King of Kings er en tittel som først og fremst gir meg assosiasjoner til Manowar, men nå har Leaves’ Eyes tatt tittelen tilbake til Norge med denne sagaen om Harald Hårfagre. Og bandet, naturligvis med Liv Kristine i spissen, er raske med å sette stemningen. Dette høres urnorsk ut, men med keltiske elementer fremstår det også nesten litt eksotisk ut. Viking-metal er jo en sjanger i seg selv, men dette er likevel noe mer, ikke minst på grunn av Liv Kristines sarte, men likevel sterke stemme som er i fin kontrast til lydbildet og brølingen til Alexander Krull. I tillegg har de fått med seg Simone Simmons fra Epica og Lindy-Fay Hella fra Wardruna på hver sin låt. Nå er det bare å kvesse sverdet og bli med på tokt! Anbefales med eller uten mjød. (7,5/10)
IRON MAIDEN BEKREFTER KONSERT I NORGE DEN 15. JUNI 2016!
Ingen ringere enn rockelegendene Iron Maiden, i disse dager høyaktuelle med dobbeltalbumet The Book of Souls, som gikk til topps i hele 40 land, tar turen til Norge og Telenor Arena i sin Boeing 747-400 jumbo jet ”Ed Force One”. Bak spakene sitter bandets vokalist Bruce Dickinson, mannen som skal fly band, crew og utstyr verden rundt i forbindelse med deres kommende turné ”The Book of Souls World Tour”. Iron Maiden skal til neste år besøke hele 35 land.
Billetter til den etterlengtede konserten går i salg tirsdag 27. oktober kl 09:00, via: www.livenation.no og www.billettservice.no. Som vanlig vil bandet avholde forsalg for sine fanklubbmedlemmer. Ytterligere informasjon om dette finnes på: www.ironmaiden.com, sammen med annen informasjon om hvordan man kan delta i konkurransen ”First to the Barrier».
Ny fet låt fra canadiske Monster Truck, hentet fra deres andrealbum, som slippes tidlig neste år på Mascot Records! Bandet, som har vunnet flere Juno-priser i hjemlandet, teller Slash og Mike Inez (Alice in Chains) blant sine fans, og en lytt på Don’t Tell Me How to Live gjør det enkelt å skjønne hvorfor!
Sólstafir + Mono + The Ocean Vulkan Arena, Oslo 13.10.2015
The Ocean
Først ut denne kvelden var tyskerne i The Ocean (7/10). Med svært god tilbakemelding på siste album, Pelagial, var det bare å gjøre seg klar der bandet sparket ifra med de to første sporene på skiva. Det er ikke tvil om at samtlige i bandet er dyktige, men noen steder ble det mindre samspill og mer fokus på hvert sitt. I tillegg hørtes Loïc Rossetti tidvis sliten ut under clean-partiene, og ubalansen i lyden mellom samplet instrumentell lyd og livemusikk ble påfallende skjev. The Ocean er uansett flinke folk som liker å spille, og ga oss en fin start på helaftenen på Vulkan.
Mono
Deretter var det klart for de anerkjente post-rockerne i Mono (9/10), og her var det bare å ta av seg hatten fra første sekund. Det var intet annet enn imponerende å se – og ikke minst høre – hvor god kontroll hele bandet hadde over effektbruk, elektronikk, eget instrument og samspill på samme tid. Bandets grunnlegger, Takaakira Goto, er uten tvil en svært dyktig gitarist som skaper et unikt lydteppe som henger over konserten, der musikken blander støy, ulike klanger, vakre melodier, følelsesladd innlevelse og svært kontrasterende dynamikk. Med låta Kanata midt i settet var det ingen tvil om at Mono leverte noe stort denne kvelden.
Eneste pirk går ikke på bandet selv, men på at lydmannen burde hatt litt ris. Lyden burde vært skrudd tyngre og kontrastene burde fremkommet bedre. Dette gjorde blant annet at publikum på et tidspunkt trodde konserten var slutt før tiden, noe som trakk ned. Denne faktoren var allikevel ikke nok til å påvirke helheten, for MONO ga alle oss som var til stede på Vulkan en topp konsertopplevelse.
Sólstafir
Det er ikke til å stikke under en stol at Sólstafir (9,5/10) står fram som unike på alle måter. Etter den ene gode albumtilbakemeldingen etter den andre, herunder fjorårets suksess Ótta, stod forventningene som tente lys der islendingene entret scenen. Etter mye drama dette året skulle det også bli spennende å se hva de hadde å by på med Hallgrímur Jón Hallgrímsson bak trommesettet.
Akkurat som sist, så skuffet ikke Sólstafir det grann. De hjemsøkende, raspende skrikene til Aðalbjörn Tryggvason ljomet gjennom rommet på intet annet enn perfekt vis, mens spillingen helt klart var på topp hos samtlige av de andre medlemmene; blant annet hadde Svavar Austmann tydelig en svært god dag bak de fire basstrengene sine. Låtmessig stod Ótta og Ljós í Stormi fram som kveldens høydepunkt.
Sólstafir
Addi forsøkte seg også på å snakke norsk, og sjarmerte alle med en noe gebrokken, dog korrekt norsk, der han var glad for å være i landet og håpet vi ville høre mer: ”For en gang var vi også nordmenn. Vi har bare bodd på Island noen år. Så gi meg et skrik, nå – Iron Maiden style!” Med karisma, dyktig spilling, god kommunikasjon med hverandre og publikum, samt en god dose innlevelse, leverte Sólstafir som søren og skapte en flott avslutning på Vulkan denne kvelden.
Svenske Deville er et nytt bekjentskap, som alle fans av fet riffbasert hard rock bør sjekke ut! Bandet befinner seg for tiden på turné i Europa sammen med Mustasch, og det er bare å håpe at de etter hvert tar turen hit til Norge også. Vi kan her tilby en smakebit på bandets kommende album, Make It Belong To Us, som slippes 13. november på Fuzzorama Records, i form av den deilige rockeren Chief!
Bandets Andy Bengtsson sier følgende om låta:
“ Chief er en rett framm Kyuss/Entombed-riffende jævel med deler inspirert av band som Kvelertak og rock n´roll. Det er egentlig dét. Ingentin å tenke på der. Låta funker bra både live, og på plate, sammen med de andre låtene i settet. Den er en av de få uptempo-låtene på albumet, og kanskje den enkleste å ta ved første lytt. Den er egentlig ikke representativ for albumet, siden det er langt mer variert, og består av progressive og metal-influenser som vi ikke har gjort så mye av tidligere.”
Et av Islands særeste band (og det sier ikke lite) besøker Oslo og Vulkan Scene i kveld. Bandet blander metal, psykedelia og hard rock med islandske stemninger, iført cowboyhatter og slips. Høres ut som noe det ville vært for dumt å gå glipp av, ikke sant?
Sólstafir har med japanske Mono og tyske The Ocean som supportband.
Dørene åpner 20.00, billetter 320,- pluss avgift. 18 år leg.
Danko Jones (7/10)
Mannen som kaller seg the Mango Kid var tilbake i Oslo, og tilbake der han hører hjemme, på Rockefeller. Sist han spilte på huset var under 25-årsjubileumet til Rockefeller, og den gang spilte han på John Dee. Skjønt, han kunne vel strengt tatt spilt der denne gangen også, da balkongene var stengt av, og det på ingen måte var fullt nede på gulvet. Men, de som var der fikk akkurat det de hadde betalt for: store doser testosteronbefengt rock, og en passe cocky frontfigur. De kjepphøye små-talene mellom låtene har ikke forandret seg så mye de siste åtte årene, men for en som aldri har sett dem før funker det sikkert fortsatt, det er jo publikumsfrieri på høyt nivå. Konserten forløp seg som en hitparade, og jammen gikk det unna, 22 låter på en drøy time er vel nok til å bryte en og annen fartsgrense. Materialet var godt spredd utover karrieren, og selv om de nye låtene skled greit inn, var det helt klart de gamle slagerne som skapte mest liv blant publikum.
Vi fikk selvsagt Play the Blues, Lovercall, Invisible, allsang på First Date, og til tross for at Danko selv hadde glemt introriffet til Code of the Road og dekket over det minuttet han trengte på å huske det med litt ekstra preik, satt også den som ett skudd da de kom i gang. Det hadde også sneket seg med et par coverlåter i settet i form av Misfits’ Die Die, My Darling og Thin Lizzys Are Your Ready?, som begge passet bra med Danko Jones sitt lydbilde. Danko og hans makker JC på bass har jo vært med siden starten, og selv om bandet har like høyt forbruk av trommiser som Spinal Tap (bandets syvende og nåværende, Rich Knox, har vært med siden 2014), låter det både tett og fett. Helt til slutt fikk man den sedvanlige avslutningen med Bring On the Mountain, med hans sedvanlige tale om hvordan alle som har gått mot ham gjennom livet kommer til å stå i bunnen og se opp mot toppen der han står, hånd i hånd med de døde rockeheltene våre. Det triste med denne talen er jo at heltene stadig blir flere, men heldigvis er Danko selv så absolutt i live og kommer nok til å levere «simple 12-takters blues soloer» til høyresiden av publikum, og «powerchords som du lærer første dagen på gitarkurs» til venstresiden av publikum i flere år til.
Bildegalleri:
[espro-slider id=1515]
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
Canadian drugstore viagra beste viagra canadian pharmacy viagra takes paypal
Her er fjerde smakebit fra den kommende Bloodlights-EPen Somebody Else’s Nightmare, som er ute nå! Og er du klar for en skikkelig god dose deilig norsk rock, skaffer du deg denne, samt de nyutgitte Gluecifer-albumene som også er ute på vinyl i dag!
Så var endelig kvelden kommet for et av musikkhistoriens beste klassiske rockeband i ordets rette forstand, nemlig Y&T. Amerikanerne har inspirert så mange andre storheter siden oppstarten for vel 40 år siden at det ikke er vits å ramse opp engang. Ikke bare var dette bandets eneste konsert i Norge i år, men det begynner også å bli en stund siden de var her sist.
Humbucker
Som oppvarmingsband var det ikke overraskende Humbucker (7.5/10) som var de heldige utvalgte. Sauherads store sønner har gjort seg bemerket både gjennom strålende plateutgivelser og energiske liveopptredener, og rent musikalsk befinner bandet seg godt innenfor nedslagsfeltet for klassisk rock. Med andre ord et godt valg av oppvarmingsband, og Humbucker leverte et til dels forrykende sett. Nok til at de fleste i publikum både fikk opp adrenalinet og rockefoten i gang, undertegnede inkludert. Det kan være en utakknemlig jobb å varme opp et godt voksent og kresent publikum, men Humbucker lot seg ikke affisere av dette, og jeg er rimelig sikker på at de klarte å kapre seg noen nye fans.
Dave Meniketti, Y&T
Så var det endelig klart for Dave Meniketti & co. Det skal sies at undertegnede er en relativt stor fan av Y&T (8/10), og det er ikke til å stikke under en stol at det er en utfordring å gi en fullstendig objektiv skildring av konserten. Men vi fikk det vi kom for, og det ble selvfølgelig en aldri så liten greatest hits-konsert med klassikere som Black Tiger, Dirty Girl, Mean Streak, Contagious, Summertime Girls, Rescue Me og så videre. Det er lett å bli nostalgisk for en voksen mann når riffet på Mean Streak løftes ut i salen. Tankene går tilbake til gutterommet og en sliten kassettspiller med sprengte basselementer. Y&T leverte et upåklagelig sett, men alderen begynner naturlig nok å sette sine spor. Det låter ikke like friskt som i “gamle dager”, men hva annet er det å forvente av gråhårede menn som har vært på veien i førti år. Men når Y&T strutter av spilleglede slik de gjorde denne kvelden og leverer tidløse klassikere nærmest på løpende bånd, er det bare å reise hjem med et stort smil om munnen med bekreftelsen om at gamle helter ikke ruster.
23. oktober slippes en splitt-utgivelse med japanske Mono og tyske The Ocean, som for tiden turnerer sammen. I den anledning kan du her streame The Ocean-låta The Quiet Observer, en tretten minutter lang tripp inspirert av Garpard Noe-filmen Enter The Void. Bandene spiller i Oslo 13. oktober sammen med Sólstafir!
Mono, The Ocean and Solstafir live:
12.10.2015 DK Aarhus Voxhall 13.10.2015 NO Oslo Vulkan Arena
14.10.2015 SE Stockholm Debaser Medis 16.10.2015 FI Turku Klubi
17.10.2015 FI Helsinki The Circus
18.10.2015 RU St. Petersburg Zal Ozhidaniya 19.10.2015 RU Moscow Volta
21.10.2015 LT Vilnius New York
22.10.2015 PL Warsaw Proxima
23.10.2015 DE Berlin Heimathafen
24.10.2015 NL Leeuwarden Romein (Into The Void) 25.10.2015 BE Antwerp Trix
26.10.2015 DE Cologne Live Music Hall
27.10.2015 DE Wiesbaden Schlachthof
28.10.2015 DE Munich Backstage
29.10.2015 I Bologna Locomotiv
30.10.2015 I Mezzago Bloom
31.10.2015 F Lyon CCO Villeurbanne
01.11.2015 ES Barcelona Bikini
02.11.2015 F Toulouse Le Metronum
03.11.2015 CH Lausanne Les Docks
04.11.2015 CH Zürich Harterei
05.11.2015 F Paris Trabendo
06.11.2015 UK London Electric Ballroom 07.11.2015 UK Leeds Damnation Fest
08.11.2015 Gr Athens Fuzz Club
09.11.2015 Tr Istanbul Garajistanbul
Det amerikanske hardrockbandet Y&T besøker Vulkan Scene i kveld, og får du fot av klassisk rock bør du ha vett til å innfinne deg her.
Dave Meniketti & co har holdt på i over 40 år og skrevet låter som Summertime Girls, Mean Streak, Forever og Lipstick & Leather inn i rocke-krønikene, og bandet er klare for en energisk opptreden på Vulkan Scene. NB: Dette er den eneste konserten i Norge!
Etter konserten blir det meet & greet og signering, så husk vinylplatene dine.
Billett: 320,- + avgift, dørene åpner 20.00. 18 år leg.
Crippled Black Phoenix, frontet av Justin Greaves fra Electric Wizard, legger i november ut på turné, og 16 desember legger de turen innom John Dee! I denne anledning slipper de en ny EP, titulert New Dark Age Tour EP 2015 A.D., og vi kan her presentere første smakebit fra denne, i form av låta Spider Island!
Greaves har selv følgende å si om det kommende slippet: «Our ‘New Dark Age Tour EP’ represents a new chapter in the CRIPPLED BLACK PHOENIX history. I feel like it is time to be truly free of industry and personal bullshit. It also connects what we have gone through as a band with what is going on in the big wide world. It really feels as if we are living in a new ‘dark age’. Religious and political oppression, the population being fed constant untruths – all of this reminds of the priests in the middle ages telling folk about dog-headed monsters living in the woods, but if you repent and join the church, they will protect you. The song ‘Spider Island’ is more personal. There I mentally put all the bad people… recently there have been a few people, who need to go to Spider Island and live a life of torture along with all the other scumbags, who cling to power in the world.»
Etter flere høydare fredagen, var det vanskelig å se for seg at dag 3 kunne tangere. Men med friskt mot snublet jeg inn på Main Stage kl 1800 og fikk bivånet Nergard (9/10). Bandet er Andreas Nergårds prosjekt, og det var knyttet en god del spenning til kveldens første melodiøse metalband. Men her kan all tvil føyes til side, for dette viste seg å være kanskje den koseligste konserten på hele festivalen. En episk intro setter stemninga før en gjeng streite gutter entrer scena, etterfulgt av en glisende vokalist. Til sammen er de åtte på scenen, hvis du tar med to korjenter, og det gjør sitt for at det visuelle blir massivt og helhetlig. Musikken kan ikke sies å være nyskapende, selv om Nergard fyller inn med morsomme trommetvister. Det er mykt og melodiøst, men du verden for en spilleglede. Vokalisten fleiper mellom låtene, gjør grimaser, henviser seg til publikum og det brer seg lett humring utover salen, og dermed er stemningen satt. Opptredenen faller godt i smak og med tre gjestevokalister, ble det også svært variert. Sett bort fra at vokalen var litt lav iblant, var det heller ikke noe å utsette på lyden.
Tankard
Nesten før det stilnet på Main Stage, rølpet Tankard (8/10) avgårde på Second Stage. Og for de som hadde funnet det avslappende og lettfattelig på Nergard, ble de brått rykket ut av transen og sugd inn i Tankards øl-univers. Det er vel en underdrivelse å si at så lenge tema er “øl”, så blir stemningen god. Så på mange måter var det begrenset hvor mye Tankard og co faktisk måtte jobbe for engasjement salen viste. Gutta er gamle som fy, men de gav av seg selv hele vegen. Også her hang fleipene løst, og dette blandet med Gerres frenetiske flashing av ølmagen sin, ble underholdningsverdien stor. Men misforstå ikke, vi fikk levert et sterkt sett med rett fram thrash av høy kvalitet. Lyden var god, men kun en gitarist blir fort litt spinkelt når soloene setter i gang. Pluss til Gerre for dansing med publikummer på scenen!
Susperia (7/10) har bygd seg opp et habilt navn rundt om på kontinentet, og har blitt godt kjent i Norge gjennom opptreden i Melodi Grand Prix. Personlig har jeg litt problemer med guttas melodiøse thrash, men når de drar på med de tyngste riffene sine er det vanskelig å ikke like det man hører. Jeg noterte meg at gitarene med fordel kunne hatt mer tyngde når de først dro på. I tillegg hørtes vokalen flere ganger litt småsur ut, og det manglet litt på engasjementet. Men ellers var det greit gjennomført. Det var bra oppmøte, og bandet fikk god nok tilbakemelding på at mange setter pris på det de gjør.
Tilbake på Second Stage var det duket for norsk black/thrash, og da langt ifra den glattpolerte utgaven. For er det noe Aura Noir (8/10) kan, så er det å spille ubehøvla og ekstremt. Bandet er heller ikke kjent for å framstå som ydmykhetens ambassadør, og det fikk vi nok en gang demonstrert ved at det tok lang tid før de sa noe annet enn å klage på lyden. De hadde forresten rett i saken, for feedbacken var plagsom. Men ting tøyde opp, og nok en gang ble vi innviet i kveldens tema: Vitser. Og da i form av en hestevits. Supplert med småsure morsomheter så det ut til at de fleste koste seg godt over gjennomsnittet. Gutta på scenen er veteraner i gamet, så det er lite å utsette på selve spillingen, og det var herlig å gå fra spinkle gitarer på Susperia, til dominerende beist av gitarer på Aura Noir. Ikke den beste konserten jeg har sett av Aura Noir, men helt greit.
Overgangen fra Aura Noir til Korpiklaani (9/10) var forvirrende stor. Men Korpiklaani har ikke fått sitt renommé ufortjent og det tok ikke mange sekunder før finnene trollbandt oss inn i sin mystiske fokemetal. Det pøses på med tunge, men også lekne gitarriff, herlig kombinert med trekkspill og fiolin, og det treffer tilsynelatende publikum rett i hjertet. Bandet ser ut som de kommer rett fra skogen og vi får servert joik og folkeinspirert dans og krumspring. Humøret påvriker publikum som både danser, hopper og roper, og det er morsomt å se hvordan bandet får til å skape en symbiose med salen. Scenen er pyntet med rekvisita og bandets utkledning og framtoning får det hele til å føles som om å være på et teater. Lyssettingen er massiv og det er overraskende lyst i hele lokalet, noe som gjør det hele veldig lystig og komfortabelt. Også her var lyden god, så de som ikke likte konserten liker enkelt og greit ikke sjangeren.
Primordial
Jeg har alltid hatt litt problem med Primodial (10/10) på skive, så for egen del var det litt lunken innstilling til de irske forkjemperne. Men mine forutinntatte holdninger ble knust og lagt død for evig. For en opplevelse! En keltisk intro definerer konteksten før vokalist Nemtheanga skriker: “We are from the Republic of Ireland. Are you with us? Than raise your fists!” Publikum roper og reiser hendene i været, og så setter det i gang. Det er så utrolig stemningsfullt og malerisk at det føles som det vanskelig kan være noen plass det er mer komfortabelt å være enn på Second Stage i kveld. Bandet leverer et knallsterkt sett, og at Nemtheanga er en ypperlig frontfigur kan umulig bestrides. Med liksminke, blod, isønderrevne klær og et intenst ansiktsuttrykk massesuggeres vi alle inn i hans og resten av Primordials univers. Komplettert med bra lyd og etterhvert dunkel lyssetting, var det lite å sette fingeren på. Ut ifra massenes reaksjon, var det flere enn undertegnede som opplevde stortid i kveld. Fy flate!
Kveldens avslutter på Main Stage var nok et finsk band, og nå snakker vi et band med 30 års fartstid; Stratovarius (7/10). Liker du power metal, liker du Stratovarius. Sånn er det bare. Åpningskuttet var, ikke overraskende, førstesingel fra nyskiva; My Eternal Dream. Den fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. Det var en grei vandring i bandets historie, men med 15 skiver ute så er det selvfølgelig vanskelig å få med alt gullet. Selv om salen tidvis kokte under flere av slagerne, ble det en litt skuffende opplevelse. Timo Kotipelto virket uinspirert og gav veldig lite av seg selv. Flere ganger hørtes det nesten ut som at han snakket i stedet for å synge, og det var veldig lite punch i vokalen. Det at han ikke kommer opp på de høye tonene, (f.eks på Save Our Souls) er forståelig når alderen øker, men likevel var det dessverre frontfiguren som ødela for resten av bandet i kveld. Heldigivs for Stratovarius har de så mange diamanter i katalogen at det likevel var en grei opplevelse.
Sånn alt i alt har TMF 2015 vært en spektaktulær opplevelse. En metalfestival på et fint hotell har vist seg å fungere kjempebra, selv om det også kanskje kan virke dempende på et publikum som er vant med helt andre arenaer for rendyrking av sin lidenskap; metal. Det meste har fungert glimrende, på tross av at Third Stage har hatt sine kapasitetsutfordringer siden det lokalet som var tiltenkt ikke ble tilgjengelig og man måtte ta i bruk kantinen (!) på Lerkendal. Flere av banda som spilte på akkurat den scenen kunne med fordel hatt et større lokale. Ellers har Main Stage og Second stage funka veldig godt, med god lyd og god plass. Vrimlearealene har også vært ettertraktet mellom slagene, og har skapt en sosial og fin arena for å slappe av og treffe folk. Det er har vært en festival med en enorm bredde med tanke på sjanger, og selv om mange kanskje hadde ønsket en tydeligere profil er det fint å ha en festival som har et så variert program som TMF. Cred til gjengen bak festivalen, med Eirik Tiller i spissen, for en knakende god gjennomføring! Up the Irons fra Metal Hammer Norway!
9. oktober slipper Bloodlights sin nye EP ”Somebody Else’s Nightmare”, digitalt og på vinyl. Her hos Metal Hammer Norway lader vi opp med en videodagbok der bandet presenterer videoer til noen av de nye låtene sine. Dette er den andre av disse, New England!
Det er definitivt spesielt å komme inn på et hotell og se det bli forvandlet til en gjennomført metalfestival. Men slik er det på TMF!
Crucified Barbara (Foto: Vidar Alvik)
Første band ut på Scandic Lerkendal var Crucified Barbara (7/10), og etter en lystig intro fyrer de løs med suggerende rockeriff. Det låter tungt og profesjonelt,og hintene til stoner er tydelig til stede i de korsfestedes blanding av rock og metal. Det starter sprekt, og trangen til hodenikking er påfallende. Selv om det ikke akkurat er noen ekstase blant publikum er det likevel grei respons. Jentene (og gutten) holder ingenting tilbake og de skal ha for engasjement. Men utover settet faller interessen og det hele ender opp til å bli en standard rockopplevelse uten de helt store høydene. Lyden er god, volumet behagelig og Second Stage viser seg å være av passende størrelse for et band som Crucified Barbara. (Lars Bremnes Ese)
Første bandet ut på 3rd stage er Tellus Requiem (7/10). 3rd stage er den minste scenen på årets Metal Fest. De starter kvelden med teknisk instrumentalisme på høyt nivå, tydelig inspirert av klassiske progmetal band som Dream Theater og Fates Warning. Bandets nye vokalist Rob forteller at han har vært ønsket lenge av gutta i TR som vokalist, men at det ikke har passet å samarbeide før nå. Rob introduserer låta Twilight Hour som gir konserten en klar stigning. Nå begynner salen å fylles, og publikum er med. Bandet er nå varme i trøya, og er tydlig spillesugen. Noe overrasket ble undertegende over manglende keybordist som hørtes, men ingen så. Dette må TR ha løst med trigging eller blitt kontrollert av lydmann. Bandets nye singel, My Deception, er neste låt, og vokalist Rob introduserer låten som følger: ”time to enter the paradise of eden and burn it down.” Bandet er samspilt og briljerer på sine respektive instrumenter. Bandet har et etnisk uttrykk med bruk av sigøyner-skalaen, som gjør at bandet skiller seg ut fra andre progmetal band. Bandet avslutter med låten Invictus, som publikum vet å sette pris på. TR hadde denne kvelden fortjent å stå på en større scene. 3rd stage er et smalt konsertlokale med lite sikt for publikum, og for lav scene. Men stemningen ved konsertslutt er god, og publikum rusler tydelig fornøyd ut av lokalet. (Kato Holgersen)
Det geniale med festivalens Main Stage og Second Stage er at de er i det samme konferanserommet, bare halvveis atskilt av en skillevegg. Så når Evile (8/10) går på er det nesten bare å snu seg og finne seg en plass. Britene smeller til med et forrykende sett som går rett hjem til publikum. Med fire skiver på samvittigheten har de mye å by på og vi får levert bein-i-nesa-thrash med flyst av referanser til gamle storheter som Slayer, Metallica, Exodus og Metallica. Bandet er på sitt beste når det går i full pinne, og da sverger jeg på at det lukter svidd gummi under sålene på de oppmøtte. Når de derimot roer ned og prøver seg på det mer melodiøse, så blir det så tett opp til Metallica at det blir litt for mye. Det låter tight som rakkern, og sett bort fra at trommene var litt lave i starten, var lyden krystallklar. Når vokalisten i tillegg sympatisk roser de frammøtte og festivalen gjentatte ganger så er det vanskelig å ikke la seg rive med. Ikke noe nyskapende, men noen ganger er en hyllest til de gamle enkelt og greit nok! (Lars Bremnes Ese)
Betraying the Martyrs (Foto: Vidar Alvik)
Så var det duket for denne journalistens hovedband på TMF; franske Betraying The Martyrs (9/10). Med en svulstig start som inkluderte et enmannsshow av trommissen, tar det helt av! Hele bandet entrer scenen, og med betongmarinerte breakdowns røsker de tak i fundamentet til stakkars Scandic. Bandets unisone krumbøyde deathcore-dans appellerer til publikum, som uten blygsel responderer instinktivt. Lyden er tidvis litt for grøtete til det komplekse lydbildet, men dette bedrer seg utover settet og gjør at detaljene etter hvert blir tydligere. Med en verktøykasse fullastet med sjutstrengers gitarer, sekstrengs bass, doble basstrommer, ren vokal, gryntevokal og stakkato breaks er det ikke rart at det tar av. Bandet har publikum med seg hele vegen, og selv om det tok lang tid før vokalisten fikk overbevist oss om at en circle-pit var det rette svaret for kvelden, så skjedde det til slutt. Dette var en intens opplevelse! (Lars Bremnes Ese)
Etter å ha ruslet opp til Third Stage og overvært noen tekniske problemer, kunne vi la et utålmodig Hellish Outcast (9/10) øse sin vrede over Trondheim by. Bergenserne gav ut en av de feteste skivene i 2014, Stay of Execution, og vi fikk serverte en buffet fra nevnte skive samt eldre materiale. Og om skivene er bra, så ble det fort klart at live så er dette en maktdemonstrasjon. For Hellish Outcasts ekstreme form for thrash/death metal satt som støpt i kveld, ihvertfall om du ser bort fra en del feedback og vokal som forsvant iblant. Men med så sterkt låtmateriale så ble det egentlig ubetydelig. Jeg er nødt til å dra fram gitartrakteringen, for Martin Legreids vreng er sylfrekt rufsete og vulgær, og blandet med odde teknikaliteter og forvridde melodier gjorde han dette til en meget interessant opplevelse. Det hele ble toppet av en energisk vokalist som underholdte med teatralsk framtoning og appeller til oss frammøtte, noe som falt i god jord. (Lars Bremnes Ese)
Ved Third Stage er det kø i gangene av folk som venter. Arrangøren har et slags slusesystem med avkryssing hvor bare et visst antall personer får slippe inn. Over 30 minutter forsinket starter konserten med klassisk intro som setter stemningen momentant. Khold (8/10) spiller langsom, blytung, old school inspirert black metal med passende ansiktsmaling. Første høydepunkt er når Gards vokal som snerrer Bold og Blek. Vokalist Gard tilfører en gjennomborrende ond stemning til musikken som publikum denne kvelden helt tydelig elsker. Bandet fortsetter settet med Skogens Øye fra Til Endes-albumet. Publikum synger med på tekstene. Bandet virker spillesugent og samspilt. Stemningen går nesten i taket når Khold kjører i gang Sepultura klassikeren Troops of Doom, som alle i salen kan. Antydninger til allsang blant publikum. Nest siste låt ut er tittellåta fra Hundre År Gammal, som publikum kjenner godt. Bandet annonserer Nattpyre som siste låt. Publikum vil imidlertid ha mer, og roper på ekstranummer, men dette er dessverre nytteløst. Khold avsluttet passende rundt midnatt, og var så langt kveldens høydepunkt for mange. Undertegende dro fra konserten med et stort smil rundt munnen. Khold var definitivt for store for 3rd stage, og kunne med fordel spilt på en større scene hvor deres uttrykk har kommet mer til sin rett.. (Kato Holgersen)
På Main Stage var det for mange endelig duket for festivalens headliner – Sabaton (9/10). I hermeneutisk tradisjon skal jeg være ærlig å si at dette er et band jeg ikke har noe forhold til, og som er langt unna det jeg hører på, og derfor ikke akkurat var mitt førstevalg som headliner. Men som ofte skjer, så ble dette et bedre møte enn forventet. Med Final Countdown i bakgrunnen klatret trommissen opp i tanksen og startet batteriet, mens resten av bandet kom løpende inn på scenen. Det tok ikke et sekund en gang før stemningen var satt. Svenskenes stødige heavy/power metal frontes av karismatiske Joakim Brodén, som engasjert får hele salen til å brøle av begeistring mens hendene strekkes i været. Det er kjempestemning og samspillet mellom band og publikum er forbilledlig. Det er så gjennomført at det blir en ok opplevelse alt i alt. Bandet kjører på med alle klisjeer som er å finnes, men det så selvsikkert at det faktisk går an å forhold seg til. Lyden er nok en gang kjempebra, det visuelle upåklagelig og gjennomføringen er det ingenting å si på. Liker du Sabaton, så var dette garantert en innertier. (Lars Bremnes Ese)
Kveldens siste band på Third Stage var råtnende grekere i form av selveste Rotting Christ (7/10). Dessverre for min del var det så fullt i lokalet at for oss som stod et stykke bak, var det umulig å se noe i det hele tatt. Det var også umulig å komme seg lengre framover, så denne anmeldelsen er derfor noe begrenset. Men åkke som. Bandet kan sakene sine, men det er ikke til å skjule at materialet er meget ujevnt. Det låter brutalt fett når de spiller gammelt materiale, som feks. den korte The Sign of Evil Existence fra debuten, og det er det tydelig at det er flere som setter pris på. Men når de forsøker seg på de gotiske låtene blir det alt for kjedelig. Lyden er skrudd til “mørk og upolert”, og det hørtes faktisk fett ut helt bakerst i lokalet. Helt grei gjennomføring. (Lars Bremnes Ese)
Dag to viste seg å være veldig variert, både sjangermessig og kvalitetsmessig, men det kan heves over enhver tvil at TMF har skapt noen meget gode rammer for festivalen i år. Undertegnede kjørte ihvertfall godt fornøyd hjem utpå natten. Det gledes til lørdag!
Endelig er Trondheim Metal fest i gang igjen, og årets utgave er til og med enda mer ekstravagant enn fjorårets. Festivalsjef Eirik Tiller har klart det mesterstykket å legge en metalfestival til et av Trondheim feteste hotell; Scandic Lerkendal. På programmet står tre scener, med en meget bred sjangerblanding, et eget vrimleområde med et eget metallmarked, meet & greet, forhåndslytting av kommende skiver, filmframvisning, familiedag, tatoveringsartister, Trondheim Vikinglag og metalmusikk i hotellets fellesarealer. I tillegg er det arrangert guidete turer i Trondheim og på lokalt ølbryggeri! Nix, jeg kødder ikke! Enjoy!
NEW BLOOD SCENE – ISAK KULTURSENTER
For undertegnede ble Halycon Days (7/10) festivalens åpningsnummer. Gutta spilte på New Blood Scene på Isak Kultursenter, og var en del av festivaltilbudet med fri aldresgrense og gratis inngang. Ikke flere enn 20-30 stk hadde møtt opp, men bandet gav likevel jernet. Det var et selvsikkert Halycon Days som stod på scenen, og deres moderne progressive metalcore som også inneholder en god dose djent, er meget spennende. Bandet skal ha kred for å vise engasjement, selv om publikum var overraskende rolige. Lyden var ikke mye å skryte av, noe som gjorde at partiene med full pinne kvelte det meste av gitarene. Det fungerte definitivt best når det atmosfæriske og småprogressive regjerte. Bandet har et spennende materiale som dessverre ikke kom helt til sitt fulle i dag, men alt i alt så var det godt gjennomført. (Lars Bremnes Ese)
Strandhugg (6/10) fra Stjørdal er en energisk opplevelse på Isak denne kvelden hvor stormen Roar herjer ute. Bandet er på hugget. De tydelig inspirert av blant annet Meshuggah med kule rytmefigurer, mens de på andre låter minner om Korn med blytunge gitarer og bass. Vokalist Ruben kommuniserer godt med publikum som denne kvelden fyller halve salen på Isak. Strandhugg har urframføring på ny låt Silhouettes, hvor de annonserer at ny skive er ferdig innspilt med slipp i 2016. De avslutter settet med deres beste låt, Gallows, og vokalist Ruben oppsummerer konserten selv, artig på ungdomsklubb. (Kato Holgersen)
BLACK STAGE – FRU LUNDGREEN
Fru Lundgreen er fullt denne kvelden. Trangt, klamt og høy stemning. From the Vastland (FTV) starter konserten med en kaskade av trommer. Stemningen er satt. Vokalist Sina mener blodig alvor. Han har øyekontakt med publikum og har en kraftig tilstedeværelse med sin snerrende vokal. FTV er tydelig inspirert av old school black metal i god norsk tradisjon. Låta Black Demon of Death fortsetter den herlige tung dystre starten, folk er med på Lundgrens. Nå begynner FTV å bli varme i trøya. Vokalist Sina annonserer låta black in my heart med noe mer dynamikk og et midtparti som kler bandet godt. Bandet avslutter konserten med en sjarmerende Celtic Frost-inspirert låt hvor Sina snakkesnerrer ordene. Konserten klokker inn til 31 min, men det er mer enn nok tid for bandet til å få vist hva de kan. Fru Lundgreen som konsertlokale har imidlertid mange utfordringer. Det var tidvis noe høy og ubalansert lyd samt utfordringer i henhold til sikt, men et svett publikum så ut til å sette pris på det de ble servert. (Kato Holgersen)
Siste band på Black Stage (Fru Lundgreen), festivalens black metal-scene, var nordlendingene i Iskald (8/10). Det var rimelig fullt i lokalet idet de gikk på, og da de første tonene satte standarden var responsen bra fra publikum, og det var tydelig at flere kjente til låtmaterialet. For egen del har ikke Iskald all verden til diskografi, men i kveld overrasket de positivt. Bandets blanding av melodisk black metal og thrash kom til sin fulle rett, og spesielt når småfrekke thrashriff runget gjennom lokalet, var det vanskelig å ikke bevege seg. Lyden var overraskende bra, og selv om bandet ble belemret med noen tekniske utfordringer beholdt de humøret under hele settet. En fin avslutning på festivalens første dag, og en god teaser for morgendagen! (Lars Bremnes Ese)
Vi rakk dessverre ikke innom DOOM STAGE og LEGENDS STAGE.
Det er i år 10 år siden Gluecifer la opp og i oktober 1995 holdt de sin siste konsert. Som en slags markering slippes alle skivene ut på nytt på vinyl 9 oktober.
9. oktober slipper også Bloodlights sin nye EP ”Somebody Elses Nightmare”, digitalt og på vinyl.
9. oktober blir dermed virkelig en rockens dag, og vi lader opp med en videodagbok der Bloodlights presenterer videoer til noen av de nye låtene sine. Den første av disse får du her!
Norgesvennene Kamelot (9/10) fra Florida har blitt et fast årlig innslag på Oslo sin konsertscene. Denne gangen med selveste Gus G. (8.5/10) på slep som oppvarming. For min egen del var sistnevnte vel så interessant som hovedattraksjonen. Sentrum Scene var fylt til randen denne kvelden av fans i så og si alle aldre, og ikke alle kunne påberope seg retten til å kjøpe seg en iskald en. Det føltes både rart og rørende å stå blant godt voksne og til dels blaserte konsertgjengere samtidig som kvisete tenåringsgutter i stemmeskiftet prøvde så godt de kunne med gutturale brøl/hvin, og tenåringsjenter var døden nær av ekstase opptil flere ganger i løpet av kvelden.
Gus G.
Gus G., kjent for de fleste som gitarist i blant annet Firewind, Dream Evil, Mystic Prophecy og ikke minst med Ozzy Osbourne, er rett og slett en djevel på gitar. Bedre start på kvelden kan man vanskelig ønske seg. Det er mulig at de som har en viss innsikt i shredding fikk mest ut av det, men for et register denne mannen har. Låtene I Am Fire, Eyes Wide Open, Burn og The Quest satt som skutt i veggene på Sentrum Scene. Selv om enkelte publikummere tilsynelatende var uinteresserte, eller mer opptatt av andre uvesentligheter (selfies, skravling osv.) enn å bivåne gitarvirtuosen fra de greske øyene, får det være deres tap. Gus G. leverte et kjempeshow.
Tommy Karevik, Kamelot
Så entret Kamelot scenen til stormende jubel, og de ga nok en gang fansen et imponerende og fjellstøtt sett. Tommy Karevik (selvfølgelig svenske) på vokal er fortsatt ikke Roy Khan, og vil aldri bli det, men han har virkelig funnet sin plass på scenen – vokalprestasjonen denne kvelden var formidabel. I mine ører har Karevik tilført Kamelot kvalitet med sin signatur. Kanskje ikke så rart når han har ingen ringere enn vår egen Jørn Lande som forbilde. Vi nordmenn kan dessverre ikke skryte av at Kamelot er “norske” lenger, og det er bare å krype til korset og innse at det ikke finnes noe tomrom etter Khan. Fansen fikk stort sett låtene de ønsket etter jubelen å dømme. Lyden var upåklagelig i mine ører, og det var ingenting å utsette på hverken showet, låtene eller gjennomføringen. Kamelot fyrte også av noen kanoner fra siste albumet, Haven, som var spennende å høre i liveformat. Som så mange ganger før leverte Kamelot varene med bravur, og det er ikke meg imot at de gjør det til en årlig vane å legge turen innom Oslo. Det er muligens unødvendig å påpeke at Kamelot er et av de store metalbandene for oss som liker symfonisk og progressiv power metal, og for de som leser dette og aldri har vært på konsert med dette monsteret av et band er det bare en ting å gjøre neste gang de melder sin ankomst til Norge: Møte opp.
Fredag
Da var endelig høstens sabbat i gang igjen og det er Captain Kill (6,5/10) fra Hønefoss som får æren av å åpne hekseriet. Tross få fremmøtte skaper trioen god stemning, både på klubbscenen og ute i det dunkle lokalet. Gutta byr på saftig rock ispedd en god dose doom og stoner rock. Det oppnås dermed flere ritualistiske øyeblikk, med forekomst av gåsehud. Gjengen oser dessuten av spilleglede, og således er åpningen av Oslos kuleste festival mer enn godkjent.
Nederlandske Death Alley (7/10) fortsetter der åpningsakten slapp. Nå skrus imidlertid tempoet opp. Bandet raser i gang med en psykedelisk parade av proto-metal. Energien er på topp og det er umulig ikke å bli smittet av denne gjengen. Det låter kompakt og velsmurt. Settlisten består av hovedsakelig av det kritikerroste albumet Black Magick Boogieland.
Så åpnes den store scenen på Betong, og det er ingen ringere enn Oslobandet Moe (9/10) som setter i gang kveldens støybonanza. Hellige måne! Særlig tyngre enn dette kan kvelden neppe bli. Trioen blåser avgårde et helsikes leven i velkjent stil. Sammen med Årabrot er Moe et av Norges feteste liveband i min bok. Det går så hardt for seg at basstrengene fyker og gitaren ryker. Oh la la!
Spelljammer
Hvordan skal Spelljammer (7/10) ta opp tråden etter Moe? Ved å sette ned tempoet og gjøre rom for en magisk og psykedelisk eventyrstund, selvfølgelig. Atmosfæren er tykk, og riffene ljomer fra klubbscenen. Jovisst, det er tyngde her også. Nå i form av seig riffing og suggererende rytmer. Stemningen er hypnotiserende, og Spelljammer tar oss med på en astronomisk reise. Jeg mistenker likevel at bandet hadde gjort seg bedre inne på Betong-scenen.
JOY
Det var så tid for California-bandet JOY (7/10). Bandet har jamt over fått gode tilbakemeldinger på utgivelsene sine, og det er ikke til å stikke under en stol at det lyder fett av dem i studio.
Karene hadde mye energi og ga full pinne omtrent fra sekund én. Det var mye humor og moro til publikums store glede, og fliret var bredt fra samtlige på scenen og blant publikum.
Det ble dog mye av det samme, noe som gjorde at det tidvis nesten kunne bli litt kjedelig i lengden. De litt mer downbeat og klassisk rocka, psykedeliske partiene gjorde seg bedre enn partiene der det helte mer mot heavy rock på scenen. Det ble også en del klovneri som av og til kom i veien for musikken heller enn å bidra til å løfte den opp.
Vokalt sett var Zachary Oakley litt av og på i formen, men utover dette var konserten gjennomført velspilt av det som helt klart er dyktige karer.
Yuri Gagarin
Svenskene i Yuri Gagarin (9/10) stod så klare på klubbscenen på Betong, og med en solid tone for å sette i gang hele konserten var det bare å rigge seg til.
Det kom tydelig fram at Yuri Gagarin ikke bare låter fett på skive, men at dette er karer som vet å spille bra live. Låta First Orbit var et godt eksempel på dette, der den ble mektigere enn studiovarianten. Bandet opprettholdt et tight og jevnt lydbilde hele veien, og hadde god flyt.
Noen steder haltet trommene litt, men ikke nok til at det egentlig ble plagsomt. Helhetlig var det hele svært velspilt, lett å drømme seg bort i og la seg rive med av – noe de fleste blant publikum helt klart virket å være enige i. Yuri Gagarin leverte med andre ord en svært god konsertopplevelse denne sabbatfredagen, og det med renter.
Virus
Siste band ut på første del av sabbaten var metal-avantgardistene i Virus (8/10).
Med noe dårlig skrudd lyd i begynnelsen, ble det en litt ufortjent spak start på selve konserten, men etter hvert som første låt var ferdig ble det andre boller. Det er ingen tvil om at Virus består av knakende dyktige musikere, med Plenums imponerende basspilling, suveren vokal fra Crzal sin side og rå trommespilling fra Einz.
Selve det sceniske ble dog noe uinteressant. Det var litt lite energi i selve framførelsen, noe som gjorde at det føltes repetitivt. Dette ble dog skjøvet en del til side av hvor bra karene faktisk spilte, der blant annet låta Road var innmari spot on hva både prestasjoner, fremføring og musikalitet angår, i tillegg til at vi også ble servert snadder av nyere slag.
Virus avsluttet dermed sabbatens første dag på en flott måte.
Lørdag
Sabbaten går inn i sin andre dag og det er Ocean Dweller (7/10) som har fått æren av å åpne festivitetene. Kvintetten smeller til med usedvanlig fet sludge metal. Eventuelle slitne tilskuere bråvåkner og tvinges nærmest til å nyte dette velsmurte maskineriet. Spillegleden er tydelig tilstede og smitter sådan øyeblikkelig over på stadig flere tilskuere som strømmer til. Ocean Dweller serverer med andre ord en tøff start på en lang kveld, i en noe dyster kjeller.
Med litt spenstige oljeeffekter på overhead som backdrop, var det så duket for Black Moon Circle (8/10). Det å være tidlig ute er aldri en enkel oppgave, men det forhindret ikke energien i å være på plass fra første sekund. Lyden var tilnærmet upåklagelig, gitarspilingen rå, samspillet tight og ”trollmannen” bak elektronikken gjorde en veldig god jobb med effektene. Det ble derfor enkelt å drømme seg bort i musikken.
Noe av det eneste som kunne la seg pirke litt på var en hovedvokal som her og der kunne skli litt inn og ut av dagsform, men dette var såpass lite merkbart at det i grunn kunne ses bort i fra. I tillegg var det av og til litt dårlig koordinasjon på scenen, noe som gjorde at mikrofonstativene ”snublet” litt fra tid til annen.
Dette forhindret ikke karene fra å levere et knakende godt liveshow og en svært god konsert, med både høy underholdningsverdi og høyt nivå på spillingen.
Buckaduzz
Buckaduzz (7,5/10) la inn årene i 2012, men samler mannskapet for et såkalt one-off show. Medlemmene er å finne i blant annet band som Hymn og Spectral Haze. Dette er i seg selv et kvalitetsstempel som garanterer en uforglemmelig konsert. Fremførelsen er selvfølgelig upåklagelig og det er bare å hylle mørkere krefter for deres gjenforening for anledningen. Musikken raser innom både sludge, doom og den mer psykedeliske siden av skalaen. Heftig, herlig og massivt.
Faustcoven
Like svart, gritty og grimt som real black metal skal være, stod Faustcoven (6/10) med sin cocktail av black og doom klare som nestemann ut. Uten dill, uten effekter og med brutale riff, fikk konserten dermed en passende tung og svart start ved første skrik.
Energinivået på scenen var dog et heller trist kapittel, der det var en klar skjevhet som bare understreket det hele. Selv om livevokalist Samson Isberg gjorde en utrolig god jobb på vokal, måtte han bære mye av konserten alene da bandets faste studiomedlemmer Gunnar Hansen og Johnny Tombthrasher så på skoene sine/trommestikkene sine heller enn å se ut som om de faktisk spilte konsert og fant noen spilleglede i dette.
Den møkkete, brutale lyden holdt allikevel et nokså jevnt nivå gjennom hele konserten. Det var bra driv i det musikalske, bandet var samspilte og det lød som det skulle. Partiene med mest fokus på old school black metal var helt klart de som gjorde seg best, og sånn sett var låta som nettopp heter Oldschool War rett og slett dritbra utført.
New Keepers of the Water Towers
Med New Keepers of the Water Towers (7/10) er det vanskelig å skrive utgrunnelig om hver enkelt låt, teknikk og dets like, for på sabbatens siste dag ble konserten mer en helhetlig opplevelse enn noe stykkevis og delt. NKOTWT leverte som bandnavnet antyder seg hør og bør en blanding av prog, meditative linjer og tunge, nesten groovy, rocka partier. Sammensetningen fungerte bra live, men jamt over var det alltid et bittelite ”men” som kunne trekke fremføringen noen millimeter ned. Her og der kunne det bli noe langtekkelig, lydteppet var i det store og det hele ikke tykt nok, og stemningen var mer grei enn rent hypnotiserende.
Konserten var med andre ord ikke dårlig i seg selv, men med enkelte mangler. Selv om svenskene helt klart er dyktige og har bra låter å komme med, manglet de den ene lille millimeteren på Høstsabbatens siste dag.
Hymn
Hymn (8/10) har imponert tidligere på Høstsabbat og de gjør det samme i kveld. Det er noe primalt over denne duoen. Som om de blir drevet av noe mer enn seg selv. Det ligger en kraft i låtene, så hinsides massivt og så utrolig brutalt at gåsehuden legger seg umiddelbart over hele kroppen. Hvordan man skal restitueres etter denne maktdemonstrasjonen er meg ubegripelig. Takk, Hymn!
Age of Taurus
Det er mulig at det er festivallivet som begynner å tære på, men jeg synes ikke Age of Taurus (6/10) lever helt opp til forventningene. Britene leverer riktignok varene og mer til. De er arbeidsomme og byr på mange svisker fra debuten, samt musikalske glimt fra deres kommende skive. Jovisst har jeg høye forventninger, men jeg er da ikke fullstendig urimelig heller. Mye god heavy metal av den gamle skolen, men jeg savner det lille ekstra i kveld.
The Graviators
Den svenske kvartetten The Graviators (7/10) endevender sabbaten med et heksebrygg av herlig 70-talls rock, doom og noen solide doser stoner rock. De har selvfølgelig ikke funnet opp kruttet, men føyer seg derimot pent inn i rekken av nye, svenske band inspirert av 70-tallet. Stemningen er god, og bandet formidler spillegleden utmerket over på de oppmøtte. Det er akkurat dette vi trenger for å holde løpet ut. Pur rock og feststemning, så får kveldens siste band stå for vuggesangen.
Belzebong
Man sier at navnet skjemmer ingen, og det er vel helt klart passende for polske Belzebong (10/10). Som siste band ut på Høstsabbaten, flokket det seg til foran scenen av fans som var klare for tung stoner og doom metal. Det var også helt klart nettopp det publikum fikk. Med låta Bong Thrower var stemningen satt, med såpass tjukk og tung lyd at man kunne kjenne det på kroppen. Denne stemningen fikk heller ikke noe dropp, og vedvarte med like solid trøkk gjennom hele konserten.
Lydbalansen var på plass, bandet hadde god og jevn driv i de seige, tunge og deilige partiene, som i grunn ble bedre live enn på skive. Med fans som tilsynelatende lot seg hypnotisere av det polakkene presterte, virket dette å være noe det var enighet om. Forventningene om en tung, solid og suggererende konsert ble mer enn innfridd, og Belzebong leverte intet annet enn en perfekt, intens og fet avslutning på årets Høstsabbat.
