Alle innlegg av MHN

Liveanmeldelser

Plumbers From Hell Festival

Plumbers From Hell Festival
Glenghuset, Sarpsborg
25. september, 2021

 

I sommer dukket det plutselig opp en event på Facebook, med overskriften Plumbers From Hell Festival. Det tok ikke lang tid før det begynte å poppe opp plakater med reklame for festivalen på telefonstolper, busstopper og butikker rundt omkring i Sarpsborg og Fredrikstad. Denne nye, og dermed ukjente festivalen, kunne skilte med lokale band som Venom tribute ensemble Welcome to Hell, Scars og Under the Oak. Vi i Metal Hammer Norway møter selvfølgelig opp på slike eventer, spesielt når vi snakker om en debut-festival. Etter å ha fått hjelp av GPS’en på mobilen, ble veien til Glenghuset i Sarpsborg staket ut. Det viste seg at dette var et slags kulturhus, og plakatene foran inngangspartiet kunne lokke med Gisle Børge Styve Trio 2. oktober, og Musikalen Dronningen Kaller, dagen etter “vår” festival. Finnes det bedre måter å skru opp forventningene på? Etter å ha forsert merchboden i gangen, kom vi inn i et åpent lokale hvor det var høyt under taket. Deler av lokalet bestod av bord og stoler, noe som muliggjorde det å sette seg ned og nyte, hvis det var behov for det. Helt bakerst var baren plassert, og der var det fint å lene seg mot barbenken med en iskald Cola i hånden, mens man hadde full oversikt over det som skjedde på scenen. Det var også en sidedør rett ut til en stor åpen gressplen, med platting og sitteplasser. En flott mulighet til å stikke ut mellom bandene, og trekke litt frisk luft. Noen ganger kan det faktisk bli litt mye lukt av sur svette og øl.

Vi benket oss ned med konsertarrangørene og fikk en liten prat rundt hvem rørleggerne er. De to vi hadde for hånden, var trønderen Andreas Brox Røst og søringen Thomas Haugen. “Faktisk er det bare en rørlegger igjen, men de fleste av oss har utdanningen da,” starter Andreas, før Thomas tar over: “Alt startet det første året vi var på festival. Vi var en gjeng som hadde fått nyss i at Twisted Sister skulle komme til Sweden Rock og spille i originalkostymene fra Stay Hungry. Det kunne vi ikke la gå forbi oss, derfor tok vi turen og fikk kjapt smaken på festivalen. Det resulterte i at vi dro tilbake neste år også, og da traff vi disse trønderne.” Andreas skyter inn: “Vi hadde telt ved siden av hverandre, og det første de gjorde var å klage på at det var rotete hos oss, noe som forøvrig stemte godt”. Thomas fortsetter: “Dette var i 2005. Jeg hadde jobbet som rørlegger, og på Sweden Rock traff jeg tre andre som også var rørleggere, og vi holdt kontakten. Når vi kom tilbake året etter, fikk vi de samme plassene, for trønderne hadde holdt av plassen ved siden av seg til oss. Trønderne var litt yngre enn oss, og var blakke som ei ræv, så vi spanderte mat på dem, og det ble fort veldig god stemning mellom oss. Vi ble etter hvert en ganske stor gjeng, og siden flere av oss var rørleggere, kalte vi oss enkelt og greit Plumbers From Hell. Vi startet med en Facebook-gruppe der vi snakket om konserter og festivaler, og avtalte å dra på ting sammen. Deretter laget vi logo og begynte å trykke opp t-skjorter. Vi er spredt over hele landet, og treffes to ganger i året. Det ene treffet er på Sweden Rock og det andre kaller vi Sweden Rock Reunion, og det er på vinteren.” Andreas og Thomas fortsetter sammen: “Så kom plutselig covid, og det ble tørke på konsertfronten. Etter en stund tenkte vi: Hva om vi starter vår egen festival? Vi kjenner jo en del som spiller i band, så vi tok kontakt med dem og kjørte på. En av oss hørte også med Glenghuset, og så var vi plutselig i mål. Det hele er basert på nullprofitt. Det vi har av utgifter trekkes av billettene og resten går til bandene. Vi gjør dette for at det skal bli en koselig kveld for oss, i tillegg til at bandene endelig får lov til å spille igjen. Alle banda var veldig gira på å bli med! Hvordan det blir til neste år, vet vi ikke, men vi har lekt litt med tanken om å flytte festivalen litt rundt, hvis det går greit denne første gangen. Det som er viktig oppe i det hele er at det er ingen av oss som pantsetter huset for dette. Vi er ikke festivalarrangører, så her må det være basert på billetsalg og at økonomien går opp. Vi kjenner mange som spiller i band, og det hele kommer an på hva vi får bandene med på. Det er heller ikke slik at det må være kun norske band, det må gå an å drømme litt, for det er mange utenlandske artister som ikke koster skjorta der ute. Men hvis vi skal få til dette neste år også, så må folk komme. Kjøp billett, bidra til å støtt lokale band og venues. Når det gjelder antall billetter solgt, så la vi først ut 50 billetter, men de ble fort solgt ut, så vi la ut 40 til. Og det er nesten utsolgt. Det er også en scene i bakgården her, så det går faktisk an å ha to scener gående,” avslutter gutta. MHN fikk vite, noen dager etter festivalen, at det blir festival neste år også. Det var såpass vellykket at rørleggerne altså kjører på igjen om et års tid! Det gleder vi oss til! Men nok om det, nå er det tid for konserter!

Konsertene starter med at Thomas og Andreas ønsker velkommen fra scenen, og sier noe om hva Plumbers From Hell er. Deretter presenterer de hvert enkelt band, før de skal på. Noe skjitsnakk får vi også. Men, som sagt, nå er det konsert!

Første band ut var Venom-tributebandet Welcome to Hell (7/10). For å spille med fullstendig åpne kort her, så har Venom aldri vært et band som undertegnede har brukt noe særlig tid på. Dette kan kanskje være tilfeldig, men likevel sant. Så derfor er det liten kunnskap om setliste og låtmaterialet, men å mene noe om kveldens konsert er selvfølgelig fortsatt innenfor. Gutta entrer scenen med eget logoflagg som backdrop, selvfølgelig i Venom-font. Bandet består av trommis Glenn Olsen, Thomas Andresen på bass og vokal, samt Bolverk (Tomas Hansen) på gitar. De smeller til med Welcome to Hell som åpningslåt, og stemningen er satt. Det som serveres er klassikere på rekke og rad, og det er tydelig at det er mange som kan låtmaterialet bra, for det er allsang og god respons blant publikum. Bandet er i storslag, og det er tydelig at de koser seg på scenen. Bolverk jumper ned på gulvet, og tusler rundt med gitaren blant publikum mens han riffer og kjører på med soloer over en lav sko. Vokalist Thomas småprater litt mellom låtene, men holder seg mest til annonsering av låter. Det er godt gjennomført, og selv om jeg ikke kjenner låtene særlig, er det lett å la seg rive med over utførselen. Det er en hyggelig seanse, med et jovialt band som funker knakende godt som første band ut. Med tre på scenen, skal det være ganske greit å skru lyd, og selv om det ikke er krystallklart, så låter det akkurat passe rufsete og skranglete, men også forholdsvis greit. Lyssettingen er litt kjedelig, med statisk hvitt lys mot scenen, og rødt i bakgrunnen. Her kunne de gjort litt mer, for stemningen sin skyld. Bandet kan definitivt å traktere instrumentene sine, og det er lite å utsette på utførelsen. Det er bra partystemning, og forløsende å endelig være i gang med første konsert etter koronoarestriksjonene ble opphevet. Godt jobba!

Neste band ut var Scars (8/10), som nok er kjent for de som vanker i Fredrikstad og Sarpsborg. Ja, sikkert andre steder også. Jeg hadde gleden av å se dem på Ad Hoc festivalen i august, så det var ikke lenge siden sist. Det første som viste seg ved kveldens opptreden var at bandet var mer avslappet og energisk enn forrige gang. Om det var fordi de var litt mer på øl-kjøret enn på Ad Hoc vites ikke, men det var en mer breial attitude til stede. Gutta starter nok en gang med introen fra debutskiva, Letter From Sam, før de går rett over til Attack, en låt som bæres av stakkato, moderne, groovy riff, samt en gjennomgangsmelodi som absolutt er nynnbar. Siden denne journalisten er en sucker for tunge, groovy rett fram, streite riff, så er det vel ingen overraskelse om at musikken til Scars appellerer. Gutta virker både sultne og lekne, og gjør sitt beste for å melke opphevelsen av koronarestriksjonene til det fulle. Det var jo strengt tatt bare noen få timer siden alt ble lov igjen! Live svinger dette som fy, og formelen gutta har funnet seg følger de rimelig stødig. Det er ikke store overraskelser i låtene, men det er en flott og frekk blanding av småthrasha snutter og blytunge kutt. Og selv om det låter ganske enkelt, er det en del fete leads til stede, som regel utført av gitarist Robin. Vokalist Ole må dras fram. Han har en feiende flott vokal som er fyldig og kraftfull, med en raspende snert i seg. Vokalen er et av de sterkeste kortene til bandet i min bok, og det er flott å høre på. Lyden er god nok, faktisk atskillig bedre enn på Ad Hoc, så det var lettere å følge låtene denne gangen. Skal jeg pirke litt, så kan det nevnes at trommene var litt vel høye når man stod foran scenen, men det var bedre balanse lengre bak. Det ble også litt vel høyt når tre av guttene vrælte i mikrofonen samtidig, men det skulle vel strengt tatt bare mangle. Det er noe bevegelse på scenen, da primært med bredbent benstilling på de tyngste partiene, samt bassist Torben som rusler rundt på scenen og er kanskje den som er mest i bevegelse. Ole står for småsnakkingen mellom låtene, og det går mye i de samme frasene. Som han selv sa, det eneste jeg har å komme med er “Skål, drekka, har dere det bra?” Men han glimter også til med “Det er veldig varmt her, når man er feit”. Men selv om det forutsigbare utsagn, funker appellene godt på et publikum som ser ut til å storkose seg. Det har også kommet til litt flere folk, og i perioder er det rimelig folksomt foran scenen. Når vi kommer til partylåta Hold Your Horses, smeller bandet til med cowbells og Torben stiller i cowboyhatt. Blandet med plystring og hoing, er det nesten som å være på en skikkelig redneck-festival! Mot slutten av settet ropes det etter Volcano, og ønsket blir innfridd. Resulatet er headbanging både på og foran scene. God stemning! Ekstranummeret Alison avslutter kalaset, og selv om det ikke var presisjon og teknisk briefing som stod i høysetet, leverte gutta en kjempeflott gig.

For egen del var det størst forventning knyttet til kveldens siste band, Under The Oak (9/10). Nok et lokalt band, og nok et band med godt voksne kællær! I kveld var det forresten 1-års bursdag for debutskiva, Ripped Up By the Roots, ett av fjorårets feteste norske thrash-slipp. Bandet har ikke hatt mange konserter, men ryktene skulle ha det til at dette er sprekt live. Det tok litt tid før hele bandet kom seg på scenen, så i påvente av dette kjørte Bolverk enmannsshow og smelte til med riff og soloer fra kjente slagere. Fin ventemusikk! Etter hvert kommer gjengen seg på scenen, og kalaset blåses i gang av åpningskuttet på debuten, Tribulation. Det er beinhard thrash med gode melodilinjer, og det låter proft. Gutta er i sitt ess og viser et kjempe engasjement, som smitter over til oss som er møtt opp. Det er ekstrem musikk utført med stor glede og entusiasme. Vi får servert en god dose egenkomponerte låter, som holder høy kvalitet, samt en drøss av klassikere innen thrash/speed/heavy metal. Det er flott underholdning mellom låtene, og vi får se både gamle manne-brystvorter og andre halvobskøniteter! Moro er det! Og folk kan mene hva de vil om å snakke engelsk når du er norsk og spiller for et norskspråklig publikum, men det høres både genuint og moro ut når Jostein lirer ut av seg en blanding av norske og engelske kommentarer. Alt er med på å skape god stemning i kveld. Bolverk viser til det fulle at han har full kontroll på gitaren, og både riff og soloer freser det av. Og alle turene hans ned på gulvet blant publikum er med å holde stemningen høy under konserten. En aldri så liten entertainer der! Bassist Steinar leverer überstødig komp og kompletterer låtene kjempegodt. I mitt hode er bassisten ofte den som holder låtene sammen, og her er det liten tvil om Steinars sentrale rolle i bandet. Trommis Marius pisker skinn i et forrykende tempo, og det er herlig å se en trommis som bruker kraft i slagene, og gir jernet. Det går i perioder ekstremt kjapt, men det er også groove og teknikaliteter i trommene, så det er en fryd å bivåne. En megahabil utøver! Og rosinen i pølsa er uten tvil vokalist Jostein. Om vokalen hans er bra på plate, så når den sitt fulle potensiale live. Den låter råere enn noen gang, og det er noen virkelige kraftanstrengelser på flere av låtene, men Jostein gir alt, fram til the bitter end. Selv om han gang på gang sier de må roe ned, smeller han hardere og hardere til. Noen pusterom får vi, men jevnt over er det full pinne. Det blir ekstra god stemning når det annonseres at her kommer “en rosa låt”, og vi snakker da selvfølgelig om Butterflies And Unicorns. Bolverk pynter seg med et diadem formet som en enhjørning og Steinar kler på seg en fin liten sommerfugldrakt, og dermed er kontrastene til heftig thrash komplett! Det er unødvendig å si at kommunikasjonen med publikum var på et jovialt og høyt nivå, og vinnerkommentaren i kveld kommer fra en haltende Jostein på scenen: “Er det noen som har et bein her, dette blir jo helt Running Wild”. Publikum storkoser seg, og ler og roper tilbake til bandet. Det er tydelig at mange kan flere av tekstene, både bandets egne låter, men selvfølgelig også på coverlåtene. Et annet høydepunkt var under Chaos in the Pit. Da fikk vi endelig oppleve en liten moshpit igjen, og det var et hyggelig gjensyn etter koronaen. En flott låt med et flott tema! Og er det lov å si at avslutningslåta tok kaka? Det ble ihvertfall stor jubel, når vi fikk vite at avslutningen bestod av kanskje tidenes (?) thrashlåt, nemlig Sodoms Agent Orange! Det ble ihvertfall en verdig avslutning på en kjempebra kveld! Thrash er og blir gull!

Det var en meget godt gjennomført festival for jomfruene, og i følge dem selv er Plumbers From Hell Festival den beste norske festivalen som eksisterer. Så nå bør vel Tons of Rock skjelve i buksene sine! Takk for et godt stykke arbeid i kveld!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14910]

 

Album, Anmeldelser

Rivers of Nihil – The Work

Rivers of Nihil
The Work
Metal Blade

 

Pennsylvania-bandet Rivers of Nihil er noe av det mest interessante death metal har klart å få til i løpet av de siste årene. Ihvertfall for de av oss som liker death metal som ikke kun høres ut som tidlig 90-tall, men som heller over til både det “moderne” og utforskende. The Work er bandets fjerde fullengder, og de fortsetter å klatre på utviklingsstigen. Om de går oppover eller nedover på stigen er det mange som naturlig nok har en mening om. På debuten fra 2013, The Conscious Seed of Light, lå det tunge inspirasjoner fra deathcore over verket, men allerede der med en utstrakt progressiv side. Andreskiva Monarchy dro uttrykket mer bort fra deathcore, og framstod som en moden, moderne, progressiv death metal-skive. Dette kledde bandet godt, og nevnte utgivelse er en ubestridt bauta fra gutta. Det endelige gjennombruddet fant derimot sted i 2018, med den velrennomerte Where Owls Know My Name. Skiva gav bandet enormt med oppmerksomhet, og spesielt ble de lovprist for den balanserte og subtile tilnærmingen til det progressive. Og ikke minst fikk saksofonen en mer sentral plass enn tidligere. Saxen har på mange måter blitt bandets signatur, og har bidratt til å gi det hele et litt annerledes uttrykk.

På The Work tar de opp tråden, og drar det hele et godt stykke videre. På mange måter er det lett å dra en parallel over til Between The Buried And Me, selv om Rivers of Nihil hele tiden har vært mer death metal og mindre deathcore/metalcore enn BTBAM. Det som derimot er likt, er overgangen til mer atmosfærisk, melankolsk og drømmende metal med masse progressiv rock i bunnen. Mange har dratt opp Pink Floyd som en referanse til elvegutta, men selv føler jeg ikke det treffer helt, selv om noen partier har lett innflytelse fra nevnte band. Rivers of Nihil har enkelt og greit skapt seg sin egen greie, og det låter rett og slett som River of Nihil. Variasjonen er dog større enn noen gang, og selv om enkelte av de roligste låtene kan bli litt vel langdryge og repeterende funker de også godt. De har tonet saksofonen litt ned fra forrige skive, og den ligger mer dempet i bakgrunnen, noe som kler låtene godt. De skal ha kred for å ikke melke dette saxe-særtrekket, for da kunne det fort blitt litt påtatt. Dette unngår de altså. Siden denne anmelderen alltid har hatt utfordringer med prog og den overtekniske siden av metal, er det flott å nyte et band som klarer å tone ned proggen, og heller bruke den i oppbyggingen av låtene, ved å inkorporere enkelte snåle valg av taktarter her og der, uten at det blir for mye. Takk og pris for at vi slipper nok et band som er mer opptatt av å vise hvor “flinke” de er på instrumentene sine. Musikk er ikke matte i min bok, det er humaniora! Det er liten tvil om at skiva kommer til å gjøre det bra, for håndtverket her er ekstremt godt, og for de som liker å bli underholdt og overrasket, kan jeg garantere at denne vil sitte. Her finner du både death metal, noe core, noe prog, noe rock, noe post-et-eller-annet, og tonnevis med flotte harmonier og nydelige melodilinjer.

La meg avslutte med å tipse om de tre beste låtene på skiva, som understreker genialiteten til bandet: The Void from Which No Sound Escapes, Episode og Maybe One Day. Det er ufattelig fint, skjørt, behagelig og brutalt på en og samme tid. Nyt! (9/10)

Lars Bremnes Ese

 

Album, Anmeldelser

Drott – Orcus

Drott
Orcus
By Norse Music

 

Orcus åpner med The Lure, som holder hva den lover i navnet. Det høres ut som sirenesang, og det må antas at det er disse mytologiske havskapningene som lokker oss videre til spor nummer to, Caerdroia, som gjennom tittelen kan knyttes til labyrinter. Deretter får vi en nedstigning i spor tre, Katabasis, uvisst til hvor. Om disse låttitlene er symbolske for platens progresjon eller tema vites ikke, men en fortsetter også med titler som enten omhandler det nautiske direkte eller indirekte i låttitler som The Strait, Grey Gull, Marauder, og det mytiske i Orcus og Psychopomp. Det er imidlertid vanskelig å spekulere spesielt utover dette, da det ikke foreligger noe følgeskriv, og tekstene på platen er sparsommelige, og dermed også vokalen en kan tolke på bakgrunn av. Stemningen forløper dog som et meta-narrativ, og det føles ikke veldig dristig å spekulere i om det er et slags konseptalbum en har med å gjøre. Det gis ihvertfall tydelig inntrykk av at Drott med Orcus har laget en plate som flyter avgårde lik et lydspor til en film. En hører at det hele henger sammen i sømmene. Samtidig evner trioen som utgjør Drott å variere, og det på en måte der en føler at en befinner seg i det fjerne Asia på By the Lunar Lake, mens en kanskje mer svever over havet på eksempelvis Grey Gull, alt selvsagt til en viss grad basert på ens egne assosiasjoner.

En bør kanskje også si noe om hvem Drott er, så ikke også musikerne også forblir mystiske skikkelser. Det dreier seg om et kollektiv bestående av Arve Isdal (Enslaved), Ivar Thormodsæter (Ulver) og Matias Monsen, som alle har sin base i byen mellom de syv fjell; Bergen. Bakgrunnene er musikalsk rikholdige, og spenner over sjangere som jazz, klassisk og metal. Sammen har de ønsket å etablere sin egen sjanger bærende samme navn som bandet, altså Drott. Muligens må de sies å ha lykkes med ihvertfall å skape sitt eget uttrykk, om ikke en egen sjanger. Uttrykket vil passe dem av Metal Hammers lesere med et åpent sinn, en elsk for vakre og ømme melodilinjer gjerne fremført på gitar i en nesten Steve Hackett-aktig ånd, og som ikke blir redde når en fjerner vreng på gitaren, eller når doble basstrommer og fullt øs uteblir.

Noen vil sikkert også kunne etablere nærmere hvilken kategori (sjanger) dette hører til, og om den er taksonisk eller ikke. For i en løsere beskrivelse vil en kanskje kunne kalle det progressiv ambient? Ulike inspirasjonskilder og instrumenter gis rom til å dominere, mens den gjennomgående stemningen er noe mer sammenhengende, med en litt tilbakelent følelse over seg. Visstnok er musikken inspirert av naturkreftene, overtro og spiritualitet, og trioen beskriver det som at de forsøker å utforske lyset i mørket med musikken sin. Implisitt i dette ligger det vel da en antakelse om at de to, lys og mørke kan sameksistere. Her ville kanskje Kant rynket på nesen og påpekt at en ikke finner ut noe om mørket ved å rette lyset på det? Imidlertid er vel neppe estetisk bedømmelse en akademisk øvelse for de fleste av oss. En kan velge å heller forstå det mindre konkret, det de hinter til med sin utforskning. Siden en tidligere nevnte det kategoriske, kan en vel driste seg til å tenke at lys og mørke også kan være dimensjonalt og flytende, nettopp litt som Drott?

Det blir spennende å følge prosjektet videre, og forhåpentligvis få sett dem på en scene i fremtiden. Inntil det inntreffer, er Orcus et fint tilskudd til både den bergenske, norske, globale, utenomjordiske og mytiske musikkscenen. (8/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Album, Anmeldelser

Rage – Resurrection Day

Rage
Resurrection Day
Steamhammer

 

Det er lite nytt under solen når Rage slipper ny skive, selv om det faktisk har skjedd noen endringer i besetningen siden sist. Peavy har fått inn to nye gitarister, Jean Bormann og Stefan Weber, og har nå offisielt fire medlemmer i stedet for tre som har vært gjeldende i mange år. Man kan vel ikke si at det har gjort noen stor forskjell for uttrykket, for det låter fortsatt fullstendig Rage, noe som selvfølgelig er et kvalitetstegn. Bandets geniale krysning mellom thrash og power metal er i førersetet og de har også denne gangen klart å kreere flotte kremlåter. Etter en unødvendig intro får vi servert tittelkuttet, som starter noe småpompøst før det eksploderer i herlig Rage-thrash. Fet riffing med frekke basstrommer og knallsterk skarptrommelyd er lett å like. Når det hele toppes med Peavys geniale signatur-halvsure raspevokal med dårlig engelskuttale, smyger smilet seg fram i munnvikene. Og snadderet stopper ikke her, neste låt ut, Virginity, drar det hele enda mer over i det ekstreme landskapet. Sjekk ut åpningsriffet! Låta valser fremover som en bataljon, før det hele løses opp i pur melodi og et allsangvennlig refreng.

Det er unødvendig å nevne alle låtene, men en såpass perfekt låt som Arrogance and Ignorance kan ikke gå upåaktet hen. Her finnes det groovy riff som lett kunne ha passet på en moderne death metal-skive, melodier som funker som fjell innen power metal og et refreng som gir gåsehud! Det låter vitalt og energisk, og det er tydelig at engasjementet i bandet er på topp! Den siste låten som må nevnes er folk-inspirerte Travelling Through Time. I følge Peavy er låta inspirert av en renessansekomponist ved navn Giorgio Mainerio, og atmosfæren og starten gir hentydninger til både Grave Digger og nyere Iron Maiden. Den skiller seg fra resten av materialet, men funker perfekt som både variasjon og overraskelse. Denne, sammen med Arrogance and Ignorance, er de to feteste låtene på skiva i min bok. Det er godt å høre at Peavy og Rage fortsatt gir oss musikk som er vanskelig å vri seg unna, noe de strengt tatt har gjort siden 80-tallet. Fortsetter de med så gode arrangement og kløktige låter som de gjør på Resurrection Day, ja da har de min ydmyke velsignelse til å fortsette. Og forresten, er det noe som er triveligere enn en aldri så liten ballade i form av Black Room i høstmørket som har begynt å melde sin ankomst i vårt langstrakte land? (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

Album, Anmeldelser

Carcass – Torn Arteries

Carcass
Torn Arteries
Nuclear Blast

 

Det er vanskelig å finne ord for hvor dårlig Carcass sin nye skive er. Her finnes det absolutt ingenting å kose seg med, og det er rett og slett flaut å sette på Torn Arteries. Jeg kan ikke fatte og begripe at Jeff Walker og Bill Steer kan stå inne for hva de driver på med. Det eneste fornuftige de burde ha gjort er å legge inn årene for mange mange år siden. Carcass har blitt en komedie og en parodi på seg selv, og fremstår nå som verdens mest overhypa band.

Comeback-skiva Surgical Steel (2013) burde aldri ha kommet ut, for selv om det var tendenser til noe bra der, så førte den til at Carcass trodde de hadde enda mer å komme med, dessverre. Torn Arteries er en irriterende og slitsom affære, som kun inneholder misære på misære. Kall det rock, kall det death’n roll, death rock, eller hva som helst, men death metal er det langt i fra. Riffene suger balle over en lav sko, og du skal lete lenge og godt for å finne fete riff her. Gitarlyden er forferdelig og mangler alt som skal til for å skape intensitet og brutalitet. Trommene er forutsigbare og anonyme, og vokalen til Jeff Walker er så uinspirert og kjedelig at det er begredelig å høre på. Låtene er intetsigende og dårlig arrangert, og det eneste de klarer å skape er en patetisk følelse av melking av en formel som Carcass meislet ut for mange år siden i krysningspunktet mellom Necroticism og Swansong.

De prøver seg til og med på en låt som klokker inn på hele 9.42 minutter (Flesh Ripping Sonic Torment Limited), men det er ren tortur å lide seg gjennom nesten ti minutter med slitsom riffing og dårlige løsninger på arrangementsiden. Nei, dette er totalt bortkastet tid. Men bevares, det er liten tvil om at menigheten vil trykke denne til sitt bryst, og da spesielt segmentet 40 år og oppover (et alderssegment jeg forresten selv er i). Det blir litt som med direktesendte valgdebatter på NRK; det er kun gamlisene som gidder å bruke tid på dem. I skrivende stund er det allerede metervis med lovord og lovprisninger av “heltene” på nettet, så det finnes mye å boltre seg i for de som vil bruke tiden på andre ting enn mine subjektive meninger og følelser.

Det eneste positive med å skrive denne anmeldelsen er at jeg nå slipper å høre skiva flere ganger. Takk for meg! (1/10)

Lars Bremnes Ese 

 

Album, Anmeldelser

Aborted – Maniacult

Aborted
Maniacult
Century Media

 

Med 26 år på baken, er ikke Aborted akkurat smågutter for å regne. Eneste gjenværende originalmedlem er vokalist Sven de Caluwé, og han kan nå notere seg 11 album på CV’en. Bandet startet mer eller mindre som et brutalt dødsmetalband, med tonnevis av grind inkorporert i uttrykket sitt. Det er ikke sjelden å høre påstanden om at det var Aborted som skapte subsjangeren death/grind, men den diskusjonen får vi ta senere. Med Strychnine.213 (2008), tok de et steg bort fra det mest ekstreme, og begynte å innføre antydninger til melodi. Dette splittet fansen, og de som vendte bandet ryggen mente de hadde hoppet på metalcore-kjøret og fremstod som en blek kopi av Carcass sin Swansong. Sven bestemte seg rimelig raskt for å dra det hele litt tilbake til kjente trakter, og selv om det har blitt hakket mer teknisk de siste årene, så har de likevel fremstått som et knakende godt death/grind-band.

Når det gjelder det nye slippet, har Maniacult blitt et innholdsrikt album som innehar gjesteartister fra blant annet Humanity’s Last Breath, Shadow of Intent og Fit for an Autopsy. Man kan på mange måter si at valget av gjesteartister reflekterer retningen på nyskiva, for den største endringen er at det har kommet inn tydelige elementer av deathcore. Flere partier på låtene kunne godt ha befunnet seg på låtene til gjesteartistene. Det beste eksemplet er nok Drag Me to Hell, som forøvrig er en feiende flott låt. For mange vil dette sikkert være vanskelig å svelge. Bortsett fra det kan det også nevnes at der forrige EP, La Grande Mascarade (2020), var ekstremt mørk og stemningsfull, er det mindre mørke og mer groove nå. Jeg har hørt skiva veldig mange ganger, og selv om den er kjempeflott, så vil den liksom ikke helt feste seg. Det er egentlig rart, for det låter fortsatt som Aborted, og det er som regel et kvalitetstegn. Riffene er tekniske og knusende, soloene frekke som fy, trommene er hyperkjappe, og vokalen til Sven er top notch. Produksjonen er også meget bra. Men likevel… Det nærmeste jeg kommer et svar, er at det har blitt litt mindre grind og litt mer melodi enn tidligere. Derfor mister vi det mest ekstreme i uttrykket, og det er akkurat den siden bandet har profitert på, og som har gjort dem ekstra interessante. Resultatet blir derfor at Maniacult er den svakeste skiva de har gitt ut på lenge. Men selv om dette er konklusjonen, så er det fortsatt en skive med mye gull på! (7/10)

Lars Bremnes Ese

 

Album, Anmeldelser

Carnifex – Graveside Confessions

Carnifex
Graveside Confessions
Nuclear Blast

 

Selv om Lorna Shore har tatt over rampelyset når det gjelder blackened deathcore, er det liten tvil om at gudfedrene av denne formen for deathcore er Carnifex. Med en oppstart tilbake i 2007, herjet de undergrunnen sammen med heltene i Whitechapel og Suicide Silence. Som vi vet, var det Suicide Silence som ranet til seg tronen først, mye på grunn av deres ikoniske frontmann Mitch Lucker (RIP). Også Whitechapel gjorde seg bemerket med noen knusende brutale klassikere, men de begynte etter hvert å bevege seg over til mer eksperimentering og endret seg gradvis for hver skive. Carnifex derimot, holdt seg stødig og bredbent til samme formel, og selv om det har vært en utvikling, har de alltid klamret seg til det som var utgangspunktet og som gjorde at deathcore som sjanger spredte seg utover den ganske klode. Vi snakker selvfølgelig om massive breakdowns, blast beats, brutal guttural vokal, og voldelige emo-tekster. Men rett skal være rett; scroller man gjennom diskografien til Carnifex, så er det likevel tydelig at det sakte men sikkert har blandet seg mer og mer black metal inn i uttrykket. Dette gjelder både riff og oppbygging av låter, og det som kanskje er mest av betydning, er hvordan synthen har fått boltre seg for å skape stemning.

Men der Lorna Shore har tatt det orkestrale til et helt nytt nivå, ligger Carnifex fortsatt i filen hvor det er riffene som drar låtene framover. For å være helt ærlig så har undertegnede aldri vært overbegeistret for Carnifex, mye på grunn av at det alltid har vært litt for tradisjonelt og rett frem. De har hverken klart å overraske eller snekre gode, enkle, rett fram låter. På Graveside Confessions, som er guttas sjuende fullengder, har de derimot begynt å krabbe opp fra kjelleren, og kanskje er det like før de havner i neste etasje? Det låter ihvertfall atskillig tyngre og mørkere enn tidligere, og det er lett å istemme at dette passer Carnifex godt. Stemningen underbygges med personlige, tungsinnede tekster, iført pennen og strupen til Scott Lewis. Han skal ha for å styre unna standardiserte blod og gørr-tekster, og heller brøle om de tingene som kan dra oss ned her i livet. Og denne gangen grynter han dypere enn noensinne! Det er, som sagt, en god del ujevnehter her, men starter du med tittelkuttet, Pray for Peace, og Cursed, så kan det hende du oppdager at det kan være greit å like deathcore anno 2021. Og hvis du vil sjekke hvordan sjangeren var i gullalderen, 2007, så sjekk de tre siste låtene, som er nyinnspillinger fra debuten Dead in My Arms. (7/10)

Lars Bremnes Ese

 

Liveanmeldelser

Hellbotn Metal Fest 2021

Hellbotn Metal Fest 2021
Kolbotn Kulturhus, Kolbotn
27.-28. august, 2021

 

Årets utgave av Hellbotn ble nok en festival uten internasjonale innslag, men når både band og arrangement holder såpass høyt nivå som dette, er ikke det noe savn.

Ja, så var det festival igjen, denne gangen på Kolbotn, 10 behagelige minutter med tog fra Oslo sentrum. I to dager var det atter mulighet til å stå blant likesinnede på konsert og nyte totalt 14 norske band innen forskjellige deler av metal-spekteret, I tiden fram mot festivalen hadde avlysninger fra de internasjonale (svenske og finske) bandene samt enkelte norske sørget for noen ekstra spenningsmomenter for arrangørene, men når vi har et såpass solid tilfang av hjemlige metal-leverandører var det ingenting ved erstatterne som hadde det minste preg av å være nødløsninger – nesten tvert imot! Med kun 300 billetter lagt ut, gikk innslipp som en drøm, og det er ikke fritt for at vi frydet oss da vi entret foajeen på Kolben og var omgitt av så mange fornøyde metalhuer at det hadde vært vrient å være sur og negativ om noen så hadde slengt en bøtte med isvann i fjeset på oss!

Første band går på fredag ettermiddag kl 18 og det er ganske mange som har tatt plass inne i den største salen, der det er plass til samtlige 300 publikummere, for å få med seg doom-metallerne i Superlynx (8/10). Live gir trioen mye mer trøkk og tyngde til musikken som høres litt mer forsiktig og monoton ut på skive. Lyden til både trommer og gitar var veldig god, men Pias bass og vokal ble dessverre litt lav. For en som kjenner låtene godt så fungerte det greit, men det kan kanskje ha vært litt vanskelig for en som ikke har hørt dem før å få rett inntrykk. Men det er fullt mulig at trommingen til Ole har gitt dem noen nye fans, for det var fett å se og høre. Han sa etterpå at han hadde brukt et større trommesett en normalt, «men man må jo bruke alle trommene man har» og det kan vi skrive under på at var et godt valg. En veldig god start på festivalen!

Deretter vandret vi inn i den halvparten så store Sal 2 for å se de lokale heltene i Nödutgang For Mark (6,5/10). På facebook beskriver de seg som hardcore/punk, men det er minst like mye temmelig tradisjonell hardrock i soundet deres. Tidvis er det særdeles fengende, og bandets spilleglede og humor mellom låtene var definitivt smittende. Det er ingenting å si på bandets energi og innlevelse, men underveis glir det litt over i fritidsklubb-tendenser der de bruker nesten like mye tid på praten mellom låtene som på selve musikken. Det er kanskje en litt i overkant ondsinnet påstand at de “bare er Oslo Ess i dobbel hastighet,” som en publikummer uttrykte det, men totalt skivebom er det likevel ikke…

Neste band ut var Oslo-blackthrasherne i Evoke (8/10), som valgte å holde seg til den velprøvde taktikken å la musikken ta seg av snakkinga. Og når musikken er en såpass fet kombinasjon av deiligheter som Possessed, Destruction og Sodom som det de leverer, er det bare en ren fryd å se på! Medlemmene har bakgrunn fra band som Deathhammer, Enter Obscurity og Black Viper, og drar på med et monstrøst monster-øs som trass i litt ullen lyd – spesielt på vokalen – imponerer stort med låter som er aggressive og brutale, men samtidig fulle av detaljer som gjør at de aldri låter formulaiske eller uinspirerte. Prikken over i’en er noen gnistrende gitarsoloer fra frontmann Kato Marchant, som stadig forårsaker hakeslepp!

Hvorfor arrangør hadde valgt å plassere Djevel (9/10) i den lille Sal 2, er et mysterium, men sånt blir bare småpirk der vi står og tar inn over oss en deilig ond stemning fra første stund. Bandet, som på scenen er utvidet fra den opprinnelige trioen til en kvintett, gjør et bastant sett som oser integritet og autoritet. Med Bård “Faust” Eithun på trommer låter det selvsagt tightere enn Satans eget rumpehull, og selv et lite komisk innslag tidlig i konserten da den ene av de to kandelabrene som står foran på scenen rives over ende av en viss særdeles entusiastisk publikummer klarer ikke å dempe den intense uhyggen som øses ut i et dystert teppe av den beste svartmetallen Oslo har å by på. Vokalist Kvitrim er den perfekte frontmann, og bandets grunnlegger Ciekals gjør en direkte truende figur der han står og nærmest stirrer publikum i senk under kappe og hette. Hvis du har mulighet til å se Djevel live, er det ingen grunn til å la være!

Tilbake i storsalen får vår fotograf den tvilsomme glede av å bryne seg på et knallrødt scenelys som for oss tilskuere er særdeles effektivt, og det perfekte bakteppe for den alltid like imponerende thrash metallen til Nekromantheon (9,5/10). Dette bandet er totalt ute av stand til å låte dårlig, når de har et såpass glimrende halvferskt album under beltet som årets Visions of Trismegistos er det fra første stund åpenbart at de ikke har noen planer om annet enn ren dominans. Og slik blir det også, der de harver ut et sett med både nytt og gammelt, så rått og skjødesløst som det kan bli, men med samme presisjon som en topptrent snikskytter med mitraljøse! Når de drar skinnet av pølsa mot slutten med tittelsporet til 10 år gamle Rise, Vulcan Spectre, er stemningen i salen helt på topp, og mange stiller seg rett i køen inn til sal 2 for å ikke gå glipp av neste band.

Dette viser seg å være et smart trekk, for det blir fort stappfullt i den minste salen. Og det er ikke rart, for alle som har sett Black Magic (10/10) live de senere årene vet at de er et av de beste bandene vi har her til lands i dag. Bandets lenge bebudede album har latt vente på seg i noen år nå, men live er de et fyrverkeri! Siden de ble dannet i 2006 har de gjennomgått en drastisk forandring fra å være et knalltøft black/thrash metalband til å være et melodisk hardrockband der Uriah Heep er den klareste referansen, sammen med band som Blue Öyster Cult, Popol Ace og Aunt Mary. I frontmann Jon Henriksen, som er bandets eneste originalmedlem, har de en gudbenådet vokalist, som fra de første sekundene av Sacrifice har publikum i sin hule hånd. Musikalsk er de et overflødighetshorn av dimensjoner, men selv om de er så dyktige at de totalt sømløst kan gli mellom hard rock, prog og jazz-tendenser, blir de aldri for flinke for sitt eget beste. Når de på tampen av konserten til alt overmål sklir over i sluttpartiet til nevnte Uriah Heeps July Morning, er det bare å gi seg ende over og håpe at skiva deres snart kan komme ut!

Tilbake i storsalen begynner det å bli glissent, ettersom enkelte har trukket innover mot hovedstaden og andre rett og slett har begynt å bli slitne etter fem timer med konserter. Dermed er det ikke fritt for at det er en tildels utakknemlig oppgave å avslutte dag 1 av denne festivalen. Ved Buens Ende (7/10) er heller ikke direkte publikumsfriere med sin temmelig komplekse og innadvendte avantgarde-black metal. På toppen av dette slet de litt med tekniske problemer, men de leverte likevel et sett som klart demonstrerer at de er i en klasse for seg, både når det gjelder låtskriving og fremførelse. Det er passe betegnende for bandet at når de sper på settet med en en Celtic Frost-cover, så velger de heller ikke en av de mest åpenbare “hitene”, men drar fram den akkurat passe sære Mesmerized. Likevel var dette en høyst verdig avrunding av første festivaldag, og akkurat passe slitne forlot vi Kolbotn for å samle krefter til lørdagen.

Dag 2 startet deilig tungt og seigt med alltid brilliante Sâver (8/10), som med sin suggererende post metal var det perfekte band til å dra i gang stemningen hos et ikke så rent lite seigt publikum. De er i stand til å kombinere det groovy med det atmosfæriske og drømmende, men er hele veien så blytunge at det er som å svømme i en elv av lava. De hadde nok planer om å ha et lysshow også, men dette ble sabotert av teknikken uten at dette gikk det minste ut over stemningen.

Mindre tungt, men minst like gyngende og psykedelisk ble det da Kolbotns egne favoritter Æsthetica (8/10) fikk gleden av å åpne Sal 2 for dagen. De byr på ypperlig melodiøs doom med beina godt plantet i 70-tallet, og selv om de sto i relativt stor kontrast til de mer ekstreme bandene på festivalen, var de et perfekt innslag og sørget for å både glede gamle fans og vinne ikke så rent få nye. Ikke minst imponerer vokalist Tobias Brynildsbakken Huse med, både med stemme og en karisma som kombinert med bandets ypperlige meloditeft og naturlige groove er en innertier på festival!

Inne i storsalen var det så tid for Obliteration (8,5/10). Deres tidvis smått progressive death metal var nå akkurat det som skulle til for å rense øreganger og få i gang nakkemuskulaturen hos folk, og Spellemannprisvinnerne viser igjen en selvsagt autoritet som smitter over på alle i salen. All den tid de deler to bandmedlemmer med Nekromantheon er det jo ikke akkurat merkelig at de låter like tight, men Obliteration er likevel et annet beist, som tidvis er mer brutalt og som gir adskillig mindre ved dørene. De har likevel publikum i sin hule hånd, og tresker over oss som en løpsk dampveivals, akkurat slik vi vil ha det!

Oslobandet Sovereign (7,5/10) har ikke holdt det gående lenger enn siden 2018, men medlemmene har fartstid fra bl.a. Nocturnal Breed, The Konsortium, Virus og Stormbeist, i tillegg til at gitarist/vokalist Tommy Jacobsen nå også spiller live med Nekromantheon. Dermed er det neppe noe sjokk at det dreier seg om thrashbefengt death metal, der noe av det feteste er samspillet mellom trommis Cato Syvertsen og gitaren til Jacobsen. Det fokuseres ofte på tromme/bass-duoen når man tenker på et bands rytmeseksjon, men det er åpenbart at Sovereign har et godt øre for en mer helhetlig lyd. Og når man får til dette live, er death metal vanvittig dynamisk, noe de ikke har noen problemer med!

Det begynte å dra seg til mot slutt-treerrn, og neste ut var den kompromissløse Nidarosbataljonen i Whoredom Rife (9,5/10). Frontet av beistet K.R. leverer trønderne intet mindre enn en maktdemonstrasjon av en konsert, med den skitneste, råeste og mest bloddryppende svartmetall du kan ønske deg. Visuelt treffer de blink på alle punkter, men det hadde ikke spilt noen rolle uten musikken på plass. Det er den selvsagt så til de grader, og det i form av et black metal-lokomotiv som får tankene mot bl.a. Immortal og Dark Funeral, der de gir blaffen i konsepter som “atmosfære” og “stemning”, og heller kjører bånn pinne med et riffangrep som tar pusten fra deg!

Vi holder oss i Trondheim når nest siste band går på scenen. Vi holder oss også til den svarte metallen, med Beyond Man (8/10), bestående av medlemmer fra bl.a. One Tail One Head, Mare og Dark Sonority. Det er både mørkt og dystert, med enkelte nærmest doomy elementer, og det er mange som faller pladask for deres intense mørke, men etter det intense angrepet deres bysbarn nettopp har levert, blir det et aldri så lite steg ned.

Festivalens siste band er gode gamle 1349 (8,5/10), som har droppet det meste av sin sedvanlige ekstrem-pyro, men som fortsatt sørger for nok røyk og flammer til å glede oss som fortsatt står. Det er herlig å se et band som alltid sørger for at det visuelle er på plass i like stor grad som det musikalske, og i så måte er de også det perfekte bandet til å avslutte Hellbotn 2021. Det er nå 20 år siden de debuterte med sin selvtitulerte EP, og dagens besetning har vært med hele veien, så det er ikke rart at samtlige låter sitter som et skudd der de leverer et solid og variert sett. Og med ett er festivalen over, og vi setter oss ned for å diskutere høydepunkter med folk før natta kaller og en særdeles vellykket festival er historie…

Med unntak av noen mikroskopiske tekniske problemer med lys og lyd underveis, gikk festivalen på skinner, så all heder og ære til arrangører og alle involverte! Dersom man skulle sette fingeren på noe, måtte det være at det kunne bli knapt med tid til å sette seg ned mellom konsertene, ettersom det ikke var lov å ta med drikke – med eller utan alkohol – inn i lokalet. 6 timer stående oppreist kan også ta på, så et ydmykt ønske til neste år måtte være å starte det hele en time tidligere, slik at man kunne ha lagt inn 10 minutter mer mellom bandene til sosialisering og hvile av beina. Igjen blir dette kun småplukk, og det er bare å glede seg til neste år – det gjør vi!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård, Trish Bronte & Henrik Eidem Kurka
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14831]

 

Album, Anmeldelser

Iron Maiden – Senjutsu

Iron Maiden
Senjutsu
Parlophone

 

Da har vi altså kommet til det tidspunktet i menneskets historie hvor Iron Maiden har bestemt seg for å skjenke oss dødelige deres syttende utgivelse. Bandet, som står som en bauta innen metaluniverset, har udødeliggjort seg med en stolt diskografi som inneholder en drøss av klassikere. Meningene rundt Senjutsu er allerede mange, og flere kommer det til å bli. Mange blodfans kommer til å sutre over at ting var bedre før, og vil alltid sammenligne dagens Maiden med det vi fikk oppleve fra bandet på 80-tallet, men dem om det. Det er liten tvil om at alle “epokene” tiI jernjomfruen inneholder både bling-bling og skjit, og i denne anmelderens bok har det fra Brave New World og frem til nå vært ekstremt mye flott å kose seg med. Så, for egen del har det vært mest spenning knyttet til om de klarer å holde på interessen gjennom formelen, og uttrykket, de har dannet seg på de siste skivene.

Det er altså ikke det spor av forventning om et nytt slipp som det oser 80-tall av. Legg derfor alle dine preferanser om det gamle til side, og forhold deg til Maiden anno 2021 (eller 2019, hvis vi skal forholde oss til året skiva ble spilt inn). Det første vi fikk oversikt over tidligere i år, var at slippet kom til å ha noe av den samme lengden som The Book of Souls, og denne gangen klokker altså det hele inn på ca 82 min. Det er utvilsomt mye som skal stemme for å klare å holde interessen oppe i så lang tid. Ambisiøst eller galskap? Der får vel historien dømme om noen år. For å starte med konklusjonen: Jeg rådigger skiva, og synes den har en høy underholdningsverdi, selv om det er noe ujevnt i perioder. Grunnen er egentlig ganske enkel, det hele handler om større variasjon og flere elementer enn på lenge.

Skiva starter med tittelkuttet, en låt med hovedfokus på Nickos flotte trommer og Bruces vokalharmonier. Gitarene fremstår som litt sekundære, og selv om det er flott å høre på, så tar den aldri helt av, og det er lett å stille spørsmål om dette var et godt valg av åpningskutt. I mitt hode fremstår den som en blanding av nyere Iced Earth og Saviour Machines Legend Part II (for de av dere som tok denne ganske snevre referansen). Etter dette går det slag i slag med klassisk Iron Maiden-låter, type 2000-tallet, men i stedet for å gi oss en The Book of Souls part Two, blander de inn elementer som klarer å fenge. Et godt eksempel er western/country partiene i The Writing on the Wall, som viser et band som klarer å servere signatur-Maiden selv om de tar noen omveier. Også Darkest Hour utfordrer, og fremstår som det nærmeste vi kommer en ballade på skiva, noe som ikke er gjort veldig mange ganger før i Maidens historie. Det er som sagt ikke store endringer, men små uortodokse vendinger klarer å overraske, og tilfører det hele en god del friskhet. Jeg skal innrømme at ved første gjennomhøring satt jeg og ventet på at det skulle ta av, uten at det skjedde, og følelsen av å være litt småskuffet smøg seg innpå etter 82 min. Men etter fire-fem runder til, så begynte det å sitte. En kode ble knekt etter aksepten av at i stedet for intensitet og rett-i-trynet Maiden, så har vi fått et mer behagelig og avslappet band. Onde tunger vil kanskje si at det blir vel slapt, men når arrangeringen av låtene er så gjennomførte som de er, så er det en fryd å høre på.

Vi får oppleve noen av de lengste soloene vi noen gang har hørt på en skive fra bandet. Selv om det kan bli litt vel mye av at gitaren følger vokalen til Bruce, så har Dave, Adrian og Jannick klart å balansere mengden av riff, soloer og komp på en forbilledlig måte. Den som virkelig løfter låtene, er Nicko. Han har alltid vært en av de største underholderne i Maiden, og denne gangen har han fått en enda større rolle i flere av låtene. Også han benytter seg av små snutter og løsninger som bygger låtene opp noen hakk, uten at det fremstår som progressivt eller eksperimentelt. Arrangementene er som sagt gode, men det må i rettferdighetens navn nevnes at godviljen må legges til når Steve Harris står for de tre siste låtene, noe som vil si verkets siste 35 minutter. Han har på mange måter malt seg inn i et hjørne, der han kjører samme formel over en lav sko: lange låter med intro bestående av bass og ren gitar, før det bygges opp til et crescendo som til slutt ender i en drømmende og svevende tilstand. Litt overraskende at han får bestemme så mye, når låtene blir såpass like. Men selv om det er forutsigbart, klarer han likevel å gjøre det så ufattelig gjennomført at det blir en knakende flott opplevelse. I mine ører er det disse tre låtene, Death of the Celts, The Parchment, siste del av Hell on Earth, samt Darkest Hour som står igjen som toppene. Sjekk bare ut hva som skjer i Hell on Earth etter 8.43 min! På disse kuttene får også Bruce vist spennvidden i vokalen sin, og du verden hvor bra han fortsatt synger, selv om han ikke drar på like mye som før.

Kanskje det er symptomatisk for skiva at de mest emosjonelle låtene stikker av med seieren, for med Senjutsu har Iron Maiden levert sin mest avslappende og behagelige skive gjennom tidene. Selv om albumet står godt for seg selv, er det selvfølgelig en god del referanser til tidligere låter og skiver. Det som er moro i så måte, er at mesteparten av referansene stammer fra epoken fra Virtual XI og frem til The Book of Souls. Det er mye stas her, men lite som minner om tidligere dager, selv om det finnes. Det er ihvertfall liten tvil om at Iron Maiden står fjellstøtt i 2021, og da mye på grunn av at de ikke prøver å slå mynt på gamle heltedager. Et godt stykke arbeid! (9/10)

Lars Bremnes Ese

 

Album, Anmeldelser

Malossi – Blanke Barter

Malossi
Blanke Barter
Rob Mules Records

 

Fra Solør sine dype og mørke skoger kommer hardrock-ekspressen, Malossi. På klingende Solørdialekt dundrer de på med fete riff og norske tekster som er en sann fryd å høre på. Dette er bare bandets andre skive, til tross for at de har holdt på i mange år, men hvilken rolle spiller vel det når de til gagns klarer å levere et album som til de grader engasjerer og låter fortreffelig? Sjangermessig befinner de seg i det tyngre og seige segmentet av hardrock, kall det gjerne stoner-rock. Roy Møllerud, som både synger og trakterer gitar i denne firerbanden fra Solør, har en fantastisk god klang og dynamikk i stemmen, hvilket passer glimrende inn i både tekstene og musikken. Noe som også er fascinerende er hvor velklingende Solør-dialekta er når den synges på denne måten.

Det første som slo meg første gang jeg hørte bandet for noen år siden var at det minnet meg om Black Debbath, men der Debbath glimrer med intellektuelle ordspill, politiske og kulturelle knyttneveslag og kjøkkenklutproblematikk, holder Malossi det hele innad på bondelandet. Enkelt og greit. Og det fenger. Det høres kanskje kjipt ut med låttitler som Far Hass Knut, Tomt Prat og Drømmer På Boks men det er det altså ikke. Og det er umulig å ikke la seg sjarmere av skivas beste spor Kløpp Dreieventilen og Flatnævan. Mange vil nok kunne kjenne seg igjen i de tekstene, for å si det sånn. Nå har jeg sagt mye om tekstene, men musikken er som sagt tung riffbasert hardrock, og prikken over den berømte i’en er at ingen ringere enn Daniel Bergstrand (In Flames, Dimmu Borgir og El Caco) og Fredrik Thordendal (Meshuggah) har mikset skiva. Det låter fet totaktsolje og svidd gummi!

Denne skiva er faktisk for bra til å bli forbigått, noe den dessverre sannsynligvis kommer til å bli av enkelte medier. For min del kan du stikke både Tix, Morgan Sulele, Staysman og hele den bøtteballetten opp et sted hvor sola aldri skinner. Vil du ha skikkelig norskspråklig musikk og ikke er tonedøv så er det bare en ting å gjøre, og det er å sjekke ut Blanke Barter sporenstreks! (8/10)

Pål J. Silihagen

 

Album, Anmeldelser

Thyrfing – Vanagandr

Thyrfing
Vanagandr
Despotz Records

 

Det har tatt bandet åtte år fra forrige plate De Ödeslösa. Dette kan virke unormalt lenge å la fansen vente, men til bandets fordel taler i så måte kanskje det faktum at det er den samme besetningen som nå gjør sin andre plate sammen. Denne kontinuiteten i besetning, sammen med tiden bandet har benyttet, kan kanskje være noe av grunnen til at platen virker såpass gjennomtenkt og strømlinjeformet i uttrykk og komposisjoner?

Når vi først er innom komposisjoner, kan det nevnes at bandets opprinnelige keyboardist Peter Löf takket for seg i 2014, i etterkant av forrige plate. Han hadde da vært med i bandet siden oppstarten i 1995. Dette har Thyrfing løst ved at Joakim ‘Jocke’ Kristensson, som også er et originalmedlem, har tatt hånd om tangenttriks på denne platen, foruten å også traktere bassen. Nevnte Kristensson er for øvrig tidligere trommis i Thyrfing, og spilte trommer på alle platene fra bandets selvtitulerte verk i 1998 til og med Hels Vite (2008), en jobb som siden 2012 ble overtatt av Dennis Ekdahl – som ihvertfall undertegnede husker som skinnpisker på noen eminente plater med Raise Hell. En må jo også anta at det er Kristensson som gjennom moderne teknologi står for alt det orkestrale (blås og stryk) når ingenting annet er oppgitt, og det må nevnes at det er kledelig arrangert. Dette forekommer en også verdt å nevne for dem av oss som husker Thyrfing fra tidligere dager, der det tidvis kunne være noe kitschy synthbruk. Samtidig var vel den teknologiske utviklingen, og ikke minst kjøpekraften hos unge metalmusikanter to faktorer å iberegne på 90-tallet. Sammen med en slik mer smakfull benyttelse av tangenter, må en også nevne at produksjonen på platen er mer kraftfull en det en forbandt med bandet i tildlige dager. Kanskje er dette forbundet med det at bandet denne gangen har vært hos Jakob Herrmann i Top Floor Studios, og at Jacob Hansen (Volbeat, U.D.O., Katatonia, Aborted, Destruction og en drøss andre band!) har stått for miksing og mastering av Vanagandr?

Plateomslaget prydes av Fenrisulven i en animasjon gjort av ingen ringere enn tidligere Dark Tranquillity-gitarist Niklas Sundin. Omslaget og tekstene på platen er nok, som ofte med disse bandene i den mer ekstreme folk-inspirerte sjangeren, indikerende for at det norrøne er tilstede, og at det derfor også ofte seiler under betegnelser som viking metal, hva nå enn det egentlig skulle bety av nærmere avgrensning. Forskjellen på Thyrfing av eldre dager og Thyrfing nå, er nok at det nå er mørkere og mer avmålt at en nå spiller på folke-referanser – slik går også tankene til deres landsmenn i Wormwood, såvel som til våre egne landsmenn i Einherjer.

Vanagandr har blitt et modent bands plate, med gode løsninger tvers gjennom. Aversjonen mot ostedryppende folk er så absolutt tilstede hos undertegnede. Derfor er det også oppløftende at Thyrfing har håndtert sine folk-influenser på en god og balansert måte. Denne platen låter rett og slett uventet bra, og har ingen låter som peker seg ut i noe annet enn positiv retning.

PS: Håg och Minne; er dette Led Zeppelin som møter Håvamål? (8/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Album, Anmeldelser

Leprous – Aphelion

Leprous
Aphelion
InsideOut

 

Det har etterhvert blitt vanskelig å definere hvilken genre Leprous tilhører. Definisjonen progressiv rock holder ikke helt mål, og på deres sjuende album blir ikke saken noe lettere. I likhet med svenske Soen så befinner bandet seg i krysningspunktet mellom progressiv metal og rock ispedd litt pop-harmonier, og det er vel kanskje en av grunnene til at disse to bandene befinner seg på en egen planet. Leprous har vært under stadig utvikling musikalsk sett, og Aphelion viser et band som har alt annet enn stagnert. I likhet med de siste forgjengerne, altså skivene, er dette til dels tung materie som må fordøyes over tid. Det skjer så mye i lydbildet at det er umulig å få med seg alt umiddelbart, men det er mulig at dette skyldes en aldrende anmelder sine slitte øreganger. Som før leverer Leprous imponerende tekniske finesser, og Baard Kolstad er et fyrverkeri med trommestikkene. Men det er selve dynamikken i bandet og låtene som skaper den intrikate og gode stemningen, om enn en noe depressiv stemning riktignok, da tekstene omhandler det innerste mørke i sjelen. Selv om vi blir tatt med på en mørk reise av vokalist Einar Solberg, låter det alt annet en sidrumpa, og mye skyldes at Solberg har en stemme og stemmeregister som løfter låtene opp på et høyt nivå. Han mener det han synger og det høres.

Gjennom albumets ti spor får vi servert ganske så variert musikk, selv om fellesnevneren er progressive vendinger med relativt skyhøye kneløft. Personlig vil jeg nok trekke frem låta The Silent Revelation som skivas beste spor, en riktig så fengende godbit av en låt. Tett etterfulgt av den litt tyngre og mørkere Castaway Angels. Når det er sagt så er Aphelion et imponerende og sterkt gjennomført progressivt håndverk. Med hånda på hjertet kan jeg si at det ikke er en eneste kjedelig låt her, og det er ganske imponerende etter sju album. (8.5/10)

Pål J. Silihagen

 

Album, Anmeldelser

Wolves in the Throne Room – Primordial Arcana

Wolves in the Throne Room
Primordial Arcana
Relapse Records

 

Ingenting tilsier at ikke Primordial Arcana er den rette blandingen av episk black metal og mollstemte toner som kan speile høstfølelsen for dem av oss som trives best med solskinn og badebukse.

I forkant av dette plateslippet har bandet vært lure ved å to måneder i forveien begynne en gradvis avsløring av hva de har i ermet. De har nemlig sluppet totalt tre musikkvideoer nå i forkant av platen. Låtene som har fått et slikt visuelt akkompagnement er Mountain Magick, Spirit of Lightning, og sist, for bare knappe uken siden, Primal Chasm (Gift of Fire). Videoene passer ypperlig til bandets uttrykk, og isolert er de alle gode nok til å rettferdiggjøre en musikkvideo. Det er nettopp dette som er en av styrkene ved Primordial Arcana, at samtlige låter både kan stå på egne ben, men også at det gjennomsnittlige nivået er såpass høyt at nær sagt hvilken som helst låt kunne bli plukket ut til singelslipp. De er alle velkomponerte, velproduserte, episke, tunge og dystre. Samtidig er det låter med individuelle særtrekk nok til at hele lytteprosessen holder på oppmerksomheten. Små krumspring på instrumentfronten bidrar en del til dette inntrykket. Eksempelvis finner en bruk av harpe i Spirit of Lightning, og blåsere på Primal Chasm (Gift of Fire), for å nevne noen eksempler. Låtene varierer noe i lengde, og samtidig må det nok sies at den lengste låten, Masters of Rain and Snow også har hakket mer intense partier enn de andre låtene, med full pinne og blastbeats. Merk deg at det likevel er plass til en rolig sekvens med klassisk gitar midt i alt drivet. Dette er også noe en merker seg, at Wolves in the Throne Room har fått til en god dynamikk innad i platen, og at kontrastene mellom ulike uttrykk får veksle passende og vokse inn i hverandre, gjerne med noen ledemotiver som en returnerer til i løpet av den enkelte låt.

Da platen først snurret ble det forsøkt å finne ut hva dette egentlig minnet om, og et band utpekte seg ganske raskt fra minnebanken, nemlig Agalloch. Ved nærmere undersøkelse er dette ikke en uvanlig assosiasjon, for det er tilsynelatende 135 brukere av Encyclopedia Metallum (per 19.08.21) som er enige om at Agalloch er bandet som minner dem mest om Wolves in the Throne Room, noe som gjør de to bandene til dem med høyst grad av samsvar basert på disse subjektive formeningene hos brukerne. Likevel er det tydelige forskjeller hos de to bandene. Der Agalloch til tider fremstår mer folkete, og tro det eller ei, mindre tungt og dystert. Det er også mulig å spore likheter mellom Wolves in the Throne Room og slikt som Drudkh og Negura Bunget, noe som åpenbart også gjør at en kan tenke seg at en viss bergenser fra 90-tallet er en av inspirasjonskildene hos bandet. Dette er foruten det bandet selv også har påpekt, at det er naturen og nærheten til den, til sjø og regnskog og dyrelivet en finner der som har inspirert dem. Akkurat dette bærer også Primordial Arcana preg av, for det årvåkne øret vil flere steder kunne høre samplede klipp av skogens ulike skapninger.

Etter en uke med temmelig mange runder er konklusjonen at platen fremdeles vokser, og at favorittlåtstempelet forflyttes innbyrdes blant de syv sporene (et åttende spor, Skyclad Passage, slippes etter sigende som bonusspor). Slike tendenser hos en plate er som regel et tegn på en plate med potensielt lang levetid. (9/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Album, Anmeldelser

Lorna Shore – …And I Return to Nothingness

Lorna Shore
…And I Return to Nothingness
Century Media

 

Det kjipeste med Lorna Shores siste slipp, er at fortsatt vil mange konforme, forutinntatte, trangsynte og konservative gamliser fnyse når de hører termen deathcore, og derfor ikke sjekke ut denne EP’en. Og hvorfor bryr jeg meg om akkurat det? Jo, det skal jeg si deg. Med …And I Return to Nothingness har Lorna Shore gitt ut det som kan komme til å vise seg å være årets beste slipp! Og det kan jeg lett begrunne.

Bandet startet i 2010, da deathcore virkelig begynt å bli en kraft å regne med. Storheter som Whitechapel, Carnifex og Suicide Silence hadde satt sjangeren på kartet, og plateselskapenes kapitalistiske klør hadde klort seg langt inn i deathcore-margen, noe som resulterte i at det ekspolderte med unge band bestående av gutter med neck tattoos, flotte sveiser og fete tunneller i ørene. Som alle andre sjangre, har deathcore også utviklet seg, og nå finner man like stor synkretisme her som i alle andre sjangre – heldigvis! Min påstand er at hadde folk gitt sjangeren en real sjanse, så hadde man blitt overrasket over vitaliteten og spennvidden. Men, nok om det. Tilbake til Lorna Shore. Bandet fikk seg rimelig hurtig et navn som ble lagt merke til, men det var ikke før i fjor (2020) at det virkelig eksploderte. Med fullengderen Immortal, tok gutta det hele opp til et fullstendig eget nivå. Deres orkestrale, black metal-inspirerte deathcore, plasserte Lorna Shore i frontlinjen for ekstrem metal. Opp i alt dette, fikk forrige vokalist, CJ McCreery, fyken på grunn av oppførsel langt over streken, og inn kom eminente Will Ramos, fra blant annet A Wake In Providence. Og etter å ha hørt sluttproduktet etter hans inntog, kan det vel ikke sies noe annet enn at nå er endelig gullfuglen skutt.

Vårt første møte med nytt materiale kom i starten av juni. Da slapp bandet første singel låta To the Hellfire, og den ble kjapt bandets mest strømmede låt noensinne, og det ikke uten grunn. Nevnte låt åpner denne tre låter, og 18 min, lange EP’en, med en akustisk og stemningsfull intro, før det hele eksploderer i en helt fantastisk kaskade av deathcore, black metal og goth metal. Det låter så ekstremt, brutalt og fint på en og samme tid at det er nesten så man ikke forstår hva som skjer. For hvordan kan man egentlig forklare hvordan det høres ut når steinhard metallisk hardcore har trekant med gammel Cradle of Filth og Cannibal Corpse? Du kan godt ta med deg videre akkurat det visuelle bildet i hodet, for dette gjelder resten av slippet også. Det er ingenting å utsette på produktet, og alt stemmer. Vokalen til Will er noe av det feteste innen ekstrem metal, og spennvidden fra de lyse skrikene og pig squeals, over til dype death-grynt, gutturale ulyder og brutal brøling er formidabel. Og hvordan han får til kunststykket å vrenge ut innvollene sine etter 5.43 på To the Hellfire er uforståelig. Hvilke lyder!

Trommene må også nevnes. Austin Archeys presisjon og hurtighet slår rett og slett pusten ut av en stakkars lytter, og sammen med Will, bærer han låtene stolt og militant til nye høyder. Det som også gjør at Lorna Shore skiller seg ut i dette landskapet, er at gitarene gjør mer enn bare å spy ut stakkato riff. Her får vi servert både riff som tatt rett ut av death metal og soloer som holder høy teknisk standard, og alt er godt arrangert. Spesielt må tittelkuttet, som også er avslutningslåta, nevnes. Det er den mest streite og rett fram låta på EP’en, og er også den som lener seg mest på death metal-sjangeren. Legg merke til soloen som kommer inn etter 3.57, og som tar fullstendig over låta. Bedre blir det ikke! Som dere skjønner, dette er et slipp som ikke bør gå upåaktet hen. Blackened deathcore er kommet for å bli, og Lorna Shore gruser så og si det meste som er der ute per tid! (10/10)

Lars Bremnes Ese

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates Uprising

 

BEYOND THE GATES UPRISING 2021
USF Verftet, Bergen
6.-7. august, 2021

“Beyond the Gates – 4 days of darkness in the heart of Bergen”, står det festivalbåndet jeg fikk sist helg. Dette var nok rester fra forrige festival i 2019 eller ment for enten i fjor eller den originale utgaven i år, men som alle vet spredte pesten seg over landet, og forrige festival for meg var i januar 2020. Det har vært noen få anledninger til mini-arrangement i perioder der viruset har roet seg, men fra jobb på 5 festivaler og foto av hele 230 band i 2019, ble den pausen adskillig lengre og tyngre enn forventet. Hele kunst, musikkbransjen og utelivsbransjen har jo hatt en tung tid. For de fleste er ikke konsert lenger noen selvfølge, men en ønskedrøm, og store festivaler er en utopi for store deler av verden akkurat nå, iallefall innendørs. Etter å ha vært så heldig å få dekke 4 konserter med 5 band på 3 dager med 20 stk i salen, tenkte jeg at det var det nærmeste jeg ville komme festival denne sommeren. Beyond the Gates hadde utsatt nok en gang, Midgardsblot også, så overraskelsen og iveren var veldig stor da et nytt arrangement, Beyond the Gates Uprising, ble annonsert i begynnelsen av august i Bergen. Vi forlot Oslomørket og kom for å nyte 2 dager med mørke i hjertet av Bergen, som det stod på festivalbåndet. Jeg vil si at aldri har mørket vært så lyst som i den byen, med musikk fra de fleste hus i sentrum, uteserveringene og restaurantene var fulle av folk, glade folk. Jeg kan med en gang røpe at den langhelga i Bergen med mørk metal og festival er min lyseste helg på de fleste vis siden pandemien startet!

Fredag

Bergen møtte oss med sol og stemningen var veldig god, jeg følte meg nesten på like fot med sønnen som hadde sin første festival, for det var så lenge siden sist. Det kriblet litt i magen da vi nærmet oss Verftet, endelig skulle det faktisk skje igjen! Vi fulgte strømmen av svartkledde folk som viste vei mot USF Verftet på Nordnes. Der ble vi møtt av en moderat kø og før vi kom inn måtte vi vise både vaksinepass og billett, samt ta på munnbind. Det var litt surr på den fronten og vi fikk flere ulike beskjeder om hva som skulle til. De som ikke var vaksinert, skulle gjennom en teststasjon på baksiden av Verftet. Noen sa alle skulle innom der, noen sa at de som var del vaksinert slapp test, så der lå det an til potensielt trøbbel, men det gikk bra tross alt.

Endelig inne rakk jeg akkurat første band, og kom meg rett i fotopiten. Enda Phantom Fire (9/10) er flunkende nye, har jeg rukket å få med meg det de har gitt ut. De startet showet med å spille sin nye musikkvideo til låta Feed the Fire, som hadde premiere via Decibel Magazine noen dager før. Den gikk rett inn som en favoritt hos meg og dette var et av de bandene jeg gledet meg enormt til å se! Bandet innfridde alle forventninger. De spilte ikke så lenge, men til de grader bra, og er et band jeg definitivt vil høre mere av. De karakteriserer seg som heavy metal, og er i utgangspunktet en duo, men hadde med seg livemusikere i tillegg. Det bandmedlemmet jeg kjenner til fra før, er Eld (Frode Kilvik), den fantastiske bassisten og vokalisten som også spiller i Gaahls Wyrd, Aeternus, Krakow og Maidenheads. Jeg gleder meg til fortsettelsen herfra.

Det var en stor spennvidde på festivalen, og Vulture Industries (8/10) var definitivt noe helt annet enn bandet før. De er fra Bergensområdet i likhet med forrige band, og leverer tight og bra progrock.

Helheim (8/10) var igjen noe helt annet, og da de skulle på begynte folk å strømme på inn i lokalet. Vanligvis er variasjon mellom band noe jeg setter pris på med festivaler. Programmet var også nokså tett og behovet for pause meldte seg, så det å koble seg på det mer innadvendte og drømmende landskapet til Helheim ble for meg ganske vanskelig akkurat da, men jeg likte veldig godt det jeg hørte, og teknisk og musikalsk var det ingenting negativt å si på konserten. Feriekolonien, som utescenen het, hadde ganske så mange av festivalgjengerne sittende ute i den fantastiske Bergensnatta.

Igjen skiftet tempo og framtoning enormt fra Helheims mørkeblå scenelys, uten mye dramatikk til den de brutale og dramatiske Whoredom Rife (10/10) fra Nidaros, som var en av mine forhåndsfavoritter. De gir det hele den lille ekstra uroen i kroppen og den følelsen av fare som jeg har klart i minne fra forrige konsert med dem på Blå for noen år siden, da de hadde med over 10 bukkehoder på scenen, det lukta stramt av dødt får, og det endte med at et av geitehodene ble kastet ut i publikum av gjestevokalisten. Nå var vokalisten, tilbake og tross tidvis lite lys er de et av de bandene jeg liker å fange med kamera, så adrenalinet pumpet litt mer enn ved de andre banda. Verftet var betraktelig fullere nå, de inntegnede strekene publikum skulle stå i var glemt, og munnbind var det flere som hadde mistet. Det var færre fårehoder på scenen enn sist, og jeg kjente at det var like greit, for det var nok med å passe på alt det andre som skjedde. De var fantastiske fra første brøl, og allerede da kjente jeg tydelig hvorfor jeg var på denne festivalen. Det var en helt annen stemning i publikum også, det var flere som koblet seg på denne energien og det kokte på et vis. Bandet gjorde en forrykende konsert, som absolutt ble et av høydepunktene gjennom helga for min del.

Gaahls Wyrd (10/10) var et av de første bandene jeg fikk tatt bilde av i sommer da Oslo åpnet litt og de spilte på Sentrum Scene med 20 sittende publikummere i salen. De klarte seg forrykende bra, og leverer generelt alltid bra konserter. Dynamikken i Gaahls Wyrd er todelt, Gaahl selv med en rolig og litt majestetiske fremtoning der han går i halvt tempo av resten av bandet, som holder et veldig høyt tempo og har en magisk energi. De pleier å jobbe hardt med publikum, noe de viste selv med 20 stykker som satt spredt i den store salen i Oslo, og nå var det endelig bedre forhold, så jeg gledet meg enormt til kveldens siste band. Det var noe ekstra magisk med hele bandet den kvelden på Verftet. Dette var altså min femte konsert med bandet, og aldri har de spilt så bra og lenge. Vokalen til Gaahl var også utvidet, og han fikk vist sin enorme spennvidde som vokalist, og imponerte virkelig. De spilte og spilte, og det var bare egentlig bare helt fantastisk hvor lenge de holdt energien og publikum i sin hule hånd. En fantastisk avsluttning på første kveld.

Lørdag

Sånn ganske tett på festivalen ble det annonsert en ekstrakonsert på dagtid på lørdag. Den hadde, i motsetning til resten, fri aldersgrense og var gratis.

Inculter (8/10) er allerede en favoritt blant de yngre norske thrash metal-bandene som har dukket opp de siste åra. Jeg har sett dem live før og gledet meg til et gjensyn med det fete bandet fra lille Fusa. Sola skinte sterkt denne ettermiddagen også, og ved Feriekolonien utenfor Verftet var det allerede ganske mye folk. Vi kom litt sent, men rakk det meste sammen med publikummere fra 3 år til i alder nærmere 70. Bandet holdt den fete energien og tempoet de pleier, men det var ganske høy skravlefaktor på bordene foran scenen. Det er dessuten noe med band som pleier å ha en gjeng med headbangere på første rad, men de holdt en absolutt fet konsert.

Sahg (8/10) har jeg sett live før, og de leverer alltid. De dro i gang festivalens andre dag inne, med full energi og trøkk, folket begynte å strømme inn og stemningen steg mens Sahg spilt tight og god doomy Heavy Metal.

Neste band ut var Vemod (7/10), og dette var mitt første møte med bandet. Igjen et innadvendt og lysgjerrig band, som for oss fotografer gjør jobben ganske vanskelig, men de hadde en veldig fin scenografi med røkelse i front. De kjørte et dronete og rolig lydlandskap, som ikke evnet å la alle rive med, men selv om dette var på et tidspunkt hvor det kanskje hadde gjort seg med et litt mer energisk input, leverte de i høyeste grad en bra konsert.

Aeternus (8/10) hadde jeg heller ikke hørt før, men dette er enda et band hvor Eld- Frode Kilvik er med, og det lovet bra, så jeg gledet meg. De innfridde virkelig og spilte en skikkelig energisk og atmosfærisk fet konsert. Publikummet var blitt flere og stemningen skikkelig god. Jeg likte særlig den mørke og intense dark metal-vokalen.

Soundtracket av vår 2021 for meg var den nye skiva til Djevel (10/10), Tanker Som Rir Natten. Den plata traff meg rett i hjertet, og har passet ganske bra til den tøffe tiden i år da ting var stengt og ganske mørkt. Jeg gledet meg dermed veldig til å se dem igjen. Bandet hadde skiftet vokalist siden sist, så jeg var veldig spent på hvordan de ville være nå. Vokalistbytte er jo ikke alltid så lett, særlig ikke når den er så stor del av bandets identitet, men mot alle odds så fungerte det helt perfekt! Jeg vil faktisk nesten si at den nye vokalisten styrket bandets sceniske framtoning. Stemningen, særlig foran scenen, var høy, og publikum så ut til å like det skikkelig godt. Dette var virkelig et av festivalens høydepunkter!

Det hele skulle avsluttes av bergensbandet Taake (6/10). De var på hjemmebane og lokalet var igjen så fullt som mulig akkurat da. En stor del av publikum hadde glemt avstand og munnbind, men jeg håper for festivalens skyld at det gikk bra. Arrangørene gjorde sitt beste, men det er noe med ganske fulle metalfans på førstereis etter over ett og halvt år uten festival… For en fotograf gir Taake kule bilder å fange hver gang, og vokalist Hoest er veldig fascinerende der han beveger seg som en reptilaktig skikkelse rundt på scenen. Det som derimot ikke er like artig, er den litt tvilsomme flørten med høyreekstremisme og nasjonalisme, og da han igjen entret scenen var det med en kappe med et norsk flagg til kappefor. Den energien som Gaahls Wyrd gav dagen før, var nå byttet ut med å være ganske lei. Taake har mange kvaliteter, men de fanget ikke meg, og tekster og titler gjorde meg plutselig så ukomfortabel at jeg faktisk valgte å dra hjem før siste låt var over. Jeg føler vel at konseptet og bandet står litt stille, og etter å ha hørt intervjuer med vokalisten de siste året, kjente jeg at det ikke er greit mer for min del. Jeg skulle dermed ønske de hadde avsluttet med et annet band. Jeg snakket med flere som hadde det på samme måten, men det må sies at flertallet av publikum så ut til å ha en bra konsert.

Alt i alt er jeg skikkelig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å være med på festival igjen, og det var herlig at det ble Bergen som torde å ta sjansen på å være tidlig ute med å kjøre innendørs festival i en pandemi, med stigende smittetall. Etter det jeg hørt i ettertid, klarte de å gjennomføre uten noen smittetilfeller, så dette er skikkelig bra jobbet og all ros til Beyond the Gates, dette klarte dere med glans! Jeg gleder meg allerede til neste år!

Tekst og bilder: Silje Storm Drabitius

 

[espro-slider id=14716]

Alle bilder ©Silje Storm Drabitius.

 

Album, Anmeldelser

Krossfyre – Rites of Extermination

Krossfyre
Rites of Extermination
Hells Headbangers Records

 

Rivers of Fire river i ørene i det en trykker ‘play’. Lik flammeinfernoet som har herjet det søreuropeiske kontinentet nå mot slutten av sommeren 2021, skaper de spanske platedebutantene umiddelbart full fyr og flamme i øregangene, på den gode måten. Riktignok er det heller tvilsomt at spanjolene i Krossfyre har latt seg inspirere av Libanon, Tyrkia og Hellas svøpt i ild og røyk, men som lydspor er dette perverst nok absolutt egnet, for dette lukter det svidd av fra første stund. Vi møter her en salig blanding musikalske undersjangere ispedd både thrash, death og black metal. Tankene går til band som eksempelvis Nifelheim, Necrophobic, Desaster, og Deströyer 666. Samtidig må det bemerkes at det lukter friskt, og med en egen driv og tanke bak det musikalske håndverket.


Fullt øs ispes en rekke velklingende, mer melodiske gitarpartier, som sammen med en kledelig produksjon løfter dette til en solid affære. Da kan en se gjennom fingrene med at det tidvis høres ut som trommisen spiller helt på grensen av hva han evner før det brister.
Av nye bekjentskaper innen sjangeren i 2021, er Krossfyre absolutt et av de triveligeste. De har evnet å skape en plate som virkelig trøkker på et skikkelig lurvete og gammel-skole vis.

Når brannene på kontinentet heldigvis stilner, vil forhåpentligvis den spanske gjengen holde liv i egen ild fremover, for om nivået fra denne debuten opprettholdes, hører vi nok mer til bandet i årene som kommer. (8/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Liveanmeldelser

Ad Hoc Festivalen 2021

 

 

Ad Hoc Festivalen 2021
Råde, 5-7. august, 2021

På et småbruk, ute på landet, i Viken, tidligere Østfold, nærmere bestemt i Råde, arrangeres det for andre år på rad musikkfestival. Festivalens grand papa er Anders Odden, kjent fra drøssevis av band/prosjekter, deriblant Cadaver, og festivalen er enkelt og greit på familiens eget småbruk. Det er altså litt sånn “hjemme hos”-følelse over det hele. Det som møter deg midt ute på landsbygda, er et hjemmesnekret treskilt hvor det står, med store svartmalte bokstaver, “Ad-Hoc Festivalen”. Etter en lengre gårdsvei kommer vi fram til en diger parkeringsplass, som enkelt og greit er et jorde, hvor nedslåtte kornaks lager en flott raspelyd under bilen mens den parkeres. Selve gårdstunet har fått plass til en forholdsvis stor scene, og det er satt ut flere bord med sittebenker rundt omkring. Lokale mat- og drikkeprodusenter har fått behørig plass, og de tilbyr de lekreste retter for både vegetarianere og kjøttetere, samt lokalt øl som gjør at folk nok en gang kan sitte og synse over hvordan dråpene påvirker ganen og hodet. Det er selvfølgelig gjort plass til en liten merchbod i fjøset, samt en barbersjappe i et partytelt. Festivaldassene er behørig plassert diskret på enden av fjøset, og funket som fjell. Det er ryddig og oversiktlig, men samtidig meget laidback og god hjemmesnekret-følelse rundt hele området. Atmosfæren som møter deg på tur inn er knakende god, og det føles godt å være ute i friluft for å nyte musikk igjen, sammen med brødre og søstre i ånden.

Dette er andre året festivalen gjennomføres, og der det i fjor var Benny Borg, Arve Tellefsen og Jørn Hoel som var de største navnene, har festivalen i år et større metallisk tilsnitt. Undertegnede fikk ikke med seg torsdag, første dag, men da var det heller ikke noe metal å spore, så for den saks skyld var det ikke MHNs materiale samme hva.

 

Fredag:

Det er ikke mange band som spiller hver dag, det begrenses til kun to stk. Men før bandene får vist seg frem, så settes programmet i gang med et intervju gjort av folkene bak podcasten Stengt Bar – med en gjest. Intervjuet ledes av Lucipher Daldorff, og gjestene er frontfiguren fra headlineren den respektive dagen. Fredag kveld var det derfor Lars Lønning fra Black Debbath som fikk muligheten til å svare på noen betimelige spørsmål. Tonen var lett og ledig, med hovedfokus på tull og fanteri. Et hyggelig og moro innslag som fungerte som grei oppvarming. Kl. 20.45 var det endelig klart for første metallband, og de som fikk startet det hele var Scars (8/10), fra naboekommunene Fredrikstad og Sarpsborg. Bandet, som består av medlemmer fra blant annet Witchhammer og Mecalimb, har holdt det gående siden 2013 og har gitt ut en fullengder, en singel og en EP. Musikken de spiller er tung, groovy, riffbasert metal, med hint til et krysningspunkt mellom Pantera og eldre Metallica. Etter en stemningsfull intro, drar de på med rett i trynet-metal som det oser baller av. Stemningen er god, og selv om flesteparten av de oppmøtte sitter rundt bordene, ser det ut som musikken faller i smak. Det nikkes rytmisk og applausen og ropingen sitter forholdsvis løst mellom låtene. Låtmaterialet til bandet er definitivt bra, og flere av de hardeste låtene får gliset frem, ihvertfall hos undertegnede. Også de melodiøse låtene er gull, og det er behagelig å lytte til gode melodilinjer som brytes opp med tunge, rocka metallriff. Vokalen til Ole Olsen er herlig kraftfull, der den ligger i det røffe sjiktet, og kompletterer låtmaterialet perfekt. Flott! Det som derimot skjemmer en del, er lyden. Jevnt over er den litt for rufsete og grøtete, der det savnes balanse i uttrykket. Rytmegitaren er dessverre ofte nesten helt borte, så på de partiene der låtene brytes ned til kun rytmegitar, høres den nesten ikke. I tillegg forsvant bassen og trommene flere ganger, men de fikk alltid hektet seg på igjen. Bandet skal ikke lastes for lyden, men den påvirker jo helhetsopplevelsen. Når det er sagt, så gjorde bandet sitt ytterste for at folk skulle kose seg, og det fikk de til. Gleden fra scenen smittet over til publikum, og selv om det var litt glissent oppmøte, tok det seg opp utover settet. Det var fantastisk å digge metal ute i det fri, og mens mørket begynt å senke seg, gjorde Scars et meget godt valg i å avslutte med kongelåta Eye For An Eye, som gav oss et godt realt slag i trynet før de gikk av. Konklusjonen er at Scars kan å lage god stemning og partyfeeling, låtene er sterke, og gutta kan sakene sine. Det virket som de fleste var godt fornøyd med kveldens første band!

Etter en god pause, litt påfyll av vegetarwraps og økologisk sitronbrus fra Windunderbar, var det klart for kveldens headliner, Black Debbath (9/10). Det er vel unødvendig å gi en lang presentasjon av gutta boys, så la oss nøye oss med å si at Råde fikk oppleve tonnevis av tung, tung politisk rock denne fredagskvelden. Med en fabelaktig uhøytidelig selvsikkerhet, entret bandet scenen iført sine karakteristiske tatoveringsklær og überkorte dongerishorts. Sceneoppsettet var også, i kjent stil, kjempeherlig. Vi snakker motorsykkelstyre med påmontert dyreskalle og røykrør, samt sykkelstyrer med krimskrams og horn. I tillegg hadde de hengt opp en liten valgurne, noe som seffern passet godt i disse pre valgtider. Det eneste som manglet hadde vært å få inn Trygve Slagsvold Vedum. Han ville passet som fot i hose her i Råde i kveld. Men vi fikk nok politikk læll vi! Første låt ut var tittelkuttet på siste skive, Norsk Barsk Metal, og det var liten tvil om at både band og publikum var i helt perfekt modus. På lik linje som at mørket hadde smøget seg ned over oss, begynte folk å smyge seg fremover mot scenen, og ting begynte å se bra ut. Etter første låt initierte Lars sin introtale til oss kjære publikum, men Egil Hegerberg avbrøt selvfølgelig og tok over. Han drar opp “me too” og henvender seg til alle damene (eller “dere begge”, som han sa) og ber om at de holder avstand. Antall kilometer avstand som er nødvendig er selvfølgelig 1001 – 1002 – 1003. Det blir for mye å skrive om alle de morsomme kommentarene og talene til bandet, men høydepunkter var Egils geniale quiz om black metal og barnesanger, skolering av allsang på låta Pils, samt utdeling av hestebladet Penny fra 80-tallet. I tillegg var det stor humor da gutta ble så varme og ukomfortable at de måtte ta av seg shortsen og spille siste halvdel i trusa. Som Egil så flott sa: “Visse ting kan ikke unnlates offentligheten”. Det er unødvendig å si at alt dette skape en kjempegod stemning. Men, som de fleste vet, Black Debbath er ikke bare tull og fanteri. De er også et meget dyktig band med ekstremt flinke musikere. Så selve fremførelsen av låtene var det ingenting å utsette på. Og der Scars slet med lyd, leverte debattantene en konsert med flott lyd. Alt låt bra, og instrumentene fikk akkurat nok boltreplass. Siden det etter hvert hadde blitt bekmørkt, kom også lyseffektene til sin fulle rett, og skapte et godt visuelt uttrykk. Som en aldri så liten overraskelse hadde de invitert “en ung musiker som de mente fortjente oppmerksomhet”, så under låta Tons of Rock kom general Anders, iført kappe, spankulerende inn på scenen og ble med på låta. Dette til stor glede for publikum. Vi fikk servert de fleste klassikerne, slik som Nei Til Runkesti på Ekeberg, Mongo Norway, Voggesang til Trønderen, Det er Problemer Innad i Høyre, pluss mange mange fler. Og som ekstranummer peisa de på med Den Femte Statsmakt. En meget god opplevelse, og flott avslutning på en fantastisk dag. Og for de av oss som liker å ta tidlig kveld, så kan det noteres at kalaset var ferdig ca kl 23.15.

 

Lørdag:

Etter en meget god opplevelse fredagen, var det en god følelse å sette seg i bilen og rulle til festivalens siste dag. Den norske rikskanalen og Meteorologisk Institutt hadde i forkant gitt oss et lite tips om at det kunne bli noe fuktig i kveld, og her snakker vi KUN om fuktighet i relasjon til vær. Men ettermiddagen startet heldigvis med sol og god temperatur. Ved ankomst ca kl 18.45, var det allerede flere biler på parkeringsplassen enn gårsdagen, og det sier kanskje både noe om antallet oppmøtte, men også at det her ikke bare er festivalgjengere med fest og fanteri i intensjonssekken. Vi fikk ut av festivalgeneral Anders Odden at det var solgt flere billetter i dag, og at han regnet med ihvertfall 150 stk, men at han ikke hadde sjekket antallet. Det vil også mest sannsynlig bli festival neste år også, og da er sjansen stor for at det blir enda større navn. Men her var det ikke noe konkret å melde, så da får vi bare vente og se. Stengt bar med en gjest sparket det hele i gang, med Anders som hovedgjest. Et underholdende innslag, der det heldigvis etter hvert også ble fokus på andre ting enn kun fyll og det å være fyllesjuk. Anders tok vel strengt tatt over hele intervjuet og fortalte historier og skrøner til stor begeistring for publikum. Lista var dermed lagt for en uhøytidelig kveld.

Kl 20.45 entret dagens første band scenen, og vi snakker da om Befouled (8/10) fra Fredrikstad/Sarpsborg. Gutta har spesialisert seg på 90-talls old school death metal, slik vi kjenner den fra skandinavia, og kanskje helst fra Sverige. Det ligger ihvertfall masse Entombed og Dismember og dundrer i bunnen, noe som definitivt gjør seg bra live. Det er tydelig at Befouled har en del fans blant publikum, for det siger på fram mot scenen, og det er god respons blant de oppmøtte. Gutta vet hva de gjør, og selv om det er trommis Henning Haugen som er mastermind i bandet, er det et helhetlig band som står på scenen og fører oss tilbake i tid til det spennende 90-tallet. Det er herlig å høre både seks- og sjustrengers gitarer spy ut knusende, råtne riff som det oser motorsag av. Låtmaterialet er godt og tydelig plassert innen sjangeren, noe som gjør at det alltid er store muligheter for headbanging. Denne musikken er som laget for sådann fysisk utfoldelse, og selv om det ikke akkurat tar helt av med headbanging blant publikum, så nikkes det taktfast her og der. Trommene smeller til med mørk groove, og det låter taktfast og tight. Vokalen til Fredrik W. Aas er mørk og kraftig, og fyren gjør en skikkelig god figur gjennom energien han utsondrer. Det er litt den samme utfordringen i kveld som i går, for lyden er ikke bra her heller. Den er ikke direkte dårlig, men det er fortsatt grøtete og ullent. Dette gir seg blant annet utslag i at bassen blir litt for lav, noe som er litt dumt siden noe av det feteste med gammel dødsmetall er den tunge buldringen fra bassen som skal ligge som et klamt teppe over låtene. Lengst frem mot scenen er ikke dette så merkbart, men lengre bak blir det litt vel tynt. Dette gjelder også basstrommene som noen ganger blir for lave og mister trøkket. Men vi snakker utescene og festival, så vi klarer lett å riste lydutfordringer bak oss. Bandet gav oss en kjempegod opplevelse, og spillegleden og engasjementet til gutta gjorde konserten til en flott opplevelse. Avslutningslåten, Bringer of Plague, avsluttet det hele på en perfekt måte!

Pausen gav mulighet til å trøkke i seg en lokalt produsert, fantastisk god, lammekebab. Mens babben fortæres, siger det på med svartkledde folk, noe som tyder på noe er nært forestående. I forhold til gårsdagen, er det hakket mer svart i dag, så på mange måter kan man si at det smalnes litt til med tanke på musikalsk uttrykk. Vi snakker strengt tatt om en helaften med death metal, noe som altså også viser seg i det visuelle uttrykket hos publikum. Kl 22.00 entrer Cadaver (9/10) scenen. Livebesetningen til Anders består av Eilert Solstad på bass og Bjørn Dugstad Rønnow på trommer. Som vanlig får vi presentert litt staffasje, og Anders går for sin karakteristiske kappe og sort/hvit sminke, mens Eilert stiller i hatt med briller og skinnfrakk av den typen vi kjenner fra sadist/torturfilmer, og assosiasjonene glir fort over til en eller annen tysk torturistlege under andre verdenskrig. Dette kalde/småperverse uttrykket til Eilert fungerte godt og skapte en genial kontrast til ståkontrabassen som han trakterte med vante fingre. Bjørn har nok med å holde fouks på trommene, for skal undertegnede være helt ærlig så var det knyttet litt spenning til hvordan Bjørn skulle piske seg gjennom låtene fra siste EP og fullengder. For det er liten tvil om at Dirk Verbeuren har lagt inn en del ekstremt krevende innslag på flere av låtene, og det er ikke hvem som helst som klarer låtene han har styrt trommene på. Men Bjørn har spilt låtene før, og det var sykt herlig å se hvordan han briljerte i kveld. Spesielt på Circle of Morbidity øste han ut en ekstrem maktdemonstrasjon, og jeg må innrømme at øynene hvilte mye på trommene gjennom konserten. Vi fikk oppleve et band som leverte sakene sine, og selv om Anders er kjent for å underholde, så var det liten tvil om at han var på hjemmebane i kveld. Strengt tatt så var det vel alle vi andre som var på hans hjemmebane, sånn geografisk sett… Det er lite å utsette på instrumenteringen, alle tre leverer tighte saker gjennom hele konserten, og det uavhengig av om det var låter fra Hallucinating Anxiety eller Edder and Bile. Både fart og teknikk sitter, og når Anders i tillegg klarer å lire ut av seg tull og fanteri mellom låtene blir resultatet meget godt gjennomført, og den uhøytidelige attituden fra scenen faller i god smak til et publikum som har vokst seg ganske stort. Lyden var atskillig bedre enn hos Befouled, noe som gjorde at vi fikk med oss detaljene i låtene. Lyssettingen var også flott, spesielt var det effektfullt med blandingen av rødt og grønt lys som strålte ut i kveldsmørket. Vi fikk servert låter fra hele bandets historie, og selv om det er de nyeste låtene undertegende liker best, er det liten tvil om at en låt som Innominate er überfet! Regnværet som var spådd, meldte etter hvert sin ankomst, så siste halvdel ble forholdsvis fuktig, men ikke så mye at det ødela opplevelsen, selv om det ble litt mer glissent foran scenen. Heldigvis gav det seg på slutten. Etter en time var det slutt, og vi kan si oss godt fornøyd med kveldens opplevelse.

Så, hva sitter man igjen etter to av tre dager med Ad Hoc? Det første som må sies er at det var godt å være i gang med konserter igjen, så det i seg selv gjorde det lett å kose seg. Arenaen viste seg å fungere veldig godt. Følelse av hjemmesnekret gjorde at atmosfæren ble meget behagelig. Folk var i godt humør og så ut til å kose seg, og det var en lett og ledig tone. Scenen fungerte bra, og selv om lyden tidvis var litt dårlig, var det hele likevel godt gjennomført. Maten var noe av det beste man har opplevd på festival. Kortreist, lokal mat gjør også sitt til at nærområdet får tilhørighet til festivalen, og kanskje sitter aktørene også igjen med noen kroner ekstra i kassa. Selv om ikke festivalen var utsolgt, så var det greit nok med folk de to dagene. Ting var ryddig og forholdsvis rent, og rammene med skog, åker, gårdsbruk, en liten vanndam og plassering langt ute på bygda funket som bare det. Bandene bestod av godt voksne folk, så dette var ikke en festival for den yngre generasjon, men kanskje vil det på sikt også være mulig for de under 40 år å spille på Ad Hoc? Hvem vet? Dette gikk igjen også med tanke på publikum, som holdt en forholdsvis høy gjennomsnittsalder. Det savnes litt ungdommelig galskap, men for oss som er litt oppe i årene, var det en behagelig opplevelse å være på Ad Hoc i år. Man skal ikke kimse av komfort, vi er jo tross alt alminnelige dødlige som ikke har så alt for lenge igjen, så vi får følge Anders sin oppfordring om å kose oss og leve mens vi fortsatt kan. Hvem vet hva som skjer i morgen… Takk for nå!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Christin Hansen

 

[espro-slider id=14646]

 

Album, Anmeldelser

Vassago – Storm of Satan

Vassago
Storm of Satan
Nuclear War Now! Productions

 

Vassago ga i 1999 ut sin debutplate Knights from Hell. Den gang delte bandet to medlemmer med det kanskje mer kjente svenske black metal-bandet Lord Belial, noe de fortsatt gjør. Tilsynelatende har sistnevnte band hatt forrang, for det ble med debutplaten – av noen påstått å være en slags blanding av Marduk og Nifelheim. En kjapp gjennomlytting av Knights from Hell gjør at en kan konkludere med at det så absolutt er driv der, og partier som stimulerer nevral-estetiske områder på en tilfredsstillende måte. Dette er altså 22 år siden. Når nå Storm of Satan får strømme fritt ut av høyttalerne, er det bare å registrere at om noe overhodet har hendt i disse årenes løp, så må det kunne kalles en solid regresjon. Med det tenker en på det musikalske, for på tekstfronten er det bare et raskt søk som trengs for avklare at det også tidligere har vært preget av en slags returreise dypt inn i det pubertale.

“Du kødder!?” er faktisk det første som dukker opp i nepen når en leser låtlisten på denne platen, og tanken fornyer og forsterker seg i en positiv feedback-loop når en tar til å høre gjennom faenskapet. Darkness of Satan, Elite of Satan, Evil of Satan, Fire of Satan, Grind of Satan, Mayhem of Satan… Låtlisten er like original som Thousand island-dressing. En kan jo like godt gjengi de resterende låttitlene også, for det blir ikke bedre heller: Metal of Satan, Sign of Satan, Storm of Satan, og, helt til slutt, War of Satan, som setter et punktum for førti minutter, og ti låter med satanhyllest. Underveis får en med seg lyriske perler som: “Metal can be light, metal can be heavy, metal can be dark, metal can be cheesy”…

Evil of Satan har også et lite subtilt nikk til Tsjajkovskijs Slavisk Marsj, eller eventuelt Accepts Metal Heart, alt ettersom hva en tenker seg at bandet selv har hatt som intensjon da de krydret låten med den velkjente melodilinjen. Krydder bruker en vel for øvrig gjerne både til å fremheve smaker, eller for å gi ulike ingredienser en slags synergieffekt. Samtidig kan en bruke krydderier til å dekke over diverse uhumskheter. I tilfellet Vassago, er det nok det siste en er vitne til, for fjerner en disse små soli og krumspring står en tilbake med et slags musikalsk kneippbrød, og da ikke av den ålreite Darkthrone-varianten, men mer av den intetsigende, og overdrevent larmende varianten, og uten de forutnevnte østlendingenes teft for gode riff.

Det er vel strengt tatt også begrenset hvor mange bilder en trenger å mane frem for å få banket inn at dette ikke er noe mesterverk i møtepunktet mellom black-, death-, og war metal, men snarere noe de fleste vil vinne tid på å la gli inn i glemselen uhørt… (3/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Album, Anmeldelser

Kryptan – Kryptan

Kryptan
Kryptan
Debemur Morti Productions

 

Mattias Norrman kjenner nok en del lesere til, om ikke ved navn, så gjennom å ha hørt ham spille med band som Katatonia (1999-2009), eller beslektede October Tide. Han er faktisk yngre bror av Fredrik Norrman, som ikke bare stiftet nevnte October Tide, der begge brødrene fremdeles trakterer gitarene, men som også var en del av Katatonia fra 1996 til 2009. Imidlertid strekker ikke likhetene mellom Kryptan og de nevnte bandene seg så mye lenger musikalsk enn at fundamentet er metal, og at det hele er mørkt og dystert. Skillet går nemlig ved at Kryptan er black metal, og til tider låter det ganske tradisjonell svensk andrebølge av de fire låtene bandet har valgt å inkludere på denne EPen.

Kryptan er i seg selv et temmelig ferskt band, og skal ha kommet i stand i det covid-pandemien satte inn. Bandet skulle være en mulighet for Norrman å vise fram den pasjonen han har hatt for black metal i tiårene siden 90-tallet for alvor staket ut kursen for sjangeren. På dette første livstegnet fra Kryptan håndterer Norrman den yngre alle instrumenter selv, men har med seg Alexander Högbom fra October Tide på vokal, og Samuel Karlstrand på trommer. Her lukter det altså av et band der mye av den skapende aktiviteten hviler på ett av medlemmene.
For å gå litt dypere inn i hvordan bandet låter, før du eventuelt søker det ut på egenhånd, og gjør deg opp en egen mening, kan uttrykket beskrives som å dele likheter med det Dark Funeral har funnet på gjennom årenes løp, uten at trommingen noensinne holder et like infernalsk tempo. Videre er det en del Marduk-påvirkning å spore, da kanskje spesielt fra litt tidligere tider i bandets historie. Samtidig hviler det noe litt Diabolical Masquerade-aktig i en del av stemningene som skapes, og da kanskje mye i det som gjøres på synthen. Fortell meg liksom ikke at åpningbiten på Bedårande Barn ikke kunne vært hentet fra tidligere Katatonia-bandkompis Anders Nyström sitt nevnte sideprosjekt. På samme måten er det neppe videre godt tilslørt at midtpartiet på Burn the Priest kunne ha dukket opp i Dissection-sammenheng. Oppsummert er det altså atskillige nikk i retning kjent og kjær 90-talls black metal.

“Children of sodomy… Continuous threats of suicide. I have you wrapped around my finger.” Slik lyder deler av teksten på Blessed Be the Glue. Det lyder ikke til å være noen rosenrød oppveksthistorie eller optimale interpersonlige atferdsmønstre som beskrives… Dessverre er ikke Kryptans debut-EP noen rosenrød historie den heller. Det blir for mye en har hørt før, på måter som ikke tilfører det helt store av nostalgisk gjenhørsglede. Når det kommer til en sjanger som black metal, og året er 2021, skal det liksom litt mer til for å heve riktig på øyenbrynene enn det Kryptan her viser fram, selv om det er et stødig referanseve… Jeg mener, stødig håndverk. Spenningen ligger nok aller mest i å se hvor bandet tar dette videre. (6,5/10)

Pål Teigland Lystrup

 

Album, Anmeldelser

Fulci – Exhumed Information

Fulci
Exhumed Information
Time To Kill Records

 

Det er vel lett å skjønne at når du smykker deg med bandnavnet Fulci, så er det brutale saker som møter oss. Gutta fra Italia har hentet navnet sitt fra en av verdens feteste regissører, nemlig italienske Lucio Fulci. (Forøvrig også en av undertregnedes favoritter!). Skiva er todelt, der første halvdel består av brutal dødsmetall, mens siste halvdel inneholder et slags horror-soundtrack. Siden soundtrack, og synth lydlandskap, aldri har vært interessant her i gården (bortsett fra når det faktisk er som en del av en horrorfilm), skaper de mer irritasjon enn dets mål om å skape et uhyggelig og creepy stemningsleie. Når det gjelder selve metall-kuttene, er det definitivt fete saker. Musikken er death metal the brutal way, og det oser av betong.

Hovedvekten ligger på tyngde, og da av den ekstreme utgaven. Sjekk ut favorittlåta Nightmare, som fra første tone legger lista. Gitarene er så dundrende tunge at det røsker langt inn i innvollene, og bassist Klem (jepp, det er det han heter) har fått instrumentet sitt til å, på en fabelaktig måte, understreke uttrykket ved å dra helheten enda dypere ned i mørket. Og som om dette ikke er nok til å kaste oss inn i et vakuum av død og fordervelse, smeller vokalist Fiore til med en vokal som passer godt overens med Lucio Fulcis filmtittel The Beyond. For dette høres ut som om det er hamret ut fra dypet av noe som ikke lenger er levende. Fulci følger ikke slavisk oppskriften for brutal death metal, og du vil finne både slamriff, thrashelementer, og en blanding av gammel skandinavisk og amerikansk death metal i låtene. Til sammen har det altså blitt fem flotte kutt, som står som en stor kontrast til resten av skivas elektroniske soundtrack. Hadde hele skiva bestått av kvalitetslåter som de fem nevnte, så hadde definitivt poengsummen blitt høyere! (6/10)

Lars Bremnes Ese