Alle innlegg av MHN

Turbonegro @ Rockefeller

Turbonegro
Rockefeller, Oslo
17.02.208

 

Med et splitter nytt album i bagasjen inntok dongeridemonene Rockefeller, og erklærte at de andre konsertene på norgesturneen kun hadde vært oppvarming til denne.

Skjønt, det er ikke så mye demonisk over Turboneger lenger, for med unntak av et par smådrøye vitser fra frontmann Tony Sylvester er det et ganske familievennlig show gutta leverer anno 2018.

Det hele startet med tittel-suiten fra det nye albumet RockNRoll Machine, og dets tre deler Chrome Ozone Creation, Well Hello og RockNRoll Machine. For øvrig var det nok flere som ikke fikk med seg disse låtene da det fortsatt stod kø rundt bygget i det Turboneger (6,5/10) gikk på scenen. De som hadde kommet seg inn fikk med seg en annen nyskapning Hurry Up & Die, før vi ble tatt med på kveldens første tidsreise, Back to Dungaree High. Det skulle dog vise seg å være en kort reise, og de tre neste numrene ga oss tre låter til fra det nye albumet.

Da kvelden var over hadde vi blitt servert alle låtene fra det nye albumet, noe som i og for seg ikke var noen overraskelse, da de hadde gjort det samme de tre foregående konsertene. Og selv om bandet skal ha all mulig cred for at de er såpass fornøyd med det nye materialet, og for at de våger å gjøre noe annet enn å spille nøyaktig de samme sangene hver eneste turné, så er det ingen automatikk i at det gjør konsertopplevelsen bedre. Det nye albumet er bra, men ikke så bra, og de kunne fint ha utelatt et par av låtene til fordel for noen gamle slagere, eller noen eldre overraskelser for den saks skyld.

For det var nemlig da de rotet litt i skattekista at det virkelig ble liv i et fullsatt lokale. Riktignok var det antydning til litt av den berømte Rockefeller-gyngen under Skinhead Rock & Roll, men det tok ikke ordentlig av før de dro igang City of Satan som neste låt, riktignok etter en kort medley bestående av Queen-klassikerne Bohemian Rhapsody og We Will Rock You. Andre sikre kort som All My Friends Are Dead og Wasted Again bidro også til å holde stemningen oppe. Og selv om Tony Sylvester virket å slite litt under John Carpenter Powder Ballad (det hørtes nesten ut som om han lå i helt feil toneleie til tider), så gjør han absolutt en god figur som Hank von Helvetes erstatter. Ingen av dem er noen fantastiske sangere, men det handler om å passe til hva det er du formidler, og det gjør så absolutt The Duke of Nothing. Sylvester har også funnet sin egen “greie”, og han gjør ikke noe forsøk på å kopiere Hank, hvilket er et helt rett grep, i alle fall i min bok.

Etter ytterligere to klassikere, Fuck the World (F.T.W.) og Get It On, var det så tid for kveldens siste fra RockNRoll Machine, og vi ble satt på skolebenken for litt Special Education. Etter en kort pause stod så jubelen i taket da den velkjente introen til fantastiske Age of Pamparius startet, og faktisk var det nesten kveldens største “allsang”-øyeblikk da de udødelige linjene som introduserte bandet som “The Apocalypse Dudes” ble spilt over høyttaleranlegget. Etter Selfdestructo Bust og en lettere kostelig cover av The Monroes’ Cheerio, rundet de av showet på sedvanlig vis med I Got Erection, som like sedvanlig inneholdt en variant av “Oslo di gamle hore! Vi elsker deg!”-chanten.

Alt i alt en fornøyelig aften, men som nevnt innledningsvis så fremstår bandet noe mer temmet enn før, og kanskje kan man si: ikke like farlige. Jeg har sett bandet et par titalls ganger, og flere av disse gangene har de vært bedre, noen ganger har de også vært dårligere, men aldri har de vært mer forutsigbare. Selvsagt er det naturlig at man etter som årene går utvikler seg, og kanskje demper seg litt, men der bandet før fremstod som uberegnelige og spennende, med gnistrende soloer og uhemmet energi, fremstår de nå noe mer strømlinjeformet og kalkulerte. Overhodet ikke kjedelige, men heller ikke like spennede som før.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11015]

 

Turboneger Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018

 

Accept @ Rockefeller

Accept
Rockefeller, Oslo
12.02.2018

 

Det tyske kraftverket Accept var endelig tilbake i Tigerstaden. Og heldigvis var de denne gangen kveldens hovedattraksjon. Bakgrunnshistorien til Accept bør være et kjent kapittel for de fleste, så vi skal ikke gå rundt grøten. Med en settliste på hele 22 låter og med et band i kanonform skulle dette bli en kveld som ikke vil gå i glemmeboken med det første.

Til tonene av Die By the Sword marsjerte Accept (9,5/10) inn på scenen og dro i gang et særs høylytt show som antagelig fortsatt gjaller mellom Rockefeller sine vegger. Det hørtes rett og slett ut som et dusin brunstige grizzlybjørner da Wolf Hoffmann dro i gang med riffene sine. Hoffmann tok umiddelbart kontrollen over både scene og publikum og var som vanlig festens midtpunkt.

Men la oss ikke glemme resten av kraftverket, og ikke minst Peter Baltes på bass som i likhet med Hoffmann er eneste gjenværende fra originalbesetningen. Baltes er definisjonen på power-bassist, og beviste at det enkle ofte er det beste. Når lyden på Rockefeller i tillegg spiller på lag, da blir det tett opp mot en seksuell nytelse å bli massert i øregangene av klassikere som Restless and Wild, Breaker, Princess of the Dawn, Midnight Mover og Fast As a Shark. For ikke å snakke om Metal Heart og Balls to the Wall som nesten førte til at undertegnedes edlere deler reiste seg i giv akt. Nok om det.

Vi fikk servert et godt knippe av nyere låter også, og hele fem låter fra siste albumet Rise Of Chaos. En bra skive uten tvil, men låtene fikk en ny dimensjon live. Det låt rett og slett grisefett, hvor spesielt No Regrets og Analog Man utmerket seg. Høydepunktet blant det nyere materialet kom derimot med Shadow Soldiers («remake» av Head Over Heels..) fra Stalingrad. Rett og slett umulig å ikke få klump i halsen av Wolf Hoffmann sitt eminente gitarspill. For ikke å snakke om teksten og det majestetiske refrenget. Ord blir fattige.

Stemningen var upåklagelig, og æren tilfaller et band som foruten å levere fjellstøtt også til de grader gir av seg selv. Det virker overhodet ikke påtatt når Hoffmann & co smiler og kommer med publikumsfrierier. Det kommer fra hjertet og viser sann spilleglede. En kar som fortjener litt ekstra honnør er mannen med trommestikkene, Christopher Williams, som briljerte med trøkk, teknikk, presisjon, koringer og show. Han er trommeslager med stor T! Men det er selvfølgelig kollektivet Accept som er viktigst, og dagens besetning innehar en perfekt dynamikk. Accept er et velsmurt fandenivoldsk maskineri som valser over det meste som kan krype og gå av liveband som en ubarmhjertig stridsvogn.

Sjelden har jeg vært tilskuer til en slik maktdemonstrasjon fra scenekanten. Superlativene fortjener å henge løst etter en slik begivenhet. Stemningen blant de fremmøtte på Rockefeller var uten å overdrive nærmest ekstatisk. To timer føltes som to minutter. Det eneste skåret i gleden var at det ikke var fullstappet for anledningen. Så til de av dere som liker ekte metal, men ikke var til stede denne kvelden, pell dere på Accept neste gang de besøker Norge. Eller så kommer Wolf Hoffmann og tar ballene dine!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporshein & Terje Dokken

 

[espro-slider id=10974]

 

Accept Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, The Rise of Chaos

 

Dropkick Murphys @ Spektrum

Dropkick Murphys + Flogging Molly
Spektrum, Oslo
07.02.2018

 

Det ble en irsk-amerikansk festkveld i Spektrum da gutta i Flogging Molly og Dropkick Murphys var tilbake, og bød opp til en svingom på djevelens dansegulv.

Du skal lete hardt og være særs dyktig for å finne en bedre konsertkombinasjon enn Flogging Molly og Dropkick Murphys! Publikum visste også å sette pris på dette, og stemningen var upåklagelig kvelden gjennom. Riktignok var det også denne gangen deler av publikum som viste sin affeksjon ved å gå tilbake til huleboerstadiet og starte med den forbanna ølkastinga, akkurat som sist Flogging Molly var her. Men heldigvis viste de aller fleste det med en allsang og dansing som overgår det meste jeg har sett de siste par årene.

Flogging Molly (8/10) kom traskende ganske så uhøytidelig på scenen, tradisjonen tro med hver sin Guiness i hånda, og hilste en relativt fullsatt variant av Club Spektrum (tribunene på kortsidene var sperret av) velkommen før de satt i gang med The Hand of John L. Sullivan. En låt Dave King hevdet var splitter ny, men nå spilte de den for snaue to år siden på Sentrum Scene også, så det var vel kanskje å tøye begrepet en smule, selv om den først dukket opp i studioformat i fjor sommer.

En låt som det overhodet ikke er tvil om hvorvidt er ny eller ei, er Swagger fra live-debutalbumet Alive Behind the Green Door, og allerede her fikk de mange danseføttene på Spektrumgulvet kjørt seg. Lyden var faktisk litt lav innledningsvis, uten at det så ut til å plage de fremmøtte nevneverdig, og etter at par låter hadde også dette gått seg til. Med et noe kortere sett en de normalt ville kjørt på en headlinerkonsert, var det ikke tid for dødpunkter, og de kjørte ufortrødent på med nok en gammel slager, Selfish Man, og hadde totalt sett kommet frem til en fin blanding med eldre og nyere låter. Og ikke minst spredd de nye godt utover i settet, slik at det ikke ble lengre perioder med materiale som ville vært mer ukjent for den gjengse følger av bandet.

Ukjent var i alle fall ikke Drunken Lullabies, og med den var også kveldens første store allsangøyeblikk et faktum, og dem skulle det bli mange av. King virket rett så stolt der han takket publikum for innsatsen, og introduserte kveldens andre nye låt The Days We’ve Yet to Meet. I den grad man kunne kalle noen av låtene denne kvelden for rolige, måtte nok dette være den eneste som falt inn under denne kategorien. Det tok nemlig ikke lang tid før publikum fikk mulighet til å ta av igjen, og etter et par midt på treet-sanger, var de virkelig tilbake på høyden med Tobacco Island og Devil’s Dance Floor. Og etter at gymsokkene fikk kjørt seg til gangs på sistnevnte fikk vi beskjed om at vi bare trengte å hoppe til neste låt. Bassist Nathen Maxwell tok over mikrofonen og den smittende og enkle rytmen til Crushed (Hostile Nations) fylte lokalet.

OK, så hadde de kanskje to rolige låter på settlista, men If I Ever Leave This World Alive føles ikke slik på grunn av allsangen som følger med den, og den ble med over i de to avsluttende låtene også. Både What’s Left of the Flag og The Seven Deadly Sins er nemlig gamle fanfavoritter og således særs passende til å runde av det som tross alt bare var kveldens oppvarming. Og det sier litt om hva slags kveld det skulle bli, for normalt klarer Flogging Molly fint å by på en helaften med underholdning på egen hånd. Spesielt når bandet er på hugget slik de var denne kvelden, og så lot da også publikum dem vite at de ble satt pris på. Selvsagt er det enkelte låter man savnet, og settlister vil alltid være et diskusjonstema, men med den tiden de var tilmålt kunne man ikke tilfredsstille absolutt alle på det planet, og jeg tror de aller fleste var både godt fornøyde og godt oppvarmet da bandet forlot scenen.

Etter en halvtimes pause var det klart for kveldens hovedattraksjon, og samtidig ble det også merkbart trangere nede på betonggulvet, og i den anledning må det jo bare sies at de som droppet Flogging Molly gikk glipp av en viktig del av det som gjorde det hele til en festaften. Man merket også kjapt at Dropkick Murphys (8/10) var det større av de to bandene utfra deres entré. For der Flogging Molly kom slentrende inn og hilste på publikum før de satte i gang, var det sceneteppefall og en stemningsfull intro som kom blåsende ut av høyttalerne i det Murphys satte igang. Den tekstløse The Lonesome Boatman åpnet nemlig settet, og bandet angrep scenen fra sine platåer som pirater på tokt. Det skulle også vise seg å være stor forskjell i hvordan bandene hadde bygget opp sine settlister. Gutta fra Boston lente seg nemlig veldig på sine fire siste album, med tungt fokus på fjorårets 11 Short Stories of Pain & Glory. hvorav syv ble fortalt.

Fem av dem kom i løpet av de ni første låtene, og i tillegg til de nye høydepunktene First Class Loser og Blood fikk vi også The State of Massachusetts og Going Out in Style blant disse. Bandet virket spillesugne, og energien fra scenen ble kun matchet av den fra publikum. Siden første gangen undertegnede så bandet live for over 15 år siden, har det virket det som om Al Barr sin frontfigurrolle har blitt større og større med hver konsert, og selv om han kanskje ikke er min favorittvokalist i bandet så skal han ha for at han gjør resten av jobben med bravur der han – som Axl Rose i glansdagene – flyr fra den ene enden av scenen til den andre og fyrer opp publikum. Samtidig virker også hovedlåtskriver Ken Casey fornøyd med å ha en noe mer tilbaketrukket rolle, der han i tillegg til å holde kompet gående som bassist også står for de mer melodiøse vokalmelodiene.

Da bandet fyrte i gang med Johnny, I Hardly Knew Ya og Rose Tattoo fikk de begge uansett hjelp så det monnet av publikum, før de erklærte dagen for å være The Clash-day og kjørte en hyllest med deres versjon av I Fought the Law. Kort tid etter var det nok en cover som stod på programmet, denne gangen i form av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein sin musikalklassiker You’ll Never Walk Alone. Låta er nok for de fleste kjent som fotballklubben Liverpool sin adapterte hymne, og selv om den i Murphys-form er ment som en inspirasjon til håp i kampen mot den stadig økende mengden med overdoser i hjembyen og området rundt, så rullet det fotballrelaterte bilder på skjermen bak bandet. Og til tross for kveldens største publikumskor, så var det også tilløp til pipekonsert etter sangen var ferdig, høyst sannsynlig fra den delen av publikum som holder med Liverpool-rivalen Manchester United.

Dette er for øvrig noe bandet har uttalt at de var forberedt på, så de så ikke ut til å bry seg nevneverdig og ladet heller opp til en heseblesende avslutning med blant annet Heroes From Our Past, fra deres første virkelig store album Sing Loud, Sing Proud! Før den kalkulerte pausen fikk vi det som kanskje er deres største hit, og låten som nok har fungert som introduksjon til bandet for mange, nemlig Shipping Up to Boston. Og i den korte pausen før ekstranumrene viste publikum at hovedandelen nok ikke har fulgt bandet siden begynnelsen, for de spede forsøkene på bandets slagord-rop “Let’s go Murphys!” ble i stedet overdøvet av nok en meningsløs hoiing av Seven Nation Army-riffet. Like fullt, bandet kom på scenen igjen med forrige turnés åpningslåt, den briljante The Boys Are Back, og overøste publikum med siste rest av energi.

Avslutningsvis ble “halve” publikum invitert opp på scenen og vi fikk Until the Next Time, deres versjon av We’ll Meet Again. Som med Flogging Molly kan aldri alle blir hundre prosent fornøyde med settlista, men både band og publikum virket meget fornøyd med kvelden sett under ett, og det skulle bare mangle med en slik festpakke!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

[espro-slider id=10994]

 

Dropkick Murphys Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2018

 

Flogging Molly Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2018

 

Monolord @ Revolver

Monolord + Firebreather
Revolver, Oslo
09.02.2018

 

Firebreather og Monolord sparket i gang helgen på Revolver med dunder og brak. Denne fredagen var vi klare til å tre inn i et utsolgt Revolver. Og utsolgt var det så definitivt, for her var det stappfullt.

Første band ut var svenske Firebreather. Siden undertegnede verken hadde sett eller hørt om bandet før, så ble det kjørt en rask gjennomgang av skiva deres på Spotify kvelden før. Dette var interessant og opptil flere ganger underveis slo det meg at Firebreather (8/10) kunne minne om High On Fire, bare en hel del treigere. Det var ikke så lett å se gutta på scenen i heksegryta på Revolver, men de hadde absolutt en god dag på jobben, og publikum fikk en solid dose doom.

Etter en ekstremt verdig oppvarming var det endelig tid for Gøteborgs seigeste trio, også kjent som Monolord (8,5/10). De åpnet settet med låta Where Death Meets the Sea, fra deres nyeste album Rust. Musikken hørtes enda seigere ut live, men det låt likevel massivt.

Dersom du har vært publikum på Revolver før, vet du at det er essensielt å stå så nærme scenen som mulig hvis du skal se noe. Til tross for at det ble veldig trangt og intimt på lokalet, klarte jeg å finne en plass med en noenlunde grei utsikt. Lydmessig fikk jeg trøkket rett i trynet. De spilte så høyt at det smalt i veggene – topp stemning!

Publikum dabbet litt av midtveis i settet, men sørget likevel for åapplaudere og juble høyt etter hver eneste låt. Det gikk ikke mer enn et par låter før stemningen plutselig var på topp igjen, da Rust-introen ble sparket i gang. Dette var uten tvil et av kveldens høydepunkter, sammen med den tolv minutter lange Empress Rising.

Monolord fremstod for øvrig som en velspilt enhet som oste av selvtillit fra start til slutt. Jeg storkoste meg under hele konserten, og det var tydeligvis flere andre med samme oppfatning.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

Steel Panther @ Sentrum Scene

Steel Panther
Sentrum Scene, Oslo
01.02.2018

 

Rockerne fra LA har vakt nesten like stor oppmerksomhet for sine ville opptredener som for selve musikken. Nå er de tilbake til glede for en stappfull Sentrum Scene.

Bland sammen hårspray (nok til å ødelegge ozonlaget en gang for alle), tights med dyreprint, en god dose stereotypi og Sunset Blvd. anno ’88, og du får bandet Steel Panther: En parodi på 80-tallets hårmetall som er like ironisk som den er seriøs. Denne setningen oppsummerer ganske nøyaktig hva Steel Panther (8/10) er og gjør.

Jeg fikk ikke med meg om konserten solgte ut eller ei, men det var i alle fall trangt om plassen på Sentrum Scene i kveld. Folk ikledd neontights, svære parykker og annet glam-tilbehør – såkalte ”Fanthers” – var selvfølgelig også å se her denne gangen.

En settliste fylt med titler som Asian Hooker, Gloryhole og Goin’ in the Backdoor kan få en til å rynke litt på nesa, men musikalsk sett er dette sykt tight, og Michael Starr sin stemme er på topp gjennom hele gigen. Bandet er i storform, og til tross for tekstene, er låter som Eyes of a Panther allsangvennlige og gjør 80-tallets gamle helter grønne av misunnelse.

Etter et par låter prøver bassisten seg på litt norsk og forteller at han ”elsker Norge” fordi damene her er lette på tråden. Etter denne påstanden takker han pent for at publikum valgte å gjeste konserten deres, til tross for at Arch Enemy spilte samtidig like rundt hjørnet. Deretter blir det dessverre en altfor lang seanse med komikk før de begynner å spille igjen. Så var det på tide med gitarsolo, og den utfører Satchel med glans!

Senere blir en jente tatt opp på scenen og får sitte på en krakk midt i blant bandet mens de fremfører Weenie Ride. Til alle sin overraskelse synger hun ivrig med og kan teksten på hele låta. Så kommer vi til 17 Girls in a Row, hvor de 17 mest lær- og nettingkledde jentenei lokalet blir tatt opp på scenen for å, tja…danse? De holder strippeklubb-vibbene gående et par låter til før de blir eskortert ned igjen fra scenen.

Når Steel Panther spiller 15 låter i løpet av over to timer, er det klart at det blir rom for tull og moro, men det ble i overkant mange oppfordringer om å vise frem brystpartiet, for å si det mildt. Mange hadde nok forlatt Sentrum Scene denne torsdagen om de ikke var kjent med hypen deres, men det så heldigvis ut som folk visste at det måtte tas med en liten (stor?) klype salt.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken

 

Steel Panther Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2018, 2018 Lower the Bar Tour

 

Arch Enemy @ Rockefeller

Arch Enemy, Wintersun, Tribulation, Jinjer
Rockefeller, Oslo
01.02.2018

 

Så var det duket for nok en metal-bonanza av dimensjoner på Rockefeller med hele fire band på scenen denne torsdagskvelden. Samtlige skandinaviske, unntatt ukrainske Jinjer. Med rekordtidlig åpning av dørene kl 19:00 og konsertstart 19:15, skulle det godt gjøres å få med seg alle bandene.

Dessverre rakk ikke Metal Hammer Norway å få med seg Jinjer. Ikke har vi noe å skylde på heller bortsett fra at vi hverken kan ta bilder eller skrive på tom mage. Men våre svensker venner, Tribulation (6,5/10), kunne vi ikke gå glipp av. Med et rykende ferskt album i bagasjen, Down Below, var det selvfølgelig et aldri så lite spenningsmoment i hvordan det nye materialet ville låte live. En forholdsvis kort opptreden (ca. 30 minutter) ble altfor lite grunnlag for en endelig dom. Svenskene har videreført sitt konsept fra den eminente forløperen The Children of the Night, og har ikke blitt mindre introverte eller melankolske siden sist. Svenskene leverte et godkjent sett, men rakk ikke å bygge opp stemningen på den korte tiden de ble tildelt.

Finske Wintersun (7,5/10) derimot låter ganske så annerledes med sin småpompøse, melodiske death metal med folklore innslag. Med evigunge Jari Mäenpäa i spissen dro de til med Awaken From the Dark Slumber, og Jari var i kanonslag. Han tok umiddelbart både scenen og publikum med storm. Akkompagnert av sin mangeårige følgesvenn, Teemu Mäntysaari, på gitar. Sistnevnte mer enn en habil gitarist, og det er ikke vanskelig å høre at denne karen er tungt inspirert av storheter som Steve Vai, John Petrucci og Joe Satriani. Rett og slett et imponerende skue å se han briljere.

Likevel var det Jari som var den store beholdningen. Rett og slett fordi han har en magisk tilstedeværelse på scenen, og ikke minst en særpreget stemme som treffer rett i ryggmargen. Dessverre var lyden mer enn tvilsom under Wintersun. Om lydmannen var finsk og hadde tatt seg et beger eller to for mye vites ikke, men lyden var fryktelig ullen og mange av detaljene druknet i grøten. Trommelyden var heller ikke mye å rope hurra for, og en døv kunne ha skrudd bedre lyd.

Med god lyd så ville dette blitt en enda bedre opplevelse. Jari & Co leverte ihvertfall varene til gangs, og avsluttet settet med kortversjonen av fantastiske Time til stor jubel fra de fremmøtte. Utagerende moshing underveis var også bevis godt nok på at Wintersun traff bra.

Så var det omsider klart for kveldens hovedattraksjon, Arch Enemy (9/10). Det hele startet med World Is Yours og det var overhengende fare for at taket på Rockefeller skulle blåses av. Alissa White-Gluz eier definitivt ihvertfall scenen, det er det ingen tvil om. Publikum var med fra første strofe, og for en stemning! Når lyden i tillegg satt som en kule, kunne det ikke bli annet enn en magisk.

Trommene til Daniel Erlandsson dannet en lydmur av en annen verden, og akkompagnert av riffmester, Michael Amott, samt ingen ringere enn virtuosen, Jeff Loomis, låt det hele rett og slett infernalsk bra. Det var rett og slett umulig å ikke bli forført av et band som til de grader er profesjonelle til fingerspissene og evner å gi av seg selv på scenen. La gå at Arch Enemy langt ifra har funnet opp kruttet på nytt, men det velsmurte maskineriet valser over det meste og innehar en dynamikk få andre band i samme sjanger kan overgå.

Settlista inneholdt noen overraskelser, men viste best spennvidden i låtene til bandet. Fra det pompøse og superkommersielle til beinhard metal. Vi fikk servert både i pose og sekk for å si det enkelt. Bandet har som kjent noen reale publikumsfavoritter og iørefallende hitlåter som for eksempel War Eternal, You Will Know My Name og Eagle Flies Alone, men de har mye mer å by på enn som så.

For de som kjenner godt til ringreven, Amott, så er det ingen overraskelse. Men for en gammel Carcass- og Spiritual Beggars-fan er det godt å høre at han holder seg til røttene. Selv om nevnte band befinner seg et stykke unna dagens Arch Enemy.

Som de fleste sikkert skjønner så var dette en formidabel opptreden og nær sagt bergtagende opplevelse. Noe et fullstendig utsolgt Rockefeller unisont vil si seg enig i. De som gikk glipp av dette bør ta turen neste gang de gjester en norsk scene.

 

Tekst. Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=10880]

 

Arch Enemy Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, Will to Power

 

Pain @ John Dee

Pain
John Dee, Oslo
27.01.2018

 

15 års ventetid var endelig over: Peter Tägtgren og hans Pain-kollektiv gjestet hovedstaden igjen, og etter en noe fraværende innledning “møtte publikum opp” også.

Riktignok har de spilt på tre norske festivaler i mellomtiden, sist på Tons of Rock i 2016, men til tross for en jevn strøm med utgivelser så har vi ikke vært bortskjemt med besøk fra Tägtgren & co. Og ifølge han selv er ikke dette etter eget ønske, men rett og slett grunnet dårlig med napp hos norske bookingselskaper. Til tross for lørdagskveld, og et mer eller mindre fullsatt John Dee var det fortsatt et relativt døsig publikum som møtte Pain (7/10), og det skyldtes ikke en slapp start fra bandet, tvert imot.

Det hele startet nemlig med Dancing With the Dead og Monkey Business, dog må det legges til at tilstedeværelsen av trøkk kanskje ikke veide helt opp for den noe svake lyden, spesielt var vokalen plassert litt vel lavt i lydbildet. Det skulle ta enda et par låter før dette ble optimalt, noe som var litt synd, da nummer som Black Knight Satellite og Suicide Machine hadde fortjent litt bedre. Heldigvis gikk det seg til på de to første bidragene fra You Only Live Twice, nemlig The Great Pretender og DirtyWoman. På sistnevnte virket publikum å endelig våkne også, og under Just Hate Me ble det riktig så god stemning.

Som låtskriver og produsent er Tägtgren nærmest urørlig, i alle fall i sitt nabolag av rockelandskapet, mens som frontmann er han kanskje ikke den aller mest spennende. Rent musikalsk er det ikke noe å sette fingeren på, men med unntak av et par poseringer for noen mobilkameraer på første rad, var det ikke mye engasjerende samspill med publikum ute og gikk. Heldigvis står låtene støtt på egne ben, og på Call Me fikk han også hjelp av gitarist Greger Andersson i Joakim Brodén sitt naturlige fravær.

For øvrig var det et særdeles habilt band sjefen sjøl har med seg denne gangen. Den som imponerte mest var kanskje hans egen sønn, Sebastian, på trommer. Gutten (han er tross alt bare 19 år) har helt klart latt seg inspirere av den hardere delen av nabolaget, og tilførte låtene mye av det nevnte trøkket med sin aggressive spillestil.Selv har jo far sagt i intervjuer rundt sistealbumet at han for en gangs skyld forsøkte å faktisk synge i stedet for å bare rope, og på blant annet tittellåten Coming Home, fikk han vist at han så absolutt behersker dette også. Siste låt før den sedvanlige lille pausen var On and On, hvis Bach-inspirerte keyboardparti nesten lener mer mot 2 Unlimited sin like Bach-inspirerte The Real Thing enn noe annet.

Etter en kjapp pust i bakken kom Tägtgren jr. tilbake på scenen og sparket igang første ekstranummer, You Only Live Twice. Så var det tid for kveldens coverlåt, og personlig synes jeg Pain gjør Eleanor Rigby bedre enn The Beatles gjorde selv, her også akkompagnert av allsang fra publikum. Helt klart et av kveldens høydepunkter. Så var det tid for, i mine ører, tidenes ringetonelåt, og da visste man også at konserten sang på siste verset.

Shut Your Mouth var låta som skaffet bandet deres gjennombrudd her til lands, blant annet grunnet hyppig rotering av videoen på kanaler som ZTV, og låta er like tøff den dag i dag som den var da den kom for snart 20 år siden. Kjapt oppsummert var det en meget solid settliste, levert av et knakende godt band, foran et noe slapt publikum, som i likhet med lyden kom seg utover konserten og sørget for en bra kveld.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

Pain Setlist John Dee, Oslo, Norway 2018

 

kaufen ultima bold online in deutschland Pharma-Nachrichten | Pharmaindustrie | pharmazeutische Industrie | heftige Pharma

TNT @ Rockefeller

TNT
Rockefeller, Oslo
12.01.2018

 

Det er ganske nøyaktig ett år siden sist TNT stod på scenen på Rockefeller. Men denne gangen var det uten Tony Harnell. Her er vår oppsummering av konserten.

Sagaen om flaggskipet TNT (6/10) synes å fortsette inn i det uendelige, og med en overhengende fare for å bli en fullstendig farse om Tony Harnell skulle gjøre nok et comeback. Det eneste som er sikkert er at denne kvelden var det spanjolen Baol Bardot Bulsara som stilte med pipene sine. Debuten fikk han som kjent i Oslo Spektrum da TNT varmet opp for Scorpions i november, og snakk om å måtte gå planken. Det store spenningsmomentet denne kvelden var om den spanske sjørøveren ville klare å holde hodet over vannet. Med et forventningsnivå på lik linje som en pølseselger i Mekka, lå det meste til rette for å bli positivt overrasket denne kvelden.

Kvelden startet forholdsvis lovende med As Far As The Eye Can See til tross for en noe svingende vokalprestasjon. Og det var kveldens store akilleshæl. Harnell sin stemme spenner over fire oktaver, og Bulsara er ikke nærheten. Selv om han åpenbart har en bra stemme. Det skal godt gjøres å hoppe etter Harnell, men det er nettopp det fansen forventer og betaler for å oppleve. Selv om Harnell i sannhetens navn helt klart har sine beste år bak seg og gjentatte ganger har skuffet live. Men de som har opplevd han live på en god dag vet hvor lista ligger. Den ligger høyt.

Enkelte av låtene ble rett og slett en lidelse, og verst måtte det være for mannen i sentrum, Bulsara. Etter å ha startet flere av låtene lovende, ramlet det hele sammen som et korthus i orkan utover i låtene. Verst var Forever Shine On og Everyone’s A Star, som er av de mest krevende TNT-låtene vokalmessig. Det positive var at spanjolen ufortrødent kjørte på med det han hadde og faktisk virket ganske så trygg i sin rolle på scenekanten. Det er godt mulig at et par år med hyppige konserter og øvinger vil hjelpe noe. Selv om jeg har mine tvil.

Settlista inneholdt ikke de store overraskelsene, og det var nok like greit. Dette var ikke anledningen for store krumspring. Det tok sin tid før stemningen virkelig tok seg opp, og det var selvfølgelig ingen tilfeldighet at Seven Seas og 10,000 Lovers (In One) avsluttet det hele.

Kvelden ble ikke fullstendig helsvart som mange kanskje hadde fryktet, og den inneholdt noen lyspunkter, selv om det ikke akkurat sprutet av TNT denne fredagen. Lyden var så og si upåklagelig (bortsett fra vokalen i perioder). Tekrø leverte som sedvanlig fjellstøtt, og var nesten alene verdt turen. Diesel Dahl henger fortsatt med i svingene på sitt vis, og det låt TNT i perioder selv med en fortsatt famlende spanjol i sentrum for begivenheten. Så gjenstår det å se om Harnell gjør comeback. Noe som ikke vil overraske noen. Men inntil da får vi håpe at Bulsara blir varmere i trøya – og ikke minst stemmebåndene. Baller har han utvilsomt nok av….

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

TNT Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018

 

Laibach tilbake i Norge

Laibach tilbake i Norge

Laibach har frekventert konsertscener i Oslo jevnt de siste årene, men neste år står også resten av Norge for tur.

Det industrielle avant garde-bandet Laibach ble dannet i 1980 i Trbovjle, i det som tidligere var Jugoslavia, nå Slovenia. Selve navnet «Laibach» er det tyske navnet på Slovenias hovedstad, Ljubljana. Laibach er kjent for sin særegne estetikk, med bruk av uniformer og totalitære uttrykk og dekonstruksjon av kjente låter, som for eksempel Live is Life av det østerrikske bandet Opus, Europes The Final Countdown og The Rolling Stones’ Sympathy for the Devil. De har blitt kritisert for å være fascister og ekstremister på både venstre og høyre side, men til dette har bandet følgende å si: «Vi er like mye fascister som Hitler var kunstner».

Laibach ga i 2017 ut albumet Also Sprach Zarathustra. Tittelen henspiller på Friedrich Nietzsches litterære verk med samme navn, og musikken er opprinnelig skrevet til en teaterproduksjon basert på boken. Albumet inneholder oppdaterte låter fra teateroppsetningen. Turneen for albumet startet i Sør-Korea, og med det er Laibach det første bandet i historien som både har spilt i Nord- og Sør-Korea. De spilte i Oslo i november på samme turneen, og det er denne som også fortsetter til neste år. Norge får besøk av bandet i mars 2018, og de spiller følgende steder:

11.03 : Union Scene,  Drammen  |  12.03 : Byscenen, Trondheim  |  14.03 : USF Verftet, Bergen

Livefoto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

 

Sólstafir @ Parkteatret

Sólstafir + Myrkur
Parkteatret, Oslo
19.12.2017

 

Det var duket for to av de mest stemningsfulle artistene Norden har å by på da Myrkur og Sólstafir gjestet Parkteatret, og for en stemning det ble!

Først ut var danske Amalie Bruun, som under aliaset Myrkur (6,5/10) har trollbundet publikum med sin blanding av folketoner og black metal. Og det var selve sceneopptreden hennes som trollbandt mest, der hun beveget seg mellom sine skrømtaktigkledde bandmedlemmer som en mystisk forførerske på kanten av helvete, og hvorvidt hun forsøkte å lede dem ut mot lyset eller lokket dem lenger inn i helvete er sannelig ikke godt å si.

Men et fengslende skue var det. Når det kommer til det musikalske så evnet hun så absolutt å trollbinde der også, med en til tider nydelig vokal, mens det på enkelte låter var det helt motsatte som stod i fokus, nemlig rå og brutal energi. Så lenge disse to sidene fikk lov til å operere på egenhånd så fungerte Myrkur, problemet dukket opp på enkelte av låtene hvor disse to ble blandet og det ble et litt vel schizofrent lydbilde.

Den fløyelsmyke stemmen til Bruun druknet på en måte litt i alt det andre, og det instrumentale kunne nesten oppfattes som forstyrrende. Etter å ha sett et par akustiske opptredener er nok personlig det å foretrekke, men stemmen og den nærmest koreografiske fremtoningen på scenen gjør det uansett verdt å oppleve Myrkur live, samme hvilken setting.

Etter en kort pause var det så klart for kveldens hovedband, islandske Sólstafir (9/10). Etter den instrumentale åpningen Náttfari gikk de rett over til en av årets beste låter, Silfur-Refur fra nyskapningen Berdreyminn. Og om Myrkur sin opptreden varslet om onde tider, så er Sólstafir den dystopiske beretningen i kjølevannet av disse tidene. For man kan kalle musikken deres så mangt, men lystig har vel aldri vært det mest passende adjektivet. Men til tross for dette var bandet adskillig mer utadvendte på scenen denne gangen enn jeg noengang har sett dem, og ringlederen Aðalbjörn Tryggvason skiftet mellom å spøke med publikum på islandsk, engelsk og norsk/svensk kvelden gjennom. Blant annet startet han med å påminne oss om at islendinger også var norske en gang i tiden og at nå var de tilbake; “the boys are back in town!”

Tittelsporet fra forrigealbumet Ótta var neste låt ut, og man fikk for første gang for kvelden nyte godene av at de har utvidet livebesetningen med keyboardist Ragnar Ólafsson. Faktisk var det nesten så bra at man ikke savnet banjoen på begynnelsen av låta. Etter at hvert av de siste to albumene så ble tilgodesett med hver sin låt til, kom et av kveldens flere høydepunkter: Köld! En monumental låt som om mulig høres enda større ut live enn på skive. Den plagede tonen i stemmen til Tryggvason gjør at pelsen reiser seg i nakken rett før samme kroppsdel får kjørt seg til rytmene i låtens crescendo. Den var borte fra settlisten på sommerens Midgardsblot, og det var sannelig godt å ha den tilbake nå.

Det skulle for øvrig ikke gå lang tid før vi fikk nok et høydepunkt, og nok et vakkert øyeblikk med en låt som på mange måter er Sólstafirs største hit. For har man sett videoen til Fjara er det nesten umulig å ikke drømme seg bort til den og det vakre islandske landskapet, også når man hører sangen live. Rett og slett sonisk magi. Til tross for navnet så har nok den neste sangen vi fikk servert fint lite med vår kjente TV-kalender å gjøre. Bláfjall dreier seg nemlig om menneskers kamp mot avhengighet og indre demoner, og som på Midgardsblot oppfordret Tryggvason oss alle om å ta vare på hverandre og å ta seg tid til å snakke med hverandre. Nok en gang kom inklusjonen av Ólafsson til sin rett, og det ga en mer sakral stemning å høre orgelintroen til låta faktisk bli spilt live enn fra en tape. Bandet droppet så å gå av scenen og hoppet i stedet rett til ekstranummeret, og den faste avslutningslåta, nemlig Goddess ofthe Ages.

Kveldens eneste engelskspråklige innslag, men det er noe med Sólstafir som gjør at man ikke trenger å forstå tekstene fullt ut, for de forteller nøyaktig den samme historien med instrumentene sine. En perfekt avslutning på en nær perfekt konsert, og ikke minst i et perfekt konsertlokale. For som vanlig på Parkteatret var lyden strålende, og lokalet er med sin høye scene, sitt søylefrie kvadratiske rom og hellende gulv, et av de beste konsertlokalene i byen. Så til slutt får vi bare håpe at Sólstafir snart beærer oss med et nytt besøk, og at Parkteatret plukker opp igjen de litt mer interessante bookingene.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Guro Torget

 

Taake @ John Dee

Taake + Helheim + Asagraum
John Dee, Oslo
01.12.2017

 

Noen ganger er det kun svartmetall som duger, og hva passer vel bedre i vinterkulden enn en line-up bestående av nettopp dette? Flere syntes å enes om dette idet John Dee åpnet dørene til en svart aften på John Dee første dag i desember.

Først ut var Asagraum (3/10), som for undertegnede ble et nytt bekjentskap. Det er alltid moro når folk utfordrer vante mønstre, for dette bandet bestående kun av kvinner viser mange andre black metal-artister at det ikke er et kriterium å ha utovertiss for å kunne spille svartmetall. Derimot virket de noe urutinerte på scenen, som om materialet i grunn gjør seg best i studio og ikke er helt spilleklart for et livepublikum. De reddet seg dog inn med egen tilstedeværelse der materialet kom til kort, men klarte ikke å nå helt opp.

Deretter var det klart for Helheim (1/10). Med mye snadder å ta av når det kommer til materiale, skulle dette dessverre vise seg å bli en skuffelse. Generelt sett var det lite dedikasjon, og de fremstod som lite troverdige på scenen. Hvorvidt dette skyldtes en dårlig kveld eller ei på et personlig plan, vites ei, men endrer ikke at de stod for en nokså laber fremførelse. Dualitet og ulver landet godt hos publikum, men ble allikevel oppfattet av undertegnede som en nokså tafatt og tannløs affære som gikk litt på autopilot. Alt i alt hadde vi nok ventet oss mer.

Alle gode ting skulle dog vise seg å være tre, der det endelig var tid for kveldens hovedaktør Taake (7/10). Huset i havet og Sverdets vei fra siste skive fungerte svært bra live, og vi fikk også et knippe høydepunkter fra de gode, gamle utgivelsene.

Alt var velspilt, fullt av driv og energi, og fremført med en svært god tilstedeværelse fra samtlige. Derimot ble det litt mye klovneri til tider som trakk noe ned, og de anti-religiøse faktene til Hoest bød på litt for mye av det ”gode” – ja, det ble tidvis nesten harry på feil vis.

Allikevel leverte de en knallkonsert denne kvelden og viste at Taake fortsatt er en solid aktør i den norske black metal-verdenen.

 

Tekst: Stein Akslen & Mari Groven Holmboe
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=10765]

 

Ulver @ La Machine du Moulin Rouge, Paris

Ulver
La Machine du Moulin Rouge, Paris
19.11.2017

 

Det å kategorisere Ulver er en nærmest umulig oppgave, for de er i grunn kun lik seg selv. Der de for lengst har kvittet seg med metal-stempelet, har de tatt dypdykk i den ene sjangerverdenen etter den andre, men alltid med en slags egen je ne sais quoi som er med på å prege alt de gjør. Dette gjør at de til stadighet står som inspirasjonskilder for band og musikere innen alle musikalske retninger – ironisk nok også metal – der de alltid pusher grensene for å lage musikk akkurat slik de ønsker, kompromissløst og med perfeksjon.

Med den nye plata The Assassination of Julius Caesar har de atter sondert nytt musikalsk terreng, mye inspirert av klassisk pop og synth, og med ny musikk har de også utforsket nye måter å presentere denne musikken på. For det visuelle spiller en stor rolle når det kommer til Ulvers turneer dette året. Med fantastiske lasereffekter og svært godt koordinert liveshow, har vi tatt en reise inn i et helhetlig kunstnerisk univers hvor det i tillegg rykker i dansefoten hele veien.

Jazzgitarist og soloartist Stian Westerhus har vært med på denne turneen, og også stått for oppvarmingsbiten. Det han har kunnet bidra med, både alene og i kompani, kan kun beskrives som magisk og noe alle burde være forunt før de dør. Sammen med de drevne, dyktige og solide musikerne som utgjør Ulver er det nok mer en objektiv heller enn en subjektiv oppfatning at dette har vært et år i vargens tegn.

Paris denne kvelden var intet unntak, der Cæsar ble myrdet, låter fra ny EP ble spilt og som prikken over i’en fikk vi Frankie Goes to Hollywood sin Power of Love som ekstranummer. Alt i alt kan ikke kvelden beskrives som noe annet enn en stor opplevelse vi er glade for å ha fått vært med på.

 

Tekst og foto: Mari Groven Holmboe

 

Pretty Maids @ Hard Rock Café

Pretty Maids + The Wheel
Hard Rock Café, Oslo
30.11.2017

 

Det begynner å nærme seg unntakstilstand og ville tilstander i det ganske land med julen rett rundt hjørnet. Og alle musikkelskere vet hva dette innebærer. Nemlig mengder med uutholdelig klissete julemusikk som er umulig å unngå med mindre du låser deg inne og lukker verden ute. Men det går jo ikke, selv om tanken er fristende når du høyst ufrivillig får trykket Kurt Nilsen og Oslo Gospel Choir inn i øregangene hvor du enn beveger deg. Heldigvis kunne Hard Rock Café friste med et av Danmarks fremste metalband gjennom tidene på novembers siste dag, og Pretty Maids var mer enn klare for å synge julen inn.

Kvelden startet med en aldri så liten oppvarmingsøkt fra norske The Wheel (7/10) som ga ut sitt selvtitulerte album i 2012. Med sin klassiske hardrock, sterkt inspirert av blant annet Led Zeppelin, Van Halen og “nyere” band som Badlands, Alice In Chains og Soundgarden, svingte bandet bra og fikk opp kroppsvarmen på de fremmøtte etter responsen å dømme. Her var det lite sjenanse og nervøsitet å spore i besetningen, spesielt hos vokalisten som flørtet vilt og uhemmet med publikum.

Så var det endelig klart for kongene av Danmark, Pretty Maids (8,5/10). Utrolig nok har ikke bandet gjestet Oslo på over tretti år, den gang på en litt større scene ved navn Valle Hovin som oppvarmingsband for Deep Purple. Riktignok var de en snartur innom Drammen og Buddy Scene i 2011, men det er som kjent bedre med en dram i timen enn en time i Drammen…

Anført av evigunge Ronnie Atkins på vokal dro hushjelpene i gang showet med Mother Of All Lies. Det startet noe bekymringsfullt med en småsur gitar og en tydelig frustrert Ken Hammer. Et kjapt gitarbytte senere reddet inn massive Kingmaker fra deres siste album ved samme navn. Lydmessig kom det seg betraktelig, selv om den aldri ble helt optimal. Det låt ikke dårlig, men jeg har hørt lyden bedre. Og det var for så vidt det eneste å trekke for denne kvelden når sant skal sies. Uansett så dro Pretty Maids på med den ene kremlåta etter den andre. Gammelt som nytt. Førstnevnte selvfølgelig til mest og best respons, og låter som We Came To Rock, Rodeo, Future World, Love Games og ikke minst Back To Back fikk gulvet til å gynge og taket var nært ved å løfte seg.

Mulig det hadde løftet seg hvis de hadde dratt Red, Hot and Heavy? Det er hevet over enhver tvil at danskene har mange gode låter å ta av, og at de har scenetekke er det heller ingen tvil om. Her var det publikumskontakt på høyt nivå fra samtlige i besetningen, og at de likte å spille i et lokale på størrelse med en middels stor gymsal fra 70-tallet var lett å se. Slikt smitter over på publikum.

Pretty Maids leverte et strålende sett, og mest imponerende er det at Atkins og Hammer etter 36 år fortsatt opptrer som spillekåte unggutter og leverer så til de grader. Bandet beviste at de fortsatt er kongene av Danmark innen heavy metal!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

 

Danko Jones @ Rockefeller

Danko Jones
Rockefeller, Oslo
29.11.2017

 

Danko Jones er på turné i Norden, og denne uka tok et stappfullt Rockefeller imot trioen fra Canada.

Det er endelig tid for nok et besøk fra Canada i den fullsatte salen på Rockefeller. Trioen bestående av trommisen Rich Knox, bassisten John Calabrese og vokalisten/gitaristen Danko Jones har spilt mye i Norge gjennom årene. Til tross for de hyppige norgesbesøkene, virker publikum fremdeles sultne etter bandets breiale hardrock, og fra første sekund er tilskuerne med på moroa.

Canadierne hiver seg løse i takt med åpningsnummeret I Gotta Rock, og viser nok en gang hvorfor de er et rockeband av rang. Danko Jones (7/10) og hans menn spiller utrolig tight og bra, og i motsetning til mange andre band så er Danko ordentlig god på å nå ut til publikum, både gjennom musikken og mellomsnakket. Musikken er ganske rett fram og enkel – enkel å lytte til, enkel å synge til og enkel å spille. Publikumsinteraksjonen blir dermed fantastisk.

“It doesn’t matter whichsongswe play, it’sgoing to befuckingamazing!”. Hva kan man si, mer enn at det er Danko Jones? Han holder i gang publikum med humor, brutal ærlighet og med låter som smeller som slag etter slag, rett i ansiktet.First Date, I Think Bad Thoughts og HadEnough får en ekstra dimensjon i form av minneverdig allsang.

En intens opplevelse, bra lyd, et band med enorm publikumskontakt, og som er godt likt med sitt norske publikum. Undertegnede gir Danko toppkarakter som frontmann – han er en real entertainer – men jeg har sett de spille betraktelig mye bedre før, og derfor når de ikke helt opp denne gangen. Uansett: vi gleder oss allerede til neste gig.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=10721]

 

Satyricon @ Hulen

Satyricon
Hulen, Bergen
29.11.2017

 

Satyricon spiller i disse dager for fullsatte hus på sin norgesturné, den første på fire år. Onsdag denne uken var det Bergen som stod for tur. 

I september slapp Satyricon (7/10) sitt niende album, Deep calleth upon Deep. I etterkant av det slippet har de gjort en lengre turné i Europa samt en turné i Sør- og Mellom-Amerika. Det er med andre ord et godt innspilt band som farter rundt vårt langstrakte land, hvor de har satt opp et imponerende antall konserter for et metalband i disse dager.

En kald onsdagskveld kom de på scenen til et smekkfullt og utsolgt Hulen, hvor de sparket i gang med Midnight Serpent fra siste album. Med litt justeringer i starten, ble dette stående som den Hulen-konserten Satyricon har gjort med best lydbilde, for de fleste detaljene lå klart i lydbildet. Publikum tok godt imot bandet, og det var bra med liv i salen fra starten av. Når Satyr i tillegg er god på å få folk med, steg stemningen mer og mer utover konserten.

Etter flere låter fra bandets tre siste album, dukket Repined Bastard Nation opp, før det ble mer fra de tre siste platene igjen. Stemningen i salen var veldig god hele veien gjennom, og ble ikke mindre da Satyr selv tok frem gitaren for den eldre instrumentalen Transcendental Requiem of Slaves fra Nemesis Divina. Den ledet selvsagt inn i Satyricons mest slitesterke låt, Mother North, hvor det virkelig ble allsang i Hulen. Det er alltid gøy å se på publikum når den låten spilles.

Konserten ble avsluttet med en slags hit-parade med The Pentagram Burns, To the Mountains, Fuel for Hatred og K.I.N.G. Satyricon er fortsatt et proft og bra liveband, og dette ble nok en bra konsert med bandet. Samtidig blir litt for mye publikumsopphausing og stadionrock-preg for min smak, og jeg savner den ekstra gnisten og fandenivoldske stemningen de hadde tidligere.

 

Tekst: Edgar Bråten
Foto: Christian Misje

 

Judas Priest og Megadeth til Oslo Spektrum!

Judas Priest og Megadeth maler sommerkvelden svart på Oslo Spektrum scene 5. juni!

Når to av metalens virkelige storheter slår seg sammen, og tar turen til Oslo, er det klart for en konsertopplevelse som vil få pulsen til å banke ekstra fort. Med nye album på vei og låtmateriale fra henholdsvis 30 og 40 år lange karrierer, kan vi forvente metalperler på en snor fra de legendariske bandene.

Det er sjelden at et norsk publikum får oppleve to så store band, også på én og samme scene! Dette er en kveld som det vil knuse et hvert metalhjerte å gå glipp av. Priest og Megadeth er musikere som aldri ruster. Vi er utrolig stolte av å vise frem disse foregangsfigurene, som attpåtil har lovet at ny musikk er i vente! – Mark Vaughan, ansvarlig arrangør Atomic Soul.

Judas Priest
Med en katalog som rommer 40 år av det beste Heavy Metal har å by på, regnes britene i Priest for sjangerens gudfedre og har blitt belønnet med tilnavnet metalgudene. Fra oppstarten i 1974 med «Rocka Rolla», via vokalist Rob Halford inntog i 1974 og gjennombruddet med “British Steel” i 1980, har Priest vært pionerer i tungrocken. Halfords enormt høye toner, kraftige vibrato og vokal som får tankene til operascenen, har påvirket generasjoner med metalvokalister. Når Halford vokal mikses med det riffdrevene uttrykket, og tvilling-gitarene som Priest var med å gjøre til allemannseie, skapes metalmagi. I mars 2018 har Priest lovet fansen ny plate, og med første smakebit av tittellåta «Firepower» ute på nett føles ikke akkurat ventetida kortere. «It’s great. This is what Priest lives for. We’re a hard-working metal band still making the metal forty-odd years later, thanks to our glorious metal fans around the world.«, sier Halford til vintagerock.com om det forestående albumet.

Megadeth
Megadeth regnes som en av thrash-metalens fire store, sammen med Metallica, Slayer og Anthrax. Noe de kommer til å bevise for godt under konserten i juni. Etter å ha forlatt Metallica, skrudde Dave Mustaine opp tempo, økte aggresjonen og henga seg til nihilismen. Sammen med David Ellefson, og en lineup av evig skiftende bandmedlemmer, begynte han å lage noe av metalens mest kredible og nyskapende musikk. Etter 15 studioalbum, blant dem en av 2016s beste metal-utgivelser, «Dystopia», er bandet tilbake i storform. Hardt, men likevel melodiøst og med Mustaines velkjente dystre tekster. Megadeth har klart å holde seg relevante gjennom mer enn 30 år og servert oss klassiske album som «Peace Sells… But Who’s Buying?» (1986) og «Rust in Peace» (1990). Sist thrashmetal-legendene gjestet Oslo drysset både Metal Hammer, Musikknyheter og Gaffa lovord over den svette Sentrum Scene-konserten. Når de nå vender tilbake til Oslo med Judas Priest, er det ingen tvil om at fansen kan glede seg til en forrykende opplevelse. Bandet har bekreftet at neste album er på vei og Mustaine lover: «It’s Going To Be A Kick-Ass Record«, til Full Metal Jackie på KLOS Radio.

Den 5. juni blir det hardt, svett og mørkt når de to legendariske bandene gjester Oslo Spektrum – Velkommen!

Billetter i salg via Ticketmaster.no den 6. Desember klokken 09:00.

 

Judas Priest Facebook  |  Judas Priest Web  |  Megadeth Facebook  |  Megadeth Web

 

Mars 2018 : Judas Priest «Firepower»

 

 

Scorpions @ Oslo Spektrum

Scorpions + TNT
Spektrum, Oslo
22.11.2017

 

Det er vanskelig å være TNT-tilhenger om dagen. Men heldigvis er det lett å være Scorpions-fan!

I oktober forlot Tony Harnell TNT (5/10) for n-te gang. På det tidspunktet var allerede flere konserter avlyst, og den kommende plata satt på vent. Alle visste at det var trøbbel i paradis. Det var bare et spørsmål om når innrømmelsen kom. Og om det denne gangen var slutt for godt. Det var det ikke. Bandet bekreftet raskt at konserten med Scorpions skulle gjennomføres som planlagt. Men hvem som skulle synge holdt de tett til brystet. Ryktene svirret og det evige ta-Harnell-tilbake-maset vedvarte. Kunne ikke bare Dag Ingebrigtsen steppe inn? Eller hva med Tony Mills og Jørn Lande? Den nye vokalisten skulle presenteres under oppvarmingsshowet før Scorpions-konserten. Frem til da hadde ingen klart å gjette hvem den nye sangeren var.

Først sto Ronni, Diesel, Roger og Ove først alene på scenen, men de fikk raskt selskap av det velkjente “Invisible Noise”-skriket. Inn løper en ukjent fyr kledd i svart. Han synger overraskende bra, og selv om det tidvis låter falskt på både Invisible Noise og As Far As The Eye Can See, kan det virke som han har vokalspekteret inne. Etter ilddåpen presenterer mannen seg som Baol Bardot Bulsara. Han kommer fra Spania og har arbeidet som musiker, skuespiller, sanger og komponist i nesten 20 år. Bulsara ble fan av TNT som tenåring, og Tony Harnells stemmebruk har vært en stor inspirasjonskilde for ham. Vi vet ennå ikke hvordan han havnet i TNT, men det er bare å håpe at bandet tar godt vare på ham når han først er her. Han vet neppe hva han har rotet seg inn i.

TNT dundrer videre med Desperate Night, Shine On og en noe ujevn Northern Lights. Dette er en vanskelig låt å synge, og selv om Bulsara bommer på en del toner, må vi huske at heller ikke Tony Harnell var perfekt. Hvor ofte har han egentlig sunget rent de siste årene? Med mer øving kommer Bulsara til å overgå Tonys vokalprestasjoner ganske snart.

Resten av bandet humper avgårde som de vanligvis gjør. Ove Husemoen har funnet sin plass som bassist og gjør god figur på scenen. Keyboardist Roger Gilton vet også hvordan han skal traktere tangentene. Ronny Le Tekrø er som vanlig virtuos, mens Diesel Dahl, som burde ha lært å spille bedre etter 35 år i band, fortsatt slår i vei på sitt vis. Bruken av playback trekker derimot ned. All koring er spilt inn på forhånd, og det er også mye av gitaren. Tekrø kan for så vidt ikke spille på mer enn en gitar om gangen, men det får være grenser. Kanskje de kunne ha hyret inn en gitarist til på “gammeldagan”?

Publikum ser noe avmålte ut, men på My Religion kommer telefonene opp. De fortsetter å lyse gjennom hele Everyone’s a Star, og enkelte drister seg jaggu til å svare på tilrop også. Under 10.000 Lovers er dessverre halvparten av salen mer opptatt av å filme enn å delta, og slikt legger en demper på stemningen. TNT avlsutter som vanlig med Seven Seas, og selv om jubelen ikke står i taket, kan det se ut som fansen gir dem enda en sjanse. Men to spørsmål gjenstår: Når kommer Harnell tilbake? Og når er det egentlig nok?

Scorpions (8/10) har allerede vært på farvelturné. Problemet var bare at ingen av dem ønsket å gi seg. “Vi hadde ikke snakket med hverandre. Alle trodde at en av de andre medlemmene hadde lyst til å slutte. Meine begynte jo tross alt å dra på årene. Men det viste seg at ideen kom fra vår daværende manager,” forteller gitarist Matthias Jabs til Jernverket og Radio Rock. Sirkushestene luktet sagmugg, og endte opp med å spille inn plate og dra på ny turne i stedet for å ta ut pensjon. Ingenting tyder på at de har tenkt å legge ned bandet med det første. Rudolf Schenker startet Scorpions i 1965. Vokalist Klaus Meine har vært med på laget siden det første albumet, og lead-gitarist Matthias Jabs erstattet Uli Jon Roth allerede i 1978. Det kommersielle gjennombruddet kom på 1980-tallet med album som “Blackout” og “Love at First Sting”. Toppen av kransekaka kom med “Wind of Change”, en av verdens mest solgte singler og et symbol på glasnost, den kalde krigens slutt og kommunismens fall i Øst-Europa. Det er ikke mange band som kan skilte med noe sånt.

I det siste har Meine slitt med betennelse på stemmebåndet, og Oslo-konserten sto i fare for å bli avlyst. Men Scorpions viste seg å være mer tent enn på lenge, og det ble tydelig da de entret Oslo Spektrum sammen med bassist Pawel Maciwoda og trommis Mikkey Dee i går kveld: Sceneteppet falt, helikopteret tok av og Going Out With a Bang åpnet balletten. Lyden var noe ujevn helt i starten, og Meine hørtes svak ut i et kort øyeblikk, men det gikk seg heldigvis raskt til, og resten av konserten låt knall. Til stor glede for publikum kommer det norske flagget frem på Make it Real. Schenker spiller, hopper og spretter like kjapt som de raske solbrillene sine, mens Meine løper rundt med tamburinen og flørter med publikum. Under The Zoo får Jabs kjørt seg på gitar og slange (?), og Meine benytter sjansen til å kaste trommestikker til alle som står i nærheten. Med dette energinivået er ingenting som vitner om at karene er mellom 60 og 70 år gamle.

De fyller hele scenen med spilleglede og spillopper og sørger for å gi oppmerksomhet til hver eneste fan. Under Coast to Coast får Schenker og Jabs selskap av Meine på gitar, og sammen sørger de for mangt et perfekt fotoøyeblikk for mobiltelefonistene i salen. (Men han som filmet med nettbrett må dø). Dersom du ikke har et forhold til 1970-talls-Scorpions har du en jobb å gjøre. Det er nemlig mye gull i katalogen fra den tiden, og bandet svarte med å spille en potpurri der slagerne Top Of The Bill, Steamrock Fever, Speedy’s Coming og Catch Your Train var representert. Jeg skulle gjerne hørt låtene i sin helhet, men vi får heldigvis høre nok til at det ikke blir et irritasjonsmoment som medleyer ofte er.

Nå er det to år siden Scorpions ga ut sitt 18. album, “Return to Forever”, ei plate som fortsatt er representert på setlista. We Built This House høres steril ut på skiva, men live fungerer den bedre. Den digitale backdropen viste en i overkant rørende musikkvideo, og kombinert med et allsangvennlig refreng med teksten “oooo-oooo-oooo”, gikk det faktisk frysninger nedover ryggen på undertegnede. Videre fikk Jabs leke seg med gitarsoloen “Delicate Dance”, mens arbeidslaget rigget opp til akustisk konsert i bakgrunnen. Jepp, det var tid for ballader. Schenker har tatt frem den akustiske v-gitaren, og selv Mikkey Dee kommer ned fra podiet for å sette seg bak et bittelite, latterlig elektrisk trommesett. Sammen fyrer bandet opp en ballade-medley bestående av Always Somewhere, Eye of the Storm og Send Me An Angel. “The wise man said just walk this way to the dawn of the light”, synger Klaus Meine, og publikum vet øyeblikkelig at de skal svare “The wind will blow into your face as the years pass you by”. En og annen lighter lyser opp salen i havet av alle telefonene, og i et kort sekund føles det nesten intimt og koselig, selv om det også er litt flaut. Heldigvis løser Mikkey Dee opp stemninga når han reiser seg fra trommestolen for å hause opp publikum litt ekstra.

Plystring. Vi vet alle hva det betyr. Landeplagen. Klinelåta. En av tidenes mest symboltunge og meningsfylte rockeballader. Wind of Change. Du kan være så lei du bare vil, men når 6000 mann synger så kraftig at det kjennes ut som å få en vegg i trynet, så kan du ikke la være å felle en tåre. En skjønner hvorfor låta har fått en såpass sterk posisjon i senere års musikkhistorie. Tårepersen og drømmer om nachspiel og tapt kjærlighet forsvinner raskt når Rock’n’Roll Band setter i gang. Og tempoet først er oppe spiller Scorpions like gjerne Motörheads Overkill som en hyllest til avdøde Lemmy Kilmister. Mikkey Dee spilte med Lemmy i 23 år, og virket så glad for å spille Motörhead-klassikeren at han overdøvet alle de andre i bandet. Derfor var det også naturlig at den frenetiske tromminga gikk over i en trommesolo. Under soloen heises Mikkey flere meter over bakken, mens den digitale backdropen flimrer i bakgrunnen. For hvert taktslag dukket et plateomslag fra Scorpions’ karriere opp i bakgrunnen, og trommesoloen ble avsluttet med at alle platene ble vist på skjermen (med unntak av “Virgin Killer”-originalen, da).

Så går Spektrum i svart. Blackout. For et driv! Bandet låter helstøpt, og særlig Schenker rocker og gliser som aldri før. Han har, etter vanlig, tøysete Scorpions-standard, selvsagt festet en slags eksospotte på gitaren, bare for å kunne “tvinge” Maciwoda ned i knestående med røyken. Sånt må en bare flire av. Big City Nights sender publikum ut i ekstase, og nok en gang kommer både frysninger og tårer frem. Det er siste låt i det ordinære settet, og bandet bruker en evighet på å ta farvel og kaste håndklær og plekter til publikum før de kommer seg av scenen.

Scorpions klappes inn til en sår og vakker fremføring av Still Loving You. Her viser Meine sin overlegenhet som følsom vokalist. Elsket og hatet, det kan så være, men sjel, det har han. Det finnes ingen som låter som Klaus. Helt til slutt ljomer Rock You Like A Hurricane gjennom salen, og jeg griner enda en gang. For ei låt. For et band. Stormende applaus og allsang om hverandre. Det er første gang jeg har sett Scorpions live, og jeg håper det ikke blir den siste.

 

 

Gjesteanmelder: Helle Stenkløv (Jernverket/Radio Rock)
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:

[espro-slider id=10649]

Terje:

[espro-slider id=10682]

 

 

Scorpions Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, Crazy World 2017 Tour

 

TNT Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017

 

Mastodon @ Sentrum Scene

Mastodon/Red Fang/Russian Circles
Sentrum Scene, Oslo
20.11.2017

 

Kveldens ”møte” ble en praktfull opplevelse med en absolutt stappfull Sentrum Scene og storslagne band.

Russian Circles (8,5/10) er på plass presis idet klokken slår åtte. Den instrumentale trioen spiller tung atmosfærisk metall, så det er lett å forstå hvorfor de er førsteband ut. Trommisen slår helt vilt, bassisten hørtes ut som han aldri har gjort noe annet og gitaristen drar fram lag på lag med tøffe riff. Publikum følger med, men bandet får ikke den oppmerksomheten de fortjener.

Opplevelsen hadde nok blitt hakket bedre og mer intim på en mindre scene. Dessuten gir de turneen en ekstra edge, som Brann Dailor også bekreftet mot slutten av kvelden. Jeg sitter igjen med en umettet følelse etter fire låter, og skulle gjerne hatt mer av Russian Circles.

Kvartetten i Red Fang (7,5/10) håndhilser på hverandre før de begynner å bevege seg rundt på scenen, og publikum våkner til liv samtidig. Stemningen tar en total helomvending, og bandet får oppmerksomheten de fortjener. For musikken med sine lekne riff og fengende melodier, fortjener intet mindre.

Spillegleden er definitivt på plass, men det er ikke til å unngå at artister også kan erfaresåkalte blåmandager – for de virker rett og slett slitne. Wires og Blood Like Cream bidrar til allsang hos publikum, men det er ellers flatt uten noen særlige vendepunkter.

Når Mastodon (7/10) går på scenen kl. 22.00, er det omtrent tre år siden forrige gang de stod der. De blir møtt av umiddelbar jubel og applaus, og starter til mange sin overraskelse rett på med The Last Baron. Lyden er litt for skarp, og vokalen til Brent Hinds litt for utydelig.

Undertegnede har sett bandetet tosifret antall ganger uten å ha hørt denne live tidligere, så det var stas. Åpnings- og tittelsporet på 13 minutter tar vanligvis pusten fra en, og var naturligvis et stort høydepunkt for kvelden.

De spiller forståelig nok mange sanger fra deres nyeste skive, Emperor of Sand. For min del kunne de godt ha balansert settet med litt eldre materiale. Vi får servertfire låter totalt fra klassikerne Remission, Leviathan og Blood Mountain. Hvor var Blood & Thunder? Og Iron Tusk? Skuffende. Mastodon ser uansett ut til å være mer populære enn noen gang, og den nye fanskaren syntes å få det de var ute etter, både av låter og sceneshow (det sier litt når et av høydepunktene i kveld var Show Yourself).

Det er ingenting å si på talent. Mastodon bærer absolutt preg av å være et veletablert band som er trygge på seg selv og det de gjør. Likevel syns jeg de stort sett skuffer, sannsynligvis fordi bandet nærmest står helt stille der de spiller den ene låta etter den andre. Scott Kelly, fra Neurosis, opptrådte som gjesteartist etter encore og gjorde soundet hakket mer komplekst og komplett. Det er dessverre først under Crystal Skull at bandet begynner å vise mer entusiasme, og før vi vet ordet av det takker de for seg, kaster ut en håndfull trommestikker og forlater scenen.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

[espro-slider id=10616]

 

Mastodon Setlist Sentrum Scene, Oslo, Norway 2017, Emperor of Sand

 

Tyketto @ Hard Rock Café

Tyketto
Hard Rock Café, Oslo
22.11.2017

 

Den største begivenheten i hovedstaden denne onsdagskvelden var hverken det komplette snøkaos eller høyt hårfeste-bonanza med Klaus Meine i Oslo Spektrum. Begivenheten fant sted på Hard Rock Café der Tyketto for første gang siden oppstarten i 1987 stod på en norsk konsertscene. Og for en kveld det skulle bli!

Foran et så og si fullpakket lokale dro Tyketto (9,5/10) i gang showet med tittelsporet Reach fra sin siste skive, men det var først fra andre låt, Burning Down Inside, at det hele løsnet. Både for bandet og publikum. Danny Vaughn hadde publikum i sin hule hånd med en utrolig tilstedeværelse, og ikke minst fantastiske stemme.

Og foruten Vaughn og mangeårig bandkollega, grunnlegger og trommeslager, Michael Clayton, befant det seg en gammel kjenning på scenen. Nemlig, Greg Smith. Hvem pokker er Greg Smith? Joda, han har spilt med så mange storheter at det ikke er plass til å ramse opp alle, men at han har traktert bass i/med blant annet Rainbow, Dokken, Ted Nugent, Alice Cooper og Vinnie Moore sier sitt. Han leverte rett og slett en makeløs opptreden som vikar for Chris Childs. Sjelden har jeg hørt fetere basslyd og trøkk.

Resten av besetningen bestående av Ged Rydlands på kor og keyboard samt gitarvirtuosen Chris Green glitret også. Det låt tight som spandex. Det var rett og slett ingenting å sette fingeren på denne kvelden. Lyden var upåklagelig, settlista var en god blanding av gammelt og nytt og Tyketto leverte så til de grader. Og det var selvfølgelig et aldri så lite høydepunkt at Tyketto dro den eminente låta Heaven Tonight fra Vaughn sin periode i Waysted.

Men vi må ikke glemme det absolutte klimakset og låta som har udødeliggjort bandet, Forever Young, fra klassikeren Don’t Come Easy. Selvfølgelig kom den helt til slutt, og det var overhengende fare for ufrivillig ejakulasjon. Uten tvil en av 90-tallets største perler innen melodiøs hardrock.

Kort og godt var dette en stor konsertopplevelse med et fantastisk band som vil huskes lenge.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken