Med Desolate er det ikke vanskelig å se for seg at islandske Ophidian I vil bli lagt merke til blant gutter og jenter som liker sin dødsmetall megateknisk. Skiva, som forøvrig er bandets andre fullengder, er et formidabelt eksempel på enormt tempo, her går det vanvittig kjapt i svingene. I høysetet finner vi gitarene, og mye av drivkraften er middels lyse soloer som det pøses på med over en lav sko. Dette gir verket et lekent preg, og gjør at de klarer å skille seg litt ut fra massene. Det hele fremstår forholdsvis “lyst”, og bryter egentlig en god del med det ellers mørke uttrykket til sjangeren. Det er nesten slik at det til og med går an å dra tankene over til “happy metal”, når det går som kjappest. Vi snakker ikke Herman Li (Dragonforce) , men kanskje det heller ikke er så langt unna? Det er bra med fete, groovy, mørke riff også, men det snedige er at riffene har tatt over rollen til det som ofte soloene har, altså som en brytning i låtene. For etter riffene smeller gutta til med enda flere soloer, og det frøses omtrent hele tiden.
Det skal også nevnes at trommene heller ikke ligger bakpå, og det er vanskelig å få med seg alt som skjer når det går så fort at slagene, og basstrommene, nesten smelter sammen til en jevn og sammenhengende lyd. Hadde det ikke vært for alle taktskiftene, og temaendringene, ville det nok ha blitt litt vel monotont, men det unngår de altså. Lyden er detaljert og krystallklar, slik at det er mulig å få tak i detaljene i låtene. Vokalen til John Olgeirsson er råsterk, og innehar en god bredde, med hovedfokus på de dype gryntene. Nå skal det nevnes at det ikke er utstrakt bruk av vokal på Desolate, her er det instrumentene som står for hovedingrediensene. Det skal innrømmes at for undertegnede er teknisk/progressiv metal ikke førstevalget når det skal settes på musikk, og det skal ikke mye til for at hjernen kortslutter når ting blir for krevende. Men selv om det tidvis kan bli litt vel mye av det gode, så har Ophidian I klart det kunststykket å skape en underholdende skive som etterlater lytteren målløs etter å ha blitt utsatt for et sonisk angrep som det lukter svidd gummi av. (8/10)
Seksten låter plukket fra en karriere som spenner like mange fullverdige plateutgivelser. Med en slik forutsetning kan det være vanskelig å gjøre alle til lags. Likevel vil en kunne påstå at det er nettopp det Paradise Lost gjør, selv når de forsøker å legge demper på den lystige sommerstemningen de fleste sikkert kjenner nå som kalenderen viser juli måned.
Det som kanskje fascinerer mest med denne platen er nettopp hvordan bandet har klart å blande sammen låter fra hele karrieren, fra alle de ulike inkarnasjonene av bandet, og det helt sømløst. Ja, selv bandets omdiskuterte og pop-flørtende Host-plate har fått bidra med en låt (So Much Is Lost). Samtlige låter kler den produksjonen bandet har valgt her. Det er nok en avveiing som har blitt gjort angående å ivareta et live-sound. Ofte oppleves det at liveplater der en tydelig hører publikum mister litt av tyngden i lydbildet. At Paradise Lost her har valgt å utelukke slik utenommusikalsk stemningsskapende lyd kan nok skyldes at dette er tatt opp under Covid-19s herjinger i kulturlivet. Ergo har nok mulighetene for å huse et publikum også vært sterkt begrensede i et Storbritannia med høyt smittetrykk. Faktum er at platen er lydsporet fra en nettkonsert bandet strømmet fra øvingsstudioet sitt, The Mill Nightclub, nær bandets hjemby Halifax i West Yorkshire, England, og der var det ikke publikum. Muligens er det altså mer en logisk følge av omstendighetene enn et produksjonsvalg.
Der de gamle låtene har blitt spilt mange nok ganger til å nær sagt bli karakterisert som “gamle venner”, er det godt å erkjenne at det nyere materialet på ingen måte hverken er av dårligere kvalitet, eller svinger mindre enn de gamle klassikerene. Både Beneath Broken Earth med sin tunge dysterhet (hentet fra platen The Plague Within) og den mer energisk og drivende Blood and Chaos (hentet fra platen Medusa) er eksempler på dette. Samtidig er det neppe Paradise Lost fans som blir lei seg over å få høre gode gjennomføringer av velkjente sorte perler som Gothic, As I Die og Embers Fire. Likevel er det faktisk nyere låter som Darker Thoughts (fra fjorårets utgivelse Obsidian) som stjeler showet litt, med sine forsiktige deler med stemningfulle strykere, samtidig som bandet kjører på med full pes og Old Nick faktisk får tatt frem growlingen igjen. Waltteri Väyrynen, bandets unge trommis, også kjent som stikke-kunstner i band som Amorphis, Bloodbath og Bodom After Midnight, viser også at det er mulig å endre litt på trommemønsterene på klassikerene. Det funker faktisk bra når han gjør dem litt mer til sine egne uttrykk. Bandet har jo dessuten Greg Mackintosh som øser ut lekre leads på gitar, leads en ikke kan gå lei. Når bandet spiller Gothic med de nevnte strykere blir det aldri så lite magisk, spesielt når de også sper på med den operatiske kvinnevokalen live.
Dersom en har en litt tung dag, kan en kanskje starte med denne platen for å speile stemningen sin litt, og få litt trøst. Jeg tror nok likevel jeg ville forsøkt å modulere humøret med en spilleliste med tiltagende lystigere materiale dersom en ønsker å ivareta en emosjonsregulerende funksjon. En runde med At the Mill er nemlig virkelig ikke noe som løfter grunnstemningen. Det er vel det en kan kalle et dystert kvalitetstegn i Paradise Losts tilfelle. (8/10)
Pål Teigland Lystrup
PS: Det vil også bli sluppet en BluRay med filmopptak av konserten.
23. juni 2022 ser du Paradise Lost på Tons Of Rock i Oslo
Med 35 års fartstid er det vel liten tvil om at vi her snakker om en solid dose erfaring. Nederlandske Pestilence skjenket metalfans to gavepakker på slutten av 80-tallet, nemlig thrash/death-klassikerne Malleus Maleficarum (1988) og Consuming Impulse (1989). Men også Testimony of the Ancients (1991) og Spheres (1993) oppnådde heltestatus, før bandet tok en lang pause fra 1994 til 2008. Etter pausen så flere skiver dagens lys, og Exitivm er bandets niende utgivelse. Det er fortsatt kun gitarist og vokalist Patrick Mameli som er med fra originalbesetningen, og i kjent stil har han nok en gang byttet ut alle de andre i bandet, og stiller nå med en helt ny besetning. Om de har klart å bruke dette stallskiftet til noe positivt, er vel ganske diskutabelt. Pestilence skal ha respekt for å ha utviklet seg gjennom årenes løp. Fra å kjøre heftig death/thrash metal på 80-tallet, gikk de etter hvert over til teknisk death metal, så noe streit death metal, og deretter tilbake til den tekniske utgaven, hvor de befinner seg i dag. Og for å være helt ærlig er det minimalt å kose seg med etter Consuming Impulse, for kvaliteten har vært ytterst laber. Det virker som eksperimenteringen med sjangre, har fått dem til å miste identitet og fotfeste, og flere av slippene har vært direkte flaue.
Derfor hadde undertegnede liten tro på at 2021 plutselig skulle revolusjonere synet på Pestilence. Antakelsene viste seg kjapt å stemme, ihvertfall sånn jevnt over. For å ta det hyggelige først: Exitivm er utvilsomt bandets beste siden 80-tallet, og det har mye å gjøre med at det faktisk er en del fet death metal med old school vibber til stede. Dette gjelder spesielt enkelte riff, samt vokallinjene til Patrick. Patrick har heller aldri hørtes mer ut som Martin Van Drunen enn det han gjør nå, og en slik sammenlikning er sjelden å forakte. De skal ha for å høres sinte ut, og det er mye øs her som får hodet til å bevege seg. Men likevel blir det for forutsigbart, og det blir ekstremt slitsomt å høre gjennom hele verket fra A til Å. Til og med de kjappe thrashlåtene mangler identitet, og det høres nesten ut som at riffene og trommene er kastet inn på måfå. Jeg mistenker Patrick for å begynne å gå tom for ideer, men det er bare en antakelse. Bandet har også bestemt seg for å skru opp bruken av synth, noe som gir det hele et lite flatterende maskinelt og industrielt tilsnitt. Det oppleves som om plasseringen av synthen har kommet på i siste liten for å gi låtene enten kontraster eller pompøsitet, men nei, dette funker ikke! Kanskje er det på tide å innse at best før-datoen er passert for lenge siden? (5/10)
Kaos Manifest har tatt på seg oppgaven å portrettere menneskelig styggedom, eksemplifisert ved historiske hendelser. Hva passer bedre enn å akkompagnere dette med blyfet death metal?
Fra Vennesla dukket det plutselig opp et nytt og ukjent death metal band ved navn Kaos Manifest. Et par låter lå ute på facebooksiden til bandet, og kvaliteten var av såpass høy kvalitet at interessen til Metal hammer Norway definitivt ble vekket. Er det noe Norge fortsatt trenger tonnevis av, så er det ballefet death metal med masse groove. Vi fikk oversendt bandets første utgivelse, en EP ved navn The Illusion of Freedom, avtalte et intervju, og fikk gleden av å skype med tre av fire bandmedlemmer en fredagskveld helt på tampen av årets siste vårmåned. Liker du fet, riffbasert, death metal med god lyd, så bør du lese dette!
Selv om det sikkert er noen der ute som drar kjensel på medlemmene i Kaos Manifest, så starter vi i kjent stil med at gjengen får presentere seg. “Ole (K. Fagerdal) her, jeg spiller gitar, bass og har lagd mesteparten av låtene.” “Jeg er Fredrik (Hulløen), spiller trommer og har prøvd meg på å mikse for andre gang i mitt liv. Det ble jo et slags resultat,” ler han. “Og jeg er Janne (H. Syvertsen), lillesøsteren til Fredrik, og spiller gitar. Kaos Manifest startet i 2019, mens jeg kom inn vinteren 2020,” forteller Janne, før Ole fortsetter: “Jeg og Fredrik har spilt sammen i Flukt (black metal-band fra Vennesla) noen år, så vi har kjent hverandre lenge. Vokalisten vår Cato (Gulaker) spiller trommer i Dalit, og er vokalist og trommis i Cloth. Flukt og Dalit har spilt sammen tidligere, og på den måten ble vi kjent med Cato. Det var også slik vi ble kjent med Jon Ivar (Larsen, gitar og bass i blant annet Dalit), som vi har spilt inn vokalen hos. Så dette er alle kjentfolk.“
– Det begynte vel egentlig med at jeg hadde laget litt for mange låter til et annet prosjekt som jeg var med i; Terrormaskin. (Ole om starten til Kaos Manifest)
Hvordan kom dere i gang med Kaos Manifest? Ole forteller: “Det begynte vel egentlig med at jeg hadde laget litt for mange låter til et annet prosjekt som jeg var med i; Terrormaskin. Låtene passet ikke helt inn i det prosjektet, så jeg spurte Fredrik om han ville bli med og spille trommer på disse sangene. Vi syntes det ble ganske kult, så da var det bare å spille inn og kjøre på. Når det gjelder valg av sjanger, så var jeg enkelt og greit bare ganske gira på å spille death metal, så derfor ble det slik.” Fredrik skyter inn: “Det er altså ikke en kjempelang historie, men vi har holdt på en stund. Det begynte som sagt gjennom andre prosjekter, men det ballet egentlig på seg ganske kjapt, og plutselig stod vi der med fire sanger. Jeg tror Ole hadde tre låter når vi startet, så laget vi en fjerde sammen, om jeg ikke husker feil”
– Du kan si at tematisk så omhandler tekstene alle de stygge tingene menneskene finner på, og derfor måtte vi jo ha med kongen av dette, nemlig Jan Hanvold. (Janne om tekstene på EP’n)
Si litt mer om hva som møter oss på EP’n, både musikalsk og tekstmessig. Dere har jo blant annet en intro med selveste Jan Hanvold, hva var greia der? Ole tar ordet. “EP’en begynner med to harde låter, så følger det en litt mer groovy sak, før det hele avsluttes med nok en hard låt. Tekstmessig handler det primært om historiske hendelser, og da i hovedsak om urettferdighet og gale ting som har skjedd i verden. For eksempel handler Holodomor om en “sultholocaust” på 30-tallet i Sovjet, mens Sand Creek Massacre tar for seg en indianermassakre på 1800-tallet, og hele teksten er tatt direkte fra vitnebeskrivelser etter massakren.” Janne fortsetter. “Du kan si at tematisk så omhandler tekstene alle de stygge tingene menneskene finner på, og derfor måtte vi jo ha med kongen av dette, nemlig Jan Hanvold.” Ole tar over igjen: “Tekstene er mer enn bare fyllstoff, de inneholder et budskap som er viktig å få frem. Faktisk kom tematikken av seg selv da jeg begynte å jobbe med tekstene, så det hele føles ganske naturlig.”
Fortell litt om prosessen fram til ferdig produkt. “Det er vel stort sett jeg som sitter hjemme i kjelleren og skriver cirka 90% av låta, før jeg tar den med til øving, eller sender den til de andre”, starter Ole. “Så jobber vi litt med den sammen, får på trommer og slikt, og så kommer teksten til slutt. Selv om det er jeg som lager mesteparten av musikken, er jeg ganske åpen for innspill. Blant annet har Janne laget en del riff til noen nye låter, og hvis Fredrik har noe å komme med som gjelder arrangeringen, trommene eller noe, så er det også selvfølgelig greit.” Fredrik supplerer: “Vi pleier å jobbe oss gjennom sangene så alle er enige, men det er Ole som har laget mesteparten.” Ole: “Når det gjelder vokalen, så var den til dels planlagt før Cato kom inn. Vi visste sånn ca hva vi ville ha, samtidig som det er viktig å få frem at Cato gjorde mye jobb med vokalen selv også. Både han og Ivar hjalp til med gode ideer, så det var godt samarbeid mellom oss alle.”
Det er overraskende bra lyd på EP’en, si noe om produksjonen. Fredrik: “Vi har spilt inn trommer, gitar og bass på øvingslokalet vårt, slik vi gjør med Flukt. Vokalen har vi gjort oppe hos Ivar i Motstrøms studio. Han bor også i Vennesla, så alt er veldig lokalt. I starten tenkte vi å gi ut dette selv, men så fikk vi hjelp av Asbjørn, også han fra Flukt, som har sin egen label, Stench From Below Records. Og det var bra, for det er alltid mer jobb enn det man tror rundt dette når man ikke har prøvd før.” Ole tar over og forteller hvilke formater som kommer: “Det er CD og streaming som gjelder. Det går mest i digitalt for tiden, men CD er gøy å ha selv og gøy å gi videre.” Ole forteller at de også har laget mer musikk. “Vi har allerede en del nye sanger på lager, og har vel øvd inn tre eller fire stk. Vi har som mål å gi ut en EP til så fort det lar seg gjøre. Musikken er i samme gate som på denne EP’en. Men først skal vi gi ut nytt album med Flukt, så det blir når det blir.”
Hvordan er oppmerksomheten rundt bandet? “Det er jo veldig mange band er ute, og det dukker opp nye hele tiden, så det er vanskelig å stikke seg ut i mengden vil jeg si. Men det vi får av tilbakemeldinger er bra”, forteller Ole. Fredrik fortsetter: “Det meste er positivt, men det kommer an på hva man tenker på som mye og lite. Det har ikke vært like mye interesse som det er rundt Flukt, så hvis det er mye, er vi lavere enn det.”
– Det er nok 90% black metal i mine ører, og det er mange av de samme gamle bandene som går igjen. Jeg har blitt gammel og bitter har jeg forstått. (Fredrik om inspirasjon)
Kan dere si noe om inspirasjonskildene deres? Ole: “Da jeg lagde de låtene her, hørte jeg mye på Belphegor, Myrkskog og Terrorizer, men favorittene mine er Gorgoroth og Marduk. Jeg er glad i tempo og blast beats, det er moro det. Generelt bruker jeg mest tid på black metal, så det vil nok alltid være en hovedinspirasjon.” Fredrik: “Vi har nok veldig lik musikksmak innad i bandet, ihvertfall jeg og Ole. Det er nok 90% black metal i mine ører, og det er mange av de samme gamle bandene som går igjen. Jeg har blitt gammel og bitter har jeg forstått”, ler han.
Hvordan er scena i Kristiansand og Vennesla nå? Ole: “Vi må inn til Kristiansand, og der er det egentlig ganske bra. Det er mange nye band der, i tillegg til de gamle gode traverne. Når det gjelder scener, mistet vi vel egentlig det beste spillestedet vi hadde, Tolv Bord, for ikke så lenge siden. Så det er litt dårligere stelt akkurat nå, enten er det veldig smått, eller veldig stort. Vi satser på at det snart kommer noe nytt med passe størrelse.” Fredrik: “Vi har alltid hatt noen plasser her, for eksempel Kick eller Østsiden. Vaktbua må vel også nevnes, men det er så lite at det er som å spille hjemme i stua. Håndtverkeren hadde forresten Southern Discomfort i fjor, men de tar ikke alltid imot harde band, så det er ikke alt som får lov til å være der. Men vi håper ting ordner seg på den fronten også snart.”
Hva med nye, unge, ukjente band, kan dere anbefale noe der? “Nithe, må definitivt nevnes! Det er et band med folk som spiller i ganske mange andre band her i Kristiansand. Son of A Shotgun må også sjekkes ut, de unge der drar det langt for tiden. Og så er det selvfølgelig You Suffer, med blant annet Stig Ruben fra Flukt. De spiller deathcore, og er veldig dyktige.”
På spørsmål om det er noe de vil si på tampen, kommer det fra Janne: “Vi prater nesten ikke sammen på øving en gang, så det er ikke lett å komme på noe mer!”
Vi takker for et hyggelig, koronafritt, intervju, og ønsker Kaos Manifest lykke til videre!
Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Kristina Fagerdal, Kim Robin Aas Reime og Ann-Karin Gulaker
Her må jeg innrømme at det var coveret til The Barren Form som først fanget interessen. Både fargene og motivet er enkelt, men spennende, på en og samme tid. Anbefaler å sjekke det ut! Det skal vel heller ikke stikkes under en stol at det pirret nysgjerrigheten når det stod at Willowtip er “ansvarlig” for utgivelsen. Man vet som oftest hva som kommer fra den kanten; brutal og ekstrem metal med en hovedvekt på det tekniske. Dette stemmer til en viss grad med Noctambulist også. Bandet som kommer fra Denver, Colorado, gir oss med The Barren Form sin andre fullengder. Musikken er definitivt ekstrem, og hovedvekten ligger i skjæringspunktet mellom death og black metal. Skiva er vanvittig intens, og det ligger en god del kaos i låtstrukturene. Jeg regner med at mange vil høre likheter med Ulcerate, men likevel har bandet klart å skape seg et eget uttrykk. Mye av fokuset ligger på stemning, ofte litt på bekostning av riff, men det funker faktisk rimelig godt. For et knakende godt eksempel anbefales siste halvdel av Depletion.
Du verden for en symbiose av kalde gitarer, uhyggelig stemning og ekstremiteter! Det er også verdt å nevne Engulfed, hvor Kelly Schilling fra Dreadnought gjester på vokal. Låta viser spennvidden fra følelsesmessig, depressiv black metal, til ekstrem og knallhard death metal med kløktige riff og superfrekke trommer. For denne anmelderen er det et stort pluss at gutta vet å begrense seg når det gjelder det tekniske. I motsetning til en del syke techband på Willowtip, har Noctambulist heller lagt det tekniske litt lengre bak, noe som fører til et godt driv i låtene. Det er altså mye å glede seg over her, men det er til sammen nesten 10 minutter med innslag av ambiente lydlandskaper og rare lyder. Disse “grepene” har aldri funket i undertegnedes ører, og skaper bare irritasjon, spesielt når skiva står på repeat og man blir liggende og vente på at det skal gå over! Slutt med det! Ser du bort fra sistnevnente, er det masse snacks å boltre seg i. (7/10)
Syv år har det gått siden finnene sist ga ut en fullengder. Den gangen het platen Vigorous and Liberating Death, og brannalarmen tok til å ule på USF Verftet da bandet gjestet Blastfest, midt i låten Flaming Sword of Satan. Nå røyker det igjen, men er der ild?
Albumet åpner med noe som høres ut som evangelisk kristen messing fra noe afrikansk TV-predikering. Temaet handler om det uskikkelige med oralsex. Dermed kan en tidlig krysse av for to av Impaled Nazarenes faste innslag: religion og sex. Introen gir seg i det bandet dundrer avgårde med Goat of Mendes. Mendes-kulten inspirerte sannsynligvis den historiske koblingen kristne har med geiten som symbol på satan.
De av oss som kjenner Impaled Nazarene vet at finnene elsker å provosere, og at provokasjonen har hvilt tungt på nevnte seksuelle og sataniske symbolikk. Her har nok neppe trettien år i bransjen endret bandets markedsføring nevneverdig. Fascinasjonen for geiter og låter med ordet “geit” i tittelen har de tilsynelatende heller ikke glemt bort, og en tittel som Mutilation of the Nazarene Whore sier sitt.
Det bandet har slitt med siden tidlig i karrieren er konsistens. Impaled Nazarene har ikke klart å levere varer av god kvalitet med en jevn frekvens, men oppleves å ha variert tidvis voldsomt i prestasjoner, tross en viss rød tråd i form av et punkete og vilt rett-fram ekstremmetal-uttrykk. Et annet ankepunkt ved finnenes fremferd, og den som kanskje hefter mest ved dem, er at det tidvis skorter en del på den kreative fronten. Den knappe halvtimeslange affæren dette albumet har blitt, har således en styrke nettopp i sin korte varighet. Da rekker en ikke å kjede seg voldsomt, og det korte tidsintervallet begrenser hvor kreative bandet har måttet være for å holde på lytterens oppmerksomhet. På denne platen er det nemlig få nye krumspring å skimte, og hadde det ikke vært for bandets godt innarbeidede navnemerke, ville nok albumet forsvinne i glemselens grå dis.
Det finnes dog små musikalske høydepunkter, og platens avsluttende spor er et av disse. Den aktuelle låten bærer navnet Focault Pendulum, og er nær sagt en nidvise overfor de alternative. Vi snakker om de som tror jorden er flat, er motstandere av vaksiner, mistenksomme overfor utrullingen av 5G-nettet, og som benytter seg av såkalt helende krystaller, skal en tro låt-teksten. Det som skiller nevnte låt fra resten av platens temmelig ensporede materiale er litt lenger varighet, men også at tempo er skrudd ned noen hakk, og at det forekommer litt mer melodiske innslag. Resten av platen er nemlig stort sett låter i god punkeånd; korte, raske, og med få akkorder på lur.
Oppsummert er det fristende å hevde at Impaled Nazarene farlig begynner å nærme seg det å perfeksjonere middelmådighet. Muligens trengs det mer kreativ ild og mindre ildvann… (5/10)
Da er endelig ventetiden over for alle pumpkinheads rundt omkring i verden! Helloweens selvtitulerte skive er utvilsomt et av de mest etterlengtede slippene i 2021. Grunnen er enkel og grei at for første gang får vi et helt album med alle tre vokalistene som bandet har hatt siden oppstart. Vi snakker Kai Hansen, Michael Kiske og Andi Deris på en og samme skive! Nå har vi allerede blitt godt kjent med denne sammensetning de siste årene, siden gutta samlet seg i 2017 for Pumpkins United-turneen. Det resulterte i både plate og DVD, noe som definitivt funket for fansen.
Men nå foreligger altså et helt ferskt studioalbum med disse tre vokalheltene. Lovordene har haglet siden de på starten av april slapp første singel, den episke 12 minutter lange Skyfall. Det har også begynt å ramle inn tonnevis med flotte anmeldelser, som lovpriser det nye produktet. Det er med andre ord liten tvil om at skiva har falt i smak hos mange, ihvertfall anmeldere… Heldigvis er opplevelse av hva som er god og dårlig musikk hundre prosent subjektivt, så her kommer min fullstendig subjektive mening om Helloweens nye slipp.
Jeg starter like godt med konklusjonen: Trygt, men alt for varierende kvalitet! Etter at Skyfall kom ut, ble forventningene skrudd kraftig opp, siden akkurat den låta dro tankene rett tilbake til Keeper of the Seven Keys-æraen og fikk fram alle gode minner og følelser knyttet til de to skivene. Det skal nevnes at denne anmelderen er glad i alle tre “epoker”, så ingen sterk favorisering av “enkeltepoker” her i gården! Når derimot hele skiva har blitt fortært runde etter runde, dempet ovasjonene seg for hver gjennomhøring.
Det åpner sprekt med Out For The Glory, hvor det er fullt øs med flotte vokalprestasjoner, blandet med krystallklare gitarer , SAMT tydelig og leken bassgang av Markus Grosskopf. Et godt valg for å starte skiva, utvilsomt. Deretter fortsetter det i berg og dalbane med tydelige referanser til de tre “vokalperiodene”. Både Kais, Michaels og Andis signaturer er på mange måter drivkraften i låtene, og selv om både Grosskopf, Weikath, Gerstner og Löble trakterer sine repsektive instrumenter på en fabelaktig måte og gir oss signatur-Helloween, er det de tre vokalistene som stjeler showet. De deler godt på både lead og backing vokal, og det er mange flotte harmonier og melodier gjennom hele skiva.
Låtene varierer mellom speed, rock, groove og smått progressive innslag, inntyllet i mektig og sylskarp produksjon. Det er definitivt flere gode låter her. Både nevnte åpningskutt, Fear Of The Fallen, Best Time, Down In The Dumps og Skyfall er kvalitet. Men når de i tillegg presterer å innlemme kjipe låter som rock`n roll låta Mass Pollution, Indestructible med sitt grusomme og flaue refreng, stakkatolåta Robot King og kaotiske Cyanide, ja da er det vanskelig å la seg rive med.
Jeg mistenker at fokuset har vært for mye på å skape referanser til bandets historie, og melke vokalistene til det fulle, og at det dermed har gått på bekostning av å perfeksjonere enkeltlåtene. Sorry, men det er ikke nok å være gammel og kjent i gamet. På min spilleliste får de innpass med fem låter, de andre kan jeg heldigvis slette. Men, jeg regner med at bandet kommer til å få ekstremt med eksponering og oppmerksomhet, så hvorfor ikke bare sjekke den ut og døm selv..… (6/10)
Debutskiva til tyske Reinforcer kom ramlende ned i innboksen for et par måneder siden, og ble slettet etter kun få minutter. “Tam og intetsigende heavy/power metal”, var dommen. Men så kom jeg over lyric videoen til tittelkuttet, og etter å ha hørt gjennom hele låta, festet melodien seg i hjernebarken, og der har den blitt værende. Skiva ble funnet frem igjen, og en mer aktiv lytting til hele verket ble igangsatt. For denne anmelderen har det aldri vært noe mål i seg selv at musikk skal være nyskapende, det må strengt tatt bare høres fett ut! Og det viste det seg at Reinforcer sannelig gjør! Skiva inneholder en solid bunke flotte opplevelser som defintivt er verdt en investering for de med forkjærlighet for lettfattelig musikk i skjæringspunktet mellom heavy og power metal.
En av hovedstyrkene til bandet ligger i vokalist Logan Lexis fabelaktive stemme. Fyren har en fremtredende snert i stemmen som får han til å skille seg ut i havet av vokalister i samme sjanger. Denne snerten, eller raspingen om du vil, gir det hele et litt smårøft uttrykk, noe som kler musikken godt. I så henseende må tittelkuttet, Shieldmaiden og Thou Shall Burn dras frem. Tre knallsterke låter som er vanskelig å ikke nynne begeistret til. I tillegg har gitarduoen Tobias Schwarzer og Niclas Strappert øst på med plenty av fengende twin gitarer som fokuserer mer på melodi enn på teknikk. I min bok er dette nesten alltid å foretrekke. Det er altså ikke verdens mest spennende riff, men bandet har klart å skrive gode låter med flotte arrangementer. Det er ganske enkelt kløktig gjort! Blandingen av kjappe og rolige låter fungerer godt, og hovedfokuset ligger på et ganske avslappet tempo, som gjør det lett å få med seg hva som foregår. Tekstene går i historiske slag og hendelser, og det har jo en tendens å fungere innen heavy/power metal. En flott skive å nyte i sommervarmen! (8/10)
Timo Tolkki’s Avalon The Enigma Birth Frontiers Music
The Fire And The Sinner er herved kåret til årets power ballade, og hvis det faktisk finnes noen der ute som liker rosiner i pølsa, så er det liten tvil om at nevnte låt er den største rosina du noen ganger kommer til å oppleve i en pølse! Vokalene til Jake E (blant annet Dreamland og ex-Dream Evil) og Brittney Slayes (Unleash The Archers) går rett inn i hjertet, og det er så sukkersøtt og fengende at det er vanskelig å holde tårene tilbake. Hadde bare hele skiva holdt like høy kvalitet, så hadde det glatt blitt en innertier.
Timo Tolkki gir oss med The Enigma Birth, sin tredje skive under navnet Timo Tolkki’s Avalon. Jeg skal innrømme at jeg har slitt en del med de to første skivene, men forrige begynte å vise tendenser til hakket mer storhet. Det er derfor gledelig å kunne melde at The Enigma Birth er enda bedre, og havner derfor på toppen av bandets utgivelser. De siste årene har gitt oss en tsunami av prosjekter og band som spikrer låter med en bataljon av gjestevokalister og musikere. Dette fenomenet gjennomsyrer Timos Avalon også. Vi snakker kjendisvokalister som alle bidrar med sine signaturstemmer og dermed skaper variasjon gjennom hele skiva. Derfor klarer Timo å holde interessen oppe gjennom store deler av sin power metal rendyrking. Det er melodiøst og ufarlig, men det fungerer faktisk godt. Mye av det positive kan man legge på at Timo ikke har falt i den fatale fellen med å ronke gitaren tom. Fyrens gitarferdigheter er det få som kan betvile, ihvertfall de av oss som har mange timer med hans forrige band Stratovarius bak oss, men her lar han gitaren ligge på eggen, og balanserer det teknisk og enkle på en god måte. Ofte er det kun soloene som viser gubbens teknikaliteter, mens flere av versene bæres av ganske standardiserte riff. Dette er utvilsomt et av de bedre grepene han har tatt på skiva.
Låtmaterialet er dessverre varierende, der de gode låtene er virkelig gode, men det samme er med de dårlige, de er skikkelig dårlige. Det er digg når vi får servert Celine Dion-harmonier i Another Day, og når Beauty And War disker opp med flotte vokallinjer blandet med mørkt og tungt komp, er det også behagelig å være til. Time må også nevnes. Med sin herlige rett-i-tryne attitude og tunge 80-talls vibber, så svinger det godt. Og ikke minst I Just Collapse, en låt som er som tatt rett ut av 80-tallets hair metal, hvor Caterina Nix sin ultra-røffe vokal er sangens bærebjelke. Her er det mye nostalgi! Dessverre får vi også servert anonyme Beautiful Lie, Powerwolf rip-off og forutsigbare Dreaming, samt den kjedelige, standard hard rock låta Memories. Hadde fem av 12 låter blitt luket ut, hadde vi vært der, men på grunn av at de gode låtene er så knakende god, klarer vi likevel å havne på forholdsvis grei karakter. Det må nevnes at det anbefales på det sterkeste å sjekke ut nevnte godlåter, for de holder meget høy kvalitet! (7/10)
Hva!? Dette var nye takter, eller… Faktisk tas en direkte tilbake til Resplendent Grotesque, der Code virkelig startet – og sluttet. Dette er tolv år tilbake i tid. Siden kom både Augur Nox (2013) og Mut (2015) uten at bandet opplevde samme suksess eller omtale. Nå, seks år etter sistnevnte plate, er britene tilbake med ny plate. Til dette var det knyttet en passelig dose skepsis og en passelig dose forventning. For, med fare for all slags kognitive bias påvirkende erindringene, så var vel ikke Code det samme etter at Kvohst tok sin kreative vokalbruk med seg og forlot bandet? Det virket som om koden ble kryptisk, og for de mest ihuga fans. Nå later det til at bandet på ny kan fri til denne gamle fanskaren, av det som i henhold til antall avspillinger på nett var deres mest populære album, altså nevnte Resplendent Grotesque. Samtidig viser bandet at de holder på progressive låtstrukturer og narrativer mer forbundet med det uttrykket de to foregående platene flørtet med. Likevel virker det som om dette progressive nå i større grad fungerer sammenblandet det mer kraftfulle ekstremmetall-uttrykket.
Code består per dags dato av fem karer, der hovedmann Aort har vært med siden starten. Mange andre, lik tidligere nevnte vokalist Kvohst, har kommet og gått. Progressiv black metal er merkelappen deres norske plateselskap Dark Essence har valgt å sette på bandet. Om det er riktig takson for flueprinser får de lærde strides om, for det er en jungel av sjangere, og ikke minst sjangerbetegnelser der ute – og la oss nå skille mellom kart og terreng. Slik sett er merkelappen paradoksalt nok rett-fram. Det er progressive låtstrukturer. Det er helt sikkert black metal også, om noen både vet hva det begrepet faktisk rommer i 2021, eller husker hva det rommet, eller skulle romme. Det er jammen ikke lett å holde oversikten dersom en ønsker å kategorisere, forenkle og kommunisere tydelig med andre interesserte.
Flyblown Prince har en frisk produksjon. Det klakker godt i basstrommene, og en registrerer at den growlende vokalen er tilbake. Apropos bass, så er bassgitaren herlig røff i kantene, men tydelig og passelig langt framme i lydbildet. Slikt er selvsagt smak-og-behag. I disse ørene klinger det ihvertfall bra, og det blir et punkt ved lydbildet en merker seg. Platen inneholder alt fra låter som er korte og mer direkte til The Mad White Hair, som er en like under tolv minutter lang affære med veldig progressiv struktur. Dette er en mer teatralsk side av bandet, med dels klisjé-galskapvokal, dette tilgjorte teatralske som sikkert har sitt utspring i eldre band og/eller film. Faren med såpass lange låter som The Mad White Hair er at en mister oversikten, eller at de krever mye av lytteren med en såpass progressiv struktur. Samtidig er det kanskje en slik struktur som passer best dersom en forfølger en løpende historiefortelling, som er inntrykket en tross alt får av denne platen. At den nevnte låten er plassert aller sist er også passende, da den skiller seg litt ut fra resten av platen, både med tanke på nevnte lengde, men også på mange andre måter. Blant annet inneholder den en temmelig lang gitarsolo. Personlig trives jeg enda bedre i selskap med de litt kortere og mer konsise Rat King og Dread Stridulate Lodge, tross at de mangler like elegante soloer.
Oppsummert er dette Code som vender tilbake til et tydeligere ekstremmetall-uttrykk, samtidig som de beholder det progressive ved seg. De lykkes godt med dette, og det er dels fristende å ønske dem velkommen tilbake på vegne av majoriteten av lyttere. (7/10)
She Said Destroy er en unik rusten jernblomst i den norske metalfloraen. Siden de startet i dagens form i 2003, har bandet båret sammenligninger med band som Dillinger Escape Plan, Converge, Today is the Day og Cult of Luna med hevet hode, men trass i mange lovord har de aldri holdt noen ekstremt høy profil, og like gjerne forsvunnet under jorden mellom utgivelser. Etter bandets andre album, This City Speaks in Tongues, tok det 4 år før vi hørte noe fra dem igjen, og da vad det med den suverene og særdeles ambisiøse EP’en Bleeding Fiction, som bestod av ett enkelt 27 minutter langt spor! Dette var tilbake i 2012, og siden da har det vært totalt stille. I mellomtiden har vokalist Anders UGMOD holdt seg travel med dobbelt Spellemann-nominerte Beaten to Death,som underveis har sluppet hele 5 utgivelser, men nå er det altså endelig dags for ny musikk med selveste She Said Destroy!
Senere i år kommer den etterlengtede tredjeskiva, Succession, og for en måneds tid siden droppa de tittelsporet på alle strømmetjenester. Den godt over åtte minutter lange låta overrasket mange med sin kombinasjon av atmosfæriske toner og et intenst øs av en annen verden, og nå kommer andre smakebit fra skiva i form av låta Not Only Bridges, som er et relativt annerledes beist. Her er det ingen eteriske fløyelsputer for ørene, men et beintight driv og en energi som får rett i strupen på deg! Bandet selv beskriver låta slik: «Dette er et stykke musikk drevet av frustrasjon og sorg over det åpenbart fatale utfallet vår kortsiktige, egoistiske og pengedrevne livsførsel har for alt og alle. Markedet rår, ingenting består. Her viser bandet frem sin kjærlighet til d-beat-drevet hardcore punk. Musikken er bygget opp rundt et tema som lå til modning på riffloftet i femten år og resten av musikken ble skrevet i studio.»
Låta slippes for allmennheten 4. juni, men du kan allerede nå høre den HER!
Det norske hardcorebandet Shevils ble dannet i 2010, og slapp nylig sitt fjerde album, Miracle of the Sun, som både vi og flere andre har falt rimelig pladask for (sjekk vår anmeldelse HER). Dermed fyrte vi av 13 kjappe spørsmål til vokalist Anders Voldrønning og gitarist Andreas Myrvold.
1. Grattis med ny beintøff skive! På en skala fra 1 til 13, hvor fornøyd er du selv?
Anders Voldrønning (AV): Takk! Er veldig fornøyd med resultatet. Marcus Forsgren skrudde, mikset og produserte prima lyd. George Tanderø mastret mesterlig. Med tanke på at ingenting er perfekt, samt at vi ønsker å lage enda bedre skive, må jeg svare en sterk tolver!
2. Kom albumet som et resultat av corona-frustrasjon, eller hadde dere mye av materialet fra før?
Andreas Myrvold (AM): Det meste av materialet ble laget før pandemien. Albumet kom ikke som et resultat av covid-19-frustrasjon, heller forsinket på grunn av. Vi spilte inn albumet sommeren 2020, altså før brakkesyken slo inn for fullt.
AV: Miracle of the Sun er the soundtrack of our lives (during corona). Mest fordi vi har hørt mest på skiva.
3. Hvorfor tok det egentlig 6 år å få ut denne skiva?
AV: Da vi var ferdig med The White Sea-turneen i 2016, oppdaget jeg frisbeegolf. Videre ga Marcus Forsgren, Peter Rudolfsen og jeg ut U-FOES sitt debutalbum Whiteout i 2018. TTT osv.
AM: Mye overtidsjobbing og dessuten to plater med Ludvig Moon. Høres ut som en unnskyldning, men egentlig er vi kanskje bare late, og bedriver humblebragging?
4. Albumtittelen sikter neppe til utepils-sesongen. Hva er deres «Miracle of the Sun»?
AM: Tittelen er tatt fra en hendelse i Portugal i 1917.
AV: Videre er det noe mirakuløst med solen som er livsbringende til alt levende på jorden. Solen diskriminerer ikke, den gir (også utepils-sesonger).
5. Hvor viktige er tekstene, og når i låtskrivingsprosessen kommer disse?
AV: Tekstene kommer underveis og er en offentlig dagbok der en kan sette seg inn i frustrasjonen av å leve med (i) seg selv (verden). Tidvis er de også et forsøk på å mene noe om noe. Meningen er å ha en formening om noe som gir mening over tid. Videre er tekstene viktige da a cappella post-hardcore kan bli kommersielt akseptert og medføre utstøtelse fra menigheten. En kunne skreket uten tekst, men da kunne jeg ikke kalt meg selv tekstforfatter. Videre er det å kalle seg vokalist omstridt nok fra før. Å synge uten ord vil fort bli kvasi-kunstnerisk.
6. Jeg er fascinert av hvordan dere som hardcoreband kutter lydbildet ned til beinet, men likevel stadig har litt ekstra «krydder» som holder interessen oppe. Er dette et bevisst grep, eller bare «blir det sånn»?
AM: Alt som lander på et album er bevisst, men den kreative prosessen er som oftest intuitiv. Det aller meste er allerede planlagt på demo-stadiet og der er det som oftest mer enn nok alternativer å velge i. En del blir skrapet i studio, noe blir videreforedlet, og noen ganger dukker det opp nye ideer i innspillingsprosessen.
AV: Selv om det er bevist at More er More, kan følelsen av Less faktisk være More. Alt ettersom. Blir det for mye Less, kan Less bare være Less, og en kan ta seg selv i å savne More. Hårfin, men bevisst balansegang det der.
7. Skivene deres har jo fått særdeles bra anmeldelser rundt omkring, inkludert i deres eget hjemland. Gir sånt prestasjonsangst eller inspirasjon? Eller er dere faktisk i stand til å stenge alt sånt ute og bare peise på med blanke ark?
AM: Det er veldig gøy å få gode tilbakemeldinger fra anmeldere, men den relative responsen fra publikummet generelt på internettet har aldri vært ekstremt stor. Man får en viss prestasjonsangst i forhold til å skulle lage mer, men når vi står i øvingsrommet og knoter rundt med nye ideer er fokuset et helt annet sted.
AV: Målet er å lage en klassiker innenfor sjangeren, derfor er det skuffende når en innser at en ikke har klart det. Prestasjonsangsten er i så måte selvpålagt. Men helt klart motiverende med god omtale på veien, spesielt hyggelig den anmeldelsen i Metal Hammer Norway!
8. Hvilke band er de viktigste inspirasjonene deres, både i og utenfor sjangeren?
AV: Denne listen kan fort bli veldig lang, men jeg nevner de første jeg tenker på som har inspirert oss: Frodus, Helmet, Melvins, Fugazi, Selfmindead, Shellac, Nirvana, Deftones, Refused, Sonic Youth, My Bloody Valentine, Prince, Overcome, Zao, Weezer, The Smashing Pumpkins, Snapcase, Big Black, The Cure og Rage Against the Machine.
9. Kan du fortelle litt om det særdeles iøynefallende coveret?
AV: Shelby Cinca, fra det legendariske post-hardcorebandet Frodus, foreslo at vi skulle være albumomslaget. Det ble tegnet av Chris Faccone. Narrativet er at vi har stridd den gode strid og overvunnet det onde (som da er diverse tegneserieskurker). For å svare alle som har fundert på, eller som har foreslått: nei, dette er ikke vårt neste livekostyme. Det er ikke det at vi ville hatt noe imot det, men budsjettet vårt strekker saktens ikke til.
10. Hvor langt fram i tid strekker videre planer seg akkurat nå, med tanke på at livesituasjonen for 2021 først i disse dager er i ferd med å kunne kartlegges?
AV: Vi har begynt å lage materiale til nytt album. Det er veldig gøy. På forrige øvelse spilte vi noe som er inspirert av NRK-dokuserien Helvete. Alltid kult når noen har gjort seg flid med å lage skikkelig soundtracks. Ellers ønsker vi å kunne spille mest mulig for flest mulig folk. Håper AC/DC eller RATM tar oss med på stadionturné. Realistisk sett kommer vi til å fortsette med å spille for 20-30 stk på steder månedskortet tar oss til innenfor sone 1. Vi har, som Elvis, aldri spilt utenlands, men målet er å aldri spille utenbys. Den største endringen post-corona, blir at folket, eller gruppen, kan reise seg.
11. Dere må da dirre etter å levere de nye låtene live for et svett publikum som hopper opp og ned, og inn i hverandre nå! Er albumet bare en mellomstasjon på vei til det ultimate målet, nemlig scenen, eller er det like viktig for dere med et studioprodukt?
AV: Flere av de viktigste musikkopplevelsene mine har vært via studioprodukt. Vi ønsker å gjøre begge delene best mulig og elsker å være i studio. Det er noe hellig med å eviggjøre musikk. Men igjen, det er lite som overgår en bra konsert. Og da får vi også vært sammen med våre livemedlemmer (Andreas Engeseth, Kristofer Staxrud m.fl.) som vi savner for tiden.
12. Det mest positive med all den tiden man har hatt til overs er muligheten til å lytte masse på skiver. Har dere noen anbefalinger til massene av utgivelser som har snurret ekstra mye hos deg i år?
AV: Ja, all den tiden som alltid har vært der, men som vi likevel føler vi har fått, er en av de positive sidene ved pandemien. Med tiden vil jeg savne tiden. De norske utgivelsene jeg har hørt på det siste året er:
Shevils – Miracle of the Sun
Barren Womb – Lizard Lounge
Die A Legend – Winning
Combos – Steelo
The Good The Bad And The Zugly – Algorithm & Blues
Årabrot – Norwegian Gothic
Åge Aleksandersen – Levva Livet!
Sâver – Emerald
Kvelertak – Splid
Hot Nuns – Please Don’t Say
Kjøtt – Kjøtt
Blood Command – Return of the Arsonist
U-FOES – Whiteout
13. Hva forbinder dere med tallet 13?
AV: Jesu siste måltid. Jeg har lurt på hvorfor de satt på samme side av bordet. Liker vitsen: “Et bord til 26 takk! Men dere er da bare 13 stk?!? Joda, men vi skal alle sitte på samme side”. Videre ble jeg født fredag den trettende, så jeg forbinder derfor tallet med kake og gaver.
Ellers vil vi benytte sjansen til å anbefale videoene som Jørn Veberg og Timo Sillankorva har laget for oss.
Tekst : Espen Nørvåg Slapgård
Foto/video : Timo Sillankorva/Jørn Veberg
Bloodbound Creatures of the Dark Realm AFM Records
Blodguttene fra Sverige har brukt de siste to årene på å skrive ny musikk, og for de som kjenner bandet fra før er det få overraskelser her. Creatures of the Dark Realm er bandets niende skive, og det er fortsatt stødig og rett frem power metal som gjelder. Plata befinner seg i samme galakse som Sabaton, Powerwolf, Iron Savior og Hammerfall, noe som definitivt er et godt utgangspunkt. Power metal en kanskje den sjangeren som lener seg tyngst på store refreng, hvor låtene fokuserer på å bygge seg opp til et crescendo i form av massive koringer og store riff. Dette er også tilfellet når det gjelder Bloodbound. På nyskiva er det flere flotte låter som sitter som et skudd, og hvor gitarene gnistrer og duellerer dristig, både i versene og på soloene, og det er mye å kose seg med. Stemningen er ufarlig og hyggelig, og tekstene tyller oss inn i et mytisk univers hvor kampen mellom det onde og gode, blandet med drager, og mytiske skikkelser, dominerer.
Det som tidvis kan være litt slitsomt med Bloodbound, er at keyboardet får litt vel stor plass. Det resulterer i at flere av låtene mister intensiteten sin, og heller får frem en irriterende følelse av disco og Eurovision. Ja, det blir faktisk litt småflaut. Når det er sagt, så får låter som Gathering of Souls, Ever Burning Flame og tittelkuttet frem smilet. I disse låtene sitter alt som det skal, og jeg vil påstå at vokalist Patrick J. Selleby høres bedre ut enn han har gjort på lenge. Produksjonen er også storslagen, og passer låtene godt. Så for å konkludere: Creatures of the Dark Realm inneholder flere låter av høy kvalitet, det låter profesjonelt, alt er godt innenfor rammene av sjangeren, men som helhet blir plata for ujevn. Neste gang håper jeg de toner ned keyboardet, ihvertfall i refrengene, og kanskje vil de da klare å holde intensiteten og interessen oppe gjennom hele skiva. (6/10)
Unfathomable Ruination Decennium Ruinae Willowtip Records
Brutal death metal kan tidvis være litt vel kaotisk, og dermed forholdsvis krevende. Dette selv om sjangeren har noe av det ypperste å by på innen ekstrem metall. Men hvis det i tillegg skal legges på flere lag med teknikaliteter, ja da melder jeg meg som regel ut før det har gått fem sekunder. Ikke fordi det nødvendigvis blir ekstremt, men heller fordi både fremdriften og drivet i låtene ofte må vike plassen for kjedelig briefing av odde taktarter, merkelige låtstrukturer og instrument-runking. For å være helt ærlig, jeg vil alltid være en sucker for de enkle, tunge, groovy riffene, doble basstrommer, og fullt øs. Rett frem, bånn pinne! På grunn av dette har Unfathomable Ruination vært et band som jeg ikke har fått helt taket på, selv om det alltid har vært i nærheten av å “slå gjennom” i mitt hode. De har jevnt over vært for opptatt av det tekniske, noe som ikke er så rart når befinner seg på mektige Willowtip Records. Bandet har fått mye oppmerksomhet, hele diskografien har vært beæret med flotte anmeldelser, og nå foreligger Decennium Ruinae, en EP med tre nye låter, samt en nyinnspilling av en av deres “klassiker” Suspended in Entropic Dissipation.
Det er to ting som en litt annerledes på EP’en kontra det de har gjort før, selv om vi ikke snakker store endringer. Det første som merkes, er at de har fjernet seg ørlite bort fra brutal death metal, og beveget seg forsiktig over mot en mer brutal deathcore. Ihvertfall høres det en del elementer fra nevnte sjanger, spesielt i enkelte breakdowns. Det andre er at det er litt mer groovy riff enn tidligere, og at de “varer” litt lengre slik at den svette følelsen av en konstant start/stopp-kaskade unngås. Sjekk ut A Withered Embrace, den inneholder riff som det er verdt å selge høyrehånda si for! Men selv om det er litt endringer siden sist, snakker vi fortsatt tungt Suffocation-inspirert teknisk death metal. Det er forferdelig brutalt, vokalist Ben Wright går fortsatt dypt, dypt, dypt, produksjonen er mørk og semi-rufsete men samtidig tydelig, og låtmaterialet er sterkt. Og som ikke det var nok, så får vi faktisk et aldri så lite innslag av melodiøs death metal på starten av Disciples of Pestilence, før låta eksploderer i noe av det mest innholdsrike/varierte som jeg har hørt fra Unfathomable Ruination. (8/10)
Lars Bremnes Ese
Decennium Ruinae slippes 28. Mai på Willowtip Records
Tyrkiske Sabhankra har aner helt tilbake til 2000, men da under navnet Constantinopolis. Under nevnte navn gav de ut en demo og en fullengder, hvor fokuset var death metal med tunge folk-elementer. I 2001 skiftet de navn til Sabhankra og musikken vridde seg mer og mer over til melodisk black metal med mer subtile folk-referanser. I denne anmelderens ører har de gradvis vokst seg bedre, og på bandets femte fullengder låter de hakket hvassere enn de noen gang har gjort. Det er fortsatt kjapp og melodiøs black metal som gjelder, men noen innslag av melodiøs death metal kan også spores. Ta for eksempel låta Heavens Are Fake, der er det lett å dra tankene over på Amon Amarth, ihvertfall i første halvdel. Ellers er det en god blanding av kjappe og mid-tempo partier, hvor hovedfokuset ligger på å skape en “behagelig” (!) stemning.
Sjekk ut avslutningspartiet på I Came This Far for Nothing, det er kanskje det beste på hele skiva. Følelsen av velbehag underbygges av melodiøse soloer, som de har fått plassert godt inn i låtene. Når vi først snakker soloer, er det også her vi finner størst grad av elementer fra folkemusikken, og for egen del er det et pluss at denne siden av musikken er tonet ned, siden det fort blir utrolig kjedelig med for mye av den slags. Skiva kan høres litt lite spennende ut ved første gjennomhøring, men den vokser seg bedre etter hvert. Dette er jo ofte et kvalitetstegn, men etter 6-7 gjennomhøringer dabbet interessen av her i gården, mest på grunn av at det ikke er noe spesielt som utfordrer, og derfor blir låtene litt langtekkelige. Men med tanke på at de har blitt bedre og bedre med årene, så krysser vi fingrene for at neste slipp begynner å nærme seg toppene! (6/10)
I følge Store Norske Leksikon omhandler eskapisme “en bevisst eller ubevisst trang til å flykte fra de problemene som den historiske og sosiale virkeligheten medfører”. Marius Danielsens eskapisme fører oss definitivt bevisst inn i en herlig fantasyverden, hvor vi kan drømme oss bort fra alt i vår egen verden.
For denne journalisten hadde Marius Danielsens grandiose trilogi The Legend of Valley Doom, merkelig nok gått ubemerket hen. Heldigvis han den nå blitt oppdaget, og du verden for et fantastisk mesterverk. Her snakker vi symfonisk power metal med enorme refreng og nydelige melodier. Fyren har underveis fått med seg et titalls gjester, og det dreier seg her om internasjonale kjendiser innen både film- og musikkverden. Det blir for mange å nevne, så ta deg tid til å sjekke ut selv. Når dette intervjuet publiseres, har tredje, og siste del av trilogien, allerede vært ute noen dager, men vi klarte å kapre Marius en ukes tid før skiveslipp, og under kan du lese om trilogien og dens avslutning.
– Jeg hadde begynt å bli en skikkelig nerd, og fikk lyst til å lage min egen fantasy-historie. (Marius om starten på bandet).
Siden Legend of Valley Doom har fått liten oppmerksomhet i Norge, så må du starte med å fortelle oss hva dette er. “Det hele startet vel egentlig tilbake i 2005, rett etter at Ringenes Herre-filmene kom ut. Jeg hadde begynt å bli en skikkelig nerd, og fikk lyst til å lage min egen fantasy-historie. Dette ble forsterket da jeg så Iron Maiden live i 2003. De hadde The Clansman som backdrop, noe som gjorde inntrykk. I tillegg var Braveheart favorittfilmen min før Ringenes Herre, så når Iron Maiden gjorde metalmusikk ut av historien til William Wallace, fant jeg ut at jeg måtte lage min egen nerdehistorie, og lagde da den første sangen The Legend of Valley Doom. Det var selvfølgelig en ganske dårlig versjon i forhold til den som kom på The Legend of Valley Doom Part 1 (debutskiva), men da var jeg i hvert fall i gang. I 2013 startet jeg med å gjøre det hele om til en Metal Opera. Siden jeg ikke fant folk til å spille musikken, begynte jeg å ta kontakt med folk rundt omkring i verden. Plutselig fikk jeg kontakt med Mark Boals (mest kjent som tidligere vokalist for Yngwie Malmsteen), Edu (Falaschi) fra Angra og Alex Holzwarth som spilte trommer i Rhapsody, og da begynte det virkelig å rulle. Det var utrolig artig å høre heltene mine gjøre min musikk, så da bare ballet det på seg og ble verre og verre med større og større artister,” ler Marius. “Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre musikken live, så jeg fikk ordnet et liveband i 2019, og vi spilte to konserter, en i Molde og en på Fosser utenfor Oslo. I tillegg hadde vi en konsert i fjor, men det var nesten umulig å planlegge på grunn av korona, og alle måtte sitte på faste plasser og slikt,” ler Marius igjen.
– Jeg har prøvd å ta kontakt med mange av de store avisene og foreslått overskrifter som “Hei, ukjent mann har fått med seg Ringenes Herre-skuespiller”, eller noe liknende, men det er ingen napp. (Marius om norsk presses manglende interesse).
Symfonisk power metal er ikke akkurat en erkenorsk sjanger, hvordan er det for deg å spille denne sjangeren i Norge? “Det har dere rett i, det er vanskelig. Men når jeg har spilt i Molde, så kommer de som kjenner meg automatisk, uten at de har hørt musikken, og de drar også med seg litt flere folk. Mange blir sjokkerte over at metal kan være så melodisk, og jeg hører ofte “dette er faktisk noe jeg kunne ha hørt på”. Jevnt over er det vanskelig å få til konserter her i Norge, så målet er å få spilt i utlandet hvis sjansene etterhvert byr seg. Jeg er åpen for alt, men Tyskland er ganske stort innen power metal, så det hadde vært artig, og ikke minst Japan hadde vært veldig morsomt. Når det gjelder oppmerksomhet fra presse, er det utlandet som er mest interessert, og da spesielt Sør-Amerika, men også enkelte europeiske land. Det er vanskelig å få norsk media med på dette. Jeg har prøvd å ta kontakt med mange av de store avisene og foreslått overskrifter som “Hei, ukjent mann har fått med seg Ringenes Herre-skuespiller”, eller noe liknende, men det er ingen napp,” humrer Marius. “Det må nevnes at avisene her i Molde og Ålesund er flinke til å skrive om meg. De tar meg inn til intervju og sånt. Så her lokalt er det greit, men nasjonalt er det vanskelig.”
Nå er vi spente på hva du kan fortelle oss om selve konseptet. Hvilken historie utspiller seg gjennom de tre skivene?
“Part 1: Den mørke fyrsten (Dark Lord) kommer til landet Valley Doom og dreper kongen foran hele befolkningen. Kronprins Thorgan og sønnen hans prins Ferago ser det hele, og sverger på å ta hevn. Dark Lord er altfor sterk for folket i Valley Doom, og det må sterkere krefter til for å bekjempe ham. De lærde leser seg derfor opp på gamle magiske skrifter og finner ut av “The prophecy of the Warrior King”. De maner frem en gudelignende kriger og gjør seg klar til kamp. Det går dessverre veldig galt, og den nykronede Thorgan dør også. Uten noen konge, så rømmer folket i Valley Doom til nabolandet Eunomia.
Part 2: Trygt innenfor murene i Eunomia begynner de å se på hva som gikk galt. De finner ut av at det manglet noe i “The Prophecy of the Warrior King”. De må altså få tak i “the seven ancient artefacts” – 7 magiske våpen/gjenstander som skal oppfylle profetien og gjøre dem uslåelige i kampen mot Dark Lord. I løpet av albumet finner de det første våpenet, the Crystal Sword. Så møter de en gammel gud i et tempel som viser vei ved hjelp av et kart over hvor de kan finne resten av the seven ancient artefacts.
Part 3: Fortsetter hvor Part 2 slapp. Rett utenfor tempelet til the Ancient God. De går på jakt etter de neste seks artefacts. Hvordan det går, det får dere høre selv,” forteller Marius. Og hvis ikke dette høres spennende ut, så vet ikke vi.
– Nå er det derimot flere raske låter fordi det passer bedre inn, siden historien er mer intens. (Marius om musikken på skiva).
Nå foreligger altså tredje, og siste, skive. Hvordan føles det å være ferdig med trilogien ? “Det var litt rart å avslutte hele greia, siden dette er en historie jeg startet å skrive da jeg var 17 år og nå er jeg snart 33. Det har vært en del av halvparten av livet mitt, så når jeg fikk opptakene fra Roger Watson, som snakker på plata, og han sier de siste ordene på skiva, var det på en måte litt bittersøtt. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å legge fra meg The Legend of Valley Doom for alltid, det kan jo være at det kommer noen spin off-historier. Kanskje går jeg 200 år frem i tid, prøver meg på prequels, eller noe. Star Wars har jo tre trilogier, så jeg må vel bare holde på. Når det gjelder denne skiva, er jeg veldig spent på mottakelsen, og jeg håper at folk liker den. Ting går egentlig i samme gata som på de forrige to albumene. Jeg fikk tilbakemelding på at mange ikke likte at det var så mange trege låter på Part 2, selv om jeg følte at historien trengte det. Nå er det derimot flere raske låter fordi det passer bedre inn, siden historien er mer intens, med mer som står på spill, større kamper og slikt. Kanskje resulterer det i at jeg får mer positive tilbakemeldinger fra de som kun forventer power metal med full peis hele tiden? Jeg håper i alle fall at det er mange som kommer til å like skiva, og at det kanskje resulterer i noen forespørsler om å spille på festivaler. Det hadde vært veldig kjekt å kunne gjøre dette her live på en større scene.”
Dette er grandiose saker, hvor det er mye som skjer. Så hvordan foregår skriveprosessen? “Jeg legger på en måte fram en “game plan”, der jeg lager tolv sangtitler. Deretter skriver jeg litt rundt tema angående hva hver enkelt sang skal handle om rent tekstmessig, før jeg går inn i hva slags følelser som skal beskrives i låten. Så skriver jeg bak sangtittelen slike ting som “power metal, fast power metal, ballad”, eller noe i den duren. Når dette er gjort begynner jeg å tenke på hvem som passer til å synge på låtene. Det er jeg som står for det meste av skrivingen, sikkert 95 prosent, men av og til har broren min en melodi eller et eller annet som passer godt inn. Han jobber mest med orkestreringen/arrangementene, men siden han nå har flyttet til Oslo, har vi ikke fått jobbet så tett som vi gjorde på Part 1 og 2. Dette har ført til at på Part 3 er så og si alt blitt gjort av meg, med unntak av March Into the Storm, noen småideer her og der fra broren min, og teksten til The Sarlinian Bow, som min kone har skrevet. Når det gjelder de andre i bandet får de beskjed om hva de skal gjøre, bortsett fra gitarsoloene, der har de frie tøyler. Jeg gir dem rytmegitarene, og så får de finne på noe bra,” kommer det fra Marius, før han forteller om at konseptet ikke er hundre prosent ferdig snekret i forkant, men hovedelementene i historien er klar. “Historien lages først, så jobber jeg ut tekster etterpå. Ofte sender jeg “ferdige” låter til de som skal gjeste på låtene. Jeg fastsetter alt i forkant, spiller inn min egen guidevokal, og sender to versjoner, en med min vokal og en uten. Så sender de tilbake vokalen sin når de har gjort det de skal gjøre. Det er ikke alle låtene som er ferdige samtidig, så det er et prosjekt som er under utvikling hele tiden, helt til siste tone, både når det gjelder tekst og melodi.”
– Det koster selvfølgelig penger, og så må gjestene selvfølgelig like det de hører. (Marius om hvordan få med gjesteartister).
Det er imponerende mange som er involvert i prosjektet. Hvordan har du klart å få med deg hele gjengen? “Det koster selvfølgelig penger, og så må gjestene selvfølgelig like det de hører. Ta for eksempel John Rhys-Davies (Gimli i Ringenes Herre). I 2017 var jeg på London Comic Con, og der var han også. Dette var før Part 2 hadde kommet ut, så jeg hadde med meg Part 1 i håp om at jeg kanskje fikk noen sekunder alene med ham. Jeg gikk bort til der hvor han satt og signerte da det ikke var noe kø, og så tok jeg bare sjansen og gav han albumet og begynte å snakke om prosjektet. Solgte det inn skikkelig. Jeg fikk mailadressen til manageren hans, men da jeg kontaktet ham var John så travelt opptatt at det var umulig å få til noe. Men så, da koronaen kom, hadde han plutselig ganske god tid. Han laget seg et hjemmestudio, siden han ikke kunne gå ut av huset, og plutselig var alt mye enklere. “Alle” satt hjemme i fjor, og var klare til å spille inn saker, så på en måte ble det en enkel prosess å få ferdig ting. Jeg skrev plata fra januar til juni, og da var alt ferdig. Når det gjelder de andre gjestene, så har facebook vært veldig greit å bruke. Men så er det de som ikke bruker facebook, da må jeg tenke annerledes, kanskje finne en venn, kone, søster eller noen andre som kjenner personen. For deretter å ta kontakt gjennom dem. Så vi snakker stalking på høyt nivå her!”
Hvem har vært den “største” å få med på prosjektet? “Jeg tror det må være Michael Kiske fra Helloween. I min bok er han, etter Bruce Dickinson, nummer to av mine favoritt vokalister for alltid. Og selvfølgelig var det veldig stort å få med John Rhys-Davies, siden det ikke hadde vært noe Legend of Valley Doom uten Ringenes Herre-filmene (og bøkene). Arjen Lucassen var jo også ganske kult, samt Ronni Le Tekrø, som er en av mine norske favorittgitarister.”
Det er med skrike/gryntevokal denne gangen, men ikke på de forrige. Kom det til underveis at du ville dra på litt? “Egentlig var det slik at før jeg begynte å skrive låta, hadde jeg litt lyst til å ha det med. Først prøvde jeg å kontakte Shagrath og Satyr, men dem fikk jeg ikke tak i. Så så jeg en video med Melissa Bonny, som gjorde noen Amon Amarth-låter. Det var ganske kult å se ei dame synge Amon Amarth, så jeg tok kontakt med henne, og hun stilte opp! Hun ikler seg to roller, både en sånn goblin king, orkekonge, nede i en dverg-gruve, og som dronningen av et alveland,” ler Marius, igjen. Du ler, bemerker vi. “Ja, det er jo ganske nerdete,” kommer det kontant.
Hva skjer framover, hvilke utgaver av skiva kommer, og hva blir fokuset etter slippet? “Det kommer i hvert fall vinyl og cd-versjoner. Og så har jeg og plateselskapet snakket om å gjøre et bokssett med alle tre albumene i trilogien, samt demoene fra 2005. Så da får dere høre dårlige Valley Doom-låter fra 2005. På den tiden kunne jeg nesten hverken spille gitar eller synge! Det er nok mest for de spesielt interesserte. Med tanke på tiden fremover, så har jeg aldri pause når det gjelder å skrive musikk, det koker i hodet hele tiden. Jeg har begynt å jobbe litt med å mikse og styre for andre band, samt at jeg holder på å produsere kona mi sitt soloalbum. Jeg jobber også med et konseptalbum inspirert av Ringenes Herre, samt noen andre nerdeting. I tillegg driver det og koker litt rundt en eller annen Legend of Valley Doom-historie. Jeg må bare få ferdig storyline før jeg begynner å jobbe med det skikkelig. Jeg har ikke noen melodier ennå, bare litt rundt hva som eventuelt kan skje om 200 år fra nå.”
– Jeg bare liker eskapisme, vekk fra det kjipe i den virkelige verden, og drømme seg bort litt. (Marius om hva han liker med fantasy-sjangeren).
Hvorfor fantasy, hva er greia? “Jeg vet ikke helt egentlig. Det er noe jeg har vært interessert i helt siden jeg så Turtles da jeg var liten. Etter hvert kom Ringenes Herre-filmene og Braveheart, med masse sverd, krig og slik, og det bare økte interessen. I tillegg er jeg glad i norske folkeeventyr, som også ligger tett opp mot fantasy-sjangeren, og som inneholder mange skumle greier,” forteller Marius, og utdyper litt rundt budskapet. “Det ligger nok ikke så veldig mye skjult budskap her, men man kan jo alltids dra det over til en slags kamp mot det onde, mot skumle politikere eller sånn, men det er ikke det som har vært planen. Jeg bare liker eskapisme, vekk fra det kjipe i den virkelige verden, og drømme seg bort litt.”
– Jeg tror at power metal er mer inspirert av europeiske folkeeventyr. Du har kong Arthur-inspirasjonene hvor det er heltene som skal vinne til slutt, og alt det der. (Marius om hvorfor tekstene i power metal ofte er positivt ladet).
Innen den ekstreme metallen er det mye blod og gørr, og ofte er det ondskapen som hylles og trekkes fram, mens innen power metal er det ofte helter som kjemper i det godes navn. Hvorfor er det slik, og vil det komme noen skikkelig onde saker fra deg? “Kanskje det kommer en spin off om Dark Lord,” ler Marius. “Nei, jeg tror at power metal er mer inspirert av europeiske folkeeventyr. Du har kong Arthur-inspirasjonene hvor det er heltene som skal vinne til slutt, og alt det der. Teksttematikken er nok mer knyttet opp mot middelaldersk musikk, og kanskje middelaldersk historie om helter og prinsesser og drager og slikt. For meg så er det viktig med de glade refrengene og få litt positivitet inn i verden, siden det er så mye kjipt ellers.”
Hva kan du så anbefale oss av andre band, gjerne litt ukjente. “Jeg har alltid med meg en del ukjente artister på albumene mine. Siden jeg er ukjent selv, så liker jeg å ta med noen som jeg er venner med, og som ikke så mange vet om, slik at de også kan ta del i dette prosjektet. For eksempel kan jeg anbefale Veonity fra Sverige, de må dere sjekke ut. Og så må jeg selvfølgelig trekke fram broren min sitt band Eunomia. Eunomia er en del av Legend of Valley Doom-universet. Han har på en måte utvidet universet, og synger om historier fra mitt univers, men fra sitt eget land liksom.”
Noe annet du vil si noe om på slutten? “Alle kan subscribe til min YouTube-kanal. Ellers så håper jeg at det går an å spille noen konserter etter hvert, og komme ut til Norges land og spille for alle leserne! Det er mitt store håp!”
Vi takker for et meget hyggelig intervju, og understreker at Part 3 i trilogien herved er en verdig kandidat til årets skive!
The Legend of Valley Doom Part 3 kom ut på Crime Records 7. mai.
Hardcore, du. På overflaten en av de enkleste sjangrene i verden å spille, rent teknisk, men gudhjelpe meg det er sannsynligvis en av de vanskeligste å gjøre spennende. Det kan gjøres bra på mange måter, og en av disse er å følge “reglene” så bastant at utelukkende den allerede innvidde menigheten bryr seg. Elsket av få, men ignorert av de fleste, lissom. Eller det kan dyttes inn elementer av f.ex. metal eller mer fengende saker som gjør at du åpner døra for folk utenfra, men da er det alltid en stor sjanse for at puristene gir fingeren og kaller det utvannet. Det skal faen ikke være lett. Men så har du band som Shevils. På sitt fjerde album gjør de så åpenbart bare akkurat det de har lyst til selv, og det er å være 100% hardcore i attitude, men samtidig tilføre de aller fleste låtene her noe ekstra som gjør at de inviterer nye lyttere inn uten at noen vil føle seg fremmedgjort.
Fra åpningslåta Black Ace får vi et riff som er så rett i trynet, en bass som er så harvende pulserende, trommer som er så drivende og en vokal som er så rå og sinna at det nesten kunne vært gjort etter en regelbok der alle punkter på hardcore-sjekklista er krysset av. Noe som på papiret høres generisk og potensielt kjedelig ut, men som traktert av Oslo-kvartetten bare blir beintøft, og ikke minst når disse ingrediensene får følge av litt ekstra krydder i form av litt deilig skjærende gitarfeedback som et ulmende bakteppe og litt ekstra effekter på vokalen. Vi er i gang! Tittelsporet følger, og atter er det RETT I FJESET PÅ DEG, så du først gisper etter luft. Men midtveis kommer et sånt parti hvor du veit at når dette blir fremført live kommer absolutt alle i lokalet – inkludert dørvakter og barpersonale – til å gå totalt batshit crazy, hoppende og skrikende, inn i hverandre som sprettballer, aggressive og lykkelige samtidig. Dæven, for en utblåsning av en låt! Og der har du kanskje litt av nøkkelen til det deilige med Shevils: den sømløse balansegangen mellom det kaotiske og det nesten strikt kontrollerte. For mye av det ene og det blir rotete, i overkant av det andre og det blir formulaisk. Miracle of the Sun blir ingen av delene.
Albumet er selvsagt fullt av referanser, men Shevils er heller ikke et sånt band som åpenbart har valgt seg ut ett band og stjeler eller låner alt fra disse. Det de gjør er mer i form av nikk – tilsiktede eller ei – i diverse retninger, og dermed kan man fryde seg over å høre litt Helmet her, litt Big Black der, et hint av Melvins, en dæsj Black Flag og en anelse Refused. Selv synes jeg til og med å høre tendenser til Division of Laura Lee på suverene We Failed This World, men det kan like gjerne bare være meg. Jeg digger også at de stadig lar låtene ta nye vendinger underveis, som på det nevnte tittelkuttet og den herlige No More You, som ender opp et helt annet sted enn forventet. Etter denne nesten 5 minutter lange godbiten har de skamvett nok til å dundre løs med albumets korteste låt, den befriende enkle, og nesten allsangvennlige, Wet Soaking Wet. Puh!
Det blir feil å påstå at Shevils tar direkte hensyn, noe den helt vanvittig intense avslutningen av Idiot Task Force demonstrerer så man får både hjerteklapp og tinnitus, men det er en beundringsverdig dynamikk som demonstreres her. Det som kommer av pustepauser underveis er de små lommene av luft som nesten alle låtene inneholder, og selv om man er temmelig utmattet når It Never Ends runder av, blir man aldri så nummen som man kan bli av enkelte skiver innen sjangeren. At man fortsatt sitter og digger på den tiende og siste låta, er et vitnesbyrd om at alt er gjort så veldig riktig, og det er temmelig åpenbart at dette skyldes det faktum at Shevils aldri gjør noe forsøk på å tekkes noen som helst. Denne skiva er et produkt av eksplosiv inspirasjon, og da er det ikke rart at resultatet er et eneste gigantisk fyrverkeri! (8,5/10)
Virkelighetens brutalitet flommer inn i våre stuer, ved hjelp av vår tids favoritt avgud; skjermen. Vi mesker oss med tortur og bestialitet mens vi sitter i sofaen og fråtser i fredagstaco. Kanskje er den brutale dødsmetallen det perfekte soundtracket til denne perverterte tidsalder….
Band som spiller brutal death metal og slam er det få av i Norge, og det har heller aldri vært noen stor fanskare som har heiet fram sjangrene her til lands. Nå skal det i sannhetens navn sies at det kan være ganske stor forskjell på slam og brutal death, men ofte krysser disse sjangrene hverandre på flere områder. For denne journalisten har de siste årene bestått mye av disse to sjangrene, så stor var gleden da det viste seg at The Sickening hadde noe nytt på gang. Bandet fra Møre og Romsdal gav ut debuten, Death Devastation Decay i 2009, og den kan på det sterkeste anbefales for de som liker sin death metal ultrabrutal, blodig og grisete. Som dere kan lese om nedenfor kommer det nå en ny utgivelse, der alle låtene allerede finnes der ute, men som nå blir samlet til en LP. Vi tok kontakt med vokalist Sigve Stjernestøv, som velvillig stilte opp til en smittevernforsvarlig skypesamtale for å fortelle oss om blant annet om The Sickenings nye opus Realm of Putridity.
– Vi kjører en split med oss selv! (Sigve om låtmaterialet).
Vi lar vokalist Sigve Stjernestøv fortelle oss hva som rører seg i sølepytten til The Sickening. “Nå skal vi gi ut! Jeg er såpass koko i hodet at jeg samler på plater, og i så måte syntes jeg det var en skam at jeg ikke har The Sickening på LP. Den eneste måten og gjøre noe med det på er å gjøre det selv, for musikken vi driver med er ganske snever i norsk målestokk, og derfor er det ikke lett å få andre til å trykke opp noe vi vil gi ut. Vi får gitt ut på Sevared Records i USA hvis vi vil det, men det er kun CD, og det som selges der har vi ingen kontroll på. De forrige skivene var gitt ut på Xtreem Music, og der har vi også null kontroll på det som er av salg. Det er egentlig en litt artig sak jeg må nevne når vi snakker om Xtreem Music, for Dave Rotten (fyren bak Xtreem) fjernet meg fra alle sosiale media og gadd ikke å ha noe med meg å gjøre etter at jeg sendte han siste skiva til Grotesque Hysterectomy, et annet band som jeg også har sunget i. Jeg lurte på om han ville gi den ut, men fikk jeg til svar at han aldri kunne tenkt seg å gi ut noe som hadde et slikt cover. Så svarte jeg “Hallo det er jo bare death metal så det er ikke noe vits i å ta veldig på vei for”. Han kuttet all kontakt. Da var han streng med meg gitt! Jeg traff ham igjen i Cardiff da vi spilte der, og da pratet han med oss igjen, så da var det greit. Han hadde tydeligvis glemt alt. Det er noen som lever seg inn i dette vøttu, og tar det helt blodalvorlig. Men ihvertfall, de gav ut de to første skivene våre. Vi fikk Sevared Records til å gi ut EP’en (Sadistic Self Mutilation, 2017), og der hang vi på demoen vår i bakkant. Det som kommer nå, gir vi ut selv, og det er rett og slett de tre nyeste låtene våre, vi er ikke mer produktive enn det, og så tok vi med låtene fra forrige EP (men ikke demolåtene) på B-siden. Så det blir en dobbel EP, rett og slett. Når det gjelder coverarten, gjør vi det enkelt og tar med coverarten fra begge EP’ene, og smekker dem sammen så får de hver sin side. Vi kjører en split med oss selv! Ingenting er spilt inn på nytt, men vi har fått mastret de nye låtene for vinyl, og det er gjort skikkelig. Vi benyttet oss av Ola Langli ved Dream Farm Studio i Surnadal. Han var faktisk med i bandet for lenge siden. Den gamle EP’en ble mastret opp til vinylen, så den skulle passe bedre inn i formatet, inn i lyden, men det er ikke fritt for at det er relativ drøy forskjell i A-siden og B-siden når det gjelder lyd,” forteller Sigve.
– Alt er mye tyngre nå, og har mer “bailla” enn det har vært før. (Sigve om det nye låtmaterialet).
Hvordan er det å jobbe med produktet når det er sånn forskjell i uttrykk og lyd. Har det vært noen tanke om å beine det ut litt? “Nei, vi har gjort det vi har gjort, og laget det vi har laget. På debuten (Death Devastation Decay, 2009) er det jeg som lager lydene, grynter, på andreplata (Sickness Unfold, 2015) er det Pål (Bjerkestrand, gitar, backing vokal) som synger, og jeg kommer inn igjen på Sadistic Self Mutilation og den nye. Vi er fornøyd med produktene slik de er, og går ikke tilbake og spiller inn noe som helst på nytt. Alt er en del av historien vår, og slik vil vi at det skal fortsette å være. Den råheten som er på førsteplata ble kanskje litt tynnet ut på andreplata, men kom noe tilbake på Sadistic Self Mutilation, før vi fant en helt annen groove på de nye låtene. Alt er mye tyngre nå, og har mer “bailla” enn det har vært før. Debuten var “schmokk”, en albue i trynet på alle sammen da den kom ut, for det var ingen andre i Norge som gjorde dette da. Det er vel strengt tatt ingen som gjør det akkurat slik nå heller. Journalistene var ikke helt sikre på om det var grindcore, death metal, goregrind eller hva vi holdt på med. Det var korte konsise sanger uten soloer og fiksfakseri, rett på med alt sammen. Smell dæ i tryne, så er vi ferdige. Neste låt. Det er litt av greia med The Sickening, det er det vi ønsker å være.”
– Jeg hadde tatt kontakt med et lokalt danseselskap, så vi hadde fem jenter som stod og danset foran oss mens vi spilte brutal death metal. Koreografert dans altså, til death metal! (Sigve om liveopptreden).
Både brutal death metal, og dens nære venn, slam, er, som du er inne på, ikke stort i Norge, men desto større ute på kontinentet. Så hvordan har responsen vært? “Ja, den er større på kontinentet, og responsen er også større fra utenlandske fans. Lokalt i Kristiansund spiller vi hvert år, eller hvert skuddår, hvis vi får lov, og da kommer det alt fra 50-200 stk alt etter hvilket arrangement det er. En periode spilte vi på Halloween, noe som var populært for da kunne folk kle seg ut samtidig. Vi dreit egentlig i det med Halloween, men så lenge vi spilte og kalte det et eller annet fikk vi lov til å kjøre, og det fylte opp noen plasser og var litt artig. Vi overrasket Espen (Antonsen, trommer) et år vi hadde en Halloween gig. Jeg hadde tatt kontakt med et lokalt danseselskap, så vi hadde fem jenter som stod og danset foran oss mens vi spilte brutal death metal. Koreografert dans altså, til death metal! Det var veldig artig, og absolutt verdt blikket til Espen da han fant ut hva det var han hadde blitt med på. Han trodde de skulle komme i Halloween-kostymer og se monstrete ut, men de gjorde ikke det vøttu. De kom og danset seriøst,” ler Sigve. “Men vi får en del lokal respons på det vi gjør, og det er jo litt kjekt da. Trondheim har forresten alltid vært reale med oss, bortsett fra konserten vi spilte på Fru Lundgreen i fjor. Tre dager etter at coviden traff Norge. Da kom det ikke mange folk, av naturlige årsaker, fant vi ut i etterkant. Helga etterpå skulle vi spille her hjemme, for å samle opp penger til å dra på tur, siden vi skulle til England og spille den påska. Ble jo ikke noe av det heller. Alt stoppet egentlig i fjor på denne tiden. Så da ble vi hengende, og det var egentlig da vi fant ut vi skulle prøve å gjøre noe selv. Spille inn noen få låter og prøve å gi dem ut for artighets skyld. Vi planla en slags release når samfunnet gradvis begynte å nærme seg åpning, slik at vi skulle få spilt litt igjen. Vi har en fantastisk scene her i Kristiansund, som er åpen og tar imot alle, dømmer ingen, selv om det selvfølgelig er 80- og 90-talls heltene som får mest innpass her også. Men jeg er glad så lenge Åge (Aleksandersen) kommer! Blood Red Throne skulle også komme her og spille i den samme tiden som vi egentlig skulle en tur rundt i Norge med Deception. Det var jo i samme rennet det også, men alt forsvant i coviden,” kommer det fra Sigve.
– Jeg fikk i sin tid skikkelig kjeft av en tidligere bassist vi hadde for jeg sa at alle tekstene handlet om sex og taco, så det måtte jeg bare slutte med. (Sigve kommenterer tekstene).
Tekstene deres er vel litt annerledes enn det Åge har. “Er de det? Joda, det er den tradisjonelle splatter/slasher-tematikken. Jeg fikk i sin tid skikkelig kjeft av en tidligere bassist vi hadde for jeg sa at alle tekstene handlet om sex og taco, så det måtte jeg bare slutte med. Tekstene handler om blod, gørr og bestialiteter, enkelt og greit Men det er jo ingenting av det vi skriver om som kommer i nærheten av det vi ser og får med oss i filmer og slikt. Det var vel en gang i tiden at det var litt sjokkeffekt i tekster, men det forsvant på midten av 2000-tallet. Det er kun fiksjon. Her er det ikke noe som henger sammen med noe annet enn gore og tortur, det ligger i den gata. Det er gamle grøssere og slasherfilmer. Det er ingen dyp politisk mening med The Sickening,” fortelles det tydelig fra Sigve.
– Vi er heller ikke misogynister, her er det full kjønnsnøytralitet. Alle blir lemlestet på lik måte, her diskriminerer vi hverken den ene eller den andre, det er komplett likestilling. (Sigve om tekstene).
For å fortsette litt i samme gata, hvilke inspirasjonskilder ligger til bunn for The Sickening? “Når Espen tidligere har skrevet tekster, har han sittet en god del med historisk dokumentasjon rundt massemorderer og Americas most wanted og slikt. Jeg sovner når jeg ser på tv, men leser en heftig mengde med bøker og der er det mye å hente når det gjelder brutalitet. Beskrivelser man får i bøker over bestialitet er rimelig heftig. Der er det jo legitimt, så da tenker vi det er legitimt å ta det med over i musikken også. Jeg har en sønn på 21 år, som reagerte på at teksten til Hammer Smashed Face (The Sickening covret denne på debutalbumet) lå framme. Jeg sa at den er rett og slett er ganske snill sammenliknet med det vi selv skriver om. Men du nevnte slam litt tidligere, og den sjangeren, uten å snakke den ned, har jo hatt en tendens til å dra ting enda mye lengre i tekstmaterialet enn det vi har. Ta en låt som Midget Fucker (den finner du på Kraaniums Ten Acts of Sickening Perversions), vi er ikke der. Det kan jo hende at det har noe med at vi er litt eldre, og at tre av oss er fedre og har barn, jobber og slikt. Vi driver ikke på med musikk på heltid, vi gjør andre ting også. Så vi har noen sperrer. Dere kommer aldri til å se en musikkvideo med maltrakterte lik og barn og slikt fra The Sickening. Vi er heller ikke misogynister, her er det full kjønnsnøytralitet. Alle blir lemlestet på lik måte, her diskriminerer vi hverken den ene eller den andre, det er komplett likestilling. Når det gjelder musikalske referanser har vi selvfølgelig hørt mye Dying Fetus, Cannibal Corpse, Suffocation, Vile, Deeds of Flesh, ja mye forskjellig. Dette er vel primært Pål og Espens referanser. Mine preferanser stemmer ikke alltid helt overens med sjangeren, men det er altså et bredt spekter av inspirasjonskilder, med mye god gammeldags tradisjonell dødmetall og en del av det amerikanske kjappe.”
Kan du si noe om låtskrivingen? “Ja, det er ikke noe problem. I utgangspunktet er det Pål (gitar) og Espen (trommer) som er fundamentet i bandet. Hvis det er noen som ER the Sickening, så er det dem, sånn sett. Det var de som i sin tid fant ut at de ville ha et sideprosjekt til Slagmark, som de holdt på med da og som var mer oppe i svartmetalgata. Det som ble til overs der, eller riff som gjerne Pål kom på, ble med over til The Sickening. Som regel kommer Pål på riffene og tar dem med til Espen, og så setter de seg sammen og jammer litt. De er veldig tett de to der, så de vet tellingene til hverandre. Det er slik at vi andre vet ikke om de improviserer når vi er på øving, om de har gjort dette før sammen, eller om det er en blanding. Etter hvert, når jeg begynte å bruke hodet mitt, har jeg skjønt at alt handler om telling og alt går i 4-gangen. Det er ikke noe mer hokus pokus enn det. Riffingen til Pål er relativt heftig da, det går fort. Han jobber knallhardt med det han har, før han og Espen setter sammen delene til en helhet, ihvertfall lager strukturen. På de siste tre låtene satt vi alle sammen en kveld, hjem til Espen, og så på en eller annen film og hørte på låtene. Så plottet vi ned noen tekster for å se om det passet, noe det viste seg å gjøre. Til slutt kom Stein Olav (Havnen, bass) inn og la på basslinjene i etterkant, denne gangen. Han bidrar også forresten mye med riff for tiden. Jeg er prisgitt at de andre lager musikken, men når det gjelder vokallinjene har jeg egentlig full råderett Når det er sagt så kjenner vi hverandre så godt at jeg vet sånn ca hvordan de ønsker at det skal være. Det er selvfølgelig fullt demokrati mellom oss, så alle kan komme med ting som de ønsker. Men så langt treffer vi veldig godt. Det er veldig god stemning innad i bandet, og det er en fin gjeng å jobbe med.”
– Smell dæ i tryne, så er vi ferdige. Neste låt. Det er litt av greia med The Sickening, det er det vi ønsker å være. (Sigve beskriver musikken til The Sickening).
Hva så med valgmulighetene, Sigve, kommer det flere forskjellige utgaver av LP’en? “Neida. Det kommer kun en utgave, men 20 eksemplarer kommer med maske. Vi har trykt opp 20 gassmasker som kompisen min kaller det, altså ansiktsmasker med The Sickening-logo på. Det er jo litt eksklusivt, siden det ikke vil bli trykt opp flere. Det vil også bli mulig å kjøpe med t-skjorte, med enten hvit eller rød logo. Disse trykket vi selvfølgelig opp til den omfattende turneringen vi skulle gjøre i fjor. I tillegg har vi flust av gamle CD’er vi håper å bli kvitt. Plata er trykt opp i 200 eksemplar og that’s it. Det blir ikke flere. Ihvertfall ikke hvis vi må betale!”
Hvordan er det så med ny musikk, og med tanke på at det musikalske uttrykket har endret seg en del over årene, har dere funnet fram til det uttrykket dere kommer til å bygge på videre? “Joda, ny musikk holder vi på med fortløpende. Men det tar tid, vi har det ikke travelt. Vi skynder oss langsomt med The Sickening, rett og slett. Vi ser ikke for for oss at vi skal springe rundt slik som Blood Red Throne gjør. Vi kjenner dem veldig godt, og vet hvor mye de holder på, sånn er det ikke hos oss. Når det gjelder uttrykksform, så er det dere hører på de tre nye låtene der vi er akkurat nå. Det er det uttrykket vi ønsker å rendyrke når det kommer mer. Akkurat når nytt materiale foreligger, vet jeg ikke. Jeg er prisgitt de to som setter sammen låtene, og jeg vet at de har flust av riff som henger løst og som må settes sammen. Noe er vel så godt som snekret sammen, forresten, men det er ikke noe mer klart utover det nei.”
Nå er vi kommet fram til anbefalingen. Anbefal oss et band du mener fortjener større oppmerksomhet, eller som du tenker folk bør sjekke. “Oi, det er litt vanskelig å svare på. Jeg spiser musikk som andre folk skifter undertøy, og da i alle stiler og sjangre. Jeg har et rom her med snart 4000 plater, og alle sjangre er representert. I dag har jeg hørt på alt fra White Death til Vandenberg, Living Colour og Lisa Ekdahl. Jeg er så gammel jeg vøttu, at Jethro Tull, Napalm Death og Iron Maiden er mine tre favorittband. Så hvis noen spør meg om å anbefale noe nytt nå, så svarer jeg Napalm Death, selvfølgelig! Men, skal vi se, Deception er tøft, de fortjener å nevnes. Følg med på utgivelsene til Duplicate, de har en del spennende. Akkurat nå sitter jeg og graver meg ned i svartmetall av en eller annen grunn. Gjendød, ja du verden, Gjendød. Gjendød fra Trondheim, de må dere sjekke ut. De finnes ikke på spotify, men på youtube, og på plate. Det er svartmetall, og er beintøft. Det er Berlevåg og Knatten, fra blant annet Laserguys, Perished og Endwarfment. Jeg lurer på om de har tatt opp musikken med to eller tre kassettspillere i rommet. Det er på det nivået, men de får det til! Det er så mye bra musikk. Folk må bare hive seg ut og spise det opp.”
Noen siste ord på tampen? “Nei, trur itj det. Bare få med at folk ikke må være så snevre i sjangeren sin. Lær dere å like musikk i den breie linja, og ikke heng dere opp i sjanger. Det er litt viktig. Jeg spiller i folkrock band, Tom Waits-coverband, punkband, dødmetall og svartmetall. Man må bare åpne opp. Det som er så fint med death metal, er at det ikke er noen uniform. Du trenger ikke gå i svarte klær, du kan faktisk gå i en lilla shorts og komme unna med det. Det er sånn det må være. Det finnes noen grupperinger rundt omkring i landet vårt der det er noen som sitter og definerer hva som er riktig og ikke riktig. Jeg har aldri klart å henge meg på det. Jeg synes det er mye tøff musikk fra de fleste sjangre,” avslutter Sigve. Og akkurat det siste poenget her, stiller vi oss definitivt bak!
Marius Danielsen Legend of Valley Doom, Pt.3 Crime Records
Så er omsider Norges ubestridte metal-ridder, Marius Danielsen, ute med sitt siste epos i Legend of Valley Doom-trilogien. Det er tydelig at Danielsen her har forsøkt å virkelig sette kronen på verket med en heseblesende og storslagen avslutning. Du kan nærmest kjenne lukten av blod. Med andre ord er det også her relativt høy sverdføring i likhet med forløperne Pt.1 & Pt.2. Danielsen har fått med seg en rekke dyktige gjester også på denne skiva, og gamle ringrever som blant annet Ralf Scheepers, Jennifer Batten, Arjen Anthony Lucassen og Tim “Ripper” Owens drar ikke akkurat ned kvaliteten. Likevel er det en annen nordmann som bidrar på albumets beste spor, March Into the Storm, og det er Bernt Fjellestad kjent fra blant annet Guardians of Time og Susperia. Men naturligvis er det hjernen og motoren bak det hele, Marius Danielsen, som står i sentrum, og han kan virkelig svinge med tryllestaven.
Det hele låter selvfølgelig veldig pompøst, men aller viktigst er at han klarer å fortelle en historie med musikken og skape en god dynamikk i låtene. Som de fleste vet eller har skjønt, foregår dette i fantasy-metal landskapet eller power metal med stor P om du vil. Et landskap det er fort gjort å gå seg vill i eller bli spist opp av sultne orker/anmeldere. Det unngår Danielsen med bravur. Låtene er særdeles godt komponert og oppbygningen er upåklagelig. Uten å namedroppe for mange band er det en selvfølge å nevne Rhapsody og Avantasia som en pekepinn for de som måtte trenge det. Likevel synes jeg Danielsen har klart å lage noe som låter litt særegent, og jeg har hørt mye opp gjennom årene innen genren som lukter orkedritt. Denne skiva lukter mer blodig slagmark akkurat slik det skal gjøre. Uten tvil en skive du bør sjekke ut om du likte de to foregående og/eller om du trenger Ringenes Herre i lydformat. (7.5/10)
Hva er så dette? Joda, dette er ingen ringere enn en kar ved navn Adrian Bjerketvedt fra Sarpsborg som for meg er et totalt ubeskrevet blad. Etter tips fra en gammel ringrev i bransjen ble jeg bedt om å sjekke ut denne karen, og det er jeg jaggu glad for. Adrian har til alt overmål gitt ut en instrumental-skive som er en tidsreise tilbake til 80-tallet og institusjonen Shrapnel Records. Sistnevnte huset blant annet store gitarhelter som Vinnie Moore, Tony MacAlpine, Jason Becker, Paul Gilbert og Marty Friedman. Og det er utvilsomt her Adrian har hentet sin inspirasjon fra, i tillegg til en god dose Joe Satriani. Bortsett fra at Adrian utvilsomt innehar en fantastisk teknikk, er kanskje det mest imponerende hans teft for melodier. For gjennom albumets 8-låter kjedet jeg meg ikke et eneste sekund. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg til tross for å være en ihuga fan av diverse shreddere kan gå lei, og bli litt for svett i ørene etter noen låter med heftige fraseringer og arpeggioer.
Her følger Adrian i nevnte Moore og Satriani sine fotspor med melodiøsitet som grunnelement. Riktig så imponerende i all sin prakt, og spesielt låtene Euphoria, Inspiration og Unattached gjør et kraftig og positivt inntrykk. Det er ikke lett å hoppe etter gamle mestere, men det gjør altså Adrian til nesten tjue i stil. Nå skal det også sies at dette ikke er revolusjonerende innovativt, men det trenger det heller ikke være. For når du klarer å gjennomføre det på en slik delikat og imponerende måte er det ikke annet enn å ta av seg hatten. Når i tillegg produksjonen låter dynamisk, balansert og autentisk (Mike Varney), da er det også bare å bøye seg i støvet. Selv om markedet for denne type musikk i Norge er forholdsvis lite håper jeg virkelig at Adrian får den oppmerksomheten han fortjener med dette brilliante albumet! (8/10)
