Alle innlegg av MHN

Premiere: Carach Angren – Song For the Dead

16. juni slipper nederlandske Carach Angren sitt femte album, Dance and Laugh amongst the Rotten. Her er første smakebit i form av Song For The Dead.

Bandet kommenterer: «After months of hard work, we proudly reopen the doors to our haunted mansion to reveal the first deadly taste of our upcoming concept album. A unique horror story as you all expect and deserve from us, we consider this as one of the most terrifying tracks that we have created so far.»

Carach Angren Facebook

Seasons of Mist Facebook

Forhåndsbestill HER.

 

Avenged Sevenfold @ Telenor Arena

Avenged Sevenfold
Telenor Arena, Oslo
10.03.2017

 

Stadionmetal for ungdommen, med storslagne skjermer, solbriller og et publikum som kan hvert eneste refreng.

Dette amerikanske bandet er ikke stort nok (ennå) til å fylle hele Telenor Arena, men i pausen før hovedbandet så jeg meg rundt og tenkte at det må da være bra med folk her uansett og bandet tjente vel en million eller to i løpet av kvelden. Og de leverte som bare det. Det hele låt bra fra der jeg befant meg, stående på asfalten. Hvordan lyden var på sidene der folk med mobiltelefoner satt vet jeg ikke, men jeg ble fortalt at den var noe grumsete.
Total fisculturismo: bodybuilding: high protein diets, lose weight and build muscle mastabol buy bodybuilding steroids oxymetholone.

Jeg nevner mobiltelefoner, ja. Da bandet spilte en rolig låt så det ut som rundt 90% av alle tilstedeværende holdt opp sine smarte telefoner og lyste i retning bandet. Lighter før 2010, mobiltelefon etter 2010. Velkommen til nåtiden. Jeg stusset på hvorfor vokalisten gikk med solbriller innendørs, men du kan vel si at det gikk opp et lys eller syv tusen for meg i løpet av konserten.

Avenged Sevenfold (8/10) sine låter er alle som én bygd opp etter et velkjent formular. Jeg forstår godt at dette er noe som trekker publikum. Refrengene satt som skudd og publikum traff riktig på hvert eneste ord. Dette var sikkert fint for vokalisten som dermed kunne oppildne publikum enda mer, siden han vet at folk er med. Synergien mellom band og publikum forsterket opplevelsen av at dette var noe stort. Når lyden ar såpass klar og tydelig, musikerne såpass gode, så var det eneste som hindret at dette ble en enorm opplevelse den rent subjektive betraktningen av et band som spilte sine velvalgte låter.

Jeg vet ikke hva alt dette kostet, men det hele var imponerende. Og for å toppe det hele hadde bandet noen store skjermer der det foregikk mye på samme tid. Et par skjermer viste bandmedlemmer, de tre i midten viste forskjellige videoer. Jeg vet ikke helt om disse fulgte tekstene eller om det bare var videoer som skulle fremkalle diverse inntrykk underveis, men imponerende var det uansett.

Rent subjektivt var dette noe av det verste jeg har opplevd. Musikken var så forutsigbar og kjedelig at jeg ikke kan forstå at folk kunne like dette. Det var absolutt ingenting som var utfordrende i en eneste låt. Vers, refreng, vers, refreng og et lite break, kanskje en solo og gjerne litt mer vers og refreng. Publikum hylte mellom hver låt, vokalisten hjalp dem i gang med sine ”heys” og det er ingen tvil om at alt er velregissert til minste detalj.

Og den trommesoloen? Jeg så Gojira for noen dager siden. Dér har du trommis og trommesolo. Avenged Sevenfold spiller i 3. divisjon der Gojira er toppen av kransekaka. Men det at jeg personlig håper jeg slipper å høre en eneste Avenged Sevenfold-låt igjen, hindrer ikke at jeg synes det var et imponerende show dette amerikanske bandet stod for denne fredagskvelden.

 

Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Terje:

[espro-slider id=8478]

Kenneth:

[espro-slider id=8433]

 

Avenged Sevenfold Setlist Telenor Arena, Fornebu, Norway 2017, The Stage

 

Gojira @ Sentrum Scene

Gojira, Code Orange & Car Bomb
Sentrum Scene, Oslo
08.03.2017

 

Uten å tråkke noen på tærne, kan vel Gojira sies å være det beste og største som har hendt den franske metal-scenen noensinne. Utover det kan det også påstås at franskmennene har vært – og er – et friskt pust i dagens metal. Et tettpakket Sentrum Scene var mer enn klare for den franske metal armadaen og blytunge riff med progressive tilløp.

Dørene hadde såvidt åpnet da amerikanske Car Bomb (4/10) dro i gang sin korte og altfor heseblesende oppvarmingsøkt. Illsinte som veps på sensommeren rundt et syltetøyglass, fyrte mathcore-gjengen på med det de hadde av krutt. Og det ble fullstendig overtenning, noe som ikke overraskende gikk på bekostning av fremføringen av låtene. Ja, det låt rett og slett bare rotete. Neste gang er det kanskje en idé å ikke være så hissige på grøten. Car Bomb låter langt bedre i fysisk format, så mulig en liten yogaøkt hadde gjort seg i forkant….

Så var det klart for nok et amerikansk band, og det var metalcore bandet Code Orange (7/10), som fikk æren av å servere forretten før den franske indrefileten. Bandet leverte en langt mer ryddig opptreden, og fikk faktisk i gang publikum med sin energiske metal og en mildt sagt energisk opptreden. Men i motsetning til Car Bomb, klarte de å utøve energien og aggressiviteten sin på et et mer strukturert og iørefallende vis.

Endelig var det klart for Gojira (9/10). Franskmennene er kjent for å levere live – og lista lå høyt. All eventuell tvil ble umiddelbart feid til side av de mektige tonene til åpningslåta Only Pain fra det siste albumet Magma. Settlista bestod i hovedsak av låter fra det kritikerroste albumet, men også eldre låter som mange av de fremmøtte helt tydeligvis hadde mer enn et godt og nært forhold til etter stemningen å dømme. For i perioder var det nesten så taket løftet seg, og Joe Duplantier & co fikk fortjente ovasjoner settet i gjennom.

Litt moshing blant de ivrigste fremmøtte var det som seg hør og bør, men det var bokstavelig talt ikke rom for wall of death, så trangt var det om plassen. Så var det Super Mario (Duplantier) på trommer da. Den mannen kan ikke beskrives med ord. For en teknikk og for et vanvittig trøkk. Det bare må oppleves.

Som tidligere nevnt besto settlista av nytt og noe gammelt, hvorav førstnevnte del og låter som Silvera, Stranded og Pray gjorde størst og best inntrykk på undertegnede. Men det var tittelsporet fra L’Enfant Sauvage som tok hjem gullmedaljen denne kvelden. En massiv låt fremført på mesterlig vis og med en eleganse uten sidestykke. Hvordan er det mulig å låte så brutalt, men samtidig så melodiøst og vakkert? For det er det som kjennetegner Gojira. De er både brutale og elegante, for ikke å glemme melankolien som ligger i bunn. Og det er vel akkurat denne kombinasjonen som gjør at bandet i dag fremstår som noe unikt, og live blir det en helt spesiell opplevelse når dynamikken også stemmer til punkt og prikke.

Det eneste store minuset var at settet og kvelden ble så altfor kort. Da ekstranumrene Oroborus og Vacuity tonet ut, var det som om jeg akkurat hadde satt foten innenfor veggene på Sentrum Scene. Kort oppsummert en fantastisk kveld med en gigant av et band, Gojira!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Baluba Sporsheim

 

Kenneth:

[espro-slider id=8370]

Terje:

[espro-slider id=8395]

 

Gojira Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, MAGMA

 

Premiere: Merrimack – Apophatic Weaponry

Merrimacks nye skive Omegaphilia slippes 9. juni. Her er første smakebit, Apophatic Weaponry!

Merrimack kommenterer: «For this song, as on the whole album, we wanted to come back to something more rooted in the 90’s. With a less complex structure, and a sound not as modern and claustrophobic as on our latest albums, ‘Apophatic Weaponry’ still has our characteristic moody atmosphere with some crawling mid-tempos riffs. This is especially noticeable on the second half of the track. Our lyrics are dealing with the special connection between beings and their faith, even though it is constructed on a void trying to fill in another vacant space of nothingness. The divine cannot be observed, demonstrated, except by its consequences. In the end, this is the definition of faith as opposed to reason. This concept of negative theology is a mystical approach towards the divine that attempts to describe it through the impossibility of describing it. Eckhart. Jacob Böhme and most of the German mystics tried to increase their faith with such notions.»

 

Marrimack Facebook

Seasons of Mist Facebook

Forhåndsbestill HER.

 

Epica @ Vulkan Arena

Epica + Skálmöld
Vulkan Arena, Oslo
04.03.2017

 

Et episk band med en episk opptreden, som seg hør og bør denne episke kvelden i begynnelsen av mars.

Det å høre en konsert med et band du ikke har hørt en eneste tone av fra før, kan være en prøvelse. Og dét ble det denne kvelden. Denne formen for folkebasert metal kan være underholdende. Jeg er sikker på at musikerne er flinke, og med growl og renvokal burde det ha vært duket for nok variasjon til å glede en Vulkan Arena med mye publikum. Og skal vi dømme etter de engasjerte i front var dette islandske bandets musikk til stor glede. I mine ører var Skálmöld (4/10) veldig kjedelig. Låtene var tilnærmet helt like og bassen brumlet såpass mye at den egentlig ødela det meste av det som kunne vært interessant i musikken. Det er lov å redusere volumet på bassen slik at lydbildet blir jevnere og mer behagelig, for å si det slik.

Der Nightwish gikk i en mer poppa retning, seilte nederlenderne med sine tresko bortover Reuvers gater og laget stadig mer lyd. Bandet har egentlig ikke endret seg så mye siden The Phantom Agony ble gitt ut i 2003, de har bare blitt bedre til det bandet gjør, nemlig å lage storslått symfonisk metal. Mark Jansen synger den brutale delen av vokalene, mens Simone Simons naturligvis er iøynefallende og synger sine saker veldig bra. Det som nok allikevel trekker litt ned på karakteren denne gangen var at vokalen hennes lå noe lavt i miksen de første to-tre låtene, mens growlingen til Mark overdøvde for mye. Dette ble heldigvis justert utover i settet. Og for et sett for oss som liker Epica (9/10) det ble! De spilte låter fra hele diskografien, bortsett fra fra Requiem For The Indifferent og The Score – An Epic Journey i tillegg til seks låter fra det nye albumet. Siden The Holographic Principle er et meget bra album ble miksen mellom nytt og gammel særdeles vellykket. Det at de ikke spilte min favorittlåt, Mother of Light «A New Age Dawns» #2, gjorde ikke så mye siden de spilte den da de sist var her i 2010. Men de avsluttet, nær sagt som vanlig, med tittellåten fra det albumet, Consign To Oblivion. Setlisten kan dere jo se selv.

Det var ikke helt utsolgt, men det var ikke langt unna. Og folk så ut til å storkose seg. Det er herlig med et band som gir så mye av seg selv. De smilte, forsøkte å skape circlepit og wallofdeath, inviterte publikum til å synge med og stod nesten ikke i ro på scenen. Simone headbanget, hun lot håret flagre rundt og rundt som på et helikopter og hun sang med stoisk ro til tross for at hun til tider hoppet i alle retninger, dog mest opp og ned. Om jeg husker rett, så var det hopping på hele bandet under Beyond The Matrix fra det nye albumet.

En tilnærmet perfekt konsert ble noe ødelagt av de tåpelige forsøkene på å få publikum til å bevege seg (les: circlepit og wallofdeath). Selv om Epica har en god del tunge partier, blir de aldri helt Slayer. I tillegg klarte jeg ikke å høre signaturmelodien i den beste låten fra det nye albumet, A Phantasmic Parade. Det var synd de spilte den allerede som låt to i settet, fordi jeg tror den ville fungert bedre senere i konserten. Det virket som om Isaac Delahaye sin gitar ikke stemte helt på denne låten. Men alt i alt, en glitrende konsert og jeg håper de får muligheten til å spille som forband til Devin Townsend neste gang han spiller på Sentrum Scene, siden det nesten alltid er glitrende lyd på nevnte scene!

 

Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8333]

 

Epica Setlist Vulkan Arena, Oslo, Norway 2017, The Nordic Principle

 

Suma @ Café Blitz

Suma
Café Blitz, Oslo
04.03.2017

 

På Blitz sist lørdag arrangerte Oslo Beikmørke og Blitz Booking en heidundrende kveld med Suma som headliner.

Arrangementet bød på et par andre band i tillegg: Burn the Man, Blodstrupmoen og Age og Woe, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Klokka nærmet seg 01:00 da kveldens hovedunderholdning trådte til på scenen. Suma (8,5/10) består av fire herrer som har samme attityden du finner hos doombandflest. Musikken kretser snarere rundt sludgen, hvor de har en del Atlanta-vibber i grunn ala Kylesa, mens det stadig fylles på med noen heavypsych og funeraldoom.

Mens vokalen høres grei ut i begynnelsen, drukner den i lyden fra instrumentene utover settet. Vokalen slår meg ikke som den viktigste delen av musikken heller, som stort sett er instrumental. Var det noe jeg savnet her, er det enda mer bass, som kunne løftet lydbildet deres opp enda et hakk. De kjørte uansett på med godt trøkk fra første låt, selv om lyden var noe gjørmete.

Noe jeg ofte nevner i konsertanmeldelsene mine er publikumskontakten, og med lite verbal kommunikasjon, var det godt å se at de likevel klarte å skape entusiasme blant folk. Det var også tydelig at bandene i forveien klarte å varme opp til en god stemning blant publikum. Musikken var smittsom og fikk kroppene til alle i rommet til å svaie taktfast med.

Jeg opplevde til tider konserten mer som en bandøving, der gitarist står i retning trommesettet under store deler av gigen. I mine øyne er dette et tegn på at de virkelig lot seg leve inn i musikken og var komfortable nok til å føle seg ”hjemme” på scenen. Til tross for lyden var progressiviteten i musikken deres nok til å holde på min interesse til siste sekund. For den som er fan av doommetal, eller generelt bare metal som tar seg god tid, er dette definitivt en opplevelse å anbefale.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Skunk Anansie @ Sentrum Scene

Skunk Anansie
Sentrum Scene, Oslo
01.03.2017

 

Britene i Skunk Anansie bød opp til fest på Sentrum Scene, og med seg i polposen hadde de både potent årgangsvin og et par alkoholfrie varianter.

For det er lett å dele bandets karriere inn i to deler: Før og etter comebacket i 2009. De tre albumene før de gikk hvert til sitt, Paranoid & Sunburnt, Stoosh og Post Orgasmic Chill, holder alle en høy standard, mens kvaliteten er mer sprikende på de tre albumene etter comebacket, Wonderlustre, Black Traffic og Anarchytecture. De virkelige gode låtene fra de to første av disse kan i tillegg til én av låtene fra ‘Best of’-albumet Smashes and Trashes settes sammen til en bra EP, mens deres siste utgivelse helst bør forbigås i stillhet. Noe urettferdig kanskje, all den tid det selvsagt er flott at et band har lyst til å lage ny musikk i stedet for å ende opp som en nostalgiakt, men utfra publikums reaksjon å lese også er det tydelig at Skunk Anansie (7,5/10) var på sitt mest fengende frem til splittelsen rundt årtusenskiftet.

Og det hele startet riktig så fint med And Here I Stand og Intellectualise My Blackness fra førstealbumet. De funky, men presise bassgangene til Cass satt som et skudd, Ace sitt gitarspill var som vanlig upåklagelig, og Mark Richardson har virkelig utviklet seg til å bokstavelig talt bli et beist på trommene. Men, selvsagt var det først når stjerna selv kom på scenen at det virkelige jubelbrølet kunne høres. Skin, som vanlig antrukket i en kreasjon en catwalk verdig, viste allerede fra første låt at hun fortsatt er en verdens beste kvinnelige rockevokalister (Beklager Susann Sundfør, men ja, jeg deler fortsatt opp i mannlige og kvinnelige vokalister fordi de besitter evnene til å fremkalle helt forskjellige følelser og sinnsstemninger hos meg), samtidig som hun også allerede etter første låt fremførte kveldens første crowdsurfing. Også neste låt får godkjent, da Because of You er den nevnte låten fra Smashes and Trashes.

Så kom den første bølgedalen for kvelden. I Will Break You er ikke den dårligste låten i katalogen deres, men samtidig et godt stykke unna de beste, og etterfulgt av My Love Will Fall og Death to the Lovers dannet den en trio som gjorde at bandet holdt på å miste det umiddelbare grepet det hadde tatt om publikum. Skjønt, miste det helt er vel umulig med en så karismatisk frontfigur på scenen. I kjent stil var Skin bokstavelig talt høyt og lavt, og hvordan hun klarer å synge så klokkeklart samtidig som hun er så mye i bevegelse er intet annet enn imponerende. Det er lite som tyder på at dama snart runder et halvt århundre for å si det slik.

Resten av bandet ville også vise at festen ikke var over, og tonene fra bassen til Cass i det de startet Twisted (Everyday Hurts) vekket publikum så til de grader til live, og våkne var de så absolutt under den beste av de ‘nye’, My Ugly Boy, og den gamle favoritten Weak. Og om sistnevnte fikk frem allsangen hos Oslofolket, var det ingenting sammenlignet med superhitenHedonism (Just Because You Feel Good). I denne perioden var det en salig røre av synging, klemming og poging. Men, så var det brått slutt igjen, og denne gangen i en enda lengre periode enn tidligere i settet.

Allikevel, en ting skal de ha for, Skunk Anansie, selv om energien blant publikum dalte, så holdt de på scenen koken konserten gjennom, og flere av sangene låt også adskillig bedre live enn på skive. Et imponerende skue var det også da det ble dannet en vegg med laserstråler i forkant av scenen under Love Someone Else. En vegg som kun ble brutt av en dansende Skin iført en reflekterende jakke, og hennes matchende kledde venninne og korist, Erika Footman (som også er Richardsons kone). Og riktignok var altså fremførelsen upåklagelig, men det blir fortsatt litt drøyt med en rekke på seks ‘nye’ låter på rad, selv om en av låtene som ville utgjort denne EP’en min, I Believed in You, var en av disse.

Så er det jo nok av floskler som «etter mørket kommer lyset», «etter vinteren kommer våren», «når du er på bunnen kan det bare gå oppover», osv, og etter denne rekken kom virkelig både lyset, våren og…oppover… We Don’t Need Who You Think You Are har antagelig aldri vært mer velkommen, og når den ble fulgt opp med The Skank Heads (Get Off Me), Yes It’s Fucking Political og Little Baby Swastikkka, var alt tilgitt. På sistnevnte låt tok Skin også på seg rollen som allmektig der hun delte et knelende publikum slik Moses delte Rødehavet, for så å vandre ut blant oss dødelige for å ‘velsigne’ et knippe utstrakte hender. Rolig og dempet begynte hun så å synge refrenget igjen før sangens siste ‘take-off’, og i det publikum reiste seg opp igjen og danset med henne, kunne man formelig se tankene til sikkerhetsvakta skrevet i ansiktet hans; «Helvete!»

Etter en kort pause kom så bandet tilbake på scenen med enda flere godlåter. Bandets tredje singel, I Can Dream, er like aktuell i dag som når den kom for 22 år siden, og fortsatt en av deres desidert beste sanger. En nydelig akustisk versjon av You’ll Follow Me Down ble så etterfulgt av Tracy’s Flaw, før en kort instrumental ved navn Suckers! innledet bandets siste store hit fra ’99, nemlig Charlie Big Potato. Og med det fikk også publikum mulighet til å ta av en siste gang for kvelden. En kveld somholder fast ved konklusjonen om at Skunk Anansie på plate er best før 1999, mens live er de like vitale den dag i dag.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=8289]

 

Skunk Anansie Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway, Anarchytecture 2017

 

Rival Sons @ Sentrum Scene

Rival Sons
Sentrum Scene, Oslo
28.02.2017

 

Etter å ha avsluttet supportjobben på Black Sabbath sin avskjedsturné i begynnelsen av februar, har Rival Sons reist Europa rundt sammen med poeten Derrick C. Brown og DJ’en Howie Pyro under navnet Teatro Fiasco, og tirsdag var det Sentrum Scene sin tur til å bli forført.

Allerede ved inngangen ble publikum møtt av to kvinnelige verter oppkledd i en 60-talls pin-up-aktig stil, som delte ut program hvilket inneholdt det som virket å være tekstene til alle Rival Sons’ sanger i kronologisk rekkefølge. Vel inne i salen startet så det hele med litt semi-interessant diktfremføring og surferock med lettere erotiske 60/70-talls småfilmer på storskjerm, før det endelig var tid for kveldens høydepunkt, den virkelige festen (etter det litt snodige vorspielet), nemlig Rival Sons (7/10). Dessverre virket det som om hovedaktørene hadde det litt vel travelt med å komme seg på nachspiel.

At bandet velger å fokusere på det nye albumet er forståelig, og åpningstrioen derfra, tittellåten Hollow Bones (Pt. 1), Tied Up og Thundering Voices, ga oss en lovende start. Neste låt ut fortsatte så absolutt også den gode starten, for Electric er en av de virkelige rockerne fra forrige utgivelse, Great Western Valkyrie. At Scott Holiday er en moderne gitarhelt og Jay Buchanan har en stemme som få i dagens rockeverden kan matche fikk de vist allerede tidlig i settet, og ingenting de gjorde resten av kvelden skulle rokke ved denne oppfattelsen.

For både Belle Star, Jordan, Fade Out og Face the Light er knakende gode låter, men når de utgjør hele den midtre delen av konserten kun ispedd et par andre låter som roes ned og drøyes ut med lengre jammepartier, så blir det litt vel mye av det gode, og mye av futten gikk ut av publikum på dette stadiet. Litt snodig er det også at Face the Light var den eneste låten fra Pressure And Time-albumet, all den tid vi kunne trengt rockere som All Over The Road, Young Love, White Noise eller Burn Down Los Angeles for å nevne noen.

Det ble også tid til både en gitarsolo og en trommesolo i løpet av kvelden, og selv om Scott Holiday er en riffmester supréme, og Mike Miley både er en veldig sympatisk kar og særdeles god trommis, så skal det noe helt ekstraordinært til for at en slik solospot skal kunne forsvares en plass på settlista. Stort sett blir disse sett på som pauser og brukt til toalettbesøk, oppdatere seg på hva som har skjedd på Facebook, eller rett og slett bare kjenne litt ekstra på at en har stått rett opp og ned i en drøy time.

Som sagt var allikevel ikke alt bare sorgen, og bandet som alltid har blitt godt tatt imot i Norge, passet hele tiden på å vise sin oppriktige takknemlighet ovenfor publikum. Nevnte Fade Out er også kanskje en av de beste låtene på Hollow Bones, og ble som vanlig dedisert til Buchanans venn som tok sitt eget liv for noen år siden. Skryt skal også resten av bandet ha; bassist Dave Beste er stødig som få, og er også en mester på å holde trøkket gående når Holiday går over i solopartiene.

Keyboardist Todd Ögren-Brooks har også blitt et fast live-innslag med årene, og gir bandet et rikt og fyldig lydbilde. Publikum var heller ikke vonde å be da det bød seg mulighet til litt allsang under låter som Torture og Open My Eyes, og spesielt førstnevntes ‘whoh-oh’-parti ga de fremmøtte en mulighet til å lufte stemmebåndene. Etter disse to gikk tempoet dessverre litt ned igjen, og konserten ble avsluttet med Hollow Bones (Pt. 2) og Keep on Swinging.

Karakteren for kvelden blir dermed altså en svak syver, for selv om fremføringen av låtene stod til en sterk nier, stod dessverre settlista i mine ører bare til en femmer. Men dette er altså en mening med modifikasjoner. For de aller fleste av låtene på lista er nemlig knall-låter hver for seg, men de blir litt for like når de kommer på rekke og rad, alle i midtempo-land, og uten det ordentlige forløsende trøkket som man vet at bandet innehar. Men bandet har jo alltid skilt seg litt ut og gått sine egne veier, så muligheten er jo så absolutt til stede for at det er akkurat her bandet vil oppholde seg (i midtempo-land), og at det er undertegnede som rett og slett ikke har klart å henge med på utviklingen deres.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Helstar @ Hard Rock Café

Helstar
Hard Rock Café, Oslo
02.03.2017

 

Mye kan skrives og sies om amerikanske Helstar som har holdt koken mer eller mindre sammenhengende siden 1982. Glemt, undervurdert og obskurt, men det er ikke uten grunn at bandet har oppnådd kultstatus blant enkelte metal-fans med sin uovertrufne blanding av teknisk power, speed og thrash metal. Det kan vel neppe kalles en verdenssensasjon at bandet for første gang gjestet Norge, men at det var en stor begivenhet for de få, men dedikerte fremmøtte denne torsdagskvelden på Hard Rock Cafe er ingen overdrivelse.

Rett fra stinn brakke i Stockholm til relativt godt om plassen i Oslo, kunne vel kontrasten neppe vært større for bandet. Helstar (9,5/10) lot seg heldigvis ikke affisere av et heller labert oppmøte. De dro umiddelbart i gang publikum fra første låt, med mektige og kraftfulle Awaken Into Darkness fra det siste og fremragende albumet Vampiro. Med en strålende opplagt James Rivera i front, ikledd sine sedvanlige vampyrtenner og svarte kappe, var det ingen tvil om at dette kom til å bli en kveld der øregangene virkelig skulle få en omgang med herlig metalsmurning.

Rivera kan for de uinnvidde best beskrives som en krysning av Rob Halford, Bruce Dickinson og Geoff Tate, og han leverte vokalprestasjoner som ga frysninger nedover ryggen og ikke et kroppshår lå vannrett. Sin modne alder til tross (56) har mannen fortsatt en vanvittig spennvidde og kraft i stemmen.

Resten av bandet var ikke noe dårligere, og med gitarist og co-grunnlegger Larry Barragan i spissen, fikk vi servert en rekke klassikere fra storhetstiden på 80-tallet med et fandenivolsk trøkk og pur spilleglede. Det tok virkelig av midtveis i settet da bandet dro i gang Rhapsody in Black fra Nosferatu, og jeg observerte minst ett par stykker som sannsynligvis pådro seg kronisk nakkesleng.

Musikk er som kjent en subjektiv opplevelse, og det er umulig å gjengi en objektiv beskrivelse av bandets fremførelse av kremlåtene To Sleep, Perchance to Scream, Harker’s Tale, The King Is Dead, Baptized in Blood, Evil Reign og Run With the Pack. Det er ikke så mye annet å si enn at det var magisk! Og som ikke det var nok avsluttet Helstar ballet med en cover av Black Sabbaths N.I.B. Kan det da bli bedre? Nesten ikke.

Eneste minuset denne kvelden var at de droppet siste ekstranummer fra Stockholm-konserten, Sinner med Judas Priest. Hadde de dratt den også hadde dette vært en klar tier på poengskalaen. Som sikkert de fleste skjønner er undertegnede relativt stor fan av bandet, og det er ikke uten grunn. Helstar viste denne kvelden hvorfor!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

Devin Townsend Project @ Sentrum Scene

Devin Townsend Project
Sentrum Scene, Oslo
26.02.2017

 

Nerdenes Hevn, Den Gale Vitenskapsmann, Galskapens Mester; de populærhistoriske sammenligningene står i kø når man snakker om mannen som sammen med sitt bandprosjekt inntok Sentrum Scene på søndag.

En skal også holde tungen rett i munnen for å følge med på hvilket av mannens mange alias som de forskjellige låtene er gitt ut under; Devin Townsend, Devin Townsend Project, Devin Townsend Band, Ocean Machine, Strapping Young Lad og Punky Brüster for å nevne noen. Men live opereres det i disse dager hovedsakelig under ett navn: Devin Townsend Project (8,5/10). Ballet ble åpnet med den passende titulerte Rejoice fra første delen av Z²-skiva, og allerede mellom denne og Night fra Biomech, smalt den første kommentaren fra Devin «Alle sammen kommer, utenom oss!»

Faktisk kan bare det å følge med på Devins mange krumspring, grimaser og småfakter være en helaften i seg selv. Det er med en selvironi få forunt at han stryker seg over sin blanke isse som om han skulle vært Fabio i møte med en stor metallvifte, eller når han bokstavelig talt runker gitaren, etc. etc. De fleste av disse utenommusikalske øyeblikkene er stort sett hysterisk festlige, men klarer allikevel å komme i bakgrunnen for musikken. For det er det rent musikalske som virkelig er det imponerende med Devin Townsend Project, med vekt på Project. For det er ikke bare Devin selv som imponerer. Ryan van Poederooyen gjør ting på trommene som de aller fleste ikke kan de tekniske uttrykkene for engang, og Dave Young er en minst like habil gitarist som Townsend selv.

Da de så dro i gang kveldens første nye låt, Stormbending, hadde bandet for lengst publikum i sin hule hånd, og i tospann med Failure var dette faktisk de eneste nye låtene før kveldens aller siste sang. Back Where We Belong ble dermed starten på en parademarsj av låter plukket fra det siste tiåret. Allikevel var nok fraværet av Strapping Young Lad-låter en ting som flere bet seg merke i. Men, Ziltoid-dukkene fikk luftet seg ettertrykkelig allikevel under låter som Planet of the Apes, Ziltoid Goes Home og Supercrush! Sistnevnte fikk også frem allsangen i Sentrum Scene-publikummet før militante March of the Poozers sendte dem ut i et mylder av pumpende never og headbanging. Siste låt i det opprinnelige settet dukket først opp på Townsends soloalbum Physicist tilbake i 2000, men det er den majestetiske versjonen fra Epicloud i 2012, som igjen er basert på liveversjonen spilt i mellomtiden, som virkelig står fansens hjerter nære. Og forståelig er det, for bedre eksempel på Townsends massive lydvegg enn Kingdom skal man grave godt etter.

Etter en kjapp, og velfortjent, pust i bakken kom Devin tilbake alene med en akustisk gitar, men før han fikk sagt noe som helst var det en Burger King-pappkrone, som ble kastet opp på scenen, som fanget oppmerksomheten hans. I et forsøk på å tilpasse den til hans eget hode ble den noe ødelagt, og han nektet å starte låten før en tekniker hadde fått teipet de nødvendige delene. Med kronen på plass dro han så i gang kveldens store allsang med den nydelige Ih-Ah!, eller Scorpions-låta som han selv kaller den. Så sluttet resten av bandet seg til og de kjørte en av de låtene som kanskje utmerker seg mest fra Transcendence, nemlig den snaue ti minutter lange Higher. Både bandet og hovedpersonen selv hadde da imponert publikum i nesten to timer, og spesielt vokalen til Townsend kommer til å resonere i veggene på Sentrum Scene i flere uker fremover. Om det skal være noe å trekke for, må det være at litt for mye av denne lydveggen er ferdiginnspilt, og en kunne heller ønsket at bandet eller et par korister hadde erstattet noe av lyden på boks, men dette er jo strengt tatt gammelt nytt og noe man egentlig allerede har akseptert. Så får man heller håpe at Anneke van Giersbergen kanskje har tid og mulighet til å være med ved neste besøk.

Helt til slutt må det også legges til at undertegnede dessverre ikke fikk med seg forbandene Leprous og Between The Buried And Me. Men ifølge rapportene hadde visstnok også disse levert til de grader denne kvelden og bidratt godt til at publikum virkelig var varmet opp til Devin inntok scenen. De fortjener således også hederlig omtale, og var i følge jungeltelegrafen viktige bidragsytere til det som for mange var en helaften fra Leprous’ aller første til Devins aller siste tone.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Devin Townsend Project Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Transcendence

 

Premiere: Dunderbeist – Tvilja

Tittelsporet «Tvilja» beskriver det kalde rundt hjertet. Om det er rim eller slagg fra lang tids konflikt eller bare pynt har ikke så mye å si. Med den låta her så gjør vi det vi liker best. Spiller hard musikk i bratt oppoverbakke med sår tematikk mens vi nyter hvert sekund. – Dunderbeist

Dunderbeists første singel «Kometen Kom» reached Spotify Top 50 viral track i Norge i forrige uke. De er headlinerne på X-Games Norway, fredag, 10. mars og på samme datoen slippes «Tvilja» EP.

Dunderbeist :  Web  |  Facebook  |  Instagram  |  Indie Recordings

 

Premiere: Sólstafir – Ísafold

Etter suksessen med albumet Ótta fra 2014, kommer nå endelig islandske Sólstafir med sitt sjette album, Berdreyminn, i slutten av mai! Bandet er blant headlinerne på årets Midgardsblot i august, og dermed blir dette et godt år for alle norske fans av dette geniale bandet. Vi kan allerede nå by på en eksklusiv smakebit fra den kommende plata, i form av første single, Ísafod!

Sólstafir comment: «Our first premiere song ‘Ísafold’ came very spontaneously to light. It felt like the spirit of Thin Lizzy paid us a visit that day. Adding a classic Phil Rudd beat to that seemed the only right thing to do. This is not the most typical Sólstafir track, but in some odd way it could be taken to represent this album. For such a short song, it offers many different sonic landscapes. And although we are not re-inventing the wheel and you will find many references to ‘classics’ as tributes, I find it quite different from anything that we have done before. That is the way, I like it and to me ‘Ísafold’ is already an all-time favourite among all our tracks.»

 

Sólstafir Facebook  |  Seasons of Mist Facebook  |  Forhåndsbestill HER.

 

Konkurranse: Vinn billetter til Epica på Vulkan Arena!

Konkurranse: Vinn billetter til Epica på Vulkan Arena!

Lørdag 4. mars står nederlandske Epica på scenen på Vulkan Arena. Epica er plateaktuelle med sin syvende utgivelse, The Holographic Principle, og denne lørdagen er det Oslo sin tur til å oppleve de nye låtene live. Islendingene i Skálmöld har fått som oppgave å varme opp publikum denne kvelden. Det er med andre ord duket for en riktig så episk (!) aften.

Vi har fått to billetter til konserten som vi med glede gir bort til én heldig vinner. Det eneste du trenger å gjøre er å skrive hva som er ditt favorittalbum med Epica i kommentarfeltet. Vi trekker en vinner torsdag 2. mars kl. 21.00.

Arrangementet på Facebook

NB: Det er 18-års aldersgrense på konserten, og vinnerne må selv besørge transport til Vulkan Arena!

Foto: Terje Dokken

Devin Townsend Project @ USF Verftet

Devin Townsend Project + Vulture Industries
USF Verftet, Bergen
25.02.2017

 

Da det ble kjent at Blastfest måtte legge ned en måned før festivalstart, var det flere som fortvilte. Heldigvis ble noen av banda satt opp på alternative scener i byen, og festivalens tiltenkte headliner på lørdagen, Devin Townsend Project, kom seg også over fjellet for å spille egen konsert.

Dessverre fikk ikke den turneens supportband bli med, men heldigvis finns det lokale band som kunne ta den jobben. Salen var allerede begynt å fylle seg opp da Vulture Industries (7/10) entret hovedscenen på Verftet. Bandet har mange ganger vist seg å være et sterkt liveband, og det viste de denne kvelden også. Det var litt rusk i lyden i starten, men dette ordnet seg ganske kjapt. Frontmann Bjørnar Nilsen hadde som vanlig en noe utagerende stil, der han trampet rundt på scenen og i fotopiten og var overalt hele tiden. Kult å se dem på en såpass stor scene til en forandring, og de fikk varmet publikum godt opp.

Dette var første gang Devin Townsend Project (10/10) var i Bergen, og mange hadde gledet seg mye til denne konserten. Med et stort glis entret han og bandet scenen og gikk rett på med Rejoice, og publikum tok imot ham med åpne armer. Det viste seg raskt at Townsend var i storform denne kvelden, og flørtet hemningsløst med publikum. Det er sjelden å se en artist som har så god kommunikasjon med publikum, og som en sidemann kommenterte: «Det er så god stemning her, det føles ut som han er en av mine beste venner.»

Det var selvsagt en del låter fra hans siste album, Transcendence, men flere tidligere godbiter dukket også opp. Den eldste låta som ble spilt var Night fra Ocean Machine: Biomech-plata, et album han skal gjøre i sin helhet på flere konserter senere i år. I tillegg kom låter som Hyperdrive, Planet of the Apes, Supercrush! og Suicide, og siste låt i hovedsettet ble den mektige Kingdom. Etter en kort pause kom han inn igjen alene, og takket publikum for en så god mottagelse. Etter ønske fra publikum gjorde han Deadhead alene på elektrisk gitar, før han fikk en akustisk gitar og gjorde Ih-Ah!. Så kom resten av bandet på igjen, og gjorde Higher fra siste plata.

Som sagt, det er sjelden å se en artist med så god kommunikasjon med publikum, hvor grensen mellom seriøsitet og humor er hårfint balansert og det musikalske er så bunnsolid. Høyt var det også, og på et par steder under konserten virket det som at anlegget på USF Verftet slet med lydbildet. Likevel, dette må være en av de hyggeligste (og beste) konsertopplevelsene jeg har hatt.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

[espro-slider id=8234]

 

Dream Theater @ Oslo Spektrum

Dream Theater
Oslo Spektrum
25.02.2017

 

Få, om noen progband har i nyere tid revolusjonert den progressive metalen i like stor grad som Dream Theater, og 25-år gamle Images & Words er for mange den hellige gral innen moderne progmetal. Utsolgte hus i Trondheim, Kristiansand og Stavanger skulle være bevis nok for at Berklee-kvintetten fortsatt har en lojal og ihuga norsk fanskare.

Naturlig nok bar Oslo Spektrum preg av dette publikumsmessig, da mange fans denne gangen slapp å kaste seg på tog eller fly for å få med seg Dream Theater (7,5/10) sin jubileumsturné, Images, Words & Beyond. Det var kun et halvfullt Spektrum som møtte bandet da de entret scenen. Det til tross, kvelden skulle by på mange oppturer med et band i storform, men også noen nedturer som ene og alene skyldtes James LaBrie.

Kvelden startet lovende med knallharde Dark Eternal Night fra Systematic Chaos, og lydmessig satt det – som nær sagt alltid med Dream Theater – perfekt. Men så kom LaBrie og ga uttrykket tryne på hoppkanten en ny dimensjon. Riktignok hadde LaBrie komplikasjoner med stemmen, noe enhver kunne høre fra første strofe, med mindre de var totalt tonedøve. Og det var nær sagt overflødig at han selv kommenterte det etter en liten stund. Med en allerede falmende stemme var det katastrofalt med rusk (sykdom) i LaBrie-maskineriet. Så valget var enkelt for min del resten av kvelden: Filtrere ut LaBrie som nesten ikke traff en eneste tone. Han skal ha for forsøket, men denne kvelden burde vokalen ha blitt lagt så lavt som mulig i miksen.

Men over til det som virkelig var bra. Vi fikk servert blandet drops i første sett, hvorav spesielt Hell’s Kitchen fra Falling Into Infinity var et gledelig gjenhør. En fantastisk låt der Petrucci virkelig glitret og nesten fikk tårekanalene til å åpne seg, og det var før Images & Words-settet var i gang. Låtene The Gift of Music, Our New World, As I Am og Breaking All Illusions satt også bra, men dette var bare lett oppvarming og nesten et uutholdelig forspill til det som vi alle ventet på: Images & Words i sin helhet.

Da tonene av Pull Me Under traff øregangene, ble i alle fall undertegnede kastet 24 år tilbake i tid hvor Rockefeller var åstedet for en skjellsettende musikalsk opplevelse, og starten på et lidenskapelig forhold til Dream Theater. Gullkornene kom på rekke og rad, og det er meningsløst å trekke frem enkeltlåter fra Images & Words. Hele skiva er et mesterverk som bandet fremførte med glans denne kvelden. Spesielt gledelig var det at Mangini til de grader fylte stolen etter Portnoy på samtlige låter, riktignok med sin signatur, men det låt fantastisk bra. Den som våger å påstå noe annet kan ta en trommestikke og putte den der sola aldri skinner.

Petrucci, Rudess og Myung, vel – hva kan man si? Synkroniserte og imponerende teknisk som alltid.Så var det vokalen. Og for de som valgte eller ikke klarte å luke ut en LaBrie på bærtur denne kvelden, ble det antagelig en heller skuffende affære, dessverre. Det får så være, men det er selvfølgelig trist å observere at enkelte står og hånler av LaBrie som virkelig prøvde og prøvde, men ikke fikk det til. Så til dere, gå inn på Internett – hvis dere klarer å skru på PCen riktignok – søk opp Images & Words: Live in Tokyo og skam dere. Respektløst å stå og knise av mannen som har vært en viktig del av bandet og soundet siden 1990, selv om stemmen hans denne kvelden virkelig var katastrofalt dårlig. Men han traff heldigvis tonene på vakre Wait for Sleep.

Det siste settet gikk så altfor fort unna, og de kunne gjerne ha spilt hele Images & Words flere ganger for min del. Jeg skulle ha stått på Spektrums harde betonggulv til jeg hadde blitt båret ut med tvang eller besvimt som følge av en overdose musikalsk nytelse. Men alle god ting har som kjent en slutt, og når slutten kommer i form av euforiske Change of Seasons som ekstranummer, ja, da er det nesten vanskelig å unngå at øyet blir litt vått.

For de av oss som klarte å overhøre LaBrie sine desperate forsøk på å treffe tonene var det nok en kveld med uovertruffen teknisk eleganse fra et band som alltid er profesjonelle til fingerspissene, og at kvartetten som sådan leverte varene er det ingen tvil om. Denne kvelden var på ingen måte i nærheten av bandets første opptreden her til lands med Image & Words som rykende fersk bagasje, men det var utvilsomt en positiv opplevelse å høre den hellige gral i sin helhet, til tross for at helhetsinntrykket ble dratt ned av LaBrie som definitivt ikke hadde dagen.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth SporsheimTerje Dokken

 

Galleri Kenneth:

[espro-slider id=8165]

Galleri Terje:

[espro-slider id=8189]

 

Dream Theater Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, Images, Words & Beyond 25th Anniversary Tour

 

Hymn @ John Dee

Hymn
John Dee, Oslo
22.02.2017

 

Oslobaserte og plateaktuelle Hymn gjestet John Dee og ga oss Roadburn-vibber på en snøfylt onsdagskveld.

Det var en stor skuffelse da undertegnede ikke rakk å få med seg oppvarmingsbandet Barren Womb etter endt kveldsvakt på jobb. Selv om jeg i dette tilfellet ikke har et anmeldelsesgrunnlag, kan jeg trygt konstatere med at de var et passende oppvarmingsband for nestemann ut. Nok om det. Jeg hadde æren av å anmelde HYMN’s nye plate, Persih, forleden og hadde dermed ganske høye forventinger til resten av kvelden.

Idet jeg ankommer John Deestår scenen tom, lyssettingen klar og publikum venter i spenning. Få minutter etter at jeg har funnet meg til rette i favorittkroken gjør Hymn (9/10) sin entre. Området nærmest scenen ble sakte, men sikkert fylt opp idet åpningsnummeret tas imot av publikum.

Primært bestående av deres nyeste utgivelser, var konsertens første halvdel en opplevelse med mange høydepunkter og et temmelig stillestående publikum (kan man forvente annet til droning?). De fortsetter å spille tungt, og lar virkelig musikkopplevelsen stå i fokus videre. Seige, langtrukne riff og et fengende driv slår imot oss, låt etter låt.

En skulle kanskje tro at når man har vært så lenge på toppen av doom-sjangeren i Norge som disse karene, at alle ideene var levd ut (de spiller også i Tombstones). Men dette var altså ikke tilfellet. Duoen var upåklagelig samspilt, og holdt intensiteten jevnt utover hele settet.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Om ikke så utfordrende sjangermessig, er de uansett et velkomment bidrag i doom-porteføljen. Denne kvelden ga meg Roadburn-vibber, og jeg er nok ikke alene om den påstanden. Jeg vil tørre å si at dette var en vellykket aften, både for bandet og tilskuerne. Tommel opp!

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Orango @ John Dee

Orango
John Dee, Oslo
18.02.2017

 

Med et splitter nytt album i salvesken, og etter en aldri så liten signingsferd i Tyskland og på Vestlandet, ankom Orango hovedstaden og et utsolgt John Dee.

Og det var månedsferske The Mules of Nana som stod i fokus denne lørdagen. Syv av de ti sporene på nyskapningen ble spilt, og de gjorde seg så absolutt ikke bort i selskap med resten av låtene Orango (7,5/10) hadde plukket frem fra godteskuffen denne kvelden. Åpningsduoen fra albumet åpnet også konserten, og spesielt låt nummer to, The Honeymoon Song, satt som et skudd. Mye takket være en stødig, og noe utvidet bassintro signert nykommer Hallvard Gaardløs. Ikke før det sjette innslaget beveget de seg innom eldre materiale, og publikum jublet umiddelbart for den lett gjenkjennelige starten på Dirty Ride, fra 2014’s mesterverk Battles. Etter dette fulgte et av kveldens store høydepunkter: Sundown starter kanskje som en relativt streit låt til Orango å være, men avslutningen denne kvelden var intet annet enn fantastisk, og herrene Bredeli Kanck, Gaardløs og Slåke virket å storkose seg på scenen der låtas koda virket å bygge langt ut i det uendelige.

Til å følge opp dette valgte bandet å kjøre et av de sterkeste sporene på The Mules of Nana, en annen hvor også mye av kvaliteten ligger i avslutningen, nemlig den noe mer dempede Heirs. Siste nye låt på lista var Train Keeps Rolling On, og som på flere av de andre låtene viste også her Gaardløs at han fyller en annen viktig rolle i bandet ved siden av å være bassist, nemlig å være en av stemmene i deres mange trestemte harmonier. Men, etter Been Gone Too Long og Jade Stones, skulle han nok en gang få vise frem sine ferdigheter på firestrengeren. Mot slutten av Hard Headed Woman virket nemlig Bredeli Kanck å få ørlite granne tekniske problemer, og tok seg en tur ut til siden mens publikum ble servert noe så sjeldent som en drivende god bass-solo. Kudos til bandet om dette egentlig var planlagt, men enda større kudos om det faktisk ble gjort på sparket.

Driftwood var siste låt i det ordinære settet, og bandet gjorde så et halvhjertet forsøk på å gå av scenen, men lot seg kjapt «overtale» til å kjøre et par låter til. Og alle de tre siste låtene kom fra nevnte Battles; var blant låtene som fikk kveldens høyeste jubel; og var blant kveldens høydepunkter. Bearded Love er kanskje en av de tøffeste låtene bandet har, noe den beviste også denne kvelden. Så fikk endelig publikum den låta de hadde ropt på hele kvelden, nemlig Cajun Queen. Med sin smittende shuffle-rytme skiller den seg litt ut fra resten av Orangos repertoar, og det er lett å skjønne publikums begeistring. Men, rosinen i pølsa denne kvelden, selveste creme de la creme, var avslutningsnummeret Diggin’ for Praise. I form av å være den nestbestelåta på bandets beste album, er jo mye avgjort på forhånd, men fremføringen bandet gjorde på John Dee var også en av de beste undertegnede har sett bandet gjøre av den. Harmoniene satt som et skudd, lyden var nær perfekt (hvilket den for øvrig hadde vært hele kvelden), og gutta spilte så bra at det faktisk nesten var så man ikke savnet Hammond-orgelet som akkompagnerer dem på albumversjonen.

En praktfull avslutning på en særdeles trivelig kveld. En kveld som beviste at de nye låtene passer som den berømte foten i hosen sammen med resten av bandets materiale, og at bandet har funnet en verdig erstatter for Karl Joakim Wisløff i Hallvard Gaardløs. Publikum virket også å kose seg, selv om første halvdel kanskje ikke fremkalte noe massehysteri, og som så mange andre konserter hvor band har konsentrert seg (forståelig nok) om hovedsakelig nytt materiale, så vil nok heller ikke denne skrive seg inn i historiebøkene. Men, bandet viste at de er blant Norges beste liveband, og at deres voksende popularitet er vel fortjent.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

 

Norway Rock Festival med full line-up

Svenskene tar hovedrollen på årets Norway Rock Festival. Fra før var Europe booket som en av headlinerne, nå er det klart at deres noe mer pyrofikserte landsmenn i In Flames tar den andre headliner-jobben.

Før jul presenterte Norway Rock en god åpningsbooking med nevnte Europe, Kvelertak, Doro Pesch’s Warlock, Seigmen, Audrey Horne, Pagans Mind, Sublime Eyes og Convincing Clarity. Disse åtte får nå følge av 17 band, ledet av av In Flames. I kurven finner vi noe for enhver smak – Masterplan, Krokus, Circus Maximus, Sahg, Fight the Fight, El Cuero og ingen ringere enn ex-W.A.S.P.-gitarist Chris Holmes, som kommer med sitt Mean Man Band. Bookingen rundes av med Luxus Leverpostei, Humbucker, Mindtech, Fandens Oldemor, Cutta og tribute-bandene Powerslaves, Blackbow, Ozzmosis og Metalworx.

Mer info og billetter på www.norwayrocklive.no

Orango @ Det Akademiske Kvarter

Orango + Wilhelm’s Midnight Madness
Det Akademiske Kvarter, Bergen
16.02.2017

 

Bergen Realistforening bød på en kveld med groovy bluesrock på Det Akademiske Kvarter – noe som viste seg å være en svært så god idé.

Et av de nyere navnene som har kommet frem i den bergenske rockescenen er Wilhelm’s Midnight Madness (6/10), som til tross for kort fartstid har spilt en god del i byen allerede. En oppvarmingsjobb denne torsdagskvelden hadde de også fått til, og stilmessig passet de perfekt til jobben. Kvintetten disket opp groovy blues rock med føttene godt plantet i 70-tallet, og mens publikum sakte begynte å komme seg inn i Teglverket på Kvarteret, ble de møtt av et smått energisk band. Det høres at de ikke har holdt på alt for lenge, men kvaliteten er såpass god at disse kommer vi nok til å se og høre mye mer fra fremover.

Grunnet flere konserter denne kvelden, var det ikke stappfullt da hovedattraksjonen Orango (7/10) gikk på og startet med et smell. Det var likevel god stemning i den halvfulle salen. Trioen har en ganske lang fartstid, og slapp sitt sjette album, The Mules of Nana, nylig. Så med rykende ferskt materiale med seg, ble det også en kveld som fokuserte på de nye låtene.

Orango er et meget tight og velspilt band, med gitarist og vokalist Helge Bredeli Kanck i spissen. Han synger veldig bra, men har i tillegg god koringshjelp fra trommis Trond Slåke og bassist Hallvard Gaardløs. Vokalharmoniene sitter som et skudd, og løfter låtene betraktelig.

Ellers er det godt å se en så velfungerende powertrio på en scene. Deres drivende og groovy bluesrock funker strålende i en livesetting, og Orango må sies å være et av landets bedre liveband om dagen.

Det mest ødeleggende for hele konserten fra den noe overivrige lysteknikeren som gjerne ville bruke alt hele tiden, og blendet publikum hvert annet minutt. Bortsett fra det, ble dette en god rockekveld på Kvarteret, og Bergen Realistforening kan gjerne gjøre flere slike bookinger.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje