsatt intet mindre enn imponerende at de holder koken i så stor grad som de gjør etter alle disse årene. Det er, med andre ord, bare å gå til anskaffelse av Too Mean to Die, og den nytes selvsagt best på fullt volum! (7/10)
Focal Dystonia Descending (In)Human Flesh Comatose Music
Da rakk vi sannelig å oppleve en ordentlig liten lekkerbisken før kalenderen på kjøleskapet viser 2021. Focal Dystonia holder til i Tyskland, og dette er bandets debutalbum. Det er ganske imponerende å se, og høre, hva de har fått til med Descending (In)Human Flesh. For det første; Florent Duployer og Floor Van Kujik er kjente navn innen den brutale formen for dødsmetall, og de har begge flere aktive band. Gutta har bra peil på sjangeren, og det viser de til sin fulle ved å sette sammen låter som holder et høyt nivå.
Slampartiene slår hardt og brutalt, og når gitarene i tillegg er skarpere enn fy, er det vanskelig å ikke la seg rive med. Men her bys det også på kjappe partier ispedd tekniske vendinger fra både trommer og gitar, og selv om ikke låtene byr på de største instrumentale krumspringene, låter det hele knalltøft. Og så, over til det som virkelig gjør skiva ekstremt spennende. Florent og Floor har klart det kunststykket å få med seg hele 12 gjestevokalister! Faktisk har de arrangert låtene slik at alle låtene har forskjellige vokalister. Er ikke det kult? Og disse vokalistene er ikke hvem som helst. For å nevne noen: Don Campan (Waking The Cadaver), Sven Van Dijk (Korpse), Larry Wang (Coprocephalic, Gorepot, Maggot Colony + 1000 til), Paolo Chiti (Devangelic), Jack Christensen (Kraanium) og Norges egne Mats Funderud (Kraanium, Diphenylchloroarsine +++). Kødder du eller? Nix, dette er ryddige saker!
Det som er nesten enda mer imponerende enn denne gullrekka, er at Focal Dystonia har klart å legge sammen alle disse elementene og skapt en helhetlig skive, som ikke blir rivd i alle retninger av alle gjestevokalistene. Onde tunger vil nok ha det til at dette kommer av at brutal dødsmetallvokalister høres like ut alle som en. Men neida, det er like stor variasjon her som det er innen all annen form for metal. Har du ikke blitt interessert etter alt dette, ja da kan du bare holde deg unna. Men for deg som liker din death metal hakket mer brutal enn Cannibal Corpse, så kan jeg garantere deg at Focal Dystonia er et hyggelig bekjentskap! (9/10)
Hollingshead er en forholdsvis nyetablert konstellasjon fra Sverige. Prosjektet består blant annet av organist/pianist, Carl Westholm, et navn noen kanskje vil dra kjensel på fra Candlemass og Avatarium. En annen kjent kar ved navn Johan Niemann (Evergrey og Therion) trakterer bassen. Resten av prosjektet består av Gidon Tannenbaum (vokal) og Fredrik Haake (trommer). Sammen har de skapt en aldri så liten mørk og mystisk skive full av overraskelser. Det meste befinner seg i et progressivt landskap fylt med mørke og dype tekster. Jeg vil ikke kalle dette depressivt selv om det til tider er bekmørkt. Her får du også raske låter slik som Lights, Stay Dead og Burn With Me. Mulig dette høres ut som en veldig sær beskrivelse av skiva, men den er egentlig ganske lett tilgjengelig selv om det er mye progressivt mørke.
Åpningssporet And While Waiting For The Sky To Open er eksempelvis en meget melodiøs affære som til tider kan minne om No More Tears med vår alles kjære Prince Of Darkness, Ozzy Osbourne. Andre åpenbare inspirasjonskilder er åpenbart Rush og litt Genesis. Men dette låter ganske så metal også bare så det er sagt. Til tider tungt og brutalt. Og det er vel nettopp dette som er en av skivas store styrker, nemlig at det er variert og uforutsigbart. Personlig synes jeg dette prosjektet klarer å skape en spennende, mørk og mystisk stemning med Stay Dead. Flere av låtene klarer virkelig å sette i gang den emosjonelle skalaen, og musikk skal jo engasjere. Sannsynligvis er ikke dette en skive som vil favne alle, men hvis du liker progressiv metal er det absolutt ingen grunn til å la denne bli forbigått. Det er ihvertfall ingen tvil om at Hollingshead har klart å skape et ganske unikt musikalskt univers med sin debut. (7.5/10)
Å lutres vil si å bli renset (særlig ved prøvelse og motgang) for sanselige lyster. Om Cadavers hovedaktør ikke akkurat har fjernet sine sanselige lyster, har prøvelsene det siste året ihvertfall resultert i en personlig skive og større bevissthet rundt egen dødelighet.
Hva gjør man når et såpass legendarisk band som Cadaver slipper sin første nye skive siden 2004? Avtaler et intervju, selvfølgelig. Bandet som leverte den første renspikka norske death metal skiva, tilbake i 1990, har en aldri så liten aura av kultstatus rundt seg. Neddo Odden (heretter kalt Neddo) er eneste gjenværende originalmedlem, og har styrt skuta de siste årene. Han har flere kjente band på sin merittliste, men nå skal vi forholde oss til sakens kjerne, nemlig Cadaver. Siden undertegnede bor i Fredrikstad, var det grei skuring å stikke innom Neddo på gården han har i Råde. Etter noen hyggelige høflighetsfraser, er det bare å benke seg ned i et aldri så lite studio med en kopp kaffe, mens Neddo knasker på en sprøstekt pizza. Praten går heldigvis i alle retninger, og mesteparten av tiden prater vi om alt annet enn den nye skiva. Leser du videre vil du sikkert forstå at det er mye som preger dagens situasjon hos Neddo og Cadaver, og tittelen Edder & Bile har ganske konkrete konnotasjoner for vårt intervjuobjekt. Nok nå, dere kan selv lese dere opp på Cadavers historie, den finnes som alt annet, på det vide internettet.
Neddo hopper rett inn i valg av label, og forteller oss litt om interessen rundt slippet. “Skiva kommer ut på den amerikanske grenen av Nuclear Blast, noe som føles riktig siden det på tidlig 90-tall var i USA vi slo mest an. Han som er labelmanager der har jeg kjent lenge. Vi spilte inn skiva uten noen avtale, for vi ville lage skiva og se hvordan den endte opp. Vi shoppet litt rundt når produktet var ferdig, for å se hvem som var mest entusiastiske rundt det vi hadde laget. Det viktigste er at de som skal ha oss legger ned tid i oss, pusher oss og slikt. Det er hele denne pakka som er viktig for hva vi bestemmer oss for. Det som er bra med Nuclear Blast, spesielt nå når det ikke er gigs og slikt, er størrelsen deres. De har en kanal på youtube med 2,5 millioner abonnenter, som gjør at det er en helt annen form for distribusjon enn hvis vi hadde vært på en obskur label. Det er bra med intervju også, sikkert i snitt 10 stk i uka. Man vet jo ikke hvordan det blir når man kommer tilbake med et gammelt band, så dette er fint det.”
– Jeg må si at det faktisk ikke var så gærent å føle på dødeligheten. (Neddo om kreftsykdommen)
Hvordan føles det å være ettertraktet, og det å ha status? “Jeg føler ikke at det er noe særlig press på det med ettertraktethet. Jeg setter vel mer pris på ting nå, siden jeg har overlevd ganske harde ting i løpet av dette året. Hvis du tenker på Corona, så har livet på mange måter gått i stå over hele verden, mens for min egen del har jeg overlevd kreft. Jeg har på en måte vært på et mørkere sted enn det mange andre foreløpig har vært i sine liv. Det er først etter at man blir frisk at man reflekterer over hvor alvorlig ting egentlig har vært, og jeg må si at det faktisk ikke var så gærent å føle på dødeligheten. Det var ikke noe særlig skummelt,“ kommer det leende fra Neddo. Så ikke noen form for eksistensiell krise, der du får et annet syn på virkeligheten etterpå, prøver vi oss. “Jo, på en måte. Men mer sånn, jeg vet ikke, det er nok verre for de rundt, for ofte går de og lurer på mer enn den som er syk. For egen del var det alltid en tro på at jeg kom til å overleve til stede. Ikke noe fiktivt håp, men basert på det legene sa til meg. Jeg ble operert for tarmkreft i januar, og jeg kan huske at jeg ble gradvis syk for ett år siden. Det startet vel rundt gigen på Kolbotn – Hellbotn festival, hvor jeg ble utrolig sliten etterpå. Helt utkjørt. Trodde det var fordi jeg hadde jobbet så intenst med gigen, men jeg ble så sliten at jeg nesten gikk i bakken. Alt var veldig utmattende. Så hadde jeg i september i 2019 en miniturne med Tony Harnell fra TNT. Der jeg, pluss en gitarist, spilte noen coverlåter fra TNT og solokarrieren til Tony, og hvor han fortalte historier mellom låtene. Vi har kjent hverandre i ca 10 år på den tiden, men aldri gjort noe sammen. Jeg produserte mer eller mindre hele denne greia for han, og det var veldig gøy. Det ble veldig vellykket, og du kan vel si at det egentlig var et coronavennlig arrangement, med sittende publikum og 200 plasser. Lite visste vi da at alt kom til å bli slik. Men nok om det; etter dette ble jeg ekstremt fysisk sliten, noe som var litt rart for jeg er vant til å reise ganske ekstremt.” Her blir det en brå overgang til grunnen for at Neddo er i Råde, før vi senere i intervjuet kommer tilbake til kreften.
– Hver morgen startes med å gå på musejakt, og deretter er det løpetur i skogen. (Neddo om gårdslivet)
“Grunnen til at jeg er på gården nå er at det er museangrep her, det er jo museår vet du. Jeg har et studio i låven også, og der måtte jeg endevende alt, sette ut giftåte og full pakke. De har heldigvis ikke gått løs på utstyret, men de er overalt ellers. Hver morgen startes med å gå på musejakt, og deretter er det løpetur i skogen. Etter løpingen fortsetter dagen med mailer og musikkgreier. I dag skal jeg gjøre vokaltracking for Massacre, med Kam Lee, som er med på nyskiva. Viktig å “return the favour”. Det var veldig hyggelig å bli forespurt om dette, for jeg visste ikke at de holdt på med skive. Men alle holder på vel å skrive nå under coronaen… Veldig mye kreativt som skjer, og på den måten er det egentlig en spennende periode. Vi har gjort noe koronating vi også. Jeg hadde faktisk festival her på gården i sommer – Ad Hoc festivalen. Det var ute på tunet her, og det var 200 publikummer. Vi hadde bar med øl fra et lokalt ølbryggeri, samt en grillkokk. Det var en svær utescene, med aggregat, festivaldass og full pakke. Det kan hende at vi gjentar det i 2021 også, for jeg har liten tro på at det blir noen store festivaler neste år. Selv om det kommer koronavaksine, tviler jeg på at det er forsvarlig å ha 10 000 stk fra hele verden samlet på et jorde. Det tror jeg ikke på. Det kommer til å være forandringer i lang lang tid, lengre enn vi tror per nå. Men etter hvert glemmer vi alt og fortsetter som normalt. I tillegg har vi vært med på Slay at home, en nettfestival som er et initiativ fra han fyren som har Metal Injection (Frank Codla, red). Vi hadde fire låter med der. Så har jeg noen sidegreier, gjort vokal og gitartracking rundt om kring. Blant annet Me and that Man, bandet til Nergal. På hans neste skiva som kommer er jeg med. Jeg og han har jo båndet den siste tiden med kreften, siden han også har vært gjennom det samme. Samtidig driver jeg også å rydder i arkivet og lager nye Order låter. Vi øver en gang i uka, og har faktisk 7-8 låter liggende. Deadlinen vi har satt er 1. februar, så her gasser vi på. Innspillinga kommer vi til å gjøre her på gården, “ forteller Neddo.
Hvorfor driver du på med dette, ekstremmusikken? “Det er det jeg har lyst til å drive med, det har vært hele livet mitt. Uttrykket og alt rundt denne formen for musikk er det som appellerer til meg. Nå er jeg 47 år, og jeg begynte å lytte til, og spille, metal når jeg var 13 år. Først var jeg innom Vazelina, Kiss, The Kids og slikt, men så ble det fort ekstremmetall, for jeg fikk tak i denne EP’en. Jeg skal vise deg. (Speed Kills – The Very Best In Speed Metal, 1985, red). Den fikk jeg i 85. Det var liksom introduksjonen for meg til metallen da. Og det som er litt kult er at sånn som det er nå så har jeg møtt, eller kjenner, alle de banda på den skiva, bortsett fra Bulldozer og Hallows Eve. Jeg kan vel ikke si at jeg kjenner Slayer og Metallica, men jeg har møtt de, og jeg har spilt sammen med Slayer.”
– Det finnes alltid mange mennesker der ute som er mye flinkere enn meg, så det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker at jeg er bedre enn andre. (Neddo om hvordan det er å være kjent innen miljøet)
I lys av dette, mange vil si at du har fått til mye innen musikkens verden. Hvordan er det å stå på scenen og vite at alle kommer for å se og høre på deg? Hva gjør det med egoet ditt? “Jeg blir bare ydmyk av det. Blir ikke noe høy på det i det hele tatt. Det finns alltid mange mennesker der ute som er mye flinkere enn meg, så det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker at jeg er bedre enn andre. Jeg var kanskje litt sånn før, for 15 år siden, for når man er rundt 30-35 kan man fort bli litt høy og tro at du er høyere på strå enn du er. Tror jeg… Men hvis du overlever alt av trender, og deg selv, så får du litt annet perspektiv. Det er helt uaktuelt for meg å drive med andre ting slik det er nå. Når det gjelder starten, og hvordan ekstremmetallen har utviklet seg i Norge, tror jeg ikke det lenger er mulig å gjøre det vi gjorde. Det som er vanskelig å forstå for unge folk er at vi startet på et sted som er helt umulig for de å skjønne. På den tiden fantes det ingen ting. Vi startet i et vakuum, uten noe som helst. Ingen hadde trua på oss og ingen visste om oss, derfor var det nesten umulig å få spilt. Vi gjorde ikke dette for å bli populære, men heller for å please hverandre, vår egen lille flokk. Så når unge folk ser black metal suksessen på film og slikt, så gjør alle samme feilen og tror at det var mange av oss som ønsket å bli populære og få suksess. Det er helt latterlig, for det var akkurat det helt motsatte som var grunnen. Man ville ikke være en del av det vanlige, man ville være på siden av. Ikke være populær, bare fuck you til alt liksom. At det har fått suksess, er en contradiction.
– Vi gjorde ikke dette for å bli populære, men heller for å please hverandre, vår egen lille flokk. (Neddo om starten til ekstremmetall i Norge)
Denne musikken ble ikke skapt for de mange, men det som har skjedd er at man har fått til å treffe mennesker over hele verden, som har søkt etter den samme feelingen. Det som forresten er moro, er at i år er første gang jeg har opplevd at det kommer artister fra andre sjangre som tydelig henter inspirasjon fra ekstremmetallen, og drar den over i andre sjangere på en måte som jeg føler er nyskapende, og som får meg til å tenke at endelig er det noe som yngre folk driver med som er like cutting edge og alienating for andre som vi gjorde. Sjangeren jeg snakker om kalles skrekk/horror hip hop. Jeg synes ikke det ligner hip hop i det hele tatt. Det er beats, støy, inneholder screaming vokal, og de bruker make up black metal style og kostymer og slikt. Men musikken er viktigst der også, og den er veldig alienating, antimelodiøs og sånn, men likevel veldig catchy. Enten liker du det eller så skjønner du det ikke. Metallmusikken som sjanger synes jeg egentlig fremstår som veldig harry egentlig. Jeg liker egentlig ikke det som kommer ut om dagen, for jeg begynte å like Mayhem sånn som de var før Deathcrush kom, slik jeg hørte de i øvingslokalet. Det som derimot er flott nå, er å lage musikk med Manheim (var med å starte Mayhem, red), i Order. Det er en greie som jeg setter veldig pris på, for da er vi på en måte tilbake i øvingslokale slik jeg så han sammen med Øystein Aarseth og Jørn Stubberud når jeg var 13-14 år og de 17-18 år. Det de drev på med den tiden var ikke å lage musikk som skulle være vers refreng bridge og slikt. De brukte helt andre ord, sånn som følelser, riktig følelsen, bevegelser og slike ting. A-tonaliteten og støyen i musikken, det er det jeg synes er veldig spennende. Det som skaper friksjon, alt som har med anti-etablissementet, at det er på siden liksom. Det er fint. Selv om folk liker hardrock så skal de ikke like dette, det appellerer til helt andre følelser,“ kommer det sterkt fra Neddo, og det er tydelig at dette er viktig for han.
– Du er en sånn fyr jeg hata når jeg gikk på skolen. (Neddo om nett troll)
Vi glir over til friheten til selv å bestemme over hva man gjør, samt noen refleksjoner rundt synsere på nettet. “Den feelingen som denne formen for musikk har, er det mange sjatteringer av. Det er et mangfold av retninger innenfor sjangeren, og det er flott at alle artistene har sin egen inngang til det. Med en gang noen sier at dette kan ikke du gjøre, da blir jeg slik “hvem er du, hva mener du, fuck you, du bestemmer absolutt ingen ting over hva jeg kan og vil gjøre, jeg gjør akkurat hva jeg vil. Hvis du ikke liker det så driter jeg i det, liksom.” Jeg har ikke laget det her for å please de som er meningsbærere av whatever. Slik det er nå, med sosiale medier, så telles alt hele tiden. Og det irriterer meg. Jeg har aldri vært interessert i å vite hvor mange som liker ting, og nå er du plutselig tvunget til å få vite dette. I tillegg har du den greia at det er mange som har behov for offentlig å si at de ikke liker ting. Det må være de verste menneskene som finns. Hvordan kan du være så læm (som vi sier i Østfold), så dust at du offentlig vil bruke masse tid på å si at “dette er ting jeg ikke liker, se så dustete de er, jeg synes ditt og datt”. Jeg bare tenker at “aah, du er dum du. Du er en sånn fyr jeg hata når jeg gikk på skolen. Sånne folk som deg vil jeg helst slippe å se, og jeg er så glad for at du ikke liker dette her. Så fuck off og gå videre. Værsågod! Voks opp, fuck you! Jeg gjør ikke dette her for at folk som har masse patetiske meninger skal påvirke meg. Du aner ikke hvor mye jeg ikke bryrer meg om deg! Ekstremt lite, ingenting! Jeg blir ikke provosert engang. Stakkars deg, du er dum du!” sier Neddo, men understreker at dette gjelder nettrollene, ikke seriøse folk i bransjen. “Nå snakker jeg ikke om anmeldere og musikkfolk som vet hva de holder på med, det er noe annet. Her snakker jeg om nettrolla og alle de som sitter på rommet sitt alene og mener noe om alt. Det er de jeg retter kritikken mot.” Greit å vite for oss!
Vi går over til å snakke om musikkterapi og påvirkningskraften ekstrem musikk har på mennesker med en del kjipe ting i bagasjen. “Ja, helt enig. Hvis musikken jeg har laget har forhindret at bare en person ikke har tatt livet sitt da har jeg fått det til og er fornøyd med alt jeg har gjort. Og jeg undervurderer heller ikke det jeg gjør, jeg er veldig glad for at jeg kan være med å bidra positivt inn i livet til folk.”
Vi er nødt til å komme oss over til nyskiva, så hva skjer 27. november? “Da kommer den femte Cadaver-skiva, Edder & Bile. Det er 10 låter som står sammen på et eller annet vis. Det er ikke et konseptalbum, men det er en slags rød tråd. Skrevet gjennom en meget mørk periode i livet mitt, som jeg kom meg gjennom ved å spille inn denne skiva. Jeg gikk fra en verdensturne med Satyricon, som slutta i september 2018, og rett over til en tung skriveprosess mot jul samme år. Samtidig stod jeg i en del personlige problemer som jeg ikke vil snakke om på tape. Deretter dro jeg til Los Angeles, til Dirk som har studio der. LA høres veldig glamorøst ut, men slik var det ikke for meg. I North Hollywood er det masse studioer og folk som jobber 24/7. Og bortsett fra to flotte gigs med Carcass og Possessed, var det 100% fokus på å spille inn og gjøre ferdig skiva. Jeg bare lukket meg helt inne i det. Det var utrolig befriende og fint å få gjort det slik. Når vi var ferdige, dro jeg tilbake til Norge, men vi fikk en ny runde i starten av april 2019. Da kom Dirk over til Inferno, hvor vi blant annet spilte en helt ny sang som vi slapp som singel før vi var signa. Vi lagde en video i studio, og jeg tror vi betalte kun 200 dollar for den. Det var en veldig flink regissør vi hadde med, og han fikk filmet alt kjapt og sydde det sammen med et bidrag fra Jeff Becerra (Possessed) som filmer seg selv på telefonen. Det går an å gjøre ting billig! Det er alltid viktigst med ideen, man kan ikke bare pøse på med penger hvis ikke ideen er god. Er det ikke noe som heter at “du ikke kan forgylle en dritt”? På den tiden var ting bra, helt til kreften kom. Etter det har jeg jobbet hardt med å bli frisk, gjennom trening, cellegiftkurer og slikt, helt fram til sommeren i år. Jeg ble faktisk veldig kreativ av sykdommen, og startet som sagt blant annet den der festivalen og tok på meg masse arbeid. Jeg blir fortsatt sliten hvis jeg tar på meg mye, men jeg er nødt til å ha noe å drive med. Hvis jeg ikke har mange prosjekter på gang samtidig, så blir livet kjipt. Det er disse prosjektene som gjør meg glad og gir mening i tilværelsen. Jeg har ikke annen jobb, musikken har vært jobben min i mange år. Nå er vi der at skiva skal ut, og det kommer en ny lyrikkvideo til låta Let Me Burn om et par uker. Lyrikkvideoer er ikke kjedelig lengre, de er jo som ordentlige videoer. Vi ble ihvertfall kjempefornøyd med den,” sier Neddo mens han setter på videoen og går for å hente mer kaffe. “Vi kommer også til å lage ordentlig musikkvideo til Years Of Nothing, ikke lyricvideo. Jeg har noen ideer, men vil ikke fortelle om det nå. Det jeg kan si er at det er morsomme saker. Det er gøy å lage videoer som illustrerer teksten og feelingen i låta, i stedet for slike rene performance videoer. Den første videoen er på en måte en slags performance video, selv om vi faktisk var i studio, så det er vel mer en studiovideo. Faktisk er baderomsscenen i videoen dassen til studioet vi var i, så det er ekte saker. Den er egentlig en råmiks av låta, og den kom ut i fjor. Jeg bør vel egentlig ikke si at den var så billig som den var, men på den annen side kan jo det være inspirerende for andre å høre. Det trenger ikke koste mye for å bli bra.”
– Jeg skal gi ut plata Edder & Bile, og har operert bort galleblæra mi. Det blir ikke mer hardcore enn det! (Neddo om nyskiva)
Du sa tidligere at det er noe form for konseptuelt på nyskiva, i hvilken grad gjelder det tekstene? “Det er derfor jeg kalte skiva Edder & Bile, å spy ut edder og galle. Edder er ikke et engelsk ord, men det engelske ordet adder er avledet av edder, altså giftslangen. I middelalderen trodde man at hvis du var syk så var det ubalanse i kroppsvæskene. Derav har vi blant annet årelating. Med det var også en oppfatning om at det onda lå i gallen. Etter kreftoperasjonen min så hadde jeg bokstavelig talt gallen min opp gjennom et rør i nesa, så gallen sprutet faktisk ut av magen min gjennom det røret, og jeg måtte operere nytt og sånt. På en måte har jeg vært gjennom virkelighetens Alien og Evil Dead på en og samme tid. Derfor kan jeg lett si at vi har riktig tittel på skiva. Det jeg har vært gjennom gjør at jeg kjenner gallen min godt. Jeg vet både hvordan den ser ut og hvordan den lukter. Hele buken min ble sprettet opp. Se her (drar opp skjorta og viser et 20-30 cm langt operasjonssår på magen). Det er 30 cm med sår! Galleblæra mi er faktisk borte, og jeg har blitt medisinfri, og er helt frisk. Jeg skal gi ut plata Edder og Galle (Bile), og har operert bort galleblæra mi. Det blir ikke mer hardcore enn det!“
– Det provoserer meg ekstremt at noen kan drepe andre på grunn av tegninger. (Neddo om religion)
Den onde er altså ut, hva har kommet inn i stedet. Gud? “Nei, gud finnes ikke. Gud er den ondeste oppfinnelsen mennesket har kommet opp med. Kristendommen har jeg ikke noe til overs for. Alle religionene fra midtøsten, de monoteistiske religionene, er satt opp av perverse menn som vil at kvinner og andre skal undertrykkes. De har laget en gud som er regelrett pervers og som kun er opptatt av sex og hvordan detaljstyre livet til menneskene. Det provoserer meg ekstremt at noen kan drepe andre på grunn av tegninger. Hvis du klarer å bli provosert over det, og til og med tar livet av folk på grunn av det, da er du lowlife. Det at mange er tilbøyelige til å gjøre akkurat det, sier noe om hvilken verden vi lever i. Vi bor i en verden hvor fakta og ekte ting er overskygget av svada, angst for tegneserier og konspirasjonsteorier som er laget for å nøre opp under motsetninger mellom folk. I alle retninger. Og mye av det er basert på disse religionene og deres gud. Hadde det ikke vært for religionene så kunne vi sluppet billigere unna mye av dritten som skjer. Det verste jeg vet er religiøs og politisk undertrykkelse. Vi er ekstremt dårlig til å lære av det som har skjedd før. Du ser det nå, når vi er nødt til å være mer hjemme og bruker mer tid på internett. Konspirasjonsteoriene bare øker og eser ut i størrelse. Jeg har vært opptatt av verdens undergang gjennom hele livet, mye på grunn av musikksjangeren her, men nå virker det som om verdens undergang er blitt manistream. Den gangen Breivik utførte massakren, hadde jeg full oversikt over alle de konspirasjonene han forfektet, men det var helt nytt for mainstream norge at folk trodde på disse tingene her. “Han må jo være gal,” sa mange. Mulig det, men det finnes tusenvis av folk som er akkurat som han, over hele verden. Hva de kaller seg har ingenting å si, de er en gjeng med møkkafolk samme hva. Har dere sett den der Flat Earth Society filmen på Netflix? Den er veldig bra. Hvis du ser den, så skjønner du hvorfor dette har appell. De folkene der er ensomme, de trenger noe innhold som gjør at de møter andre folk. Det handler om tribalism, tilhørighet.“
Selv om Neddo har sterke meninger om verdenssituasjonen, understreker han det personlige tilsnittet i tekstene sine. “Tekstene er mer personlig denne gangnen, stort sett, men jeg tenker som så at det som er personlig samtidig er en kommentar til den tidsalderen vi lever i. Det er derfor jeg skrev låta Don’t Give a Fuck (gitt ut på EP’en D.G.A.F. som kom ut tidligere i år, red). Den handler stort sett om hvordan vi er drevet av frykt for å feile. At alle portretterer seg som perfekte mennesker på sosiale medier og lager seg profiler som viser at man er smart, oppegående, har perfekt jobb og fritid og gjør masse riktige ting når det gjelder både mat og helse. Alle har bare en slags avatar av seg selv som de projiserer ut, og så er de livredde for å få kommentarer om at noe er feil og slikt. Men hvis du skal få til noe som helst her i verden, særlig innenfor kunsten, så må du være villig til å ta sjanser, og også gjøre ting som flopper, altså som ikke går bra. Jeg lurer på om det var Gene Simmons, han er en pussig fyr for øvrig, som en gang sa at det er ingen som teller antall nederlag, man teller kun seire. Altså, alt det du ikke får til blir ikke lagt merke til, det er kun det du får til som blir lagt merke til. Dette har jo med attention span å gjøre. Hvis det er noe som ikke går bra, så er det ingen som bryr seg. Det kan jo være en bra måte å få seg opp psykisk på, at vær gang du gjør noe feil eller går på et tap, så er det bare å gå videre. Ikke dvel så mye med det. Hvis du dveler for mye med det, så blir det mer destruktivt. Det å være menneske er jo å feile masse. Hvis du ikke feiler så får du heller ikke gjort noen ting. Alle de greiene der, det handler om å don’t give a fuck i hva folk synes, ikke å drite i verden. Så i stedet for å skrive om ting som skjedde i middelalderen og slikt, så har jeg alltid syntes det er mer riktig å være direkte, men ikke alt for åpenbar. De beste tingene er jo når det stilles spørsmål og ikke gis svar.”
– Han er en utrolig bra person, down to earth, laidback og et sinnssykt påskudd med fokus på det kunstneriske. (Neddo om Dirk Verbeuren)
Vi prater oss gjennom mye, men tiden går og vi kan ikke holde på Neddo mye lengre, men vi er nødt til å høre om hvordan det fungerer med samarbeidet mellom han og Dirk. Det er jo blant annet store avstander mellom dem. “Det har fungert kjempebra. Vi har møttes fysisk og jobbet sammen flere ganger før vi lagde denne skiva. Han har vært her og spilt inn ting i studioet mitt, så jeg kjenner han godt. Vi utfyller hverandre godt når det gjelder det kreative. Det er sjelden vi er uenige rundt hvor vi skal ende opp. Det som er kult med trommisser, er at de tenker mer enn bare på sitt eget instrument, derfor kan de plutselig komme opp med noe som du aldri hadde tenkt på tidligere. Og det er den dynamikken som er spennende i musikk. Hvis du lager ting helt alene, så er det ingen som utfordrer deg. Jeg tror alle trenger ihvertfall en person til, eller kanskje kun en, for å finne et felles løp ut fra ideer som to personer diskuterer seg fram til og gjør sammen. Det er dette som er nydelig i forhold til det kreative. Når det gjelder alt annet rundt musikken, når man skal gjøre større ting, så er det jo flere på laget. I samarbeidet mellom meg og Dirk, så har han helt frie tøyler. Jeg sender aldri noen forslag som inneholder trommer. Det er bare gitarfiler. Hvis jeg skulle sendt trommefiler kunne jeg like godt gjort noe annet, det gidder jeg ikke. Hele grunnen til å ha med en slik fyr, er jo at han skal kunne komme opp med sine egne ting. Han er en utrolig bra person, down to earth, laidback og et sinnssykt påskudd med fokus på det kunstneriske. Han er et levende klicktrack som aldri bruker klicktrack selv. Det er kun mulig når du er så dyktig som han er. I hans liga er folk så dyktige at de alltid havner på riktig tempo. De drar ting organisk hit og dit, uten at det blir matematisk. Hvis det blir matematisk, ville alle band hørt ut som Rammstein. Rammstein er kult det, men det er ikke kult hvis alle skulle bli som dem. Musikk som er kul, skal vokse litt i kantene og dras litt her og der, ellers så kjennes det statisk ut. Det er da det spruter!”
Noen siste ting du vil si før vi avslutter: “Sånn som ting er i dag, er det bare å kose seg med at det vil komme mange forskjellige vinylversjoner. Faktisk kommer den ut på kassett også. For alle som ikke vil kjøpe skiva så er det bare å gå på Applemusic eller Spotify og andre streamingtjeneser og høre på. For all del, hør på den slik du ønsker. Det som er litt morsomt er at jeg har sett CD-formatet komme og gå. Første LP’en til Cadaver ble gitt ut 30. desember 1990, omtrent akkurat på dagen 30 år siden denne kommer. Da var det LP som gjaldt, CD var noe Michael Jackson og de drev med. CD kom året etter, og da hadde formatet begynt å nå undergrunnen, det var et slikt futuristisk medium. Og nå er den borte igjen, mens LP, streaming, og litt kassett, har tatt over. Det er veldig gøy at produktene er tilbake til opprinnelsen, for egen del syntes jeg aldri CD-coveret var noe kult å ha. Alt var så smått at det var vanskelig å se bildene. Selv om du ikke hører på LP så er det kult å ha dem. Jeg kan godt høre på Spotify mens jeg holder LP’en i hendene,” avslutter Neddo et langt og hyggelig intervju.
MHN takker for seg og rusler bort til bilen og forlater gårdslivet til Cadavers ankermann!
Det har vært knyttet mye spenning til ny utgivelse fra Eternal Champion. Etter en EP i 2017, med kun coverlåter, og en utgivelse med to synthlåter i fjor, skulle vi endelig bli skjenket nok et rent metallslipp med rykende ferske låter. Det kunststykket som gutta fra Texas gjør med Ravening Iron er å levere en oppfølger som er bedre enn monsterdebuten, Armor Of Iron (2016).
Ravening Iron inneholder primært en videreføring av det vi fikk i 2016, bare at det er enda mer av det gode. Det er fortsatt knalltung episk heavy metal som er i førersetet, men intensiteten er skrudd opp. Det ligger mer thrash i riffene, og det låter mer punka og uslipt enn ved forrige korsveg, noe som kler bandet. Arthur Rizk, som trakterer både trommer, gitar, synth og backing vokal, står også ved spakene og skrur lyd. Dette har resultert i en flott og fyldig lyd som er både klar og rufsete på en og samme tid. Og det er faktisk ekstremt avgjørende for sluttresultatet. Hele lydbildet skaper perfekt stemning og mystikk, og får oss til å glemme denne verdens strabaser og fører oss inn i en tilværelse av sverd, trollmenn, drager og mørke huler. Og dette uten at det havner i en grøft av platthet og flauhet.
Riffene og vokalen er fortsatt det som bærer låtene, og Powers og Rizk har manet frem noen enorme riff som løfter det episke tilsnittet til enorme høyder. Og når riffene først har trollbundet deg og dratt deg videre inn i sitt eget univers, kommer John Tarpeys vokal inn fra dypet og bare drar låtene over til en svevende og majestetisk melodiøs transcendert virkelighet. Det er så vakkert, episk, tungt og mørkt på en og samme tid, at det er vanskelig å se noen veg bort fra dette mesterverket. Jeg trodde låta Invoker fra The Armor Of Ire var eksepsjonell, men på Ravenous Iron er det kun instrumentalen The Godblade som ikke kan defineres som fantastisk. Denne MÅ du sjekke, samme hvilken subsjanger av metall du liker! Og du, Skullcrusher er herved kåret til beste låt i 2020! Lett! (9/10)
Det er 5 år siden forrige Sodom-album, og det er bare å fryde seg over at de er tilbake! Og apropos tilbake, så er Frank “Blackfire” Gosdzik tilbake i rekkene etter 30 år i den musikalske villmarka! Jepp, gitaristen som hevet to av de beste Sodom-skivene – Persecution Mania (1987) og Agent Orange (1989) – fra flotte skiver til reinspikka klassikere har kommet hjem. Og når han atter står side om side med selveste Onkel Tom Angelripper er det grunn til jubel. Og selvsagt ikke bare på grunn av det rent nostalgiske, for det ville ikke vært nok når vi skal bedømme de tyske legendenes sekstende album! For sammen med andregitarist Yorck Segatz og bandets splitter nye trommis Toni Merkel har de to teutoniske tordengudene levert et album det står respekt av!
Etter en kort intro, braker det løs med første killer-låt, Sodom & Gomorrah, som umiddelbart plasserer oss i et tidløst blackened thrash-landskap der knyttnever pumpes opp i lufta av en armé bestående av metalhuer som aldri har hørt om nu metal, screamo eller andre nymotens sjangre, og med jeans, skinnjakker, nagler og patronbelter som uniform! Euthanasia har et klassisk Sodom-groove av samme typen som vi husker fra 80-tallet, mens tittelsporet er en seigere og tyngre affære. Nicht Mehr Mein Land og den genialt titulerte Glock’n’Roll tar oss nesten over i Slayer-territorium, ikke minst takket være vokalen til Tom Angelripper, som bare blir råere og røffere med årene. The Harponeer er nesten litt for mye av det gode i sin åpenbare Slayer-hyllest, men hvis noen først skal låne litt fra gamle helter er det bare recht und rimelich at det er noen andre gamle helter! Det er tross alt bare noen låneriff og vendinger her og der, ikke noen ripoff. Til det har bandet det for gøy med å rett og slett være Sodom!
På Dehumanized får vi en oppvisning i tradisjonell taktfast tysk thrash metal av ypperste sort før Occult Perpetrator atter senker tempoet noe, og velger den marsjerende varianten, krydret med særdeles fett gitar-arbeid underveis! En liten favoritt er halv-episke Waldo & Pigpen, som forteller en historie fra virkeligheten om to unge soldater i Vietnamkrigen. Denne er herlig brutal og rå, og alt fra riffing til den helt vanvittig grumsete vokalen gjør at denne skiller seg ut fra første lytt, og bare vokser for hver gjennomgang! Indoctrination er albumets korteste og en av de kjappeste på skiva, og byr på mer digg i form at et beintøft midtparti og en effektiv og nesten bluesa gitarsolo før Friendly Fire henter hammer og nagler for å spikre oss fast i gølvet så det eneste vi kan gjøre er å sette på skiva en gang til, jekke en øl og headbange til vi blør! (8/10)
Det er 16 år siden Necrosis kom ut, skiva som skulle bli den foreløpige siste fullengderen til Cadaver. Dette holdt seg altså frem til det mørke årstall 2020. En aldri så liten teaser kom tidligere i år, i form av EP’en D.G.A.F., og heldigvis, vil mange si, ble denne fulgt opp med verket som nå presenteres under navnet Edder & Bile.
Dette er Cadavers femte fullengder (ja, vi regner med Cadaver Inc), og det er liten tvil om at bandet følger opp tidligere tiders storhet med en skive som oser av det Cadaver har vært kjent for: rå og skitten death metal med en tydelig særegenhet. Det er fortsatt Anders “Neddo” Odden som er skipper, men de siste årene har eminente Dirk Verbeuren (blant annet Megadeth og ex-Soilwork) traktert trommene, noe som definitivt har påvirket låtmaterialet i en positiv retning. Det første som slår deg når du setter på skiva, og åpningskuttet Morgue RItual freser ut, er to ting: Lyden og intensiteten. Den skarpe lyden gjør låtene hvassere enn en filetkniv, og får frem detaljene som ligger i bakgrunnen og ulmer på en flott måte.
Den skitne attituden til låtene fremstår kanskje litt mindre rufsete enn det som har vært tidligere, men på den andre siden virker låtene mer intense og ekstreme enn det de var i gamle dager. Riffene til Anders svinger det godt av, noe som undertegnedes favoritt, Let Me Burn,viser til det fulle. Denne midtempo-saken røsker tak i deg, og drar deg inn i et suggerende riffunivers du ikke vil ut av. Og Dirk, ja hva er det å si om trommene? Det er en fryd å høre hvor lekent death metal kan være, og det å få til alle de überfete tekniske og kreative vendingene uten at det blir for slitsomt og kaotisk er høy kunst. Dirk trakterer trommene så stødig at låtene vil stå seg som bautaer i lang tid.
Det er en flott symbiose mellom det kreative og det forutsigbare, noe som fører til at man ikke mister tråden i det intense og brutale. Og for å gjøre det hele litt større, har Cadaver fått med seg to gjestevoklister som ikke akkurat er kjent som lettvektere.Vi snakker om Kam Lee fra Massacre og Jeff Becerra fra Possessed. De gir låtene “sine” et aldri så lite løft, og skaper en god brytning i uttrykket og gjør dermed sluttproduktet hakket mer variert. Norges tidligste death metal-band er tilbake med en flott og verdig oppfølger til tidligere bragder! (9/10)
«Edder & Bile» kommer ut på Nuclear Blast fredag 27. november.
Erlend Hjelvik albumdebuterte nettopp med sitt soloprosjekt, HJELVIK, som allerede har mottatt strålende omtale for skiva «Welcome to Hel». Vi stilte frontmannen og låtskriveren 13 kjappe spørsmål.
1. Grattis med ny KNALLFET skive! På en skala fra 1 til 13, hvor nervepirrende er det å «debutere» på nytt, denne gangen med et band som åpenbart er ditt barn?
Mange takk! Hehe, jeg tipper at jeg ligger på en 7’er på den skalaen. Skal innrømme at jeg kjente litt nerver rett før jeg slapp første singelen North Tsar. Etter den kom ut så senket skuldrene seg noe, veldig kult å se at det var så god respons på både låten og videoen. Jeg liker uansett å minne meg selv på at det viktigste er at jeg liker musikken selv, noe jeg faktisk gjør, da pleier resten å gå seg til!
2. Vurderte du på noe tidspunkt å ta et annet bandnavn, eller visste du hele tiden at dette skulle være DEG + band?
Det var aldri en tanke å ha noe annet bandnavn, her har jeg fulgt ledestjernene Ozzy, Danzig (selv om jeg vet at han egentlig heter noe italiensk) og Dio. Jeg synes det er naturlig siden det er jeg som står for all musikk og tekst. Jeg ville kanskje revurdert dette om jeg het Hansen eller noe sånt, heldigvis passer navnet mitt bra til det jeg formidler. Etymologisk sett stammer navnet mitt Hjel-vik fra norrøne Hel også, så det var jo kismet!
3. Fortell kjapt om valget av med-musikere.
Jepp, jeg har plukket ut de beste folkene fra alle verdens hjørner. Rob Steinway holder til i nærheten av studioet vi brukte i Portland, Oregon, så det var jo praktisk. Han er en dødsrå gitarist og spiller til vanlig i 80-talls heavy metal bandet Skelator. Trommis Kevin Foley er fransk og han kjente jeg fra før etter å ha møtt ham da han spilte for Abbath. Fikk et veldig godt inntrykk av han og likte godt jobben hans på første Abbath-plata, så da var han et naturlig valg. Bassist Alexis Lieu er også fransk og er en kompis av Kevin og kom inn på hans anbefaling, han er dødsrå på bass. Siste mann inn i bandet er Remi Andre Nygård fra Bergensbandet Inculter, og han skal være med fremover.
4. Hvordan var overgangen fra norske til engelske tekster for deg? Både med tanke på å skrive og å synge dem?
Veldig enkelt, det var en kjærkommen forandring etter å ha skrevet tekster på norsk i vel tolv år, det føltes som å få både blanke ark og fargestifter å tegne med. Jeg har også blitt en god del bedre på engelsk etter at jeg fikk meg en amerikansk kone så jeg er glad for at jeg ikke tok “engelskspranget” før nå. Det føltes uansett som en god anledning å prøve noe nytt, siden dette er et nytt band med nye takter og toner. Faktisk synes jeg det er enklere å skrive på engelsk, ettersom det er mange flere ord på engelsk enn på norsk, så rimene kommer noe lettere. En annen morsom ting er at det gir meg litt snodige ideer og innfallsvinkler når jeg skal tolke veldig norske temaer på engelsk, Father War for eksempel og Helgrinda er jo titler som fungerer både på norsk og engelsk.
5. Hvor langt fram i tid strekker videre planer seg akkurat nå, med tanke på at livesituasjonen for 2021 fortsatt er uklar når det gjelder smittevern og lignende?
Vi er hvertfall booket til Tons of Rock neste år, så håper virkelig at det går av stabelen! Ellers så driver vi og legger planer for neste år, og jobber utifra det forhåpentligvis kommer det noen nyheter på den fronten snart.
6. Har du allerede planlagt hva som skal spilles live, og i så fall, blir det utelukkende nytt materiale eller sper du på med enten noen coverlåter eller noe fra egen produksjon?
Det blir nok sikkert så godt som hele albumet i tillegg til et par Kvelertak låter. Igjen så tar jeg inspirasjon fra Ozzy Osbourne her og har sett på setlisten hans etter han startet for seg selv.
7. Hvordan endte selveste Joe Petagno opp med å lage coveret?
Jeg ville ha et tidløst og ikonisk metal-cover på linje med de beste fra 80-tallet. Da var Joe Petagno et naturlig førstevalg siden han er en gammel veteran som har lagt fantastiske covere og logoer for band som Motörhead, Led Zeppelin og Hawkwind. Det gikk til så enkelt som at vi sendte en epost og spurte om han var ledig. Han kjente til meg fra før og var i tillegg veldig interessert i norrøn mytologi, så det klaffet veldig bra. Da sendte jeg tekster, demoer og noen enkle skisser for logoen, så kom han tilbake en stund senere og fortalte at han hadde fått en åpenbaring i en drøm og sett hele coveret og alt for seg. Vedlagt var skissen av coveret og logoen og det var bedre enn jeg kunne ha forestilt meg!
8. Handler «Kveldulv» om Ulf Bjalfason, far til Skallegrim eller Ted Skjellum?
Haha, det handler ikke om Ted Skjellum selv om jeg er veldig glad i hans innsats i Darkthrone. Jeg har tatt inspirasjon fra historien om Ulf Bjalvesson som ble så sur og gretten på kvelden og måtte legge seg tidlig.
9. Har du hørt på den siste Kvelertak-skiva, og i så fall, hva synes du?
Jeg har ikke det, jeg har vært opptatt med min egen musikk og har fokusert 100 prosent på HJELVIK.
10. Vær ærlig: Pils eller mjød?
Enkelt, pils! Mjød er klissete greier.
11. Jeg føler du har det i deg å komme med en realt episk metal-ballade. Er jeg helt på fluesopptur, eller er dette noe som kan komme?
Jo takk, men jeg mener at jeg lagte en metal-ballade på nye plata nå med the Power Ballad of Freyr? Hvis det er mer det episke elementet du savner så skal du ikke se vekk ifra at det blir mer av dette fremover! Jeg har bare så vidt begynt og du kommer til høre mye mer fra meg fremover.
12. «Welcome to Hel» føyer seg inn i rekken av svært sterke metal-utgivelser i år. Hvilke av årets skiver har du hørt mest på?
Cirith Ungol – Forever Black, Havukruunu – Uinuos Syömein Sota, Eternal Champion – Ravening Iron, Hellripper – Poisons of the Affair og Midnight – Rebirth by Blasphemy.
13. Hva forbinder du med tallet 13?
Hell og lykke!
Espen Nørvåg Slapgård
«Welcome To Hel» er ute nå! Se vår anmeldelse HER.
