Den 18. august 2019 tar legendariske Rammstein med seg den største sceneproduksjonen vi noen gang har sett til et spektakulært show på Ullevaal Stadion!
Da Rammstein solgte ut Valhall i 2012 kalte Dagbladet det for «det komplette galehus, men utført med en slik eleganse og presisjon at det er bare å ta av seg hatten». Nå er de igjen klare for Norge og denne gangen med et flunkende nytt album og en enda større sceneproduksjon.
De sparte ikke på kruttet da og kommer neppe til å gjøre det nå.
“Jeg har jobbet med konserter i Norge siden 80-tallet og kan med sikkerhet si at dette kommer til å bli en av de største sceneproduksjonene som noen gang har kommet til landet. Over 60 lastebiler med utstyr og 200 mennesker vil være i Rammstein-følget for å få på plass dette showet.“ – Terje Haakonsen, UpStage – Production Manager
Bandet ble dannet i Berlin i 1994 og består av vokalist Till Lindemann, gitarist Richard Kruspe og Paul Landers, keyboardist Flake Lorenz, bassist Oliver Riedel og trommis Christoph Schneider. Det tyske alternative metalbandet, tilhørende sjangeren Neue Deutsche Härte, har gitt ut seks studioalbum, to livealbum og fire videoalbum.
Låtene er nesten utelukkende på tysk, men til tross for dette har de hatt enorm suksess og solgt millioner av plater verden over.
Rammstein-fansen har ventet i nesten ti år på oppfølgingsalbumet til «Liebe Ist Für Alle Da» og 17. september annonserte de at deres syvende album er på vei. Kunngjøringen av det ennå ikke navngitte albumet, som forventes vår 2019, har spredd seg som ild i tørt gress og stadionturnéen starter i mai.
For de som har sett bandets dramatiske, perfekte arrangerte konserter, vil kanskje ikke tro at det kan bli større, men med Rammstein kan du være sikker på at bandet har planlagt noe ekstraordinært denne gangen også. Dette er teater og virkelighetsflukt om hverandre.
«Rammstein er uten tvil et av de mektigste livebandene i verden og vi er enormt stolte over å kunne presentere dem i Norge for deres aller første fulle stadionturné! Denne augustnatten på Ullevaal stadion kommer til å brenne!» – Mark Vaughan, ansvarlig arrangør i Atomic Soul
Hold av datoen og stålsett deg for et ellevilt og fascinerende show på Ullevaal Stadion 18. august 2019!
Billetter i salg via Ticketmaster.no og Eventim.no torsdag 8. november klokken 10:00
Guns N’ Roses og deres ekstremt vellykkede «Not In This Lifetime Tour» viser ingen tegn til å bremse, og det legendariske bandet er i 2018 klare for 13 stadionshow i Europa, i tillegg til å headline store festivaler. Fra 3. juni vil denne Live Nation produserte turnéen starte ferden gjennom hele Europa, og 19. juli står Oslo og Valle Hovin for tur!
VALLE HOVIN, OSLO – 19. JULI 2018
Forsalg via livenation.no fra onsdag 15. november kl. 10.00.
Ordinær salgsstart torsdag 16. november kl. 10.00.
Den første europeiske delen av «Not In This Lifetime Tour» solgte over 1 million billetter i 2017, og ble årets mest vellykkede turnè. Noe som uten tvil viser at holdningen, ånden og innflytelsen til både Guns N’ Roses og rock & roll fremdeles er like sterk.
Med gruppens 1985-formasjon, stormet Guns N’ Roses uberørte, unike og ustoppelige fremtoning inn på den voksende Los Angeles-rockescenen. De fanget en hel verden med utgivelsen av debutalbumet «Appetite for Destruction» i 1987 – den bestselgende amerikanske debuten noensinne, med 30 millioner solgte eksemplarer globalt. I 1991 okkupert den syv ganger platina vinnende «Use Your Illusion I» og «Use Your Illusion II» de to øverste plassene på Billboard Top 200 ved utgivelse.
I løpet av det siste tiåret har Guns N ‘Roses gjennomført utsolgte show og headlinet festivaler over hele verden, etter den kritikerroste utgivelsen av 2008s RIAA platina-nominerte «Chinese Democracy». Seks studioalbum senere, er Guns N’ Roses en av de viktigste og mest innflytelsesrike i musikkhistorien, og fortsetter å sette referansen for liveopptredener for millioner av fans verden over.
Bandet består av Axl Rose (vokal, piano), Duff McKagan (bass), Slash (lead gitar), Dizzy Reed (keyboard), Richard Fortus (rhythn gitar), Frank Ferrer (trommer) og Melissa Reese (keyboard ).
Dette blir garanterte et «hvor var du da Guns N’ Roses spilte på Valle Hovin»-øyeblikk. Vi ses i juli!
Rise Against + Sleeping With Sirens Sentrum Scene, Oslo 25.10.2017
Rise Against var tilbake i Norge igjen. Denne gangen hadde de med seg blant annet Sleeping With Sirens og bydde opp til full fest på Sentrum Scene. Og for en fest det ble!
Første band ut for vår del på lørdagen er Kristansandsbandet Blot (8/10). Klokken er bare så vidt passert tre, men det er et brukbart oppmøte allikevel. Dette blir mitt første møte med bandet i livesammenheng, men jeg likte skiva deres veldig godt, så forventningene er så absolutt til stede. Bandet leverer varene så det virkelig holder, og på den halvtimen bandet har til rådighet får vi et knippe låter fra bandets eneste utgivelse, med låter som Chains ForeverUnbound, Ilddyrking, Fimbulwinter og avslutningsvis Blot, for å nevne noen. I det store og hele ble dette en veldig bra konsertopplevelse både for meg og alle de andre som hadde tatt turen opp til festivalområdet for å overvære litt god, norsk viking-black metal.
Sola virkelig steiker over området rundt Gildehallen idet jerrykannene blir båret ut på scenekanten og gutta i Kirkebrann (6/10) gjør seg klare på scenen. Kirkebrann kjører løpet fullt ut, og det ser unektelig varmt ut med alt utstyret i denne varmen, men de holder ut. Kudos for det.
Her går det unna med nekroblack metal på full spiker fra første tone, og veldig mange blant publikum lar seg rive med. Det kan virke litt ruskete og tamt fra starten, men det tar seg opp litt etter hvert utover i settet. Det funker alt i alt ganske greit, og gutta leverer en gjennomført godkjent konsert.
Så kommer vi til det bandet jeg var mest skeptisk til denne helgen. Jeg har kun hørt noen sekunder fra det tidligere, og ble vel ikke akkurat revet med av det. Men når det kommer seks herrer fra Færøyene ut på scenen iført dress og slips og presenterer seg som Hamferd (10/10), og setter i gang med sin mørke doom/death metal så er det nok flere enn meg så blir stående og måpe. For du verden så fett dette er. Det er helt magisk å få oppleve dette under disse omgivelsene, og musikalsk så er bandet veldig samspilt og tight. Når de i tillegg har en vokalist som ikke kan sammenlignes med noe som helst blir dette her bare helt fantastisk. Det er vanskelig å forklare for de som ikke var der, for dette måtte nok bare oppleves. Årets mest positive overraskelse for meg i alle fall!
Nok et band som man hadde høye forventninger til denne kvelden var svenske Månegarm (9/10). Bandet har holdt på i over 20 år, men dette er bandets andre opptreden her i Norge, og etter at jeg så de på Inferno i påsken, var derfor gleden stor for å få se dem igjen allerede nå. Bandet leverer en fantastisk form for vikingmetal som bare svenskene gjør best.Vi får låter fra hele bandets karriere, og med låter som Nattsjäl,Drömsjäl, Blodörn, Odin OwnsYa All, I evig tid og Hemfärd, så må jo dette bare bli bra. Bandet er virkelig i slaget denne ettermiddagen/kvelden og leverer en fantastisk konsert som kommer til å bli husket i lange tider fremover.
Black metal fra Israel og Jerusalem er i utgangspunktet ikke hverdagskost, og overraskelsen var stor da man fikk høre at de kom til selveste Horten. Det begynner å bli bra med folk oppe på festivalområdet idet Melechesh (9/10) begynner å gjøre seg klare, og jeg kjenner at forventningene er skyhøye når første låt begynner. For du verden for et enormt trøkk! Det er tydelig at det smitter over på publikum, for det tar ikke lange tiden før det samles en gjeng foran scenen og moshpiten er i gang. Det meste var på stell når Melechesh spilte, både når det gjelder lyd og show. Det hjelper jo også på at bandet består av en gjeng med profesjonelle musikere, og gjør dette til en fantastisk musikkopplevelse for alle de fremmøtte. En mektig og brutal opplevelse rett og slett.
Nest siste band under årets Midgardsblot er Oslogutta i Tsjuder (8/10). Jeg ble aldri helt fortrolig med lyden under denne konserten, men synes allikevel at gutta leverte en fantastisk konsert med masse trøkk og gode låter. Både Nag og Draugluin er sterke scenepersonligheter som klarer å skape et bra liv både på scenen og ute blant publikum. Det blir naturligvis mye fokus på bandets siste plate Antiliv, og når det da dras i gang låten DemonicSupremacy fra nevnte plate, går frysningene nedover ryggen og hårene på armene stritter. Det hele avsluttes med en coverversjon av BathorysSacrifice til enorm jubel fra de fremmøtte. Det er faktisk første gangen jeg ser Tsjuder live, men det blir definitivt ikke den siste.
Det har vært litt ruskete vær denne kvelden,men ikke så alt for ille. I pausen før siste band skal i aksjon derimot, åpner himmelen seg fullstendig, og regnet fosser ned. Men når kveldens siste band Wardruna (10/10) setter i gang festivalens avslutningsnummer, spiller det plutselig ingen rolle lenger. For maken til mektig show og stemning skal du jaggu lete lenge etter. Hele festivalområdet er nå stappfullt med mennesker som trosser vannmassene for å overvære helgens høydepunkt. Det som er ganske imponerende er at det er så å si helt stille blant publikum under hele konserten, med noen unntak selvfølgelig. Men de aller fleste bare står og nyter musikken og lar alle stemninger og inntrykk i det fulle. Mot slutten av settet går Kvitrafn av scenen og kommer tilbake med sine to barn og de fremfører låten Odal fra bandets kommende plate. Det var nok kveldens høydepunkt for mange, og stemningen var til å ta og føle på. Wardruna fremførte nok en gang et fantastisk show, og det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en ellers fantastisk festival.
Vikingfeberen herjer, og det er få festivalpass igjen til årets festival!
TrollfesT er klare for årets utgave av Midgardsblot!
TROLLFEST En bråte norske musikere fra band som Pantheon I, Untime, Melch, Hallucinations, Now we got members, Kitchie Kitchie Ki Me O, Powersword og Sarkom så seg lei på utvalget festmusikk og i 2003 ble sjangeren «True Norwegian Balkan Metal» født! Som sjangerutrykket antyder byr TrollfesT på både ekstrem metal og folkemusikk, men bandet er også viden kjent for sin glede, galskap og humor!
TrollfesT ga ut de to første albumene Willkommen Folk tell Drekka Fest!! og Brakebein i 2005 og 2006, men det var ikke før i 2007 den første entréen til konsertarenaen skjedde som headliner på Barther Metal Open Air Festival i Tyskland hvor bandet hadde etablert en solid fanbase allerede. Siden har bandet vokst seg virkelig store i hele Europa og USA, som de har turnert flere ganger siden. Bandet jobber nå med sitt syvende studioalbum og kommer til årets Midgardsblot for å gi publikum moro, musikk og fest – forvent metal med trekkspill, gitar og banjo og høy partyfaktor når TrollfesT sparker i gang årets Blot!
Premiere på nye låter fra Wardruna Wardruna slipper sitt tredje etterlengtede album «Ragnarok» i Runaljod-trilogien 29. oktober og vil gjøre premiere på de nye låtene på Midgardsblot og lover en helt spesiell Wardruna-konsert ved Borrehaugene.
Einar Selvik, mannen bak bandet Wardruna sier «Det vakre, kraftfulle og ikke minst historisk viktige området rundt Borrehaugene er et sted jeg har hatt et sterkt ønske om å holde konsert helt siden jeg startet Wardruna for snart 15 år siden. At dette nå blir virkelighet er stort for meg personlig og kan love publikum en konsert utenom det vanlige!»
Billetter:
3 dagers festivalpass: 1450,- NOK
Dagsbilletter fredag og lørdag: 740,- NOK
Adgang torsdag kun med festivalpass
Mye har skjedd med australske Wolfmother siden debutalbumet slo ned som en bombe verden over i 2005. Og at debuten klatret helt til 8. plass på VG-lista og var allemannseie virker nesten som en mannsalder siden. Igjen er bare sjefen sjøl, Andrew Stockdale, men bandet har til tross for diverse utskiftninger levert sterke album og ikke minst har de beholdt sitt gode rykte som et fantastisk liveband med sine energiske opptredener. Tydeligvis er de i alle fall langt fra glemt her til lands da konserten ble utsolgt fortere enn iskaldt vann i Sahara og ble flyttet til Sentrum Scene.
Foran et Sentrum Scene fylt til randen åpnet Wolfmother (8/10) med tittelsporet fra det siste albumet, Victorious. Et strålende album som har fått blandede kritikker av en eller annen merkelig grunn. Uansett så låt det fett fra første riff, og Wolfmother beviste at magien fortsatt er intakt. Karismatiske og umiskjennelige Stockdale overbeviste som nær sagt vanlig med sin Gibson SG, og leverte et forrykende show. Stemningen var på sitt aller høyeste når bandet dro låter fra debuten, og når de da spilte nesten samtlige låter er det vel nesten unødvendig å opplyse om at stemningen var formidabel konserten igjennom. Men personlig savnet jeg Mind’s Eye som faktisk var første singel fra debutalbumet, der liveklassikeren Woman var spor nummer to.
Det var for så vidt ingenting å utsette på setlista og publikum fikk akkurat det de ville ha, med hovedvekt som nevnt på debuten. Heldigvis klemte de inn også ytterligere to nye låter fra siste albumet, hvorav Gypsy Caravan som også turneen heter, låt hemningsløst bra. Personlig kunne jeg som nevnt tenkt meg ett litt mer spennende og uforutsigbart sett, men majoriteten var tilsynelatende mer enn fornøyd med låtutvalget, og da skal en skarve musikkanmelder pent holde kjeft. Ingen Wolfmother-konsert er dog fullkommen uten Joker and the Thief, og den kom selvfølgelig helt til slutt, og at taket nesten løftet seg er ingen overdrivelse.
Wolfmother lever i beste velgående og Stockdale har fortsatt mye krutt igjen i børsa. Det eneste spørsmålet er vel om de kan klare å fylle en enda større arena neste gang de kommer.
Kadavar + The Shrine + Satan’s Satyrs + Horisont Vulkan Arena, Oslo 03.12.2015
Horisont
Det som i utgangspunktet virket som en superkveld for klassisk tungrock på Vulkan Arena, ble dessverre litt ødelagt av spillerekkefølgen, som ble forandret flere ganger før konsertstart. Først ut var nemlig svenske Horisont (7/10), som mange i publikum hadde gledet seg stort til, flere mer enn til Kadavar virket det som. Trist var det derfor at de ble avspist med en drøy halvtime som førsteband, etter at de hadde startet nestøverst på plakaten med over en times spilletid. Dette ble så justert to ganger i løpet av konsertdagen. Bandet har et fantastisk nytt album ute som de turnerer for, og først ut var åpningssporet og tittellåten, Odyssey. Sangen høres om mulig enda mer episk og spektakulær ut live enn på skive, og vokalist Axel Söderberg gjør en god jobb i sin nye tilleggsrolle som keyboardist. Det som umiddelbart var bekymringer for om dette ville forstyrre hans allerede krevende oppgave som vokalist, viste seg å være helt uten grunn, for fraseringer og falsetter satt nemlig akkurat som de skulle. Resten av bandet virket også å være i storform, med Pontus Jordan og bandets egen Lemmy, Magnus Delborg, som en rytmeseksjon tightere enn Donald Trumps asylpolitikk, og noen herlige gitardueller utført nærmest i blinde der de stod på hver sin side av scenen, Charlie Van Loo og nykommeren Tom Sutton. Derfor var det mange som ble skuffet da seks låter var alt de fikk denne kvelden, fem fra det nye albumet, og én («Writing on the Wall») fra forgjengeren «Time Warriors». Konserten ble avsluttet med den nye videosingelen «Bad News», og det korte settet gjorde altså at vi ikke fikk den forrykende førstesingelen «Break The Limit», bandets første tilnærmede hit, «Nightrider», samt flere andre godlåter. Dagen etter var det hjembyen Göteborg som stod på turnélisten, så det kan nok være at bandet valgte å spille tidlig for å kunne få litt ekstra tid hjemme, men vi skulle så gjerne sett og hørt mer av dem denne kvelden. Vi får krysse fingrene for at de kommer tilbake på en egen turné på nyåret.
Satan’s Satyrs
Neste band på plakaten var Satan’s Satyrs (4/10), en amerikansk trio som har holdt det gående siden 2009. Undertegnede hadde så vidt rukket å sette seg inn i bandets nyeste album, «Don’t Deliver Us» (deres tredje fullengder), samt resten av diskografien dagene i forkant av konserten, og det skulle vise seg at det som var en nedtur på plate også var en nedtur live, nemlig vokalen. Clayton Burgess, eller Claythanas som han kaller seg i dette bandet, synger nemlig med en ufattelig slitsom stemme som låter veldig påtatt, og kan nesten sammenlignes med en sarkastisk stemme du ville gjort om du skulle hermet og gjort narr av noen, i dette tilfellet kan du jo se for deg Sharon Osbourne gjøre narr av Ozzy. I tillegg klarer han ikke å holde trøkket godt nok oppe på bassen når gitarist Jarrett Nettnin gyver løs på gitarsoloene, slik man er nødt til som en trio. Det å skru forsterkerne opp til elleve er ikke likestilt med trøkk. Bandet ser ut som en million dollar på scenen, men har til tross for et par fete riff og trommebrekk dessverre ikke låtene til å bakke det opp.
The Shrine
Tredje band for kvelden virket å være totalt ukjent for de aller fleste, noe som også ble bevist gjennom at store deler av publikum valgte å bruke denne tiden til å ta seg en røykepause. The Shrine (5/10) var sågar et nytt blad for undertegnede også, og med unntak av et par videoer sett i all hui og hast på Youtube, et ubeskrevet et. Lydbildet til californierne minner litt om Fu Manchu, og bandet deler også flere av de samme interessene, som skating, øl, røyking (her kan man selvsagt bare tippe) og fuzzpedaler. Som trio klarer de fint det Satan’s Satyrs ikke klarte, nemlig å holde trøkket oppe, men det blir allikevel noe uforløst over det hele. Også her får man innimellom servert noen herlige riff, fet bass og et monster av en trommis, men vokalen og melodiene blir dessverre litt for kjedelige og ensformige til at det blir det helt store. Låtene blir for like og etter konserten er man faktisk litt usikker på om man hørte tre eller åtte av dem.
Kadavar
Sistemann ut var plakattopperne Kadavar (7/10), og med dem en oppdatering av scenografien. I bakkant av forsterkere og trommesett kom det nemlig frem tre hvite filtpyramider som gjenspeilte de tre A’ene i logoen. Når disse så ble belyst ga det en kul effekt som stod i stil med både musikk og band. Tyskerne startet med trioen «Lord of the Sky», «Pale Blue Eyes» og «Stolen Dreams» fra deres forrykende nye album, Berlin, og først etter dette var det tegn til interaksjon med publikum fra vokalist Christoph Lindemann sin side, i form av et beskjedent ‘takk’ til den nesten fullstappede Vulkan-salen. De velger i stor grad å la musikken snakke for seg, og i så måte er de et velformulert band. Den «nye» bassisten, Simon Bouteloup, beviste at han har vært med på å utvikle bandets lydbilde videre etter at han ble med, samtidig som de fortsatt låter umiskjennelig som seg selv. Spesielt på låter som «Forgotten Past» og «Living in Your Head» fra førstealbumet hørte man at hans gitaristlignende tilnærming til å spille låtene gjorde seg gjeldende. Trommis Christoph Bartelt var også et syn for seg selv der han til tider hentet slagene fra så langt bak at han omtrent nådde inn i backstageområdet. Lindemann kompletterte trioen med sine fulltreffere av noen gitarsoloer, som består av like deler improvisasjon og planlagt virtuositet, og sin distinkte tyske aksent på vokalen. Denne dynamikken kombinert med låter fra det nye albumet, som fremstår mer variert enn de to forgjengerne, gjorde at Kadavar er et enda mer spennende liveband i dag enn for bare et par år siden. En låt som «Old Man» for eksempel, livner opp hele settet, mens «Creature Of The Demon» byr på en avslutningsjam som man sist så lignende til her til lands da Motorpsycho spilte «The Wheel» på Øyafestivalen i 2010. Dessverre er ikke det repeterende riffet til «Creature…» like fengende som «The Wheel», og hele denne seansen ble noe langdryg. Men, bandet lot som sagt musikken snakke for seg, og de virket å ha mye på hjertet denne kvelden. Allikevel ble to timer kanskje litt vel i overkant, noe som også kom til syne da salen ikke var mer enn halvfull i det bandet kom på igjen for sine tre ekstranumre. Men, mannefallet hadde startet før de gikk av scenen første gang, så en jo kan undre seg om det er bandet som burde korte ned på jammepartier, etc., og dermed legge tøyler på seg selv? Eller er det publikum som er blitt bortskjemte og late, og ute av stand til å fordøye låter som innebærer at man må være villig til å bruke litt krefter på lyttingen, og klare å leve seg litt inn i låtene selv? Selv står jeg med beina i begge disse leirene da jeg mener at folk burde sette pris på og nyte livemusikk for alt det er verdt, for det er ingen selvfølge at band tar seg råd til den kalkulerte risikoen det vil være å komme hit om man ikke kan stole på at publikum støtter opp. Samtidig så var alle de seks personene jeg var på konsert med for lengst forsvunnet i det siste akkord ble plektret, og jeg må innrømme at den siste halvtimen så både egne føtter og rygg, med glede i hver sene og muskel, frem til at det hele skulle bli ferdig. Med andre ord en godt gjennomført konsert som med fordel kunne vært noe kortet ned.
Rotting Christ slipper skiva Rituals world wide 12. februar. Her er premiere på første låta fra det kommende albumet, med låta Ἐλθὲ Κύριε (Elthe Kyrie).
Er dette den sprekeste line-up-en du får se på en norsk scene i år? Ikke umulig.
Vulkan Arena spytter ikke i glasset når det er fest, og hyrer inn de kuleste gutta i klassen til å stå for musikken.
Tyske Kadavar slapp i år kanonskiva «Berlin», som du definitivt bør skaffe deg om den ikke allerede står i samlinga. Synsere vil trekke frem Wolfmother og andre retrorockband som referansepunkter, men kan man ikke bare si at det er gammal rock med ny lyd, da?
Horisonts «Odyssey» topper årslistene både hos fans og anmeldere når status for 2015 skal gjøres opp, og ikke uten grunn. Søta, bebartada och olajakka-ikledda bror KAN nemlig hårdrockshistorien på rams, og VET hvordan man spiller klassisk rock. Man må gjerne trekke paralleller til landsmennene i Graveyard.
Bandet som bare kaller musikken sin «psychedelic violence» og kombinerer skateboards med rock ‘n’ roll heter The Shrine og kommer fra Venice Beach i California. Den forannevnte beskrivelsen er i seg selv kul nok til at du bør sjekke ut bandet.
Satan’s Satyrs er motorsykkelgjengen fra helvete, som kombinerer møkkete punk med skitten doom og skrekkfilmer på VHS. At dette bandet spiller først – som i «står NEDERST på plakaten» – er intet mindre enn vanvittig, og sier det meste om hvor snasent programmet er denne torsdagskvelden på Vulkan.
Om du er bokstavallergiker og ikke gadd å lese det ovennevnte, kan du nøyde deg med de tre neste ordene:
Det første som slo en i det man entret Rockefeller denne fredagen var stemningen, som var veldig forsiktig. Noe som gjenspeilte seg i at det var fullt mulig å komme frem til første rad uten å støte borti et annet menneske både før konserten startet, og frem til i alle fall en halvtime ut i showet da undertegnede tok turen litt lenger bak i lokalet for å ta tempen på publikum der. Hvorvidt dette var fordi folk hadde de grusomme hendelsene i Paris uken før i tankene skal være usagt, men en noe rar stemning var det i alle fall i luften. Det neste man la merke til var sceneoppsettet til Mustasch (7/10), en vegg av amper dekket med LED-paneler som prosjekterte videoer ga bandet visuelt oppløft siden sist de var på besøk.
Mustasch
Bandet startet med tittellåten fra sin nyeste fullengder, Testosterone, og frontmann Ralf Gyllenhammar var i sitt sedvanlige ess fra starten av, der han både poserte og flørtet uhemmet med publikum. Neste låt, Black City, bragte enda mer av hva den første lovet, nemlig testosteron. Dessverre var dette den eneste låten fra det glimrende andrealbumet, Ratsafari. Bandet nødt godt av den (stort sett) sedvanlige gode lyden på Rockefeller, og bandet låt tight. Samtidig har Gyllenhammar en sterk stemme i klasse med Ian Astbury, som med sin autoritet tar kontroll over lokalet. Når så en av de største selvfølgene i settet, Down In Black, løftet stemningen til det nivået man forventer på en rockekonsert, og bandet etterpå holdt et godt grep om publikum med låter som Bring Me Everyone, Heresy Blasphemy og den gamle kjempen Homophobic/Alcoholic, kunne man ikke unngå å kose seg. I mellom disse låtene fikk man også en noe unødvendig trommesolo av nykommer Robban Bäck, og det ultimate publikumsfrieriet under låten Borderline: Gyllenhammar tok med seg gitaren ned blant publikum, gikk bort i baren og bestilte en shot mens han spilte en solo, skålte med alle han støtte på på hans vei tilbake mot scenen, og tok nevnte shot midt ute blant publikum. Når publikum så snudde seg mot scenen igjen hadde gitarist David Johannesson, og bassist Mats Johansson benyttet avledningsmanøveren til å bytte instrumenter, og førstnevnte serverte en improvisert bass-solo. Slike småting er blant det som gjør det gøy å gå på konserter, nesten så mye at man klarer å overse en gjeng idioter som hele konserten står og roper på den andre selvfølgeligheten i setlisten, Double Nature, bare for å prate under hele låten og brøyte seg vei ut med en gang den var ferdig. I tospann med I Hunt Alone var dette avslutningen på hovedsettet, og etter de sedvanlige minuttene med litt spredt klapping kom de ut igjen og ga publikum tre låter til med Be Like A Man som høydepunktet. En kan saktens lure litt på hvorfor band fortsatt insisterer på å gå av scenen for så og komme tilbake og gjøre fake ekstranummer. Publikum vet jo at de kommer allikevel, så de gidder jo knapt å klappe lenger, og derfor har også flere og flere band sagt at de heller blir på scenen og spiller de siste låtene som allerede er på setlisten uansett. Men, dette er vel strengt tatt ikke et Mustasch-fenomen, så de skal slippe å måtte unngjelde for hva tusener av andre band også gjør. Gutta leverte tross alt et friskt show, og ikke minst låter de fortsatt fett som få!
Fredag
Det er definitivt forskjell på da og nå. Blekkmetal-festivalen samler sammen et flott knippe orkestre som alle på sin måte fortsatt er aktuelle, noen er blitt betraktelig mer kjente enn andre. I gamle dager stod det gjerne en fem-seks folk og solgte kassett-demoer, det var muligens noen cd-er og vinyler i omløp også. Husker selv at jeg solgte en 10-15 demoer til folk jeg ikke kjente fra før av på Metal Night i 1994, og det var storveis. Nåtidens merchandisehandel har stort sett det meste, og alle bandene har gitt ut plater. Jeg husker hvor spennende det var hver gang det kom ut en ny plate, og hvor helvetes fett det var når det fra tid til annen var konsert. Husker også veldig godt at jeg var innom Apollon, Bergens beste platebutikk, for å høre på den første Burzum-platen. Det fikk jeg ikke lov til. Innehaver Engelen sa klart ifra om at de «som vet ka det går i» kjøper platen uhørt, dette er ikke musikk for alle. I 1993 var jeg 15 og godt over gjennomsnittet interessert i black- og death metal.
Enslaved
Det hører med til historien at jeg kjøpte platen, og hørte på den hjemme på rommet veldig lavt. Det var jo tross alt skumle greier dette her, og hvem vet når man eventuelt skulle bli besatt av djevelen. Enslaved (9/10) var ett av disse tidlige bekjentskapene, først på Metal Night (i 1994?) på Verftet. De hadde akkurat sluppet Frost (tror jeg) og spilte en del sanger fra denne, den gangen åpnet «Lifandi Liv Undir Hamri» ballet. Fortsatt er dette min favorittlåt med bandet. Nåtidens konsert åpner med en enormt fet «Heimdalr» etterfulgt av «Jotunblod». Grutles vitser holder et knusktørt nivå, og materialet fordeler seg meget bra mellom «Yggdrasil»-demoen (1992), «Vikingligr Veldi» (1994) og «Frost» (1994), mens «Alfablot» er hentet fram fra «Eld» (1997). Det er ingen tvil om at låtene fortsatt har en ekstrem tyngde, både som referanse fra en svunnen tid, men også som en dokumentasjon av bandets inspirasjonskilder og udiskutable talent. Bandet var allerede da ambisiøse arrangementsmessig, og låtene har definitivt tålt tidens hoggtenner. En enormt skikkelig utført konsert med et av datidens så vel som nåtidens store trekkplastre. Det blir også plass til en premiere, nemlig instrumentalen «Norvegr» som bandet visstnok ikke har spilt live før. Personlig skulle jeg selvfølgelig svært gjerne ha hørt «Lifandi Liv Undir Hamri», men når man får «Loke», «Slaget I Skogen Bortenfor», «Fenris» og «Allfadr Odinn» som perler på en snor blir det vanskelig, selv for meg, å hente fram min indre grinebiter.
Aeternus
Et annet band som fortsatt holder på er Aeternus (7/10). Medlemmer har kommet og gått. Tidligere bassist Nicola bodde nede i gaten for meg i gamle dager. For oss i gaten var hun og Janto (Hades) ekstremt tøffe. Det var også vokalist Ares som titt og ofte var å se på Laksevåg. Ares har holdt bandet gående siden debut-demoen i 1992 fram til nå, og bandet holder dødsmetallen sin svært ekte. Det framføres låter fra demodagene og fram til «Shadows Of Old» (hvis ikke jeg tar helt feil). «There’s No Wine like the Blood’s Crimson» fra «…And So The Night Became» (1998) gjør seg fortsatt bra. Gitarist Spectre, trommis Phobos og bassist Frode Kilvik (Krakow) støtter svært godt opp over og under Ares’ meget gode vokal. Gutturalt og brutalt.
Gehenna
Gehenna (8/10) holder også fortsatt koken, og åpningen med «The Shivering Voice of the Ghost» etterfulgt av «Morningstar» er urfet. «Ad Arma Ad Arma» (fra «Malice») og «Death To Them All» (fra «WW») gjør seg også veldig godt. Fra å være et ganske melodiøst, mørkt og mystisk fengende band har de med tiden blitt et ganske så brutalt band som ikke nødvendigvis kom til Bergen for å underholde, de kom for å fortelle oss om død, pest og Satan. Fundamental misantropi og ingen antydning til livsglede. Dette er vel det nærmeste vi kommer nittitalls-følelsen på Verftet denne helgen om vi ser vekk fra trommeslager Dirge Reps sammensatte band dagen etter.
Hades Almighty
Hades Almighty (8/10) imponerte faktisk, for første gang på lenge. Frontet av bandets nye vokalist Ask Ty, kjent som Kampfars trommis, var det en helt ny energi tilstede i bandets til tider noe baktunge musikalske uttrykk. Det var rett og slett et nytt band på scenen. Friske og høye spark fra main man Jørn Inge Tunsberg, showmanship også fra bandets ferske bassist R.I.P Meister, og som antydet, en formidabel tilstedeværelse på scenen fra den ferske vokalist, som kunne by på en kraftig stemme og full troverdighet i kraft av utstråling og energi. Det nye materialet fra «Pyre Era, Black!», bandets ferske EP, tyder også på at bandet må følges tettere i fremtiden.
Gaahls Wyrd
Gaahls Wyrd (8/10) var det knyttet mye spenning til. Det nye bandet skulle presentere Gaahls forankring i sjangeren, men også hans variasjon. Konserten startet litt statisk med et ganske stillestående band, og et utvalg Trelldom-låter. Utover i konserten glir det hele, via God Seed, over i et fokus på gammelt Gorgoroth-materiale. I løpet av settet vanker det også en gjesteopptreden fra Gaahl sine eks-kollegaer i Wardruna, Kvitrafn og Lindy Fay Hella. Summa summarum ble det en konsert som trygt introduserte og etablerte Gaahls nye band ved hjelp av gammelt materiale. Ingen går vel heller misfornøyd hjem etter å ha fått «Carving A Giant», «Sign Of An Open Eye», «Exit – Through Carved Stones» og «Wound Upon Wound» på rekke og rad. Lørdag
The CLASP Ritual (6/10)
Skarve fire minutter før The CLASP Ritual (6/10) skal starte inne på Verftet, kan en observere Dirge Rep, mannen nevnt som initiativtaker og organisator av ritualet, løpe nedover bakken utenfor, slepende på en trillekoffert. Således lå det i kortene at starttidspunktet for den kommende konsert og åpningen av festivalens musikkdel denne andre dagen ville bli noe forskjøvet. Ganske riktig var bandet på scenen noe senere enn forespeilet i programmet, men gjestevokalist Devilish’ (Cult of Fire) hatt gjør en tilgivelse såre enkelt. Her snakker vi isseklede som går Papa Emeritus i Ghost en høy gang. Første del av settet er viet to covere av Master’s Hammer, deretter kommer Gaahl på scenen, hvor allerede Skagg er på plass som en del av backingbandet, også bestående av ikke ukjente Iscariah, Thurzur, og allerede nevnte Dirge Rep, alle sammen figurer godt kjent fra diverse store norske band. Med Gaahl og Skagg på scenen, hva er vel ikke mer passende enn en fremføring av Gaahlskaggs «I Am Sin»? En lar seg ikke helt overbevise av Gaahls vokale fremføring, men så er lyrikken og låten noe som hører til langt tilbake i tid, så patos kan ikke nødvendigvis forventes på samme ungdommelige måte nå som den gang. People change. Taakes egen Hoest kommer så kappekledd på scenen og tar unna to Burzum-coverlåter, før Skagg gjør vokal på litt finsk gammelskole-Beherit. Ja, foruten Deathcult-materialet er hele konserten en hyllest til flere av bandene som dro det hele i gang på global basis, litt slik Blekkmetal i seg selv er en hyllest til den tidlige norske scenen. Det er bare synd at hyllesten mest tar skade av forferdelig lyd og til tider lett skranglete fremføring – fordi om det egentlig kan sies å være autentisk i forhold til enkelte av de utvalgte coverlåtene.
Old Funeral
Old Funeral (7/10) har ikke stått på en scene som dette på tjueseks år ifølge det som blir sagt fra scenen, og skal en tolke utsagn fra blant andre Abbath, så var det like greit. Imidlertid er det i form av en slags dannelsesreise i den tidlige scenen interessant å få med seg bandets death metal-inspirerte uttrykk, fordi om materialet jo tidvis bærer preg av ungdommelig uklarhet. Bandet er dog etablerte rockere i 2015, og selve fremføringen og dialogen mellom låtene er showmanship slik det skal være. Men som antydet, det blir aller mest for nostalgikere og historieinteresserte.
Helheim
En av platene som tidlig ble kvernet ut av Pyttens studio i Grieghallen var Helheims (8/10) Jormundgand. Tross at bandets to vokalister neppe klarer å emulere platens falsettskrik, var resten av konsertens gjennomgang av albumet i sin helhet en solid gjerning. Bandet var som alltid profesjonelle i fremføringen, og materialet gjør seg veldig bra med et bunnsolid lyduttrykk. Ikke minst er det som vanlig en fryd å følge med på bandets leadgitarist og bandets trommis, og de små detaljene de står for. I bakkant av bandet var det full videoproduksjon gjennom hele settet. Som en bonus serveres publikum helt til slutt «Dualitet og Ulver», hvor Hoest fra Taake selvfølgelig stiller opp og tar regi på samme del som på plate og video til samme låt. Helt til slutt kroner Helheim verket med en hyllest til Bathory gjennom en framføring av «Home Of Once Brave». Med den avslutter Helheim konserten sin med publikums fulle oppmerksomhet.
Kampfar
Kampfar (9/10) har denne oppmerksomheten med seg helt fra første tone. De fremførte et sett bestående av utelukkende gammelt materiale, som jo er noe ironisk med tanke på at bandets nye plate «Profan» vel ble sluppet samme helg. Konserten blir folketonetung, som nær sagt er en selvfølge siden bandets tidligste materiale er i fokus. Sikkert som alltid, får vi servert gamle perler som «Valdogg», «Hymne», «Norse» og «Troll, Død, og Trolldom», men også en litt nyere låt i «Lyktemenn», og en gammel Mock-låt – bandet som ble til Kampfar. Dolk og gjengen strålte på scenen, og det er egentlig ikke så mye annet å si enn at bandet er et sikkert kort i livesammenheng.
Taake
Siste band ut på den første og siste Blekkmetal-festivalen var Bergens stolthet, Taake (8/10). Ikledd skjorte med anti-islamsk symbolikk, ledet Hoest oss gjennom en kavalkade bestående av nytt så vel som gammelt materiale. Blant annet de tre første låtene på «Hordalands Doedskvad», for anledningen dedikert til Blekkmetals mentor Jannicke Wiese-Hansen. «Myr» ble viet litt tid, det fikk også «Hennes Kalde Skamlepper». Denne førte med seg full posering fra bandets gitarister, tydelig ivrige av ideen om kjølige skamben. Taake er alltid en fryd live, ironisk nok, og bare det å høre Hoest endre sine egne tekster med vitende og vilje gir konsertene det lille ekstra. “Gjennom fitten, og inn i ræven” finner du ikke i den originale teksten til «Doedskvad 1», for å si det slik.
Oslo-gutta Tombstones har blitt utropt som et av landets desidert beste doomband. De slipper sitt fjerde album, Vargariis, på Soulseller Records om et par uker, nærmere bestemt 4. desember, men vi gir dere stream av skiva allerede nå! Mens dere lytter kan dere jo pugge hvordan skiva ser ut, slik at den ikke glipper i mellom på neste besøk til platepusher’n…
Fredag Denne helga ble Krater arrangert for andre gang. I motsetning til i fjor foregikk alt sammen nede i første etasje på Pokalen i år, og ikke oppe på Vulkan. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilken profil årets festival har lagt seg på – bandene på plakaten er rimelig underground, men det er selvsagt ikke til hinder for fete konsertopplevelser av høy kvalitet. Snarere tvert imot, og jeg finner få grunner til å være gnien på poenggivningen.
Nachash
Nykommeren Nachash (8/10) har fått æren av å åpne ballet, og leverer en konsert som gir flere enn meg bakoversveis. Det er tydelig at mange av festivalgjengerne har sett frem mot bandets livedebut ettersom en del folk allerede har funnet veien til Pokalen selv om det er tidlig konsertstart. Nachash spiller black metal, men de er mer beslektet med band som for eksempel Master’s Hammer enn tradisjonell norsk black metal. Riffene er mer thrasha, og låter innmari breiale live. Med bare en EP i bagasjen, Conjuring the Red Death Eclipse, består liverepertoaret for det meste av denne, men vi får også høre to nye låter. Det riffes, synges, og ikke minst trommes som besatt, og en skulle virkelig ikke tro at dette var første gang Nachash står på en scene. I motsetning til mange andre nye black metal-band er det forfriskende å se et nedstrippet band uten sminke, røkelse, hetter, blod og annen staffasje. Overraskende kul konsert, og et band verdt å holde øye med fremover.
Audiopain
Bandet tidligere kjent som Hæ?, det vil si Audiopain (7,5/10), er neste band ut denne fredagskvelden. De har holdt det gående siden midten av nittitallet, og spiller fortsatt kompromissløs thrash metal i et rasende tempo. Vokalist og gitarist Sverre Dæhli har tidenes Lemmy-føring på mikrofonstativet – at det i det hele tatt går an å synge med halsen i den stillingen er rimelig imponerende. Det er fullt øs allerede fra første låt, og det raske tempoet og energien beholdes gjennom hele konserten. Dæhli annonserer fra scenen at det i år er tretten år siden EPen Revel In Desecration kom ut, og det markeres ved at de spiller to låter derfra. Jeg har aldri tatt helt av på Audiopain i albumformat, men live gjør de en god figur og det låter rimelig kult uten at det tar helt av for min del.
Nekromantheon
Bare et par dager før festivalen skulle gå av stabelen, så måtte svenskene I Nightmare City seg nødt til å avlyse opptredenen sin på Krater av familiære årsaker. Nekromantheon (8/10) steppet inn som erstattere, og trommeslager Christian «Kick» Holm ble dermed nødt til å spille to konserter på rad ettersom han spiller trommer i Audiopain også. Det så ikke ut til å være et problem, for Nekromantheon leverer en energisk og aggressiv konsert – til publikums store fornøyelse. Sindre Solem vitser med at «Vi er Nightmare City fra Sverige» og skryter av Nachashs scenedebut tidligere på kvelden som han synes var «jævlig, jævlig fett». Det har Solem rett i, men det samme kan man si om Nekromantheons konsert. I løpet av settet er vi innom Metal Vendetta fra Speed n’ Spikes Vol. III, Devolutionary Storms fra Divinity of Death og Rise, Vulcan Spectre, tittelsporet på deres seneste fullengder, før det utbringes en skål for nylig avdøde Phil «Philthy Animal» Taylor og låta Divinity of Death spilles til ære for ham. En knall konsert avsluttes med Twelve Depths of Hades – og Nekromantheon viste seg som en god erstatter for Nightmare City.
Black Magic
Etter den altfor korte konserten på Til Dovre Faller (R.I.P.) tidligere i høst, var spenningen stor før Black Magic (7,5/10) skulle gjøre det som antageligvis ble deres siste konsert – dessverre. De åpner med rolige låter med et 70-talls bluesaktig preg som for meg er ukjent, og som jeg har forstått er uutgitte låter. Jeg er ikke alene om det, resten av publikum er også rimelig stillestående og venter sannsynligvis på det samme som meg: Låter fra eminente Wizard’s Spell, en av de beste heavy metal-utgivelsene fra Norge. Det tar seg litt opp når de covrer Quartz – Satan’s Serenade, men det tar ikke av før Death Milita som for anledningen er slått sammen med Thunder of the Undead. Vokalen til Jon gir meg frysninger og bandet låter veldig, veldig bra, men det er synd at Black Magic velger å spille få låter fra nevnte Wizard’s Spell. De avslutter med en kul cover av Saxon-Princess of the Night, men det blir bare et lite plaster på såret. Det er vanskelig å gi poeng på gigen, for konserten og utførelsen var absolutt bra, men skuffelsen er der likevel. Det er vel først og fremst forventningene mine som ikke ble innfridd, og når Black Magic har vanvittig bra materiale på samvittigheten føles det unødvendig å skulle fylle deler av settet med coverlåter.
The Ruins of Beverast
(8/10) er ikke akkurat det bandet som har rent ned konsertlokaler over hele verden, og det er andre gangen de spiller i Norge. Første gangen var på Beyond the Gates i fjor, og konserten der bar preg av grøtete lyd som bidro til at opplevelsen ikke ble fullt så bra som den kunne vært. The Ruins of Beverast spiller atmosfærisk black metal med innslag av doom, og låter riktig så mørkt og godt som siste band ut på første dagen av årets Krater. Riffene og den messende vokalen er hypnotiserende, og det er en massiv konsert tyskerne gir oss her. Lyden har gjennomgående vært bra hele kvelden, all ære til lydteknikerne, og etter å ha kastet et raskt blikk bort på miksebordet er det tydelig at det ikke er en lett jobb å skru lyd på et band som The Ruins of Beverast der det til enhver tid skjer mye i lydbildet – det så ut som lydteknikeren hadde hendene fulle. Settet blir godt mottatt av publikum, og det er tidvis høy headbanging-faktor i de fremste rekkene. Uten å ha særlig god kjennskap til bandets diskografi, får jeg med meg at midtveis i settet spilles Between Bronze Walls fra debutalbumet Unlock the Shrine, med sin seige, lange intro som etterfølges av episk, melodiøs riffing. Vi får også The Clockhand’s Groaning Circles fra samme utgivelse, noe publikum definitivt setter pris på. Settet er ganske langt, og etter hvert begynner det å bli litt glissent foran scenen. Golvet på Pokalen er ubarmhjertig hardt å stå på en hel kveld, men den harde kjernen av fans holder likevel ut til siste konsert er slutt.
Khthoniik Cerviiks
Lørdag Black/death metal-bandet med et navn som gir deg henvisning til logoped når du forsøker å uttale det, Khthoniik Cerviiks (3/10), virker ikke spesielt komfortable der de står på Pokalen-scenen klokka halv åtte. Fremføringen virker urutinert, og i sine verste stunder minner bandet mer om et satireprosjekt enn et seriøst band. Stemningen ute blant publikum er også rimelig fattet. Tyskerne beveger seg så smått inn på scenekameratenes Nocturnus’ enemerker med sitt futuristiske sound og tekstunivers, uten å være på samme lengde- og breddegrad når det gjelder kvalitet. I ærlighetens navn skal det sies at konserten tar seg opp utover i settet, men helhetsinntrykket er ikke noe å sprette rieslingen for. Danke schön, takk og farvel.
Svenske Maim (6/10) er like langt unna å finne opp kruttet på nytt som Gunde Svan er å vinne et nytt OL-gull, men stier opptråkket av band som Entombed og Dismember må gjerne vandres av flere. Vi snakker om death metal der lynende soloer avveksles av groovy doom-riff. Maim får en betraktelig bedre mottakelse enn Khthoniik Cerviiks, og det musikalske trøkket er også i en annen liga. Bandet lar instrumentene ta seg av snakkingen, og gjør få forsøk på å kommunisere med publikum mellom låtene. Det er synd, man tar seg selv i å tenke at Maim hadde gjort seg med en breial frontfigur som gikk rett i strupen på publikum. I tillegg får vi i overkant mange gjespepartier og tendenser til jam, og det kan selvsagt ikke passere ustraffet.
Mindless Sinner
Svenskene i Mindless Sinner (8,5/10) åpner konserten med at vokalist Christer Göransson dediserer første låt til de omkomne under terrorangrepet i Paris natt til lørdag. Låta er passende nok We Go Together fra Turn On The Power, og teksten i låta gjør et sterkere inntrykk enn normalt når man tar i betraktning det som har skjedd: «The people and the music // We are living and dying for the music» og «We go together // And it should be forever». De følger opp med I’m Gonna (Have Some Fun) fra samme utgivelse, og det er tydelig at dette er låter publikum kan – det headbanges heftig på første rad og folk synger med. Det er heller ikke så rart, for Mindless Sinner er virkelig i storform. Göransson har fortsatt stemmeprakten i behold, og synger rett og slett skikkelig bra konserten igjennom. Både han og resten av bandet utviser i tillegg en spilleglede det er vanskelig å ikke la seg påvirke av. Mindless Sinner har ikke gitt ut noe siden 1986, men har nå kommet med en ny utgivelse, The New Messiah, som det blir spilt tre låter fra. De nye låtene høres lovende ut, særlig Where Worlds Collide, men de gamle er likevel eldst, og jeg storkoser meg gjennom låter som Broken Freedom, Screaming for Mercy (dedisert til Phil «Philthy Animal» Taylor), Here She Comes Again og Master of Evil som avslutter settet.
Midnight
Festivalens nest siste band er det amerikanske bandet Midnight (8,5/10), som høres ut som en god blanding av Venom og Motörhead. Det er rølpete, aggressivt og innmari fett. En av de første låtene er Evil Like a Knife fra No Mercy for Mayhem, og herfra og ut går det i et spenna renn. Vokalist Athenar og livegitarist Commandor Vanik er flere ganger oppe på gjerdet som skiller publikum fra scenen, og det er spredte tilløp til crowd surfing fra publikums side – noe som sjelden er en suksess, og heller ikke denne gangen. Midnight pløyer gjennom låter som Satanic Royalty, Lust Filth and Sleaze før det er klart for nok en hyllest til Phil Taylor denne kvelden: En cover av Motörhead- No Class med Hades fra Omega på gjestevokal. Det er omtrent ikke tid til å puste mellom låtene, og rett etter coveren er det klart for min favorittlåt av Midnight, nemlig You Can’t Stop Steel fra Satanic Royalty. Det rundes av med Endless Slut og Sadist Sodomystic Seducer og avslutter med at bandet er over gjerdet, klatrer langs veggen og stanger hodet i høyttaleren. Passe rock’n’roll!
Nocturnus
(8/10) var utvilsomt det bandet de fleste hadde kommet for å se, og selv om bandet ikke er spesielt kjente utenfor en engere krets av death metal-connoisseurer lå det store forventninger i lufta da Mike Browning og gutta inntok scenen og gjorde seg klare til sin første konsert i Norge noensinne. Nocturnus går rett på sak, og åpner med Lake of Fire fra kultskiva «The Key». Det er stramt, proft og durabelig trøkk. Amerikanere skal ha for det, de skjønner at en sceneopptreden består av mer enn å bare fremføre låtene sine uten mer om og men. Browning informerer et begeistret publikum om at bandet skal spille hele «The Key», som vel er nøyaktig det 99% av alle fremmøtte ønsker å høre. Med fem tettbygde karer i fullt øs på scena og suveren lyd fra PA-en stemmer det meste under denne konserten. Etter Empire of the Sands er det klart for ekstranummer, og her får vi uortodokst nok Undead Journey, som er bonussporet på CD-versjonen av «The Key». Om dette er noe skuffende gjør Mike Browning bot på skaden da han annonserer at bandet skal spille et par Morbid Angel-låter, og da naturlig nok fra «Abominations of Desolation», det første albumet Morbid Angel spilte inn, men ikke ga ut før i 1991. Demon Seed og Angel of Disease blir møtt med stor entusiasme fra salen, men helt av tar det ikke før kveldens aller siste låt – selveste Chapel of Ghouls! Spesielt kulere avslutning av en konsertkveld skal det godt gjøres å få til.
Et splitter nytt Girlschool-album er søren ikke hverdagskost, men 7 år etter forrige skive er de tilbake, og det med 75% av originalbesetningen og 100% av attituden intakt. De åpner friskt med trekløveret Come the Revolution, Take it Like a Band (kanskje tidenes beste slagord for alle musikere som har vondt for å takle motgang!) og tittelsporet, og setter tonen for det som i all hovedsak er et realt feelgood-album. Det er lett å glemme at dette bandet har levert strålende album gjennom hele karrieren, og er mye mer enn Emergency og Hit And Run. Denne føyer seg pent inn i rekken av gode Girlschool-utgivelser, og at de til og med får sin versjon av Staying Alive til å bli mer enn bare en tøysecover viser hvor bra disse evige skolejentene er! (8/10)
Espen Nørvåg Slapgård
Les intervju med Girlschool i det nyeste Metal Hammer Norway!
Se bandet live sammen med Saxon og Motörhead i Oslo Spektrum 3. desember!
Fra torsdag til lørdag denne uka spilles det behørig (og behårig) opp til metalfest i Oslo, Hamar og Trondheim, når tre av de tøffeste bandene i stallen til det 10-årsjubilerende plateselskapet Indie Recordings avslutter sin måned lange turné. De tre er Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin, og vi lot de to første svare på noen uhøytidelige spørsmål i sakens anledning.
Valla, Vredehammer
Valla, Vredehammer:
Hvordan har turneen gått så langt? Noen høydepunkter eller nedturer som peker seg ut?
Dette har vært en svært fin turné. Kjemien er veldig god mellom alle medlemmene i de forskjellige bandene. Det har også vært høy standard på venuene vi har spilt. Som alltid er det noen av promotørene underveis som ikke har levd helt opp til forventningene, og dette har ført til et par konserter med ganske få folk i salen. Til gjengjeld har publikum vært bra på alle stedene vi har besøkt, så alt i alt fortjener alle byene vi har besøkt en tommel opp.
Hvordan er det å turnere sammen som en pakke og representere Indie Recordings?
Indie har mekka sammen en fin pakke som gir publikum variasjon og band som vet hva de driver med. Bra.
Hva kan publikum vente seg på de siste konsertene i Norge?
Nå er alle bandene meget godt innspilt og kan forvente å se bandene fra sin beste side.
Hva er planene videre etter endt turné? 2016, og sånn…?
For Vredehammer er planen å slippe ny skive og se hva som dukker opp i kjølvannet av dette.
Har dere selv noen favorittband og -skiver fra de siste 10 åra med Indie Recordings?
Jeg tror med sikkerhet at jeg kan si at alle i Vredehammer har Keep of Kalessin som favorittband blant Indie-bandene. Det er høyst imponerende å både se og høre på Keep når de kjører i gang med sine kjappeste og mest tekniske låter!
Hvis dere skulle avsluttet kvelden med en låt sammen, hvilken ville det blitt?
I’ve Had the Time of My Life av Bill Medley. Hahaha!
Jarle “Hváll” Kvåle, Vreid
Jarle “Hváll” Kvåle, Vreid:
Hei der. Hvordan har turneen gått så langt? Noen høydepunkter eller nedturer som peker seg ut?
Hallois. Turneen har gått veldig bra. Bandene fungerer bra sammen, og en samlet elendig muikksmak gir god stemning om nettene i turnebussen. Paris var helt fantastisk, og det er sjukt å tenke å den jævelskapen som skjedde der kun 3 dagar etter vi var i byen. Leeds, Praha og Rotterdam må nemnast som andre fantatiske kveldar. Exeter var vel kanskje ikkje ein høydare, men blei ein grei dag på jobben det og.
Hvordan er det å turnere sammen som en pakke og representere Indie Recordings?
Det er selvsagt en ære å dra ut og representere Indie Recordings. Selskapet har vært ekstremt viktig for norsk metal, og vi ser at de og bandene deres har en sterk posisjon i hele Europa.
Hva kan publikum vente seg på de siste konsertene i Norge?
De kommer til å se 3 av norges beste metalband i toppform. Bandene låt bra i begynnelsen av turneen, men nå er alle innkjørte og låter helt knall. For vår egen del må eg kunne si at vi aldri hatt en bedre feeling i bandet enn vi har nå.
Hva er planene videre etter endt turné? 2016, og sånn…?
Vi kommer til å fortsette å turnere gjennom hele 2016. Vi er ekstemt fornøyde med Sólverv, og responsen er fantatsisk. Vi ønsker å spille mye live med dette albumet, og har ingen tanker om ny musikk.
Har dere selv noen favorittband og -skiver fra de siste 10 åra med Indie Recordings?
Her er det mye gull å hente. Skal eg trekke fra 3 band her så vil eg kanskje si Enslaved, Kvelertak og Nekromantheon. Alle disse har gitt ut fantastiske album på Indie Recordings.
Hvis dere skulle avsluttet kvelden med en låt sammen, hvilken ville det blitt?
Mil Etter Mil(org)
Les også utfyllende intervju med Vreid i det nyeste nummeret av Metal Hammer Norway!
Keep of Kalessin + Vreid + Vredehammer Hulen, Bergen
24.10.2015
Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin avslutter sin suksessfulle turné i anledning 10-årsjubileet til Indie Recordings denne uka med tre nye datoer i hjemlandet! I den anledning kan du lese denne oppsummeringen av konserten til de tre i Bergen for noen uker siden.
I anledning Indie Recordings sitt tiårsjubileum har selskapet stablet på beina en turné med tre av bandene i selskapets nåværende stall: Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin. De to sistnevnte delte plakaten som co-headlinere – om enn publikum i Bergen ikke lot til å være like egalitært innstilt som bandene og plateselskapet selv var.
Vredehammer
Først på scenen var imidlertid Vredehammer (7/10), som stødig fremførte assorterte låter fra bandets hittil litt begrensede en-platesrepertoar – om en ser bort fra EPer altså. Solid fremføring, og materiale med god driv, samt trygg og bredbent besetning, men de så dessverre ut til å komme litt til kort hos det tilsynelatende blaserte og tynt befolkede publikummet som var på plass.
Vreid
Dette kom seg betraktelig i tiden med sceneskifte mellom nordlendingene i Vredehammer og sogningene i Vreid (9/10). Med bannere basert på bandets nye plate Sólverv på plass, gikk bandet rett på sak, og delte ut en slagkraftig utgave av Når Byane Brenn, før de dro på med to låter fra førsteplaten, Kraft. Derfra ble vi servert Raped By Light og Eldast Utan Å Gro. Allerede fra første låt var det blitt godt fylt opp foran scenen, og langt hår flagret i frisk og fri dressur rundt i lokalet. Dess lengre en kom ut i Vreids sett, desto mer klarhet ble det i forekomsten av andel Vreid-elskende konsertgjengere i Bergen, for her var det usedvanlig bra liv fra salen, og det uten direkte direksjon fra scenen. Videre var det rett over i Reap fra bandets forrige plate, før bandets frontmann Sture forklarte oss hva som skjedde med tyskertøsene; de ble disiplinerte, og bandet dro altså igang Disciplined. Deretter fulgte Haust, Sólverv og Pitch Black Brigade. Hovedpoenget med denne løse oppsummeringen blir likevel såre enkel: har du mulighet til å få med deg Vreid i den formen de er i på nåværende tidspunkt, med frisk plate under beltet, og en knippe klassikere, så er det bare å kjøre pasta med ketchup og Seidel fremover for å spare penger til konsertbillett, dersom ditt lokale studentlag klarer å hanke inn sogningene. Forresten ser du dem i Oslo, Hamar, Trondheim allerede 19-21 november.
Keep Of Kalessin
Keep Of Kalessin (7/10) fikk en temmelig utakknemlig jobb da de skulle toppe Vreids opptreden. Trondheimstrioen med Obsidian C i spissen spilte et sett med stort fokus på bandets aller nyeste materiale. Om manglende kjennskap til dette materialet hos de fremmøtte var bidragende faktor vites ikke, men med litt dårlig lyd, halvfull sal og en delay-pedal som tydeligvis takket for seg underveis, så hjalp det lite at Obsidian C er aldri så scenevant og selvhjelpsbok-selvsikker. Om han og resten av bandet er blendende teknisk flinke, så er det likevel ikke nok til å trollbinde kresne ekstremmetalfans. Attpåtil begynner Bergen å bli godt vant med et rikholdig konserttilbud. Fra lang kø utenfor Garage i forkant av Keep of Kalessins opptreden under Blastfest tidligere i år, var det et godt stykke til en fjerdedels full sal på Hulen denne høstkvelden. Keep Of Kalessin gjorde det beste ut av en temmelig umulig situasjon.
Svenske The Moth Gatherer er på trappene med sitt nye album, The Earth Is The Sky, som følger opp den strålende utgivelsen A Bright Celestial Light fra 2013. Forgjengeren mottok jevnt over bra kritikker, inkludert 7,5/10 i Metal Hammer Norway, som beskrev den som «En debutplate man fort blir sørgmodig av og glad i». Oppfølgeren har allerede blitt rost opp i skyene i pressen, og med sin mix av doom, post-metal, sludge, ambient electronica, svartmetall og en hel del annet viser The Moth Gatherer seg som et av de få bandene som virkelig er umulig å sette i noen egen kategori.
På The Earth Is The Sky har de fått besøk av gjester som David Johansson fra Kongh, Wacian fra Code, The Cuckoo fra Terra Tenebrosa og Thomas Jäger fra Monolord.
Thursday 28 April.
SUSPERIA.
ROTTING CHRIST
LEPROUS
TAD MOROSE
ESCAPETOR
PICTURES OF PAIN
Fredag 29 April.
KAMELOT(Headliner)
FINNTROLL
KATATONIA
SNOWY SHAW
PAGANS MIND
BLOODBOUND
ENGEL
NIGHT
PARASITE INC
DWELLINGSOULS
ORKAN
Lørdag 30 April
HELLOWEEN (Headliner)
ENSIFERUM
EINHERJER
SAMAEL
CANDLEMASS
SODOM
GUARDIANS OF TIME
BACKSTREET GIRLS
YEAR OF THE GOAT
HEATSEEKERS
ABYSSIC
THYRUZ
Selveste Girlschool er tilbake med nytt album, deres første med nytt materiale på sju år! Skiva har fått den herlige tittelen Guilty As Sin, og her er første smakebit, i form av låta Take it Like a Band, som vi nok kan regne med at de spiller i Oslo Spektrum 3. desember når de varmer opp for Saxon og Motörhead. Skru opp volumet og gled deg til hele skiva!
Intervju med Girlschool kan leses i det splitter nye nummeret av Metal Hammer Norway!
