Alle innlegg av MHN

In Flames/Five Finger Death Punch @ Oslo Spektrum

In Flames/Five Finger Death Punch/Of Mice and Men
Spektrum, Oslo
18.11.2017

 

Dette var nesten en liten festivalhelg for fans av metal av den «nyere» skolen, med Stone Sour fredag og denne trippelpakken i Oslo Spektrum lørdag. To slike konsertdager lagt til helgen sørget for at store mengder tilreisende kunne ta seg en velfortjent metal-helg i hovedstaden, og stemningen var på topp allerede i køen på vei inn i Oslos storstue.

Dessverre sørget logistikkutfordringer, tidlig konsertstart og lang kø inn for at vi ikke fikk sett stort av Of Mice and Men, men tilbakemeldingene fra de som allerede var på plass kunne tyde på at også dette bandet nå kan belage seg på å få et visst fotfeste hos det norske publikumet.

Et band som allerede forlengst har festet seg hos landets konsertgjengere, er Five Finger Death Punch (8/10), som senest i sommer var i landet da de spilte på Tons of Rock. Nytt siden da, er at vokalist Ivan Moody er tilbake med bandet etter et mye omtalt sammenbrudd som følge av tungt alkoholmisbruk og påfølgende rehab-innleggelse.

Og det er ingen tvil om at både Moody og 5FDP-fansen satte pris på gjensynet da han troppet opp på scenen veivende på et norsk flagg som senere ble signert av hele bandet og overrakt til en takknemlig fan. Er det en ting dette bandet virkelig leverer på, er det publikumsfrieri, som denne kvelden virket mer genuint og følelsesladet enn noensinne.

Om dette skyldes det faktum at Ivan selv verdsetter det faktum at han har blitt tatt tilbake på scenen med sitt gamle band – om enn på nåde, og med vikar-vokalist Tommy Vext med på turneen, sånn i tilfelle – eller om bandet generelt bare har senket skuldrene noe vites ikke, men det var som om noe hadde løsnet siden sist undertegnede så dem, og det hele føltes mindre utstudert og mer ekte.

For selv om Ivan Moodys sceneprat er åpenbart innøvd slik at han kan avslutte setninger med tittelen på neste låt, var det åpenbart at samtlige på scenen trivdes storlig med situasjonen. Underveis streames vi alle live på bandets facebook-side under en låt, publikum oppfordres til å løfte alle mobiltelefoner i været for å filme en låt (eller bare lyse opp) og en rekke fans – inkludert en 70 år gammel dame (!) trekkes opp på scenen og allsangen er massiv på låter som Wash it All Away, I Remember Everything, Burn MF og Under it and Over it.

Alt i alt må dette kunne kalles en massiv seier for amerikanerne, som i kveld var en sjokkerende positiv opplevelse!

Kveldens siste band må dessverre kunne sies å befinne seg i motsatt ende av sjarm-skalaen, for trass i et massivt imponerende sceneoppsett ble In Flames (3/10) en seriøs nedtur. At det hele er profesjonelt til fingerspissene, og så velspilt at det i seg selv er imponerende, hjelper dårlig når svenskene allerede etter første låt går totalt motsatt vei av forrige band og kommer med en litt innesluttet beskjed om at det «bare skal handle om musikken», og at de ikke ønsker å se folks mobiltelefoner.

Greit nok at man ønsker å holde det oldschool, men det er tross alt 2017. Bandets største minus er likevel det at fremførelsen blir såpass klinisk og steril at selv om de åpenbart er flinkest i klassen på det de driver med, er det mange som mister interessen underveis. At de har et aldri så lite identitetsproblem der de på den ene siden prøver å fortelle publikum hvordan den eneste motivasjonen til nye band bør være å ta et par øl og spille litt sammen med kompisene sine mens de på den andre siden har pyro og effekter som ikke står tilbake for noe KISS eller Iron Maiden opererer med, kan vi leve ned. Pyro er tross alt beintøft!

Det er verre at selv deres mest populære låter – basert på umiddelbar jubel fra blodfansen foran scenen – ikke holder mer på oppmersomheten enn at publikum lenge før bandet er ferdig strømmer ut av konserten og inn i Oslonatta.

 

Tekst: Espen Slapgård
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:
[espro-slider id=10534]

Kenneth:
[espro-slider id=10493]

 

Five Finger Death Punch Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, 2017 European Tour

 

In Flames Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, 2017 European Tour

 

Stone Sour @ Sentrum Scene

Stone Sour + The Pretty Reckless
Sentrum Scene, Oslo
17.11.2017

 

En kald novemberkveld i Oslo hindrer ikke rock- og metal folket fra å stå i kø ute, og det er sjelden jeg ser så mye mennesker utenfor Sentrum Scene før innslipp. Men med tanke på hvem som står på scenen denne kvelden er det vel ikke så overraskende at det er både utsolgt og lang kø. Vi snakker tross alt om et av de største amerikanske rockebandene de siste 10 årene, Stone Sour. Med seg som »special guest» denne kvelden har de New York-bandet The Pretty Reckless med Taylor Momsen i spissen.

Jeg har fulgt med på The Pretty Reckless (7,5/10) siden den første plata deres kom i 2010, og nå er de på turné med sitt tredje album Who You Selling For. På Sentrum Scene er det tydelig at bandet er i sitt rette element, og vokalist Taylor Momsen har publikum i sin hule hånd stort sett hele tiden. De åpner sterkt med Follow Me Down og spiller en settliste med fokus på alle tre platene.

Høydepunktene er Sweet Things, der gitarist Ben Phillips får vist at også han kan synge, Heaven Knows som gjøres i en meget god live versjon, og singelen Take Me Down, som er en av bandets sterkeste låter. Alt i alt en veldig bra opptreden av et band som ikke har spilt i Oslo eller Norge før, men som åpenbart har mange fans her.

Hva skal man si om kveldens headliner, annet enn at Stone Sour (10/10) er et godstog som løper løpsk om dagen? Gutta går hardt ut og starter med Tapei Person/Allah Tea fra den nye plata Hydrograd, med pyroshow og en tydelig gira Corey Taylor, som har tatt med seg en konfettikanon han bruker flere ganger i løpet av konserten. Publikum syns åpenbart det er lenge siden bandet har vært innom Norge og er med fra første stund. Corey Taylor vet hvordan han skal få med seg publikum og intensiteten slutter aldri.

Bandet spiller en settliste med låter fra alle studioplatene sine og balanserer låtvalget meget bra. Høydepunkter er Made Of Scars og Reborn, fra Come What (Ever) May, Gone Sovereign og Absolute Zero fra House Of Gold & Bones pt.1 og en uventet hyllest til The Police ved å trekke inn klassikeren Walking On The Moon før deres egen Say You’ll Haunt Me fra Audio Secrecy.

På dette tidspunktet annonserer Taylor fra scenen at vi muligens er vitne til en av de beste konsertene bandet noen gang har gjort i Europa, og jeg er ikke helt uenig der!

Christian Martucci, bandets »nye» gitarist (som har vært med siden 2014), imponerer stort og er med på å gjøre det interessant på scenen, ettersom han rocker minst like hardt som Corey Taylor. Kvelden avsluttes med Hydrograds første singel, Fabuless, og Stone Sour har levert en særdeles bra konsert på Sentrum Scene.

 

Tekst: Morten Garberg
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Stone Sour Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Hydrograd

 

Videopremiere: Audrey Horne – This Is War

Audrey Horne slipper endelig sitt nye album, Blackout, i januar! Her er første smakebit, i form av videoen til låta This Is War, som vi kjører eksklusiv premiere på!

 

Blackout track listing:

  1. This Is War
  2. Audrevolution
  3. Blackout
  4. This One
  5. Midnight Man
  6. Light Your Way
  7. California
  8. Satellite
  9. Naysayer
  10. Rose Alley
  11. Juggernaut (Bonus Track)
  12. The End (Bonus Track)

Blackout blir tilgjengelig i følgende formater:
Ltd Digipack incl 2 Bonus Tracks
LP Gatefold + 7inch incl Bonus 2 Tracks
Digital Album incl. 10 Tracks

 

Audrey Horne :  Facebook  |  Hjemmeside  |  Forhåndsbestill HER.

 

Frontfoto: Bernt René Synnevåg

EQUINOX rister festningen på Tons of Rock 2018!

Østfold markerte seg sterkt i den tyngre metallen på slutten 80-tallet og allerede har Tons of Rock vist frem Witchhammer og Artch fra Sarpsborg. Til sommeren er det endelig duket for reunion med Fredrikstadbandet EQUINOX, et svært etterlengtet comeback for mange. Fredag 22. juni spiller gutta en eksklusiv comeback-konsert på festningen, Auf Wiedersehen!

Vi kjører et klassisk klipp fra 1989 på Betong i Oslo som konfekten til morrakaffen!

Deep Purple @ Oslo Spektrum

Deep Purple + Tiebreaker
Spektrum, Oslo
09.11.2017

 

Omsider var det klart for nok et gjensyn med et av musikkhistoriens mest innflytelsesrike band. Hardrock-pionerene Deep Purple har solgt over svimlende 100 millioner album siden oppstarten i 1968 og har turnert hyppigere enn enkelte skifter underbukser. Alle gode ting har som kjent en ende og dette var høyst sannsynlig siste gang bandet satte sin fot på en norsk scene.

Ingen ringere enn Oddas store sønner Tiebreaker (7,5/10) hadde fått det ærefulle, men utfordrende  oppvarmingsoppdraget. En oppgave som kan få de fleste til å drite i buksa, men Tiebreaker tok utfordringen på strak arm og leverte som så mange ganger før med sin eksplosive bluesrock. Fullstendig uaffisert av hvem som stod klare for å ta over scenen, og det foran et over gjennomsnittet kritisk publikum som stod og ventet på et av hardrockens største band gjennom tidene. At bandet nå skal legge opp er intet mindre enn trist og et tap for norsk musikkliv. Vennligst tenk dere om én gang til!

Deep Purple (8/10) startet ikke overraskende med Time For Bedlam fra det siste albumet inFinite, og jeg trakk et lettelsens sukk. Oslo Spektrum er som pandoras eske lydmessig, du vet aldri hva du får. Mang en lydmann og publikummer har revet seg i håret over det lunefulle lokalet i ren fortvilelse. Men lyden satt som en kule fra første låt. Forholdene var dermed optimale og alt lå til rette for en verdig avslutning i et fullsatt Spektrum.

Med Ian Gillan i spissen fikk publikum oppleve et band som definitivt ikke går på autopilot, selv om de store overraskelsene og krumspringene uteble. Men det er tilsynelatende ingen fare for at de må finne frem rullatoren med det første. Gillan når naturlig nok ikke de høye tonene i en alder av 72, men synger taktisk og klokt. Roger Glover og Ian Paice. Hva skal man si? Stødige som bautaer i bakgrunnen og uten et snev av motoriske problemer som følge av tidens tann. Det var overhodet ikke merkbart at Paice fikk et aldri så lite slag i 2016. Han var like presis som et sveitsisk urverk.

Så var det “ungfolen” Steve Morse. Gitarvirtuosen briljerte med sin unike spillestil og viste nok en gang at han har gjort låtene til sine “egne”. Ikke så rart siden han har vært et fullverdig medlem siden 1994, men han gjør det med en innlevelse og eleganse som er intet mindre enn imponerende. Å spille låtene til Ritchie Blackmore er som å hoppe etter Wirkola. Noe han klarer til 19.5 i stil. Likevel er det på de nyere låtene han briljerer mest, som på Uncommon Man, The Surprising og All I Got Is You. Bestemannsprisen denne kvelden gikk derimot til tangentmagikeren og Jon Lord’s arvtager, Don Airey. Airey stjal nesten hele showet med sin ferdigheter og innlevelse. Og helt på sin plass at han ble tilgodesett med egen solo. Med femten års fartstid i bandet – og en merittliste uten sidestykke forut for Deep Purple – er det helt innenfor. Og sikkert like greit at Gillan fikk hvile stemmebåndene noen minutter også.

Settlista bød ikke på de store overraskelsene, og det er uansett nær sagt umulig å tilfredsstille alle. Men å ikke spille Highway Star er selvsagt minuspoeng. At Mk III (Coverdale/Hughes)-perioden forbigås i stillhet er ingen overraskelse. En godkjent settliste der publikum fikk det de ville ha etter stemningen å dømme. Det kokte ihvertfall i salen da tonene til Smoke On The Water fylte Spektrum. En låt jeg mistenker at de fleste i salen har spilt noen timer foran speilet. Både i nåtid og fortid. Ellers fikk vi blant annet servert klassikere som Fireball, Bloodsucker, Strange Kind of Woman, Lazy, Perfect Strangers, Space Truckin’ og helt avslutningsvis Purple låta over alle, Black Night.

De som var til stede denne kvelden kan skrive under på at det ble et verdig punktum med et legendarisk band som klokt nok velger å legge turnévirksomheten på hylla før det er for sent. Som trøst er jeg rimelig sikker på at bandet kommer til å fortsette i studio….

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=10371]

Terje:
[espro-slider id=10408]

 

Deep Purple Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, The Long Goodbye

 

Las inversiones en I+D farmac?utica se moderan, pero siguen siendo altas comprar dianabol 25 mg online en espana los resultados de las pruebas de adn caseras ahora ir?n a la gran compa??a farmac?utica

Melvins @ Blå

Melvins
Blå, Oslo
19.10.2017

 

Tidligere i år ga det amerikanske sludgebandet Melvins ut et nytt album, og når det kommer ny plate blir det selvfølgelig turné. Da de dukket opp i Oslo, var det helt obligatorisk å sikre seg plass til det mange forventet skulle bli en knall konsert.

Konserten var midt i Oslo sentrum, nærmere bestemt på Blå, som kan minne litt om en mørk kjellerstue. Konsertsalen er satt opp for opplevelser som skal gi konseptet “intimkonsert” en ny definisjon. Arrangementet ble utsolgt allerede en stund før selve konsertdagen, så det var ingen overraskelse at det var trangt om plassen da jeg kom dit etter oppvarmingen.

Så altfor ofte hører vi om band som blir hyllet med verdensherredømme og en legendestatus uten like. Legender går jo ikke alltid bare på hvor bra ting var, men hva de tilfører på veien også. Disse karene fra Washington har holdt det gående siden grungebevegelsen startet, og dermed sitter man igjen med skyhøye forventinger. Men noen ganger går det ikke alltid som man håper på, og forventinger knuses.

Melvins (7/10) åpner kveldens store underholdning med en coverlåt, Sacrifice av Flipper. Låta var grei nok den, men det var ikke før de dro i gang Oven at folk begynte å fyre av litt krutt. Lyden er også til tider litt grøtete, og coverversjonen av Beatles sin I Want to Hold Your Hand er ikke akkurat en vakker opplevelse denne kvelden.

Jeg har sett Melvins flere ganger de siste årene, men jeg skulle gjerne hatt litt mer av de klassiske hitlåtene. Settlisten har, med enkelte unntak, stort sett bestått av nyere materiale. Personlig skulle jeg ønske at de spilte noe av Houdini og mer av Stoner Witch og Stag denne gangen. Konsertens høydepunkt er nettopp når The Bit blir framført.

Selv om gigen ikke var i toppklasse, var det absolutt et par låter som skilte seg ut som betydelige høydepunkt. De kunne eksempelvis erstattet coverlåtene med noe eget snadder. Når det er sagt, så er Melvins jordnære og de spiller med en energi som gjør at det uansett blir umulig å ikke digge med.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Melvins Setlist Blå, Oslo, Norway 2017, A Walk With Love & Death

 

Ozzy Osbourne til Tons of Rock!

OZZY OSBOURNE TIL TONS OF ROCK!

Tons of Rock presenterer selveste OZZY OSBOURNE som headliner på Tons of Rock onsdag 20. juni 2018. Ozzy Osbourne feirer sin imponerende karriere som rockens største ikon med en siste (?) avskjedsturne; Farewell World Tour.

Turneen vil gå over hele verden og er forventet å vare til 2020. Dette blir en magisk og historisk kveld på Fredriksten Festning i Halden. Ozzy er også bekreftet til mange av de andre store europeiske metal-festivalene i sommer. Bl.a. Download (UK/FR/SP), Copenhell, Sweden Rock, Graspop og Impact.

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Bildespesial: Mr.Big @ Union Scene

Mr.Big
Union Scene, Drammen
03.11.2017

 

I helgen spilte Mr.Big på norsk jord for første gang siden de varmet opp for Aerosmith i Oslo Spektrum i 1993. Våre fotografer, Terje & Kenneth, måtte selvfølgelig forevige begivenheten. Resultatet kan dere se i bildegalleriene under.

 

Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Kenneth:
[espro-slider id=10292]

Terje:
[espro-slider id=10321]

 

 

Mr. Big Setlist Union Scene, Drammen, Norway 2017, Defying Gravity

 

Thåström @ Oslo Spektrum

Thåström
Spektrum, Oslo
21.10.2017

 

Skandinavias største rockepoet, og nærest selvutnevnt mørkemann, holdt messe for sine svorne disipler. De som kom for å høre gamle slagere ble nok skuffet, men for de som har sett lyset med hans fem siste album, ble det en salig aften.

Bare for å ha sagt det først som sist, Joakim “Pimme” Thåström har aldri hatt for vane å skjemme bort fansen sin når det kommer til sin egen fortid, og så var altså ikke tilfelle denne gangen heller. Men selv om mannen og hans tidligere band har vært instrumentale her i Norden når det kommer til både punk og industriell rock (som vel egentlig også er grunnen til at han i det hele tatt vurderes omtalt her i Metal Hammer), så kan man ikke forvente annet all den tid han nytt enda større suksess med sin solokarriere. Det er tross alt en grunn til at en mann i sin beste alder har tatt steget fra Sentrum Scene til Oslo Spektrum (om enn i klubbvariant), og det står respekt av en mann som klarer å holde seg relevant i takt med at mengden lys på kaken stadig vokser. Thåström (9,5/10) er ingen opprørsk tenåringspunker lenger, og budskapet i låtene har alltid vært viktig for ham, og at han selv kan relatere til det. Mer så enn at publikum skal underholdes. Og han er fortsatt opprørsk på sin egen måte; ved å fortelle om hvordan det er å bli eldre, om det å vite at døden stadig kommer nærmere, ting som ofte er tabuemner for tøffe rockere. Men hvem vet, plutselig kan han finne på å kjøre en turné med bare Ebba Grön og/eller Imperiet-låter også, bare fordi.

Ørlitte grann nostalgi kostet han dog på seg, for etter åpningslåten Bluesen i Malmö, fra det nye albumet Centralmassivet, og Beväpna dig med vingar, kom kveldens eneste “cover”, Jag är en idiot. Og selv om man må beundre mannen for hans tro på sitt nyere materiale, og kvaliteten på dette, så ble dette naturlig nok et tidlig høydepunkt i konserten. Den gamle Imperiet-klassikeren har jo fått en ny bekledning de senere årene, men sitter fortsatt som et skudd, og skulle også gi et lite hint om hvor det musikalske landskapet kom til å ligge resten av kvelden. For det var et mer industrielt sound Thåström og hans kumpaner presenterte oss enn hva som har vært tilfelle på mange år, selv om det alltid har ligget latent. Spesielt låter som Körkarlen, Old Point Bar og En vacker död stad brakte frem det maskinelle lydbildet til det punktet at man formelig kjente svetten renne som følge av varmen fra brennhete smelteovner.

Men det var kanskje da han roet det helt ned at man kjente litt på hva det er Thåström egentlig vil nå frem med, for låter som Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce og Stjärna som är din røsker litt ekstra i hjerterota, og det er der han vil treffe deg. Og det gjorde ikke minst kveldens, i alle fall for undertegnede, store høydepunkt: Brev från 10:e våningen. Kanskje treffer den så godt fordi det er en låt som ikke trenger å tolkes i større grad, og alle som i det minste har kommet såpass forbi vidergåendestadiet at man ikke lenger husker navnene på alle i sitt eget trinn, kjenner seg igjen i hver eneste setning av låta. Selv jeg som har sverget for mange år siden at jeg aldri skal flytte tilbake til dit jeg vokste opp, får hjemlengsel så fort “Pimme” står alene med sin akustiske gitar og begynner med “Jag tänkte faktiskt att jag skulle skicka dig ett brev…”

Første bolk med ekstranummer ble startet med tittellåten fra hans tidligere nevnte nyskapning, og etter at forsamlingen hadde avlagt St Ana Katedral et aldri så lite besøk, ble det klart at Alla vill till himlen. Nok et høydepunkt for kvelden, ikke minst fordi det var første gangen et hengitt, men noget dempet, publikum virkelig bidro med allsang. Etter en kort pause var det så tid for andre avdeling med ekstranummer, og når først alle hadde kommet til himlen forkynnet Thåström at vi fikk heller Aldrig nånsin komma ner. Låten mer eller mindre avsluttet hans forrige industrielle periode, i form av å være siste spor på Mannen som blev en gris, og det var derfor i særs måte passende at den var med på avslutte denne kvelden også. En kveld som viste oss en slags industri-light-utgave av Joakim Thåström, en kveld hvor vi fikk høre hele syv av ni låter fra det nye albumet, og en kveld hvor Skandinavias største rockepoet beviste at han fortsatt i aller høyeste grad er både aktuell og vital. Første gangen undertegnede så Thåström var på Kalasfestivalen på Youngstorget i 2002, med en settliste som er det råeste jeg har bevitnet med mannen. Da var det en gjeng som til stadig ropte på Staten och Kapitalet mellom låtene, og til slutt sa han “Neeh, så moro får ni inte ha det”. Og slik tror jeg det er litt med Thåström, han sparer alltid litt krutt slik at han alltid har mer å gå på, og inntil den dagen lar også 10’ern vente på seg.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=10097]

 

Thåström Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017

 

Come Taste The Band @ John Dee

Come Taste The Band
John Dee, Oslo
20.10.2017

 

Et utsolgt John Dee med voksent publikum feiret voksent band som hyller enda mer voksne band.

Det var nemlig høy snittalder på deltakerne på Come Taste the Band (8,5/10) sin jubileumsfest. 20 år har gått siden bandet som i hovedsak hyller Deep Purple så dagens lys. Etter hvert har også reportoaret blitt utvidet til å inneholde store deler av Rainbow-katalogen, og i denne anledning et knippe Whitesnake-låter. Konserten kunne nemlig deles inn i tre deler; først spilte bandet en håndfull låter av bandet hvis album de selv har lånt navnet fra; deretter entret mannen som stod for vokalen på Rainbows siste studioalbum, Doogie White, scenen for et sett med låter fra Ritchie Blackmores post-Purple-trupp. Før det hele ble avsluttet på en annen gren av Purple-familietreet, nemlig med gitarist Bernie Marsden og et sett bestående av låter fra hans periode i Whitesnake.

Men først ut var altså jubilanten i ensom majestet, og starten var da også helt konge! Tidenes beste låt, Burn (helt objektivt sett selvsagt), var først ut, og det formelig gnistret av bandet. Spesielt primus motor, gitarist Jo Henning Kåsin og herr Jansson på keyboard gjorde en formidabel jobb på det udødelige åpningsnummeret. Bandet fortsatte i Mk III-land med Might Just Take Your Life, før Mk II-besetningen ble satt pris på med Speed King og en forrykende Perfect Strangers. På sistnevnte la vokalist Vidar Heldal lista særdeles høyt for han som satte utfor hoppkanten etter han, nemlig kveldens første gjesteartist, men Doogie White tok utfordringen på strak arm.

Som mang en gang under Rainbows storhetstid på 70-tallet, startet settet med Kill the King, før vi fikk den første av to låter fra det undervurderte White-albumet, Stranger in Us All, nemlig den nydelige Ariel. Skotten viste kjapt at han så absolutt fortsatt har stemmen i behold, og de vokale krumspringene hans mot slutten av sangen står ikke tilbake for noe av det de andre Dio-etterfølgerne noen gang har levert, hverken Turner eller Bonnet. Ikke det at andre deler ved opptredenen hans gjorde det heller, og mannen gjorde også en god figur med sine tolkninger av Dio-låtene, som var i overtall i settet. Litt kåling med tekst var det her og der, men dette var i all hovedsak småtteri som kun de i overkant tekstfikserte (som undertegnede) la merke til, og samtidig stort sett under jammepartiene slik at de også bør kunne anses som personlige tolkninger mer enn feil.

Et av de store høydepunktene, ikke bare i løpet av Doogie Whites sett, men i løpet av hele kvelden, var en låt som til tross for at den stammer fra bandets første album, med Dio på vokal, aldri ble spilt live før nettopp White hadde tatt over mikrofonstativet tyve år senere, nemlig Temple of the King. Når settet så ble avsluttet med Man on the Silver Mountain og Stargazer, begge utført på en måte som lett burde kunne hamle opp med dagens besetning av Blackmores Rainbow, var det helt fortjent at White ble klappet av scenen som en hjemvendt krigshelt.

Om lista lå høyt for White, snakket vi i så fall nesten om verdensrekordforsøk for Bernie Marsden, og selv om det ikke holdt helt til gull skal han så absolutt ha for et hederlig forsøk, og ikke minst for et fantastisk vinnende vesen. Den gamle gitarhelten viste at det heller ikke er noe i veien med fingrene, og at de fortsatt er kapable til å male et “blått” lydbilde som få andre. Den i så måte passende titulerte Walkin in the Shadow of the Blues startet settet, og samspillet mellom Marsden og Kåsin trakk klare paralleller tilbake til samarbeidet mellom Marsden og Moody de første inkarnasjonene av Whitesnake, selv om forsøket på lekenhet mellom de to kanskje ikke satt like intuitivt.

Heldal, som igjen hadde tatt over mikrofonen, ledet publikum til allsang under Ready An’ Willing, før Doogie White igjen lånte stemmen sin til tittellåten fra Whitesnake sitt andrealbum, Trouble. Før Marsden klarte å komme ordentlig i gang med neste låt, hadde publikum kommet han i forkjøpet. For til tross for at det ikke kan sammenlignes med Whitesnakes egne livefremføringer av låten, stod Ain’t No Love in the Heart of the City nemlig for kveldens store allsanghøydepunkt, og brakte frem kanskje kveldens største smil på herr Marsden. White tro hjelpende til igjen under Fool for Your Loving, før kveldens seanse ble avsluttet med Here I Go Again, denne gang med Marsden selv på vokal. Og nettopp dette gjorde faktisk låten til et aldri så lite antiklimaks. For selv om han har en helt grei stemme, så manglet det litt futt, spesielt til en slik finale.

Alt i alt ble egentlig hele Whitesnake-settet litt tamt i forhold til det gnistrende Rainbow-settet, mye takket være Doogie White, og kanskje burde de to segmentene vært byttet om på. Uansett, uten at undertegnede har noen som helst insideinfo om hvor mye de har øvet sammen, vil jeg tippe at de ikke har hatt uante mengder med øvinger i lag, og i så måte var det imponerende hvor tight det hele låt. Noen skjønnhetsfeil var det her og der, blant annet gjorde trommis Løfman noen småvalg som ikke var helt heldige om man skal se opp mot originalene. Men i det store og hele skjemmet det ikke feiringen av et av Norges beste tributeband nevneverdig. Kudos til White og Marsden som hadde tatt turen til Norge for å være med på feiringen, og stor kudos til Come Taste the Band selv. Vi tar gjerne 20 nye år.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand

 

Come Taste The Band Setlist John Dee, Oslo, Norway 2017

 

Norges mest mislykkede Black Metal band – endelig live i Oslo!

Blacktööth, kompisene Ronny (gitar og vokal), Svein-Børge (bass) og Metal-Egil (trommer),  har i over et tiår forsøkt å slå igjennom både nasjonalt og internasjonalt, men har hittil ikke hatt hellet med seg. Av og til får de hjelp av Roadie-Reidar, og noen ganger stikker demonen Pilse-Bob kjepper i hjulene deres. Men de gir aldri opp. For Blacktööth prøver å leve «the black metal way of life», og en dag håper de å stå på de største scener, velte seg i penger og berømmelse, og få kun de hotteste groupiene med seg backstage.

Metal Hammer Norway og Inferno presenterer Blacktööth for første – og kanskje siste – gang live i forbindelse med lansering av samleboken om tegneseriebandet.

Blacktööth ger skrevet og tegnet av Torbjørn Lien, kjent fra Kollektivet, og går fast i Metal Hammer Norway. Deres første og hittil siste utgivelse, Nightsweat Agony, kom ut i 2008.

Inferno går som vanlig av stabelen i påsken, 28.3 – 1.4, men nytt for 2018 er konsertdager fra torsdag til søndag. Fullt program finner du her.

Great White @ Hard Rock Café

Great White
Hard Rock Café, Oslo
18.10.2017

 

Er konserten avlyst eller har jeg tatt feil av dagen? Det var den første tanken som streifet meg der jeg trådte over dørterskelen på Hard Rock Café. Klokka var 21:15, og inne i lokalet var det godt om plassen for å si det mildt. Et provisorisk salgsbord med Great White-skjorter og bandets siste utgivelse, Full Circle, var et av få tegn på at det skulle være konsert med et forholdsvis suksessrikt band som har solgt over ti millioner album siden debuten i 1984. De få, men dedikerte som hadde møtt opp skulle få servert en skikkelig hitparade med en veldig hyggelig overraskelse….

Great White (7,5/10) dro i gang med I’m Alright fra sitt siste album, og lyden satt som ei kule. Sjelden har jeg hørt bedre lyd på Hard Rock, og bandet lot seg heldigvis ikke affisere av det begredelige oppmøtet. Noe som i seg selv er imponerende. Mange savner nok Jack Russell, men Terry Ilous var på fra første låt og prøvde så godt han kunne å overbevise publikum. Noe han klarte med glans der han grasiøst beveget seg rundt på scenen og virkelig ga av seg selv. Vokalprestasjon var det heller ingenting å utsette på. Han kjørte sin egen stil, og det holdt i lange baner. Han er ikke Jack Russell, og prøver heller ikke å være det.

Men det var jo gamlegutta – Kendall, Lardie og Desbrow – de fleste hadde kommet for å se og høre. Kendall fyrte løs det ene fete riffet etter det andre, og Lardie holdt seg pent og pyntelig i bakgrunnen som alltid. Stødig med både gitar, synth, tamburin og koringer. Desbrow er fortsatt et fyrverkeri bak trommene, og en opplevelse i seg selv. De gamle ”haiene” leverte, for å si det kort og konsist. Helt fra Call It Rock ‘n’ Roll til avslutningslåta Once Bitten Twice Shy.

Vi fikk servert flere klassikere, og spesielt gledelig var det å høre Desert Moon, Lady Red Light, Mista Bone og Rock Me. Kveldens overraskelse, og selve rosinen i pølsa, var derimot Face the Day. En låt de har udødeliggjort og ikke spiller så altfor ofte. Det var rett og slett en nytelse å endelig få høre den live.

Stemningen tok dessverre aldri helt av, selv om det var et par veldig ivrige fans som kjørte luftgitar showet igjennom. Noen skravlebøtter gjorde sitt for å ødelegge opplevelsen for resten, og det var synd at ikke Ilous tok mikrofonen og stappet den opp et visst sted på vandalene. Rett og slett respektløs, pinlig og veldig irriterende oppførsel.

Til tross for labert oppmøte og noen særs perifere ”fans” til stede så ble det en veldig hyggelig kveld. Men det er lite trolig at bandet noensinne kommer tilbake, selv om Ilous lovte så på slutten. Til det var oppmøtet for deprimerende. En stor bonus var uansett at bandet etter konserten tok seg god tid til å skrive autografer og snakke med fansen. Bare så synd at ikke flere kjente sin besøkelsestid denne kvelden, for Great White leverte fet rock ‘n’ roll selv uten gode, gamle Jack Russell.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

Great White Setlist Hard Rock Cafe, Oslo, Norway 2017, Full Circle

 

Enslaved @ Garage

Enslaved + Siibir
Garage, Bergen
13.10.17

 

Enslaved slipper i disse dager sitt fjortende album, og inviterte i den anledning til releasekonsert både i Oslo og Bergen før de legger ut på europaturné. Her er rapport fra konserten på Vestlandet.

Ja, hva skal man si? Ikke har en rukket å sjekke ut oppvarmingsbandet Sibiir (9/10) tidligere, og med en litt tung uke, blir det fort til at det preger forventningene i negativ retning. Når en ser et band med pene hårfrisyrer, og ellers høy “korrektfaktor”, med spenn i t-skjortene fra Ieatheartattacks, via High on Fire, til Cannibal Corpse, da ser en for seg litt av hvert. Heldigvis har bandet forstått både det ene og det andre, for der en stod henslengt mot søylen midt i lokalet og håpet at uken bare skulle ta slutt, var det godt å registrere at dette bandet blir et å følge i tiden fremover. Kanskje var det faktisk en god ting at de hadde et tydelig bredt spekter av inspirasjonskilder? Kvelertak har jo også lyktes med å la seg inspirere fra både det ene og det andre, tross alt. Ikke minst er det klart at Sibiir har fått seg solid ekspertise i fremføring av materialet, både spillemessig og showmessig. Sterke låter og god lyd gjør også sitt til at de faktisk på noen måter kommer bedre ut enn headlineren.

Litt etter tidsskjema, som seg vel egentlig hør og bør, er Enslaved (7,5/10) på scenen. Hvem hadde vel sett for seg at de denne gangen skalerte ned til klubbscenen på Garage, nå når de så mange ganger har klint til med stort show på Verftet? Heldigvis, kan en si, på både godt og vondt. Stemningen er nemlig uovertruffen på Garage, som alltid. Selvfølgelig kan en diskutere lydbildet, for der er det svært ofte at denne scenen bommer. Slik sett var Sibiir en Garage-anomali.

Frontmann i Enslaved, Grutle Kjellson synes tydeligvis det samme som oss i Metal Hammer Norway, at det er godt å være tilbake på Garage. For etter at bandet har åpnet med Storm Son fra den nye platen, E, proklamerer han at: “Det er godt å være tilbake på Garage, bare ikke i døren”, siktende til hans tidligere virke som dørvakt ved den kjente rockeklubben. At en tidligere kollega i den mobile baren bak i lokalet samtidig roper “Takk, då!”, sier bare litt om den løse og intime stemningen i lokalet. Faktisk er stemningen enda mer løsluppen enn på lenge.

Kan hende har det forekommet tidligere, men på denne svette kvelden i oktober var det et par i 60-årsalderen som danset slow midt i lokalet mens Enslaved spilte Roots of the Mountain, andre låt ut. En kunne se for seg at det sluttet der, men neida. Det gled i stedet over til vill klining gjennom neste låt, Return to Yggdrasil, og de danset gjennom The River’s Mouth også, før de forsvant omkring Convoys to Nothingness, et av kveldens klare høydepunkt med sin mer progressive lekenhet. Enslaveds nyere materiale er liksom litt mer Pink Floyd av nyere tid. Det er litt strømlinjeformet, og spiselig for selv Høyre-stemmende fedre med abonnement på Dagens næringsliv, om en skal karikere ting litt. Men tilbake til det utkårede paret. Senere dukket nemlig samme kar opp igjen, med leppestift smurt utover kinnene, tydelig letende etter sin dansepartner, mens Enslaved på sin side spilte en gammel klassiker, skrevet av gitarist Ivar Bjørnson da han bare var fjorten år gammel, Vetrarnótt. Vi måtte dessverre ta en toalettpause underveis, mens Enslaved hadde glidd over i One Thousand Years of Rain , og jommen var ikke samme dame nå gjenstand for mer oppmerksomhet. Vaktene på Garage gjennomsøkte toalettet hun ble funnet på, og det sikkert med god grunn, for når Enslaved fra scenen snakket om den nye platen E, ga nettopp det et litt morsomt bakteppe til den tilsynelatende blandingsrusbruken hos disse i salen.

Det var ikke noen vanlig konsert på annen måte heller. Salen var full, noe få metalband får til om dagen, og folk var selvsagt både glade, forfriskede og høylytte, som seg hør og bør. Imidlertid tror jeg det er første gang det blir observert en Hells Angels-vest nede i kjelleren på Garage. Dessverre levde også denne karen opp til stereotypien, der han snakket dobbelt så høyt som alle andre, tok masse plass, og  enda mer oppmerksomhet. Ikke minst kom han i høylytt krangel med betjeningen i baren. Selvsagt kunne dette ha vært hvem som helst, for enhver kan klare å drite seg ut, men det var liksom noen frempek bare idet en observerte den friske formen og den prangende MC-logoen, dessverre.

Enslaved er atskillig mer alvorspregede på scenen, med god grunn. Ivar mistet sin far søndag i forkant av konserten, og det er en takknemlig og tydelig preget Grutle Kjellson som ettertrykkelig dediserer settets siste låt, Sacred Horse, til det som tydelig må ha vært en bauta i flere enn Ivars liv. Så var det slutt for denne gang. Neida, selvfølgelig var det ikke det. Bandet kom på scenen igjen, og trommis Cato Bekkevold, nybakt far (også annonsert fra scenen) og årelang skinnpisker og storfisker, får sine minutter med trommesolo. Trommesoloer er som de alltid er; for spesielt interesserte. Introen tror jeg derimot mange kjente igjen, for det var vel fra godeste Painkiller av Judas Priest. Deretter får vi servert en skikkelig gammel låt, Allfadr Odin. Den gjør seg som vanlig veldig godt live, og bandet og spesielt showman og gitarist Arve Isdal får gjort enda flere frekke positurer. Et høydepunkt var for øvrig når han klarte å åle seg ut og opp på den ene høyttaleren foran scenen, for der var det trangt.

Grutle var som vanlig også i sitt ess på scenen, og den ene spøken tørrere enn den andre kommer trillende ut gjennom hele konserten, til spesielt stor fornøyelse for en litt forfrisket mann ved navn Rune like foran der vi er plassert. Men det er nettopp dette, runer, som leder en mer alvorspreget frontmann Kjellson inn i kommunikasjonen med publikum før siste ekstranummer. I likhet med oss, som holdt på å sette kaffen i halsen forleden av tabloidmedias nyeste overforenklinger, forteller Kjellson at han har lest et medieoppslag om at noen nye offisielle gensere hos det norske alpinlandslaget hadde blitt lenket til nazister og Den nordiske motstandsbevegelsen. Han nevner at genseren har runene Týr og elgr prydet i strikkemønsteret, og at Týr er knyttet til Den nordiske motstandsbevegelsen, som han uttaler med tilgjort småguttaktig stemme. Så sier han: “Jeg trodde vi kastet ut nazipakket i 1945! Disse runene er våre!”, før bandet avslutter med en annen rune, i form av låten Isa.

Enslaved gjør nok en solid konsert – foruten at oppvarmingsbandet deres hadde bedre lydbilde – og alle som heter Rune kan sikkert få beholde navnet sitt litt til, og jada, du trenger ikke brenne tekstheftet til Taake-platen din helt enda, fordi om du vet at det er høyreekstreme symboler alt der står skrevet i…

 

Tekst: Pål T. Lystrup
Foto: Christian Misje

 

Airbourne @ Rockefeller

Airbourne
Rockefeller, Oslo
16.10.2017

 

Med luftsirener, et arsenal av partylåter, og en armada med festklare publikummere, sørget australske Airbourne for å holde “Rockefeller-gyngen” gående nærmest hele konserten gjennom!

Fire år har gått siden bandet sist spilte på Rockefeller, men i mellomtiden har de både varmet opp for Volbeat i Spektrum, og ristet grunnvollene på Fredriksten Festning. Og frontmann Joel O’Keeffe husket nok litt feil da han mente det ikke var folk på galleriet den gang, dét var det! Men muligens var det ikke utsolgt den gang, dét var det nå! Og Rockefeller er et helt perfekt lokale for Airbourne (9/10), så forhåpentligvis ser man ikke noe behov for å flytte dem til noen større venue neste gang.

At publikum var klare merket man allerede i løpet av de siste par sangene som gikk over anlegget før gutta gikk på scenen, hvor spesielt The Number of the Beast skapte adskillig mer allsang enn jeg har sett mange liveband faktisk oppleve på denne scenen. Stemningen krøp enda et par hakk opp i det temaet fra Terminator 2 runget ut over salen, og det skal vel godt gjøres å finne noen bedre åpningslåt i moderne rock enn Ready to Rock? I alle fall fungerte den utmerket denne kvelden, og dets “oh-oh-oh”-parti bidro til å dra publikum inn i showet allerede rett fra startblokka. Riktignok var ikke lyden helt skrudd inn ennå, og vokalen druknet litt i lydbildet, men dette ble ordnet etter hvert med to ekstra scenemonitorer som ble snudd mot publikum.

Bandet så heller ingen grunn til å skru ned intensiteten særlig og hoppet rett ut i I’m Going to Hell for This, etterfulgt av en av bandets store gjennombruddslåter Too Much, Too Young, Too Fast. Og allerede under tredje låt fant storebror O’Keeffe at det var på tide å stifte nærmere bekjentskap med noen av publikummerne. Så mens et crewmedlem gikk sin vante slalåm mellom konsertgjengerne, dro frontmannen en lengre solo sittende på skuldrene hans, før kveldens første ølboks ble åpnet ved hjelp av hans eget hode. Velkjente triks fra spilleboka til Airbourne, men så lenge det funker er det jo ingen grunn til å slutte. Og funke gjorde så absolutt det meste de gjorde, for i det låten startet kom også den velkjente Rockefeller-gyngen, og følelsen av at man snart gikk gjennom gulvet og havnet i det gamle bassenget vedvarte nærmest konstant helt til siste kveldens siste tone fadet bort.

Heldigvis var det fortsatt en god stubb igjen dit, og de neste låtene Down on You og Rivalry, begge fra sistealbumet Breakin’ Outta Hell, beviste både at disse låtene ikke står noe tilbake for det eldre materialet og at fansen allerede har trykket dem til sine bryst. Dette la også O’Keeffe merke til, og takket oppriktig for at publikum visste å sette pris på disse nye låtene også. Og spesielt Rivalry har en “footstompin’ groove” som det skal godt gjøres å ikke bli revet med av, akkurat slik det ikke går an å oversette denne beskrivelsen på noen måte som yter det rettferdighet. Generelt skal det godt gjøres å ikke la seg rive med av den energien bandet utstråler uansett, for ikke å snakke om det uforskammede publikumsfrieriet.

Fra bandets andrealbum No Guts. No Glory. ble vi denne kvelden kun tilgodesett med Bottom of theWell, hvilket dessverre betød at det ikke ble noen No Way But the Hard Way. Derimot fulgte de opp med en låt som tekstmessig ligger veldig nære den forannevnte brønnen, nemlig Breakin’ Outta Hell, tittellåten på det nyeste albumet, og også en linje som gjentas flere ganger i den forrige låten. Sånn sett en noe snodig rekkefølge på settlista, spesielt da de fulgte opp med to så like titler som It’s All for Rock ‘N’ Roll og Stand Up for Rock ‘N’ Roll. Uansett er jo førstnevnte av disse to en hyllest til Lemmy, og derfor var det helt på sin plass da O’Keeffe tok en pause før de startet den for å blande en Jack & Cola til hver av sine bandkamerater, for så å reise disse i en skål til mr. Kilmister.

Etter denne avslutningen av hovedsettet, tilegnet rock & roll, forsvant bandet så et par minutter bak sin heldekkende vegg med Marshall-kabinett, og førstemann ut igjen var som vanlig lillebror Ryan O’Keeffe som dro i gang luftsirenen mens søkelysene speidet utover et fullsatt Rockefeller. De fleste skjønte derfor at det var tid for Live It Up, og gjorde en siste innsats i forsøket på å slite ut hverandre med både en “wallofdeath” og en kortlevd “circle-pit”. Helt til slutt fikk vi Runnin’ Wild, bandets kanskje største hit, og O’Keeffe kjente nok en gang at eventyrlysten kom over han, og ikke lenge etter at han igjen smatt bak forsterkerne dukket han opp i front på galleriet. Med scenemanageren hengende i bukselinningen slik at han ikke skulle falle over kanten, ble det enda mer gitarsoli og utradisjonell ølboksåpning, før han like kjapt som han hadde kommet seg opp dit plutselig dukket opp på scenen igjen. Etter mer ølåpning og påfølgende “utdeling”, samt litt plekterlek, takket bandet for seg til øredøvende jubel.

Og det med rette, for Airbourne leverte nok en knakende god konsert, og det er som sagt nærmest umulig å ikke la seg rive med av energien og den rene moroa bandet står for. Men, selv om Airbournes musikk ikke nødvendigvis er ment å få deg til å tenke så mye, men heller slippe unna alt du til daglig måtte bære på for et par timer, så betyr ikke det at du trenger å kutte ut all hjernefunksjon. Så til dere som på død og liv skal kaste øl i hytt og pine, og jeg vet dette blir litt som å kaste øl i glasshus all den tid bandet brukte mye tid på dette selv, men O’Keeffe hadde i alle fall høvelig kontroll og kastet stort sett bort fra verdifullt utstyr, men til dere som kastet etter bandmedlemmer opp på scenen, og ikke minst traff O’Keeffe da han balanserte på kanten ved galleriet: SLUTT! Dere er overhodet ikke kule, eller hva dere måtte tro, kun idioter! Dette var for øvrig også det eneste som var noe å trekke for denne kvelden.

Og det gjelder også bandet: littegrann av tullet kunne godt ha vært byttet ut med flere låter, for når låtene deres i studio har et snitt på 3:39, er det litt snaut med kun 12 låter på halvannen time. Men, alt dette er lett å tilgi når kvaliteten på det de leverte var så høy som den var, og publikum var så til de grader feststemte kvelden gjennom!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=9988]

Terje:
[espro-slider id=10027]

 

Airbourne Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2017, Breakin' Outta Hell

 

Vinn billetter til Swing of Death i Halden

Nils K. Rue – Swing of Death (Foto: Terje Dokken)

Det nærmer seg Halloween og akkurat som i fjor drar Trond Holter og hans Swing of Death, som sikkert mange fikk med seg under årets Tons of Rock, i gang med Dracula-show på Brygga Kultursal i Halden. Fredag 27. oktober er datoen og Metal Hammer Norway har fått noen billetter vi deler ut til leserne. Det vi spør om er ganske enkelt  – knask eller knep? To heldige får to billetter hver slik at de kan trekke med seg en venn på konserten.

Swing of Death består foruten Trond Holter av Per Morten Bergseth (Course of Fate, Fracture) på trommer, Bernt Jansen (Artch, ex-Jorn) på bass, Erling Henanger (Magic Pie) på keyboards og vokalen deles mellom Jeanette Heidenstrøm og Nils K. Rue (Pagan’s Mind). Det jobbes for tiden med nytt album som slippes en gang på nyåret – vi gleder oss allerede!

Mer om konserten her.

https://www.youtube.com/watch?v=xJZWibEO-gs

Church of Misery @ Blå

Church of Misery
Blå, Oslo
11.10.2017

 

Onsdag kveld var det doom for alle penga på Blå i Oslo. Den kraftfulle og energiske kvartetten ristet liv i det gamle metalmiljøet i byen, og fikk samtidig vekket opp nye fans.

Det japanske bandet trådte på scenen til en passe full sal, noe som ikke er veldig sjeldent å se her på en ukedag. Men liv var det uansett, der publikum presset seg nærmere og nærmere scenen. De mest ivrige samlet seg foran scenekanten og ristet hodet så håret flagret vilt rundt.

For sikkerhets skyld ble det i forkant av gigen delt ut ørepropper i baren, som vanlig. Og godt var det, for lydnivået var nokså øredøvende. I starten virket det ikke som om bandet var særlig opptatt av kontakten med publikum. De virket snarere litt reserverte. Det forandret seg imidlertid under Born to Raise Hell. Motivert – og muligens inspirert – av de hengivne blant publikum, tok konserten seg opp mot andre høyder.Ikke minst da de fremførte I, Motherfucker ble de ivrige fansene helt i ekstase. Candyman fremkalte også noen hyl her og der.

Church of Misery (7/10) har byttet ut bandmedlemmer utallige ganger, og det er per dags dato kun bassisten, Tatsu Mikami, som kan skryte på seg originalstatus.

Settet kunne by på både eldre og nyere materiale, men de kunne godt ha slengt inn flere gromlåter for min del. Det så for øvrig ikke ut til å legge noen demper på publikum når de ikke kjente til låtene. Skjønt, selv er jeg glad for at jeg ­hadde fått mulighet til å høre meg opp på forhånd, og dermed mulig­ens fikk en enda bedre konsertopplevelse.

Alt i alt en godkjent opplevelse i Oslos storstue denne kvelden. Det eneste jeg har å trekke litt for er at jeg godt kunne tenkt meg litt ­sterkere lyd på vokalen, som drukna i all bassdundringa. Samt et lite minus for at jeg ikke fikk hørt Spahn Ranch.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=10062]

 

De første bandene til Tons of Rock 2018 er klare!

Festivalen slipper i dag de 19 første artistene til Tons of Rock 2018, og i ukene fremover vil det komme bandslipp som vil få Fredriksten Festning til å riste. HELLOWEEN selger ut arenaer verden over med sitt fantastiske ”Pumpkins United” show med Kai Hansen og Michael Kiske tilbake. Tons of Rock blir deres EKSKLUSIVT ENESTE SHOW I NORGE . KVELERTAK kommer rett fra turne med Metallica samt at band som AT THE GATES, EXODUS, EPICA, MARDUK, ALESTORM og SKAMBANKT og mange flere kommer.

Mandag 23. oktober kl 09.00 legges festivalpass, camp og bussbilletter ut i salg HER. «Earlybird»-billettene er allerede utsolgt.

www.tonsofrock.no  |  Tons Facebook  |  Tons of Rock 2018 Facebook event  |  Billetter

 

Ufomammut @ Blitz

Ufomammut/Usnea/La Casa Fantom
Blitz, Oslo
12.10.2017

 

Høsten har kommet til vårt ganske land, og dermed blir nettene lengre, kaldere og mørkere. Som et perfekt tilskudd til en dyster høstkveld åpnet Blitz og Oslo Beikmørke dørene inn til tunge, brutale toner denne tirsdagskvelden med band både på lillescenen og hovedscenen.

Først var det duket for lokal flora og fauna i form av La Casa Fantom (7/10) på lillescenen. Selv beskriver de seg som en støyfylt liten duo fra de norske skoger som visstnok har blåst taket av Blitz tidligere, så forventningene om en pangstart var helt klart til stede.

La Casa Fantom klarte raskt å overbevise oss om at man ikke trenger mer enn trommer og bass (samt en stor set up av forsterkere og hjemmesnekra effekter) for å skape bra show, for begge parter av duoen sparte ikke på kruttet noe sted og fikk selv øyenbrynene til å dirre hos samtlige. Tidvis ble litt vaklende, lite sammenhengende breaks en svak kontrast mot det mer rå, men alt i alt ble dette en god begynnelse på kvelden.

Neste post på programmet var Usnea (8/10) på hovedscenen, og fra første sekund var det ikke tvil om at vi har med et knippe sabla dyktige karer å gjøre. I dagens metallandskap er det flere som forsøker å sjonglere sludge, stoner og doom med flinkis-progressiv touch, men ikke alle får det til. Usnea viste oss derimot at de ikke hører til de feilende, og fremstod som proffe og rutinerte – ja, minst like dyktige som på skive – til tross for at det ikke ble kjedelig overhode.

Bassist Joel Banishing klarte til og med å det til å rykke litt i rockefoten her og der, og han og gitarist Justin Cory hadde begge gode dager på vokalfronten helt så det kjentes i ryggmargen. Jamt over var det lite å utsette på konserten, med et Random Cosmic Violence som helt klart ga mersmak.

Sist, men ikke minst var det så klart for kveldens headlinere i form av det massive beistet Ufomammut (9/10). Den siste skiva 8 har fått generell god mottakelse og anses av undertegnede selv for å være noe av det bedre, mer helhetlige de kosmiske mammutene har gitt ut, og gleden var derfor stor da det skulle vise seg at kveldens konsert var dedikert til å spille albumet i sin helhet.

Det var lite dødpunkter og alt fløt godt over i hverandre slik det burde gjøre. Zodiac ble en av de mange høgdarene og det å ha God blant encore-låtene var et godt sjakktrekk. Selv litt svakt skrudd vokal her og der lot ikke Urlo vippe av pinnen, og alle tre var både samspilte seg imellom og med glimt i øyet mot publikum.

Det eneste pirket er at det drøyde littegranne ut mot slutten, men det endrer ikke det faktum at denne spaca mastodonten av en musikalsk trio bød på teknisk nerderi, tilstedeværelse, kjempemessig spilling og knallgod settliste denne tirsdagen. Mille grazie di tutti!

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Pål Bellis

 

[espro-slider id=9945]