Alle innlegg av MHN

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2018: Onsdag

Tons of Rock
Fredriksten Festning, Halden
20.06.2018

 

Med vel avrundet femårsjubileum, har Tons of Rock virkelig funnet formen og strammet inn formatet på festivalen. Endringene på årets festival var mest å merke i kvalitet og omfang, snarere enn de større endringer fra tidligere år, som oppgradering av teltscenen omprioritering av scener generelt sett. I år var konserter fra Huth-scenen avviklet, kanskje ikke så underlig med tanke på de værmessige utfordringene fra tidligere år oppe på toppen der. Klubbtilbudet kvelden før hovedfestivalen var også utvidet, og med gratis inngang på en rekke av Haldens musikkscener er det en spennende og viktig del av totalpakken.

Det flyter godt på festivalen – nok plass til besøkende, serveringstilbudet vokser i jevnt tempo, camptilbudet har blitt justert til det bedre løpende og med en stab som etterhvert kjenner området godt, både faste og frivillige, virker det svært smidig driftsmessig. Det som nok var mest uvant med årets festival var avviklingstiden, nok tilpasset Ozzy Osbourne, som da falt utenfor helgen. Med start allerede onsdag og forholdsvis tidlig på dagen kunne det muligvis by på noen problemer for de som ennå ikke hadde tatt ferie.

Musikalsk var det heller ikke stort å utsette på – en god miks av sjangere, etablerte og nykommere, lokale og langveisfarende og sågar comebacks. Enkelte artister fra tidligere år har rykket opp på rangstigen og fått seinere spilletider. Om det var noe man skulle sette finger’n på må det være at enkelte artister tok til scenen noe før annonsert tid. Normalt sett er vel problemet det motsatte, men med litt stram planlegging kan de minuttene virke irriterende.

Noe negativt måtte det jo være, men det ligger godt utenfor festivalens rekkevidde – været. Dessverre ble det heller vått denne uken, godt inneklemt mellom ukesvis av godvær. Det er da man blir ekstra glad for teltscenen, som med sitt omfang rommer godt med folk og hvor scenen har blitt såpass stor at artisten kan boltre seg litt også. Dessuten har lyden i teltet vært jevnt over av bra kvalitet, litt mer forutsigbart enn oppe på hovedscenen som påvirkes mer av vær og vind. (JL)

Girlschool (7/10) får den noe tvilsomme æren av å være først ute på festivalens største scene på onsdagen, ettersom både lyd og vær er i overkant ruskete da Kim McAuliffe og resten av damene setter i gang. Åpningstroikaen Demolition Boys, C’monLet’s Go og Hit and Run er alle gamle Girlschool-hits fra de to første skivene – her snakker vi pre-emptivestrike heller enn at man ønsker å rasjonere på kruttet! McAuliffe og Enid Williams deler på vokaljobben utover i settet, og spesielt førstnevnte har (fortsatt) en kul, smårøff stemme. I Spy dediseres til avdøde Girlschool-medgrunnlegger Kelly Johnson og Ronnie James Dio, mens Take it Like a Band dediseres til Lemmy. Inneklemt mellom disse spilles Come the Revolution, den stiligste Girlschool-låta fra nyere tid, og et par låter senere er det duket for Gun-klassikeren Race With the Devil, etterfulgt av avslutningsnummeret Emergency. Høy feelgood-faktor gjør det som fort kunne endt opp med å bli en klein nostalgitripp til en veldig ålreit konsert. (ST)

Første band jeg fikk sett til fulle var Bay Area-veteranene Exodus (9/10), som leverte et knallgig med mye 80-tallsmimring, Bandet har, i påvente av at Gary Holt skal bli ferdig med sitt engasjement i Slayer, tatt med seg gitarist Kragen Lum. Han har tette bånd til bandet, i og med at han også spiller i Heathen sammen med Lee Altus. Etter noen år som av og på-vikar sitter dette par-arbeidet som støpt. Vokalist Steve «Zetro» Souza røpet backstage at de så frem til den dagen Gary var ferdig med Slayer-jobben, «Da er han vår, bare vår», sa han med et stort glis om kjeften. Holt spilte på Tons i fjor, men hadde ikke nevnt noe om festivalen til bandkompisene. «Nei, han nevnte faktisk ikke noe om dette fantastiske stedet», forteller Souza.

«Han fortalte oss om Gröna Lund, vi spilte der her om dagen. Kult å spille i en fornøyelsespark!». Men nok om svenske fornøyelsesparker, Exodus leverte varene så det holdt på festningen og for det meste fikk vi klassikere fra debutskiva Bonded By Blood, ispedd et knippe låter fra seinere album. «Jeg har ikke noe problem med å synge låter andre vokalister har gjort,» nevnte Steve, med et lite stikk til diverse vokalister som unngår materiale andre i bandhistorien har spilt inn. «Jeg synger stoff fra alle tre vokalistene, og trives godt med det.» Trives godt gjorde også publikumet – med opphold fra regnværet ble det klassisk thrashstemning foran scenen, med de aktiviteter som hører til. Hvordan kan man la være, når energien på scenen er som den var med disse karene? Sinte gitarer, høyt driv og med Souzas særegne high-pitch stemme kan det ikke gå galt. Tipper mimrefaktoren var høy hos de eldre under klassikere som «A Lesson in Violence», «Bonded by Blood» og «And Then There Were None», alle fra den klassiske debutskiva. Ren og skjær thrash-fryd, og booker festivalen Heathen neste år blir vi ekstra happy. (JL)

I likhet med de fleste bandene tilknyttet den såkalte Nidaros-scenen leverer Whoredom Rife (7/10) en komplett pakke, musikalsk så vel som visuelt. Intensiteten er skrudd til maks, og mens vokalist K.R. i kraft av sin fysiske størrelse avkrever oppmerksomhet, utstråler gitarist Luctus en følelse av noe farlig; mannen ser nærmest strømførende utmed sine aggressive bevegelser på scenen. Lydmessig henger ting godt på greip. Det låter tight, lydbildet er tydelig uten at det går på bekostning av brutaliteten og de hvasse kantene. Black metal på dagtid er ikke nødvendigvis optimalt, men inne på teltscenen på Tons of Rock var ikke dagslyset noe merkbart problem. Whoredom Rife fikk en viss oppmerksomhet da de (noe overraskende?) ble nominert til Spellemannspris i fjor, og skaffet seg antakeligvis enda flere tilhengere etter denne konserten. Proft, uten å være ekstraordinært. (ST)

Neste band opp på hovedscenen, Arch Enemy (7/10), gjestet Norge i vinter som en del av turneen for sisteskiva Will to Power. Forøvrig en knallskive i mine ører, og i og med at sommerens festivalgig er en del av samme turné blir det ikke de store overraskelsene i låtvalget. Fokus er naturlig nok på sisteskiva og forgjengeren, vokalist Alissa White-Gluz’ debut War Eternal, og det passer vel egentlig settet best. Bandet blir stadig mer melodisk og konserten blir nok litt jevnere med fokus på det nyere materialet. At bandet har vært lenge på veien merkes – det er tight, gitararbeidet til Amott og Loomis er strålende, men samtidig fremstår det også litt vel rutinemessig levert.

Riktignok forsøker Alissa seg på litt «trim på grensen» med unison hopping og veiving med armer, men litt blodfattig blir det. Det går en fin linje mellom å bare låte perfekt og å framtre perfekt. Bandet spiller forholdsvis tidlig på kvelden, med tanke på lange, lyse dager og alt det der, noe som tar litt luven av deres ellers så effektive videoskjerm-backdrop. Man har sett dem betydelig mer tente og gira på mindre steder. For min del blir det en bra konsert å lytte til, men mindre interessant å se på, spesielt med litt duskregn. (JL)

Det er brukbart fylt opp i teltet da Battle Beast (7/10) går på scenen. Og finnene bruker ikke lang tid på å hente frem alle triksene fra den kommersielle sceneshow-skuffen. Vi snakker pumpende never i været, allsang og et velkoordinert bevegelsesmønster på begge gitaristene, bassisten og keytaristen (!). Sistnevnte instrument så ikke ekstremt festlig ut å spille live, men dem om det. Tross en ellevilt høy MGP-faktor leverer Battle Beast en god konsert, og samspillet med publikum settes øyensynlig pris på av begge parter. Touch in the Night er en aldri så liten favoritt her i gården, en catchy festkaramell med snasne Samantha Fox-vibber. Vokalist Noora synger bra, og når bandet når klimaks med King for a Day er det god stemning ute blant fansen. Noterer meg at bandet referer til seg selv som «party power metal» og oppgir ABBA og Manowar som artister de liker på Facebook-siden sin, og antar det kan være en like treffende beskrivelse som noe annet. Kult nok, i hvert fall så lenge man sørger for å opprettholde den påkrevde ironiske distansen. (ST)

Kveldens hovedperson, Ozzy Osbourne (5/10), får alle til å krype frem fra hvor de nå enn har gjemt seg i løpet av dagen. Brått er hovedscenen omringet av folk foran og til sidene. Litt som da Black Sabbath la inn årene for to år siden, dog med noe mindre folk. Man skjønner interessen – kråkevokalen til tross har Oz vært et ikon i hardrocken gjennom mange tiår, en man har ett eller annet forhold til. På sin siste reis ut som artist blir det litt Black Sabbath om igjen, man må få med seg dette før det er for seint. Dessverre blir leveringen så som så. Riktignok kommer han bedre ut av det vokalmessig enn tidligere, men låtvalget er noe underlig, spesielt siden det er Ozzy som soloartist som nå står på scenen. Black Sabbath-låtene, uansett hvor knyttet de er til ham, burde vært begravet i forrige veikryss og tre stykker er uanset godt i overkant for mange – han har da flere svisker i eget skap enn det som ble spilt på Tons.

Fra solokarrieren blir det i hovedsak en klassikerparade, hvor mesteparten kommer fra tiden før hans mangeårige og nylig «hjemvendte» gitarist Zakk Wylde kom med. Zakk er en dyktig gitarist og gjør klassikere som åpningslåten Bark at the Moon og Crazy Train på sitt eget vis, hvilket dessverre gjør at de ikke får energien til Jake E. Lee eller elegansen til Randy Rhoads. Zakk er og blir Zakk. Fra hans egen tid med Ozzy er det No More Tears-albumet som får fokus, ispedd litt fra andre album i den særdeles langtrukne instrumentalmedley/gitarsoloaffæren som ender med trommesolo. Gjesp. Greit nok at gamlekaren må ta seg en pause i syngiga, men det kunne kanskje vært lagt opp litt annerledes – det fremstår som en evighet med gitaronani og selv Zakk blir rimelig kjedelig etter fem minutter, publikumsnærhet i pit’en og kule videoeffekter på storskjermen til tross. Akkurat de visuelle effektene var det som løftet helheten litt, med stadig skifte av manipulert live-stream av konserten og klipp fra boks. Ingen uvanlighet i dagens konsertoppsettinger, men godt levert.

Scenebevelsene til Osbourne er heller ikke av de meste spennende, vi har sett den minimale gangen frem og tilbake tidligere og han hadde ingen overraskelser opp i ermet denne kvelden heller. Tenker Ozzy ser frem til dagen han kan sette seg ned og være «done with it», uansett hvor mye han lurte på om han kunne komme tilbake igjen. (JL)

 

Tekst: Sigurd Thune & Jon Løvstad
Bilder: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=11699]

 

Liveanmeldelser

Queen feat. Adam Lambert @ Telenor Arena

Queen feat. Adam Lambert
Telenor Arena, Bærum
17.06.2018

 

De britiske legendene i Queen besøkte Norge for første gang på 36 år, og denne gangen med en amerikansk regent i front. Og det ble en særs vellykket signingsferd.

Mye har blitt sagt og ment de siste årene om at Roger Taylor og Brian May fortsatt turnerer under det samme navnet som de har gjort siden de to forkastet forgjengerbandet Smile i 1970. At folk har sterke meninger om dette er fullt forståelig all den tid bandet har betydd utrolig mye for veldig mange, men det er allikevel en diskusjon for en annen gang, og vi velger heller å holde fokuset på det en konsertanmeldelse bør ha fokus på, nemlig konserten. For om man ikke liker at de turnerer så er det heller ingen som tvinger en til å gå på konsertene deres, og de som eventuelt velger nettopp dette alternativet går i så fall glipp av en fortreffende hyllest til bandet Queen (8/10), og til den avdøde frontmannen og erkedronningen Freddie Mercury.

I det roboten fra News of the World “løfter” den gigantiske storskjermen i front av scenen høyt over scenen, er det én ting som slår en mens hele bandet kommer til syne på scenen: I motsetning til mange andre band som reiser rundt uten noe nyere enn 20 år gamle låter å vise til, så har de ikke låst seg helt fast i nøyaktig den samme settlista for hver turné. Allerede første låt ut var endret fra sist undertegnede så dem blåse festivalpublikummet av gressletta på Sweden Rock i 2016, og det var riktig så fornøyelig å høre dem åpne med en ordentlig rocker i Tear It Up. Faktisk var hele fire låter byttet ut fra den gang, i tillegg til at to ekstra hadde blitt lagt til. Seven Seas of Rhye og Tie Your Mother Down, holdt rockefoten gående, og først med Play the Game kom det alternative og teatralske Queen til syne. Og selv om Adam Lambert kunne sunget den berømte telefonkatalogen til måpende effekt, så også hard rock (mannen er jo faktisk en av ytterst få som har stått på scenen sammen med KISS), så er det på disse låtene hvor mannen virkelig kommer til sin rett. Selv om hans amerikanske tilnærming til å tilføre sceneshowet litt humor, sammenlignet med Mercury sin britiske variant kanskje kan bli litt vel musikalaktig til tider, så er det forfriskende å se at han gjør det på sin egen måte i stedet for å risikere å bare gjøre en dårlig kopi av forgjengeren.

For skoene som Mercury etterlot er vanskelig nok å fylle rent musikalsk om man ikke skal måtte tenke på alle fakter og bevegelser også. Og når det kommer til det musikalske, til stemmen, så har Lambert få problemer med å gjøre ære på Freddie. Han kunne faktisk briljert enda mer enn han gjør, men velger klokt å motstå fristelsen til å bedrive overdrevne mengder med vokal onani. Litt mindre særpreg i stemmen har han nok kanskje, som mange andre også har påpekt opp gjennom årene, men at han er en sabla dyktig sanger kan ingen ta fra han. Som på Sweden Rock passet han også denne gangen på å la publikum få vite at han på ingen måte så på seg selv som en erstatter for Mercury, at det bare er én Freddie, og at hele konserten var en hyllest til han.

Det hadde heller ikke blitt spart på scene-effekter, og i tillegg til den nevnte storskjermen som ble hevet og senket, fantes det også flere hydrauliske lemmer i scenegulvet som løftet folk både opp og ned gjennom nevnte gulv. Under Killer Queen kom hodet til roboten som ble nevnt innledningsvis opp fra et av disse hullene, med Lambert sittende på toppen av det med dinglende ben mens han sang seg gjennom låta med god hjelp fra publikum. Under Bicycle Race dukket det plutselig opp en stor rosa trehjulssykkel, med dusker og sykkelbjelle, fra et annet av hullene, som Lambert syklet rundt på scenen med. Det eneste som manglet var en støvsuger under I Want to Break Free.              

Med så mange hitlåter som Queen har under beltet, var det selvsagt få låter som ikke faller inn under kategorien “greatest hits”, og da er det alltid trivelig å høre Roger Taylor fremføre den litt mindre kjente I’m in Love With My Car. 68-åringen har riktignok blitt litt grovere og mer raspete i stemmen med årene, men klarte seg fortsatt fint der han satt alene på et ekstra trommesett fremst på scenetunga. Også Brian May skulle få sin lille solospot her ute, og mutters alene med en kassegitar fremførte han Love of My Life til kveldens høyeste allsang. Og det var ikke fritt for at det ble ørlitte granne vått i øyekroken da selveste Freddie dukket opp på storskjermen til sangens store finale. Som alle band av en viss størrelse så hadde selvsagt også Queen satt av tid på programmet til både en trommesolo og en gitarsolo, og selv om Taylor gjorde en liten vri på sin solo ved å kjøre en battle med bandets perkusjonist, og selv om Brian May ble hevet høyt til værs bak storskjermen mens han spilte gitar slik bare May kan, så ble det allikevel litt vel langtekkelig og gjerne de øyeblikkene under konserten hvor folk valgte å gå for å kjøpe mer øl, og/eller gå på do. Selvsagt viktig å få gjort unna det også, men kanskje ikke like flatterende for det som foregikk på scenen.

Som sagt gjør Lambert seg aller best når han fremfører svulstige, grandiose melodier, og det kan vel ikke bli stort mer grandiost enn Who Wants to Live Forever. Så var da også dette en av konsertens desiderte høydepunkter, og Lambert fremførte låten med akkurat så mye følelse som den krever og fremkalte med det en aldri så liten tendens til gåsehud. I samme gaten hadde man også The Show Must Go On, hvor han også briljerte, før publikum mer eller mindre tok over på de fire siste nummerne. For det er vel lite som skriker allsang mer enn Radio Ga-Ga, Bohemian Rhapsody, We Will Rock You og We Are the Champions. Og når vi først er inne på publikum, så virket de særdeles tafatte i innledningen av konserten, men når de våknet til live så var de virkelig lys våkne også. Samtidig så må akkurat denne betraktningen tas med en aldri så liten klype salt da det er bokstavelig talt umulig å få med seg noe særlig av stemningen på gulvet når man sitter på tribunen på Telenor Arena. I alle fall hva volum angår, men for å omformulere litt så virket publikum veldig stillestående innledningsvis. Men, en ting skal faktisk gymsalen på Fornebu ha for denne gangen: Lyden var faktisk for en gangs skyld bra!

Dermed var den norske visitten på signingsferden over, og vi håper at regalene koste seg under sitt besøk. Det virket det i alle fall som om de aller fleste som overvar seansen gjorde.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=11614]

Terje:
[espro-slider id=11648]

 

Queen + Adam Lambert Setlist Telenor Arena, Fornebu, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

Emmure @ Good Omens

Emmure / Atena / Hypermass
Good Omens, Trondheim
19.06.2018

 

At Emmure skulle besøke Good Omens her i Trondheim, kom mildt sagt som et sjokk. For med en kapasitet på ca 150 stk er ikke Good Omens akkurat et lokale som Emmure er vant til å spille på. For bandet har blitt forholdsvis digert med åra, og fyller vanligvis forholdsvis store arenaer. Derfor var det stor spenning knyttet til en såpass intim konsert som kvelden skulle by på.

Trondheimsgutta i Hypermass (7/10) fikk oppgaven med å starte oppvarmingen av publikum, og de leverte et meget energisk og sprekt sett. Guttas rufsete thrash/melodiøs death metal gjør seg på en scene som Good Omens, og selv om det var trangt så klarte de å skape liv og god stemning. Det var ikke mange som hadde møtt opp kl 20.00, men det fylles heldigvis på med folk underveis og det så ut til å gi bandet blod på tann.

Vokalist Markus Sundet gjorde en god figur, og både han, gitaristene og bassisten havnet flere ganger nede hos publikum og underholdt oss med fete riff og groovy basstraktering. Godt levert, men for å komme helt i toppklasse så savnes det litt mer originalitet i låtene. Men Hypermass er et band jeg anbefaler å følge!

Etter en forholdsvis kort pause fikk vi et blytungt møte med østlendingene i Atena (8/10). Kall det gjerne deathcore, black core, metallisk hardcore, eller bare metal, det har egentlig ikke så mye å si, men liker du “chugga chugga” metal, så er Atena bandet for deg. Bandet har fått seg en betydelig fanbase, og mange av disse var definitivt til stede i kveld. Det var massivt som bare fy, og du verden hvor tungt det var.

Gutta fikk fram svetten i publikum, og moshingen foran scenen bidro til å skape stemning. Det er alltid moro med to vokalister, men i kveld var det den ekstreme utgaven av “sang” som vant, siden renvokalen var for sur. Men med en selvsikker framtoning og godt samspill ble dette godt over gjennomsnittet. Noen av låtene er hakket for like, men det var vanskelig å stå stille når gitaren buldret gjennom breaks etter breaks.

Forventningene steg for hvert minutt som gikk etter Atena gikk av scenen, og endelig stod Frankie Palmeri og resten av Emmure (9/10) rett foran oss. Og du verden for en konsert det ble! Frankie var ikke direkte over seg av entusiasme, men han var akkurat morsom nok og framtoningen og selvsikkerheten gjorde at det hele framstod som komplett likevel. Emmures deathcore kan fort linkes til nu-metal, for blandingen av synging, semi-rapping og skrik/growling er ikke ukjent for nevnte sjanger. Men åkke som, i kveld spilte Emmure for menigheten.

Fra første låt var det en flott symbiose mellom band og publikum, og det var ikke mange sekundene det var rolig på Good Omen gjennom settet. Vi fikk presentert et godt knippe låter fra store deler av karrieren, og heldigvis beæret de oss også med Nemesis fra Eternal Enemies! Og bare for å si det: Det er ingen andre som kan komme med følgende pubertale strofe uten at det blir kleint: “This is my message to a dying world, I fucking hate you, you`ll get what you deserve”!

Publikum viste sitt engasjement gjennom crowd-surfing, mosh-pits og stage-diving, og for en gammel mann i slutten av tredveårene var det tryggest å stille seg et godt stykke bak i lokalet. Med 15 år på baken understreket altså Frankie at han vet hva han holder på med, og selv om gutta han har i stallen bare har vært med siden 2016, var det meget ryddig og godt gjennomført. Til og med lyden var så optimal som den kan bli på en slik scene. En maktdemonstrasjon av et band som det har vært mange kontroverser rundt opp gjennom årene.

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Aina Hammern

 

Liveanmeldelser

Parkway Drive @ Rockefeller

Parkway Drive / Thy Art Is Murder
Rockefeller, Oslo
19.06.2018

 

Sjelden har Rockefeller vært fylt til randen med så mye testosteron som denne tirsdagskvelden. Årsaken var en australsk invasjon i form av Thy Art Is Murder og Parkway Drive. Å si at kvelden bød på god kok og topp stemning er en sterk underdrivelse.

For å være helt ærlig så er ikke deathcore-bandet Thy Art Is Murder (7.5/10) et band jeg har hørt mye på eller kommer til å vie mye tid til i uoverskuelig fremtid. Men det var liten tvil om at de australske sinnataggene hadde mange fans i salen. Utagerende moshing og flere tilløp til wall of death settet igjennom var bevis nok på at bandet  traff denne kvelden. Og det var heller ingen tvil om at vokalist, Chris “CJ” McMahon, hadde skrudd på både scenesjarmen og stemmen. Ordet cunt får en egen sjarm på klingende australsk, og McMahon dro flere vittigheter mellom låtene som fikk opp stemningen.

Vi fikk blant annet servert låter fra bandets siste album, Dear Desolation, som fikk strålende kritikker i fjor og som markerte McMahon sitt comeback med bravur. Det var fint lite å utsette på opptredenen. Lyden var godkjent og australierne leverte et forrykende sett med McMahon i spissen, om enn noe ensformig for undertegnedes smak.

Så var det klart for et av Australias største nåværende metalband, Parkway Drive (9/10). Det var bare å kaste personlige musikalske preferanser over bord og la seg rive med av lokomotivet fra Byron Bay.

Anført av vokalist, Winston McCall, dro Parkway Drive den ene kruttønna etter den andre av låter. Langt tøffere og tyngre enn i fysisk format. Sjelden har jeg sett et konsertpublikum på Rockefeller som til de grader er med fra første til siste låt. Et forholdsvis ungt publikum fylt til randen av testosteron (og noen få med østrogen) og bøttevis med energi skapte en formidabel stemning.

Og om ikke musikken førte til at murpussen flasset av, så klarte uten tvil et euforiske publikum det. Metalcore-lokomotivet fra Down Under fikk god drahjelp, men klarte fint å dra stemningen opp et par hakk med sin tilstedeværelse på scenen. Her fikk vi se et band som ga alt og litt til. Vi fikk høre flere låter fra siste skiva, Reverence. Den byr på et noe mer aggressivt lydbilde enn forgjengeren, Ire, hvor spesielt låtene Prey og The Void utmerker seg.

Det spilte mindre rolle, for live låt det meste kuler og krutt. Parkway Drive leverte et så og si feilfritt og til fingerspissene perfekt sett. Om enn noe kort der det tikket inn på knappe en time og tjue minutter.

Kort oppsummert en overbevisende opptreden med et fantastisk publikum som virkelig bød på seg selv. Og det er lett å la seg rive med selv for en aldrende anmelder som til vanlig foretrekker tradisjonell heavy metal og hard rock. Parkway Drive og publikum vrengte skinnet av pølsa for å si det enkelt.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

 

Parkway Drive Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, Reverence

 

Liveanmeldelser

Sweden Rock Festival 2018

Sweden Rock Festival
Norjeboke, Sölvesborg
6.-9. juni 2018

 

Grunnet litt kommuniksjonsproblemer angående akkreditering, måtte undertegnede ta til takke med en tredagersbillett til årets festival. Man gikk dermed glipp av høydepunkter som The Quireboys og Hardcore Superstar den første dagen, og startet derfor frisk og rask med Buckcherry (8/10) tidlig på torsdagen. Og stort bedre band til å starte festen med skal man vel lete lenge etter. Vi snakker fete riff i beste AC/DC-ånd, harry tekster og høy allsangfaktor. Og i ettermiddagssola i Norje var det akkurat det legen skrev ut resept på. Den snart 20 år gamle Lit Up var første store høydepunkt, etterfulgt av kanskje det aller største om man skal dømme ut fra publikums reaksjon: Say Fuck It. Gutta var i spillesugne, og ledet av en Joshua Todd i storslag leverte de et perfekt vorspiel. Når man etter vært også fikk Too Drunk… og Crazy Bitch, var det hele godt på vei over i fullendt festmodus.

Dessverre kom nachspielet litt vel tidlig; for til tross for at Nazareth (3/10) har fått med en passe livlig og grei vokalist i Carl Sentance fra Krokus, så var resten av bandet i det ekstremt geriatriske hjørnet denne ettermiddagen. Greit nok at bandet feirer sitt 50-årsjubileum i disse dager, men når til og med trommis Lee Agnew (som er sønn av eneste gjenværende originalmedlem Pete Agnew(!)), også ser ut som han er klar for pensjonisttilværelsen, da er det kanskje snart på tide å sende bikkja av gårde til den berømte bondegården. I mine øyne har bandet i flere år slitt med et litt tynt lydbilde i livesetting, etter at de sluttet å ha med en andregitarist og/eller keyboardist, så også denne gangen. Og til tross for at Sentance har en akkurat passe raspete røst, og kanskje til og med er hakket dyktigere sangteknisk, så mangler han sjelen Dan McCafferty la i sin fremførelse. Bandet lever på nostalgien, og med låter som Miss Misery, Razamanaz, This Flight Tonight, Beggars Day og Expect No Mercy på settlisten så var det ikke helt bekmørkt, selv om man har hørt dem alle bedre før. Til og med allsangen på Hair of the Dog og Love Hurts var skuffende i forhold til tidligere opplevelser med bandet.

Overgangen ble derfor som natt og dag, i det man taslet bort til hovedscenen for å få med seg en annen artist som hadde sin glansperiode i samme æra, men som er alt annet enn geriatrisk. For Glenn Hughes (10/10) både spilte, sang og så ut som en gud! Mannen har alltid levert gode opplevelser de gangene jeg har sett han, men dette tror jeg må være en av de beste konsertene jeg noensinne har sett på Sweden Rock, muligens i hele mitt liv. Settet han turnerer med er en hyllest til hans tid i Deep Purple, og i tillegg til at han selv omtrent høres ut akkurat som han gjorde på den tiden, så er ikke resten av bandet hans særlig snauere. Originalt så ble vokalen på disse låtene delt mellom Hughes og David Coverdal, med sistnevnte som selve frontfiguren, men Hughes har så absolutt gjort dem til sine egne. For hverken under Stormbringer, Might Just Take Your Life eller Mistreated led man noe savn av Cov, og bare det å endelig få høre Sail Away live er nok til et eget øye på den tikantede terningen. Om man skal være kritisk til noe i det hele tatt, så må det være at låter som Smoke on the Water og Highway Star godt kunne vært byttet ut med låter fra albumene han selv spilte på. Men til og med på disse har han sitt på det tørre, da Purple gjorde en helt egen versjon av den ihjelspilte Smoke on the Water med han og Coverdale i bandet, og det var denne versjonen de baserte dagens utgave på, komplett med en liten snutt av Georgia on My Mind. Og når det gjelder Highway Star, så spilte han jo også inn en versjon av denne til en hyllestskive for et par år siden. Så skulle man jo selvsagt gjerne hatt enda flere låter, men når man kun har en tilmålt tid, så er det lite å gjøre med akkurat det. Måtte han holde formen ved like i flere år til, og ta med en utvidet utgave av dette settet til Norge.

Så var det tid for hovedgrunnen til at årets festival ble utsolgt på rekordtid, selv om antallet billetter var økt med noen tusen fra tidligere, nemlig bandet festivalledelsen tidligere sa de aldri ville booke fordi fansen deres ville ene og alene kjøpe opp alle billettene. Men, så kom Livenation inn på eiersiden da, og vips så ble det altså magisk nok “plass”til 4-5000 ekstra tilskuere, vips så ble det et håpløst do-opplegg (noe som aldri har vært et problem tidligere), vips så ble det gjort idiotiske endringer med inngangene som blant annet førte til at man måtte gå gjennom publikum ved den ene scenen for å komme ut eller inn den nye porten, og vips så ble altså verdens største metallband booket til festivalen allikevel. Kan jo også legge til at et band som Rose Tattoo ble bortprioritert da de var midt i mellom to kortere perioder med band som ikke var interessante nok til å friste mer enn gratis mat i “huset vårt”. Spesielt etter at de gjorde gåturen inn til festivalens hovedscene ca. fem ganger så lang, hvilket vil si en snau halvtime i stedt for 5 minutter, ved å stenge den ene inn- og utgangen. Grunnen til dette var for øvrig også av det tynne slaget.

Men, når man først hadde kommet inn på festivalområdet igjen (og konstantert i det man måtte gå forbi konserten deres for å komme inn, at Body Count er like elendige live som på skive), så tok de sympatiske engelskmennene i Iron Maiden (9,5/10) til scenen med sin største sceneproduksjon noensinne. Og en av de første tingene man la merke til utenom dette, var at Dickinson også hadde tilegnet sin fremførelse av låtene en mer teatralsk tone enn tidligere, noe som var et friskt pust. Ikke noen voldsomme greier, men litt flere små kostymeskifter og fakter som henspiller til tekstene i låtene. Og siden de aller fleste teksten er små historier, og til tider nesten rene historieleksjoner, så kledde det både han og låtene godt. Gutta hadde også dratt frem et par låter til denne turnéen som ikke har fått luftet seg alt for ofte opp gjennom årene, og allerede som andrelåt kom en av disse i form av Where Eagles Dare. Så fikk man flere låter man kan forvente i et slikt (mer eller mindre) greatest hits sett, inkludert min personlig favoritt The Clansman, før neste låt tilbake i varmen var For the Greater Good of God. En låt som ikke har blitt spilt siden de gjorde albumet A Matter of Life and Death i sin helhet på dets påfølgende turné i 2006/07. Tilbake som fast innslag virker også Sign of the Cross å være, og dette er virkelig en låt som nyter godt av de nye sceneeffektene til Bruce. Resten av konserten bestod av de mest selvskrevne låtene på enhver Maiden-konsert, og som vanlig runget allsangen til så vel tekst som gitarriff. Det er vanskelig å gå hjem fra en Maiden-konsert uten et stort smil om munnen, og denne kvelden var ikke noe unntak. Spillegleden bandet viser er av aller mest smittsomme sort, og Bruce synger fortsatt bedre enn de fleste andre i sin kategori. Dog var dette første gangen som jeg synes jeg hørte antydninger til kortpustethet, og litt begrensninger i de høyeste delene av registeret hans. Men, like fullt et fantastisk show, en knallbra setliste, og en perfekt avslutning på min første festivalkveld. Den eneste grunnen til at de ikke får full pott er rett og slett for å differensiere dem fra Glenn Hughes som var et ørlite hakk bedre.

Fredagens første konsert for undertegnede var det svenskenes egne Graveyard (7,5/10) som fikk æren av å stå for. Og etter deres formidable opptreden på Desertfest i London i våres, var det ganske store forventninger ute og gikk. Settet skulle vise seg å være en nedkuttet versjon av det fra forannevnte konsert, og heldigvis var det få av de virkelige godlåtene som var droppet. Bandet virker å ha fått en ny giv etter den lille pausen de hadde. Det nye albumet er også en oppsving etter at de siste par albumene før de opprinnelig ga seg. Naturlig nok stod Peace ganske sentralt i fokus, også denne gangen sammen med deres beste utgivelse, Hisingen Blues. Deres egne variant av bluesrock som er som snytt ut av 70-tallet, med enkelte stoner-elementer, var en perfekt start på dagen i solsteken. Helt fra den sløye starten med Slow Motion Countdown, til den noe mer frenetiske avslutningen på The Siren. Mellom disse to bokendene fikk vi både eldre slagere som tittellåten til Hisingen Blues, An Industry of Murder og kanskje en av deres beste fremførelser av Uncofortably Numb. Og alle disse blandet seg utmerket med nyere låter som The Fox og Walk On. Litt skuffende er det derimot at de virker å helt ha gått bort fra det selvtitulerte debutalbumet. Men alt i alt var det en mer enn godkjent opptreden foran et stort, men noe småslapt publikum, om enn ikke like hypnotiserende som de har vært tidligere på denne festivalen.

Neste band er også godt synlig inspirert av tidligere tiår, men der Graveyard tydelig har sine røtter i 70-tallet, så er The Darkness (7,5/10) sine spredt litt mer utover både 70 og 80-tallet. Det aller første man bet seg merke i, var at frontmann Justin Hawkins var i adskillig bedre humør denne dagen enn sist bandet spilte på SRF. Den gang var de aller siste band ut, etter siste hovedband, på den aller siste dagen av festivalen, og Hawkins virket blant annet forbannet over at publikum var litt småslappe klokken ett om natten etter en lang festival. Og med all humoren som ligger bak det meste av tekster og sceneopptreden hos Lowestoft-bandet, så er Hawkins en særdeles viktig faktor for sluttproduktet. Etter at de entret scenen til ABBAs Arrival, og gav oss en ganske lettforglemmelig Solid Gold, var det lite å utsette på den neste kvartetten. Tre låter fra den strålende debutskiva Permission to Land, ispedd den beste låta fra oppfølgeralbumet, tittellåten One Way Ticket, sørget for at energinivået steg betraktelig på en relativt full gresslette, i en solstek som bare ble mer og mer merkbar for hver låt. Her er det også passende med ørlitte granne kritikk til festivalen, fordi slik fredagen utviklet seg burde det vært adskillig flere muligheter til å få i seg vann, enn ved å stå i lang kø ved ølteltene eller de allerede nevnte reduserte toalettlandsbyene. Å stå med halvlitersflasker som folk får ta et par slurker av, før vaktene krever dem tilbake, for så å gi et par slurker til en annen heldig sjel, såfremt denne står på første rad holder virkelig ikke! Få inn baljer og vannslanger langs alle de forskjellige avsperringene og inndelingene ved scenene, samt en drøss med halvlitersglass i papp eller plast (alt ettersom hvordan man prioriterer miljø og folks velvære) og del dem ut alt dere makter!  Tilbake til The Darkness, så var også midtpartiet av det lettere forglemmelige slaget, før de virkelig halte det i land med ytterligere fem låter fra nevnte debutalbum, deriblant allsangfavoritter som Get Your Hands Off My Woman og I Believe in a Thing Called Love. Vokalmessig imponerte også Hawkins mye mer i år enn sist gang, og en skal ha vært ganske humørløs, eventuelt rammet av solstikk, for å ha gått fra denne konserten uten et stort smil om munnen.

Så var det tid for årets eneste norske innslag, i alle fall for undertegnede som glatt bortprioriterte Circus Maximus dagen etter. Og det skal sies at jeg ikke hadde de største forventningene etter en litt småskuffende konsert på Rockefeller tidligere i år. Men, i etterkant av festivalen står faktisk Turboneger (9/10) igjen som en av de positive overraskelsene. Skjønt, etter å ha sett bandet et tyvetalls ganger er det jo begrenset hvor overrasket man blir over at de faktisk gjør det de er mest kjent for. Uansett så satt det meste som et skudd denne ettermiddagen, Tony Sylvester sine røverhistorier mellom låtene, Euroboy sine gitarsoloer, allsangen, og settlisten hadde nok godt av å få trimmet bort litt av Rock’N’Roll Machine-fettet fra Rockefeller-konserten. Likevel var det Hurry Up & Die fra nevnte skive som var det første store høydepunktet, og også et av de største totalt etter konserten. Og herfra og ut var det hovedsaklig svenske publikummet også av det letthåndterlige slaget, der de fulgte Sylvesters minste vink, og både hoppet og sang så støvføyken stod. To av de andre nye låtene, Hot for Nietzsche og Special Education låt også adskillig mer vitale her enn for et par måneder siden, men det var de gode gamle hitene som naturlig nok fikk størst jubel. For med låter som City of Satan, I Got Erection og All My Friends Are Dead, så er det ikke tvil om at Norge og Turboneger sitter på noen av de største rockejuvelene fra 90- og begynnelsen av 2000-tallet. Noe som bare ble ytterligere bekreftet da de rundet av med The Age of Pamparius og Get It On. Kanskje er ikke Turboneger anno 2018 helt klare for pensjon allikevel.

Neste band ut vil alltid lide litt under at de er “det andre bandet” til Corey Taylor. Og selv om de burde treffe undertegnede bedre enn Taylors hovedgeskjeftigelse Slipknot, så er det ikke til å komme bort fra at sistnevnte faktisk har flere låter som fenger enn Stone Sour (6,5/10). Når det er sagt så treffer de godt når de først gjør det, og Say You’ll Haunt Me og Through Glass er gode eksempler på dette, i tillegg til et par låter som ikke nådde settlisten denne gangen. Corey Taylor er også en av de beste vokalistene dette årtusenet, med en sømløs overgang mellom stilartene han operer med, og en tilstedeværelse få forunt. I tillegg er han en underholdende frontmann på scenen, og da kanskje spesielt med Stone Sour hvor humoren hans i større grad bidrar. Dessverre så er resten av låtene, Taylors imponerende vokal til tross, lite mer enn transportetapper til sangene du virkelig venter på. For Stone Sour er best når de bryter litt med “Slipknot light”-formelen de har en tendens til å benytte seg av, og heller legger seg litt nedpå, og bryter ut av det samme rytmeregimet som regjerer på de låtene. Som for eksempel på Rose Red Violent Blue (This Song Is Dumb & So Am I) og Made of Scars, en type låter som også virker å få best respons hos publikum. Det var for all del en trivelig drøy time i lag med Des Moines-bandet, men de virkelig store toppene ble for få, og distansen i mellom dem ble rett og slett for stor til at det blir noe annet enn en middels god karakter.

Fra hovedscenen og Iowa forflyttet vi oss til Sweden Stage og Georgia, hvor det i alle fall for min egen del knyttet seg stor spenning til hvordan den nye gitaristen Gina Gleason ville fungere med bandet, all den tid samspillet mellom Peter Adams og John Baizley også utspilte seg visuelt på scenen. I tillegg følger også størsteparten av vokalharmoniseringen med denne rollen i Savannah-bandet Baroness (9,5/10). Når det kommer til sceneopptreden var fortsatt ikke kjemien på det samme nivået som med Adams, men det virket absolutt lovende, og hverken harmoniseringen eller gitarferdighetene var det noe å si noe på. Settet deres var satt opp på en interessant måte, med hele bolker av låter fra Yellow & Green og Purple, ispedd noen få låter fra Blue Record, før det hele ble avsluttet med en duo fra Red Album. Det er stort sett en opplevelse å bevitne Baroness live, noe det var det også denne gangen, der låtene dannet et perfekt soundtrack til solnedgangen som pågikk i horisonten bak scenen. Baizley er på ingen måte noen fantastisk vokalist med noe enormt register, men følelsene man hører i stemmen hans, og melodiene han og Gleason formidler på toppen av det unike instrumentale lydbildet de har skapt, gjør at en rett og slett drømmer seg bort i musikken. Låter som Eula, den Grammy-nominerte Shock Me, og A Horse Called Golgotha var blant kveldens høydepunkter, og det eneste jeg personlig ville endret på er at jeg ville droppet de to fra det røde førstealbumet, og heller kjørt flere fra det blå andrealbumet. Publikumsoppmøtet var ikke det største, men de som prioriterte mat, drikke, hvile eller Heavy Load gikk helt klart glipp av en av festivalens feteste konserter.

Selv om han nå minner mer om en gosselig bestefar enn den splitter pine gale Prince of Darkness, som bet hodet av alt med vinger på 80-tallet, så er fortsatt Ozzy Osbourne (8/10) et av de største navnene forbundet med metalsjangeren gjennom tidene, og som skapt for å avslutte en fredag kveld på Sweden Rock. Litt spent var man jo på hvordan mannen selv ville låte, han har jo ikke hatt for vane å treffe absolutt alle notene de siste årene, men det låt faktisk overraskende bra. Litt surt her og der var det, men ikke mer enn man strengt tatt kan forvente av en mann på snart 70, hvis stemme alltid har balansert på en særdeles tynn line hvor det ikke skal store feilskjæret til før det låter falskt. Koste seg gjorde han i hvert fall på scenen, og det smittet automatisk over på publikum. Settlisten var naturlig nok en hitliste uten like, og selv om man kanskje kunne ønsket seg et par dypere kutt, så er det vanskelig å peke på hvilken av låtene en kunne klart seg uten. Det man derimot kunne klart seg uten, var en 10 minutter lang gitarsolo av den hjemvendte sønnen, Zakk Wylde. Selv om han er en fremragende gitarist, og han flørtet litt med både Miracle Man, Crazy Babies, Desire og Perry Mason i løpet av den, så føltes det som om den varte en halvtime minst. Det er fullt forståelig at Ozzy trenger litt oksygen bak scenen, men man fikk et veldig fall i intensiteten, som det tok litt tid å komme tilbake til. Både for publikum og Ozzy. Dermed ble avslutningen på hovedsettet ikke like eksplosivt som det kunne blitt, men det tok seg raskt opp igjen da vi kom til ekstranummerne Mama, I’m Coming Home og Paranoid. I følge han selv skal det jo være siste reis nå, noe det er litt lettere å tro denne gangen enn ved forrige No More Tours-turné, og det var et verdig farvel med en levende legende. (Ozzy var den eneste artisten under årets festival med fotorestriksjoner. De akkrediterte fotografene fikk fullstendig fotoforbud).

Festivalens siste dag er alltid litt bittersøt. Man er stort sett alltid ganske utmattet, men samtidig vil man jo ikke at det skal være over. Det er jo tross alt det her livet handler om; konserter hver dag, hele dagen! Og denne dagen startet i selskap med finnene i The 69 Eyes (7/10) (som ble prioritert fremfor nevnte Circus Maximus), og det skulle etter hvert vise seg å bli et rett så hyggelig selskap. Det er over to år siden deres siste albumutgivelse, og det var derfor et tilnærmet likt best-of sett vampyrene fra Helsinki hadde på lur, godt fordelt på de siste 20 års studioalbum. Det var et særdeles godt fremmøte ved festivalens minste utendørsscene, spesielt til å være så tidlig på dagen, og det var egentlig litt snodig at de ikke var satt opp på en større scene i utgangspunktet. Den gotiske Elvis-vokalen til Jyrki 69 slet dessverre litt med å trenge gjennom resten av lydmuren store deler av konserten, men bandet gav sitt aller beste til et hengivent publikum i solsteiken. At nevnte Jyrki ikke smeltet bort er for øvrig et under der han stod, konserten gjennom, med svarte skinnbukser og svart skinnjakke med glidelåsen helt igjendratt oppunder haken. Temperaturen økte også ytterligere blant publikum da bandet leverte en helt overlegen rekke med låter mot slutten av settet: Dead Girls Are Easy, The Chair, Feel Berlin, Brandon Lee og Lost Boys. Så absolutt en godkjent start på dagen.

Neste på tapetet var kanskje en av de morsomste konsertene i løpet av festivalen, men samtidig en av de mindre overbevisende rent musikalsk sett. For Slade (5/10) anno 2018 er egentlig et sørgelig skue. Dave Hill var mer ufrivillig morsom enn grunnet sine planlagte spillopper. Og selv om de latet til å kose seg på scenen så var det ikke mye gnist igjen i det de leverte. Aller verst var egentlig vokalist Mal McNulty som konstant lå en halvtakt etter resten av bandet på hver eneste linje i hver eneste sang. At han ikke låter som Noddy Holder får han jo tross alt ikke gjort noe med, ingen låter som Noddy Holder. Det som reddet skinnet deres var rett og slett nostalgien og den vanvittig imponerende låtkatalogen deres, og publikum som sang med til hvert eneste ord av hver låt. Undertegnede prioriterte Slade fremfor Pain da muligheten til å se sistnevnte igjen føles mer sannsynlig enn muligheten til å se britene igjen, og det føles egentlig helt OK.

For veldig mange er Steelheart (4,5/10) kun kjent som bandet som opprinnelig stod bak et par av låtene som ble fremstilt som Steel Dragon-låter i filmen Rock Star. Men, en gang på begynnelsen av 90-tallet var de faktisk ganske store innenfor sjangeren hvis dalende stjerne kun ble forbidalt av puddelrocken, nemlig melodiøs rock, og frontmann Miljenko Matijevic hadde en uslåelig rekkevidde på stemmen sin. Det var den gang. I dag er rekkevidden til Matijevic adskillig mer begrenset, selv om han tidvis viser prov på gammel storhet, men det eneste han klarer å gi noe særlig konkurranse i dag er vel strengt tatt libidoen til David Coverdale. Konserten startet med to låter fra tidligere nevnte film, nemlig Blood Pollution og Livin’ the Life, og avsluttet på samme måte med We All Die Young, som etterfulgte en ganske tafatt versjon av storhiten She’s Gone. De syv låtene i mellom der var dessverre bare en eneste lang ventetid, og hadde det ikke vært for at man ikke hadde sett dem før, hadde det vært lett å konkludert med at mat hjemme ville vært å foretrekke.

Og det var på vei hjem for å få i meg litt mat jeg egentlig var da jeg møtte på en kompis som skulle se Lacuna Coil (8/10). Jeg tenkte som så at jeg kunne jo alltids holde han litt med selskap og få med meg et par låter i samme slengen. Det endte med at jeg overvar hele konserten, og fikk meg festivalens andre positive overraskelse. Det er lenge siden sist jeg både hørte noe særlig på Lacuna Coil og jeg så dem live, men et eller annet ved spesielt Cristina Scabbias opptreden gjorde at jeg rett og slett ikke fikk lyst til å gå derfra. Helt ærlig så kan jeg riktignok styre meg for hennes motpart Andrea Ferro sin vokal, men låter som Blood, Tears, Dust og My Demons fra sistealbumet Delirium, gjorde at jeg fikk lyst til å sette meg litt inn i bandet igjen. Og da må man vel kunne si at de gjorde en godkjent jobb. Også visste man jo at mot slutten av settet ville det dukke opp en gulrot i form av deres strålende cover av Depeche Mode sin Enjoy the Silence. Resten av bandet var for øvrig også godt påskrudde denne kvelden, og jeg angret ikke et sekund på at jeg ble konserten gjennom.

Etter endelig å ha fått litt mat i skrotten bar det tilbake på festivalområdet for årets siste headliner,Judas Priest (7,5/10). Tre år etter at de stod på samme scene på sin avskjedsturné så var de altså tilbake igjen, og med seg i bagasjen hadde de det beste albumet de har gitt ut siden Painkiller. Det eneste som kanskje kan måle seg mot årets Firepower må være Halford sitt comeback-album Angel of Retribution. Litt skuffet må det derfor være lov å være over at de ikke spilte flere låter fra det nye albumet, og spesielt det som kanskje er den beste og mest umiddelbare låten derfra, No Surrender. Men, i stedet fikk vi jo mye annet snadder i form av både Tyrant og The Ripper fra Sad Wings of Destiny, og de ikke akkurat ihjelspilte Sinner og Saints in Hell. Spesielt sistnevnte har vært på ønskelisten til mange fans i mange år, og 40 år etter utgivelsen skulle ønsket altså gå i oppfyllelse. Rob Halford låt bedre enn han har gjort på årevis, og som følge av det var han heller ikke like stasjonær på scenen lenger. Richie Faulkner har sklidd rett inn i bandet, og det virker som om han har gitt bandet en helt ny giv. Siden Glenn Tipton har trappet ned fra turnélivet grunnet Parkinson, så var det enda en ny gitarist på scenen denne gangen, Andy Sneap. Og selv om han overhodet ikke gjorde seg bort, så var det helt klart noe rart å se Priest uten noen av de to gitaristene som gjorde det unike soundet deres så kjent. Skjønt, under ekstranummerne dukket Tipton opp som ‘special guest’, og var med på Metal Gods, Breaking the Law og Living After Midnight. Men, det var et sørgelig skue å se den engang så virile gitarvirtuosoen i den forfatningen han var i nå. Det nye albumet og Faulkner/Sneap har vist oss at Priest fortsatt har en fremtid, mens Tiptons fremtoning beviser at alt har en slutt. Vi får bare håpe at både Tipton og Priest fortsatt har noen år til i seg.

Etter festivalens siste band på hovedscenen pleier man stort sett å være veldig klar for å ta kvelden, men så klarer de stort sett å sette opp ett band til etterpå som man bare MÅ ha med seg, selv om både rygg og føtter roper at nok er nok. I år var dette bandet Backyard Babies (9/10),og det var ikke snakk om at jeg gikk og la meg uten å ha fått med meg Nässjös store helter! Og kanskje var dette også den første gangen som det aller siste bandet har spilt så bra at jeg ikke stod og la mer merke til hvor mye det verket i store deler av kroppen enn musikken. Nicke Borg, Dregen & co. bød nemlig på det aller beste de har på menyen sin, og i tillegg fikk vi en helt ny uutgitt låt. Hovedvekten av låter kom fra gjennombruddsalbumet Total 13, og det var en nær perfekt setliste. Det er tydelig at Nicke og Dregen ikke kniver like mye om rampelyset lenger, og de virker å trives mye bedre på scenen sammen nå enn hva var tilfellet før de tok en fire års pause på begynnelsen av inneværende tiår. Johan Blomqvist og Peder Carlsson sørger stadig for en av skandirockens stødigste rytmeseksjoner, mens gitarsoundet til Dregen fortsatt er helt unikt, og i front spytter Nicke ut tekstene med sin velkjente småsleske engelskuttale.

Det svingte rett og slett fordømt bra av bandet denne natten, og i det den siste feedbacken la seg etter at Look At You hadde avsluttet settet, stod jeg faktisk der og ville ha mer. Så slo plutselig virkeligheten inn, og man la ut på årets siste unødvendig lange gåtur hjem. Men, vi kommer tilbake til neste år! For mer vidunderlig rock på det som fortsatt er en av de beste festivalene som finnes! Så får man bare håpe at noen av de nevnte problemene utbedres til den gang.

Vi ses i 2019, Norje!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12981]

 

Liveanmeldelser

Trondheim Rocks 2018

Trondheim Rocks 2018
Dahls Arena, Trondheim
02-03.06.2018

 

En nyoppstartet rockefestival er alltid spennende, men med råsolid booking var utgangspunktet meget godt. For når selveste Iron Maiden er headliner blir alt annet bonus, selv om både Sabaton og Volbeat er storheter i seg selv og garantert var hovedband for mange. Lokasjonen for helga var Ringnes E. C. Dahls arena, i det tidligere bryggeriet, og inne på området var det rigget til to scener – enkelt og greit kalt scene 1 og 2. Kapasiteten var på 19 000 hver dag, og alle 38 000 billettene var utsolgt et par dager før helga. 2000 kr for to dager er som forventet, men la du på en tusenlapp ekstra fikk du premiumpass med tilgang til egne områder med både god utsikt og mindre kø foran drikkebodene. På slutten av artikkelen kan dere lese om festivalen ble vellykket eller ikke, så la oss gå over til det viktigste; konsertene!

Dag 1

Etter litt rot for å få tydelig beskjed om hvor å hente pressepass, kom MHNs anmelder endelig på plass på slutten av settet til bluesrockerne i Woodland, bandet som tok over for Skindred som dessverre måtte melde pass. Helt grei gjennomføring. Hellbillies var første band ut på hovedscenen, og det var tydelig at mange koste seg under en godt gjennomført konsert. Morsomt å se så mange metallhuer synge med på Den Finaste Eg Veit.

Første harde band var bergenske Blood Command (6/10). Bandet spiller en form for punk/rock/hardcore, med flere melodiøse innslag som drar tankene over til både powerpop og streit rock. Selv om dette ikke er favorittmusikken til undertegnede er det lett å få med seg at låtmaterialet er sterkt. Bandet frontes av festivalens eneste kvinnelige utøver, Karina Ljone, som gjorde en formidabel innsats. Dessverre ble det alt for mye tekniske utfordringer til at dette ble en god opplevelse. Lyden var forferdelig, og når mikrofonen datt ut flere ganger ble det hele ganske frustrerende. Men bandet skal ha for å gi jernet, og det så også ut til at de frammøtte koste seg.

Neste ut på hovedscenen var Skambankt (7/10) fra Jæren. Gutta som har holdt det gående i over 20 år, frontet av tidligere Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing, leverte et rocke-sett som definitivt falt i smak til de oppmøtte. Nok en gang ikke en sjanger som denne anmelderen favoriserer, men det var en fin gjennomføring med politisk ladet rock som visuelt sett var meget stilrent. Bandet stilte pyntet i svarte skjorter og spilte både tight og korrekt, noe som gjorde at det skaptes en følelse av at det manglet litt av det rufsete som rocken ofte trenger for å ta helt av. Mellom låtene var det hyggelig småprat med publikum, og til og med når tekniske problem meldte ankomst, tok bandet det hele med knusende ro. Det oste av selvsikkerhet og det var proft gjennomført. Lyden varierte også her, men det så ikke ut til å dempe begeistringen blant publikum.

Overgangen fra Skambankt til Inglorious (7/10), var visuelt sett ekstremt stor. Fra stilige herrer i sorte skjorter, gikk vi rett inn i 80-tallet (joa, litt 70-tall var det også) med spreke farger og flagrende gevanter. Med en uhøytidelig storband-intro entert bandet lekent scenen, og frontmann Nathan James stjal showet de 45 minuttene det hele varte. Gutta som hevder å være fremtiden til britisk rock, kjørte på med en god dose selvironi og den lekne attituden som lå over det hele drog lett fram smilet til publikum. Låtene holdt seg godt plantet innen sjangeren, og liker du britisk hardrock fra 70/80-tallet så liker du Inglorious. Ufarlige saker, med god underholdningsverdi, men også her led det hele av rufsete lyd. For egen del ble det litt langtekkelig, og kanskje flere oppfattet det slik for køene foran mat- og drikketeltene ble lengre og lengre under opptredenen.

Endelig skulle det være klart for Refused (8/10). Etter oppløsningen i 1998 var det ingen som kunne se for seg at bandet noen gang kom til å stå på en scene igjen. Heldigvis tok vi alle feil! Dennis Lyxzen og resten av gutta leverte en knakende god konsert, og selv om det ikke direkte tok av, var det masse energi til stede. Der mange band smykker seg med politiske radikal meninger uten kanskje helt å vite hva de snakker om, har Refused alltid framstått som ekte radikale revolusjonære. Det fikk vi høre gjennom både tekster og Dennis sine taler/kommentarer mellom låtene. Og når han drog opp feminismen og kjeftet på oss mannfolk for at det av 70 bandmedlemmer som står på festivalen i helga er kun 1 kvinne, så har han så såre rett. Han angrep patriarkatet, kapitalismen og samfunnsstrukturene, akkompagnert av kaotisk hardcore som krever ekstremt mye. Men midt i all kaoset var det meget habile utøvere som geleidet oss gjennom låtene med stødig håndverk. Lyden var også her utfordrende, spesielt slet basstrommen som uheldigvis forstyrret flyten i låtene. Men når de gav oss en liten snutt av Reign In Blood, samt øste ut New Noise og Liberation Frequency, så kom de likevel godt ut av det! Ekte og upretensiøst!

Neste band ut var nok et herlig punk/rock band som retter fokuset mot “det pengegriske og patriarkalske gjenferdet som fører oss stadig nærmere kollektivt selvmord”, som de selv sier. Vi snakker selvsagt om Honningbarna (8/10). Gjengen fra Kristiansand så ut som de fortsatt går på videregående, men fy feite hvor de peiset på. Det var svett, energisk, frenetisk og full pinne 24/7. Med hvitskjorter, sorte bukser (type: litt for korte) og skaut rundt halsen, var det også her stilrent og “pyntelig”. Men musikken som dundret avgårde skapte en perfekt kontrast til det fine. Bandet skapte  enorm stemning og engasjement blant publikum foran Scene 2. Både vokalisten og publikum bidro i crowdsurfing, og sannelig fikk en heldig publikummer komme på scenen og bidra i galskapen. Låtene holdt høyt nivå, og når Fri Palestina ble initiert med cello tok det virkelig av. Det er sjelden kost å se noen punke en cello. Flott! Lyden, spør du? Ikke optimal her heller, men det klarte vi heldigvis å glemme.

Kveldens headliner var Volbeat (7/10). Danskene har fått æren av å være et av de berømmelige elsk/hat-bandene der ute. Mange metalpurister fnyser bare de hører navnet, og retter skytset mot flaue melodilinjer, rip-off riff, pengemaskin, og pop-metal. For andre av oss er Volbeat synonymt med stemning, uhøytidelighet, og flotte melodier toppet med en Elvis-svingende vokal. Men var det bra i kveld? Både ja og nei. For å ta det negative først. Lyden var nok en gang katastrofe. Gitarene var av og på, lyden gikk opp og ned, og skiftet fra venstre til høyre og tidvis var det bare grøt. Men ser du bort fra det, fikk publikum mange godlåter å glede seg over, selv om det manglet en del klassikere fra tidligere album. Michael Poulsen gjorde sitt for å skape stemning og engasjement, men egentlig mistenkes det at publikum hadde kommet til å kose seg samme hva for hitlåtene kom som perler på en snor. Joviale Michael smisket selvsagt med Trondheim, både når det gjaldt hvor hyggelig det var å være her, samt kommentarene han hadde til de trønderske damene som han tydeligvis likte (noe som gjorde ordene til Lyxzen om mannssjåvinisme enda mer aktuell…). Men utover Michaels engasjement, var det et ganske rolig band som stod på scenen. Tanken som snek inn i denne anmelderens hode var at dette kun ble sett på som nok en konsert fra bandets sin side. Jeg hadde forventet litt mer energi og underholdning, men låtene satt godt og det så ut som at folk var godt fornøyd, så kanskje er det bra nok? Høy poengsum kommer av fete låter, ikke beste opptreden.

Galleri dag 1:

[espro-slider id=11462]

 

Dag 2

Engelskmennene i The Raven Age (5/10) entret scenen noen minutter over planlagt tid og gjorde sitt ypperste for å gi oss en god dose melodiøs metal av den hardere sorten. Festivalens hittil reneste metalband, og for noen var det kanskje kult å tenke på at gitarist George Harris er sønnen til Steve Harris (bassisten i Iron Maiden). Med en start som led av høy skarptromme og en vokal som var av og på, kom ting mer på plass og bandet fikk vist hva de hadde å by på. Framførelsen manglet energi, selv om bassisten gjorde sitt beste og framstod som det største blikkfanget med sin lave knestående. Gutta har en del fete riff, men renvokalen er forholdsvis kjedelig og låtene mangler særpreg. Derfor framstod det hele som ganske anonymt og langtekkelig.

Svenskene i Lillasyster (8/10) gav oss det mest tullete innslaget på hele festivalen, men de leverte! Det var mye bass og trommer, og tidvis var gitarene litt lave, men bandet skapte ufattelig god stemning, og med all appelleringen til publikum ble det hele meget hyggelig. Spesielt moro var det når de dro på med deres egen versjon av Umbrella, og gitaristen og vokalisten havnet i en duett med hode mot hode på gulvet. Stemningen var lett og smilene satt løst, selv om et par sporadiske buinger oppstod når de fleipet om Iron Maiden. Lillasyster er utvilsomt et rockeband, men det er fort å tenke litt nu-metal på flere av låtene, spesielt på partiene som består av hip-hop blandet med rock/metal, men det skal man vel være forsiktig å si. Skal innrømme at hadde ikke gutta vært så uhøytidelige så hadde alle de rosende ordene til Trondheim og Norge blitt kleint, men de nailet det.

Da var det nok en gang klart for Stavangers helter, Kvelertak (7/10), bandet som har turnert med Metallica og spilt konserter over hele Norge og det store utland. Det hele startet med en rolig og stemningsfull intro før gitarene meldte sitt inntog og malte lange sekvenser inntil vokalist Erlend Hjelmvik ankom scenen med en ugle på hodet og sparket det hele i gang. Bandet er kjent som et hablit liveband, noe de fikk vist i dag også. Erlend fikk i gang flere circle pits og publikum viste definitivt at de satte pris på besøket. Det er tight og velspilt men blir litt anmasende i lengden. Den største utfordringen nok en gang, var lyden. Den ødela for en god opplevelse, og det gikk skikkelig ut over helhetsinntrykket. Når gitarene ikke får fram melodiene, og detaljene forsvinner i en grøt av bass, er det vanskelig å la seg rive med.

Trondhjemmerne i Spidergawd (7/10) har undertegnede ingen kjennskap til fra før, men rocken de leverer har stort nedslagsfelt. Med inspirasjon fra de store på 70/80-tallet, men med sin egen vri, klarer de å fenge forholdsvis mange. Når de i tillegg har med seg barytonsaksofon blir det ihvertfall noe som skiller seg ut. For egen del er dette langt unna det som fyller ørene til daglig, men framføringen var det lite å si på. Selvsikkerhet og publikumsappell var stikkordene, og mange var garantert fornøyde med konserten. Så her er poengsummen ene og alene vurdert opp mot framførelsen.

Plutselig stod det en tanks på scenen, og dermed var det lett å forstå at de svenske heltene i Sabaton (6/10) var klare til innsats. Undertegnede har fått med seg Sabaton noen ganger tidligere, derfor var det spennende hvor mye de skulle pøse på med show under Trondheim Rocks. Dessverre var det ingen overraskelser i ermet når det gjaldt staffasje og effekter, bortsett fra tanksen som bare stod der. Vokalist Joachim kom med stort sett de samme vitsene som alltid, og mannen er selvfølgelig morsom og underholdende, men det ble for spinkelt. Et nedstrippet Sabaton på stor scene er ikke det beste synet akkurat. Heldigvis spilte de slagere, så låtmessig var det lite å utsette. Men det forventes mer av Sabaton enn dette. Kjip lyd var det også. For å legge godviljen til, så er det ikke utenksomt at scenen allerede var justert inn mot Iron Maiden og derfor måtte det spares på kruttet. At publikum koste seg er ikke å stikke under en stol, men det har nok mer å gjøre med at menigheten er stor.

For en del av oss var det store forventninger knyttet til neste akt, Killswitch Engage (8/10). For første gang skulle undertegnede få oppleve amerikanerne live med originalvokalist Jesse Leach. Strength Of The Mind åpnet kalaset, og selv om det er en av bandets dårligste låter, så initierte dette en fantastisk konsert. De som var spent på om vokalen til Jesse holdt, kunne puste lettet ut. Selv om det var på nippet at han ble med pga stemmebåndsoperasjon i forkant, leverte han knallsterkt. Både skrikevokalen og renvokalen var fyldig og kraftig settet gjennom, og mellom låtene underholdt både han og mastermind Adam Dutkiewicz med slibrige og pubertale kommentarer med akkurat nok glimt i øyet til at det ikke bare ble flaut og toskete. Med et knippe intense låter, der de fleste var av hit-kaliber, spilte de i kveld for en menighet som gav tilsvar. Stemningen var kjempegod foran scenen, og når My Last Serenade runget utover Dahls åpne arena, var det nesten slik at det ble vått i øyekroken. Groove og melodi forent i en nydelig blanding av det brutale og det skjønne. Vi glemte etter hvert at lyden var i mot oss!

Så, våre gode venner, da var det plutselig klart for et av verdens største metalband. Vi snakker selvfølgelig om headliner IRON MAIDEN (11/10). Trondheim stod som nummer fem i rekken av konserter på Legacy Of The Beast-turneen, og dette var også den eneste norgeskonserten for bandet. Og tro meg; dette funka! Som Bruce selv uttalte så handler konseptet til turneen om en reise opp gjennom historien, hvor fokuset rettet seg mot krig, religion og den mørke siden. Derfor startet det hele med en tale av Churchill under 2.verdenskrig, samt sort/hvit film fra nevnte krig, før et ekstatisk publikum mottok med høye brøl kongelåta Aces High. At rammene allerede fra første stund var satt, understrekes av en diger Spitfire-etterlikning som svaiet over bandet. Bakgrunnsteppet skiftet hyppig, og vi fikk temabilder fra hele epoken til ensemblet, noe som sammen med kulissene gav et mektig inntrykk. Vi fikk visuelle opplevelser i et sceneoppsett som gikk fra slagmark, til katedral og over til underverdenen, hele tiden komplettert med låter som omhandlet tematikken. I tillegg skiftet Bruce kostymer i takt med profilen. Under The Clansman dukket han opp med sverd, og under The Trooper kom selveste Eddie på scenen og kjempet mot Bruce. En diger figur av Ikaros ble senket ned under Flight Of Icarus, og under siste del av konserten kom sannelig demonhodet opp fra avgrunnen. Pyro var det mye av, og jeg må innrømme at flammepistolene til Bruce faktisk var moro! Ser du bort fra at lyden fortsatt ikke var optimal, var den ihvertfall mye bedre enn det de andre bandene hadde lidd under. Det var mye humor til stede, og hadde det ikke vært for at de heter Iron Maiden, kunne man nok syntes at det hadde vært i overkant mye, men dette er en del av pakka og noe vi elsker! Både Janick Gers, Adrian Smith og Dave Murray gnistret, og leverte gitarføringer og soloer som de alltid har gjort, og Steve Harris utsatte oss for sin småfrekke mitraljøseriffing på bassen. Og bare for å si det; Nicko McBrain gruser de fleste trommiser, uansett alder! Setlista var råsterk, og til og med For The Greater Good of God førte seg inn i rekken av hitlåter som bare Maiden kan gjøre. Savner selvfølgelig ekstremt mange låter, men når vi får Hallowed Be Thy Name, Number Of The Beast, Run To The Hills, Fear og The Dark, +++, så er det umulig å være misfornøyd. For en kveld, og du bedre hvor publikum koste seg. Allsang og ville rop og klapping runget ut over Trondheim denne spesielle søndagskvelden. Du verden for en opplevelse! Det var stort, det var sterkt, det var genialt, det var Iron Maiden…!

 

Det kan definitivt konstateres at Trondheim Rocks leverte varene. Noen utfordringer var det selvsagt. Arrangørene ble tatt på senga av det massive trykket rundt ølkranene, for med over 20 grader og sol på lørdagen var trønderne ekstra øltørste. 45 minutter i kø for drikke er for dårlig, men nå skal det nevnes at det ble solgt 30 000 liter øl den dagen, og det har aldri blitt solgt så mye øl på en dag i Trondheim. Det var ikke plassert ut vannhull, og 45 kr for et glass vann er for drøyt. Når det reklameres på storskjermer at man må huske å drikke vann så er ikke dette holdbart. Man kan vel driste seg å si at det er uforsvarlig å ikke tilby gratis vann når det er 19 000 mennesker samlet til rockekonserter i stekende sol og varme. Men køene bedret seg, og alle fikk det de skulle. Det var et meget godt mattilbud med stor bredde og variasjon i det som ble servert. Man kunne til og med bestille bord på restaurant i forkant for en litt roligere og mer kulinarisk opplevelse. Den største utfordringen var lyden – den var generelt dårlig, spesielt et stykke bak. Dette hadde nok vinden en stor “ære” for, siden den tok med seg lyden fram og tilbake, i tillegg til massive betongbygg som reflekterte lyden og førte til at det føltes som om lyden gikk i ring. Når det i tillegg var en del tekniske problemer, spesielt med mikofonene, ble en del av konsertene skadelidende. Ser du bort fra dette var det en ufattelig god opplevelse, med god stemning, flotte scener og en logistikk som funket som fjell. Tidsskjema ble fulgt nesten 100%, og det var lite venting. I følge vakter og politi var det ikke en eneste voldshendelse, kun et par ordensforstyrrelser. Tar du med at festivalen var utsolgt, så kan det definitivt sies at Trondheim Rocks ble en fantastisk opplevelse. Godt gjennomført, selv om det savnes flere rene metalband. Kanskje kan navnet endres til Trondheim metal-rocks, og dermed legitimere mer metal? Ikke vet jeg. I følge arrangørene er det allerede tanker om 2019 og 2020, så det ser ut som at dette har kommet for å bli! Takk til dere som satte dette i gang, og takk til alle som møtte opp!

Galleri dag 2:

[espro-slider id=11499]

Galleri Iron Maiden:

[espro-slider id=11521]

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

Iron Maiden Setlist Trondheim Rocks 2018 2018, Legacy of the Beast

 

Liveanmeldelser

Elder @ Parkteatret

Elder
Parkteatret, Oslo
26.04.2018

 

Det var en lydvegg manet frem av følelser og godt håndverk som møtte et nært fullsatt Parkteatret da amerikanske Elder var i byen.

Man merker nemlig raskt at det er mye hjerte og sjel som er lagt i låtsnekringen til Elder (8/10), og det samme legger de også i sine liveopptredener. Å skulle klare å gjenfortelle en konsert med dem, og samtidig gi leseren en fullverdig stemningsrapport er nær umulig, fordi det langt på vei er en “du måtte ha vært der selv”-opplevelse. For de som er kjent med Elder vet jo at det er mange lengre instrumentale partier, og uten en vokal å tolke eller synge med til, så gir det rom for andre måter å suge til seg energien og stemningen fra scenen. For noen var det en mulighet til å lukke øynene å forsvinne inn i landskapet de malte på det soniske lerretet sitt, mens for andre var det en mulighet til å headbange på seg dyre kiropraktorregninger.

Det hele begynte med Sanctuary fra fjorårets Reflections of a Floating World, og allerede fra første låt merket man løftet det har gitt bandet, som normalt opererer som en trio, å ha med seg en ekstra livegitarist. Inkluderingen av Michael Risberg ga nemlig Nick DiSalvo friere tøyler til improvisasjon, og harmoniene dem imellom har bokstavelig talt gitt bandet flere strenger å spille på. Man skal heller ikke undervurdere det som antagelig er en av de blideste bassistene jeg har sett på en scene noensinne, nemlig Jack Donovan. Måten han styrte det enorme groovet som kom etter første brekket på Legend gjorde nemlig hele låta. Han levde seg også så mye inn i det han holdt på med at han klarte det kunststykket å se både konsentrert, kjempeglad, og himmelfallen ut på én gang!

På Blind benyttet også Risberg seg av keyboardet som stod sentralt plassert på scenen for første gang, og så vidt jeg klarte å legge merke til, også den eneste. Også denne inkluderingen sørget for noen nydelige soniske landskap, noe som også ble underbygget av de pulserende videoene som rullet og gikk på det digre lerretet bak bandet. Om publikum hadde drømt seg bort under forannevnte nummer så våknet de i alle fall til live under det neste. Compendium var nemlig den første låten for kvelden hvor publikum ga uttrykk for gjenkjennelse fra første tone ut. Så er da også åpningslåten fra 2015-albumet Lore, en av de beste låtene bandet har å by på. The Falling Veil avsluttet hovedsettet, og bandet trakk seg tilbake for en kjapp pust i bakken.

Med tanke på lengden på låtene deres, så var nok de fleste innforstått med at det kom til å bli med ett ekstranummer, og som så mange ganger før falt valget på Gemini fra Dead Roots Stirring. En låt som både inneholdt konsertens mest intense og raskeste parti, før den elegant gikk over til konsertens desidert seigeste parti. Elder har blitt sammenlignet med både våre egne superhelter i Motorpsycho, og andre amerikanske band som Pallbearer, YOB og til dels Baroness, men faktum er at du bør oppsøke dem selv, enten det er på skive eller live, og finne ut hvilken reise de tar med DEG på. Om du liker seig og småpsykedelisk, drømmende stoner-doom, så er i alle fall sjansen svært liten for at du blir skuffet.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

 

 

Elder Setlist Parkteatret, Oslo, Norway 2018

 

Revelan c?mo los esteroides anab?licos para aumentar masa muscular causan graves da?os en el h?gado | CIBEREHD turinabol comprar beta-ecdysterona – ?sustancia anab?lica definitiva??hsn blog?
Liveanmeldelser

Crest Of Darkness @ Good Omens

Crest Of Darkness + Åtsel og Violent X
Good Omens. Trondheim
28.04.2018

 

Metal Hammer Norways utsending rakk så vidt starten på kvelden, som skulle vise seg å bli aldri så hyggelig.

Etter å ha plassert meg godt i midten av et glissent Good Omens, kunne kveldens første band ut bivånes. Åtsel (7/10) har tatt turen ned fra fjellbygda Røros for å servere oss sin rufsete og kølsvarte dødsmetall. Låtmaterialet vi presenteres er utvilsomt sterkt, og spesielt funker det som fjell når de er på det tyngste og det nesten låter doom. Bandet har en del igjen når det gjelder det visuelle for å nå helt til topps sånn helhetsmessig. Joa, vokalisten framsto akkurat passe uflidd og “gruvete” med sminke, nettingtrøye og bukseseler, slik at følelsen av forfall var til stede.

Moro var det også at de hadde med seg et avkappet reinsdyrhode på scenen! Men ellers ble det litt vel stillestående, og mye kan nok komme av at fem medlemmer på en så liten scene som Good Omens, er krevende visuelt sett. De slet også en del med teknikken, spesielt druknet gitaren i høye trommer, og vokalen forsvant tidvis. Dessverre var det få som hadde møtt opp for å få med seg Åtsel, og det gjorde sitt til at det ikke tok helt av, selv om stemningen var god hos de oppmøtte. Gleder meg til å følge Åtsel, for med så gode låter har de definitivt mulighet til å gjøre seg bemerket.

Neste band ut var Violent X (8/10) fra Mo i Rana, og fy feite for et band! Dette var et totalt ukjent band for undertegnede, men det kommer til å endre seg, for her var det en gjeng som gjorde det meste riktig. Om man liker sjangeren er opp til hver enkelt, men nordlendingenes fengende blanding av moderne death og thrash låt knakende bra. Med et arsenal av fete riff og frekke soloer, var det liten tvil om at gitaren er bærebjelken. Og det må man vel egentlig bare vente seg, når gitaren smykker seg med å være av type Dime.

Med tre personer på scenen var det grei plass å boltre seg og bandet hadde god karisma og selv om det var tydelig at flere i salen var en del av menigheten, så skapte de definitivt stemning. Vokalist og bassist Mats Berntvik underholdt med tull og fanteri mellom låtene og var med å understreke selvtilliten til bandet. Også her var teknikken litt i bakleksa, og på grunn av at trommisen hadde problemer med å høre gitaren, måtte en av låtene ha tre forsøk før den satt. Men med så masse groove, tyngde og høy riff-faktor ble dette meget hyggelig, selv om det selvfølgelig kan diskuteres om hvor originalt alt er. Det lar vi ligge til en annen gang.

Etter en liten pause igjen, var det endelig klart for Crest Of Darkness (8/10). Bandet som frontes av Ingar Amlien har holdt det gående siden 1993, så vi snakker her om en ikke ubetydelig institusjon innen black metal (ispedd en god dose death metal). Siden dette har vært et band som på en uforklarlig måte har gått litt under radaren til denne anmelderen, så skal jeg ikke prøve meg på å namedroppe låtene som ble spilt. Men samme det, dette ble en meget hyggelig opplevelse.

Også her snakker vi om et trekløver, og idet Ingar selv entrer i sort kappe, masse lakk og lær og sin klassiske liksminke, er stemningen satt. Det første som slår en er den uhøytidelige attituden som Ingar har. Selv om han er en selverklært satanist og lirer ut av seg hyllester til Satan gjør han det hele tiden med et glimt i øyet og en god dose humor. Dette fører til at hele opplevelse blir utrolig hyggelig og positiv. Med morsomme kommentarer og teatralsk gestikulering som hovedingrediens på scenen, ser det ut som de frammøtte koser seg og samspillet mellom publikum og bandet er bra.

Det eneste som setter en demper er det famøse faktum at det kun er noen titalls publikummere. Hva som går av trondhjemmere som ikke ser seg bryet verdt å få med seg denne konserten er vanskelig å forstå. Flaut, men sånn er det dessverre. At Ingar likevel roser publikum og gir av seg selv bare understreker seriøsiteten og engasjementet hos mannen og bandet. Det leveres et supertight sett, og det er så gjennomført og godt spilt at det er ingenting å utsette. Lyden er bedre enn tidligere på kvelden, selv om det selvfølgelig kunne vært skarpere, men utvilsomt godkjent.

Noen låter blir litt for anonyme, men de fleste holder høyt nivå, og også her blir det ekstra hyggelig når de tunge death metal-riffene dundrer avgårde. Rebo (gitar) gjør en formidabel jobb, og måten han trakterer gitaren på er en fryd å se. Settet avsluttes med den fantastiske svevende Katharsis fra sisteskiva, og Ingar innleder med å si at dette er den mest personlig låta han har skrevet og at “jeg blir ikke sur om dere ikke banger altså, dere kan bare stå der og lukke øynene”. En nydelig avslutning på en meget bra kveld!

 

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Aina Hammern

 

Liveanmeldelser

Nebula @ Blå

Nebula
Blå, Oslo
23.04.2018

 

Ingen utenomjordisk opplevelse med de gjenoppvåknede stonerne, men på sitt sjarmerende keitete vis leverte de en solid forestilling.

Riktignok var det et par publikummere som til tider hentet frem noen spastiske bevegelser som kunne virke å være fra en annen verden, men ellers var det en meget “down to earth”-opplevelse Nebula (7,5/10) bød på. Faktisk kunne det til tider minne om en hjemme-hos-konsert, der enkelte i publikummet fant det for godt å pepre bandet med kommentarer og låtønsker i øst og vest.

Riktignok inviterte bandet litt til dette selv med sin løsslupne tone, og ved å spille flere av ønskelåtene, men det synes likevel noe snodig å skulle insistere på å nærmest holde en samtale med bandet konserten gjennom. Etter å ha gjort et kjapt overslag kom vel undertegnede frem til at det var rundt 65 fremmøtte, og bandet skal så absolutt ha kreditt for at de ikke lot et labert oppmøte legge noen demper på deres egen innsats, men dette var nok også noe av grunnen til at det ble som det ble.

De startet med Strange Human fra Atomic Ritual, en helt grei start, men allerede på andrelåten fikk vi et av kveldens høydepunkter. For til tross for at de ikke helt klarte å gjenskape de mykere “drømmepartiene” i Giant, så satt både riffet og soloen, og da er det fortsatt en utrolig fet låt. Så var det tid for de to nyeste låtene i settet, først i form av deres siste utgivelse, splitsingelen The Perfect Rapture, før vi ble beæret med en helt ny uutgitt låt, Fistful of Pills. Sistnevnte lovet godt for eventuelle nye utgivelser, og låt umiskjennelig som Nebula.

Etter denne leflingen med så ferskt materiale, skulle det meste handle om de første EP-ene resten av kvelden. Under Full Throttle, røk Eddie Glass så en streng, og det kom klart frem at gutta er ute på en lavbudsjettsturné, for dét betød at han kun hadde én gitar å spille på resten av konserten. Dette gjorde også at den originale settlisten ble rokert en del, og bygget bare opp under den løsslupne stemningen. For allerede neste låt ut var en ønskelåt som ikke opprinnelig stod på lista, nemlig Long Day. For øvrig et godt ønske, og en heftig versjon der Glass nok lot den gjenværende gitaren få gjennomgå litt ekstra for å få ut litt irritasjon over den røkne strengen.

Ytterligere noen låter ble flyttet litt frem og tilbake, mens også Anything From You ble fremført som en uoppført ønskelåt. Noen begrensninger lå det dog på ønskelåtene, da de rett og slett ikke hadde øvet på hele katalogen med den nye trommisen, Mike Amster, og følgelig ikke kunne spille hva som helst. Men, det de valgte å spille satt som ei kule, og låter som Sun Creature og More fikk de fleste til å trekke på smilebåndet og nikke anerkjennende. Men, kveldens kanskje største høydepunkt var Rocket fra samleren Dos E.P.’s, en av bandets beste låter på skive, og ditto live.

Etter en kjapp tur opp i andreetasjen for å fylle opp på drikkebeholdningen på scenen, kjørte faktisk bandet et knippe ekstranumre slik de skal gjøres, i alle fall to tredjedeler av dem. Hverken Sonic Titan eller Smokin’ Womanvar nemlig planlagt å skulle spilles, men sammen med Fall ofIcarus (som egentlig skulle vært første låt etter at strengen røk) dannet de en heftig avslutning på en noe annerledes konsert. Konklusjonen er at det er godt å ha Nebula tilbake, og så får man håpe at det byr på mer nytt materiale og flere besøk i fremtiden.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand

 

 

Nebula Setlist Blå, Oslo, Norway 2018

 

Liveanmeldelser

The Dead Daisies @ Parkteatret

The Dead Daisies + The New Roses
Parkteatret, Oslo
21.04.2018

 

Våren har ankommet hovedstaden, og med det så blomstrer og spirer det i alle bedd og alle grønne flekker. Og jammen var det ikke et par kvaster som det var verdt å ta en kikk på innendørs på Parkteatret her for noen dager siden også.

Første bukett ut var tyske The New Roses (7,5/10), skjønt hadde man ikke vist det på forhånd hadde man aldri gjettet at de var noe annet enn amerikanske. De både så amerikanske ut, pratet engelsk med relativt overbevisende amerikansk dialekt og spilte amerikansklåtende hard rock, med både innslag av blues, sørstatstoner og country. Bandet tok oppgaven som oppvarmingsband meget seriøst, og klarte den med bravur. Spesielt frontmann Timmy Rough gjorde en dedikert innsats med å mane frem mer liv og allsang, på låter som høyst sannsynlig få i salen hadde hørt før, enn mange av de mer rutinerte ringrevene får til. Musikken deres er ikke av det kompliserte slaget, og med låttitler som One More for the Road, Thirsty og Whiskey Nightmare, så skjønner man hvor landet ligger. Men, nå er det jo sånn at alt trenger ikke være så forbaska komplisert alltid, og låtene er bra de, og ikke minst så imponerte Rough vokalmessig. Det var en sjarmerende gjeng som åpnet ballet denne kvelden, og de stod meget godt til den neste buketten som skulle bivånes.

Fra roser hoppet vi nemlig elegant videre til tusenfryder, og der tyskerne kanskje manglet litt i erfaring, så bugner det over av nettopp det i superkollektivet til den australske businessmannen David Lowy. For om man kan kalle artister som har gjort unna sin tjeneste i flere forskjellige band for leiesoldater (ref. dokumentaren Hired Guns), så er The Dead Daisies (9/10) så absolutt et kompani du ville hatt med deg i krigen. For med våpendragere som John Corabi (The Scream, MötleyCrüe, Union, Ratt), Doug Aldrich (Bad Moon Rising, Dio, Whitesnake), Marco Mendoza (Thin Lizzy, Ted Nugent, Whitesnake) og siste tilskudd på stammen,Deen Castronovo (Steve Vai, Ozzy Osbourne, Journey), er i alle fall ferdighetene på plass, så da står det bare på ammunisjonen, da. For slike såkalte superband har jo en lei tendens til å ikke leve helt opp til hypen. Derfor er det forfriskende å høre et band som The Dead Daisies hvor de fleste, eminente som de er til tross, stort sett har vært nettopp leiesoldater i andre sine band, mens her kan de i enda større grad gjøre som de selv vil. Og ved siden av at det har kommet tre knakende gode album ut av dette etter at kjernen i bandet fikk satt seg, så ser man det også veldig tydelig gjennom spillegleden de viser på scenen.

Det siste av disse tre albumene, Burn It Down, kom for kort tid siden, og naturlig nok ble dette viet mye tid, spesielt i første tredjedel av konserten. Det hele startet nemlig med åpningsduoen fra nevnte utgivelse, Resurrected (som faktisk har en viss Velvet Revolver-vibe) og Rise Up, og til tross for at de bare hadde vært ute et par uker var publikum så absolutt med på notene fra første…vel…note. Så fulgte to låter fra 2016-utgivelsen Make Some Noise, nemlig tittelsporet og A Song and a Prayer. Førstnevnte en enkel og effektiv footstomper på godt norsk, som også fikk dratt i gang siste rest av salen. Den andre er kanskje den beste låta bandet har i sitt arsenal, og på generell basis ett av høydepunktene låtmessig fra året 2016! Turen gikk så tilbake til årets utgivelse, og litt instruert allsang med Dead and Gone, før vi besøkte det første albumet i denne nevnte trioen, Revolución, og da nærmere bestemt Mexico. En låt som kanskje var den første til å virkelig vise hva som faktisk bor i dette bandet da den ble utgitt, og den gjorde så absolutt jobben live også.

En av tingene som gjør bandet så interessant live er også at alle medlemmene har scenepersonligheter som overgår veldig mange andres, med unntak av Lowy, mannen som faktisk startet det hele, og som nok spyttet inn en del av sine egne midler for å få det til å gå rundt i starten. Men, han ser allikevel ut til å storkose seg, og virker egentlig fornøyd med å holde seg litt i bakgrunnen. Derfra kunne han se Mendoza flørte med det som kunne krype og gå ute i salen, mens Aldrich kjørte en kort gitarsolospot og ellers viste en helt særegen utstråling. Så hadde man Corabi som lagfører, med en stemme som holder like god stand nå som da han ble praiet av Nikki Sixx til å erstatte Vince Neil for et kvart århundre siden. Og som med en perfekt blanding av sarkasme og vittigheter også holdt showet gående mellom låtene.

Bakerst i troppen satt altså det ferskeste medlemmet, Castronovo, som selvsagt også fikk sin tilmålte solotid, og selv om det var en ålreit solo så må det sies at det var et par knepp under hva forgjengeren hans, Brian Tichy, leverte. Men at han er en dyktig trommis kan ingen bestride, og heldigvis slapp han ikke til på vokal, som var noe undertegnede hadde fryktet på forhånd. Mannen er nemlig en meget dyktig vokalist også, men stemmen og stilen hans hadde bare ikke passet inn i denne settingen. Det er også en annen ting bandet skal ha skryt for, at de ikke har falt for fristelsen til å gå den lettvinte veien med å spille låter fra sine tidligere arbeidsgivere. Riktignok ble det et par covere utover kvelden, som de også er kjente for å gjøre, men disse hyller i stedet deres felles inspirasjonskilder. I tillegg har de mer enn nok gode egne låter til at de klarer å stå støtt uten krykker fra fortiden.

Første coverlåt var Rolling Stones sin Bitch, som også er å finne på det nyeste albumet, mens hele bandet presenterte seg med en snutt av hver sin kjente og kjære allsangtriggende klassiker, noe som funket helt glimrende på nesten alle sammen. Folket sang med på refrengene til både Rock and Roll All Nite, Highway to Hell og The Boys Are Back in Town, samt gitarintroen til Heaven & Hell, men å synge med til Smoke on the Water-riffet ga ikke helt den samme effekten kan man si. Etter to høydepunkter til fra Make Some Noise; Mainline og Long Way to Go ble hovedsettet avsluttet med deres strålende versjon av The Sensational Alex Harvey Band sin Midnight Moses. Troppene ble så samlet til en kjapp kunstpause før de var tilbake på scenen og avsluttet med Judgement Day fra Burn It Down, og en forrykende versjon av Deep Purples Highway Star. Riktignok har ikke The Dead Daisies noen keyboardist lenger, men hva gjør vel det når man har Doug Aldrich? En nær perfekt konsert, og en fullsatt sal med et meget bra publikum virket i alle fall å være unisone i at de vil ha bandet tilbake, noe en bare kan slutte seg til. Og til tross for navnet virket disse tusenfrydene å fortsatt være meget vitale, og med den rette eksponeringen så ville det nok ikke overrasket meg om bandet spiller på et større sted under neste besøk.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11203]

 

The Dead Daisies Setlist Parkteateret Scene, Oslo, Norway, Burn It Down World Tour 2018

 

Liveanmeldelser

The Dogs @ Rockefeller

The Dogs + Imperial State Electric
Rockefeller, Oslo
24.03.2018

 

Kristopher Schau og hans kumpaner befestet sin posisjon som et av de mest underholdende bandene Norge har å by på for tiden, men rent musikalsk ble de gruset av sine svenske gjester denne kvelden.

Med på laget som æresgjester var nemlig Imperial State Electric (8,5/10), og Nicke Andersson og kompani er i en annen liga hva låtskriving gjelder. Naturlig nok fikk de litt kortere tid på seg enn hva de ville hatt for en egen konsert, men den tiden de var tilmålt var mer enn nok til å bevise hvilket ypperlig band de er, og at de egentlig ikke står tilbake for Anderssons mer kjente The Hellacopters. De startet med It Ain’t What You Think (It’s What You Do), og allerede fra første låt fikk vi levert duellerende gitarsoloer og en ektefølt spilleglede. Gitarist Tobias Egge fikk æren av å fortsette showet med Empire of Fire før et av kveldens høydepunkter kom i form av Deja Vu fra det selvtitulerte debutalbumet.

Nevnte Egge slet litt med gitaren/ampen/kabelen mot slutten av Holiday From My Vacation, og det var tydelig på reaksjonen til dette fra resten av bandet, at det var en avslappet gjeng på scenen som bare ville kose seg. Og etter en kort stund med dårlig humor, og frenetisk fiksing fra Egges side, var bandet klare til å fortsette med Anywhere Loud, som også er tittelen på bandets ferske livealbum. På dette albumet er Faustian Bargainsen av flere godbiter, og som på livealbumet klarte de også denne gangen å lure inn en liten bit av Sabbaths Fairies Wear Boots i den avsluttende gitarsoloen. Tilsvarende dette klarte de også å slenge med et vers og et refreng av GroundhogsC herry Red i Redemption’s Gone et par låter senere. Et annet høydpunkt i settet deres.

Andersson har det siste drøye året også jobbet med bandet Lucifer, og deres frontkvinne Johanna Sadonis og han har sågar blitt et par. Såpass at hun var med bandet for å selge merch, men også for å være med på en duett med sin kjære. Valget hadde da falt på ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, og selv om det umiddelbart føltes litt småkleint så leverte de en forrykende versjon, og stemmene deres stod meget godt til hverandre. Dolph de Borst tok seg som vanlig av vokalen på Reptile Brain, hvor Egge kjapt og elegant skiftet til venstresiden av scenen for å ta seg av bassen i Dolph sitt frontfigurfravær. Helt til slutt fikk vi så en turboinjisert versjon av Throwing Stones, hvor bandet pøste på med det de hadde igjen av energi. Og la det bare være sagt: Man kan aldri få nok av gitarister som går samtidig ned på kne og synkront hever gitarhalsen mens de lener seg bakover, samme hvor innøvd det måtte være! Aldri!

Etter en kort pause var det så tid for kveldens hovedattraksjon, The Dogs (7/10). Og bare for å ha sagt det med en gang; undertegnede er nok ikke den som er mest bevandret i bandets eskapader. Jeg har bare hørt gjennom hele diskografien et par ganger, i tillegg til å ha hørt et par låter her og der, men det har liksom ikke vært noe der som har oppmuntret til særlig gjentagelse. Det har meg derimot blitt fortalt at det er live bandet har sin forse, og jeg følte ikke at en oppvarmingsjobb for Bruce Springsteen sett fra tre mil unna scenen var grunnlag nok til å gjøre opp en mening deromog stilte derfor opp med et åpent sinn. Og det hele startet med et brak! Sceneteppet gikk ned, pyroen stod i lufta og Kristopher Schau kom flyvende ut fra scenekanten utover publikum før han hadde sunget så mye som en tone! Heldigvis var publikum med på notene og han unngikk å ta en Mira Craig. Tilbake på scenen rakk han å fullføre låten, We Were Made Out of Loss, og forkynne hvor deilig det var å være hjemme i Oslo før det på nytt bar ut blant publikum igjen også under låt nummer to.

Og det er denne kjemien med publikum som var det aller mest fascinerende denne kvelden. Schau har alltid vært kjent for å ha bra scenetekke, men jeg har aldri sett han på dette nivået før. Under We Won’t Come Back instruerte han publikum i hvordan allsangen krevde litt ekstra oppmerksomhet av publikum for å holde takten, før han under neste låt nok en gang var ute blant publikum. Denne gangen for å låne et kamera og knipse noen bilder.

Det som nok har vært mitt store ankepunkt mot Schau er stemmebruken hans, og at han bruker bjeffestemmen sin litt i overkant mye, og derfor var det befriende når han på Why Is the Flesh So Strong endelig roet ned litt og brukte sin vanlige stemme. Han kommer nok aldri til å bli noen stor vokalist rent teknisk, men den rene sangstemmen hans er faktisk ganske ålreit å høre på. Til forannevnte låt ble det også senket ned en lampe fra taket som ble svaiet frem og tilbake av frontmannen noe som skapte en kul effekt. Are You With Him Now var for undertegnede et av kveldens høydepunkter, og publikum virket også å like det de hørte, noe allsangen vitnet om.

Bandet hadde også invitert flere gjesteartister til festen, og de første som ble invitert opp på scenen var en strykekvartett som bistod bandet under Her Last Song. Fordelt på to opphøyde podier på hver sin side av scenen var det de som stjal det meste av rampelyset sangen gjennom, før de forsvant like elegant som de hadde dukket opp. Allerede på neste låt var det klart for neste gjest, og denne gangen var det ingen ringere enn Jorun Stiansen som dukket opp. Den tidligere Idol-vinneren har også gjestet bandet i studio på deres siste album, og det var denne låten, Prelude to Murder, som naturlig nok stod på programmet. Stiansen virket meget komfortabel med en sjanger som ikke umiddelbart knyttes med henne, og selv om hun og Schau nesten kunne minne om Stælken Gundersen og Knerten Olsen, så hadde de en god kjemi seg imellom.

Schau var for øvrig ikke alene om å stagedive denne kvelden, for med bassen på slep så også Roar Nilsen sitt snitt til å bedrive ekstremsport under Don’t Let Me Down. Og med et bandmedlem blant publikum fant Schau ut at det var på sin plass å dra en publikummer opp på scenen for å hjelpe til med låten, og til alt overmål klarte han å finne en kar som var høyere(!) enn seg selv. Mannen er jo også kjent som en (til tider) folkekjær komiker, og introduksjonen til The Children He Loves the Least var en standup-komiker verdig.

Helt til slutt gjentok han også hvor glade hele bandet er i hovedstaden, og at de allerede var i ferd med å planlegge neste års tilsvarende kalas. (En konsert som i det du leser dette allerede har blitt lagt ut for salg). Dermed var det jo bare passende, om ikke selvskrevet, at Oslo ble aller siste låt ut. Og bandet avsluttet som de startet, nemlig med et smell! Denne gangen var det backdroppen som gikk ned, og på et opplyst stilas fikk man øye på Torgny Amdam, mens både pyro og konfetti gikk i luften i en herlig (om enn en smule brannfarlig) harmoni! Og etter at både Schau og publikum hadde brukt opp siste rest av stemmene sine, og mens glitteret ennå dalte ned fra luften, så kunne man bare konstantere at rent showmessig skal det godt gjøres å overgå The Dogs her til lands. Låtmessig har de fortsatt mye å gå på i min bok, men at det er et band som det er verdt å oppleve live er det ingen tvil om!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Marius Mada Dale

 

Liveanmeldelser

Trivium @ Rockefeller

Trivium
Rockefeller, Oslo
16.03.2018

 

Orlandobandet leverte en bunnsolid forestilling, men det var publikum som overbeviste mest på Rockefeller denne kvelden.

Det hender med ujevne mellomrom at man får et hint allerede før konserten starter at det kommer til å bli en trivelig kveld, og det var så absolutt tilfellet her. I det lyset ble skrudd ned på Rockefeller ble nemlig lydnivået skrudd opp, ikke bare på Run to the Hills (som var siste låt på anlegget før bandet kom på scenen), men også på publikum. Det virket som om hele lokalet sang med til hvert eneste ord, og det får en jo også til å tenke at man egentlig ikke “trenger” noe oppvarmingsband på metalkonserter… Sett på en Maiden-skive og du er i mål!

Hovedbandet selv virket å få en ekstra boost av den gode velkomstenog gikk ut i et heseblesende tempo med The Sin and the Sentence, riktignok med litt bøttelyd i trommene og lav vokal, men dette ble raskt skrudd til. Blant mange metalfans, spesielt den noe eldre delen, er Trivium (8/10) et band det av en eller annen grunn er populært å mislike, og selv om jeg personlig ikke er noen blodfan vil jeg si at mye av hatet er ganske ufortjent. Men, heldigvis var ingen av disse menneskene å se på Rockefeller denne kvelden, og bandet ble overøst med kjærlighet fra fansen og ga gledelig tilbake. Throes of Perditionvar andre låt ut, og publikum gikk amok med aller første note, noe som gjentok seg for nærmest hver eneste låt.

Settlisten var naturlig nok sentrert rundt den nyeste utgivelsen The Sin and the Sentence fra i fjor høst, og selv om over en tredel av konserten var herfra, la ikke dette noen demper på stemningen slik det ofte kan gjøre. Når det er sagt, så mener jeg personlig at de godt kunne ha tatt med et par eldre låter til, men så er nå også mitt favorittalbum med dem deres i snitt kanskje minst likte, The Crusade. Siden det albumet har for øvrig vokalist Matt Heafy gått mer og mer over til å bruke clean vokal, og det meste av growlingen er nå redusert til gitarist Corey Beaulieu sine partier. Men til tross for en noe snillere vokal er ikke lydbildet til bandet blitt noe særlig mykere, og Untilthe World Goes Cold blir nok det nærmeste man vil komme en ballade fra gjengen, og med hele Rockefeller på backing vokal ble det allikevel alt annet enn stille og rolig.

Nevnte Heafy gjentok flere ganger, som de fleste band har for vane å gjøre, at kveldens publikum var det beste de hadde opplevd på turneen, og selv om det er vanskelig å si hvor oppriktig artister er når de sier dette, nettopp fordi det har blitt en rutine, så har jeg i alle fall vondt for å se at det kan ha vært noen som har vært så voldsomt mye bedre. Jeg har jo selv klaget litt på publikum ved tidligere anledninger, og synes derfor det er på sin plass å gi dem kreditt når det er fortjent, for det er jo slik at ofte er symbiosen mellom band og publikum, og sistnevntes deltagelse, like viktig for helhetsinntrykket som det rent musikalske som blir levert på scenen. Nå leverte jo Trivium så absolutt på det området også, så da får man heller tilgi Heafy for at han blandet Dark Funeral inn blant alle de norske bandene han hadde vokst opp med og ville hylle før de satte i gang med Becoming the Dragon, den eneste låten for kvelden fra “mitt” album.

Bandet avsluttet hovedsettet med to låter fra fjorårets utgivelse, The Heart from Your Hate og Beyond Oblivion, og etter en kort pause fikk vi også tre “programmerte” ekstralåter i Shatteringthe Skies Aboveog tittellåten fra albumet In Waves, med den smått pretensiøst titulerte Pull Harder ontheStringsof Your Martyr fra Ascendancyi mellom disse. Før In Waves forsøkte Heafy å kopiere et triks perfeksjonert av Corey Taylor og Slipknot, med å få alle sammen til å sette seg ned på huk og hoppe opp til et gitt punkt i låta, men det må vel kunne sies at det ikke var like effektivt som under Iowa-gjengens Spit It Out. Men, alt i alt var det altså en høyst godkjent kveld; bandet formelig sprudlet av energi og låt særdeles tight. I tillegg må det også sies at Heafy kler den cleane vokalen, og at den og Beaulieus growlestemme utfyller hverandre nær perfekt. Og helt til slutt må jeg rose de fremmøtte nok en gang, jeg kan ikke huske sist jeg var vitne til et så hengivent og bra publikum.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=11095]

 

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2018

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
29.03.2018-01.04.2018

 

 

Torsdag

Så var man endelig i gang igjen. Det er klart for Inferno 2018, og den årlige Inferno-influensaen har allerede meldt sin ankomst. Første band ut dette året er legendariske Odium (8/10), som har tjueårsjubileum på sin hittil eneste plate,The Sad Realm of the Stars, og det er tydelig at det er flere som har gledet seg til denne opptredenen, da hele salen er helt full i det teppet trekkes til side. Gutta leverte så det virkelig holdt de, og man skulle ikke tro at det er tjue år siden sist de sto på en scene sammen. Det låter veldig tight og samspilt, og med to synthister i tillegg, så ble dette en veldig mektig opplevelse. Jeg snakket med flere etter konserten, som også var enige i at dette var som snytt ut ifra nittitallet, og det ble en veldig nostalgisk opplevelse. Så da er det bare å håpe at vi ikke må vente helt til førtiårsjubileet før neste konsert.

Svenske Shining (7/10) er dagens første høydare for min del. I det jeg ankommer konsertsalen har bandet allerede gått på, og vokalist Niklas Kvarforth er scenens naturlige midtpunkt. Han vitser om at de er litt rustne og ikke har spilt live siden november i fjor. Bandet sliter litt med timinga, og det er åpenbart at de kunne vært mer komfortable på scenen. Det er noe vanskelig å høre bassen på de første sangene, men dette går seg til. Lyden er ellers god resten av konserten. Det er en håndfull fans godt plassert bak barrikadene som våger å synge med, noe som også letter på stemningen i salen. Midtveis i settet spiller de en ny låt for første gang, og det låter overraskende bra. Høydepunktet er helt klart fremføringen av Låt Oss Ta Allt Från Varandra. Her får Kvarforth vist sin allsidighet og imponerer med et bredt stemmeregister. Svenskene gjør en okey innsats som step-in for Katatonia, og holder på lytterne i salen, til tross for settingen.

Så var det klart for UADA (8/10). Det amerikanske bandet starter med et pang og presenterer et høyt musikalsk nivå allerede fra første note. Så fort vokalisten starter med sitt, fylles John Dee med skitne toner som strømmer ut av høyttalerne. Alt gjennomføres av en kvartett som oser av spilleglede, og de viser ved flere anledninger hvor dynamisk svartmetall kan være. Musikalsk finner man både snev av Pillorian-melankoli og Batushka på sitt grimmeste. Gutta i UADA klarer å oppnå et massivt lydbilde fra scenen, og det veksles mellom roligere instrumentalpartier og fartsfylte riff. Det var sannelig en opplevelse som garantert etset seg inn i folks sinn.

 

Fredag

Ulsect (7/10) består av blant andre gitarist Joris Bonis og trommeslager Jasper Barendregt, begge fra Dodecahedron (som også gjestet årets Inferno). Det kommer derfor ikke som en overraskelse at elementer derfra skimter gjennom på Ulsects selvtitulerte debutalbum. Undertegnedes forventninger på dette tidspunktet er nøytrale, ettersom bandets materiale er nokså ferskt for meg. Til publikummets store glede byr den nederlandske gjengen på teknisk presisjon og dyktighet, vevd i tett dissonans og en dyster atmosfære. I de fleste låtene veksler Ulsects dynamikk mellom brutalt og tandert, på en måte som hadde gjort Ulcerate stolte (eh…Ulcerate, Ulsect…tilfeldig, mon tro?). Midtveis i settet begår de livemusikkens største dødssynd: De mister energien. En kombinasjon av småseigt låtmateriale og en tilsynelatende sliten gjeng resulterer i en sekvens på et par låter som føles unødvendig.

Et band jeg virkelig hadde sett frem til denne helgen er amerikanske Origin (8/10). Du verden som dette levde opp til forventningene. Her snakker vi brutal og teknisk death metal fra begynnelse til slutt, og dette må nok være noe av det mest brutale jeg har sett og hørt på en scene. De eneste pausene både bandet og publikum fikk, var når vokalisten måtte fortelle om hvor stort det var å spille på en norsk black metal-festival og at han fikk varme opp for selveste Emperor. Låtene sitter som de skal, og Origin leverer et forrykende show som verken jeg eller noen av de andre fremmøtte kommer til å glemme, i alle fall ikke de som havnet midt oppe i moshpiten på slutten.

Portugisiske Earth Electric (7/10) runder av kvelden på John Dee, for min del. Bandet går på scenen kort tid etter estimert konsertstart, og spenningen ved å opptre foran et nysgjerrig publikum er merkbar. En hvit turban er påpasselig dandert rundt hodet til frontfiguren, Carmen Simões, som også matcher den flagrende tunikaen i sølv. Hun kler seg kanskje som en spåkone, men det er ingen krystallkuler eller tarotkort i sikte. Musikalsk tar bandet utgangspunkt i syttitallets psykedeliske elementer og heavy metal på siste halvdel av åttitallet. Når minneverdige melodier kommer frem, som i Mountains & Conquerors, Pt. 2, er de av godt kaliber, men jeg får i det store og hele ikke helt taket på låtinnpakningen. Å være eksperimentell i musikksammenheng kan være bra, men det virker som Earth Electric har lyst til å være nyskapende, uten å helt ha bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Så var tiden endelig kommet – bandet de fleste har gått og ventet på i hele kveld gjør seg omsider klare bak sceneteppet. Idet introen Alsvartr (The Oath) settes i gang, er stemningen til å ta og føle på ute i salen. Teppet trekkes til side til stormende jubel, og gutta i Emperor (9/10) gjør seg klare på scenen og kjører i gang første låt Ye Entrancemperium etterfulgt av resten av det fantastiske albumet fra 1997, Anthems to the Welkin at Dusk. Emperor virker å være i god form som vanlig og leverer varene som de pleier. De leverer en som forventet god konsert, og jeg tror alle som en var fornøyde med resultatet. Etter Anthems avsluttes det med blant annet Curse You All Men og selvfølgelig legendariske Inno A Satana. Vi får inderlig ikke håpe at dette ikke er det siste vi hører fra Emperor, da dette er et storslagent liveband.

Siste band ut på John Dee denne kvelden er et band jeg virkelig har sett frem til å se live. Jeg har fulgt Necrophobic (9/10) siden midten av nittitallet, og forventningene var skyhøye da jeg sto og ventet på at de skulle komme ut på scenen. Da det hele var i gang, klarte jeg ikke annet enn å bare stå og nyte hvert eneste sekund. Det har var så grimt og mørkt som jeg bare kunne drømt om, og det var akkurat slik jeg hadde sett det for meg. Det hele åpner med åpningssporet, Mark of the Necrogram, fra bandets siste plate med samme navn. Vi får en god blanding av nytt og gammelt materiale, alt fra Before the Dawn fra debuten The Nocturnal Silence til Pesta og Tsar Bomba fra sisteplaten. Necrophobic leverte et veldig bra show, og de gjorde dette til en minneverdig kveld som jeg sent vil glemme.

 

Lørdag

Etter åtte år er Ihsahn (8,5/10) tilbake på Inferno, og de blir møtt av en smekkfull storsal som er kommet for å høre Emperors vokalist og gitarist Vegard «Ihsahn» Tveitan utfordre ekstremmetallen. Å se dette bandet puste nytt liv i sjangeren i fra scenen er rett og slett en forrykende opplevelse. Ihsahns eksplosive heksebrygg av metal, prog og jazz har et særpreg som funker svært godt. Og de serverer det hele på en euforisk måte. Det låter klinkende klart og intenst når han vrir og vrenger det beste av metallens sjangerarv. Hvem skulle tro at det kunne låte så tøft? Resten av bandet er virkelig et kapittel for seg. Kort fortalt, en sammensveiset gjeng med dyktige musikere. Mot slutten av konserten, under A Grave Inversed, kommer Jørgen Munkeby (fra bl.a. norske Shining) og stjeler showet med et frekt saksofonbidrag. Oppskriften med å kombinere klassisk black metal med prog og jazz fungerer overraskende bra, ikke minst takket være den pompøse fremførelsen vi var vitne til på Rockefeller. Bandet ga hundre prosent og leverte et show verdig for minneboka.

Neste band på lista er Ahab (9/10), som står for en av de kuleste opplevelsene, med sin såkalte funeraldoom. John Dee fungerer dessuten som en bra arena for introvert metal. Musikken kan til dels minne om Opeth i sitt dramatiske indre, men de mer ekstreme elementene i musikken skaper tydelige kontraster. De rolige partiene i musikken fungerer best, uten tvil. Innlevelsen til bandet imponerer stort, noe som smitter over på publikum. Det er naturligvis ingen moshpit-vennlige tilstander her, men det hindrer heller ingen fra å gynge sakte i takt med musikken som strømmer ut av høyttalerne. Med god lyd og dedikerte musikere ble dette en svært vellykket konsertopplevelse.

Et band mange har gått og ventet på denne kvelden og som sjelden leverer en svak konsert, er ingen ringere enn Satyricon (6/10). Jeg gledet meg til dette selv, da Satyricon sjelden eller aldri skuffer. Det hele åpnes med åpningslåten Midnight Serpent fra sisteskiva Deep calleth upon deep. Det meste funger helt greit og det hele følges opp den ene klassikeren etter den andre, med låter som Black Crow On A Tombstone, Repined Bastard Nation, Now, Diabolical også videre, før det hele avsluttes med Mother North. Publikum jubler, og bandet kommer tilbake og drar på med obligatoriske Fuel for Hatred og King. Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes det hele ble litt tamt og til tider til og med litt kjedelig. Det virket litt uinspirert rett og slett. For all del, Satyricon leverer det fansen vil ha, og de gjør en veldig bra jobb på scenen, men det virker ikke som om dette var helt deres kveld, dessverre.

 

Søndag

Festivalens siste dag er i gang og kveldens første band, Djevel (7/10), gjør seg klare bak sceneteppet. Det er med litt blandede følelser jeg står her og venter, da forrige konsert jeg så med dem var litt så som så. Men når bandet kjører i gang, forsvinner skepsisen.Med bandets nye frontmann, Mannevond, låter dette som et helt annet band enn tidligere. Mannevond har en personlighet, sceneopptreden og vokal som passer bandet mye bedre enn sin forgjenger. Så med dette kan man vel si at jeg gjenoppdaget Djevel denne kvelden. Bandet høres også veldig bra ut, og det hele ble en veldig positiv – om det er lov å si – overraskelse. Det er ikke så mye show med Djevel, og det blir ganske stillestående – det trekker litt ned, men alt i alt en gjennomført bra konsert.

Så er det endelig klart for et band jeg virkelig har fått opp øynene for de siste årene, både på skive og live, nemlig oslobandet Tsjuder (10/10). Det hele dundrer i gang med Kaos fra skiva Antiliv, som følges opp med klassikeren Kill for Satan fra skiva med samme navn. Trioen er et fyrverkeri på scenen, og frontfigur Nag styrer publikum med jernhånd. Når en av mine personlige favoritterlåter Demonic Supremacy kommer, så er konserten perfekt – trodde jeg. Etter seks låter annonserer Nag at de har med seg en spesiell gjest for kvelden. Backdropen skifter fra Tsjuder-logo til «den gula geten», The Return of Darkness and Evil kjøres i gang, og ut på scenen kommer selveste Frederick Melander fra den originale Bathory-besetningen på bass. Jeg håpet på to låter, men vi fikk tre, i tillegg til The Return spiltes også Satan My Master og Sacrifice. Og DA var både konserten og kvelden komplett!

Et av søndagens desidert største navn er britiske Napalm Death (8/10), som i en årrekke har spilt aggressiv metal, gjerne omtalt som grindcore. Det er med andre ord en særdeles erfaren gjeng som dukker opp på Rockefeller denne aftenen. Festen starter med Multinational Corporations, deretter går de neste seks-sju låtene som en vind. Denne gjengen pløyer seg faktisk gjennom 23 låter til publikums store forlystelse. Før man rekker å trekke pusten, har de plutselig spilt fire til. Bandet hamrer ut beinharde riff, mens vokalist Mark «Barney»Greenway brøler seg gjennom settet. Et av høydepunktene er desidert coverlåta Nazi Punks Fuck Off, som sitter som et skudd. Jeg sliter litt med at låtene sklir inn i hverandre uten noe særlig pusterom, da det fort høres ut som en rekke likelydende riff slengt sammen uten mål og mening. Men faen så tøft det er når de svinger som best. Da er publikum virkelig med på notene, og den mest kaotiske moshpiten dannes idet folk veiver rundt seg og dytter.

Electric Wizard (8,5/10), også disse fra England, er Infernos siste headliner. Bandet går beskjedent på scenen og setter virkelig standarden med første låt, tittelsporet fra albumet Witchcult Today. Clayton Burgess sin pulserende bass er blodstø, og sammen med Simon Pooles sitt slagverk legger de grunnlaget for en solid rytmeseksjon. Ekteparet Jus Oborn og Liz Buckingham leverer de nødvendige riff, i tillegg til instrumentalpartiene hvor britene virkelig viser seg fra sine beste sider, med et konsentrert og strålende samspill. Et eksempel er den ti minutter lange Incense for the Damned, omtrent midtveis i settet. Med klassiske okkultfenomener i bakgrunnen skal det mye til å stå imot frysningene som følger, som også fører de seige Funeralopolis-tonene til himmels. Electric Wizard har gjort dette i flere tiår og kan dermed trygt omtales som pionerer innen doom metal. Det forklarer ganske enkelt hvorfor Rockefeller var så stappa og proppfull av stemning den kvelden. Sånt blir det minneverdige kvelder av.

Siste band ut på årets festival er ingen ringere enn legendariske Carpathian Forest (6/10). Det er godt over 10 år siden jeg så bandet sist, så forventningene er mildt sagt høye, men de forventningene fikk seg en liten knekk etter noen Youtube-klipp fra bandets siste opptredener. Alle bekymringer er glemt idet introen setter i gang og bandet gjør seg klare til å gå på scenen. Første låt ut er The Woods of Wallachia, og den gode, gamle Carpathian Forest-feelingen er tilbake. Bandet låter veldig bra, med frontmann og scenepersonlighet Nattefrost i kjent stil. Vi får låter fra hele bandets historie, som klassikerne Knokkelmann, Black Shining Leather, Through Self-Mutilation og Blood Cleansing. Det er også rom for et par nye låter som Likeim og Rock’nRoll Glory Hole, før det hele avsluttes med He’s Turning Blue og The Suicide Song. Det er ingen tvil om at Nattefrost har fått med seg noen veldig dyktige karer i den nye utgaven av bandet. Selv blir han nok litt sliten etter hvert, og vokalen sitter ikke like godt som før, dessverre. Men de leverer en gjennomført grei konsert alt i alt – og atten låter senere går man tålig fornøyd hjem.

Tekst: Monique Mesquita (Shining, UADA, Ulsect, Earth Electric, Ihsahn, Ahab, Napalm Death, Electric Wizard) og Per Aage Melby (Odium, Origin, Emperor, Necrophobic, Satyricon, Djevel, Tsjuder, Carpathian Forest)
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11420]

 

 

Liveanmeldelser

G3 @ Konserthuset

G3: Joe Satriani/John Petrucci/Uli Jon Roth
Oslo Konserthus
24.03.2018

 

G3 er en stor begivenhet for gitarnerder, og nok en gang hadde Satriani tatt turen hit til Norge for å vise fram sine kunster. For anledningen hadde han med seg John Petrucci og Uli Jon Roth som celebre gjester. Kvelden skulle by på mye og ikke bare raskt fingerspill foran et nesten fullsatt Oslo Konserthus.

Først ut var Uli Jon Roth (6.5/10), best kjent som Scorpions-gitarist (1973-1978). Roth var en av de første og viktigste bidragsyterne til nyklassisk metal. Noe som både er lett å høre og se for den som fulgte med. Ingen tvil om at denne karen har inspirert mange og ikke minst en nå smådvask legende med svenskt blod som er den mest kjente i genren. Roth briljerte på sett og vis, men det hele ble skjemmet av et uryddig og grøtete lydbilde. Noe som sannsynligvis kan tilskrives hele tre gitarer og synth i tillegg til bass og trommer, noe lydanlegget ikke taklet.  Synd og skam, for det er ingen som helst tvil om at Roth lever i beste velgående og fortsatt er en formidabel gitarist. Vi fikk selvfølgelig servert noen gamle Scorpions låter som Sun in My Hand, We`ll Burn the Sky og ikke minst kremlåta Sails of Charon.  Ingen tvil om at Roth virkelig var innovativ tilbake på 70-tallet, men mulig tiden har løpt litt fra han. Det løftet seg aldri helt og mye av dette skyldes som sagt lydbildet. Opplevelsen hadde utvilsomt blitt betraktelig bedre med optimal lyd.

Så var det klart for et kjent fjes. Hele sju ganger har denne karen blitt invitert med på festen av Satriani. Nemlig ingen ringere enn John Petrucci (8/10). En relativt stor motsats til Roth på de fleste plan. Både musikalsk og teknisk sett. Petrucci representerer den moderne metalen, selv om han også helt klart er inspirert av gamle storheter, ikke minst Alex Lifeson (Rush). Med på laget hadde han med seg evigunge Dave LaRue på bass og Mike Mangini på trommer. En besetning som blåser det meste av scenen. Det var heller ingen tvil om at mange av de fremmøtte hadde kommet for å høre virtuosen fra Dream Theater. Nå har ikke akkurat Petrucci skapet fullt av soloskiver å vise til, men det han har holder i massevis. Noe blant annet låtene The Happy Song, Damage Control og Glasgow Kiss er bevis på. Teknisk sett befinner Petrucci seg på en annen planet, men han holder også  beina på jorda med sin melodiøsitet. Noe som gjør at det ikke blir bare kjedsommelig gitaronani. Lydmessig var det lite å sette fingeren på bortsett fra at Mangini hadde fortjent bedre trommelyd. Det kunne godt ha vært litt mer bånn. Men det var lydanlegget og ikke Mangini sin skyld. Petrucci fikk uansett velfortjent stående ovasjoner avslutningsvis og liten tvil om at Dream Theater-fansen var godt representert i salen.

Omsider var det klart for hovedpersonen, eller hovmesteren om du vil, Joe Satriani (8/10). I en alder av 61 holder “Satch” seg forbasket godt. Naturlig nok fikk vi servert mange låter fra hans siste album med den kryptiske tittelen What Happens Next. Hvorav låta Thunder High on the Mountain virkelig gjorde seg live. En låt som inneholder alt Satriani står for og det er ikke rent lite. Teknisk eleganse, melodi, sjel og trøkk er den essensielle substansen for å nevne noe.

Satriani er ikke en like stor showman som Steve Vai, men han eier scenen og gir av seg selv. Det så ut som om han storkoste seg, til og med da han spilte svisken Always with Me, Always with You som han helt sikkert kan spille i blinde med armene i bind. Det korte settet inneholdt også klassikere som Circles og selve signaturlåta Satch Boogie. Dessverre ingen låter fra Flying in a Blue Dream denne gangen. Det skal godt gjøres å tilfredsstille alle ønsker, men vi fikk heldigvis godlåta Summer Song fra Extremist som plaster på såret.

Bandbesetningen er det selvfølgelig verdt å trekke frem også. Trofaste Mike Keneally trakterte som så mange ganger før både keyboard og gitar med bravur. Bryan Beller (Aristocrats) briljerte nok en gang med sin elegante men samtidig kraftfulle spillestil på bass. Så var det siste mann bak trommene. Hvem var den kraftige karen med pannebånd? Joda, iherdig Googling avslørte at det var Joe Travers. Hvem pokker er Travers tenker du nok nå. Dette er en erfaren kar som har spilt med alt fra Duran Duran og Lisa Loeb til Billy Idol og Dweezil Zappa. Travers gjorde sine saker overbevisende og savnet av Chad Smith mindre.

Avslutningsvis var det selvfølgelig klart for jam, og forventningene var naturlig nok høye når både Satriani, Petrucci og Roth stod på scenen samtidig. Et skue som kan få enhver gitarnerd til å drømme vått. Det startet med Deep Purple-klassikeren Highway Star, og her fikk samtlige kjørt seg med simultan solo, og selvfølgelig hver sin solo. Hvem som gikk seirende ut av duellen får være opp til den enkelte å dømme. Ikke perfekt gjennomført, men akkurat passe lekent og seriøst fra samtlige. Deretter fikk vi en ti minutters versjon av All Along The Watchtower hvor Roth virkelig fikk vist seg frem, både på vokal og gitar. Den aldrende hippien glitret, riktignok mest på gitaren. Helt til slutt kom Led Zeppelin-klassikeren Immigrant Song, og da sang lydanlegget i Oslo Konserthus på siste verset. Gitarene druknet nesten fullstendig, men spillegleden til de tre virtuosene overskygget det meste. Litt velfortjent skryt også til Niklas Turmann som foruten å være vokalisten til Uli Jon Roth, også sang under jammen med overbevisning. Spesielt under Highway Star der vi faktisk hørte store deler av vokalen.

Alt i alt ble dette en særs hyggelig kveld med mye gitarglede og lange soloer, og det var nettopp det vi kom for å høre. Så får vi heller bære over med et lydanlegg som ikke var kveldens gjester verdig. Ei heller karen på rad seks som klarte å spy ned midtgangen midtveis under begivenhetene. Det må være første og forhåpentligvis siste gang Satriani opplever å se en strøm av pølsebiter og øl komme mot han som en tsunami midt under en solo…

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=11136]

 

Liveanmeldelser

Magnum @ Rockefeller

Magnum + Iconic Eye
Rockefeller, Oslo
17.03.2018

 

En konsert med høy trivselsfaktor, høy gjennomsnittsalder og høy kvalitet.

Det begynner å bli lenge siden Magnum spilte i Oslo, så vidt meg bekjent har ikke bandet spilt i hovedstaden siden nittitallet. Svenskene har derimot hatt gleden av å se dem en god del flere ganger gjennom årenes løp, og bandets popularitet er nok vesentlig større der enn her til lands, uten at jeg helt skjønner hvorfor de ikke har fått et større publikum her hjemme. Så når Magnum endelig er i byen, er det ingen grunn til å sitte hjemme og sture.

Iconic Eye (5/10) er support for Magnum på datoene i Skandinavia. De spiller melodiøs hard rock, og de første låtene denne kvelden er rimelig anonyme. Litt som låter du hører på radio som du ikke vet hva er, og som duikke har nevneverdig behov for å ville vite hva er heller. Midtveis i settet er det en låt der vokalist Jane Gillard oppfordrer til at publikum skal svare med allsang. Og publikum responderer, noe som kommer overraskende på bandet ser det ut til, og blir besvart med et entusiastisk «thank you!» fra Gillard.

Når det gjelder vokalen, så ble ikke alle tonene truffet til enhver tid, men Gillard klarer seg tålelig greit gjennom konserten. De to gitaristene ser ut som de spiller i hvert sitt band, lead gitarist Robin Mitchard shower fælt med soloer med gitaren bak hodet og greier, helt Yngwie Malmsteen-style, mens den andre riffer stødig og jovialt videre. En ørliten kontrast.

Iconic Eye holder på i en tre kvarters tid, og kjapt oppsummert var dette en helt grei oppvarmingsøkt med noen ålreite låter, som for eksempel All She Needed. De får også en brukbar applaus etter endt sett. De skal dessuten ha for at de ydmykt takker så mye for at de har fått æren av å varme opp for «the mighty Magnum», som Gillard selv sier det. Det er en trivelig gest.

Etter en pause på vel en halvtime og et omrigg senere, er et ganske så fullt Rockefeller klar for å ta imot Tony Clarkin, Bob Catley, Al Barrow og de to nye medlemmene, Lee Morris på trommer og Rick Benton på keyboard. Magnum (8/10) går på til jubel fra publikum. Steinansiktet Tony Clarkin fortrekker som vanlig ikke en mine, men begynner å spille med blikket vendt ned mot gitaren. Bob Catley derimot, gyver løs på When We Were Younger med sin lett gjenkjennelige røst og sitt særpregede bevegelsesmønster. En helt grei låt som har vært fast inventar på settlistene siden utgivelsen i 2007.

Det fortsetter med tittellåten på Sacred Blood «Divine» Lies, før det er norgespremiere på en rekke låter fra det nye albumet, Lost on the Road to Eternity. Magnum kan i år feire at det er 40 år siden debutalbumet Kingdom of Madness ble gitt ut, og deres nyeste album er det tjuende i rekken. Selv om verken Tony Clarkin eller Bob Catley kan sies å være noen ungfoler lenger, så har Clarkin komponert et album som låter friskt og vitalt, og skiller seg positivt ut fra de andre albumene som han har laget de siste ti årene.

Som låt nummer tre spilles det pompøse tittelsporet på nyutgivelsen. Tobias Sammet bidrar med gjestevokal på innspillingen, men låten står seg godt med Catleys vokal alene live. Det er duket for rimelig høy allsangfaktor på denne, men publikum er ikke helt med på notene riktig ennå. Magnum går tilbake til Sacred Blood «Divine» Lies igjen, og drar på med Crazy Old Mothers, som tar opp unødvendig plass i livesettet. Det samme med anonyme Your Dreams Won’t Die. Nykommerne Without Love og Peaches and Cream gjør seg derimot godt live, men det tar liksom ikke helt av – før neste låt. Herfra og ut blir det nemlig saker, «shikklie» saker, som Vazelina Bilopphøggers ville sagt det.

Det er vanskelig å trå feil med låter som How Far Jerusalem, Les Morts Dansant og All England’s Eyes. Også Vigilante og Don’t Wake the Lion (Too Old to Die Young), da, milde måne for noen kremtopper!

Show Me Your Hands er en splitter ny låt inneklemt blant alle klassikerne, og denne gir Catley et påskudd til å aktivisere publikum; her skal hendene i været.Og publikum er med.

Konserten er ikke av det lengste slaget, men det er likevel plass til et par ekstranummer etter en kort pause, i form av eminente The Spirit og den litt mer avbalanserte When the World Comes Down. Magnum gir oss en konsert som går fra å være litt tannløs, men velspilt, bevares, til å løfte seg dramatisk idet det eldre materialet får utfolde seg den andre halvparten av settet. Too Old to Die Young, indeed.

 

Tekst: Mari Thune Husvik
Foto: Terje Dokken

 

Magnum Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, The Road to Eternity Tour 2018

 

Liveanmeldelser

Chris Robinson Brotherhood @ Rockefeller

Chris Robinson Brotherhood
Rockefeller, Oslo
12.03.2018

 

Det ble en særdeles sløy aften i selskap med Chris Robinson og hans bandbrødre på Rockefeller tidligere denne uken.

Den tidligere frontmannen i The Black Crowes har de siste årene vært ekstremt produktiv med sitt Chris Robinson Brotherhood (6,5/10). Fem studioalbum, tre livealbum, to EP-er, og nærmere 700 konserter har det blitt på syv år, og på mandag var det Oslo sin tur til å få besøk av mannens jamkollektiv.

Det femmanns sterke orkesteret er like mye en bit av americana som det Black Crowes var, og grunnlaget og inspirasjonen for deres musikk er nok mye av det samme, men det er samtidig store forskjeller på de to. Allerede før konserten startet var det nok mange som ble litt paffe da de fikk vite at det skulle dreie seg om to sett på 90 minutter med en pause i midten. Første sett startet i det minste rocka, med en cover av Hank Ballards Let’s Go, Let’s Go, Let’s Go, før det så kom til syne allerede i andre låt den store forskjellen på The Black Crowes og Chris Robinson Brotherhood, nemlig at den gode melodien kommer i andre rekke.. Vibration & Light Suite er nemlig, som mange av de andre låtene, bygget opp på et slik vis at bandet, om de skulle føle for det, kan jamme i det uendelige. Dette kan slå ut begge veier, enten at det tar med publikum på en fantastisk musikalsk reise, eller at det drar ut i det kjedsommelige. Uansett kan man ikke annet enn å applaudere CRB for at de ikke lar seg binde av hva som anses som vanlig, og at de tør å gå litt imot normene. Det var også utrolig fint å se Robinson virkelig storkose seg på scenen, det er tydelig at han finner stor glede i det han driver med for dagen.

Det første settet bød på flere lengre låter som traltet av gårde et sted mellom bluesrock og dets litt mer småpsykedeliske søskensjangere. De helt store høydepunktene uteble, og det var ikke før de avsluttet settet med Carl Perkins-låten Boppin’ the Blues at temperaturen tok seg litt opp igjen. Bandet gjorde seg for all del ikke bort, og både keyboardist Adam MacDougall og gitarist Neal Casal stod for flere flotte instrumentale passasjer, mens stemmen til Robinson høres minst like bra ut som da han kom inn på scenen på slutten av 80-tallet. Det man derimot kan si imot CRB er altså at de mangler de gode låtene, de flotte melodiene som vi vet at Robinson er kapabel til å komponere. Så var det dette med lengden på konserten da; allerede under pausen var det flere som ga uttrykk for at de egentlig var fornøyde, og selv om det på ingen måte var folketomt på Rockefeller da andre settet begynte, så var det merkbart bedre plass på gulvet over det gamle bassenget.

Da bandet kom på scenen igjen dro de i gang med Loving Cup fra Rolling Stones Exile on Main Street, og det andre settet skulle by på noen flere høydepunkter enn det første. Det største var kanskje da Robinson covret seg selv, og den nydelige Like a Tumbleweed in Eden fra hans Chris Robinson & The New Earth Mud-prosjekt. Men også Little Mizzie Mae og Behold the Seer tåler å trekkes frem. Avslutningsvis fikk vi faktisk også en Black Crowes-låt, nemlig den discobefengte I Ain’t Hiding, før bandet gikk av scenen for en kjapp pust i bakken. Da de så kom tilbake igjen var det nok en gang en cover som stod på menyen, og denne gangen var det bandet de så tydelig har som hovedinspirasjon som skulle til pers, nemlig Grateful Dead og deres Bertha. Med en slik avslutning og to slike sett er det nemlig vanskelig å ikke sammenligne dem med the Dead, men i min bok er de adskillig mye mer spennende enn sine gamle helter, uten at det nødvendigvis fører til noen toppkarakter. Det var så absolutt en hyggelig kveld, og bandet så ut til å storkose seg, men det var et eller annet uforløst med det hele, pluss at de som sagt manglet de gode melodiene som hadde kunne knyttet publikum enda tettere til materialet.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim

 

Liveanmeldelser

Testament @ Rockefeller

Testament/Annihilator/Vader
Rockefeller, Oslo
15.03.2018

 

Det var duket for en thrash metal kveld av de sjeldne denne iskalde torsdagskvelden i Tigerstaden. Ingen ringere enn Testament og Annihilator stod klare for å pumpe øregangene til frosne metal-hoder fulle av deilig, rå thrash metal . Og om det var kaldt ute så ble det uten tvil hett innenfor Rockefellers vegger utover kvelden…

Det var ikke bare to av thrash metalens giganter som entret scenen denne kvelden. Vader (7/10) hang også med på lasset som support. Polakkene fikk boltre seg på scenen i knappe 30 minutter, dessverre foran et noget slunkent publikum, men Piotr Wiwczarek og hans soldater gjorde jobben og vel så det. Det er litt merkelig at dette bandet ikke har blitt et større navn enn det er, med en rekke sterke utgivelser helt siden debuten The Ultimate Incantation i ‘92 og fram til i dag. Uansett så ble det en god oppvarmingsøkt, og de fikk forhåpentligvis noen nye og velfortjente fans etter sin korte, men effektive opptreden.

Så var det klart for et gjensyn med Canadas store sønn, Jeff Waters og hans hjertebarn Annihilator (7,5/10), Canadas ubestridte og mest suksessrike thrash-band gjennom tidene. Den karismatiske gitarvirtuosen var i strålende humør bak mikrofonstativet. Dessverre er det sistnevnte faktor som trekker ned helhetsinntrykket fra å være glimrende til å bli joda, dette svingte jo bra. Waters er en eminent gitarist, men ikke vokalist. Smak og behag, men det fungerte langt bedre med Dave Padden som vokalist og rytmegitarist.

Det til tross, så var det ingenting å si på innsatsen til Waters og kompanjongene hans. Her var det fullt øs og spilleglede fra samtlige, og vi fikk heldigvis/selvfølgelig høre Alison in Hell og W.T.Y.D. Dessverre inneholdt ikke det korte settet (sju låter) en eneste låt fra Never, Neverland. Det var trist som faen. Så gjenstår det også å se om Jeff overlater mikrofonen til noen andre, og at han ved neste anledning stiller med full settliste her til lands. Det er lov å håpe.

Indrefileten denne kvelden var selvfølgelig Testament (8,5/10). Og et av thrash metalens viktigste og største band skuffet definitivt ikke. Gigantene viste rett og slett klasse, og det var fint lite å sette fingeren på. Lyden var formidabel, sceneriggen rå og bandbesetningen i kanonslag. Publikum var også utvilsomt med på notene helt fra første låt, Brotherhood of the Snake, til siste åndedrag på settlista, Disciples of the Watch. Vi fikk servert en rekke både gamle og nye klassikere, som Electric Crown, Souls of Black, New Order, Practice What You Preach, More Than Meets the Eye og Rise Up for å nevne noen.

Med andre ord ingen grunn til å gråte over settlista, annet enn gledestårer. Det er nærmest uhøflig å trekke frem enkeltpersoner i Testament, for kollektivet er så sammensveiset og dynamisk i all sin prakt, men foruten sjarmøren, Chuck Billy, så fortjener Gene Hoglan litt ekstra honnør der han dunket løs på trommene så det gnistret, og stortrommene hørtes ut som en flokk trampende vårkåte bisonokser på prærien. Makan til trøkk og teknisk perfeksjon skal du lete lenge etter.

Alex Skolnick er et kapittel for seg selv. En komplett gitarist som innehar alt, rett og slett. Eric Peterson og Steve Di Giorgio er vel så viktige brikker og like presise som sveitsiske urverk. Testament oppleves som alt annet enn et mett band. De er spillesugne, gir av seg selv, kommuniserer med publikum alle som en, og viste kort og godt at de er et av historiens beste og største metal band.

Ingen anmeldelse kan inneholde bare positive momenter, så enkelte får ha meg unnskyldt, men solopartiene til de respektive var unødvendige. Mulig det var nødvendig så de fikk seg en pust i bakken, men det hadde vært langt bedre med to-tre låter ekstra, for eksempel Trial By Fire og The Haunting. Mye vil som kjent ha mer, og ca. 105 minutter med Testament opplevdes som en altfor kort og våt drøm. Gledelig da at bandet jobber med ny skive og at en påfølgende turné kan forventes.

Testament anno 2018 låter vitalt som aldri før, i motsetning til enkelte andre innen genren som ikke trenger å nevnes ved navn, men som snart fyller en messehall rett utenfor Oslo og suger hesteballe. Da er det sagt og alle er skjønt enige om at Testament er “the real deal”. Det beviste de på Rockefeller 15.03.2018.

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

[espro-slider id=11072]

 

Testament Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2018, Brotherhood of the Snake

 

Liveanmeldelser

Fu Manchu @ Rockefeller

Fu Manchu + Malossi
Rockefeller, Oslo
07.03.2018

 

Så var det igjen klart for en real dose feite riff og fuzz-wah fra Orange Countys store sønner, Fu Manchu. Fjernt fra Californias solfylte kyst var stoner-legendene mer enn klare for å tine opp småfrosne vikinger med både gamle slagere og nye låter fra deres siste album, Clone of the Universe.

Men først ut denne kvelden kom en aldri så hyggelig overraskelse fra Hedmarks mørke skoger, nemlig Malossi (7,5/10). Med ett bein i stoner rock og det andre i hard rocken leverte hedmarkingene et forrykende oppvarmingssett. Joda, vi har mange band innen disse to genrene, men hedmarkingene har et ess i ermet, nemlig norske tekster på klingende Solør-dialekt. Det var nok et smart trekk å begynne å synge på norsk, og hvor teit det enn kan høres ut så funker Solør-dialekt som bare f… sammen med tunge, seige riff.

Bandet var også tight som ei badehette, og med et herlig driv pumpet de løs på de fremmøtte som om det var dagligdags å stå på Rockefeller og varme opp for Fu Manchu. Kort og godt imponerende saker fra de selverklærte yre oksene som er oppfostret på hjemmebrent og motorolje. Og som premieoksen bak mikrofonstativet proklamerte, kommer det nytt album i april. Det kan være vel verdt å sjekke ut.

Etter en sterk oppvarmingsøkt var det endelig klart for fuzz-bonanza med Fu Manchu (9/10). Og for en oppvisning det skulle bli. Her snakker vi om et band som til tross for utallige år på veien fortsatt er sultne som ulver. Fra Bob Balch sitt første anslag på sin trofaste Reverend var det konstant bakoversveis og ikke et hårstrå (for de som har) kunne stå imot en lyd feitere enn fløte. Glem «Wall of Death», her var det «Wall of Fuzz»! Lyden var upåklagelig og det var en nærmest orgasmisk opplevelse for trommehinnene. Dynamikken i dette bandet er så til de grader magisk at det bare må oppleves. Det spiller ingen som helst rolle at det knapt veksles et ord til publikum. Det kan både ses og høres at de gir alt. Alltid.

Vi fikk servert en god blanding av gamle slagere og nye låter fra det strålende siste albumet Clone of the Universe. Det er selvfølgelig vanskelig å overgå monsterlåtene Hell On Wheels, Mongoose, California Crossing og Saturn III for å nevne noen, men II Mostro Atomico fra siste skiva var en fantastisk opplevelse. Den lengste låta de noen gang har komponert, og samtlige minutter er en pur nytelse, både i fysisk format og uten tvil live. Her får bandet vist seg fra alle sine sider, og det er tydelig at Fu Manchu også trenger nytt materiale i settlista  for å yte helt optimalt.

Som de fleste sikkert har skjønt, var dette nok en minnerik opplevelse med de ubestridte stoner-kongene fra California. Scott Hill & co ga oss nok en maktdemonstrasjon på en norsk scene, og det var også gledelig at de denne gangen fikk spille for et større publikum etter at konserten ble flyttet fra bøttekottet i kjelleren, John Dee. Stemningen var som vanlig på en Fu Manchu-konsert formidabel. Det skulle bare mangle.

Det er uansett bare å glede seg til neste gang de kommer på besøk, både for de som var til stede denne onsdagen og de som eventuelt gikk glipp av begivenheten, for Fu Manchu er virkelig et band verdt å oppleve live, og et band man vil se om og om igjen. Jeg sier bare; FUZZ-WAH forever!

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Pål Bellis

 

Nyheter

Metal-festaften på Rockefeller!

Det er over 30 år siden Testament første gang spilte på Rockefeller, da de i 1987 varmet opp for Anthrax. Bandet hadde tidligere samme år sluppet sitt debutalbum, The Legacy, et album som i dag står fjellstøtt som en av de store thrash metal-klassikerne gjennom tidene. Siden den gang har bandet spilt et tosifret antall konserter i Norge, og når de nå returnerer til scenen der det hele startet, er det med hovedfokus på sitt ellevte album, Brotherhood of the Snake. San Francisco-bandet pleier ikke å skuffe live, så dette bør bli en real festaften for alle metalfans!

Med seg har de Canadas thrash metal-helter Annihilator, ledet av Jeff Waters. Dette bandet gjorde også sin første norgeskonsert som supportband på Rockefeller, da de i februar 1991 varmet opp for selveste Judas Priest på deres Painkiller-turné! De slapp i november sitt sekstende studioalbum, For the Demented, og vi regner med å få servert en mengde kanonlåter fra hele karrieren til bandet, inkludert udødelige Alison Hell.

I tillegg kommer Polens kanskje største death metal-band, Vader, som har holdt det gående siden 1983 og har elleve album under beltet. De har også spilt mye i Norge, og vunnet mange fans, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid! Konserten er nesten utsolgt, og alt borger for at dette kan ende opp som en av årets virkelig store «var du der?»-kvelder!

Event: https://www.facebook.com/events/287899035055990/

 

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

Nyheter

Støttekonsert i Oslo

Fredag 9. mars holdes det en støttekonsert, med åtte av de mest lovende bandene fra Oslo-området på programmet.

Bakgrunnen for konserten er å samle inn penger til støtte for Emmanuel Gauthier, tidligere DJ på Rock In, og ellers en kjenning av mange i metalmiljøet i hovedstaden. Canadiske Gauthier pådro seg nylig malaria da han var på en rundreise i Afrika, og tilstanden var en periode så alvorlig at han havnet i koma. Siden han ikke hadde forsikring krevde den canadiske ambassaden over en million for å hente han hjem, i tillegg til alle utgiftene som påløper for medisineringen. Familien startet derfor en innsamlingsaksjon på Facebook og Gofundme, men en gruppe av hans venner følte at de ville bidra ennå mer, og startet derfor arbeidet med å arrangere en støttekonsert hvor inngangspengene går uavkortet til innsamlingsaksjonen.

Åtte band er klare for å ryste Pilestredet til grunnvollene, og det hele starter med The Leftovers. Trioen har utspring i bandet The Incredible Leftovers, og vil by på et spesielt sett bestående av covere av Black Sabbath og Jimi Hendrix. Deretter tar Deadeye Navigator over scenen, og bandet som tidligere gikk under navnet Snakes in Southern Flames har byttet noen medlemmer, justert litt på stilen, og leverer nå en frisk dose med funky stonerrock. Så er det tid for ungfolene i fredagens flokk, og med sin melodiske blanding av rock og metal kommer ANIMA garantert til å åpne øynene og ørene til en mengde nye fans de nærmeste årene.

Kveldens punk-alibi står Phantom Brains for, og bandet som er klare for å erobre det internasjonale markedet består bl.a. av medlemmer fra Svartidaudir. I det kjappere segmentet av programmet finner vi også The Devil’s Rejects som består av flere kjenninger fra landets metalmiljø, og deres horror metal er utelukkende basert på horror/exploitation-filmer. Mystikk blir det også med Magister Templi. Doom er det de spiller, og det de spiller kan de forbasket godt; seig, tung, herlig doom! Mirramaze er et av byens mest hardtarbeidende band, og har i flere år levert en rekke flotte konserter i tillegg til at de allerede har rukket å slippe fire mer eller mindre selvfinansierte album. Med cello som et av hovedinstrumentene har de skapt et unikt sound, og kommer garantert til å trollbinde mange også denne kvelden. Til sist har vi så Superlynx, og vi snakker her ennå mer doom. Bandet spilte på fjorårets Midgardsblot, og trioen har lang fartstid i fra flere andre band. Med sitt dronende, drømmeaktige lydbilde skaper de en unik stemning, og en perfekt avslutning på kvelden.

Showet starter klokken 20:00, og inngangsprisen er 150,- (CASH ONLY)

https://www.facebook.com/events/748480902015407/
https://www.facebook.com/donate/176511353126136/10159864491090618/
https://www.gofundme.com/rapatrier-emmanuel-gauthier